I antologien Det personliga er sociologiskt (Andersson, Brante & Edling, 2014) skriver 14 svenske professorer om sin vei inn i sosiologien. Påfallende mange peker på personlige erfaringer i barndom, ungdom og tidlige studieår som pregende for fagvalg og for hvilke temaer de endte opp med å forske omkring. Samtidig beskrives flere valg også som noe vilkårlige, og preget av tilfeldige sammentreff og hendelser som trigget følelser og egen nysgjerrighet og kunnskapsbehov. Flere (blant annet Esseweld, Widerberg og Therborn) skriver om hvordan egne migrasjonserfaringer trigget nye forskningsinteresser og kom til å prege deres sosiologiske forskningsblikk.

Utgangspunktet for dette kapitlet er det som skjer etter at man har valgt å bli forsker; sosialiseringen til kulturen på arbeidsstedet og til det bredere forskerfellesskapet. Det handler om danningen av en forskeridentitet der både disiplinbakgrunn, arbeidskultur og forskningstema er sentrale deler. Identiteten som forsker springer ut fra akademia og de statushierarkier som gjelder der. Men forskeridentiteten er også knyttet til egen motivasjon for forskning på et bestemt felt. I et tidligere kapittel kom det fram at forskerne hadde sterk motivasjon for migrasjonsforskning. Mange knyttet her, som i eksemplet med de svenske sosiologiprofessorene, an til tidligere erfaringer i livet. Andre var opptatt av feltets aktualitet og muligheter for å drive forskning som kunne ha betydning for samfunnsutviklingen.

Jeg ser i dette kapitlet på identitetsarbeidet knyttet til å være migrasjonsforsker, særlig når det gjelder dets offentlige aspekt. Identitetsarbeid forstås som kognitivt, praktisk og emosjonelt arbeid med å relatere personlig identitet til sosiale og kategoriske identiteter mennesker identifiserer seg med eller tilskrives (se Andersson, 2005, s. 62–82, for utdyping av dette perspektivet). Med sosiale identiteter mener jeg identiteter som er forankret i konkrete samhandlingsarenaer knyttet til arbeid, familie, fritid, bosted og bakgrunn. Med kategoriske identiteter siktes det til abstrakte fellesskapskategorier basert på statuser som kjønn (kvinner og menn), etnisitet (minoriteter og majoritet) og alder. Forskeridentiteten forstås innenfor dette perspektivet som en sosial identitet som er forankret i et konkret interaktivt akademisk fellesskap med egne normer og kulturelle rammer. Det er gode grunner til å anse den sosiale identiteten som forsker som nært knyttet til menneskers personlige identitet – her forstått som utviklingen av selvet over tid. Lesing, tenking, innsamling av data og skriving er, selv om man inngår i større forskerfellesskap, aktiviteter som er nært knyttet til ens person. Vurderingene av ens arbeider i akademia som i andre såkalte frie yrker kan være tøffe, og det er velkjent at forskere ofte opplever kritikk av sine akademiske arbeider som personlig kritikk. Konkurransen innad i akademia er stor, spesielt blant yngre forskere som ennå er i en rekrutteringsfase. Arbeidet kan kreve mer enn vanlig arbeidstid, og være preget av usikkerhet for framtiden. Forskeridentiteten blir for mange en dominerende identitet, som får en imperativ status i forhold til andre sosiale identiteter for eksempel knyttet til familie og fritid. For forskere som arbeider med politisk betente forskningsfelt, kan også selve forskningstemaet by på utfordringer som påvirker livet utover arbeidet. I sitatet nedenfor bruker en relativt ung forsker analogien «vepsebol» for å illustrere hva det innebærer å bidra aktivt med forskningskommunikasjon på et politisk betent felt:

Jeg tror jeg har beveget meg gradvis mer og mer inn i vepsebolet. Så det har blitt mer tydelig for meg etter hvert også hvilke kostnader dette her har personlig (I3, instituttforsker, 30-årene).

Å bevege seg inn i et vepsebol kan her tolkes som en bevissthet om at man risikerer å få flere og flere stikk fra ulike kanter. Man er i dette vepsebolet i kraft av å være ekspert på et politisk betent tema. Identitetsarbeidet knyttet til forskningskommunikasjon kan som denne forskeren illustrerer være knyttet til emosjonelle kostnader. Flere beskriver for eksempel hvordan de opplever et «sterkt ubehag» når det blir stilt spørsmål ved deres moralske kvaliteter i etterkant av forskningskommunikasjon. Det er særlig «rasist»-stemplet, å bli knyttet til en ensidig negativ moralsk narrativ, som trekkes fram som ubehagelig. Men også andre karakteristikker som for eksempel «naiv», «snillistisk» og «hjernevasket» oppleves som vanskelig å håndtere. Det samme gjelder trusler mot en selv og ens familie.

