Det er et instrumentelt syn på kunnskap i store deler av den politiske eliten. Og det smitter over på forskningsområdet som også i siste instans er politisk styrt. Det trenger ikke være dårlig forskning av den grunn. Altså problemorientert forskning kan godt være kjempeinteressant, men de som utfører den forskningen vet jo også at om de hadde stilt et annet spørsmål da, stilt spørsmålet på en annen måte overfor den samme empirien, så ville man fått en annen analyse. Og det må du ha klart for deg. At du velger side allerede i et du formulerer en hypotese eller en problemstilling (I5, universitetsforsker, 50-årene).

I sitatet ovenfor anses «problemorientert forskning» som en instrumentell kunnskapsform som svarer på den politiske elitens kunnskapsbehov. Kunnskap som genereres ut fra forskeres egne spørsmål, forstås her som fri forskning. «Anvendt forskning» (eller problemorientert forskning) og «grunnforskning» er vide og omstridte kategorier som er åpne for ulike tolkninger, og som kanskje best kan forstås som ytterpunkter på et kontinuum: Det ene ytterpunktet vil da være anvendt forskning som er ren bestillingsforskning med allerede utformede forskningsspørsmål. Det andre ytterpunktet vil være grunnforskning som er generert utelukkende ut fra forskeres egne interesser og spørsmål.

Den siterte forskeren hevder spissformulert at du «velger side idet du formulerer en hypotese eller en problemstilling». Spørsmålet er her hva og hvem du velger side for og mot. Er det for/mot bestemte forskningstemaer som kan assosieres med å ta statens, innvandringskritikeres eller minoriteters perspektiv? Er det en prinsipiell for–mot-diskusjon om grunnforskning versus anvendt forskning? Handler det primært om skillet mellom instrumentelle og refleksive kunnskapsformer? Eller handler det om en konkurranse om vitenskapelig kredibilitet mellom disipliner eller ulike teoretiske og metodiske tradisjoner innad i samfunnsfagene?

Sitatet aktualiserer spørsmålet om forskeres og forskningens troverdighet når det gjelder de spørsmålene forskere stiller og de forventningene oppdragsgivere har til forskningen. Flere forskere er opptatt av det samme og har klare oppfatninger om at det finnes implisitte motstridende krav – fra oppdragsgiver og akademia – til hva slags type forskning som er verdifull. Dette kapitlet bygger videre på argumentet i forrige kapittel, at forskningskommunikasjon påvirkes av krav fra akademia, medier og oppdragsgivere, samt trekk ved lokal forskningskultur og forskerens egne vitenskapelige idealer. Forholdet mellom grunnforskning og anvendt forskning i et felt som er preget av (delvis) politisk styrte forskningstemaer, er et av flere temaer i dette større bildet. Et annet tema, som bygger videre på tematikken i kapittel 2, er forholdet mellom teoretiske perspektiver, begreper, metoder og implisitte normative idealer. Er for eksempel noen teorier mer normative enn andre, og hva innebærer i så fall det for oppfatningen av forskere i offentligheten? Spørsmålet kan også gjelde hele disipliner. Dette spørsmålet blir særlig aktualisert i debatter på sosiale medier der anklager om politisert forskning og politisk korrekthet forekommer hyppigere enn i de etablerte massemediene.

Forskningsresultater som utfordrer bestående ordninger, er dagligdagse, men det kan være forskjell på å utfordre eksisterende innkjøpsordningers eller trafikkreglers effektivitet og på å utfordre mer grunnleggende verdier og måter å tenke om verden på. For 50 år siden skrev samfunnsforskeren Lynd om økende krav til at vitenskap ikke skulle bidra til å utfordre eller undergrave dominerende samfunnstendenser ([Lynd 1967, s. 7] i Hess & Fleck, 2014). Hvis man som forsker ble som ansett som for annerledes eller potensielt undergravende (subversiv), ville dette kunne virke ødeleggende for forskeres status og deres konklusjoners gjennomslag. Honneths analyse av nåtidens medievirkelighet kan tolkes som en bekreftelse av Lynds antakelser fra 1960-tallet. Han hevder at i dagens (tyske) samfunn har normaliseringen av den intellektuelle som bidragsyter bidratt til et «definitivt brudd» med koblingen mellom intellektualitet og sosial kritikk (Honneth, 2012). Dagens intellektuelle tvinges i stor grad til å nøytralisere sine normative perspektiver og søke enighet i den offentlige sfære. Jeg tolker dette som et argument som tilsier at forskeres økende tilstedeværelse som bidragsytere til offentligheten samvirker med en strammere regi for hva forskere kan og bør uttale seg om. Ifølge Honneth er sosial kritikk og normative analyser av samfunnsutviklingen ikke lenger ønsket og ansett å være blant forskeres offentlige oppgaver.

Dette generelle bildet av utviklingen i forskeres offentlige rolle finner delvis gjenklang i materialet om norske migrasjonsforskeres formidling. Aksjonsforskning, som forbindes med normative perspektiver, har lite støtte blant dagens migrasjonsforskere. Mange inntar også en puristposisjon med fokus på nøytral, ikke-normativ formidling. Allikevel er det som nevnt i forrige kapittel, forskjeller mellom forskerne når det gjelder tanker om normativitet. Det er også noe ulike vilkår for universitetsforskere og instituttforskere. Ingen av de intervjuede universitetsforskerne opplever for eksempel sin frihet til å kommentere ut fra ulike posisjoner som truet ved sine institusjoner. De framhever typisk at universitetet fortsatt er et liberalt sted, men at dette ikke nødvendigvis innebærer at kolleger liker deres teoretiske perspektiver, eller at ledelsen støtter dem. Forskere som har blitt hengt ut i mediene og/eller som har mottatt trusler, har også stort sett erfaringer med at de har blitt støttet av sine vertsinstitusjoner. Ved forskningsinstituttene er det også få som opplever at de ikke kan bidra som de ønsker, men her preger mulighetene for framtidige oppdrag forskningshverdagen på en annen måte. Som eksempler i boken har vist, mener for eksempel flere yngre forskere at idealene for forskningskommunikasjon er uklare, og at det kan være lettere å kommunisere på andre felt enn migrasjon og integrasjon.

