Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Artikler
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 117-129)
av Victor Plahte Tschudi
SammendragEngelsk sammendrag

Giovanni Battista Piranesis kobberstikk av romersk arkitektur, reell og forestilt, er i dag allemannseie. Denne artikkelen hevder at det ikke var stikkene i seg selv, men fordreiningen av dem i litteraturen som la grunnlaget for deres berømmelse og den sporer disse fordreiningene tilbake til den engelske romantikeren Thomas De Quincey. De Quinceys Piranesi-ekfrase relanserte kunstnerens fengselstrykk – Carceri – som moderne gjennom to signifikante «feiltolkninger». Ved å kalle dem «drømmer», fremsto stikkene som refleksjoner av det ubevisste og ved å antyde at arkitekturen de gjenga var endeløs, foregrep de urbane dystopier.

Today, Giovanni Battista Piranesi’s etchings of Roman architecture are widely known. However, it was the literary recreation of these etchings, not the etchings themselves, that secured their fame. This article traces the reinvention of Piranesi back to the English Romantic Thomas De Quincey. De Quincey’s significant ‘misinterpretations’ of Piranesi’s prisons – the Carceri – relaunched the series as modern in fundamental ways. By labelling them ‘dreams’, the etchings appeared to reflect the unconscious, and by pointing out the architecture’s seemingly endless expansion, they foreshadowed urban dystopia.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 130-143)
av Mari Lending
SammendragEngelsk sammendrag

Søyler tilhører arkitekturens mest klassiske elementer, og «Dansende søyler» ser på hvordan moderne fortolkninger av særlig den korintiske søyleordenen har forflyttet seg i trykte og bygde former. Charles-Dominique-Joseph Eisens frontispis til Marc-Antoine Laugiers bestselger Essai sur l’architecture (1755), Sverre Fehns betongsøyle i den Nordiske paviljongen i Venezia (1962) og Johannes Engelsen Espedals søyler i glassfiber, bølgeblikk og tre (2017–19) viser at søyler ofte gjør noe annet og kanskje noe mer enn hva vi forventer av dem.

Columns are among architecture’s most classical elements. «Dancing Columns» looks at how modern interpretations, particularly of the Corinthian order, move through printed and built forms. Charles-Dominique-Joseph Eisen’s frontispiece for Marc-Antoine Laugier’s bestseller Essai sur l’architecture (1755); Sverre Fehn’s concrete column in the Nordic Pavilion in Venice (1962); and Johannes Engelsen Espedal’s columns in glass fiber, corrugated iron, and wood (2017–2019) show that columns often do something else – and something more – than what we expect from them.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 144-157)
av Eirik Arff Gulseth Bøhn
SammendragEngelsk sammendrag

Seti Is grav i Kongenes Dal i Egypt var en tidskapsel da den ble åpnet i 1817. Den ble snart transkribert i oppmålinger, tegninger og avstøpninger og utstilt i det før-viktorianske London, mens originalen forfalt. Til forskjell fra de monolittiske egyptiske antikvitetene som ankom Europa, fulgte graven, et interiør uten eksteriør, i oversettelsen fra monument til tegning og til fysisk kopi i full størrelse, en mediert overføring. Denne artikkelen ser på den materielle og epistemologiske forskyvningen som fulgte monumentets møte med moderniteten, og med historien.

When it was opened in 1817, the grave of Seti I in the Valley of the Kings was a time capsule. It was soon surveyed and transcribed in drawings and casts and put on display in Regency London, even as the original deteriorated. Whereas monolithic Egyptian antiquities often reached Europe in their more or less original form, the grave – an interior without an exterior – was subjected to a mediated transferral in the translation from monument, through drawing, to full-size copy. This article considers the material and epistemological displacement that tallied with the monument’s encounter with modernity, and with history.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 158-171)
av Mari Hvattum
SammendragEngelsk sammendrag

En ny tid krever en ny stil. Slik lød modernismens kanskje viktigste tese, skrevet i gull over inngangen til Joseph Maria Olbrichs Secesjonsbygning i Wien. Men stil har ikke alltid hatt med tidsmessighet å gjøre. Parallelt med ideen om stil som tidsåndens selvuttrykk, løper et annet stilbegrep som fungerte, ikke som epokesignatur, men som en tidsmaskin som kunne forbinde her og nå med andre tider og steder. Hele verdener kunne forflyttes ved hjelp av stil: Den tyske 1700-tallsskribenten C.C. Hirschfeld kalte det «stilens verdensborgerskap». Dette essayet undersøker 1800-tallets utidsmessige stilbegrep i norsk og tysk arkitekturtenkning.