Ubehaget i migrasjonsforskningen

Refleksjoner omkring sammenhengen mellom egen forskningsvirksomhet og offentlig debatt om migrasjon er som vist utbredt blant forskerne. Flere opplever at de, selv om de var sterkt motivert for å begynne på feltet, ofte kan tvile på om de vil fortsette. En slik ambivalens preger også forskere på andre felt og kan knyttes opp mot en generell usikkerhet og konkurranse i akademia. For migrasjonsforskerne knyttes imidlertid ambivalensen tydelig opp mot feltets sterke tilstedeværelse i offentlig og politisk debatt. Erfaringer med at langsiktig forskning på et felt avfeies som tulleforskning eller advokatforskning, eller at nyanserte argumenter reduseres til støtte for/mot politiske partiers posisjoner, er demotiverende og kan føre til runder med refleksjon over formålet med ens arbeid. Ord og uttrykk som «ubekvemhet» og «avtvunget standpunkter» peker mot et ubehag ved å være i feltet som medfører identitetsarbeid knyttet til forskeridentiteten. En forsker reflekterer over sin forskeridentitet i spennet mellom politiserte posisjoner og eget ønske om upartiskhet og usynlighet:

[…] sånn at alle de feltene jeg har vært inne på, i en viss grad er de politiserte, og det er litt rart fordi jeg har litt aversjon mot ting som er veldig sterkt politisert og på en spesiell måte. Fordi jeg føler meg låst. Jeg liker ikke situasjoner der jeg blir avtvunget å ha moralsk riktige standpunkter og sånne ting. Jeg liker ikke å bli bås-satt (I29, universitetsforsker, 50-årene).

Informanten som her er sitert, skisserer et paradoks ved sin identitet som forsker. Han føler et sterkt ubehag ved polarisering og klare moralske posisjoner blant forskere og andre, og viser her til den implisitte normativiteten i bestemte forskningsfelt. Samtidig antyder sitatet også en tiltrekning til slike felt som er ubehagelige. Ambivalensen handler også om en redsel for personfokus og for å bli sett på som useriøs:

For å si noe mer om det. Hvorfor jeg ikke har hatt mer kontakt med mediene enn jeg har, så er det ikke fordi at jeg tenker at forskere ikke bør det. For jeg tenker at forskere bør det på ting de jobber med. Så det er mer av hensyn til at jeg ikke liker å få fokus på meg selv. Jeg synes ikke det er der fokuset skal være, og jeg mistrives intens med å være der. Så det er en slags feighet i det. At jeg dermed holder meg unna det. Så jeg har hatt liksom mange runder med meg selv på det, fordi at jeg føler jo veldig sterkt at jeg burde ha […].

Den siterte forskeren ønsker ikke å bli assosiert med en advokatrolle, men har opplevd at flere kolleger har vært usikre på om han har en politisk agenda med forskningen sin. Han har også andre kolleger som har vært inne på migrasjonsfeltet, og som har blitt «grillet» av journalister og anklaget for å drive med dårlig forskning. Slike erfaringer har gjort ham bevisst på hvor belastende det kan være å arbeide med enkelte temaer. Man kan som han sier, risikere å bli «paria i flere kaster» og få «så mye hatmail at det ikke er til å tro». Hans synspunkter kan tolkes som et uttrykk for ambivalens overfor synlighet i et felt der både interne og eksterne dynamikker bidrar til at forskeridentiteten politiseres.

Et annet moment som beskrives som ubehagelig og vanskelig av flere forskere, er de etiske kravene som følger forskning generelt, og særlig forskning på svake grupper. Bevisstheten om at ens funn kan vris på og brukes som bevis for behovet for endret politikk som i siste instans vil gjøre situasjonen for gruppen vanskeligere, er en annen ubehagelighet ved migrasjonsforskningen. En slik bevissthet var, som beskrevet tidligere, utpreget blant flere av de forskerne som ble stemplet som politisk korrekte og mer opptatt av sitt moralske image enn av god forskning i debattene på 1990-tallet.

Kolonialisering av forskeridentiteten

Ubehaget ved å bli satt i bås, bli sett som advokat og få et negativt stempel blant kolleger eller i den bredere offentligheten, er ikke like sterkt uttrykt hos alle. Men kunnskapen om at man kan bli det, er en del av det disiplinære ubevisste blant forskerne. Tre av forskerne i materialet har etnisk minoritetsbakgrunn. En av dem har sluttet å skrive kronikker og delta i debatter i massemediene fordi hun mener at hennes minoritetsbakgrunn overskygger forskerbudskapet. Hun har fått trusler og negative kommentarer knyttet til sin minoritetsbakgrunn. En annen forsker var forberedt på å møte negativ tilbakemelding når han gikk ut offentlig, men ble positivt overrasket. Han har aldri opplevd at hans bakgrunn har overskygget for forskningsbudskapet. Den tredje forskeren med minoritetsbakgrunn har ubehagelige erfaringer med massemediene, men dette var ikke knyttet til hennes minoritetsbakgrunn.

