Hvis du tenker at du skal bli behandlet som en forsker der ute i det store offentlige rommet, da bommer du på en måte. Du kan ikke forvente at journalister og lesere skjønner forskningsprosessen. Hvis jeg får inn et «kanskje», er det vellykket. I det politiske bildet er jo alt som sies og skrives kontroversielt – svart-hvitt (I21, universitetsforsker, 50-årene).

[…] Altså hvordan skal du greie å gå inn i den her debatten, hvordan, hvor lur må du være, hvordan skal du vinkle det for å få frem et budskap og ikke bare bli parkert eller latterliggjort eller utdefinert på et eller annet vis før du har greid å si noen ting. Når det blir så vanskelig, så tenker jeg at, nei, det orker ikke jeg. Og da blir det jo sånn at det blir bare noen få som tar på seg den jobben å gjøre det, på vegne av oss alle. Sant, for de fleste orker ikke (I30, instituttforsker, 40-årene).

Det første sitatet ovenfor stammer fra en svært erfaren kommentator og kronikkskriver, og viser til hans oppfatning av den brede medierte offentligheten. Det andre sitatet viser til utfordringer ved å gå inn i debatter startet av andre, her mediedebatten etter journalist Jon Hustads kronikk med tittelen «Ikke min kulturminister» i januar 2013.1

Hustad kritiserte daværende kulturminister Hadia Tajik for å bagatellisere innvandringens påvirkning på norsk kultur og for ikke å gi en klar definisjon av norsk kultur på spørsmål fra FRP-politiker Kristian Tybring-Gjedde. Hustads kronikk startet en debatt som engasjerte mange nordmenn, blant annet flere av forskerne på feltet. Noen sendte inn kronikker og debattinnlegg, mens andre som forskeren ovenfor, avsto. Sitatet viser til tre temaer. For det første en opplevelse av at rammene for debatten allerede er satt av andre, i dette tilfellet Jon Hustad. For det andre at det er et behov for forskerrepresentasjon i denne og lignende debatter. Og for det tredje at det er noen barrierer mot deltakelse i slike debatter: Man kan bli parkert, latterliggjort og utdefinert.

I dette kapitlet ser jeg nærmere på forskernes erfaring med kronikkskriving og debatt-deltakelse i massemedier og i ansikt-til-ansikt-sammenhenger. Hva er det som motiverer forskere til å skrive kronikker og debattinnlegg, og hva mener de selv at kan de skrive om? Hvilke vurderinger ligger til grunn når de velger å delta i offentlig meningsytring, og hvilke dilemmaer står de ovenfor før, under og etter deltakelse? Diskusjonen om offentlig sosiologi og ulike definisjoner av offentlig intellektuelle informerer analysene i dette kapitlet. Som beskrevet i kapittel 3, anser Michael Burawoy nettopp kronikk- og debattspaltene som en videreføring av det han kaller tradisjonell offentlig sosiologi der samfunnsforskere bidrar til debatt om aktuelle temaer i samfunnet. Nyhetsartikler der forskere blir sitert, har ikke samme funksjon, da forskere i nyhetsoppslag ofte blir sitert som en slags «sannhetsvitner» til resultater eller perspektiver på en bestemt nyhetssak. Kronikk- og debattformatet gir andre muligheter for kommunikasjon, men som beskrevet i forrige kapittel, oppleves også dette formatet som begrenset av flere. Her handler det om forestillinger om publikum, om hvem som leser det man skriver hvis man får det på trykk.

Forventninger fra ulike parter

Figur 5.1 illustrerer hvilke generelle institusjonelle forventninger forskeren må forholde seg til i vurderingen av hvorvidt man ønsker å bidra med en forskningsbasert meningsytring i massemedier eller i formidling ansikt til ansikt. For det første, og viktigst, må forskeren forholde seg til sin rolle om ansatt og forsker i en akademisk institusjon. Norske universitetsansatte har en plikt til å formidle sin forskning til samfunnet, en plikt som migrasjonsforskerne er enige i og forholder seg til. Samtidig er de akademiske institusjonene opptatt av synlighet i et konkurransepreget akademisk felt, og her handler det om institusjonens omdømme overfor andre akademiske institusjoner. Utbyggingen av kommunikasjonsavdelinger og kommunikasjonstreningskurs i akademia er en tydelig indikator på denne trenden.

Mediene på sin side forventer at forskerne skal opptre som eksperter, og ofte også som intellektuelle som kan komme med en mening om et kontroversielt tema. Nyansene i den vanlige akademiske diskusjonen har ingen plass i mediespaltene, og kronikker eller debattinnlegg uten klart språk og klare argumenter blir ofte ikke tatt inn i aviser. Journalister kan av og til se på forskere som dårlige skribenter, selvsentrert og altfor opptatt av pro-et-contra-argumenter (Kierulf, 2017). Forskere på sin side ser, som tidligere vist, av og til med skepsis på journalister som vil ha en ekspertuttalelse som støtter et argument i en allerede utformet artikkel, eller som ikke har satt seg nok inn i saker. Men jevnt over er erfaringene med journalister positive. Mange er imidlertid skeptiske til det de oppfatter som et regissert debattklima på innvandrings- og integreringsfeltet hvor debatt- og politiske redaktører synes å søke ytterpunkter i debatten.

Politikk- og byråkratifeltet er et tredje felt forskere forholder seg til, og ofte som indirekte eller direkte oppdragsgivere for prosjekter på migrasjons- og innvandringsfeltet. Som påpekt i innledningskapitlet er ikke forholdet til politikk et sentralt tema i denne boken, men politikere og byråkrater er likevel indirekte viktige fordi forskeres opptreden kan tenkes å virke inn på framtidige oppdrag. Politikk- og byråkratifeltet forventer mest mulig nøytral kunnskap på et felt, kunnskap som i neste rekke kan være nyttig for beslutningstaking og for mennesker som i sitt daglige virke arbeider med innvandrings- og integreringsspørsmål.