Hva er politisering av forskning?

Som et utgangspunkt kan man her definere politisering av forskning som en prosess der forskningsbidrag kommuniseres og/eller fortolkes ut fra en politisk, og ikke en vitenskapelig ramme. Både forskeren selv, journalister og lesere og lyttere kan bidra til politisering. Forklaringer av hvorfor forskningsbidrag oppfattes som politisert, kan være mangfoldige. Det kan for eksempel handle om den enkelte forskers (antatte eller reelle) politiske tilhørighet, de teoretiske perspektiver forskeren benytter, og/eller at selve temaet oppfattes som politisk. Her kan man også tenke seg at forskning politiseres fordi den reproduserer og ikke problematiserer statens eller innvandreres egne kategorier og forståelser. Det kan også tenkes at forskerens arbeidsplass eller akademia i seg selv oppfattes som et politisert sted. Årsakene kan videre være relatert til hvilke medier bidraget formidles gjennom og de politiske assosiasjonene disse mediene vekker. Kommentarfelt i nettbaserte mainstream aviser, ideologiske nettsteder og interaktive medier som Facebook, blogger og nettfora åpner for utartede diskusjoner om forskere og forskning. Her kan beskyldninger om politisert forskning fort få en spiraleffekt der mennesker med bestemte perspektiver på innvandring bruker forskning og forskere som «bevis» på egne teorier om politisert forskning.

Andrew Abbott (2015, s. 3–4) definerer «empirisk» som det aspektet av samfunnsvitenskapene som kan vurderes ut fra kriterier om sannhet eller falskhet. Med «normativ» mener han det aspektet ved samfunnsvitenskapen som bedømmes ut fra kriteriet om rett og galt. Som eksempler på forskjellen mellom disse kriteriene for empirisk og normativ viser han til at antallet mennesker som bor i en storby i prinsippet er et empirisk spørsmål, men at hvorvidt vi inkluderer ufødte barn og mennesker på «life-support» i populasjonen er et normativt spørsmål. Hans andre eksempel peker på at det at en ung mann maler et bilde på en vegg er en empirisk sak, men hvorvidt dette er et eksempel på ungdomskriminalitet, et gjengsymbol eller kunst, er et normativt spørsmål. Abbotts argument er at svært mye av det samfunnsforskere driver med handler om normativitet fordi teorier og definisjoner, for eksempel av ungdomskriminalitet eller kunst, innebærer forsøk på å avgrense aktiviteter og objekter mennesker har moralske vurderinger omkring. Det er for eksempel ut fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv meningsløst å avgjøre hvorvidt det er sant eller falskt om et malt bilde på en vegg er et uttrykk for ungdomskriminalitet eller kunst. Videre er det meningsløst å bestemme om en bestemt definisjon av ungdomskriminalitet er sann eller falsk. Men man kan vurdere hvor god definisjonen er til å fange empiriske mønstre og til å adskille for eksempel ungdomskriminalitet fra andre lignende aktiviteter. Og slik kan man vurdere denne definisjonen opp mot alternative definisjoner av det samme fenomenet eller av ungdomskriminalitet. Ikke-forskere kan lett tolke slike forskerdefinisjoner som gale eller politisk determinert fordi de for eksempel har sterke meninger om en type aktivitet de selv regner som kriminell, men som ikke inngår i forskerens definisjon.

I det følgende vil jeg drøfte politisering ut fra et idealtypisk skille mellom det jeg kaller eksplisitt og implisitt normativitet. Eksplisitt normativitet betegner klare koblinger til politiske partier og standpunkter, mens implisitt normativitet betegner prioriteringer av bestemte temaer, problemstillinger, teorier og vitenskapsteoretiske posisjoner som befinner seg innenfor det akademiske feltet. For forskerne i mitt materiale oppleves beskyldninger om politisert forskning som ubehagelige, og som noe som rokker ved deres troverdighet. Selv om forskerne, som vist, har ulike oppfatninger om forholdet mellom forskningskommunikasjon og politikk, er de lite komfortable med å bli fortolket i en politisk ramme. Faglig kritikk og kontroverser oppfattes som helt greit og på sin plass, men at ens forskningsbaserte bidrag til offentlig debatt reduseres til et politisk innlegg oppfattes som et angrep på forskningen. Man kan fortolke slike politiseringsanklager som en form for utdefinering fra det anklagerne oppfatter som god forskning. Videre kan slike beskyldninger om politisert forskning føre til grensearbeid der beskyttelse av autonomi for akademikere er målet. Man ser at meningsytrere ønsker å redusere forskning til politikk, og vil for eksempel søke å sette klare grenser mellom det man som forsker finner, og konsekvensene av denne kunnskapen for samfunnet. Det kan også bli ekstra viktig å framstå som nøytral og objektiv i mediesammenheng.