Flere sammenligner ubehaget ved forskningskommunikasjon på migrasjonsfeltet med et lignende ubehag på religions- og kjønnsfeltet. Latterliggjøring av forskere og beskyldninger om tulleforskning forekommer relativt ofte i alle felt, og kjønns-, migrasjons- og religionstematikk synes å vekke sterke negative reaksjoner fra visse hold. Det kan se ut som om forskere på disse feltene risikerer å bli utsatt for samme type mistenkeliggjøring og hets som kvinner, muslimer og minoritetsrepresentanter ellers kan bli utsatt for i den generelle samfunnsdebatten (Midtbøen, Steen-Johnsen & Thorbjørnsrud, 2017; Eggebø et al., 2016; Hagen, 2015). En mulig tolkning av dette er at forskere «smittes» av den statusen deres forskningsobjekt har i samfunnet generelt, og at slik smitte er særlig aktuell når man forsker på temaer og identiteter som er omstridte og med sterke eksistensielle undertoner. I mitt materiale viser enkelte av de kvinnelige forskerne til den oppfatning at de har vært ekstra utsatt for latterliggjøring fordi de er kvinner, men for de fleste er det forskningsfeltets tematikk som framstår som det mest risikable. En kvinnelig forsker antyder en kobling mellom tema og kjønn i mitt spørsmål om hvorvidt hun tror risikoen for latterliggjøring har med kjønn å gjøre:

Jeg har lurt litt på det. En eller annen slags interaksjon mellom kjønn og tematikk. For det er veldig mange menn som er veldig hissige i dette feltet. Og jeg har følt at de kanskje blir ekstra hissige hvis det er en kvinnelig akademiker som uttaler seg. Eller en kvinnelig kommentator som uttaler seg om dette her. Også selvfølgelig fordi jeg ikke ser ut som den stereotype akademiske autoriteten. Sånn at det å stå der som en relativt ung kvinne og skulle uttale seg med tyngde, det gjør seg nesten bedre i skrift … på radioen har jeg større autoritet enn på fjernsyn (I27, universitetsforsker, 30-årene).

Hittil har temaet vært faren for at en kategorisk identitet (kjønn eller etnisitet) kolonialiserer forskeridentiteten på det vis at ens etnisitet eller kjønn overskygger forskerstatusen. I materialet som helhet er en sterkere tendens fortellinger om sårbarhet knyttet til personfokus og personangrep. Her er det trekk ved personen utenom kjønn eller etnisitet som oppfattes som bakgrunnen for mistenkeliggjøring og eventuelt hatkommentarer. Dette kan for eksempel dreie seg om tidligere arbeid med flyktninger og migranter eller om tidligere politiske verv. Men det kan også dreie seg om mer generelle anklager om juks, dårlig forskerhåndverk eller politisert forskning. En av forskerne reflekterer over hvordan han reagerte på anklager om juks i en riksdekkende avis:

Ja, du spurte om det går inn på meg, det N skrev over to sider i [avis] om at jeg var, hva var det han skrev? At min forskningsmessige juks var slik at det stilte [kjent forsker som ble dømt for juks] helt i skyggen. Det var lett å flire av det, men det gjorde meg ikke godt, det må jeg si. Og det er den slags… altså i den jobben her har man jo ikke smusstillegg (I11, instituttforsker, 60-årene).

En annen forsker understreker at hennes sårbarhet er størst når det handler om hennes person:

Det som handler om at de rett og slett finner de mest sårbare punktene i og hos deg selv og mistenker motivene dine, misbruker informasjon av typen: «Du kan ikke være objektiv siden du har jobbet med flyktninger hele ditt liv», eller noe sånt noe. Jo tettere det kommer på deg som person, jo vanskeligere er det å greie å stå i det, tror jeg (I23, universitetsforsker, 50-årene).

I slike tilfeller aktiveres identitetsarbeidet, og forskeridentiteten sammenblandes med ens personlige identitet. De to eksemplene over viser at dette kan skje ved offentlige anklager om juks, og ved at andre bruker personlige trekk for å diskvalifisere ens forskeridentitet. Når man selv mener utenforstående kommer med feil anklager ut fra strategiske motiver om å diskvalifisere ens bidrag, er det emosjonelt belastende og trigger spørsmål om hva det skal og bør koste å forske på kontroversielle felt. Vi kan her snakke om at forskeridentiteten ikke anerkjennes, eller at den miskjennes på feil premisser. Personlige kjennetegn ved forskerens historie og bakgrunn gjøres til premisset for anerkjennelse eller miskjennelse av forskeridentiteten.

Den nederlandske forskeren Erwin van Rijswoud (2012) skriver om eksperters identitetsarbeid basert på biografiske fortellinger fra forskere på naturvitenskapelige områder som prosjektering av vannveier og virologi. Rijswoud er opptatt av utviklingen av ekspertidentiteten over tid; og analyserer temaer som bygging av ekspertise, håndtering av kriser og utvidelse av ekspertområdet. Videre skriver han om engasjement i policy-utvikling og offentlig debatt, og om hvordan hans informanter får kredibilitet som eksperter av omverdenen. Sammenlignet med samfunnsvitenskapelige migrasjonsforskere som posisjonerer seg på forskjellige måter i skjæringspunktet mellom forskning, offentlighet og politikk (se kapittel 5), er Rijswouds informanter klarere på betydningen av policy-utvikling og påvirkning av den offentlige opinionen. Naturviterne benytter imidlertid også, som migrasjonsforskerne i mitt materiale, forskjellige strategier for å manøvrere best mulig i dette skjæringsfeltet. Men som naturvitere som behersker avansert teknologisk og biologisk kunnskap, er det rimelig å anta at de kan ha en noe enklere vei til gjennomslag og anerkjennelse som eksperter. Selv om Rijswouds forskning og erfaringer fra klimaforskningen viser at også naturvitere blir utsatt for mistenkeliggjøring og anklager om politisering, er forskernes funn mindre gjennomtrengelige for ikke-spesialister. Samfunnsvitere og humanister befatter seg i utgangspunktet med temaer som er verdibasert, og de skriver om temaer som ikke-spesialister ofte synes de vet en del om, av og til like mye som forskere.

Forskeridentitet og borgeridentitet

Innenfor modellen over identitetsarbeid som er utgangspunktet for dette kapitlet, vil statusen som medborger kunne anses som en tynn, kategorisk identitet. Medborgerskap er knyttet til den juridiske statusen statsborgerskap, men fokuserer mer på tilhørighet og demokratisk deltakelse i sivilsamfunnet. Som påpekt tidligere er skillet mellom når man opptrer offentlig med forsker- og institusjonstilknytning og når man opptrer som medborger, et skille mange er opptatt av. Her ligger antakelser om at det å opptre som forsker forplikter på en annen måte enn å opptre som borger i offentlige debatter. Spørsmålet er hvor grensene mellom disse to statusene eller identitetene går. Hvis for eksempel en migrasjonsforsker stadig opptrer i offentligheten, kan hun da uttale seg som medborger uten at forskerstatusen automatisk blir knyttet til hennes budskap? Og vil forskere som allment anses som svært kjent, overhodet kunne delta i samfunnsdebatten uten at deres akademiske status kobles på?

I kapittel 5 argumenterte jeg for at idealtypene purist og kritiker var å anse som ytterposisjoner ut fra tanker om hvorvidt det var mulig å avgrense forskerstatusen fra statusen som medborger. Mens både puristen og kritikeren er inspirert av det Burawoy kaller profesjonell sosiologi, og primært ønsker å argumentere overfor et akademisk orientert publikum, har de ulike bilder eller idealer om hva forskning i offentligheten innebærer. Kritikeren mener i ytterste konsekvens at forskning er politikk, og kan anses som å stå i fare for å blande rollen som medborger med forskerrollen. Kritikeren, som primært er opptatt av grunnlagsdebatter i vitenskapen, er derved i en utsatt posisjon for anklager om blanding av forskeridentitet og medborgeridentitet. Puristen, som på den annen side er kritisk til sammenblanding av politikk og vitenskap, prøver på best mulig måte å holde disse adskilt, for eksempel ved aldri å uttale seg utover spesifikke forskningsresultater. Men heller ikke puristen har full kontroll over hvordan han framstår, og kan også oppleve å bli kritisert for politisert forskning ut fra manglende problematisering av utgangspunktet for hans forskning.

Utviklingen innenfor forskningspolitikken i Norge og andre vestlige land peker på to klare tendenser med ulike konsekvenser for forskeres rolle i offentligheten. For det første en økende vektlegging av fremragende forskning («excellence»), og for det andre en økende vektlegging av formidling, brukermedvirkning og påvirkning («impact»). Det interessante spørsmålet her er hvordan forskere skal håndtere brukermedvirkning og påvirkning og samtidig opprettholde forskerkredibiliteten. Når det gjelder målsettingene om brukermedvirkning og -påvirkning, kan man tolke dette som et signal om at grensen mellom forskeridentitet og medborgeridentitet blir tynnere og lettere overstigbar. Et råd for bedre samarbeid mellom vitenskap og samfunn er for eksempel at forskere i økende grad bør arbeide sammen med ikke-forskere både i planleggingen av prosjekter og i debatten om prosjekters resultater i etterkant. Et scenario i denne retningen er at vi får en utvikling som tvinger fram debatter om den normative forankringen for samfunnsforskning. I dette scenarioet kan man forestille seg at vi vil se en tilbakekomst av debattene om aksjonsforskningen, der nettopp samarbeid med ikke-forskere for å forstå samfunnsproblemer er essensielt. Dette er også et scenario som passer med perspektivet på postnormal vitenskap, som innenfor felt som klima- og miljøforskning er et relativt utbredt perspektiv (se for eksempel Strand & Cañellas-Boltà, 2006). Et annet mulig scenario er at forskeridentiteten blir enda mer «ekspertifisert», at den blir mer kontrollert og smalere når det gjelder hva man kan uttale seg om. Utviklingen i retning av fokus på fremragende forskning og flere rene ekspertutvalg i offentlige utredninger i Norge (Christensen & Holst, 2017) kan være mulige indikasjoner på et slikt scenario. Disse tendensene peker mot vektlegging av ekspertise som ofte framstår som objektiv, nøytral og ikke normativt influert.

