Vi lever i en tid hvor tilliten til og troen på forskning og vitenskapelig kunnskap og metoder er meget stor. I fagfeltet viser det seg gjennom begreper som evidensbasert praksis, kunnskapsbasert praksis og en grunnleggende tvil knyttet til kunnskap som ikke er utviklet gjennom anerkjente vitenskapelige metoder. I klinisk praksis snakker man i større og større grad om evidensbasert sykepleie og kunnskapsbasert praksis som avgjørende for om den kliniske utøvelsen av sykepleie er faglig forsvarlig eller ikke. Vi føler et visst behov for å stoppe opp ved bruken av begrepene „Forskning viser at …“ eller at all klinisk sykepleie skal være kunnskapsbasert. Uttrykket „Forskning viser at …“ betoner, slik vi ser det, to forhold. For det første legges begrunnelsen for helsepolitiske avgjørelser til vitenskapssamfunnet og den kunnskapsproduksjon som foregår der. Implisitt vektlegges vitenskapelig kunnskap høyere enn andre former for kunnskap, og begrunnelsen for helsepolitiske avgjørelser blir knyttet til en elite med stor kunnskapsmakt. Det kan være et demokratisk problem at bare en del av samfunnsborgerne har direkte påvirkning når viktige helsepolitiske avgjørelser skal treffes. Det andre forholdet ved „Forskning viser at …“ er at det gir et svært unyansert bilde av hva forskningsbasert kunnskap faktisk viser. Et hvert tema eller forskningsområde kan belyses fra ulike perspektiver og med ulike metoder som vil gi ulike resultater. Forskning viser ikke en ting, men mange og ulike forhold ved de fenomener som studeres. Avhengig av hvem og fra hvor det forskes.

Begrepet kunnskapsbasert praksis i klinisk sykepleie har vokst frem som et alternativt begrep for evidensbasert praksis. Hva kan man tenke seg menes med begrepet kunnskapsbasert praksis? Innebærer det at man tenker seg at det finnes sykepleiepraksiser som ikke er begrunnet i kunnskap? At det er en masse sykepleiere som arbeider klinisk uten å ha kunnskaper om det de gjør eller tanker om det de gjør? Vi betviler det sterkt. Det retoriske grepet med å gå fra evidensbasert til kunnskapsbasert praksis er beklagelig fordi det tildekker det synet på kunnskap som ligger til grunn for evidensbasert praksis. Her legges vekten på kunnskap som er utviklet gjennom bestemte vitenskapelige tilnærminger og metoder hvor idealet er randomiserte, kontrollerte studier og statistiske analyser. Den evidensbaserte praksisen har et meget sterkt fokus på kliniske metoder og i mindre grad på bruken av klinisk skjønn og erfaringsbasert kunnskap. I en sykepleiefaglig sammenheng ses dette ofte som effektmålinger av ulike sykepleieintervensjoner. Det er viktig at kunnskap kan utvikles på denne måten. Vår bekymring er at filosofen Aristoteles’ betoning av ulike kunnskapsformer og deres likeverdighet blir kastet ut med badevannet. Aristoteles’ poeng var det fantes tre ulike former for kunnskap: 1. Teoretisk, 2. Praktisk og 3. Erfaringsbasert. Disse tre kunnskapsformene måtte anses som like betydningsfulle. En kunnskapsform var ikke overordnet en annen gjennom et kunnskapshierarki. Vi mener det er avgjørende i utviklingen av klinisk sykepleie at en anerkjenner og viderefører dette synet på kunnskap. Det finnes mange former for kunnskap og det finnes mange måter å beskrive og formidle disse kunnskapsformene på. Vi i Klinisk Sygepleje ønsker å gi vårt bidrag til at dette mangfoldet holdes levende og finner sine uttrykk i våre spalter. Ta pennen fatt!