Figur 5.1

Forskerdilemmaer

De ulike tidshorisontene og forventningene til forskere fra disse tre institusjonelle feltene utgjør rammebetingelsene for forskeres offentlige kommunikasjon. De kan også anses som bakgrunnen for ulike typer status når det gjelder forskningskommunikasjon: akademisk anerkjennelse, berømmelse i mediene og politisk påvirkning. I tillegg kommer vurderinger av tidsbruk og nytte av forskerens egen arbeidstid, der forskningsformidling til allmennheten gis mindre oppmerksomhet og belønning enn vitenskapelige publikasjoner. Forskere har dessuten ulike teoretiske og metodologiske tilnærminger, og de tilhører ulike disipliner med sine prioriterte temaer og metoder. I vitenskapelige diskusjoner er for eksempel forholdet mellom objektivitet og normativitet et sentralt tema, og noen disipliner oppfattes som, og ser seg selv som, å ha en klarere normativ forankring enn andre. Et eksempel på et fag mange oppfatter som å ha en klar normativ forankring, er, som nevnt i forrige kapittel, sosialantropologi. Dette er et fag der flere kjente professorer og forskere har engasjert seg i rettighetskamper for de grupper de studerer. Signe Howell (2010) viser for eksempel til den anerkjente norske antropologen Harald Eidheim som sa: «One cannot be anthropologist without becoming involved in those questions of rights that are relevant for people.» Et annet eksempel er at de fire norske universitetsinstituttene i antropologi alle har en egen avdeling av IWGIA, The International Work Group for Indigenous Affairs, som engasjerer seg i rettighetskamper for urbefolkninger. I et fag som sosiologi har også mange av fagets klassikere hatt normative mål med sitt fag – fra det klasseløse samfunn (Karl Marx) til økt toleranse på tvers av grupper (George Herbert Mead). Også i dette faget har det tidligere vært relativt vanlig at forskere har vært spesielt opptatt av grupper med lite makt og påvirkningsmuligheter på samfunnsendringer. Som beskrevet i kapittel 3, har flere anerkjente sosiologer opp gjennom historien tatt på seg rollen som offentlig intellektuell med særlig fokus på svake samfunnsgruppers situasjon.

I kapittel 3 kom det fram at blant de kritiske argumentene mot Burawoys opprop for en offentlig sosiologi var at han skilte for skarpt mellom fire typer sosiologi, og at han ikke så nærmere på ulike måter man kunne bedrive offentlig sosiologi på utover skillet mellom tradisjonell og organisk offentlig sosiologi. I det følgende bygger jeg videre på disse argumentene som i dette kapitlet utvides til å gjelde samfunnsvitenskap generelt. Jeg baserer meg her på en antakelse om at det rimeligvis vil være en viss sammenheng mellom forskeres faglige idealer og virksomhet og deres forskningskommunikasjonsidealer. Michael Burawoys funksjonelle skille mellom fire ulike typer sosiologi – profesjonell, policy, kritisk og offentlig – anses derfor som et bedre utgangspunkt for å drøfte ulike typer forskningskommunikasjon enn for å forstå offentlig sosiologi i forhold til andre typer sosiologi. Slik Burawoy definerer profesjonell sosiologi og formidlingen fra denne, forstås popularisering av profesjonelle vitenskapelige publikasjoner til et eksternt publikum som formidling av profesjonell sosiologi. Slik formidling er ifølge ham ikke å anse som offentlig sosiologi. Dette betyr for eksempel at hvis et forskningsinstitutt i sin kommunikasjonsstrategi samarbeider med en bestemt avis for å få inn en kronikk som formidler resultater fra et nylig avsluttet forskningsprosjekt, er denne kronikken ikke å anse som offentlig sosiologi. Den representerer ifølge Burawoy formidling av profesjonell sosiologi. Med en slik avgrensning blir antakelig flere av de kronikkene som produseres av norske samfunnsforskere å anse som ren formidling av profesjonell sosiologi. I et land som Norge, med hyppig formidling av og referanser til samfunnsforskning i mediene, er nettopp nyansene mellom ulike typer av forskningskommunikasjon noe av det mest interessante. Ved å karakterisere alle former for slik kommunikasjon i samlekategorien «offentlig sosiologi» og avgrense dette fra ren popularisering av profesjonell sosiologi, får vi ikke fram nyansene i praksiser og holdninger til hva forskningskommunikasjon ideelt sett bør være. Hvis vi derimot bygger ut Burawoys fire typer sosiologi til en modell, kan vi tenke oss en modell som viser til ulike idealtypiske mål for forskningskommunikasjon:

  1. nøytralitet og objektivitet (bygger på profesjonell sosiologi)

  2. nytte (bygger på policy sosiologi)

  3. kritikk (bygger på kritisk sosiologi)

  4. påvirkning (rettet mot offentlig påvirkning som kan endre politikk)

Disse målene er å anse som idealtypiske mål for forskningskommunikasjon, som ikke gjenfinnes i ren form når det gjelder holdninger og praksis hos noen av mine informanter. Samtidig viser analysen at slike idealer preger tenkningen omkring hva forskningskommunikasjon bør være og er i praksis. På de neste sidene utdypes disse ulike idealene og praksisene. Først ser jeg kort på noen utfordringer knyttet til arbeidsplassens kriterier for god forskningsformidling.

Eksperter og borgere

For noen samfunnsforskere er det særdeles viktig ikke å bli oppfattet som normativ. Dette gjelder forskere som er ansatt i direktorater eller underavdelinger i staten, og som er forpliktet til å produsere empiri og forskning som ingen skal kunne angripe på normativt eller politisk grunnlag. En av de forskerne jeg intervjuet, forteller om utfordringene ved forskningskommunikasjon fra et slikt arbeidssted. Hun mener at kravene til hva man skal kunne uttale seg om har blitt strengere over tid. Og hun bruker analogien «å snakke som et direktørmøte» når hun beskriver forventningene til forskningskommunikasjon fra ledelsen. Alle meninger skal lukes ut, alt skal framstå som nøytralt. Utfordringene med en slik forskningsformidlingsstrategi er ifølge denne forskeren at mediene ikke er spesielt interessert i kronikker og debattinnlegg som kun er beskrivende. Her påpekes det altså en motsetning mellom institusjonelle forventninger fra hennes arbeidssted og fra massemediene. Mens arbeidsstedet ønsker en rendyrket ekspertrolle, ønsker mediene en forsker som tør å mene noe basert på forskning.

Det andre ytterpunktet på skalaen er universitetsforskerne, som viser til at det skal mye til for at ledelsen ved et institutt eller fakultet griper inn når forskere uttaler seg til massemediene. Den akademiske friheten står sterkt, og forskere ved samme universitetsinstitutt kan gjerne ha svært ulike perspektiver og være uenige i offentligheten om resultater og konsekvenser av bestemte funn. Den senere tids utvikling med egne kommunikasjonsavdelinger og kommunikasjonseksperter sentralt og på fakultetsnivå ser ikke ut til å rokke ved hva forskere tenker de kan uttale seg om i mediene. Kommunikasjonsekspertene bistår med form, men ikke med substans i budskapene.