Implisitt normativitet

På slutten av kapittel 3 kom det fram at mange forskere var svært motivert for å gå inn på innvandrings- og integreringsfeltet. Det ble sett på som viktig og aktuelt. Flere pekte også på at feltet er spesielt utfordrende fordi det er vanskelig å skille det normative fra det deskriptive. Emirbayer og Desmond (2012) drøfter insider- og outsider-posisjoner i et lignende forskningsfelt i en spennende artikkel om rase og refleksivitet. De er særlig opptatt av det de kaller de usynlige determinasjonene som ligger i det å innta et bestemt akademisk perspektiv på den sosiale verdenen. De bruker begrepet «the disciplinary unconscious» for å vise til det rommet av mulige posisjoneringer et forskningsfelt innebærer. Dette disiplinære ubevisste betegner da et område av troverdige muligheter, tankelinjer som kan aksepteres eller avvises, teoretiske posisjoner som kan underlegges andre posisjoner eller dras linjer i forhold til. Thomas Gieryn (1999), på sin side, bruker en kartanalogi for å vise til hvilke akademiske institusjoner og forskningstradisjoner som har lav og høy status i et felt i en bestemt periode. Grensearbeid og kredibilitetskamper mellom forskere er utgangspunktet for slike kart.

Som beskrevet i kapittel 3, kan debattene mellom migrasjonsforskere på 1990- og tidlig 2000-tall analyseres som slike kredibilitetskamper. Vi kan med Gieryn tolke dem som en form for «utvisnings»-grensearbeid, som produksjon og reproduksjon av grenser mellom dem som fortjener vitenskapelig kredibilitet i offentligheten og dem som i mindre grad fortjener den. Det handler her om kamper internt i akademia som spilles ut i grenseflatene mellom akademia og media. 1990-tallets debatter mellom forskere i offentligheten handlet i stor grad om problematiseringen av grensene mellom det empiriske og det normative, der ulike perspektiver på kultur, likestilling, minoriteter og rasisme ble løftet ut fra akademia til den offentlige debatten. For eksempel mente forskere som var kritiske til mye av migrasjonsforskningen den gang at forskningen var for preget av et normativt perspektiv på innvandrere som uskyldige ofre. De anklagede forskerne slo tilbake og hevdet at kritikerne selv var normative i sin insistering på kun å ta opp problemer i innvandrermiljøene som kvinneundertrykking og kjønnslemlestelse. Den gangen, da forskningsfeltet var ungt, var det disiplinære ubevisste eller kartet over mulige posisjoner relativt smalt. Det var antakelig også lettere å komme til i medier og få offentlig anerkjennelse som forsker i et felt som var såpass ubeskrevet. Dersom man hadde et kritisk perspektiv på annen forskning på feltet, og mente at andre forskere unnlot å fokusere på viktige temaer, var det muligens enda lettere å komme til.

Disse 1990-tallsdebattene handlet ikke om normativ teori per se, et felt som eksplisitt tar opp normative problemstillinger og drøfter disse ut fra ulike målsettinger og verdier. Debattene mellom forskerne handlet i stedet om det implisitt normative og potensielt politiserende i forskningsspørsmål, analytiske og teoretiske perspektiver. I et fag som sosiologi har slike diskusjoner en lang historie. Få forskere fra dette og andre samfunnsfag er universelt orientert, i den betydningen av de fremmer teorier de mener er universelt gyldige. Snarere er de fleste forskerne opptatt av at teorier og analyser er gyldige gitt den samfunnsperiode og kontekst de refererer til.1 I introduksjonskapitlet til en amerikansk innføringsbok i sosiologisk teori skriver redaktørene at en av forskjellene mellom sosiologiske teorier og naturvitenskapelige teorier er at sosiologiske teorier ofte er basert på implisitte moralske antakelser (Appelrouth & Edles, 2012, s. 3).2 Selv om det definitivt er ulike perspektiver på det implisitt normative i ulike teorier innad i sosiologiske forskningsmiljøer, er det liten tvil om at et bredt teoretisk informert fag som sosiologi innebærer ulike tilnærminger til spørsmål om normativitet (se for eksempel Abbott, 2015; Black, 2013; Denzin, 2009; Blok, 2006). Man kan for eksempel si at slike spørsmål tilhører det disiplinære ubevisste i et fag som sosiologi, og at de ofte iverksettes i diskusjoner om ulike teoretiske perspektiver og forskningsresultater på felt som sosial ulikhet og migrasjon. Migrasjonsforskerne som hadde holdt på en stund, hadde slike kart over normative konfliktlinjer, tabuområder og gjensidige beskyldninger i ryggmargen, og flere hadde som vist i forrige kapittel, utviklet strategier for hvordan man kunne overvinne «grøftegravere» og «portvoktere». De normative ytterpunktene på en slik skala over migrasjonsforskningens ubevisste er posisjonene som advokat for migranter og minoriteter versus posisjonen som statens advokat. Selv om disse ytterpunktene var tydeligere i debatten mellom forskere tidligere, fungerer de også som negative politiserte ytterpoler i dagens debatt. Til en viss grad relateres disse ytterposisjonene til spørsmål om selve temaet man studerer, og hvor det analytiske fokuset for forskningen ligger. Forsker man på temaer som islam og rasisme med utgangspunkt i kvalitative data, er man mer utsatt for anklager om å være advokat for minoriteter. Forsker man på politikkutvikling, kan man være mer utsatt for anklager om å være statens advokat. Begge disse ytterpunktene kan oppfattes av andre, ofte ikke-forskere, som grunnlag for anklager om politisert forskning.

Eksplisitt normativitet

Kritikk av de to advokatposisjonene kobles i ulik grad til eksplisitte politiske posisjoner. En av forskerne viser til erfaringer med britiske forskere med klare allianser til bestemte politiske posisjoner:

Der har du britisk forskning igjen. En britisk forsker, fin og sympatisk type, men han syntes det var helt uproblematisk å stå og snakke om «we and the challenge from the radical right». Og da var det ikke challenge som handlet om hvordan vi som forskere skal forstå radikale høyre. Det var liksom hvordan vi som venstreside skulle forholde oss til dette. Det blir et annet utgangspunkt som er fremmed for meg, og som jeg blir provosert av (I14, instituttforsker, 40-årene).

