På 1940-tallet ble den svenske økonomen Gunnar Myrdal ansatt av Carnegie Foundation for å lede et stort prosjekt om situasjonen til svarte amerikanere i USA. Ifølge Robert Merton (1973, s. 127), søkte stiftelsen en outsider fra et land «of high intellectual and scholarly standards but with no background or traditions of imperialism» for å lede prosjektet. Carnegie Foundation ønsket altså en forsker som kunne komme utenfra for å analysere forholdet mellom rase og sosial ulikhet i et USA der slaveriet ble opphevet rundt 70 år tidligere.

Gunnar Myrdals arbeid i USA fant sted i en samfunnsvitenskapelig periode der man fortsatt brukte begrepet rase, men der både sosialantropologer og sosiologer for lengst hadde forlatt biologiske raseteorier og definerte «racial groups» på samme måte som vi i dag definerer etniske grupper – ut fra ideer om sosiale grenser basert på felles herkomst, kultur, arv og identitet. Myrdal så imidlertid at det var vanskelig for samfunnsvitenskapen å få gjennomslag for sin definisjon av «racial groups» i en amerikansk offentlighet der segregasjonen mellom svarte og hvite amerikanere fortsatt var dominerende:

The correct observation that the Negro is inferior (socially, economically, politically) was tied up to the correct belief that man belongs to the biological universe, and by twisting logic, the incorrect deduction was made that the inferiority is biological in nature (Myrdal, 2009, s.120).

Myrdal hevder her at det er vanskelig for mannen i gata å forstå komplekse historiske og sosiologiske definisjoner og forklaringer. Dette handler også om at Europa og USA på denne tiden fortsatt var preget av en tidligere epoke der ideen om rasehierarkier var dominerende. Frenologi og eugenikk med biologisk raseteori og sosialdarwinisme som utgangspunkt var fortsatt ansette vitenskapelige tilnærminger i noen europeiske og amerikanske vitenskapelige kretser. Myrdals poeng er hvordan det samme begrepet, i dette tilfelle rase, blir forstått og tolket forskjellig av samfunnsforskere og den allmenne offentligheten. Poenget er ikke nytt, men viktig i forbindelse med forskningskommunikasjon på migrasjons- og integrasjonsfeltet. Hva skjer når begreper samfunnsforskere definerer på bestemte måter spres til allmennspråket gjennom forskningskommunikasjon? I dette kapitlet ser jeg nærmere på forholdet mellom vitenskapelige og hverdagslige begreper relatert til migrasjon og integrasjon. Hvordan reagerer forskere hvis de mener vitenskapelige begreper brukes på uforsvarlige måter? Har samfunnsforskere et bestemt ansvar for å korrigere uvitenskapelig bruk av vitenskapelige begreper? Eller er det slik at definisjonskampene om begreper bør holdes internt i akademia, og når begreper spres, er det ikke lenger forskernes ansvar?

Her er det viktig å påpeke at ulike kategorier av befolkningen vil ha forskjellige fortolkninger og bruk av vitenskapelige begreper. Og kampen mot bruken av bestemte vitenskapelige begreper føres også av og til med hell av sosiale bevegelsesorganisasjoner i sivilsamfunnet. Begrepet «andregenerasjonsinnvandrer» brukes for eksempel fortsatt i den internasjonale forskningslitteraturen, men det benyttes ikke lenger i norsk statistikk fra Statistisk sentralbyrå. Minoritetsorganisasjoner og andre organisasjoner som kjemper for minoritetssaker, har ført en vellykket kamp for at innvandrer ikke bør brukes som begrep for å kategorisere mennesker som er født og oppvokst i Norge. I dag bruker Statistisk sentralbyrå betegnelsene «barn født i Norge av utenlandske foreldre» eller «etterkommere» for å kategorisere den gruppen som tidligere ble kalt «andregenerasjonsinnvandrere».

Videre i dette kapitlet vil jeg først gå gjennom noen samfunnsvitenskapelige perspektiver på forholdet mellom hverdagsbegreper og vitenskapelige begreper. En side av dette forholdet er hvordan forskere, særlig innenfor den kvalitative metodetradisjonen, bygger sine vitenskapelige begreper og teorier på observasjoner av hverdagslig praksis og fortolkning av de emiske begrepene som de man intervjuer eller observerer selv benytter for å begrepsfeste verden. Noen forskere mener også at fruktbarheten av vitenskapelige begreper kan måles ut fra hvorvidt de menneskene man har studert kjenner seg igjen i begrepene forskeren ender opp med. Andre mener at vitenskapelige diskusjoner om begreper bør holdes adskilt fra hvordan folk flest oppfatter og bruker de samme begrepene i hverdagslivet. Av og til forholder forskere seg til forskjellige definisjoner av samme vitenskapelige begrep, og definisjoner forandres også over tid. Det historiske bakteppet for utvikling og endring av begrepsdefinisjoner er derfor viktig, og henger ofte nøye sammen med politisk og samfunnsmessig utvikling. Et annet moment er at begreper også flytter på seg på tvers av romlige grenser som nasjonalstater og regioner. Et vanlig kriterium i samfunnsvitenskapene, som normalt ikke predikerer universelle teorier og lover, er at begreper skal tilpasses det samfunn og den kontekst de refererer til. Et komparativt perspektiv som både inkluderer en tids- og en romdimensjon, er derved et utgangspunkt for en slik diskusjon.