Mellom statlige direktorater med streng kontroll og universitetene med nærmest full frihet, finner vi forskningsinstitutter med ulike strategier eller ikke-strategier på dette feltet. Som beskrevet i kapittel 3 er noen forskere usikre på hva forskningsleder eller instituttleder mener om grensene for hva man kan uttale seg om i en kronikk i mediene. En forsker mente for eksempel at det ved hennes institutt var langt lettere å vite hvor grensene for hva man kunne si gikk på andre forskningsfelt enn på innvandrings- og migrasjonsfeltet. Ved andre institutter virker det som om dette ikke anses som et problem – utover den generelle utfordringen som tilser at oppfattet normativitet kan medføre færre oppdragsprosjekter i framtiden.

De institusjonelle forventninger til forskningskommunikasjon varierer altså etter hvor migrasjons- og integrasjonsforskere er ansatt. Slike forventninger er ikke alene bestemmende for hvordan forskerne tenker om egen forskningskommunikasjon. Man kan jobbe ved et forskningsinstitutt med uklare forventninger til forskningskommunikasjon og selv være en aktiv formidler som også trekker inn meninger i kronikker og debattinnlegg. Og man kan jobbe ved universitetet og være svært forsiktig med å aldri gå ut over konkrete forskningsresultater i sin formidling. Ved universitetene kan det også ofte råde taushet etter at en av forskerne har gått ut med en kronikk som kan anses som kontroversiell. Ved forskningsinstituttene, der medarbeiderne jobber i grupper med prosjekter, er forskningskommunikasjon i større grad et felles anliggende, og noe som diskuteres mellom prosjektdeltakere. Det kan også være slik at noen personer anses som best egnet som massemedieformidlere, og man kan få en rollefordeling innad i forskningsgruppene.

Analysen av intervjuene med forskere viser som påpekt at universitetsforskere oppfatter at de har stor frihet, mens instituttforskere forteller om ulike forventninger rettet mot seg fra sin arbeidsplass. Ekspertbegrepet er vanligvis knyttet til ekspertise på avgrensede forskningsfelt. Begrepet borger viser på den andre siden til den brede offentligheten der alle borgere prinsipielt har lik tilgang og kan ytre seg om sine meninger på et felt som innvandring og integrasjon. Universitetsforskeres frihet gir i prinsippet muligheter til å gå ut over et avgrenset ekspertisefelt. Mens instituttforskeres legitimitet som formidlere er sterkere knyttet til avgrenset ekspertise på et bestemt felt, kan universitetsforskere med muligheter for meningsytring basert på bred kunnskap og undervisning, i prinsippet lettere nærme seg borgerrollen. En interessant case her er når meritterte universitetsforskere på andre forskningsfelt uttaler seg i massemediene om innvandring og integrasjon. Forskeren som ble sitert innledningsvis om utfordringene ved å melde seg på debatter startet av journalister, utdyper dette:

Forskere som skriver om innvandring, men har sin kompetanse på andre felt. OK. De opererer jo som medborgere, men deres rolle i offentligheten gir dem jo mer kred enn de fortjener. Jeg skulle ønske at flere av de som forsker på feltet og har en autoritet og legitimitet i kraft av at det er deres felt, skulle være mer aktive. I offentligheten. Da tror jeg vi kunne fått en bedre debatt, og da tror jeg nok jeg også ville melde meg på. Men på den annen side er det jo helt greit at hvem som helst sier noen ting. Men siden det her er debatter som så veldig lett går av sporet, så tror jeg at en fagperson, en forsker, ville kunne gjøre det så mye bedre. Og det er synd. Fordi det vi gjør, er jo at vi overlater det til dem som ikke faktisk forsker på det (I30, instituttforsker, 40-årene).

Denne forskeren sier rett etterpå at en måte å bøte på problemet med manglende ekspertise i allmenne debatter, er at forskere i større grad starter debattene selv. Dette var kanskje vanligere tidligere, da flere av debattene på innvandrings- og integreringsfeltet faktisk ble startet av forskere. På 1990-tallet startet forskere som Unni Wikan og Ottar Brox debatter ved å peke på mangler i forskningen på et felt der de selv mente å ha ekspertise. Disse 90-talls debattene mellom forskere ble, som beskrevet i forrige kapittel, koblet til den allmenne innvandringsdebatten og de ulike posisjonene der. Man kunne for eksempel ha avvist Wikan og Brox’ argumenter med at de strengt tatt ikke var innvandringsforskere, men hadde sin ekspertise fra andre forskningsfelt. Dette ble til tider gjort, men det var vanligere å anerkjenne at de hadde ekspertise, men at man var uenig i deres perspektiv og konklusjoner. Eksemplet viser at forskerstatus i seg selv ikke nødvendigvis gir mer balanserte debatter, da forskere på samme felt har ulike perspektiver, metoder og tilnærminger til sin forskning og sin forskningskommunikasjon. Et annet moment her er at det er lettere å kritisere de forskerne som faktisk deltar i debatten:

Altså, jeg synes det har vært utrolig mye feighet. Og jeg kjenner på at jeg en stund liksom var feig, men da var jeg også ung, og det var i et klima som var … der jeg på en måte visste … at det kom det opprydningsarbeidet, kostnaden ved et opprydningsarbeid er stor. Jeg mener det har vært masse feighet, og at det er veldig lett å kritisere dem som er ute. De som har valgt taushet, de har også et ansvar for agendaen sånn som den har blitt (I2, instituttforsker, 40-årene).

Flere forskere mener som denne forskeren at de som står i stormen, som velger å gå inn i debatter fra et forskerståsted, uansett fortjener respekt. Man kan ha oppfatninger om at enkelte forskere er for mye i mediene og blander ekspert- og borgerrollen, men samtidig er det bred beundring for anerkjente forskere som får mye kritikk, men likevel fortsetter å bidra til offentlig debatt.

Som påpekt innledningsvis er alle enige om at offentlig forskningskommunikasjon skal være basert på forskning eller på det Burawoy kaller profesjonell sosiologi. Forskerne ser på seg selv som eksperter, men tolkningen av begrepet ekspert varierer på et kontinuum fra idealet om objektivitet og nøytralitet på den ene siden til idealet om samtale med og påvirkning av bestemte deloffentligheter på den andre siden.

