Kystsonen tiltrekker seg stadig større oppmerksomhet, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Dels har det sammenheng med at en økende del av verdens befolkning bor ved kysten, dels at mye næringsvirksomhet foregår i denne sonen, og dels ved at en rekke fritidsaktiviteter foregår i samme område. Det har i mange sammenhenger resultert i en kamp om plass i kystsonen.

Konkurransen om arealbruk er ikke lik. Noen næringer og aktiviteter er spesialbeskyttet, gjerne gjennom eget lovverk, andre har sterke talsmenn for sine interesser, mens atter andre må satse på politisk mobilisering, lokalt eller sentralt, for å få gjennomslag.

Kartfesting representerer en form for felles valuta, enten aktørene er opptatt av fiskehelse, lakseproduksjon, kommersielt fiske, fritidsfiske, turisme eller grunnforskning – de ulike interessene kan alle legge sine prioriteringer inn i kartet.

All planlegging forutsetter at noe ligger fast, i det minste for en viss tid, samtidig som det kreves stadig raskere endringer for å imøtekomme dynamiske næringer, slik som oppdrettsnæringen. Det er i kortform planleggingens dilemma, eller som det er formulert av Storm P: Det skal stor karakterstyrke til for å selge elastikk i metervis.

Mens «kampen om Lofoten» har gått mellom oljevirksomhet og fiske, med høy temperatur og stort engasjement fra både tilhengere og motstandere, har arealkonfliktene innenfor de områdene som kommunene bestemmer over, vært relativt små og beskjedne.

Kort oppsummert; av våre tre case-områder (Alta, Lofoten og Sør-Trøndelag) er det liten tvil om at «Kysten er klar»-kommunene i Sør-Trøndelag har kommet lengst når det gjelder å få til en kystsoneplanlegging som er økosystembasert, og som også legger opp til en rasjonalisering og effektivisering av planarbeidet.

Det er ikke noen dramatisk flytting av politisk makt. Til det er regelverket for stramt, og det er for mange ikke-politiske sektormyndigheter som er inne og har vetorett (Informant).

Bruken av fiskerkunnskap gjør at fiskerne kommer på banen, men det innebærer ikke nødvendigvis at de vinner kampen.

Verdiskaping er et sentralt mål på alle nivå i norsk planlegging – også i kystsoneplanleggingen. Men det er samtidig et problematisk mål. Det skyldes først og fremst at det er vanskelig å beregne faktisk verdiskaping fra næringsvirksomhet i kystsonen. Teknologisk utvikling og endringer i eierskapsstrukturer i oppdrett har videre gjort at mange kommuner får lite igjen fra oppdrettsanlegg i sine kystområder. Samtidig er oppdrett viktig for nasjonal verdiskaping. Dette har ført til en målkonflikt mellom nasjonale og kommunale interesser i kystsoneplanleggingen.

Suksess i fiskeoppdrett dreier seg om tre faktorer: Fiskehelse, fiskehelse og atter fiskehelse!

På samme måte som i landbruket, der utslippene også i hovedsak er næringssalter og organisk stoff, vil også havbruk alltid måtte ha et «fotavtrykk» i miljøet. Det er for øvrig viktig å minne om at all fisk faktisk skiter i havet.

Og jeg snakket med en annen her i dag, og jeg spurte: «Hvordan går det? … Jeg hører rykter om at du har friere på besøk.» Han begynner å bli en voksen mann og har ikke noen automatisk arvtager. Og så sier han: «Uff ja, men jeg vet jo at når jeg selger til et børsnotert selskap, så er det slutt for det lokalsamfunnet som jeg har drevet i, og det vil jeg ikke.» Og det tror jeg nok er felles for, spesielt familiebedrifter, da. Og de har vi langs hele kysten. (Daglig leder, Nord-Norge)

Om anlegget vil gi økonomiske stordriftsfordeler, gjenstår å se, selv om slike fordeler til nå har vært en viktig drivkraft i utviklingen av stadig større anlegg. De politiske vanskelighetene tilknyttet etablering av et gigantanlegg skal heller ikke undervurderes, især ved at anlegget er tenkt plassert tett opp til et verneområde som har vært sterkt omdiskutert i årevis.

Å oppsummere en bok som denne byr på atskillige utfordringer, ettersom temaene er mange, det er ulike faglige innfallsvinkler, og lærdommene peker i ulike retninger. Som vi understreket i kapittel 1, er dette ikke ment å være en håndbok for kystsoneplanlegging. Derimot tar vi sikte på å bringe videre noen erfaringer fra de områdene iKyst-prosjektet har konsentrert seg om. For å få fram budskapet har vi valgt å spissformulere erfaringene i tolv teser om kystsoneforvaltning og norsk fiskeoppdrett. Det betyr at noen nyanser går tapt på veien, men til gjengjeld håper vi at tesene er så vidt provoserende at de bidrar til å få i gang politiske initiativ og prosesser. Det gjelder både kystsoneplanlegging generelt og oppdrettsnæringen spesielt.