Endelig kom det som mange har ventet på, et samlende verk om samisk kunst og estetikk! Den samiske samtidskunsten har i den senere tid vært viet stor oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Den vakte for eksempel stor oppsikt under siste års Documenta-utstilling. Her til lands har institusjonene i hovedstaden endelig markert sin interesse. Nasjonalmuseet sendte nylig sine kuratorer nordover for å lære, og Kulturrådet har forsøkt å ivareta sitt ansvar for feltet ved å sette «samisk vrede» på dagsorden.

Men i nord har kunstinstitusjonene og forskningsmiljøene lenge vært bevisst kvaliteten og betydningen av samiske kunst- og kulturytringer. Et strålende eksempel på dette, er Jérémie McGowan og Anne May Ollis kunstpolitiske performance, Sámi Dáidamusea, der Nordnorsk Kunstmuseum gjennom noen vår- og sommermåneder i 2017 materialiserte seg som et samisk kunstmuseum. Ikke mindre vesentlig, er arbeidet som har vært gjort i det kunsthistoriske forskningsmiljøet i Tromsø. Gjennom en årrekke har dette miljøet markert seg med pionerinnsats i forskningen omkring samisk kunst og visuell kultur, en utvikling som for alvor tok fart med Hanna Horsberg Hansens gode doktoravhandling fra 2010, «Fluktlinjer: Forståelser av samisk samtidskunst».

Tromsø-miljøet har også i de senere år, med støtte fra Norges Forskningsråd, gjennomført det omfattende kollektive forskningsprosjektet «The Sámi Art Research Project» (SARP). Dette har nå har resultert i den ferske antologien Sámi Art and Aesthetics. Contemporary Perspectives, redigert av Svein Aamold i samarbeid med Elin Haugdal og Ulla Angkjær Jørgensen. Den summerer opp noen av forskningsinnsatsene i miljøet, i tillegg til å trekke veksler på prosjektets eksterne assosierte. Et iøynefallende trekk ved antologien, er at de femten bidragene samlet sett utviser stor tematisk spennvidde. Men samtidig er det også lett å få øye på noen felles tematiske kjerneområder som etablerer forbindelser mellom dem.

Ett slikt kjerneområde er representasjonsproblematikken. Mens noen av tekstene undersøker hvordan nordiske urfolk har vært representert av andre, for eksempel av tilreisende oppdagelsesreisende og forskere, setter andre fokus på samisk visuell selvrepresentasjon. Et eksempel på det førstnevnte perspektivet, er Rognald Heiseldal Bergesens bidrag «Hybrid Iconoclasm», som innsiktsfullt diskuterer hvordan den samiske befolkningen konstitueres som «de andre» i illustrasjoner i ulike vestlige bokverk fra 1600-tallet. Bergesen demonstrerer nærmere bestemt hvordan dette strategisk utfoldes gjennom henholdsvis inkorporering og eksklusjon.

Ingeborg Høviks bidrag, «Art History in the Contact Zone», flytter fokuset til urfolks egen bildeproduksjon. I sine lesninger av inuitten Hans Zakæus’ tegninger, gjør hun produktiv bruk av Mary Louise Pratts analytiske begrep contact zone. Med dette som verktøy, tar hun leseren med på en vandring gjennom bildeproduksjonen til den fascinerende skikkelsen Zakæus, som etter å ha entret et britisk hvalfangstskip rundt 1816, endte opp i Edinburgh som elev hos den renommerte landskaps- og portrettmaleren Alexander Nasmyth. Høvik demonstrerer med empirisk grundighet hvordan den grønlandske kunstnerens bilder, ikke bare motivisk, men også i teknikk og utførelse, nettopp preges av å ha befunnet seg i en spenningsfylt kulturell kontaktsone.

Historien om Zakæus har fått sitt samiske motstykke i Svein Aamolds perspektivrike artikkel om kunstneren, forfatteren og reindriftssamen Johan Turis bilder. Han kontekstualiserer disse i relasjon til Muitalus sámiid birra, Turis banebrytende verk om samisk folk og kultur, publisert i 1910. Turis målsetning med dette verket var tosidig. På den ene side skulle det tale til hans eget folk. På den annen side skulle det også skape forståelse for samisk livsstil og skikker blant ikke-samer. Dette var ut fra et håp om å bidra til at eksterne beslutninger vedrørende lover og reguleringer i samiske områder kunne fattes på informert vis. Illustrasjonene som fulgte verket, så vel som andre deler av hans visuelle produksjon kan slik, ifølge Aamold, ses som visuelle sidestykker til teksten, sannhetssøkende representasjoner av samisk liv. Men samtidig demonstrerer han hvordan de framstår som interessante formidlere av et samisk spirituelt innhold – og ikke mindre viktig; som en hybrid form med kraft til å destabilisere skandinavisk kolonialmakt.