Hverdagslige og vitenskapelige begreper

Den videre diskusjonen forholder seg hovedsakelig til metodologiske debatter innenfor kvalitativ forskning som tar utgangspunkt i å forstå og analysere meningsdata – samlet inn gjennom observasjon, intervjuer, brev, dagbøker eller for eksempel samtaler og debatter i sosiale medier. Metodologiske retninger som hermeneutikk og sosiologisk fenomenologi er opptatt av å bygge teori og analyse ut fra de ord og begreper som de vi studerer, selv benytter i sin hverdag. Argumentet her er at vi først må få fatt i de begrepene våre informanter benytter for å kategorisere og fortolke verden, hvis vi skal ha en ambisjon om å gi meningsfulle analyser av menneskers handlinger. Sosialantropologen Clifford Geertz (1985, 1983) skiller for eksempel mellom «erfaringsnære» og «erfaringsfjerne» begreper. Geertz definerer et erfaringsnært begrep som «one that someone, a patient, a subject, in our case an informant – might himself naturally and effortlessly use to define what he or his fellows see, feel, think, imagine and so on» (Geertz 1983, s. 57). Erfaringsfjerne begreper er analytiske begreper som forskere skaper eller benytter seg av for å forklare eller fortolke meningsdata. Erfaringsnære og erfaringsfjerne begreper kan ha samme ordlyd, men de erfaringsfjerne begrepene vil ha en annen og vitenskapelig definisjon.

Filosofen og sosiologen Alfred Schütz (1982, s. 3–47) benytter et lignende, men noe videre begrepspar når han skiller mellom «constructs of the first order» og «constructs of the second order». Førsteordensfortolkninger er her informanters egne fortolkninger, mens andreordensfortolkninger er forskeres objektive fortolkninger basert på førsteordensfortolkninger. For Schütz er informantenes egne fortolkninger common sense-fortolkninger som ikke er særlig rasjonelle i sin karakter, men som er basert på det han kaller den «naturlige holdning». Den naturlige holdning viser til hvordan vi som hverdagsmennesker forholder oss til og navigerer i verden, og preges av at vi tar det meste for gitt og ikke trenger å reflektere over rutinehandlinger. Vi baserer oss på ervervede kunnskapslagre som gir retninger for de fleste hverdagslige handlinger og møter. Forskerens analyse må derimot være rasjonell hvis den skal nå målet om objektivitet. Schütz opererer her med et skarpt skille mellom datainnsamling og analyse, noe han blant annet blir kritisert for av Jürgen Habermas (Andersson, 2000, s. 318–320; Habermas, 1984, s. 102–141).

Både Geertz og Schütz utviklet begrepspar som viser til forskjellen mellom hverdagslige og vitenskapelige fortolkninger og begreper. Deres perspektiv gir derved et inntak til en videre diskusjon av forholdet mellom disse to typene av fortolkninger og begreper, men først og fremst ut fra en forskers synspunkt på analyseprosessen. For at forskerens analyse skal være gyldig, krever Alfred Schütz også at informantene skal kunne kjenne seg igjen i og godkjenne analysen, det såkalte «adekvathetspostulatet». Dette er et strengt krav som få samfunnsforskere oppfyller eller ser som et endelig kriterium for gode analyser.

Hvis vi forlater selve forskningsprosessen og betrakter disse to typene av begrep og fortolkning på et mer generelt nivå, ser vi at hverdagslige begreper ofte danner grunnlaget for vitenskapelige begreper. Men vitenskapelige begreper defineres og fortolkes på en annen måte enn det ikke-forskere assosierer med de samme begrepene. Ofte finner man de vitenskapelige begrepene på et høyere abstraksjonsnivå. Vi ser også at det som en gang startet som vitenskapelige begreper etter hvert kan gå inn i hverdagsspråket og her bli forstått og brukt på andre måter enn slik forskere bruker de samme begrepene. I noen tilfeller kan det etymologiske utgangspunktet for vitenskapelige begreper være uklart. Begreper kan ha vært en del av hverdagsspråket, blitt vitenskapeliggjort, og etter hvert funnet tilbake til hverdagsspråket med en ny betydning. Begreper kan over tid bevege seg mellom slike posisjoner.

Et eksempel på dette er begrepet rase. Rase var på 1500-tallet en kategori som ble assosiert med hudfarge, med skjønnhet versus ikke-skjønnhet, hvit versus svart. Det var den gang ikke et vitenskapelig begrep. Mot slutten av 1700-tallet ble det utviklet til et vitenskapelig begrep med et annet innhold, og på slutten av 1800-tallet ble det hovedsakelig forstått ut fra rasebiologisk teori i vitenskapen og i samfunnet for øvrig. Det ble også brukt som synonym til nasjon i den bredere samfunnsdebatten. Etter annen verdenskrig var biologer og samfunnsvitere enige om at begrepet ikke hadde noen vitenskapelig verdi, men mange samfunnsvitere fortsatte å bruke det, nå som et samfunnsvitenskapelig begrep som betegnet samfunnsmessig arv, kultur og grenser mot andre grupper. Det beveget seg derved over tid fra å være et sosiopolitisk begrep (1500-tallet) til et biologisk begrep (1800-tall til tidlig 1900-tall) til et sosiopolitisk begrep på siste halvdel av 1900-tallet. I USA og Storbritannia brukes begrepet fortsatt. I Europa ellers er det få samfunnsvitere som benytter det, og det er ikke lenger et hverdagslig begrep som brukes mye i samfunnet for øvrig.

I Europa, med unntak av i Storbritannia, der begrepet rase fortsatt brukes i offentlig debatt og blant samfunnsforskere, er det i dag assosiert med en fortid man ikke ønsker å gjenkalle. Holocaust, frenologi, eugenikk og vulgære former for sosialdarwinisme oppfattes som negative historiske tendenser vi i dag ikke ønsker å assosiere oss med. Dette gjelder også i Norge (se for eksempel Kyllingstad, 2012). En negativ effekt ved å gjenintrodusere rasebegrepet i samfunnsvitenskapen kan være motstand mot at denne historien gjenkalles. Det samme gjelder i samfunnet for øvrig. Samtidig kan det være et akademisk behov for å bruke dette begrepet, når det defineres som et samfunnsvitenskapelig begrep som – på en lignende måte som kjønn og klasse – peker mot marginalisering og kategorisering av mennesker ut fra bestemte kjennetegn, i dette tilfellet utseende. Begrepet etnisitet, som brukes som en erstatning i samfunnsvitenskapen, fanger ikke det visuelle elementet i kategoriseringen av andre mennesker.

Hvis vi skulle argumentere for at dette begrepet er nyttig i norsk samfunnsvitenskap fordi det fanger reelle prosesser i vårt samfunn, må vi også forholde oss til at begrepet igjen kan bli del av en hverdagslig fortolkning av omverdenen. Og vi må innse at vi som forskere ikke har kontroll over hvordan dette begrepet vil fortolkes og brukes av ikke-forskere. Hva vil ulike kategorier av den norske befolkningen gjøre med begrepet? Hvordan vil for eksempel norsk-somaliere eller borgere med sørafrikansk bakgrunn forholde seg til at samfunnsvitere igjen tar i bruk et begrep de assosierer med rasebiologien og hierarkisering og segregering av deres forfedre? Og hvordan vil nordmenn som levde under annen verdenskrig forholde seg til at dette begrepet kan bli et dagligdags ord i den videre samfunnsdebatten?

Om å bygge ned for å bygge opp

En av forskerne jeg intervjuet var opptatt av hvor mye energi hun bruker i formidlingssammenheng på å forklare hva de begrepene hun bruker betyr i samfunnsvitenskapen. Hun beskriver en «oversettelsesutfordring» og en komplisert kommunikasjonsprosess:

Mange av de begrepene vi bruker florerer i medier og i menneskemunnen – men betyr ikke nødvendigvis det samme som for oss. Man må av og til forklare så mye at man blir helt utslitt. Du må bryte med så mange tanker før du begynner å bygge opp. Man snakker og snakker, men blir ikke hørt, og kan bli motløs (I20, instituttforsker, 30-årene).

Denne forskeren opplever ofte at hennes vitenskapelige definisjoner av begreper blir kritisert av forskere fra andre disipliner og av andre ikke-spesialister.1 Hun forsker på migranter som også er muslimer, og erfarer at forskning om islam og muslimer er vanskelig å formidle. Hennes erfaring er at flere av dem hun formidler til ikke tror på hennes forskningsresultater, eller oppfatter hennes perspektiv som feigt og politisk korrekt. Denne forskeren forholder seg til den internasjonale forskningslitteraturen om islam og muslimer i Vesten, men opplever ofte at ikke-spesialisters erfaringsnære fortolkninger av islam og muslimer bryter med og utfordrer hennes forsøk på forskningskommunikasjon. Hun hevder også at mediebildet forsyner mennesker med ikke-vitenskapelige tolkninger, her hverdagslige tolkninger av muslimer og islam. Hvis vi skal analysere hvilke utfordringer denne forskeren har, er hennes publikum, og fortolkningen av offentlighet, viktige temaer. Forskere anses som eksperter på ulike temaer, og selv om de ikke selv påtar seg en rolle som offentlig intellektuelle i en bredere offentlighet, anses deres spesielle kompetanse som noe man behøver i en demokratisk offentlighet. Dette kan begrunnes med allmenn folkeopplysning og demokrati, men også med et behov for bedre utvikling av politikk og policy på ulike samfunnsfelt. En habermasiansk forståelse av offentlighet som et rom der tungtveiende argumenter fra folk med stor kunnskap ideelt sett burde «vinne» en rasjonell diskusjon, gir ingen forklaring på hvorfor forskere opplever store utfordringer med forskningskommunikasjon. En forståelse av offentlighet som en sfære preget av interesse- og verdimotsetninger, slik Chantal Mouffe er talskvinne for, gir et bedre utgangspunkt for forståelse. Men samtidig er en slik tilnærming til offentlighet betinget av at deltakere har verdi- og interessemotsetninger, og setter på et vis som premiss at forskere da fortolkes inn i slike motsetninger. Forskning blir da lett redusert til spørsmål om normativitet og politikk. Boltanski og Thevenots perspektiv der offentligheten består av ulike verdiordener, er en annen tilnærming som kan gi en mer nyansert analyse. Hvis forskere som forsøker å gi et kunnskapsbasert bidrag til situasjonen for muslimer i Norge, blir fortolket som om de for eksempel snakker innenfor en berømmelses- eller moralsk orden, vil de erfare at deres publikum misforstår eller kan forsøke å motarbeide deres budskap. I tillegg kommer at diskusjonen om islam og muslimer i Norge er informert av den transnasjonale diskusjonen. Hendelser fra andre land som terrorisme, IS’ felttog og ekstreme eksempler på kontroll og seksualisering av kvinner går rett inn i den norske debatten. Thomas Olesens begrep «porøse offentligheter» viser til slike hull i ulike nasjonale offentligheter, som i forskningsformidlingsøyemed kan forhindre at forskere med lokal empiri blir lyttet til i den norske offentligheten.

En annen fortolkning, som delvis er basert på ideen om porøse offentligheter, er at migrasjons- og integrasjonsforskning per se blir fortolket som et forskningsfelt som konfronterer nasjonal suverenitet. Hvis migrasjonsforskere tolkes som politikere som argumenterer for en global offentlighet som bryter med nasjonalstaten og med en lang tradisjon av nasjonalisme, vil de motarbeides av mennesker som ut fra ulike motiver holder fast ved ideen om at nasjonen må bevares som det viktigste fellesskapet for alle som befinner seg i Norge.

I denne sammenheng er det interessant å se på vitenskapelige og hverdagslige fortolkninger av begrepet nasjonalisme. Blant forskere defineres nasjonalisme som en ideologi som i en bestemt historisk epoke i Europa oppsto sammen med en ny form for stat, nasjonalstaten. Utover dette er det uenighet blant forskerne om hvorvidt ulike lands nasjonalismer (for eksempel tysk, fransk, norsk) hadde et langt historisk grunnlag i de ulike landene, eller om nasjonalismen som sådan oppsto med nasjonalstatene som en ideologi om forestilte fellesskap som overgikk fellesskap basert på familie eller klasse. Med andre ord drøfter nasjonalismeforskerne hvorvidt nasjonalismen var en styrt ideologi fra politiske eliter, eller om den hadde bestemte historiske kulturelle forløp som tilsa hvilken type nasjonalisme som ble utviklet i ulike nasjonalstater.

Den typiske hverdagslige fortolkningen av nasjonalisme i Norge avviker fra slike vitenskapelige diskusjoner om definisjoner. Nasjonalisme som hverdagsbegrep blir typisk oppfattet som et normativt fenomen, som noe positivt eller negativt. Ofte forstås nasjonalisme som synonymt med etnisk nasjonalisme, med en idé om at nasjonen kun tilhører mennesker som har generasjoner av forfedre født i samme land. I et flerkulturelt land som dagens Norge, vil en slik fortolkning av store deler av befolkningen oppfattes som en negativ nasjonalisme som ikke inkluderer nykommere. En positiv nasjonalisme kan for eksempel i stedet være en nasjonalisme som baserer seg på Grunnloven, demokratiet og velferdsstaten – og som inkluderer nykommere så lenge de oppfyller sine borgerplikter. Men jevnt over har begrepet nasjonalisme en negativ klang. Forskere som bruker det vitenskapelige begrepet i sine analyser, kan derfor lett møte motstand hvis publikum forstår begrepet som normativt.

Noen informanter forteller om at slike oversettelsesproblemer også er vanlige i undervisningen av studenter:

Jeg merker at feltet er veldig politisert, og at jeg må lære av studentene en del ting. De har forutinntatte meninger som ikke er forenlig med det faglige. Ser i eksamener og oppgaver at stereotypier går gjennom. Det at feltet er så politisk, gjør at alle synes de er meningsberettiget – at deres mening teller like mye som en som har forsket på det i mange år (I26, universitetsforsker, 50-årene).

Universiteter og høyskoler er læresteder der vitenskapelige definisjoner og teorier er det som læres bort. Studenter skal lære å bruke begreper for å forklare og forstå samfunnet, noe som også innebærer at de skal lære å innta en kritisk holdning til utbredte ideer i samfunnet og til konkurrerende teorier. Forskning innebærer å sette virkeligheten under lupen, og målet er å finne fram til bedre eller sannere beskrivelser og forklaringer. Den siterte forskeren forteller at han arbeider med å «lære av» studentene deres førstehåndsfortolkninger, som jo ifølge Schütz er en del av den naturlige, typisk ikke-refleksive holdningen til verden. Forskeren forklarer at stereotypier kan prege eksamener og oppgaver, og han mener at dette skyldes den politiske karakteren til feltet. Han antyder dermed at avlæringen av den naturlige holdning er vanskeligere her enn på andre vitenskapelige felt, fordi «alle synes de er meningsberettiget». På dette feltet synes det altså ifølge denne forskeren å være noen ekstra utfordringer ved avlæring av den naturlige holdning – noe som denne forskeren tillegger forskningsfeltets politiserte natur. Hvis vi generaliserer hans hypotese, blir den at i forskningsfelt som befatter seg med temaer som er høyt på agendaen i offentlig debatt og politikkutvikling, er det vanskeligere å få gjennomslag for forskningsresultater.

Framtid, sammenligning og datagrunnlag

Migrasjons- og integrasjonsfeltet er nært knyttet til visjoner om framtiden, og til risikobetraktninger knyttet til nasjonens og velferdsstatens framtid. Befolkningsframskrivinger, koblet sammen med antakelser om økonomisk og kulturell utvikling, har typisk vært temaer der forskere og aktivister har vært uenige. Forskere fra Statistisk sentralbyrå har for eksempel deltatt i debatter med aktivister som driver nettstedet «Honest Thinking», og som bestrider Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger. Men uenigheten gjelder ikke bare for usikre framtidsprognoser som framsettes med ulike sannsynlighetsgrader, men også for det som man kunne anta at det var mindre strid omkring – for eksempel data fra hele befolkningen om deltakelse i utdanning og arbeidsmarked over tid. Når forskere basert på slike registerdata kan fastslå at det går ganske bra med barn født i Norge av utenlandskfødte foreldre når vi sammenligner med barn født i Norge av norskfødte foreldre, kan de oppleve at resultatene bestrides av aktivister mot innvandring og/eller islam.

Noen av debattene mellom forskere og meningsytrere om integrering av innvandrere og etterkommere handler derved om ulike tolkninger av data, men også og om koblingene mellom data og vitenskapelige begreper. Getto er et slikt begrep der vitenskapelige definisjoner skiller seg fra hverdagslige tolkninger. Det vitenskapelige gettobegrepet er opprinnelig myntet på jødiske boligområder i Europa, og betegner indre byområder som er dominert av en bestemt etnisk/«racial» gruppe. I USA har man typisk benyttet det som betegnelse på indre fattige bydeler dominert av en bestemt gruppe, typisk afroamerikanere. I europeiske og norske debatter om innvandring og segregering henvises det ofte til gettoer, og bekymringen for utvikling av amerikanske tilstander her. Ifølge den rådende vitenskapelige definisjonen av begrepet vil forskere kunne avkrefte en slik bekymring. Ingen sentrale områder i norske byer er eller har hittil vært dominert av en bestemt etnisk gruppe. Men flere sentrale bydeler og bydeler utenfor bykjernen har hatt og har relativt høye andeler innvandrere og etniske minoriteter i befolkningen. Samfunnsforskere anerkjenner at en slik befolkningssammensetning kan være utfordrende for integreringen, men vil typisk mene at andre begreper som «innvandrertette bydeler» er mer korrekte enn betegnelsen getto. Dette betyr ikke at de anser diskusjonen som lite viktig, men at det vitenskapelige gettobegrepet ikke passer til datagrunnlaget. Den norske samfunnsgeografen Arild Holt-Jensen reagerte slik da han ble intervjuet om det den danske regjeringen i 2011 lanserte som «ghettostrategien».2

Multikulturalisme er et annet begrep som har vært gjenstand for store debatter i Europa og i Norge. Opprinnelig er dette et vitenskapelig begrep som først ble utviklet i politisk filosofi og statsvitenskap, og som ble viktig særlig i USA, Canada og England. På begynnelsen av 1990-tallet ble multikulturalisme blant forskere typisk forstått som en politisk strategi som tilsa at innenfor en demokratisk stat skulle ulike kulturer anerkjennes ved for eksempel språkrettigheter, religionsrettigheter og/eller inkludering av ulike kulturer i samfunnsfagundervisningen i skolen (Kymlicka, 1995). Etter hvert utviklet den vitenskapelige debatten seg til å fremme og diskutere en rekke ulike definisjoner av multikulturalisme (Willett, 1998; Goldberg, 1994). Kunne begrepet for eksempel også brukes for å beskrive historiske erfaringer og hverdagslig samhandling i flerkulturelle områder (Back, 1996), eller var det først og fremst et begrep som betegnet en bestemt type politikk overfor innvandrere og andre minoritetsgrupper? Forskere påpekte den mangetydige tolkningen av det vitenskapelige begrepet og viste til ulike definisjoner og bruksområder, som for eksempel politiske nyanser mellom konservativ, liberal og kritisk multikulturalisme, eller forskjellen mellom det som ble benevnt som bedrifts-, forskjells- og styrt multikulturalisme (Goldberg, 1994, s. 1–44). Forskere diskuterte skala, empiriske indikatorer, politisk orientering og historiske mønstre og begreper som betegnet lignende forekomster. Ulike land hadde også i ulik grad inkorporert grupperettigheter for innvandrede grupper i sine lovverk.

Utover på 2000-tallet stilnet den vitenskapelige diskusjonen om begrepet multikulturalisme. En vesentlig årsak til dette var at det ble erklært «dødt» av politikere og aktivister i flere land i Europa (Eriksen, 2010; Lentin & Titley, 2011). Fra dette holdet ble multikulturalisme forstått som en feilslått politisk strategi som hadde som konsekvens at innvandrede minoriteter lukket seg inne i sin opprinnelige kultur og ikke integrerte seg. Naive politikere og forskere var å anse som medskyldige i en slik utvikling. Problemet med denne forståelsen av begrepet var for det første at ingen vestlige stater hadde ført en stilisert politikk som lignet på det som nå ble kritisert, og for det andre at flere av de landene der multikulturalismen ble erklært død fortsatte å føre en pragmatisk politikk der innvandrere og etniske minoriteter fortsatt fikk enkelte særrettigheter (Vertovec & Wessendorf, 2010).

Enkelte av de forskerne jeg intervjuet, hadde erfaringer med å bli omtalt som naive multikulturalister i den offentlige debatten. Deres tolkning var at dette ble brukt som et skjellsord som passet inn i den bredere «multikulturalismen er død»-debatten. De angjeldende forskere hadde selv ikke tatt til orde for en politikk der vernet om minoriteters opprinnelige kultur eller krav om utvidede grupperettigheter var viktige momenter. I stedet hadde de vært opptatt av å analysere utviklingen av flerkulturelle samfunn, og forholdet mellom storsamfunn, individer og etniske og religiøse grupper i politikk og hverdagsliv. Å bli stemplet som «multikulturalist» når tolkningen av begrepet tilsier en slags oppmuntring til parallellsamfunn, ble både oppfattet som en feil tolkning av deres vitenskapelige perspektiv og som en utdefinering fra den videre debatten om det flerkulturelle samfunn.

I debatten om multikulturalisme stilnet den vitenskapelige diskusjonen etter hvert som politikere og meningsytrere fikk gjennomslag for en bestemt tolkning av begrepet som de anså som utdatert og naiv. Dette eksemplet viser også at begreper som starter som vitenskapelige eller erfaringsfjerne blir allmenneie og tolkes på en bestemt måte i offentligheten. Ikke-forskere fikk etter hvert hevd på tolkningen i den allmenne offentligheten, og forskere fant i stedet nye begreper som for eksempel mangfold og supermangfold.

Erfaringsnære og erfaringsfjerne metodologier

Det er ikke bare ulike tolkninger av vitenskapelige begreper som kan føre til utfordringer i forskningskommunikasjon med publikum. Den metodologiske tilnærmingen, både oppfatninger av hvordan vitenskapelig kunnskap best produseres (epistemologi), og de teknikkene vi benytter for å samle inn eller produsere data (metoder), er viktig her. Hvorvidt forskere for eksempel ser eksisterende statistikk fra Statistisk sentralbyrå som objektive fakta eller som data preget av den måten SSB kategoriserer på, er et spørsmål av metodologisk art. Ulike disipliner har sine bestemte tradisjoner med tanke på metoder og metodologi. En disiplin som sosialantropologi er for eksempel sterkt forankret i en bestemt metode, deltakende observasjon eller feltarbeid. En disiplin som sosialøkonomi er på motsatt side forankret i kvantitative metoder og abstrakte modeller for menneskelig adferd. Sosialøkonomer har sjelden direkte kontakt med de mennesker eller organisasjoner man studerer, og data produseres som oftest fra offentlige registre, surveyundersøkelser eller ulike typer av eksperimenter. Fag som sosiologi og statsvitenskap befinner seg mellom disse to ytterpunktene, og forskere i disse disiplinene kan ha ulike vitenskapsteoretiske tilnærminger og benytte et mangfold av ulike kvantitative og kvalitative metoder.

Intervjudataene viser at kvantitativ forskning antas å ha størst gjennomslag i forskningskommunikasjon til den bredere offentligheten, noe som muligens kan ha sammenheng med det økende fokuset på evidensbasert politikk den seneste tiden (se f.eks. Denzin, 2009). Uavhengig av hva forskerne selv oppfatter som styrker og svakheter ved ulike metoder, mener mange at publikum anser noen typer metoder som mer troverdige enn andre. Data fra representative surveyundersøkelser, eksperimentstudier og offentlige registre antas å ha større troverdighet enn data fra færre personer samlet inn gjennom feltarbeid og kvalitative forskningsintervjuer. Slike antakelser kan også omfatte hele disipliner som kjennetegnes av bestemte metoder. Disipliner som sosialantropologi, som er basert på deltakende observasjon og nærhet til studieobjektene, anses for eksempel av noen av de intervjuede forskerne fra andre disipliner som mer normativt preget og mindre objektive enn disipliner som statsvitenskap og sosialøkonomi. Det kan ut fra dette se ut som om bruk av ulike typer data og metoder smitter over på forskere som gis ulik grad av autoritet som offentlige kunnskapsformidlere.

Et annet moment er at muligheter for og barrierer mot tilgang på data er noe forskjellige for ulike typer av metoder. Mens kvantitativ forskning har økonomiske utfordringer med tilgang til offentlige registerdata og utføring av survey- og eksperimentundersøkelser, har kvalitativ forskning utfordringer med å få tilgang til mennesker som kan studeres gjennom personlige intervjuer eller langvarig feltarbeid i bestemte miljøer. Forskere og studieobjekter møtes ansikt til ansikt, enten én gang eller gjentatte ganger. Og for å få tilgang til mennesker, må forskere utvise respekt og interesse for sine mulige informanter. Av og til må man også forholde seg til oppfatninger av forskere og forskning som allerede er representert i den medierte offentligheten. Som det kommer fram av senere kapitler, var debatten mellom migrasjons- og integrasjonsforskerne på 1990-tallet skarp, og den foregikk delvis i massemedienes spalter. Noen av de tydeligste forskere i denne debatten ble i minoritetsmiljøer ansett som kritikere av innvandring og innvandreres kulturspesifikke praksiser. De informantene forskere på feltet ønsket å få tilgang til, hadde allerede dannet seg bestemte oppfatninger av forskningen på feltet og de ulike forskernes posisjoner. For å få tilgang til informanter måtte forskere i denne perioden forholde seg aktivt til posisjoner i den bredere mediedebatten mellom forskere:

Jeg tenkte mye om det på forhånd, og jeg merket veldig mye av det på selve feltarbeidet, at jeg måtte nærmest si med en gang jeg fikk kontakter med nye informanter at jeg ikke hadde professor N som veileder (I3, instituttforsker, 30-årene).

Denne forskeren forteller videre at informantene testet ham for å finne ut hva han egentlig mente om dem, og om islam og utlendingsfeltet. Forskeren blir her direkte konfrontert og utfordret av de utforskede, og tilgangen på data betinges av at han ikke assosieres med bestemte forskerposisjoner. Slike utfordringer er relativt vanlige når det gjelder tilgang til informanter i noen grupper av befolkningen, og særlig tilgang til felt som forskere ønsker å studere over tid. Forskningsfeltet snakker tilbake til forskeren, og kommer med bestemte krav for å la seg «bli forsket på». Forskeren på sin side har en plikt til å være nøytral i møte med informanter, og behandle dem man studerer på en etisk forsvarlig måte. Dette reiser andre typer problemstillinger enn de fleste kvantitative forskningsprosjekter, som ikke krever at forskeren aktivt forholder seg til mennesker, og til hvordan de man studerer reflekterer over mediedekning og forskeres bidrag til debatter.

Når datainnsamling og analyser er avsluttet og forskningen skal kommuniseres til et bredere publikum, vil forskere som møter tilgangsutfordringer av den art som er beskrevet ovenfor, være bevisste på hva deres formidling kan gjøre med de utforskede. Tilgangsproblematikken kommer opp igjen i refleksjonene rundt god og dårlig forskningskommunikasjon. Hvilke etiske overveielser gjelder for formidling av forskning, og hvordan tar man i praksis hensyn til de utforskede? Hvor mye informasjon skal gis, og hvordan skal informasjonen pakkes inn? Debattene mellom migrasjonsforskere på 1990-tallet handlet blant annet om slike vurderinger. Noen forskere ble anklaget for å unngå å fortelle om uheldige praksiser og funn fra kvalitativ forskning på bestemte innvandrergrupper. Andre forskere ble anklaget for å fokusere for mye på slike uheldige praksiser. En av de forskerne som var aktiv i disse debattene, beskriver at han syntes det var betenkelig at han som forsker skulle bidra til varsling om uheldige praksiser i det miljøet han studerte. Med i denne betraktningen er også muligheten for å holde vedvarende kontakt med miljøet over tid. Dersom han skulle gått ut med negative funn på den tiden, ville han både ansett det som etisk problematisk med hensyn til taushetsplikten, og som et hinder for fortsatt å få tilgang som forsker til samme miljø. I ettertid vurderer han hvorvidt han valgte rett den gang:

En av de store utfordringene er hvor mye av den informasjonen [som er sårbar og eventuelt kan tenkes inn i en strafferettslig sammenheng] man formidler, og eventuelt hvordan man gjør det. […] I ettertid så har jeg for så vidt tenkt at jeg kanskje burde fortalt mer enn det jeg faktisk har gjort. Det må jeg være åpen på, at jeg på direkte spørsmål har valgt hva jeg skal si, og underkommunisert problemstillinger som jeg vet ville blitt fanget opp av mediene (I8, universitetsforsker, 50-årene).