I presentasjonen av ulike perspektiver på forskeres offentlige rolle i kapittel 3, mente flere at kårene for offentlig intellektuelle i dag er magrere enn på 1900-tallet. Offentlig intellektuelle som Jean-Paul Sartre og norske Nils Christie, som så det som en oppgave å bidra til offentlig debatt ut fra et normativt perspektiv der de ønsket å hjelpe svake grupper, er det relativt få av i dagens akademia. Men det finnes noen, både i Norge og i andre vestlige land. I afrikanske og søramerikanske land er dette fortsatt en vanlig rolle for akademikere. Utviklingen i Europa mer generelt tilsier, som Honneth (2012) påpeker, at forskerbidrag er blitt en naturlig del av den offentlige diskusjonen, og at mange framfor få forskere deltar. Dette kan være et uttrykk for økende popularisering av profesjonell forskning, noe for eksempel Michael Burawoy (2005a) ikke anser som offentlig sosiologi.1

Dallyn, Marinetto og Cederström (2015) bruker begrepet «spesifikke intellektuelle» nettopp som en betegnelse på trekk ved dagens situasjon der mange forskere formidler, og der mye av formidlingen handler om oversettelse av profesjonell samfunnsvitenskap. Spesifikke intellektuelle er å anse som «trygge spesialister» som holder seg innenfor sitt felt og ikke uttaler seg om bredere samfunnstendenser. Mine analyser tilsier at forskere som inntar posisjoner som purister og pragmatikere kan karakteriseres som slike spesifikke intellektuelle, gitt at de opptrer hyppig i offentligheten. Men noen inntar også andre offentlige roller der medborgeridentiteten og forskeridentiteten er mer sammenkoblet. Disse framstår i større grad som offentlig intellektuelle i Burawoys forstand, idet de inntar bredere perspektiver og forholder seg mer direkte til det allmenne publikum som mottakere. De er ikke bekymret for at deres bidrag tolkes i en normativ retning. Her er fokuset ikke popularisering av profesjonell samfunnsforskning, men å skape debatt og bidra med nyanser i den offentlige diskusjonen. Denne typen offentlig intellektuell har fellestrekk med kategorien «ikke-konformistisk akademiker» (Dallyn, Marinetto & Cederström, 2015). Han/hun kultiverer et kritisk etos og henvender seg til brede publikum og publikum utenfor akademia. En siste type akademiker-intellektuell som bygger videre på den spesifikke intellektuelle, er den «integrerte intellektuelle», som engasjerer seg i policy- og det politiske etablissementet og typisk søker anerkjennelse fra beslutningstakere framfor akademiske kolleger. I mitt materiale finnes det eksempler på forskere som i perioder har inntatt slike posisjoner. Her er utfordringene å balansere posisjonen som ekspert med politiske premisser for vitenskapelige bidrag.

Trusler og hatprat

Når forskere mottar det de oppfatter som hatprat eller trusler fra andre, berører det ikke bare en selv som forsker. Det kan berøre andre på arbeidsstedet og kreve aktivisering av rutiner eller hjelp fra ledelsen. Det kan også påvirke ryktet til arbeidsstedet på en negativ måte. Et eksempel på en slik hendelse er lukkingen av Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen etter trusler mot en av de ansatte i etterkant av en kommentarartikkel etter stortingsvalget i 2013.2 Førsteamanuensis Alf Gunvald Nilsen skrev en kommentarartikkel i The Guardian der han koblet FrPs suksess i valget til manglende oppgjør med høyreradikalisme og innvandringsfiendtlige holdninger i Norge etter Breivik-massakren i juli 2011. Nilsen mottok flere anonyme e-poster og en trussel etter at norske medier snappet opp saken. Trusselen ble politianmeldt, og instituttet vurderte den som så alvorlig at man lukket dørene for uvedkommende noen dager. Flere kolleger uttrykte prinsipiell støtte til Nilsen, og det ble fra universitetets side påpekt at ytringsfriheten for universitetsansatte var uvurderlig. Fra den lokale avisen, Bergens Tidende, kom et annet budskap. Her gikk kulturredaktøren ut med en skarp kritikk av Nilsens argumentasjon i The Guardian. En kollega ved samme institutt som noen måneder tidligere hadde skrevet om at debatten etter 22. juli ikke utnyttet muligheten for å videreutvikle solidaritet basert på sentrale verdier i arbeiderbevegelsen, ble også kritisert for å fremme politisk mismot og polarisere befolkningen.

