Kunst og Kulturs første hefte kom ut sensommeren 1910; kvartalskriftets første årgang ble imidlertid fullført i 1911. Med noen avbrekk har tidsskriftet siden levd i beste velgående.1

100 år er en meget respektabel alder for et tidsskrift, og vi har valgt å markere jubileet med et temahefte viet tidsskriftet selv. Spørsmål vi stilte oss, var blant annet hvilken profil har tidsskriftet hatt og hvilken betydning i allmennkulturell og faglig sammenheng, hvilken rolle har redaktørene spilt og hvem har Kunst og Kultur henvendt seg til? Interessante perspektiver står i kø, og ett hefte gir begrenset plass. Vi har invitert noen av dagens erfarne forskere til å kommentere utvalgte temaer. Så håper vi at heftet vil anspore til ytterligere analyse og diskusjon.

Et blikk utenfra måtte vi ha: Tore Slaatta og Kjell-Olav Hovde ser på Kunst og Kultur i en mediehistorisk sammenheng og kommenterer endringen av tidsskriftets profil fra forum for folkeopplysning til arena for kunsthistorisk publisering.

Initiativet til og det mangeårige redaksjonelle ansvaret for Kunst og Kultur må først og fremst tilskrives Harry Fett. Det er derfor rimelig å vie Fett stor oppmerksomhet. Kristin Bliksrud Aavitsland, Fetts biograf, gjør rede for hvordan tidsskriftet inngikk i Harry Fetts nasjonale, kulturpolitiske prosjekt.

Ikke overraskende er den kunstneren som har fått mest omtale i Kunst og Kultur, Edvard Munch. På grunnlag av de nærmere 100 bidragene ser Terje Borgersen på hva slags portrett av kunstneren tekstene tegner og hvordan de inngår i Munch-litteraturen.

To skjellsettende tekster forfattet av to av kunsthistoriefagets ledende utøvere og som har fått stor betydning for kunsthistorisk undervisning og forskning, kommenteres og kontekstualiseres av to av dagens forskere: Mai Britt Guleng har tatt for seg Leif Østbys Fra naturalisme til nyromantikk (1934) og Erik Mørstad Magne Malmangers Norsk kunstdebatt ved modernismens terskel (1987).

Vi har dessuten ønsket å belyse hvordan enkeltdisipliner har fremstått i tidsskriftets spalter. Med fokus på tiårene omkring 1910, 1965 og 2005 diskuterer Anne Kjellberg hvordan Kunst og Kultur avspeiler den norske kunstindustriens utvikling via brukskunst til kunsthåndverk og design. Kunst og Kulturs plass i den nyere norske arkitekturhistoriograien er Birgitte Sauges perspektiv.

Omslaget på det aller første heftet av Kunst og Kultur.

Redaktørene

Et tema som flere av artiklene i det foreliggende heftet tar opp, er redaktørene og deres faglige ståsted. Harry Fett er selvfølgelig mest omtalt (se Slaatta og Hovde, Aavitsland og Guleng), men også de øvrige artiklene er inne på forholdet mellom redaktøren og forfatterne og deres temaer. Bortsett fra Slaatta og Hovde, berører artiklene i mindre grad redaktørenes ulike institusjonstilknytninger. Det er vårt inntrykk at tidsskriftet ikke har fungert som et institusjonelt talerør. Men koblingen til kulturarvinstitusjonene

(Riksantikvaren; Nasjonalgalleriet fra 1955; Nasjonalmuseet fra 2004) har utvilsomt gitt redaksjonen praktiske og økonomiske fordeler. Kunst og Kulturs redaktører i 100-årsperioden har vært:

Harry Fett og Haakon Shetelig (1911–26); Harry Fett (1927–45); Harry Fett og Arne Nygård-Nilssen (1946–54); Harry Fett, Arne Nygård-Nilsen og Leif Østby (1955–57); Harry Fett og Leif Østby (1958–62); Leif Østby (1963–80); Steinar Gjessing, Sidsel Helliesen og Per Jonas Nordhagen (1981); Sidsel Helliesen og Per Jonas Nordhagen (1982–85); Sidsel Helliesen (1986–88); Tone Skedsmo og Oscar Thue (1989–95); Tone Skedsmo og Knut Berg (1996); Knut Berg og Nils Messel (1997); Knut Berg og Anne Berit Skaug (1998–99); Bodil Sørensen (2000–01); Bodil Sørensen og Ellen Lerberg (2002); Ellen Lerberg (2003–08); Birgitte Sauge (2009–).