Sitatet antyder at den britiske forskningen på feltet er mer politisert enn norsk forskning, og knytter an til tidligere funn, blant annet antakelser om at forskerdebatten i Sverige (se også kapittel 4) er mer politisert enn i Norge. Flere som i prinsippet var positive til Burawoys opprop for en offentlig sosiologi på 2000-tallet, var delvis kritiske fordi de mente Burawoy var for politisk. En av dem er den danske sosiologen Jacobsen (2008) som begrunner sin kritikk ved å vise til den amerikanske sosiologiforeningens (ASA) vedtak mot invasjonen i Irak da Burawoy var leder av organisasjonen. Hviid Jacobsen hevder at det ville være utenkelig for den danske sosiologiforeningen å støtte eller motarbeide et politisk spørsmål på denne måten. Her avgrenses det profesjonelle klart fra det politiske. Formålet er her å bevare autonomi over det profesjonelle området samt å unngå beskyldninger om politisering av disiplinen.

Å gå inn for eller motarbeide et forslag om krig eller invasjon av et annet land er et spørsmål av åpenbar politisk karakter. Dermed er det også relativt lett å avgrense seg fra som fag eller forskningsområde. Som i Danmark er det lite trolig at Norsk sosiologforening eller Norsk nettverk for migrasjonsforskning ville gått inn for å støtte eller ytre motstand mot en så åpenbar politisk sak. Når det gjelder ens eget forhold til partipolitikk, er dette noe de fleste forskerne har tenkt nøye gjennom. En utbredt posisjon her er at man ikke ønsker å være medlem av et politisk parti, da man anser at dette kan føre til beskyldninger om manglende nøytralitet som forsker. Noen av forskerne har vært politisk aktive for partier tidligere, men er det ikke lenger i dag.

Jeg har vurdert det som at dette er et så ideologisk felt, eller ideologisk befengt felt, at det ville vært fryktelig vanskelig å skulle kombinere det med å drive partipolitisk aktivitet. At det rett og slett ville bli vanskeligere å bli hørt sånn faglig sett (I10, instituttforsker, 40-årene).

En informant som blant annet har opplevd å bli uthengt i en stor dagsavis av en stortingspolitiker som beskyldte ham for å bedrive politisk forskning, forteller om hvordan hans tidligere politiske engasjement har blitt brukt mot ham:

De tillegger meg, ja noen skriver sjefsideolog i [politisk parti]. Jeg var bydelsutvalgsvaramann for [politisk parti] i en bydel midt på 80-tallet. Og etter det har jeg vel ikke vært medlem heller. Men fordi det lar seg jo søke … Og liksom i hvilken grad skal man da skygge unna all politisk aktivitet for å bevare troverdighet, eller hva skal en gjøre, det vet jeg ikke. Jeg kan i hvert fall ikke skygge unna politisk aktivitet på 80-tallet (I11, instituttforsker, 60-årene).

Som når det gjelder kunnskapen om implisitt normative posisjoner i forskningsfeltet, er også bevisstheten om å unngå å bli assosiert med det eksplisitt politiske, bestemte politiske partier, delt blant migrasjonsforskerne. Noen få er fortsatt politisk aktive, men mener selv at de er helt klare på skillene mellom forsker- og politikerrollen i sitt arbeid.

Noen forskere har erfart at migrasjonsforskning per se assosieres med normative posisjoner fra andre forskere i egen disiplin eller andre disipliner. En forteller for eksempel om et jobbintervju ved universitetet der hun ble spurt om ikke det var lett å gå over i det politisk normative når hun arbeidet med migrasjonsforskning. En annen forsker noterer at debattene om migrasjon mellom forskere (fra andre felt enn migrasjonsforskning) på Facebook er polarisert, og mener at partitilhørighet og ideologi farger holdningene til resultater fra migrasjonsforskning:

Folk vil se de resultatene som de har lyst til å se, og hvis de ikke ser det, så er din forskning feil eller du er ikke dyktig, du er ikke god nok og du har en politisk agenda. Du driver ikke med forskning, men bare med politikk (I18, universitetsforsker, 50-årene).

En tredje forsker opplevde å bli beskyldt for politisert forskning da han skrev om et kontroversielt tema og endte opp med andre konklusjoner og kritikk av toneangivende norske forskere som hadde skrevet om samme tema.

Utdefinering gjennom anklager om juks og dårlig håndverk

Mens migrasjonsforskere ofte kritiserer hverandre ut fra implisitt normative posisjoner i et fagfelt, er anklager om eksplisitt normativ forskning sjeldne mellom migrasjonsforskere, men vanligere fra ikke-forskere eller forskere på andre felt. Som vi skal se senere, er også anklager om naivitet, dårlig forskning og tulleforskning relativt vanlige i sosiale medier. Anklager om juks og dårlig håndverk kan også tolkes som en form for politisering av forskningen, men en politisering som nærmer seg vanlig fagdiskusjon om metode, teori og datakvalitet. Flere forskere nevner at det å bli beskyldt for dårlig forskerhåndverk er noe av det verste de kan bli utsatt for. Uavhengig av om dette framføres som en beskyldning fra mennesker som ikke selv driver med forskning, er det noe som kan henge ved forskeren over tid og redusere hans eller hennes faglige status. Beskyldninger om politisert forskning fra folk man vet har en agenda når det gjelder innvandringspolitikk, er lettere å riste av seg enn beskyldninger om dårlig faglig håndverk.

Dataene tyder på at forskerne er svært klar over betydningen av solid faglig håndverk i et felt som er politisk kontroversielt. Noen hevder for eksempel at det er ekstra viktig å gjøre solid forskning i et felt som er så utsatt for politiseringsanklager. Disse påpeker at standarden for god forskning i dette feltet kanskje blir satt høyere enn i andre, mindre kontroversielle forskningsfelt. Slike vurderinger kom også fram når noen forskere trakk fram dette feltet som ekstra teoretisk og normativt utfordrende i sin begrunnelse for hvorfor de gikk inn i migrasjonsforskningen (se kapittel 3). Lignende antakelser kommer til syne når unge forskere beskriver at det oppleves som enklere å kommunisere faglig om velferdsforskning enn om migrasjonsforskning. Til grunn for slike sammenligninger ligger erfaringer og antakelser om at det for eksempel ikke er like kontroversielt å være for velferdsstaten som det er å fokusere på kritiske sider ved innvandringspolitikken. Å være for velferdsstaten er også et normativt perspektiv, men ifølge disse forskerne, et perspektiv som i deres forskningsmiljøer ikke oppfattes som like normativt som noen perspektiver på migrasjonsfeltet. Det interessante her er at enkelte forskningsfelt kan ha et ubevisst felt av mulige posisjoner der noen normative posisjoner er bredt forankret, mens oppfattet normativitet i andre felt – som migrasjonsfeltet – lettere blir slått ned på og kritisert for å innebære politisering.

Forræderforskning og tulleforskning

En av forskerne viser til at hun har fått kritikk for å være en naiv og dum forsker. Hun beskriver dette som «den vanlige forskerkritikken». «Dum og naiv» er en beskyldning som her forstås som en del av det disiplinære ubevisste i migrasjonsforskningen, som en form for delt kunnskap eller noe man nærmest regner med. Dette er noe alle kjenner til, og forskerne forholder seg til det. Denne type kritikk kommer vanligvis utenfra, fra folk utenfor akademia, eventuelt fra forskere med andre spesialfelt enn migrasjon. Og den kommer oftest til uttrykk i Internett-baserte medier. Forskeren forteller videre om hvor imponert hun er over kolleger som er på nettsider og argumenterer og blir «slengt dritt etter»:

[…] samtidig får en følelsen av at det blir sånn paddehatt-virksomhet, at lidenskapen og liksom hatet på den andre siden er så enormt stort at … det kan … du kan liksom aldri matche det (I3, instituttforsker, 30-årene).

Den oppfatningen at kommentarfelt i nettaviser og debatter i sosiale medier preges av sterke emosjoner og svært negative karakteristikker, er delt blant forskerne. Flere sammenligner debatter om innvandring med debatter om kjønn, og mener for eksempel at klimadebatten til sammenligning er mindre preget av sterke følelser. Innvandring kan vekke et «hat som er veldig eksistensielt og ofte veldig personlig», som én uttrykker det. En del forskere velger bevisst å ikke se hva som skrives om dem og deres offentlige innlegg i debattspalter og sosiale medier. En forsker som kom inn i dette feltet fra et annet forskningsfelt, sier han ble skremt av debattklimaet:

Jeg har ikke søkt de barskeste arenaene. Jeg har ikke kastet meg inn i debatt på document.no, jeg orker det rett og slett ikke fysisk, mentalt og emosjonelt. […] Sånn at jeg kan ikke sitre over liksom å ha blitt voldsomt trakassert, men bare liksom de der små dæsjene av liksom ... når du kommer inn i det, så er det nok til liksom at dette orker jeg ikke, jeg er ikke tøff nok til å overkomme det. Altså, de som da har orket å være på de debattsidene, sånn som N, skjønner jeg, har liksom holdt på en periode. Jeg synes jo det er helt imponerende fordi at det er en sånn hatskhet, synes jeg, i mange av innleggene at du blir helt sånn … nesten litt syk av å lese dem, altså (I9, universitetsforsker, 60-årene).

Flere nevner Document.no som et nettsted der hets av migrasjonsforskere er vanlig:

Jeg er ikke noe aktiv eller veldig orientert mot sosiale medier, så jeg har kanskje vært litt skjermet for [hets]. Men jeg har vært inne [på Document.no] og sett at det var en sånn kjempetråd nedover som kommenterte vår forskning. Hvor folk var så sjikanerende, altså vi ble anklaget for å støtte voldtekt og drap, for å holde på med forræderforskning og sosialistforskning og jeg vet ikke hva vi holdt på med av elendighet, liksom. Hele tiden med ideen om at vi var forutinntatt og bare skulle bekrefte hva vi visste fra før, og det var bare tulleforskning og lureforskning og uanstendig forskning og alt dette (I15, instituttforsker, 30-årene).

En annen forsker diskuterte tidligere i kommentarfeltene til nettavisene, men har etter hvert sluttet med det:

Jeg har gjort det noen ganger og det er så mye grums og forferdelige ting som står der, at det holder jeg meg stort sett unna. Det orker jeg ikke å forholde meg til lenger. [Hvordan reagerte du første gang du kikket?] Ja, jeg ble egentlig aller mest lei meg, altså jeg synes det er forferdelig trist. Og disse forferdelige, altså det voldsomme hatet og intensiteten i disse meldingene, som går jo da altså først og fremst på innvandrere da, men også på meg som da skriver noe som de opplever som å være å ta innvandrere i forsvar. For det er jo da man får disse her hatefulle tilbakemeldingene (I10, instituttforsker, 40-årene).

Mens anklager om å være dum og naiv lenge har vært rettet mot migrasjonsforskere, er hatefulle beskyldninger mot forskere blitt mer vanlig etter Internettets oppstart. Selv om enkelte også på 1990-tallet fikk postkort og brev med hatefulle meldinger, har flere forskere mottatt hatmail og trusler i nettbaserte kommunikasjonsstrukturer fra 2000-tallet og framover. Noen har for eksempel fått direkte drapstrusler og/eller blitt hengt ut på såkalte quisling-lister på Internett. Noen har også blitt stemplet som rasister i sosiale medier. Det ser ut som om trusler og hatmeldinger har blitt tatt mer seriøst etter 22. juli 2011. Mens forskerne tidligere avfeide slike meldinger med at de for eksempel hadde dårlig språk, eller virket som om de var sendt fra forvirrede personer, har flere begynt å politianmelde trusler. Noen velger imidlertid å ikke gjøre dette av prinsipp fordi de mener det er bedre å ligge lavt og ikke «blåse på de glørne» hvis de ikke må.

Mens noen få forskere fortsatt velger å gå inn i debatter på Facebook, Document.no eller nettavisers kommentarfelt, holder de fleste seg unna. De som deltar i debatter på nett, beundres av dem som ikke gjør det. Hovedgrunnen til at man holder seg unna, er at debattnivået anses som for lavt, og at det er mange hatytringer både mot innvandrere og forskere i slike debatter. Samtidig er mange skeptiske til at slik deltakelse gjør debatten bedre eller mer balansert. Få tror at deres forskningsbaserte argumenter tas på alvor, og flere mener at deltakelse tvert imot kan bidra til ytterligere polarisering, eller «paddehattvirksomhet» som det innledende sitatet i dette avsnittet beskrev det som.

Politisk korrekthet

Migrasjons- og minoritetsforskningen har i Norge som i andre land lenge (se kap. 4) vært assosiert med normativitet og politisk korrekt forskning. Begrepet «politisk korrekt» har en lang internasjonal historie, og har typisk vært assosiert med (for) liberale synspunkter på kvinner, seksuelle legninger, minoriteter og innvandring. Begrepet har vanligvis blitt brukt som en kritikk fra konservative mot venstreside- og/eller liberale posisjoner når det gjelder mangfold og andre temaer som er i tiden, som for eksempel biodiversitet og klima. I løpet av 1990- og 2000-tallet fikk begrepet i migrasjonssammenheng etter hvert en generell betydning i retning «uvillig til å ta opp negative sider ved innvandring og integrasjon». Begrepet ble ikke lenger kun brukt av den mørkeblå og konservative høyresiden, men også av politikere og sympatisører med venstresiden og sentrumspartiene. Begrepet har blitt hyppig benyttet i riksaviser, lokalaviser og i sosiale medier. Utbredelsen av begrepet i store aviser og i radio, og bruken av det for å karakterisere debatter, meningsmotstandere og forskning, tyder på at det er blitt allemannseie. Flere forskere opplever det som frustrerende at deres forskningsresultater og offentlige bidrag ikke tas på alvor hvis de tilskrives betegnelsen politisk korrekt:

[…] Og betegnelsen politisk korrekt den har jeg helt opp i halsen fordi at … hvis du er politisk korrekt, så betyr det at du sier noe som du ikke mener, men fordi at et flertall eller en anstendighetsbetraktning tilsier det. Så du … tapper i grunnen personen for meningskraft, for det kan være substansielt riktig, også når det er i tråd med et flertall eller establishmentholdninger (I11, instituttforsker, 60-årene).

Begrepet har i Norge først og fremst vært assosiert med FrP-politikere som kritiserte det de anså som naiv og liberal innvandrings- og integreringspolitikk. Etter hvert ble begrepet tatt i bruk av flere som var kritiske til det de anså som en ensidig vektlegging av innvandreres eller minoriteters situasjon i samfunnsdebatten. «Politisk korrekt» ble i økende grad assosiert med å være advokat for innvandrere og minoriteter og med manglende politisk realisme. Sammenligninger mellom nyere tids innvandringsdebatt i Sverige og Norge er et av flere eksempler på dette. Mens debatten i Sverige beskrives som politisk korrekt av meningsbærere i norsk politikk og norske medier, blir den norske debatten til sammenligning beskrevet som preget av politisk realisme. Det som her er interessant, er at et begrep som begynte sin karriere som en FrP-kritikk av et majoritetsstandpunkt, etter hvert har blitt omfavnet av brede meningsbærende lag i befolkningen. Det er minst to åpenbare tolkninger av dette. Den ene er at FrPs opprinnelige mindretallskritikk har fått gjennomslag i bredere lag av befolkningen. Den andre er at begrepet etter hvert blir tømt for kritisk kraft. Å være politisk korrekt er det motsatte av å være politisk ukorrekt, slik FrP framhevet at de var når de var det eneste politiske partiet som målbar en streng innvandringspolitikk. I dag er det relativt bred enighet om en streng og såkalt realistisk innvandringspolitikk, og perspektivet er derfor i streng forstand ikke lenger politisk ukorrekt, men politisk korrekt. Bruken av begrepet politisk korrekt for å karakterisere utsagn eller personer man er uenig med, anses ikke lenger som et normativt spørsmål, men som en mer eller mindre empirisk nøytral beskrivelse av bestemte ytringer og temaer i norsk debatt og politikk på feltet.

Denne utviklingen er interessant og viser også at det som anses som politisk korrekt ikke lenger er koblet til et angrep på majoritetsmeninger. Spørsmålet om hva som anses som politisk korrekt, er omskiftelig og koblet til hvilke politiske synspunkt som dominerer til enhver tid. Dette er også viktig for forskere fordi temaer eller spørsmål som assosieres med politisk korrekthet kan komme dårligere ut når politikere og byråkrater bevilger penger til forskning med øremerkinger av hvilke temaer det er viktig å se nærmere på.

Tilbake til det implisitt normative

Som antydet i kapittel 4 og tidligere i dette kapitlet, er grensen mellom normative og empiriske spørsmål i samfunnsfagene langt fra klar. Mens for eksempel en av flere tydelige posisjoner er at rollen som samfunnskritiker er noe annet enn forskerrollen, viser debattene mellom forskerne at fokus på ulike temaer, og bruk av bestemte metoder og teorier, også er koblet til det jeg har valgt å kalle en implisitt normativitet. I dette kapitlet har analysen tatt utgangspunkt i begreper som det disiplinære ubevisste og i teorier om vitenskapelig grensearbeid som kamper om definisjonen av god vitenskap og om vitenskapens autonomi overfor alternative kunnskapsformer. Hvis vi ser nærmere på en annen av Gieryns former for grensearbeid – kamper angående utvidelse av vitenskapens grenser til konkurrerende felt som for eksempel politikk – kan det se ut som om det er i dette grensefeltet at politiseringsspørsmålet kommer tydeligst fram.

Mens norske migrasjonsforskere selv forsøker å avgrense seg fra eksplisitt normativitet og politisk virksomhet, peker andre tendenser mot en stadig tettere sammenkobling av politikk og vitenskap. Endringen fra det som kalles forskningskommunikasjon 1.0 til forskningskommunikasjon 2.0, viser for eksempel til en intensivering av forskningsformidling på sosiale medier og til politiske beslutningsgivere. Studier av relasjonen mellom politikk og vitenskap på migrasjonsfeltet viser at påvirkningen går begge veier: Politikken begrunnes i økende grad med vitenskapelige konklusjoner, og vitenskapelige studier er i økende grad preget av politisering eller av at bestemte politiske prioriteringer danner utgangspunkt for forskningen (Scholten & Verbeek, 2015). Det implisitt normative kan ut fra denne konklusjonen anses som å ha et sterkere nærvær enn tidligere. Thomas Gieryns poeng om at forskeres motstridende perspektiver og resultater ikke ser ut til å redusere vitenskapens autoritet i offentligheten, tilsier da heller ikke at vitenskapens popularitet som referanse impliserer at den oppfattes som nøytral. Trumps inntog som amerikansk president, og postfaktadebatten som fulgte, kan ha bidratt til at vitenskapens popularitet som referanse har endret seg i positiv eller negativ retning. Men det trenger vi i så fall empirisk forskning for å finne ut av.

Abbott (2015) fastslår som nevnt at samfunnsforskningen ikke kommer unna normative spørsmål, og at samfunnsvitenskapene fra deres start har vært både normative og empiriske. Samfunnsforskere (ofte økonomer ifølge Abbott) har for eksempel tatt eller fått rollen som samfunnsingeniører som tar det sosiale systemet som empirisk gitt, aksepterer dets selvbeskrivelse og utvikler samfunnsforskning for å forbedre samfunnsoppnåelsen i forhold til hva samfunnet hevder er dets viktigste mål. I norsk sammenheng har rollen som samfunnsingeniør vært viktig for eksempel i utbyggingen av velferdsstaten og likestillingspolitikk, og samfunnsvitere fra flere disipliner har bidratt her. Men samfunnsforskere kan også ifølge Abbott innta den vanligere rollen som dommere, der man holder det sosiale systemet opp mot en annen standard – typisk en abstrakt standard med lengre tidshorisont og mye vagere definisjoner enn de spesifikt kortsiktige målene til samfunnsingeniørene. Abbott mener dette er den dominerende formen for normativitet i samfunnsfagene, og viser som eksempel til at hans eget felt, amerikansk sosiologi, domineres av dette – blant annet synlig ved at over halvparten av artiklene i ledende tidsskrifter handler om ulikhet. Spørsmål om hvorvidt våre samfunn er åpne, rettferdige, aksepterende til innvandrere og flyktninger og til mangfold, er sentrale spørsmål av normativ karakter.

Ut fra et prosessuelt perspektiv på samfunnet, der samfunnet forstås som en serie av hendelser som åpner for endring, ser Abbott det normative som et grunnleggende trekk ved samfunnet, og ved samfunnsfagene. Han påpeker at hele den sosiale prosessen, fra demografi til kultur, fra individ til samfunn er en verdiprosess der noen verdier har stivnet og blitt tatt-for-gitte. Selv om det som Abbott påpeker, og som jeg har vist til tidligere, eksisterer mange ulike implisitt normative posisjoner i samfunnsfagene, mener Abbott at alle likevel er preget av én grunnleggende normativ ontologi. Dette er den vestlige kontraktteoretiske liberalismen som deler verden inn i nasjonalstater med statsborgere, som skiller mellom offentlig og privat, og som viser til lister over særtrekk («particularities») som skal beskyttes eller forbys ut fra det grunnleggende idealet om likhet mellom borgere innenfor nasjonalstaten. Abbott argumenterer for at denne normative ontologien er problematisk i en verden preget av økende globalisering der flere og flere mennesker inntar ulike posisjoner (ønsket/uønsket, inkludert/ekskludert) over sine livsløp. Han mener at den ikke klarer å forholde seg til partikularitet eller særegenhet, og til ulike kombinasjoner av partikularitet gjennom livsløp, på tvers av sosiale kontekster og over tid. Den største utfordringen mener han likevel kommer fra møtet med andre kulturer med andre ontologiske utgangspunkt enn den vestlige kulturen.

Abbott peker her på noe jeg tror er grunnleggende når det gjelder anklager om politisering av migrasjonsforskningen. Forskere som arbeider nedenfra, med kartlegging og analyse av migranters og minoriteters vilkår og livsverdener, vil med nødvendighet også konfronteres med andre kulturelle og normative rammer. For å gjøre god forskning er det her nødvendig å anlegge et metodologisk relativistisk perspektiv som har som utgangspunkt å forsøke å gripe informanters virkelighet ut fra deres egen forståelse. Dette betyr ikke at man skal akseptere eller gå god for de normative vurderingene som informantene selv fremmer, men at man skal streve for å forstå hvordan deres verden framstår. Det samme vil gjelde dersom man forsøker å gripe majoritetseliters, bestemte profesjoners eller arbeidere i en bedrift sitt perspektiv. Men også når man bedriver kvantitativ forskning ut fra for eksempel registerdata eller surveydata, kommer den implisitte normativiteten i samfunnsfagene fram. Definisjoner av sosioøkonomisk bakgrunn, av sosial klasse og av familie er alle preget av en vestlig kulturell ramme, som ofte avviker fra lignende definisjoner i de land migranter kommer fra. Selvforståelsen og livsverdenen til en migrant fra brahminkasten i India (en av de øverste) samsvarer ikke med den plasseringen hans yrkeskategori og inntekt som trikkesjåfør i Oslo medfører i norske forskeres klasseskjemaer. Og familiedefinisjoner i Norge avviker fra hvordan andre land opererer med ideer om utvidet familie og andre kulturelle normer knyttet til ekteskap.

Slike implisitt normative kriterier for klassifisering i migrasjonsforskningen kan ha med manglende data på overnasjonalt nivå å gjøre, eller de kan skyldes metodologisk nasjonalisme – manglende problematisering av forholdet mellom et samfunnsvitenskapelig samfunnsbegrep og nasjonalstaten. Det er interessant at mange av debattene om resultater fra migrasjonsforskningen handler om kategorisering og tolkninger av numeriske data. Hvordan teller man for eksempel muslimer eller hasjbrukere med innvandrerbakgrunn, og hvem sammenligner man med? Hvilke resultater framheves i medieoppslag og i forskeres egne rapporter? Og hvilke forskningstemaer og metoder prioriteres i anvendte forskningsprogrammer som baserer sine utlysninger på overføringer fra bestemte departementer?

Forskningsfinansiering og politisering

Det innledende sitatet i kapitlet viste en forskers oppfatning av at mye problemorientert migrasjonsforskning er preget av forskningsspørsmål som «bestilles» av den politiske eliten. Sitatet antyder at politisering også kan relateres til mandatet for forskningsfinansering. Informanten, og flere andre av de intervjuede, mener at politikere og byråkrater har et instrumentelt syn på kunnskap, og at kritiske spørsmål rundt problemstillinger og teoretiske perspektiver ikke problematiseres nok innenfor deres horisont. Forskning forventes å være objektiv, og utføres etter en mest mulig nøytral metode. Vitenskapsforskere har imidlertid i lang tid demonstrert at forskning også innenfor naturvitenskapene preges av subjektivitet (Shapin, 2011; Anderson, 2013). Objektivitet og verdifrihet er idealer, men valg av metoder og teori medfører ofte implisitte verdivalg i analyser av empirisk materiale.

Ut fra oppfatninger blant forskerne i mitt materiale, og min egen tolkning av bredere tendenser uttrykt i flere programnotater i Norges forskningsråd og i debatter i generelle fagtidsskrifter, synes det som om fokuset på metodeutvikling og på data som kan telles og måles uten å snakke med mennesker, er sterkere i dag enn det var på 1990-tallet. Spørsmål knyttet til normativitet kan lett forsvinne med et slikt fokus. Det er også tendenser til at rollen som samfunnsingeniør, der økonomene ifølge Abbott har vært ledende, har fått økt betydning. Vi ser for eksempel en økende bruk av ekspertutvalg i offentlige utredninger satt ned av regjering (Christensen & Holst, 2017), og store bevilgninger med klare føringer fra fagdepartementer til Norges forskningsråd.

I en forskningsfinansieringsstruktur der det legges stor vekt på å utlyse forskningsmidler ut fra de spørsmål som departementer og politikere vil ha svar på, kan man forestille seg at rommet for metodemangfold og diskusjon om implisitt normativitet kan bli smalere. Den kvalitativt orienterte grunnforskningen med fokus på å samle data gjennom observasjon og samtaler med mennesker, kan her oppfattes som for normativ og subjektiv til å bli tatt på alvor. Wolfgang Streeck (2011) antyder en slik forklaring på hvorfor sosiologene ikke bidro i den offentlige debatten etter publiseringen av Thilo Sarrazins bok Deutschland schabbt sich ab i 2010. Sarrazins bok handlet om at Tyskland ville ødelegges på grunn av innvandringen til landet, og skapte stor debatt i Tyskland og i Europa for øvrig. Streeck mener sosiologene ikke hadde tro på at de ville bli lyttet til i den offentlige debatten fordi sosiologi ble oppfattet som for lite scientifistisk, og som for «soft» i harde tider. Hans tese er derved at sosiologene ble oppfattet som at de hadde for mye empati med forskningssubjekter, og at de var opptatt av å forstå framfor å forklare (med henvisning til det Max Weber kaller «forstående sosiologi»). Streeck hevder polemisk at «compassion is mostly out these days». Han påpeker videre at sosiologi som tar hensyn til folks egne forklaringer av sine handlinger, i et slikt klima lett blir ansett som «advocacy in scientific guise, or bleeding heart rhetoric, or Gutmenschentum, which is the enemy number one of the no‐nonsense common sense Sarrazin community».

I Norge har særlig sosialantropologi, som tidligere var dominerende i formidling av migrasjonsforskning til offentligheten, av innvandringskritikere blitt assosiert med en advokatrolle for minoriteter og innvandrere. Men også forskere fra andre samfunnsfag, og av og til alle migrasjonsforskere, kan som vist bli utsatt for lignende stereotypier eller forsøk på avvitenskapeliggjøring der standarden for vitenskap settes nærmere et fag som økonomi. Sett i lys av Andrew Abbotts argument om at samfunnsvitenskapen alltid har vært informert av både normative og empiriske dimensjoner med en grunnleggende ontologi i den liberale kontraktteorien, er det kanskje logisk at kvalitativ migrasjonsforskning som fokuserer på mennesker med andre ontologiske rammer og med relasjoner til flere land, oppfattes som problematisk. Forskningsobjektet utfordrer det dominerende vestlige vitenskapssynet og de dominerende måter å tenke vitenskap på innenfor den nasjonalstatlige rammen.