Puristen – nøytralitets- og objektivitetsfokus

Nesten alle forskerne slutter seg på prinsipielt grunnlag til Max Webers verdifrihetstese som tilsier at valg av tema og problemstillinger kan være verdibasert, men at analyser og funn fra forskningen skal være verdifrie. Men for noen er objektivitet viktigere enn for andre når de kommuniserer til eksterne publikum. For disse forskerne er det statusen til samfunnsforskningen som står på spill. De påpeker typisk at de ikke ønsker å bli sett på som advokater eller å kunne plasseres på en side av et kontroversielt felt. De er opptatt av konstatering av saksforhold, og mener ofte at deskriptiv formidling gir mest troverdighet og slagkraft. De er også nøye med korreksjon av medietekster, og kan omredigere mye av journalisters tekst. Noen mener at det er for mye normativitet blant forskerne på feltet, også i forskningsformidlingen. De blir typisk motivert til kronikkskriving og debattinnlegg hvis de oppdager faktafeil i pågående debatter, og de blir ofte overrasket over hvor selektive publikumsgrupper kan være i hva de leser og forholder seg til som sannhet på feltet.

Det er en grense for hvor langt vi som forskere kan gå uten å gå på tvers av nøytralitet. For eksempel på nettet – hvis du gang på gang står for den gode … blir det fort definert som et politisk standpunkt. Å være samfunnskritiker er noe helt annet enn å framstå som forsker, to forskjellige roller. Også ulike teoretiske perspektiv kan prege ens rolle. Jeg uttaler meg sjelden utover forskningsfunn, findings, verdinøytralitet (I22, universitetsforsker, 40-årene).

Som samfunnsforsker tror man ikke på helt verdifri forskning, men man bør prøve å … Når jeg tenker på noen forskere som bruker uttrykk som «vi og utfordringen fra den radikale høyresiden», der «vi» refererer til venstresiden og ikke til forskere, blir jeg provosert. Slike uttrykk undergraver tilliten til samfunnsforskningen (I14, instituttforsker, 40-årene).

Fallgruven par excellence i migrasjonsfeltet er å identifisere seg for mye med studieobjektet. Man kan identifisere seg for mye med makthavere, og man kan identifisere seg for mye med minoriteter. Man må være forsiktig og beholde det analytiske blikket (I4, universitetsforsker, 50-årene).

Disse sitatene illustrerer en preferanse for å holde seg til rollen som profesjonell samfunnsforsker når man deltar i forskningskommunikasjon. De peker også videre mot publikum og antakelser om hvordan publikum og mulige framtidige oppdragsgivere vil reagere dersom nøytralitetsidealet brytes. Puristene kan ha lang erfaring fra arbeid ved anerkjente forskningsinstitutter som oppmuntrer til offentlig forskningskommunikasjon, og skiller seg derved fra forskere som blir pålagt nøytralitet fra sin ledelse. Kommunikasjonsidealet som her framheves, er relativt smalt og minner om ren popularisering av profesjonell samfunnsvitenskap. Publikumet de henvender seg til, bortsett fra når de snakker til bestemte brukergrupper, er tynt og uspesifisert. Puristene er opptatt av å verne om forskerrollen og kan ta avstand fra forskere de mener bryter med forskeridealet og opptrer unyansert eller framstår som talsmenn for bestemte posisjoner i offentligheten.

Pragmatikeren – flytende grenser og nyttefokus

Som puristene er også pragmatikerne opptatt av å forsøke å overholde grensen mellom forskning og normativitet, men de anerkjenner samtidig at dette er vanskelig i den medierte offentligheten. De inntar derved en mer pragmatisk og nytteorientert tilnærming til forskningskommunikasjon på et felt som de vet er politisk betent.

Det er kjempevanskelig å holde grensen mellom forskning og politikk klar og ren. Jeg prøver jo etter beste evne å ikke være for politisk. Men det er ikke mulig å ikke være politisk heller, ikke sant. Alt det vi driver med er jo på en måte politisk (I10, instituttforsker, 40-årene).

Jeg tror det er viktig at samfunnet også tilpasser seg ideen om at det er forskere her som har meninger, og som har forskningsresultater, og noen ganger kan det komme en blanding av disse. Og det er også meningen, ikke sant. Forskeren skal selv også vurdere hvordan resultatene kan brukes praktisk (I18, universitetsforsker, 50-årene).

Rommet for uttalelser utover rene forskningsresultater er noe større her enn blant puristene. Meningsdimensjonen gis mer plass, og det understrekes at forskere også skal vurdere hvordan resultater kan brukes praktisk. Samtidig erkjenner pragmatikerne i større grad enn puristene at det ikke er de alene som har regien på hvordan de blir lest og oppfattet, eller hvordan journalister og redaktører behandler deres kronikker i neste omgang. Noen har for eksempel erfart at debattredaktører har unnlatt å forholde seg til spørsmål som har kommet opp i kronikker de har skrevet, og i stedet overlatt ballen til innvandringsmotstandere. Andre har erfart at redaktører i samme avis der de selv har skrevet kronikk, lar kritikere slippe til med ingresser som anklager dem for å være rasister. Pragmatikerne har typisk erfaringer med å bli utsatt for kritikk i pressen, og ofte med kritikk av politisert art. De er bevisste på hvordan debattredaktører kan rigge polariserte debatter, og erkjenner at både deres egen skriftlige formidling og tolkningen av den kan være normativt preget. Deres motivasjon for å delta i den offentlige debatten er for eksempel at de mener at et bestemt forskerperspektiv dominerer, og at det derfor er viktig med en motvekt. Pragmatikerne kan også motiveres til deltakelse fordi de, som puristene, reagerer på faktafeil i framstillingen av nyhetssaker eller politiserte perspektiver i kronikker. De kan også ha synliggjøring av sin institusjon eller egen forskning som motivasjon. Pragmatikerne er opptatt av samfunnsnytte både for politikere, byråkrater og sivilsamfunnet.