Kunst og Kulturs serie – «Terrakottaserien»: En særskilt arena for ulike presentasjoner

Et spørsmål som melder seg for en aktiv og reflektert redaksjon, er hvorvidt heftene skal ha et variert innhold – så «alle kan finne noe av interesse», eller om heftene kan være viet et spesielt tema – med den risiko at mange lesere legger heftet til side. Harry Fett og Haakon Shetelig forventet øyensynlig at Kunst og Kulturs lesere var såpass interessert i kunst- og kultur generelt, at det var rom for hefter viet særskilte temaer som redaksjonen av ulike hensyn anså som viktige å publisere. Første gjennomførte temahefte kom allerede i 1913 med et festskrift til Edvard Munch i anledning av hans 50-årsdag (jfr. Borgersen, s. 84). Frem til 1932 fulgte i alt fem.2

I 1932 var siste hefte viet Eli Ingebretsens artikkel «Norsk tegnekunst». Den ble også utgitt som egen publikasjon og innleder således Kunst og Kulturs serie, populært kalt Terrakottaserien etter fargen på innbinding og omslag. Tidsskriftet hadde da i fem år vært utgitt av Gyldendal. Serien var tydeligvis Fetts initiativ, men vi har ikke klart å oppspore verken redaktørens eller forlagets begrunnelse eller program for denne publikasjonsrekken. I pressen forventes flere særhefter om forskjellige emner i tiden fremover (1934); en verdens kunsthistorie som skal bygges ut med stadig flere bind (1939).

I alt omfatter serien 67 publikasjoner, hvorav 62 i Harry Fetts redaktørtid; den siste terrakottaboken kom i 1975. Av de 67 inngikk 23 også i en årgang, de øvrige ble kun utgitt i serien. Temaer og genre er svært variert, og det synes ikke å være system i hvilke som

både inngikk i en årgang og ble utgitt som egen bok og hvilke som kun kom i Terrakottaserien. Serien omfatter så vel eksamensoppgaver fra universitetet, for eksempel Leif Østbys Fra naturalisme til nyromantikk (1934; jfr. Guleng, s. 92), som mer con amore skrifter. Uansett synes det som om redaksjonen har ønsket å furnere miljøet med en publiseringskanal for disse arbeidene – hvilket utvilsomt var verdifullt for så vel fagmiljøet som den kunstinteresserte allmennheten. Kategorien festskrift, minneskrift og 100-årsmarkeringer omfatter seks publikasjoner.3 Dette er genre som gjerne utgis i små opplag og knyttet til særskilte miljøer; i så måte var tidsskriftet og serien en nærliggende kanal. For de tolv kunstnermonografiene serien omfatter,4 var antagelig dette nærmest eneste mulighet i et forlagslandskap som i liten grad ga grobunn for den floraen. For flere av kunstnere er for øvrig terrakottaboken blitt stående som eneste monografi. De øvrige titlene omfatter også en del faglig pregete fremstillinger i mer eller mindre popularisert form, for eksempel kunsthistoriske oversiktsverk som Halvor Vreims Norsk trearkitektur (ny utgave 1939), Kristofer Sinding-Larsens Norsk grafikk i det tyvende århundre (1941) og Magne Malmanger med flere: Norsk kunst i dag (1963), eller spesielle temaer som Walter Schwartzs Skagen i nordisk kunst (1952) og Gösta Svenæus’ Idé och innehåll i Edvard Munchs konst (1953). Genren aktuell debatt forekommer også, blant annet Harry Fetts Vår hovedstad tar form (1954) og J.F. Michelets Figurativt eller non-figurativt? (1957). Utpregete formidlingsverk, som for eksempel Sam Eitrems Olympia (1936) og Leiv Amundsen med flere: Hvem var etruskerne? (1956) – begge opplagt bestilt i anledning av henholdsvis olympiaden i 1936 og etruskerutstillingen i Oslo i 1956 – er det mange av. Dessuten omfatter serien noen presentasjoner av ulike institusjoner, som Bergen Billedgalleri (Moritz Kaland med flere, 1939) og Kunstnerforbundet (Ole Mæhle, 1960).

Forfatterne var hovedsakelig norske, og foruten Fett, som sto for en betydelig andel av bidragene, var det fortrinnsvis etablerte forskere og skribenter, men også yngre folk slapp til (noe som blant annet naturlig fulgte med publiseringen av universitetsoppgaver).

Siste utgivelse i Terrakottaserien kom som nevnt i 1974 (Øystein Parmans Harald Dal). Etter hvert var vel publiseringsmulighetene for faglige bøker blitt bedre samtidig som redaktør og forlag hadde nok med å utgi de regulære årgangene.

I 1987 ble redaktør og forlag enige om å ta opp igjen Kunst og Kulturs serie med en «ny rekke»: Magne Malmangers Norsk kunstdebatt ved modernismens terskel (jfr. Mørstad, s.100). Dessverre ble den nye serien ikke fulgt opp. Etter 1981 har det imidlertid år om annet vært utgitt temahefter, hvorav flere er blitt stående som viktige bidrag til norsk kunsthistorieskriving, andre har tatt opp dagsaktuelle temaer og noen vært i genren festskrift.