Det interessante ved denne saken er ikke hvorvidt Nilsen og hans kollega tar feil eller ikke i sine analyser. Mange universitetsansatte kolleger var antakelig uenige i disse analysene. Men fra universitetet var den dominerende offentlige reaksjonen et forsvar for de ansattes ytringsfrihet. Dette ble ikke drøftet av kulturredaktøren i BT, som i stedet valgte å argumentere mot de analysene to ansatte ved instituttet hadde levert. Instituttets rykte ble her satt på spill, og meningsjournalistikk og forskningsbaserte meninger satt opp mot hverandre.

I forbindelse med denne saken, og andre lignende saker, kommer diskusjoner om hvordan forskere skal forholde seg til trusler og hatprat. I mitt materiale er det noen forskere som har mottatt mange trusler, men som konsekvent har valgt å overse dem og ikke politianmelde. Flere forteller imidlertid om at de blir berørt, og blir reddere etter slike opplevelser. Noen nevner, som forskeren nedenfor, potensielle konsekvenser for familien:

Altså jeg ble invitert på [TV-program] for å si noe om de planene vi hadde da vi begynte med dette prosjektet. Og da fikk du sånne e-poster med hvit makt og jævla marxistprofessor og sånt. Ja, ikke så voldsomt, men jeg har ikke vært noe spesielt plaget av det, men du fikk liksom den lille ... den derre reaksjonen som var … mer interessant, og litt ubehagelig og … datteren min var ikke så veldig stor den gangen, det var ikke så veldig morsomt. Men altså når jeg hører hva andre har fått i postkassen, så har jeg vært usedvanlig skånet (I9, universitetsforsker, 60-årene).

Forskeren sammenligner her sin situasjon med andre forskere som får flere og verre e-poster og ting i postkassen. Allikevel skinner ubehaget gjennom, og dette knyttes særlig til barn. Det synes som om 22. juli 2011 ble et vendepunkt for flere forskere i denne sammenheng. Fokuset på at hatprat og landssvikerlister3 spres på nettet, og at noen faktisk kan gjøre alvor av trusler, ble sterkere. Mens flere påpeker at det tidligere var vanlig å kimse av hatprat og klart politisk motivert kritikk, forteller noen om at de etter 22. juli ble mer oppmerksomme på potensielle konsekvenser. For eksempel begynte enkelte å informere familien sin hvis de skulle uttale seg om saker de visste kunne etterfølges av hatprat eller trusler. Andre viser til at kollegene brukte å fleipe om landssvikerlister, og en påpeker at han «egentlig ikke snakket så mye om at jeg faktisk syntes dette var litt ekkelt». I den videre utdypingen forteller samme forsker om at den som skrev landssvikerlisten der hans eget navn var oppført kom fra samme kommune. Informanten framholder videre at han «aldri egentlig trodde at han [listemannen] skulle komme hjem til meg med en bombe», men at «det som er ekkelt, er at andre gærninger har tilgang til den listen».

Mens trusler rettet mot forskere kan aktivisere den epistemiske kulturen på arbeidsplassen og berøre instituttets offentlige profil og/eller disiplinens rykte, vil truslene også – og viktigst for den enkelte forsker – potensielt kunne gå ut over familien, og særlig barna. Trusler og hatprat aktiviserer identitetsarbeidet og fører i neste omgang til refleksjoner over hvor mye det bør koste å forske på kontroversielle samfunnsfelt.

Etter 22. juli 2011 ble forskere oppfordret til å delta aktivt i den offentlige diskusjonen i sosiale medier og massemedier for å motvirke polarisering og bidra med forskningsbasert kunnskap. Forskere fra mange felt deltok i denne diskusjonen, men blant migrasjonsforskerne var det få som skrev innlegg i massemediene. En mulig tolkning av at migrasjonsforskerne var tilbakeholdne, kan være at mange hadde negative erfaringer med debatter om migrasjon og integrasjon fra før. Troen på at opplyst debatt fungerer konfliktdempende, og at forskeres funn og argumenter vil lyttes til i den offentlige debatten, kan allerede ha vært svekket hos flere. Som beskrevet tidligere, er forskere på dette feltet vant til å «bli stilt til veggs» og bli konfrontert med hva de mener og hvor de står i den generelle politiske debatten om innvandring og integrasjon. Eldre forskere som tidligere var aktive i slike debatter, kan oppleve at debatten ikke går videre, eller at det virker nytteløst å forsøke å nyansere argumenter. Noen bruker likevel mye av sin tid på å tilbakevise påstander i pågående debatter og innlegg i sosiale medier. På mitt spørsmål om hvordan de reagerte på oppfordringen om å debattere på sosiale medier etter 22. juli, svarte en forsker følgende:

«Jo, altså det mener jeg at jeg egentlig alltid har gjort, da, altså selv om jeg holder meg unna akkurat de der verste kommentarfeltene, for jeg mener der kommer man ikke noen vei. Men jeg har alltid følt et personlig ansvar for å diskutere med FrP-naboen og den som sitter på fest og prater dritt om innvandrere og sprer edder og galle og helt feil påstander om hvor mye sosialhjelp de får i forhold til nordmenn, og altså det å liksom slå folk i hodet med litt fakta når de liksom velter ut av seg den type påstander, og jeg tror jo òg at det er vel så viktig å gjøre det eye to eye som å gjøre det på Facebook. Men som sagt jeg gjør det også på Facebook. Jeg lar ikke den type påstander stå uimotsagt» (I10, instituttforsker, 40-årene).

Denne forskeren tolker sin forskeridentitet som en identitet som påvirker identiteten som medborger i nabolaget og på Facebook. Hun føler som hun sier, «et personlig ansvar» for å korrigere drittprat om innvandrere og gale påstander som hun selv har korrekt kunnskap om. For henne blir derved forskeridentiteten noe som påvirker relasjoner til andre mennesker i nabolaget, og en identitet som krever at hun bruker sin kunnskap for å imøtegå utsagn hun vet er feilaktige. Identitetsarbeidet som migrasjonsforsker inkluderer derved flere av hennes øvrige sosiale identiteter knyttet til arenaer hun deltar i.

Disiplin, forskningsfelt og arbeidssted

Noen av de mest interessante fortellingene i materialet kommer fra forskere som har kommet til dette forskningsfeltet fra andre felt, eller som tidlig var på feltet og senere begynte å forske på andre temaer. Disse forskerne har et sammenligningsgrunnlag fra forskningskommunikasjon på andre felt, og er derved særskilt relevante kilder når det gjelder opplevelsen av klimaet på migrasjonsfeltet. Deres oppfatninger er at migrasjonsforskningsfeltet skiller seg ut på en negativ måte, men at det som nevnt tidligere i kapitlet kan ha visse paralleller med kjønnsforskningsfeltet, som noen også har erfaring med. Når det gjelder den implisitte normativiteten, har begge felt vært eller er preget av kamper om «riktige» perspektiver og om hva som er de viktige problemstillingene på feltet (se for eksempel Holst & Aarseth, 2011). Begge felt ble i løpet av 1990-tallet og 2000-tallet påvirket av dekonstruksjonismen og av poststrukturalistiske perspektiver som fokuserte på språk og makt. Begge felt fokuserer på kategoriske identiteter (for eksempel kvinner og etniske minoriteter) som tradisjonelt har blitt sett på som underordnet i et begrepspar, og begge felt har vært sentrale bidragsytere til politikkutvikling. Forskere fra begge felt forteller om kamper mellom forskere om hva som er det rette perspektivet, og om hva det teoretiske perspektivet på feltet betyr for framstillingen av kvinner og minoriteter i offentligheten. Den viktigste likheten er kanskje likevel de sterke følelsene forskning om kjønn og migrasjon kan vekke blant andre forskere og ikke-forskere. På slutten av kapittel 3 siterte jeg fra en erfaren universitetsforsker som mente at migrasjons- og minoritetsforskere i motsetning til klimaforskere kunne bli utsatt for et «eksistensielt og ofte veldig personlig hat». Hans og andres erfaringer tilsier at selve forskningstemaet migrasjon anses som truende for noen mennesker.

Forskeridentiteten er nært knyttet til den disiplinen man har sin master- og ph.d.-utdanning innenfor. Selv om trenden i forskningsutlysninger de seneste årene har gått i retning av fler- og tverrfaglighet, er det blant mine informanter relativt klare oppfatninger om hva som skiller forskere fra ulike disipliner. Et kriterium for slike skiller er metodebruk, der noen fag som for eksempel sosialantropologi i stor grad identifiseres ut fra metoden man bruker, i dette tilfellet deltakende observasjon. Et annet kriterium er makt og innflytelse, der samfunnsøkonomer og statsvitere oppfattes som å ha sterkere innflytelse enn for eksempel sosiologer og etnologer.4 Til en viss grad kan det se ut som om Burawoys argument om at ulike disipliner har ulike definerte målgrupper som sine hovedpublikum, også har relevans i mitt materiale. Burawoy fikk mye kritikk (se for eksempel Calhoun 2005 og Braithwaite 2005) for sin påpekning av at mens for eksempel statsvitere hadde staten/politikerne som sin fremste målgruppe for formidling, og økonomene markedet/bedrifter, hadde sosiologene sivilsamfunnet. Denne inndelingen ble av kritikerne ansett som kategorisk og for enkel, da mange disiplinforskere arbeider flerfaglig og forholder seg på ulike måter til offentlig formidling. Dette kommer da også fram i mitt datamateriale, ved at for eksempel forskere fra et fag som sosiologi kan innta ulike kommunikasjonspraksiser og idealer. Samtidig kan det se ut som om man i noen disipliner er mer opptatt av hvordan verden framtrer sett fra vanlige menneskers perspektiv. Dette gjelder i særlig grad i sosialantropologi, men også for mange forskere innenfor fag som etnologi, statsvitenskap og sosiologi.

For forskere som arbeider ved et forskningsinstitutt, er flerfaglighet en vanlig arbeidsform. Her er det løsningen av konkrete forskningsoppgaver, snarere enn disiplinutviklingen, som står i sentrum. Ved universitetene er det også mange som arbeider flerfaglig, men for fast ansatte er undervisningen i disiplinfag sentralt. Undervisningsplikten i statsvitenskap eller i sosiologi medfører at man bør holde seg oppdatert over sentrale utviklingstendenser i eget fag. Noe avhengig av hvor tett instituttet er integrert, og hvor mye samarbeid det er mellom kolleger, fremmer universitetene en disiplinidentitet framfor en flerfaglig identitet.

Da migrasjons- og integrasjonsforskningen utviklet seg i Norge på 1990-tallet, var tekster om migrasjon og flerkulturelle samfunn, som beskrevet i kapittel 3, sjeldne i undervisningspensum ved disiplininstitutter ved universitetene. Migrasjon og flerkulturelle samfunn var nye forskningstemaer i de fleste norske universitetsfag, og flere stipendiater og yngre forskere opplevde at temaene ble ansett som mindre viktige enn andre sentrale temaer i deres fag. I denne perioden var det noen flerfaglige forskningsgrupper på feltet, og forskerne prøvde å orientere seg om hva som skjedde internasjonalt ved å lese seg opp på nyere utvikling i flere fag. Forskerne som kom inn på feltet i denne perioden, følte typisk at de kunne «litt om mye», og grensene mellom ulike universitetsfag ble mindre viktige enn selve forskningsfeltet. Som den internasjonale forskningen om utviklingen i europeisk migrasjons- og integrasjonsforskning påpeker, bidro også den norske forskningen på dette stadiet lite til disiplinutvikling ved universitetene. Den sosiale identiteten blant forskere som arbeidet med disse temaene, bar i denne perioden også ofte preg av en kritisk tilnærming til dominerende trender i egen disiplin.

Identitetsarbeid over tid

Når flere forskere fikk fast jobb ved universitetene utover på 2000-tallet, og migrasjon og flerkulturelle samfunn ble bredere forskningsfelt, endret dynamikken i feltet seg. Forskere som har blitt i dette feltet siden de begynte på 1990-tallet, har klare oppfatninger om at feltet har blitt normalisert, og at det er færre kamper om den implisitte normativiteten nå enn det var tidligere. Ved at forskningsfeltet har blitt bredere og institusjonelt forankret ved universitetene, har identitetsarbeidet knyttet til forskeridentiteten fått andre rammer. Mens identitetsarbeidet vedrørende disiplin og arbeidsplass tidligere var preget av en kamp for anerkjennelse av migrasjon og flerkulturelle samfunn som sentrale samfunnsvitenskapelige temaer, er dette elementet ikke sentralt i dag. Noen av de yngre forskerne mener også at det ikke er noen spesifikk identitet knyttet til selve forskningsfeltet i dag, noe de blant annet begrunner med at det sjelden er debatter mellom forskere på feltet. De savner en sterkere forskeridentitet og flere debatter rundt perspektiver.

Identitetsarbeidet til forskere som kom inn i feltet på 1990-tallet, var preget av sterk motivasjon, en opplevelse av at feltet var viktig, men også av bekymringer knyttet til polarisering blant forskere og i offentligheten mer generelt. Den gang var det for eksempel ikke uvanlig at forskere i møte med utenforstående var forsiktige med å si hvilket felt de jobbet på, fordi de visste at de lett ble dratt inn i politiske diskusjoner om innvandring. Forskere fikk også hatmail og trusler på 1990-tallet, men det var vanlig å tolke dette som ufarlig og som noe som ble sendt fra forvirrede personer. Denne tolkningen er fortsatt utbredt, men identitetsarbeidet for yngre og eldre forskere i dag preges i større grad av en bevissthet om at trusler og hatprat kan føre til alvorlige hendelser. Med utbredelsen av kommentarfelt i nettaviser, Facebook, blogger og nettsteder for aktivister av ulike slag, kommer også erkjennelsen av at navn, bakvaskelser og trusler kan spres, og at noen kan handle på bakgrunn av dem.

Kategoriske identiteter knyttet til kjønn, etnisitet og alder påvirker identitetsarbeidet, men det er ingen klare tendenser til at det oppleves som vanskeligere å få anerkjennelse for kvinner eller forskere med minoritetsbakgrunn. En forsker påpekte imidlertid at det kunne være vanskeligere å få autoritet som kvinne fordi kritikk av politikk og forskning på feltet ofte fremmes av menn. Mer typisk er erfaringer med at det er selve forskningstemaet som bidrar til kritikk og kolonialisering av forskeridentiteten.

Migrasjonsforskere er i dag mer anerkjent innad i akademia enn tidligere. Samtidig er forskere fra dette feltet i økende grad utsatt for kritikk fra ikke-forskere i sosiale medier og kommentarfelt på nett. Identitetsarbeidet knyttet til forskeridentiteten er i dag mer enn tidligere rettet mot potensielle konsekvenser av forskningskommunikasjon som løper løpsk, feiltolkes og kritiseres uten at forskeren vet hva som skjer og hvor dette spres.