Kritikeren – samfunnsforskning er politikk

Kritikerne bygger tydeligere enn de andre idealtypene på Burawoys kategori kritisk sosiologi. Kritisk sosiologi anses å produsere refleksiv kunnskap for et internt publikum. Som forskningskommunikasjon rettes kritikken ofte mot et eksternt publikum, for eksempel politikere, byråkrater eller til sivilsamfunnet. Men kritikken kan også primært være intern, og motivert av formidling av ulike perspektiver innad i akademia. Et typisk eksempel på motivasjon for deltakelse i offentlig debatt for denne kategorien forskere er at de er uenige i premissene for debatt om innvandring og integrering. Kritikken er gjerne grunnlagspreget, og opptatt av å skille allmenne begreper fra vitenskapelige. Typiske eksempler på temaer de kan involvere seg i, er kritiske gjennomganger av premissene for begreper som «flyktningkrisen», «sosial dumping» eller andre begreper som ofte benyttes i offentlig debatt på feltet. Kritikerne er ofte metakommentatorer. De motiveres ikke til deltakelse av å kommunisere resultater fra forskningsprosjekter, men av å diskutere premisser, begreper og standpunkter fra et metaperspektiv. Slikt sett nærmer de seg ofte rollen som samfunnskritikere, en rolle som for eksempel puristene er sterkt kritiske til. Kritikerne selv mener de er nær fagdiskusjoner og grunnlagsdebatter i samfunnsvitenskapen, og særlig er de interessert i å drøfte og utfordre premissene for normalvitenskap innen sitt felt. Med normalvitenskap sikter de typisk til dominerende forskning på feltet, ofte oppdragsforskning eller annen forskning som ikke problematiserer det normative grunnlaget for forskning.

De fleste har et politisk engasjement på feltet i tillegg til å være forskere. Man bør være åpen om det. All samfunnsforskning er relatert til politikk. Politisering betyr at man setter spørsmålstegn ved ting, at man åpner opp for viktige diskusjoner (I16, universitetsforsker, 40-årene).

Kritikerne ser det som sin oppgave å rydde opp og klargjøre hva debatter egentlig handler om, og deres forskningskommunikasjon er ofte eksplisitt eller implisitt rettet mot andre forskere også når de kommuniserer til den allmenne offentligheten.

Påvirkeren – politisk gjennomslag som mål

Påvirkerne er den idealtypen som ligger tettest opp mot Burawoys forståelse av offentlig sosiologi, og kanskje i særlig grad organisk offentlig sosiologi. Påvirkerne anerkjenner at man må gå veien om offentlig kommunikasjon for å kunne påvirke politikken. Motivasjonen for å påvirke politikken ligger her – som for de andre typene – i ens forskningsbaserte kunnskap. I motsetning til de andre kategoriene er ønsket om politisk påvirkning overordnet ønsket om generell formidling av forskningsresultater. Påvirkerne kan for eksempel mene at den dominerende forskningen på et felt er svak, eller unnlater å stille de rette forskningsspørsmålene. Påvirkerne kan også være kritiske til mye oppdragsforskning, som de kan mene bestilles av byråkrater og politikere fordi de «skal vise at de gjør noe». Deres oppfatning er altså at det kun er gjennom mediert formidling til allmennheten at man kan få politikerne til å «våkne».2 Påvirkerne kan også arbeide med spesifikke grupper i befolkningen og bedrive det Burawoy kaller organisk sosiologi, der man først samtaler med bestemte grupper, for så å videreformidle analyser fra disse samtalene til den bredere offentligheten. Dette er en form for forskningskommunikasjon som ligner på aksjonsforskningsidealet, der forskeren gjennom forskning på og med bestemte grupper bringer sin forståelse opp til det allmenne publikum. Men påvirkerne kan også motiveres av det de ser som nødvendige strukturelle endringer i politikk og samfunnsutvikling.

Samfunnsforskning bør være en intervensjon i samfunnet. Målet er å påvirke offentlig opinion, da det er den eneste måten å få politikerne til å handle (I13, tidligere instituttforsker, 70-årene).

Skillet mellom kritikere og påvirkere er at påvirkerne har et klarere publikum idet de retter sitt budskap til politikerne. Kritikerne kan også gjøre dette, men de er samtidig mer orientert mot grunnforskning og vitenskapelige diskusjoner. Som kritikerne, er også påvirkerne sårbare overfor anklager om politisert forskning. Og begge kategorier blir av purister og pragmatikere vurdert som for normative.

Idealtypiske posisjoner og offentlighetsidealer

Purister, pragmatikere, kritikere og påvirkere er idealtypiske kategorier for ulike typer forskningskommunikasjon. Idealtypene viser implisitt til forskertyper, men som for Burawoys ulike sosiologityper, kan også samme forsker velge ulike praksiser i sin forskningskommunikasjon. Men det er noen typer som ikke lett lar seg kombinere for samme forsker. Påvirkeren kan i noen sammenhenger framstå som pragmatiker, men sjelden som purist. Og puristen vil sjelden innta rollen som kritiker eller påvirker i sin forskningskommunikasjon. Kritikeren kan bevege seg over i påvirkerkategorien, men vil sjelden framstå som purist. Det er vanskelig å skille disse ulike kategoriene ut fra ren nyttetenkning når det gjelder forskningskommunikasjon, for de tenker nytte på ulike måter. Pragmatikeren er den typen som vil være mest fleksibel og orientert mot sitt publikum, mens både puristen og kritikeren forholder seg tettere til det de anser som viktige vitenskapelige idealer. Dette betyr også at de ofte er mer generelle i sin forskningskommunikasjon. Påvirkeren og pragmatikeren er de som «leser» medie- og politikkbildet best, og som lettest tilpasser seg dette – men av noe ulike grunner.

I mitt materiale er det få forskere som kan karakteriseres som påvirkere i sin forskningskommunikasjon. Det er noen, og gjerne eldre forskere. Det er også relativt få som passer inn i idealtypen kritikere. De fleste passer inn i kategoriene pragmatikere og purister.

Figur 5.2

Forskningskommunikasjonspraksiser

Puristene orienterer seg mot den akademiske institusjonen og dens forventninger. De er ofte kritiske til medienes dagsorden, og de tar avstand fra politisering av forskning. Dette betyr ikke at de avviser oppdragsforskning eller problemstillinger som er politisk initiert, men det betyr at de har som ideal å unngå normativ forskningsformidling. Kritikerne orienterer seg også mot akademiske forventninger, men mener at offentligheten allerede er politisert, og at forskere må forholde seg til dette. De agerer ut fra forventninger fra akademia og fra det politiske feltet, og de har som regel kritiske budskap. Påvirkerne forholder seg mest til medias og politikerens forventninger, fordi de mener at vellykket gjennomslag av forskning krever medieformidling for at politikerne skal høre. Pragmatikerne er den store kategorien midt mellom de andre posisjonene, og den som kjennetegner flest forskeres kommunikasjon med publikum.

Figur 5.3

Karakteristika ved kommunikasjonspraksiser

IDEALTYPE: MÅL PUBLIKUM OFFENTLIGHETSBILDE
PURIST informasjons-spredning, opplysning, faktakorrigeringallment, brukere, intellektuelle, politikere Borgerlig offentlighet: det beste argumentet bør vinne fram, nyansert drøfting
PRAGMATIKER nytte, synlighet, promotering av forskningallment, brukere, politikere Flytende offentlighet: i bevegelse, overlappende grenser, deloffentligheter
KRITIKER kritikk allment, intellektuelle Polarisert offentlighet: noen utelukkes, interesse- og verdimotsetninger
PÅVIRKER politisk endringpolitikere, allment Polarisert offentlighet: synlighet, kraftfulle argumenter kan endre samfunnet

I figur 5.3 kobles de fire idealtypene til mål med forskningskommunikasjon, publikum og til allment offentlighetsbilde. Det siste handler ikke nødvendigvis om hvilke offentlighetsidealer forskerne har, men er et uttrykk for hvordan de selv forholder seg til offentligheten i sin forskningskommunikasjon.

Puristene ser offentligheten i tråd med et habermasiansk ideal der sentrale temaer i samfunnet skal diskuteres på en edruelig, nyansert og kunnskapsbasert måte. Forskere er her å anse som eksperter som har noe å fare med fordi de har spesifikk kunnskap på feltet. Puristene mener at ikke-forskere har en like viktig rolle i offentlig debatt, men at deres ekspertise tilsier at deres argumenter bør lyttes til. Idealet om kunnskapsbasert debatt og kunnskapsbasert politikkutvikling står sterkt. Pragmatikerne ser offentligheten som mer sammensatt, og forholder seg til at mediene regisserer samfunnsdebatten. De er mer skeptiske til at de beste argumentene når gjennom, og at de beste forskerne får gjennomslag i offentlig debatt. De er også bevisste på at ulike argumenter bør brukes når man kommuniserer til ulike deloffentligheter. Kritikerne ser offentligheten som allerede politisert, og som preget av kamper mellom interesse- og verdibaserte grupper. De ser det som sin rolle å påvise definisjonsmakt og avsløre det de ser som feilaktige premisser for debatter. Ofte ønsker de også å få fram perspektiver som gir innsikt i livsvilkår for mennesker som ikke preger det offentlige ordskiftet. Påvirkerne ser offentligheten som polarisert, og de kjenner det politiske spillet og ofte også medieverdenen. For dem er offentlig forskningskommunikasjon et middel for å påvirke opinionen i en bestemt politisk retning. De er den kategorien forskere som best tilpasser seg det politiske ordskiftet, og som også kan være tettest alliert med bestemte politiske fraksjoner.

Offentlige verdiordener

Mens Habermas’ og Mouffes respektive teorier om offentlighetens strukturelle orden gir en ramme for hvordan flere av forskerne forholder seg til forskningsformidling, er det her også relevant å trekke inn Boltanski og Thevenots teori om ulike rettferdiggjøringsregimer, eller verdiordener som mennesker forholder seg til og leses innenfor, når de argumenterer offentlig (Boltanski, 2009; Thevenot, 2007; Boltanski & Thevenot, 2006). For forskere er det naturlig å motiveres av og forvente å bli tolket innenfor det man kan kalle en vitenskapelig verdiorden, der verdier som rasjonalitet, kunnskapsakkumulasjon, sannhetssøken og troverdighet står sterkt.3 Samtidig har vi sett, for eksempel i innledningskapitlet, at flere forskere også benytter egen erfaring fra nabolag og familie i sin kommunikasjon. Derved kommuniserer forskerne også bevisst eller ubevisst innenfor det Boltanski og Thevenot kaller den familiære verdiordenen, der argumenter knyttet til verdier som nærhet, lykke og tilknytning er gyldige. Silje Fekjærs kronikk (se kap. 1) er et slikt eksempel der hun viser hvordan hennes forskning ikke gir grunnlag for flytting fra østkanten, men at hennes personlige erfaringer med manglende integrasjon i et nærmiljø med høy andel etniske minoriteter, gjør det. Ekspertrollen framheves sammen med borgerrollen, og det kommer fram at Fekjær er både forsker og mor. Forskerne som svarte henne, trakk også inn forskning og egen erfaring fra å bo i lignende områder. I denne debatten og flere andre blandes ekspert. og borgerrollene, og kunnskapsordenen og den familiære ordenen blir begge sentrale i tolkningen av forskernes argumenter.

Fra et medieperspektiv kan man anta at dette er å anse som positivt, da ekspertene tør å mene noe basert på andre kriterier enn bare nøytral gjengivelse av forskningsbasert kunnskap. Fra et akademiaperspektiv kan dette også anses som positivt, da forskerne synes i mediene og baserer sine meninger i alle fall delvis på forskningsbasert kunnskap. I mange samfunnsfag er det dessuten også et ideal å koble vitenskapelige funn til menneskers hverdagsorienteringer. Men mange kan også være kritiske til en slik sammenblanding av roller og se det som et misbruk av ekspertrollen. Ut fra idealtypene for forskningskommunikasjon presentert ovenfor, vil purister og kritikere være mest kritiske til en slik sammenblanding, mens pragmatikere og påvirkere vil ha færre reservasjoner.

Man kan også tenke seg en tredje orden som forskere kan forholde seg bevisst til og/eller bli lest ut fra – nemlig berømmelsesordenen eller det Boltanski og Thevenot kaller «the order of fame». Innenfor denne ordenen er det berømmelse som antas å styre forskeres motivasjon, argumenters synlighet og gjennomslag. Her kan vi tenke oss to alternativer. At forskere i utgangspunktet motiveres mest av synlighet og berømmelse, eller at forskere, når de først har oppnådd en viss synlighet, motiveres ytterligere av denne berømmelsen. Uavhengig av motivasjon er det rimelig å anta at forskere som er svært synlige i offentligheten får en sterkere posisjon enn andre som garantister for bestemte forskningsfunn og argumenter. Når anerkjente forskere også deltar i underholdningsprogrammer, er det svært tydelig at de deltar og argumenterer offentlig i berømmelsesordenen. Men også hyppig kronikkskriving, essayistiske kommentarer, deltakelse i nyhets- og faktaorienterte flater som Dagsnytt 18, kan bidra til økt berømmelse innenfor en orden der dette er den viktigste verdien som argumenter tolkes ut fra.