Thomas Gieryns perspektiv på forskningsformidling som et aktivt grensearbeid der kart over kunnskapsautoritet kan endres fra debatt til debatt (Gieryn 1999, se også neste kapittel), gir et bilde av publikum som en sammensatt og påvirkelig kategori. Det åpnes for at ulike stakeholders eller ulike publikumskategorier kan oppfatte forskningsformidling på ulike måter. Jeg kommer nærmere tilbake til Gieryns ulike kategorier av grensearbeid i analysen av politisering i kapittel 6, men vil i denne sammenheng kort fokusere på en av disse kategoriene, nemlig grensearbeid som beskyttelse av autonomi. Et av temaene Gieryn tar opp når det gjelder denne typen grensearbeid, er nettopp forskeres forsøk på å begrense mulige negative konsekvenser av formidling av deres forskning. Etiske vurderinger omkring hva man skal formidle til journalister om kunnskap fra langsiktig feltarbeid i bestemte miljøer, inngår i denne type grensearbeid. Forskere setter her opp grenser mellom sin kunnskap og de mulige etiske konsekvensene av denne kunnskapen når den når en bredere offentlighet. Her tenker forskerne først og fremst på hva slags konsekvenser denne kunnskapen kan ha for grupper som selv sjelden når fram med sine perspektiver i offentlig debatt. En av forskerne jeg intervjuet var generelt skeptisk til å uttale seg til journalister av denne grunn. Hun var redd for at sin forskning kunne bidra til stigmatisering av grupper som i utgangspunktet var utsatt for mange negative oppslag i norske medier.

Et underliggende spørsmål her er hvilken rolle forskere har som varslere av det som i Norge oppfattes som negative praksiser blant innvandrere eller minoritetsgrupper. Og dette kan da for eksempel gjelde praksiser som forskeren i utgangspunktet ikke studerer, men får informasjon om via intervjuer og feltarbeid. Forskerne jeg har intervjuet, oppfatter dette på ulike måter, men det er en tendens til at forskere som arbeider med kvalitative metoder og møter sine informanter med minoritetsbakgrunn ansikt til ansikt, kan ha flere reservasjoner mot å fortelle journalister eller selv skrive kronikker og debattinnlegg om det mange anser som negative praksiser i noen minoritetsmiljøer. Forskere som arbeider med kvantitative analyser som ikke innebærer at man møter mennesker ansikt til ansikt, har selvsagt også mange etiske refleksjoner rundt formidling og mulig skade for dem man forsker på eller om. Men her er det likevel en distanse som kan gjøre det noe enklere å fastslå at «resultater skal fram uansett».

Mediekanaler og publikum

Få av de intervjuede forskerne har bestemte journalister, aviser eller mediekanaler de prioriterer i sin kommunikasjon. Dette kan tolkes som et uttrykk for enighet om at formidling i flere medier er viktig, men også som et tegn på at massemediers publikum for de fleste framstår som en abstrakt og vag kategori. Det er her interessant at flere påpeker at de egentlig burde ha formidlet mer i aviser som VG, som når ut til flest og som har et bredere publikum enn for eksempel Klassekampen. Samtidig er det noen barrierer mot å formidle i en avis som VG. Noen forskere er kritiske til avisen fordi de mener at desken der er upålitelig. En annen utfordring ved å skrive en kronikk i VG kan være den antakelsen at vitenskapelige begreper her vil møte sterkere motstand fra leserne enn om man skriver i en annen avis. Man kan også frykte at et innlegg i VG lettere blir gjenstand for en opphetet debatt i kommentarspaltene til nettutgaven av avisen. Dette kan i neste omgang føre til bruk av mye tid og energi på politiske angrep på en selv som forsker. Noen forskere sier i denne sammenheng at de føler seg tryggest når de formidler til smalere offentligheter, som for eksempel leserne av Klassekampen.

Samtidig er det flere som reflekterer over kronikk- og debattspalteformatet som smalt i seg selv. Hvem er det vi egentlig snakker med når vi skriver en kronikk i Aftenposten eller Dagsavisen, i forhold til hvem vi helst burde snakke med? Her handler det om hvilke lesere vi henvender oss til, og hvilke mennesker man tenker at man egentlig burde nå med sin kommunikasjon. Denne problematikken gjelder også andre mediekanaler og forskningskommunikasjon i ansikt-til-ansikt-sammenhenger. Forskerne vet at ved å delta i Dagsnytt 18 når de lyttere som i stor grad ligner dem selv med tanke på utdanning, yrke og samfunnsengasjement. Samtidig er deltakelse i Dagsnytt 18 forbundet med prestisje, fordi ens budskap og institusjon kan bli lagt merke til av folk med makt og evne til å beslutte. En blir synlig som ekspert i en spesifikk offentlighet der politikk og vitenskap er definerende felt.

Når det gjelder direkte forskningskommunikasjon ansikt til ansikt, er prioriteringene noe ulike mellom institutt- og universitetsforskere. Begge kategorier forskere deltar aktivt i slik formidling til ulike grupper av befolkningen. Man drar til skoler, senioruniversiteter og fagforeninger, deltar i paneldebatter og bidrar på ulike måter med utvikling av for eksempel film- og dokumentarprosjekter. Det som skiller er oppmerksomheten omkring en vag publikumsgruppe, de såkalte brukerne av forskning. Som beskrevet i innledningskapitlet har fokuset på brukere av forskning økt siden 2000-tallet. Forskningsrådet krever for eksempel egne formidlingsplaner når de innvilger prosjekter, og brukere er typisk representert i styrene for de ulike forskningsprogrammene. Slik sett er en strukturell dreining i retning brukerinteresser og -behov en mer allmenn trend i forskningsfinansieringen i Norge (og internasjonalt). Særlig tydelig er dette når det gjelder oppdragsforskning som utlyses av departementer, statlige institusjoner som UDI, eller kommunale og private aktører. I kontrakter blir det her typisk fastslått hvor mange ganger forskere skal formidle direkte til oppdragsgiver eller mer spesifikke brukergrupper. Det vage begrepet brukere dekker i denne sammenheng ofte byråkrater, spesifikke profesjonsutøvere, de som arbeider innenfor felt som integrering og flyktningarbeid, og politikere.3

Få universitetsforskere (bortsett fra dem som nylig hadde arbeidet i instituttsektoren) var spesifikt opptatt av denne type brukere. Men nesten alle som arbeidet i instituttsektoren, var det. Her var det vanlig å påpeke hvor viktig formidling til ulike typer brukere var, og hvordan dette i neste runde førte til økt læring for forskerne selv. Spesielt formidling til mennesker som arbeider direkte med spesifikke oppgaver knyttet til det bredere innvandrings- og integreringsfeltet, ble verdsatt. Forskerne beskrev formidling til mennesker som arbeider i bakkebyråkratiet og i frivillige organisasjoner, som nyttig for samfunnet og berikende for dem selv. De påpekte at denne type formidling handlet om å gi kunnskap tilbake til dem som behøver den i sitt daglige arbeid. Oppdragsgivere som brukergruppe er en noe annen kategori. Her er det kontraktsfestede krav om formidling. Stort sett erfarte forskerne dette som greit, men noen påpekte at enkelte statlige oppdragsgivere var redde for hva de hadde funnet ut, og hadde behov for å kontrollere deres formidling. Dette ble utelukkende sett på som negativt av forskerne, som sto på sin rett til fri formidling av sine forskningsresultater.

Som vi kommer tilbake til i de neste kapitlene, er det kun et fåtall av forskerne som prioriterer forskningsformidling i sosiale medier og nettavisers kommentarfelt. Mange er ikke selv på sosiale medieplattformer, og når de har vært inne og sett hos andre eller i kommentarfelt til nettaviser, er en typisk reaksjon avsky for hvor hatefulle kommentarer noen skriver.

Tilbake til Gunnar Myrdal

Carnegie Foundation ansatte svenske Gunnar Myrdal som prosjektleder for en studie av sosial ulikhet i USA. Et tungtveiende argument for å ansette ham var ifølge Robert Merton at Myrdal kom fra et land som ikke selv hadde vært et koloniherredømme. Dette ble ansett som en garanti for en uhildet og objektiv tilnærming i et land preget av rasesegregering og motstridende forklaringer av situasjonen til den afroamerikanske befolkningen. De fleste amerikanske samfunnsforskere hadde på 1940-tallet forlatt definisjonen av rase som biologisk determinert. Samtidig var frenologi og eugenikk fortsatt anerkjente perspektiver blant en del vitenskapsfolk i USA. Og her ble rase ansett som et biologisk begrep. Innad i akademia var det derved ulike definisjoner av rase, og i samfunnet utenfor var det, som Myrdal hevder, vanskelig å få gjennomslag for kompliserte samfunnsvitenskapelige definisjoner. Oversettelsesproblemet mellom førsteordens og andreordens fortolkninger var stort. Og begreper som hadde samme ordlyd, men som vanlige folk forsto på en annen måte enn samfunnsforskerne, var spesielt vanskelig å oversette.

Rase var en utpreget forekomst av et slikt begrep på 1940-tallet i USA. Det var både erfaringsnært og erfaringsfjernt, både et hverdagslig og et vitenskapelig begrep. I dette kapitlet har vi sett eksempler på lignende dagsaktuelle begreper i den norske og europeiske debatten. Getto og nasjonalisme er slike eksempler. Mens begrepet getto stadig brukes i den offentlige debatten som ensbetydende med områder der det bor mange med innvandrerbakgrunn, er den vitenskapelige definisjonen av getto en annen. Nasjonalismebegrepet er likeledes gjenstand for heftig offentlig debatt og mye forskning i samfunnsvitenskapene. De samfunnsvitenskapelige debattene om forløp, ulike typer og definisjoner når imidlertid sjelden ut i den bredere offentligheten, der nasjonalisme i stor grad oppfattes som et normativt fenomen, som noe man er for eller mot. Kapitlet har også vist at noen begreper, som multikulturalisme, har fått en så negativ normativ klang i offentligheten at forskere selv slutter å bruke det, og finner nye begreper.

Samfunnsvitenskapenes historie handler om begrepsutvikling, men også om begreper som betyr ulike ting for forskere og ikke-forskere. Begreper utviklet i bestemte sosiale og historiske sammenhenger beveger seg på tvers av rom og tid. I et felt som migrasjons- og integrasjonsforskning har nettopp opphenting av begreper fra andre tider og andre land vært sentralt for å utvikle feltet i land som ikke har en lang erfaring med stor innvandring, eller som av ulike grunner har unnlatt å tematisere tidligere innvandring. Selv om polariseringen i norsk offentlig innvandrerdebatt er sterk, er den langt svakere enn polariseringen i debatten om svarte amerikanere på 1940-tallet i USA. Men på tilsvarende vis som i USA på den tiden, blir sentrale begreper lett politisert eller gjort normative i den bredere debatten.

Et annet argument i dette kapitlet har vært at utfordringer og barrierer i forskningskommunikasjon også handler om metodologi og om forskeres ulike metoder for å produsere data. Forskere som baserer sine analyser på det vi kan kalle erfaringsfjerne metoder, eller metoder der man ikke selv er i direkte kontakt med de menneskene man studerer, kan ha færre reservasjoner med å formidle funn som kan tenkes å påvirke dem negativt. Samtidig er det enighet om at nettopp forskning basert på kvantitative metoder når lettere fram med sine resultater. Et siste argument er at forskerne stort sett har ganske vage oppfatninger om sitt publikum når de skriver eller snakker i massemedier. Her henvender de seg til «tynne publikum» (Burawoy, 2005a) som er relativt uspesifiserte. Dette gjelder ikke formidling ansikt til ansikt, der spesielt instituttforskerne er opptatt av formidling til ulike typer brukere som kan ha bruk for deres forskning i sitt daglige virke eller i policy-utforming. Instituttforskernes prioriterte publikum er slike brukergrupper, som samtidig ofte sitter på oppdragsgiversiden når prosjektene utlyses.