Tidsskriftet Klinisk Sygepleje arrangerte i vår en vellykket konferanse som diskuterte sykepleiens fremtid. Både i Danmark og Norge diskuteres det engasjert hvordan den fremtidige sykepleierutdanningen skal organiseres, hvor lang skal utdanningen være, hva skal den ha av faglig innhold, hvordan skal forholdet teori og praksis være og hvordan skal forholdet mellom utdanning og dannelse være? Sentralt i diskusjonen er ideen om at man ikke kan lære ALT i utdanningen og hva skal man vektlegge; de naturvitenskapelige fagene eller de humanistiske – hva med de samfunnsvitenskapelige? Hva skal være det grunnleggende i faget som alle må kunne noe om? Vi er meget glad for at denne debatten igjen er levende i sykepleiefaget internt og i relasjon til samfunnets nåtidige og fremtidige behov både for sykepleie og sykepleiere. Som tidsskrift ønsker vi å oppmuntre til videre debatter og reflek sjoner både i våre spalter og i andre fora. Samtidig kunne vi tenke oss å spille inn en eller to tanker som vi tenker kan tas med i diskusjonen.

Det slår oss ofte at diskusjonen rammes inn av en grunnleggende ide om at ALLE er enige om hva sykepleie er. Dette stusser vi over. ALLE vet jo at det ikke er slik – hvorfor diskuterer vi da som om det er slik det er? Vi tenker at det ville vært langt bedre om vi kunne starte diskusjonen med å si at sykepleie ikke er en ting, men mange ting. Fra den posisjonen kunne vi invitere hverandre til å tydeliggjøre hva vi tenker at sykepleie “er”. Alle sykepleiere vet at det finnes mange – og forskjellige – forståelser av hva sykepleie “er”. Tenk bare på forskjellene mellom D. Orems teori om egenomsorg og K. Martinsens tilsvarende om omsorg. Som ellers i verden er det et mangfold av ideer, teorier og forståelser om hva sykepleie “er” – og tilsvarende finnes det et mangfold av sykepleiepraksiser. I hjemmesykepleien tenker noen sykepleiere at det å handle for eller å hjelpe en person til å dusje – ikke – er sykepleie. Andre steder tenker noen sykepleiere at det er sykepleie både i konkret utøvelse og i det relasjonelle samarbeidet med pasienten. Oppsummert; Syke pleie “er” mangfold av forskjelligheter – og likheter.

Det andre som har slått oss er at debatten ofte rammes inn av at hvis man er sykepleier så må man være enig med alle andre som er sykepleiere. Særlig kan dette bli beklemmende hvis ledene fagforeningspolitikere, akademikere eller teoretikere har gitt til kjenne sine synspunkter. Det er grunn til å undre seg når en amerikansk sykepleiertenker, denne gang P. Benner, blir introdusert som den som skal legge premisser og retning for en diskusjon knyttet til hvordan norsk sykepleierutdanning skal utvikles for fremtiden. Vi vil argumenter for at sykepleiere – som alle andre fagpersoner – har ulike og mange meninger og refleksjoner i og om hva sykepleie “er”. Ikke minst vil det være avgjørende og løfte frem de mange og ulike stemmene som beskriver hva sykepleie “er” basert i ulike kliniske praksiser – og la disse stemmene møtes med andre stemmer fra akademia og fagforeninger på et likeverdig og respektfullt grunnlag. På den måten kan vi kanskje utvikle en fruktbar og nyttig diskusjon knyttet til å tenke nytt om hva sykepleie “er”?