A new time needs a new style. That was modernism’s dictum, inscribed in gold over the entrance to Joseph Maria Olbrich’s Secession building in Vienna. But style was not always associated with timeliness. Parallel to the idea of style as the fingerprint of the Zeitgeist ran another style concept that worked, not as epochal signature, but as a time machine, capable of connecting the here and now with other times and places. Entire worlds could be moved by means of style: the 18th century writer C.C. Hirschfeld called it the «universal citizenship» of style. This essay examines the untimely concept of style in Norwegian and German architectural thinking in the 19th century.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 172-185)
av Tim Ainsworth Anstey
SammendragEngelsk sammendrag

When the Warburg Institute was transferred from Hamburg to London in 1933 its scholars were equipped with strong image-experiences of architectural design. This article tells the story of how continuity and memory were created through the Warburg Institute’s ensuing projects of architectural commissioning, addressing particularly the agency of one individual, Gertrud Bing, who as assistant librarian of the Warburg Institute participated in the design of its first building and who as Director oversaw the development of its last.

Warburg-instituttet flyttet fra Hamburg til London i 1933. Denne artikkelen forteller historien om hvordan kontinuitet og minne ble skapt gjennom Warburg-instituttet som byggherre i en rekke prosjekter. Særlig Gertrud Bings rolle blir undersøkt. Som assisterende bibliotekar deltok hun i utformingen av instituttets første bygning, og som direktør hadde hun ansvaret for utviklingen av den siste.

Åpen tilgang
«Sacked in the morning»
Lyd som kulturarv i fotballarkitekturen
Vitenskapelig publikasjon
(side 186-196)
av Even Smith Wergeland
SammendragEngelsk sammendrag

Tribunelyd er ein essensiell faktor i vår tids fotballarkitektur. Lyden av dagens publikum er prega av lange kulturelle tradisjonar, men også av krefter som prøver å regissere og profittere økonomisk på arven. Dette medfører omfattande diskusjonar om identitet, motkultur og kommersialisering, og kva som er akseptable verkemiddel i forvaltinga av ei kulturell uttrykksform. Denne teksten går inn i desse diskusjonane i lys av arkitekturfagleg forsking på fotballstadion kombinert med sosiologiske og antropologiske studie av publikumskultur. Han drøftar også kva som kjenneteiknar lyd som kulturarv i denne spesifikke konteksten, og utfordrar den verneteoretiske tendensen til å klassifisere lyd som ei immateriell kulturarv.

Crowd noise is an essential feature in contemporary football architecture. The sound of today’s audiences is shaped by long traditions but also by current forces that are trying to orchestrate the legacy in profitable ways. Extensive discussions on issues such as identity, subcultures and commercialisation follow from this, as well as debates about how to manage sonic heritage in an acceptable way. This text enters into these discussions in light of architectural research on football stadiums in combination with recent sociological and anthropological studies of crowd culture. It also discusses the characteristics of sonic heritage in this specific context and poses a challenge to the established tendency in heritage theory to classify sound as an intangible heritage.

Kunst og Kultur
3-2020, årgang 103

https://www.idunn.no/kk

Kunst og Kultur ble etablert av Harry Fett og Haakon Shetelig i 1910. Det er det eldste kunsthistoriske tidsskriftet i Norge og publiserer ny forskning på høyt vitenskapelig nivå.

Tidsskriftet er den viktigste norskspråklige formidlingskanalen for kunsthistorikere og dekker billedkunst, arkitektur og design fra middelalderen til i dag.

Kunst og Kultur retter seg mot forskere og fagmiljøer som arbeider med kunsthistoriske perspektiver og problemstillinger.

Kunst og Kultur kommer ut fire ganger årlig.

Fra og med 2017 utgis tidsskriftet med åpen tilgang (open access).

Ansvarlig redaktør
Bente Aass Solbakken, Nasjonalmuseet

Gjesteredaktører
Mari Hvattum, AHO
Mari Lending, AHO

Redaksjonssekretær
Beate Marie Bang, Nasjonalmuseet

Redaksjonsråd
Knut Astrup Bull, Nasjonalmuseet
Øystein Sjåstad, Universitetet i Oslo
Margrethe C. Stang, NTNU
Caroline Ugelstad, Henie Onstad Kunstsenter
Sigrun Åsebø, Universitetet i Bergen

Design og sats: Type-it AS, Trondheim
Omslagsdesign: KORD

ISSN online: 1504-3029
DOI: 10.18261/issn.1504-3029

© Universitetsforlaget 2020

Tidsskriftet utgis av Universitetsforlaget i samarbeid med Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design og med støtte fra Nasjonalt tidsskriftkonsortium for humaniora og samfunnsvitenskap.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon