[…] public sociologists who believe they can contribute to dialogue on public matters by merely relying on and referring to evidence are mistaken. Whatever position they take have normative implications (Etzioni, 2005, s. 374).

Amitai Etzioni hevder her at det er umulig å unngå normative implikasjoner når samfunnsforskere deltar i offentlig dialog. Dette kan tolkes som et kontroversielt utsagn, og som et spørsmål som først og fremst handler om Etzionis eget valg om å innta en normativ posisjon. Michael Burawoy (2005b) tolker det på denne måten når han framhever Etzioni som et eksempel på forskere som selv velger å innta en normativ posisjon. Burawoys generelle argument er at normativ posisjonering i offentlig kommunikasjon er et valg den enkelte forsker selv tar.

Min konklusjon fra studiet av norske migrasjonsforskeres erfaring med forskningskommunikasjon er at et argument om at normativ posisjonering kun handler om forskeres eget valg ikke er holdbart. I mitt materiale er det riktignok forskere som selv velger å innta en normativ posisjon, men de fleste sier de prøver å unngå det. Etzionis argument om at offentlig kommunikasjon har normative implikasjoner uavhengig av forskerens eget forsøk på å unngå dette, passer bedre med mine funn. Men jeg vil føye til et kan, i betydningen kan ha normative implikasjoner. En grunn til at forskeren selv ikke har full kontroll, som jeg vil utdype senere i dette kapitlet, er at forskningstemaet i seg selv vekker normative konnotasjoner og sterke følelser hos mange lesere og lyttere. Flere nettsteder og organisasjoner har kampen mot innvandring/islam som sin fremste sak, og deres skribenter er svært aktive i kommentering av forskning på feltet. Politiske partier er aktive og ofte uenige om saker på migrasjonsfeltet, et felt som noen partier vektlegger som blant de viktigste i politikken. Etzioni forsker selv på minoriteter og migrasjon, og hans påpekning av normative implikasjoner kan tolkes i lys av forskningstemaet. Selv om flere, som for eksempel dem jeg i kapittel 5 har kalt «kritikere» og «påvirkere», inntar en klar normativ posisjon i sin insistering på at samfunnsforskning også handler om politikk, opplever også andre, som «purister» og «pragmatikere» som forsøker å følge idealet om mest mulig nøytral formidling av forskningsfunn, at deres upartiskhet kan bli satt spørsmål ved.

Et perspektiv som ser forskeres offentlige opptreden som grensearbeid mellom akademia, media og politikk, og som er opptatt av hvordan medier og offentligheten selv former forskningsbudskap, har ifølge mine funn mye å tilby som fortolkning av forskningskommunikasjon. Forskningsformidling ses her som en praksis som krysser flere institusjonelle felt. Det akademiske felt, det politiske felt og mediefeltet anses som spesifikke institusjonelle felt med særegne regler, normer og konkurranseformer, som alle påvirker forskningsformidling og resepsjon av slik formidling. Når grensene mellom disse feltene anses som porøse og uklare, åpner dette for analyser der verdibasert lesning er et naturlig element i resepsjonen av forskning. Reglene for vurdering av troverdig kunnskap i tre ulike felt blandes sammen, og forskningsbasert kunnskap konkurrerer her med andre former for kunnskap.

Når norske migrasjonsforskere selv bestreber seg på å unngå normative vurderinger i sin forskningskommunikasjon, men allikevel erfarer at folk kan lese dem som normative, skyldes dette blant annet at ulike feltspesifikke normer for vurdering og lesing av argumenter blandes sammen. Men det handler også om skillene mellom implisitt og eksplisitt normativitet, og om at temaer i samfunnsforskningen generelt er verdibaserte. Videre er forskere ulikt posisjonert overfor muligheter for manøvrering i grenseflatene mellom akademia og offentligheten, der mediekanaler, redaktører og publikum selv inntar normative posisjoner.

Utvikling over tid

Denne boken handler om forskningskommunikasjon på politisk betente felt, og samtidig om utviklingen av et bestemt forskningsfelt i Norge. Da migrasjonsforskningen startet i Oslo og Bergen på 1970-tallet, var både akademia og massemedia preget av andre idealer og kanaler for forskningskommunikasjon enn i dagens samfunn. I en tid da marxist-leninister ved norske universiteter krevde bestemte bøker på pensum og forelesere ble snudd ryggen til fordi de ikke oppfylte ønskene, så mange professorer det fremdeles som sin rett og plikt å tale til publikum fra en uredigert talerstol gjennom fjernsyn og radio. Vi hadde én riksdekkende fjernsynskanal, og partipressen regjerte. Da de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og Tyrkia kom til Norge på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet, var det nesten ingen forskningsbasert kunnskap om innvandring fra land utenfor Europa til Norge. De forskerne som begynte å studere innvandring og integrasjon på 1970-tallet, ble derved svært etterspurt både fra politikere og medier. Deres analyser ble allerede den gang politisert og ansett som «feil» av medier med klare politiske utgangspunkt, det jeg i denne boken kaller «eksplisitt normativitet».

Migrasjon var lenge et marginalt forskningsfelt i Norge, og forskere som på 1980-tallet ønsket å studere migrasjon til hovedfag, kunne få høre at dette ikke vil føre til noen akademisk karriere. Finansieringen av forskning på 1970- og 1980-tallet kom fra myndigheter med behov for å planlegge politikken på feltet. På 1980-tallet kom det første innvandringsprogrammet i Norges forskningsråd, og forskningsfeltet ble derved institusjonalisert som viktig i Norge. På 1990-tallet var det en tid to forskningsprogrammer – ett for anvendt forskning og ett for grunnforskning. Det var i denne perioden, på slutten av 1980-tallet og på 1990-tallet, at forskningen på feltet fikk et visst volum, og debattene mellom forskere om rett perspektiv, forskningsfokus og normativitet tiltok.

Forskerdebattene overlappet delvis med den politiske debatten om innvandring på begynnelsen av 1990-tallet, blant annet generert ved AP-politiker Rune Gerhardsens forslag om et innvandrerregnskap og andre forslag som den gang ble oppfattet som kontroversielle. Fra 1990-årene til godt inn på 2000-tallet var polariserende debatter mellom forskere som vektla eksklusjonsmekanismer i det norske samfunnet og forskere som fokuserte på manglende vilje til integrasjon blant innvandrede minoritetsgrupper, et særmerke ved forskningsfeltet. Bøker, artikler og kommentarinnlegg i sentrale aviser som Aftenposten, Dagbladet og VG ble lest, kommentert og kritisert av andre forskere både i fagtidsskrifter og i massemediene. Forskere som kom inn i feltet på slutten av 1990-tallet, kunne oppleve det som vanskelig å vite hvorvidt og hvordan man skulle formidle forskningen. De så det de kaller «skyttergraver» og polariserte debatter mellom forskere som et trekk ved feltet.

På 2000-tallet økte feltets popularitet blant studenter. Også forskermassen økte, men var fortsatt liten i forhold til andre sentrale forskningsfelt i samfunnsfag og humaniora. Det begynte å komme spesifikke kurs og seminarer om migrasjon og flerkulturelle samfunn ved noen universiteter og høyskoler, og etter 11. september 2001 ble fokuset på religion og særlig islam og muslimer sterkere i forskningen. Feltet ble etter hvert også utvidet i retning av høyrepopulisme og forskning på sosiale bevegelser på ytre høyre-siden, og da særlig koblingene til innvandringsmotstand og kritikk av islam. Mens forskning med fokus på integrasjon i arbeidsliv og utdanning samt bruk av velferdstjenester hele tiden har vært sentral i migrasjonsforskningen, fikk denne type velferdsforskning større gjennomslag og tyngde på 2000-tallet og 2010-tallet (Midtbøen, 2017). Som i andre land (se kapittel 4) har norsk migrasjonsforskning vært preget av spesifikke nasjonale politiske ønsker og behov for kunnskap på velferdsfeltet. En vedvarende kritikk mot migrasjons- og integrasjonsforskningen både her i Norge og internasjonalt har vært at den ikke har bidratt til disiplinutvikling, men har vært mest orientert mot det nasjonale myndigheter til enhver tid har ønsket kunnskap om.

Fra 1990-tallet fram til høsten 2013 da mine intervjuer ble foretatt, har flere temaer blitt inkludert i migrasjons- og integrasjonsforskningen. Forskningsfeltet har vokst i omfang, fått høyere status i akademia, og et økende antall forskere arbeider på feltet. Grensene for forskningsfeltet har også blitt vagere med tiden. Feltet er nå et sentralt felt i norsk samfunnsvitenskap, og kampene mellom forskere synes å ha stilnet i forhold til situasjonen på 1990- og 2000-tallet. Dette betyr ikke nødvendigvis at forskere har blitt mer enige om viktige forskningstemaer og perspektiver enn tidligere, men det betyr at med økt tematisk bredde kan man ikke lenger kan ha samme oversikt over forskningen på feltet. Forskningsformidling og debatt foregår også i flere kanaler og medier enn tidligere, og det er særlig debatt i nettaviser, Facebook, blogger og andre nettbaserte debattkanaler og medier som har bidratt til å utvide og endre forskningskommunikasjonen. Sentrale mediekommentatorer har også gjort innvandring og islam til kjernesaker og gått til angrep på forskere i sine spalter. 22. juli 2011 ble en vekker for flere forskere som tidligere hadde mottatt hatmail og trusler etter sin forskningskommunikasjon. Mens noen tidligere ikke tok slik kritikk på alvor, økte bevisstheten omkring hva noen kunne finne på å gjøre når hatlister og hatprat mot forskere var åpent tilgjengelig via Internett.

Nedtoningen av normativt utgangspunkt og kritikken av aksjonsforskning er et typisk trekk ved forskningskommunikasjon blant migrasjonsforskere på 2010-tallet. I takt med at migrasjonstemaet har blitt mer politisert i den allmenne offentligheten, ser det ut til at forskningskommunikasjonen har blitt mer ekspertifisert og preget av det Michael Burawoy betegner som formidling av profesjonell samfunnsvitenskap.

Epistemiske kulturer

Forskere ansatt ved universiteter og forskningsinstitutt har ulike vilkår og rammer for sin forskningsvirksomhet. Mens instituttforskere må ut i markedet og hente inn forskningsmidler, er 50 % av tiden til de fleste universitetsforskere og en del høyskoleforskere allerede satt av til forskning. Universitetsforskere har derved mer frihet når det gjelder forskningstemaer og problemstillinger, men har også en rekke andre plikter som opptar arbeidshverdagen. Mine data viser at dette skillet har betydning for hvordan forskningskommunikasjon blir gjennomført, samtidig som det også er forskjeller innad i de to sektorene når det gjelder prioritering av formidling. Ett funn er at instituttforskere i større grad prioriterer «brukere» av forskning i sin formidling. Med brukere refererer de til ansatte i departementer, direktorater, kommuner og bydeler som har direkte nytte av forskningsresultater i sin daglige virksomhet. Denne prioriteringen er institusjonelt forankret i Norges forskningsråd som vektlegger brukerformidling i tildeling av forskningsmidler. Forskningens nytteverdi for samfunnet synes her ofte å oversettes til nytte for ansatte i den norske velferdsstaten som arbeider med de temaene forskere skriver om. For universitetsforskerne, som også kan hente inn forskningsmidler fra Forskningsrådet, men som ikke er avhengige av dette, er det vanligere å tenke på den allmenne offentligheten som publikum. Begrepet bruker er her også mindre sentralt enn hos instituttforskerne. Som en oppsummering kan man si at mens instituttforskere typisk forholder seg til spesifikke brukeroffentligheter, forholder universitetsforskere seg i større grad til uspesifiserte allmenne offentligheter.

Instituttforskerne formidler selvsagt også gjennom massemedier som aviser, TV og radio, men deres prosjektkontrakter tilsier ofte at de også må formidle et visst antall ganger til oppdragsgivere eller til bestemte brukere. Det er samtidig viktig å synliggjøre forskningsinstituttene i massemediene, da disse konkurrerer om oppmerksomhet og synlighet blant potensielle framtidige og nåværende oppdragsgivere. Dette kan medføre at det legges mer lokk på eller oppleves som vanskeligere å gå inn i debatter med normative undertoner blant instituttforskerne. Forskere som er ansatt ved visse institutter, opplever at ledelsen vil ha kontroll over forskningskommunikasjonen, og at de pålegges å være mest mulig nøytrale i sin kommunikasjon. Ved ett forskningsinstitutt øver forskerne på forskningskommunikasjon til massemedier. Ved andre institutter er det lite diskusjon om forskningskommunikasjon, og særlig unge forskere kan oppleve usikkerhet for hva de kan eller bør si når de kommuniserer resultater via medier.

Skillet mellom instituttforskere og universitetsforskere forklarer noen av mønstrene i materialet, men langt fra alle. Det finnes flere instituttforskere som går langt i å ytre meninger og eksplisitte normative budskap i sin forskningskommunikasjon, og det finnes universitetsforskere som skyr normative vurderinger og holder seg til det de anser som objektiv og nøytral formidling. Friheten til å ytre seg bredt på et område er et gode som særlig universitetsforskerne understreker, og som instituttforskere også gjerne mener er universitetsforskeres særlige ansvar. Instituttforskerne har en forståelse av at de må være mer forsiktige, og det er i denne sektoren at vi oftest finner ren formidling av forskning i form av pressemeldinger og kronikker som har som formål å dokumentere og spre informasjon om ferdigstilte forskningsprosjekter.

Et annet særtrekk ved arbeidet som instituttforsker er den flerfaglige sammensetningen av arbeidsstokken. Forskerne her er vant til å forholde seg til ulike fag og ser på selve forskningstemaet og metoder som overordnet. På universitetet jobber de fleste ved disiplinbaserte institutter, og har undervisning av studenter i sine fag som en sentral arbeidsoppgave. Den langsiktige oppbyggingen av kunnskap på et bestemt felt er karakteristisk for universitetsansatte, og noe som bidrar til at disse oftere anser forskningskommunikasjon ut fra bred ekspertise som mer legitim enn hva instituttforskere gjør. Tilbakemeldingen fra kolleger på egen forskningskommunikasjon kan imidlertid være mer vag eller ikke-eksisterende ved universitetene. Her opptrer forskere typisk mer individuelt med mindre de samarbeider om formidling i større prosjektgrupper.

Det er også klare forskjeller ved kommunikasjon om spesifikke temaer innenfor den bredere migrasjons- og integrasjonstematikken. Hvis man forsker på særskilt brennbare temaer som islam, rasisme, høyrepopulisme, vold eller innvandringspolitikk, forventer man mer negativ tilbakemelding enn hvis man forsker på integrasjon i utdanning og arbeidsliv. Også alder har betydning for hvordan man nærmer seg forskningskommunikasjon. Noen yngre forskere har negative erfaringer fra sine første samarbeid med journalister, noe de opplevde som et misbruk av sin tid og ekspertise. Rådene fra erfarne forskere til unge forskere understreker at deres første opptredener i media bør være basert på saklig framstilling av egne forskningsresultater.

Epistemisk kultur handler også om fagspesifikke metoder og tilnærminger, og om vitenskapelige begreper og tolkningen av disse. Kapittel 2 handlet om hvordan forskere og det allmenne publikum kan legge ulike ting i de samme ordene. Det forskere har utviklet som vitenskapelige begreper, blir tatt opp som del av hverdagsspråket i samfunnet, mens de opprinnelige vitenskapelige definisjonene av begrepene forsvinner på veien. Vitenskapelige begreper, som rase, etnisitet, multikulturalisme og getto, tolkes og brukes på andre måter av lesere og lyttere. Når forskere ønsker å få gjennomslag for en vitenskapelig forklaring ved bruk av begreper som også benyttes i dagligspråket, kan dette være vanskelig. Når sterke meningsytrere på innvandringsfeltet i tillegg vrir på eller mistolker forskeres bruk av bestemte begreper, og deres perspektiver, blir formidlingskraften svekket. Vi kan også forstå en slik kamp om fortolkningen av ord og perspektiver ved hjelp av teori som tilsier at offentlige argumenter tolkes ut fra ulike verdiordener. Til slutt handler også fortolkningen av forskningsfunn og begreper om metode, og om hvor «nær» forskere oppfattes å være de temaene de skriver om. Her oppfattes noen fag som mindre objektive enn andre.

Kommunikasjonspraksiser

Som påpekt i kapittel 3, ser Michael Burawoy på offentlig sosiologi som en av fire former for sosiologi som forskere kan være innom i løpet av sin karriere. Hans tilnærming til sosiologers, og i forlengelsen samfunnsforskeres, deltakelse i offentligheten gir imidlertid få retningslinjer til å forstå hvordan og ut fra hvilke premisser dette skjer. Det han kaller organisk og tradisjonell offentlig sosiologi, framstår som viktige, men generelle og «tomme» kategorier som dekker alle typer offentlig kommunikasjon, med unntak av det som anses som ren popularisering av profesjonell sosiologi. Burawoy tar ikke høyde for hvordan svingninger i forskningspolitiske prioriteringer, nyheter og mediedebatter generelt rammer inn forskningsbidrag, når han insisterer på at det er opp til den enkelte forsker om han/hun velger å være nøytral eller normativ i sin formidling. Et annet kritisk punkt er en manglende problematisering av den implisitte normativiteten i samfunnsfagene og koblingen mellom generelle perspektiver på vitenskap og formidlingspraksiser.

Analysen av norske migrasjonsforskeres erfaringer med og idealer for forskningskommunikasjon viser at det er en sammenheng mellom hvordan forskere ser på vitenskap mer generelt og deres forskningskommunikasjonspraksiser. I kapittel 5 beskriver jeg fire idealtypiske forskningskommunikasjonspraksiser. Puristen forsøker å framstå som nøytral i sin kommunikasjon, og er kritisk til andre forskere hun mener bryter dette idealet. Pragmatikeren anerkjenner at hun snakker inn i verdiladede felt, men forsøker å manøvrere balansen mellom vitenskapelighet og normativitet. Kritikeren er av den oppfatning at all offentlig kommunikasjon er verdibasert, og har dette som utgangspunkt for deltakelse, mens påvirkeren har som eksplisitt mål å bidra til å endre politikk. Disse fire idealtypiske praksisene innebærer også ulike bilder eller idealer for hva offentligheten er, og hvordan skjæringsflatene mellom akademia, media og politikk best kan manøvreres. Mens puristen forholder seg til et offentlighetsideal preget av Habermas’ forståelse av den borgerlige offentligheten, forholder pragmatikeren seg til det jeg har kalt en flytende offentlighet preget av overlappende grenser og deloffentligheter. Kritikeren og påvirkeren anser offentligheten som polarisert og preget av uforenlige verdi- og interessemotsetninger.

Informantenes syn på egen og andres opptreden i offentligheten kan også forstås ut fra Boltanski og Thevenots teori om ulike offentlige verdiordener. Noen forskere kritiseres for eksempel for å være «predatorer» som utnytter sin posisjon til å uttale seg på områder de ikke har ekspertise innenfor. Slike forskere anklages for å opptre innenfor en berømmelsesorden framfor en verdiorden som vektlegger etterprøvbarhet, rasjonalitet og vitenskapelig kunnskap. Andre forskere kan anklages for å blande argumentasjon fra en familiær og en vitenskapelig verdiorden i sin offentlige forskningsformidling.

Forskere innenfor migrasjons- og integrasjonsfeltet er gjennomgående bevisste på hvordan deres formidling kan tolkes av ulike parter i den bredere migrasjonsdebatten. I forskningskommunikasjon med publikum til stede, kan debatten bli usaklig hvis tilskuerne nekter å anerkjenne forskeren som ekspert på feltet. Flere har utviklet spesifikke strategier for å overkomme slike situasjoner. En forsker beskriver for eksempel «omvendt kameleon»-strategien, som innebærer at hun ikke tilpasser seg rådende posisjoner på migrasjonsfeltet. Det handler her om å utvikle en «radikal tredjeposisjon» som søker å utfordre og overskride etablerte posisjoner på et saksområde.

Normativitet, politisering og identitetsarbeid

Skillet mellom implisitt og eksplisitt normativitet ble utviklet ut fra en erkjennelse av at de fleste av de temaene samfunnsforskere befatter seg med i utgangspunktet er verdibasert, og at det er ulike måter å analysere disse temaene på. Teoretiske perspektiver i samfunnsfagene prioriterer bestemte synsvinkler og velger bort andre synsvinkler. Kampene innad i akademia om de beste perspektivene på ulike forskningstemaer handler om bedre og dårligere teorier, som ofte også impliserer bestemte normative utgangspunkt. Dette betyr ikke at for eksempel forskere som fokuserer på makt må befinne seg på ytre venstre-siden, men det betyr at deres perspektiv og det temaet de studerer har bestemte normative utgangspunkt – som for eksempel fokus på ulikhet framfor likhet, fokus på marginalisering framfor inkludering og så videre. Med eksplisitt normativitet forstår jeg en klar kobling til bestemte politiske synspunkter eller partistandpunkter. De fleste forskerne var skeptiske til å være medlem av politiske partier, da de tenkte at dette kunne bli brukt mot dem i deres forskningskommunikasjon.

Implisitt normativitet handler også om de spørsmålene forskere blir oppfordret til å undersøke i forskningsrådsprogrammer og i oppdragskonkurranser fra forskjellige offentlige instanser som departementer og kommuner. Ved å prioritere bestemte spørsmål velger man bort andre spørsmål. For eksempel har innretningen av forskningsprogrammer i Norges forskningsråd over tid beveget seg fra en åpen grunnforskningsorientering til en mer anvendt orientering. Komparative studier av migrasjonsforskningen i Europa viser at forskningen også i andre land har vært nært knyttet til politiske myndigheters ønsker, og at den politiske styringen av forskningstemaer har bidratt til svakere disiplin- og teoriutvikling enn man kunne ønsket. Prioriteringen av bestemte spørsmål og temaer som er sentrale for politikkutvikling, kan fortolkes som en indirekte politisering av forskningsfeltet. Flere forskere var opptatt av dette temaet, at forskningsprogrammene på feltet var for styrt av myndighetenes bestillinger.

Spørsmålet om politisering av forskning bør derfor også inkludere de premissene som oppdragsgiverne for forskning, politikere og byråkrater, legger for forskningsspørsmål og forskningstemaer. I lys av dette er det tankevekkende at relativt ferske studier av koblingen mellom forskning og politikkutvikling på migrasjonsfeltet (Scholten & Verbeek, 2015; Jørgensen, 2012, 2011; Boswell, Geddes & Scholten, 2011; Boswell, 2009) og på andre felt (se for eksempel Shortall, 2012; Petersen, Heinrichs & Peters, 2010; Beck, 2005) viser at politikere ofte vektlegger resultater fra forskning som bekrefter deres egne politiske ønsker, og at politikere i mange tilfeller presses til handling først etter medieoppslag om forskning på feltet. Scholten og Verbeek (2015) konkluderer med at vitenskapeliggjøring av politikk på migrasjonsfeltet går hånd i hånd med politisering av vitenskapen. Foreliggende studier på dette feltet antyder derved at det kan stilles spørsmålstegn ved den bredere samfunnsnytten av en politisk prioritering av forskningstemaer på feltet.

En mer åpenbar form for politisering utenfra handler om hvordan forskeres formidling bevisst leses ut fra ulike politiske ståsteder. Hvis noen oppfatter forskningsresultatene som «feil» i forhold til eget politisk ståsted, kan forskere anklages for politisk styrt forskning. Når det gjelder den mer allmenne resepsjonen av forskning, er det alltid risiko for at den implisitte normativiteten i samfunnsvitenskapene er ugjennomtrengelig for lekmenn og -kvinner, og at funn derfor lett kan tolkes ut fra en eksplisitt normativ ramme. Når temaet er høyt oppe på den politiske dagsorden, og befolkningen har relativt klare ideer om hvor de politiske skillelinjene går, kan grensen mellom forskning og politikk lett blir uklar. For forskerne selv, er det debatter i nettavisers kommentarfelt, på blogger og på aktivistnettsteder som medfører størst bekymring. Få orker å følge debatter etter egne bidrag, da de erfarer at mange kommentarer er preget av utskjelling og tidvis hatretorikk mot forskere og minoriteter.

Flere forskere har fått hatmail og trusler eller blitt satt opp på såkalte quisling-lister som landsforrædere. Slike erfaringer aktiviserer identitetsarbeidet og refleksjoner omkring hva det skal koste å være forsker. Det ser ut til at tematiseringen av emosjonelle kostnader av denne typen har økt etter Breiviks terroranslag i 2011. Den sosiale identiteten som forsker inngår i et bredere identitetsrepertoar, der identiteter knyttet til familie, nabolag og venner er andre elementer. Det er spesielt tanken på at barn kan lide under foreldres deltakelse i offentlig debatt, som trekkes fram som bekymringsfull. Forskerne varierer ellers med hensyn til hvordan de reagerer når andre i deres bekjentskapskrets diskuterer migrasjon. Mens noen går inn i debatter mellom naboer og på Facebook og korrigerer faktafeil i diskusjoner, er andre avventende og ønsker å skille forskeridentiteten fra identitet knyttet til andre arenaer.

Magnetiske felt

Denne boken handler om migrasjonsforskning, men resultatene fra analysene har relevans for forskning på andre politisk betente felt, det jeg i fortsettelsen kaller magnetiske felt. Av åpenbar relevans er funn som viser til endringer i rammevilkårene for forskningskommunikasjon mer generelt. Et resultat med overføringsverdi er for eksempel hvordan den generelle utviklingen av medieoffentligheten, og særlig offentligheten på sosiale medier, bidrar til flere angrep på forskere. Vepsebolmetaforen som ble brakt opp av en forsker, er et uttrykk for at man kan bli angrepet fra flere sider og i ulike mediekanaler. Likeledes vil migrasjonsforskernes erfaring med regisserte og polariserte debatter i massemediene kunne ha overføringsverdi for andre forskningstemaer. Et annet resultat med overføringsverdi handler om utviklingen av akademia mer generelt, der presset mot internasjonal publisering øker, og der formidling fortsatt anses som en plikt, men en plikt som ikke berømmes karrieremessig. Forventninger om synlighet fra akademia, «impact» fra bevilgende myndigheter og forskeres egne karriereambisjoner kan for eksempel føre til at flere forskere retter sin oppmerksomhet mot en mer aktiv markedsføring av egne forskningsartikler gjennom sosiale medier. For forskere på politisk betente områder kan slike tendenser i akademia og i media i verste fall føre til en tilbaketrekning fra den allmenne offentligheten. Et tredje resultat med overføringsverdi er de forskjellene jeg finner mellom ansatte i universitets- og instituttsektoren. Selv om det er nyanser her, er grunnvilkårene for instituttforskere at de skal hente inn forskningsmidler, og må være mer forsiktige med hvordan de tolkes av potensielle oppdragsgivere. Ved universitetene er forskerne friere, samtidig som man også snakker mindre med kolleger om formidling.

Av mer substansiell art er funn som viser at forskere fra noen disipliner anses som mer normative enn forskere fra andre disipliner. Her har jeg argumentert for at forskere fra fag hvor man tradisjonelt benytter erfaringsnære metoder som deltakende observasjon og dybdeintervjuer, lettere blir omtalt og ansett som normative enn forskere som benytter det jeg har kalt erfaringsfjerne metoder. Den idealtypiske kategoriseringen av ulike forskningskommunikasjonspraksiser er et annet resultat som kan ha overføringsverdi for analyser av andre politisk betente felt. Selv om forskere på migrasjonsfeltet er klar over hvordan de kan leses normativt fra ulike posisjoner, har de ulike strategier og idealer for formidling som henger sammen med deres generelle vitenskapssyn. Purister, pragmatikere, kritikere og påvirkere opererer ulikt i grenseflatene mellom akademia, media og politikk. De prioriterer ulike former for formidling, fokuserer på forskjellige ting, og har selv ulike ideer om hvordan offentligheten er og bør være.

Det min studie viser, er at forskning på et politisk betent felt medfører en ekstra refleksjonsrunde når det gjelder formidling. Erfarne forskere er bevisste på hvordan de kan tolkes og/eller angripes fra ulike posisjoner i debatter og kommentarer knyttet til deres offentlige framtreden. Dette vil jeg anta er et funn som kan ha gyldighet også for andre politisk betente felt. Et gjennomgående argument i denne boken er at vi bør forstå politisering av forskning som en prosess som potensielt angår hele forskningsprosessen, fra utlysning av forskningsmidler til bruk og resepsjon av forskning fra ulike parter. Et annet argument er at vi må snakke om at samfunnsforskning generelt er verdibasert, der også kategorier brukt for å produsere statistikk typisk innebærer valg av en normativ karakter. Hvorvidt man definerer en familie ut fra inngått ekteskap, barn, samboerskap og/eller en blanding av ulike kriterier er spørsmål av normativ karakter. På migrasjonsfeltet er for eksempel definisjoner av familie, ulike kategorier innvandrere, ære og gjenger slike normative avveiningsspørsmål. Et vanntett skille mellom politikk som normativ praksis og forskning som ren empirisk og teoretisk praksis er derved vanskelig å opprettholde.

At samfunnsforskning handler om verdibaserte temaer, og at forskere anvender ulike teoretiske perspektiver for å analysere slike temaer, betyr imidlertid ikke at forskningsresultatet er gitt på forhånd. Målet for forskningen er fortsatt sannest mulig kunnskap gitt de teorier og metoder man benytter seg av. Forskere skal og bør reflektere over de metodiske og teoretiske valg de foretar for å analysere sitt materiale, og ved dette tilkjennegi hvilke valg de har foretatt. De fleste forskerne jeg intervjuet forsøker å leve opp til Max Webers ideal om verdifri forskning i analysen av sine data. De fleste erkjenner også at valg av noen perspektiver og metoder framfor andre i tolkningen av data har implikasjoner for konklusjonene.

Samfunnsvitenskapenes felt er samfunnet og sosiale relasjoner, temaer mange ikke-eksperter mener de selv har relativt god kunnskap om. De som ikke selv er forskere, har liten oversikt over den implisitte normativiteten i samfunnsfagene, hvor ulike teoretiske og metodiske valg forstås av forskerne selv som bestemte posisjoner. Dette er det store dilemmaet i forskningskommunikasjonsprosessen, og et dilemma som blir spesielt vanskelig når det dreier seg om politisk betente temaer. På felt som kjønnsforskning, migrasjonsforskning og trygdeforskning – felt som angår befolkningen generelt og svake grupper spesielt – blir denne oversettelsesutfordringen stor. Når vi sammenligner samfunnsvitenskap med naturvitenskap, er interessentene og stakeholderne i forskningen ofte noe forskjellige. På felt som naturvitenskapelig klimaforskning og fiskehelseforskning er det gjerne sterke økonomiske interesser som kan trues av bestemte forskningsresultater. I samfunnsvitenskapelig migrasjons- og kjønnsforskning er det snarere identiteter og maktposisjoner som kan oppleves som truet. Her handler det også om økonomi, men som regel om statens prioritering av midler til ulike tiltak.

Norske migrasjonsforskere er aktive forskningsformidlere. De formidler til spesifikke og allmenne publikum, til politikere og til studenter. Mange er svært motivert for sitt forskningsfelt, men flere vurderer spenningen ved å forske på et viktig felt opp mot kostnadene ved formidling der man kan risikere å bli æreskjelt eller utsatt for hatprat. De fleste ønsket å bli forskere for å finne ut av noe, ikke for å mene noe, og ikke for å bli utskjelt i media. Forskningsformidling i sensitive felt innebærer en risiko, og grensene mellom meningsytrere, forskere og politikere kan lett utviskes i den offentlige debatten. Vi vet at flere kvinner og personer med minoritetsbakgrunn som ytrer seg i den offentlige debatten blir hetset og utsatt for hatprat i sosiale medier (Fladmoe & Nadim, 2017; Eggebø et al., 2016; Hagen, 2015; Midtbøen & Steen-Johnsen, 2014; Bangstad, 2013). Vi vet også fra representative undersøkelser blant journalister og bloggere (Hagen, 2015, s. 14) at den høyeste forekomsten av trusler og sjikane er i saker som omhandler innvandring og politiske konflikter. Og vi vet at publikum har lav tillit til dekningen av innvandringssaker i massemediene (Figenschou & Beyer, 2014). Mine resultater tyder på at kritikk av og mistenksomhet overfor minoriteter og innvandring som tema smitter over på forskere som arbeider faglig med migrasjon og det flerkulturelle samfunn. Dette kan bidra til at færre forskere i framtiden ønsker å bidra med bredere perspektiver utover presentasjon av funn fra egne spesifikke forskningsprosjekter.

Offentligheten(e) rundt politisk betente forskningsfelt kan sammenlignes med magnetiske felt der det som tolkes som «feil» forskningskonklusjoner kan føre til uthengning og politiseringsanklager. Objekter som kommer inn i magnetiske felt, blir utsatt for stråling og dras mot eller fra de magnetiske polene i feltet. I vårt tilfelle er objektene forskere og forskningsbidrag som utsettes for stråling idet de entrer offentligheten. Kreftene i det magnetiske feltet eller offentligheten drar eller trekker forskjellige resultater og perspektiver på samme tema mot ytterpolene. Ulike medier, lesere og lyttere, eller deloffentligheter, lader forskningsresultater og perspektiver med politisk innhold og kobler dem til de magnetiske polene i feltet. Forskernes oppgave blir å prøve å unngå å bli dratt mot en pol, og å være tro mot nyansene i forskningsfunnene. På slike magnetiske felt vil forskningsbasert kunnskap som ikke stemmer overens med synet til sterke meningsbærere i samfunnsdebatten ofte stemples i negative ordelag; som snillistisk, politisk korrekt, rasistisk, elitistisk eller mer implisitt som naiv og kunnskapsløs. Slik kritikk er særlig tydelig i sosiale medier og i nettavisers kommentarfelt, men kommer også fram i paneldebatter og trykte medier. Det kan synes som om de politiserte debattene som følger, bidrar til å svekke forskernes og forskningens troverdighet.