Kulturell hybriditet er også aktualisert i Irene Snarbys undersøkelse av Iver Jåks’ storslåtte skulpturelle verk. Her går hun på tvers av tidligere forståelser som har sett ham i lys av det binære motsetningsforholdet mellom tradisjonelt håndverk, duodji, og kunstnerisk autonomi, dáidda, og argumenterer i stedet overbevisende for å nærme seg Jåks’ arbeider som en produktiv forening mellom avantgarde-sensibilitet og kulturspesifikk forståelse av teknikker og materialbruk.

Et annet hovedtema i antologien, er nettopp spørsmålet om forståelsen og de politiske implikasjonene av duodji-begrepet. Det mest interessante bidraget til denne diskusjonen, er Gunvor Guttorms artikkel som nærmer seg begrepet fra et samtidig urfolksperspektiv. I samklang med Snarbys diskusjon, og med sensitiv nærhet til sitt materiale og dets kontekstuelle forankring– trearbeider av Folke Fjällström og Max Lundström – åpner hun her for å se duoji som noe som både kan kanalisere kollektive og personlige historier.

Men som et tredje tematisk kjerneområde, undersøker også Sámi Art and Aesthetics hvordan samtidsarkitektur, kunst og visuell kultur i nordområdene kan arte seg som steder for reforhandling av urfolks kultur og historie. Elin Haugdal behandler for eksempel forskyvningene i forståelsen av begrepet monumentalitet i arkitektur oppført i Sapmi: sametingsbygningen i Karasjok, Kautokeino kultursenter og Siida-museet i Inari. Haugdal karakteriserer den nye urbefolkningsarkitekturen som en form for strategisk anti-monumental monumentalitet: «Arkitektur er ikke et ikon for samisk kultur», skriver hun, «heller ikke et monument for samisk tradisjon og historie, men et sted for å framvise liv og kultur».

Mange av bidragene i denne antologien er av en kvalitet som gjør at den utvilsomt kommer til å bli stående som et viktig referanseverk innenfor dette forskningsfeltet. Det betyr ikke at antologien er fri for svakheter. Den overordnete strukturen i verket kunne for eksempel ha vunnet på en større grad av analytisk klarhet fra redaktørenes side. Slik det er nå, framstår de ulike hovedavsnittene som noe uklart overlappende. Det kan videre innvendes at vektleggingen av representasjonsproblematikken implisitt inviterer til at forfatterne selv eksplisitt reflekterer over sin egen betrakterposisjon: Hva vil det si å studere urfolks visuelle kultur «sett utenfra» i vår egen tid? Hva kreves av forskeren som inntar et slikt ståsted? Og er det mulig å anlegge urfolksperspektiv uten å selv å ha urfolkstilhørighet? I noen av tekstene gjør riktignok forfatterne rede for egen posisjonering på en måte som beriker og nyanserer framstillingen. Det gjelder for eksempel Guttorms tekst, men også Tuija Hautala-Hirviojas historisk anlagte essay der hun fruktbart diskuterer verker av Valkeapää, Ranttila og Pieski som eksponenter for tre ulike generasjoner av samiske kunstnere i Finland.

De nære kontekstene som Hautala-Hirvioja slik makter å trekke fram, tapes derimot av syne andre steder i antologien. I kapitlet «Performing the Forgotten: Body, Territory, and Language in Contemporary Sámi Art» anlegger Ulla Angkjær Jørgensen et postkolonialt perspektiv på samisk samtidskunst, med fokus på kroppslighet, altså på undertrykte samiske kropper. Artikkelen henter i hovedsak sin inspirasjon fra Elizabeth Edwards lesning av Jorma Puranens reappropriasjon av historisk fotografi, nærmere bestemt av den franske fyrsten Roland Bonapartes 1800-talls antropometriske fotografier fra samiske områder. Edwards leser Puranens arbeid som forsøk på å ta historien tilbake, et poeng Angkjær Jørgensen viderefører i sin lesning av verker av andre samiske samtidskunstnere, blant andre Marja Helander, Geir Tore Holm og Katarina Pirak Sikku. Hun henter dessuten også begrepet etno-estetikk fra andre forskeres diskusjoner omkring den grønlandsk-danske kunstneren Pia Arke. Det er ikke vanskelig å følge og sympatisere med den retningen forfatteren tar i sine postkoloniale lesninger av samiske kunstnere. Men samtidig er perspektivene så bredt anlagte og generelle at diskusjonen på et vis ikke makter å fange opp kompleksiteten i og forskjellene mellom de ulike kunstnerskapene som tematiseres.

Det som likevel kompenserer for antologiens nevnte svakheter, er altså kvaliteten og den empiriske spennvidden i artiklene fra SARP-prosjektets mange medarbeidere. Dette er tekster som er viktige fordi de har potensial til å åpne opp feltet, teoretisk perspektivere og inspirere til nye, framtidige forskningsinnsatser.