Å være svært synlig, og å delta i mange medieflater og sjangre, er noe som tradisjonelt har blitt oppfattet med skepsis i akademia. Noen informanter er da også skeptiske til forskere som opptrer hyppig i media, men det er likevel som nevnt tidligere overraskende bred støtte til forskere som er svært synlige i mange flater. Støtten betinger imidlertid at forskeren det gjelder har høy vitenskapelig kredibilitet. Hvis dette er tilfellet, blir utbredt offentlig deltakelse innenfor ulike flater stort sett oppfattet som positiv forskerdeltakelse i debatter der politikere, journalister og synsere anses som for ofte å sette dagsorden. Hvis forskeren det er snakk om derimot ikke har den akademiske tyngden som kreves, eller hvis han/hun anses som mest opptatt av berømmelse, blir opptredenen fordømt. En anerkjent svensk universitetsforsker, som selv ikke er særlig framtredende i svensk offentlig debatt om innvandring, er kritisk til hvordan berømmelsesordenen synes å virke som en magnet på noen forskere. I et blogginnlegg advarer han journalister mot slike forskere:

Ett tips till journalister, och till allmänheten för den delen: om forskare inte har publicerat någonting inom relevanta områden och ändå uttalar sig självsäkert om hur saker och ting är beskaffade bör man tolka det sagda med försiktighet. Och kanske undvika att klistra forskaretiketten på det – som väl är tänkt att vara en kvalitetsstämpel. En ännu mer generell tumregel, när det gäller den ständigt ökande närvaron av samhällsvetenskapliga forskare som kommentatorer i det politiska nyhetsflödet: om forskaren i fråga aldrig säger «jag vet inte», «det beror på» eller «det ligger tyvärr utanför mitt expertområde» när hen tillfrågas om att uttala sig i medierna, så bör man dra öronen åt sig (blogginnlegg fra svensk forsker i anledningen en opphetet debatt på forskerens eget spesialfelt, anonymisert).

En av forskerne jeg intervjuet brukte det nedsettende uttrykket predatorer om forskere som antas å søke synlighet for synlighetens skyld. De han omtaler som predatorer, kjennetegnes ved at de framstår som allvitende, går utover sitt ekspertfelt, pleier kontakten med mediene og ved at de ikke tar forbehold i sine uttalelser. Predatorer tar oppmerksomheten vekk fra de forskerne som er de egentlige ekspertene på et felt, og bruk av denne betegnelsen kan anses som en intern grensemarkering vis-à-vis uprofesjonelle, mediekåte forskere som går utenfor en akseptabel forskerrolle. Uttrykket kan også forstås som en betegnelse på forskere som «smittes» av journalistrollen og misbruker forskerstatusen for å oppnå berømmelse etter en medielogikk der konkurransen om «byline», synlighet, klikk, klarhet, mangel på forbehold og kortfattet form driver kommunikasjonen. Predatorene anses derved å misbruke forskerrollen for å søke berømmelse i offentligheten på feil grunnlag. Forskertittelen krever mer, og framfor alt noe annet. Predatorer forstyrrer grensene mellom ekspert, journalist og borger, og nærmer seg en allmenn borgerrolle som her defineres ut fra ikke-ekspertise på et spesifikt felt. Som vi har sett eksempler på tidligere, er det ulike oppfatninger om hvor bredt ekspertisefeltet til forskerne er, med en klar tendens til at forskere som har arbeidet med migrasjons- og integrasjonstematikk over mange år, og som arbeider på universiteter, anser feltet som videre enn andre. Disse har undervist på felt de kanskje ikke selv har forsket direkte på, men kjenner fagdebatten mer generelt.

Strategier for å overkomme polariserte debatter

En universitetsforsker i 50-årene med lang erfaring fra forskningskommunikasjon i TV og aviser påpeker at det er lettere å få ting på trykk og komme i avisen hvis man er villig til å kommentere kontroversielle spørsmål og ta tydelig standpunkt i pågående debatter. Et eksempel på det første, som for ham var et unntak fra det han vanligvis kommenterer, var å svare på et spørsmål om hvorvidt man burde fortsette å bruke ordet negerboller i Norge. Som eksempel på det han anser som en annen trend, viser han til reaksjonen på en innsendt kronikk til en pågående debatt om den islamske rettstradisjonen sharia i en stor norsk avis. Forskeren hadde inngående kunnskap om praktiseringen av shariarett i et land der muslimer var i minoritetsposisjon. Han sendte inn sin kronikk sammen med en medforfatter, og de to mente de hadde svært interessant juridisk og samfunnsfaglig kunnskap som kunne belyse den norske debatten sett utenfra. Debattredaktøren i avisen svarte ifølge forskeren at de var interessert i kronikken, men hadde et tilleggskrav om at forfatterne måtte konkludere med om de var for eller mot sharia i Norge. Ellers ville ikke kronikken bli publisert. Dette er et av flere eksempler på det forskere anser som regisserte polariserte debatter der deres forskerkunnskap kun blir tillagt verdi dersom de er villige til å ta standpunkt for eller mot et fenomen. Her fungerer ikke nyansert kunnskap som gyldig forskningskommunikasjon.

Forskere på kontroversielle felt lærer seg gjennom erfaring måter å håndtere forventninger til for-og-mot-spørsmål av typen: «Bør vi bruke ordet negerboller?» og «Er du for eller mot sharia i Norge?» Dette er spørsmål med klare normative undertoner, som forskere kan tvinges til å forholde seg til hvis de skal komme på trykk. Når man vurderer slike aspekter og eventuelt publiserer en kronikk eller bidrar i et radio- eller TV-program, forholder man seg til det Burawoy omtaler som et tynt publikum der ute, og får først eventuelle reaksjoner i ettertid. Man kan da selv velge hvorvidt man ønsker å svare på spørsmål og kommentarer i trykte og nettmedier.

I direkte kommunikasjon ansikt til ansikt med «tykke publikum» forholder dette seg annerledes. Her er forskningskommunikasjonen relatert til panelers sammensetning, publikums sammensetning og kjennetegn ved lokaler. Og framfor alt av at publikum er direkte til stede og kan konfrontere forskere med deres funn. Erving Goffman skiller mellom det han kaller «front-stage» og «back-stage» når han sammenligner samhandling mellom mennesker med skuespill på en scene (Goffman, 1992, s. 92 ff.). Når mennesker er front-stage i en samhandlingssituasjon, befinner de seg i det Goffman kaller fasadeområdet. Når vi samhandler med andre front-stage i fasadeområdet, spiller vi bestemte roller som defineres av scriptet for skuespillet, i dette tilfellet en bokpresentasjon eller en paneldebatt. Her forventes det i tråd med norske likhetsidealer at forskere opptrer høflig, moralsk og innenfor rammene av scriptet for norsk forskningskommunikasjon som understreker likeverdighet og samhørighet med publikum (Ljunggren, 2017; Skarpenes & Sakslind, 2010).

Sammensetningen av deltakerne i samhandlingen er viktig. I en paneldebatt om migrasjon eller integrasjon har forskeren rollen som ekspert, og flere eksperter med motstridende perspektiver eller forskningsfunn kan delta i en debatt. Ofte er også representanter fra politiske partier, tenketanker, byråkratiet og profesjonsutøvere i feltet med i slike debattpaneler. Det tykke eller nærværende publikumet kan også være ulikt sammensatt med hensyn til kjønn, økonomisk status, utdanning, etnisitet og yrke. Åpent annonserte paneldebatter tiltrekker seg for eksempel ofte personer med ulike politiske synspunkter på innvandring og integrasjon.

Et eksempel på en situasjon som bryter med scriptet for direkte forskningskommunikasjon, er når en tilhører som får ordet begynner å anklage ekspertene for å være politikere, eller for å være representanter for innvandrere eller et politisk parti. Debattleder eller forskerdeltakerne vil da forsøke å svare høflig i tråd med scriptet for offentlig forskningskommunikasjon og diskusjon. Hvis den kritiske publikummeren ikke gir seg, og tar ordet igjen og igjen, bryter samhandlingen mellom panel og publikum sammen. Scriptet følges ikke, og situasjonen nærmer seg kaotisk:

Da er på en måte utgangspunktet at du er en sånn hjernevasket person. Som bare ser det du vil se. Og jeg har tilgang til sannheten. Og når man sier det på en veldig sånn konfronterende måte med veldig innlevelse, litt fremoverlent – da er det ikke så mye man kan svare på det annet enn å si: «Ut ifra det jeg vet, så kan jeg ikke være enig med deg, jeg opplever ikke at virkeligheten ser sånn ut som du beskriver.» Og personen respekterer gjerne ikke debattreglene, men kommer igjen og igjen med det samme spørsmålet, til det blir en sånn ubehagelig situasjon der noen bare må skjære gjennom og si at nå må du sette deg ned. Som blir den ultimate bekreftelsen for du får ikke svar en gang (I26, universitetsforsker, 30-årene).

Flere forskere har opplevd lignende situasjoner i forskningskommunikasjon ansikt til ansikt. Noen har utviklet strategier for hvordan de takler situasjoner som den beskrevet ovenfor. En erfaren formidler er lei av det hun kaller «grøftegravere» og «grensevoktere» på feltet som bare vil sette forskere i bås. Hun forteller om hvordan erfaringer med dette gjør henne ekstra oppmerksom på publikum når hun deltar i kommunikasjon ansikt til ansikt:

Det har blitt en del av min kompetanse å snakke inn i et polarisert felt, fordi at jeg blir som en omvendt kameleon. Jeg har blitt ganske god til å turnere, å sense og turnere publikum i forhold til hvilken side av grøften de står på. Eller hvilken grøft de står i (I2, instituttforsker, 40-årene).

Mens en kamelon tilpasser seg omgivelsene og glir inn i enhver sammenheng, kan man tolke uttrykket «omvendt kamelon» som at en er klar over ulike posisjoner, men velger ikke å tilpasse seg dem. Strategien handler om å utvikle det forskeren kaller en «radikal tredjeposisjon» som søker å utfordre og overskride etablerte grøfter eller posisjoner på et saksområde. En annen erfaren forskningsformidler beskriver hvordan han reagerer når publikum opponerer:

Hvis jeg oppfatter dem som ordentlige folk, så vil jeg prøve å være rolig og saklig og upolemisk i svarene og prøve å alminneliggjøre det. Hvis noen har hisset seg veldig opp og presentert meninger jeg synes kan være problematiske, har jeg ikke mål om å være imøtekommende, men å ta dem på faglig grunnlag (I9, universitetsforsker, 60-årene).

Det er et vanlig standpunkt at forskere på dette feltet ser det som sin funksjon å bidra til en nyansert debatt og unngå det noen kaller «den evige polariseringsdansen». Erfarne forskere er svært bevisste på hva de kan møte når de deltar i åpne møter og debatter med publikum til stede. De vet at representanter for ulike politiske synspunkter kan være til stede i salen, og forholder seg til dette. Direkte kommunikasjon med et allment publikum åpner for større frihet, men kan også innebære direkte angrep fra publikum. Ekspertrollen som forskere forventes å fylle, nærmer seg her på et vis en allmenn borgerrolle, da muntlig kommunikasjon lett kan ta uventede retninger.

I dette kapitlet har det kommet fram at forskerne har ulike idealer for forskningskommunikasjon, men at de stilles overfor mange av de samme utfordringene. Mens et gjennomgående argument har vært at idealer for forskningskommunikasjon henger sammen med forskningsidealer mer generelt, har det også kommet fram at ulike typer publikum og ulike mediekanaler fordrer ulike typer engasjement. Institusjonelle forventninger fra arbeidsgiver og fra forskningens oppdragsgivere er også sentrale rammebetingelser. Analysen antyder videre at de fire idealtypene av forskningskommunikatører; purister, pragmatikere, kritikere og påvirkere, har ulike ideer om hvordan offentligheten virker. Mens for eksempel puristene anser objektivitet som en overordnet verdi for forskningsformidling, mener påvirkeren at offentligheten er grunnleggende styrt av interessemotsetninger, og at forskere må tilpasse seg dette for å få gjennomslag. I neste kapittel forfølges dette videre idet ser jeg nærmere på koblingen mellom forskning og politikk gjennom en grundigere analyse av hvordan vi kan forstå anklager om politisert forskning.