Vitenskapsforskere som Thomas Gieryn hevder at slik ladning av forskning ikke nødvendigvis svekker den generelle troen på vitenskapens autoritet som kunnskapsform. Uenighet mellom forskere og eksperter kan snarere ses som noe som styrker vitenskapens autoritet i offentligheten. Et bevis for en slik konklusjon er at uenige parter i samfunnsdebatten alle kaller på vitenskapen som sannhetsvitne for egen posisjon. Dette argumentet har relevans for analyser av vitenskapens status i dagens norske samfunn, der forskere med ulike synspunkter og perspektiver stadig diskuterer i offentligheten. Og der partene i innvandrings- og islamdebatten viser til ulike, og ofte motsatte, forskningsresultater som støtte for sin egen posisjon på feltet. Bredere tendenser som ekspertifisering av offentlige utvalg og økende vekt på eksellense er andre uttrykk for at vitenskapen fortsatt har høy status som kunnskapsforvalter i Norge.

På den andre siden peker den bredere diskusjonen om postfakta samfunn og postnormal vitenskap på at forskningsbasert kunnskap er på vikende front i konkurransen med andre kunnskapsformer. I Kantar TNS’ undersøkelse av nordmenns syn på forskning og forskere høsten 2017, kom det for eksempel fram at to av fem mente forskningsresultater i stor grad var preget av forskernes egne holdninger og synspunkter, og at 46 % var enige om at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter og derfor ikke til å stole på. Psykologer mente forklaringen på dette kunne være en økende narsissisme og individualisme der folk ikke setter seg inn i komplekse ting, men plukker den kunnskapen som støtter eget standpunkt. Andre pekte på at forskere av mange ses som en elite som hever seg over vanlige folk, og at skepsis til oppdragsforskning ikke bare var av det onde.1

Det vi ser sterkere tendenser til i dag enn tidligere, som henger sammen med magnetiseringen, er forsøk på utvidelse av vitenskapens autoritet til alternative kunnskapsformer. Dette dreier seg for eksempel om hvordan talsmenn for politikk og hverdagskunnskap utfordrer vitenskapens eksklusive rett til å vurdere sannhet (Gieryn, 1999, s. 15–17). Debatten om postfakta samfunn handler nettopp om vitenskapens autoritet i forhold til andre kunnskapsformer som hverdagskunnskap og politikk. Skepsis og anklager mot forskere om politisert eller naiv forskning er slik sett i dag del av en bredere trend der vitenskapens forvaltere blir utsatt for mer kritikk enn tidligere. Forskere på migrasjonsfeltet og andre magnetiske felt risikerer å befinne seg i en kryssild der moral, politikk og vitenskap blandes, og der forskernes oppgave blir å markere grenser mellom vitenskap og andre kunnskapsformer.

Et eksempel på slike kredibilitetskamper mellom hverdagskunnskap og vitenskapelig kunnskap er debatten om kulturell appropriasjon i etterkant av Siv Jensens opptreden i indianerkostyme på en temafest høsten 2017. Journalister ringte den gang, som i andre lignende tilfeller, til en rekke samfunnsvitere og kjendiser2 som kunne tenkes å ville uttale seg om bruken av indianerkostymet og hva dette kunne være et uttrykk for. Igjen var det sosialantropologer, som er den faggruppen med mest kunnskap om dette begrepet, som framsto som vitenskapens talsmenn og kanskje også som «nyttige idioter» i møtet med «sunt folkevett» eller en hverdagskunnskap som tilsier at indianerkostyme er uskyldig og del av norsk forlystelseskultur fra langt tilbake. Uten å ha kjennskap til bakgrunnen for at Jensen brukte indianerkostymet på denne festen, kan man konkludere med at debatten i ettertid syntes å tjene hennes partis interesser. Jensens støttespillere i denne saken bidro til at samfunnsvitere som tolket bruken av kostymet som et uttrykk for kulturell appropriasjon framsto som virkelighetsfjerne forskere som var mer opptatt av moral enn det som godt var.

Når Siv Jensen får medieoppslag i en uke etter denne hendelsen, tjener hennes parti og dets støttespillere på dette. Forskere som forklarer hva kulturell appropriasjon betyr i samfunnsvitenskapen, blir stående med svarteper og satt i bås med aktivister. Man kan lure på om det hele er iscenesatt nettopp for å få fram elitens politiske korrekthet.3 Slike caser som illustrerer kredibilitetskamper mellom vitenskapelige forklaringer og forklaringer fra andre kunnskapsformer, er ikke sjeldne på migrasjonsfeltet. De tyder på at migrasjonsforskningen allerede befinner seg innenfor en postnormal orden, der usikkerhet om forskningsresultater, tett tilknytning til politikk og offentlig debatt er normen, og noe vi kommer til å se mer av framover.