Når «forskning viser» brukes som argument i debatter, settes verdier som sannhet, nøytralitet og objektivitet i spill. Vitenskapens troverdighet hviler på at forskningsbasert kunnskap anses som sannere, grundigere og bedre fundert enn andre former for kunnskap. Som samfunnsforskere vet vi imidlertid at ulike forskningsspørsmål, metoder og teorier former våre forskningsresultater og vår versjon av sannheten. Vi vet også at dette kan bety at motsatte konklusjoner på et forskningsfelt begge kan være sanne på sitt vis. Slik kunnskap krever forskningserfaring og innsikt i vitenskapelig metode og teori, kunnskap vi ikke kan forutsette hos journalister og publikum for øvrig.

Denne boken er basert på den antakelsen at forskeres troverdighet er særlig utsatt i politisk sensitive felt med sterkt polariserte meninger. Innvandrings- og integreringsfeltet er et slikt felt som har noen trekk til felles med andre politisk sensitive felt som for eksempel klima, rus, vaksiner, likestilling, arbeidsledighet og trygd. Vurderingen av hvilke felt som er politisk sensitive, avhenger av hvor viktig temaet er politisk (økonomisk og verdimessig) for befolkningen, og av hvor klart temaet skiller mellom ulike deler av befolkningen. Migrasjonsforskere blir ofte, i likhet med forskere på andre sensitive felt, kritisert for å være normative, politisk korrekte eller passive tjenere for staten eller bestemte interessegrupper. Forskere blir også beskyldt for å unngå å ta opp vanskelige saker i samfunnsdebatten. Kritikken mot forskerne minner om vanlig politisk kritikk. Forskerne blir ansett som å tilhøre feil side, kritisert for å undergrave den egentlige sannheten om tilstanden i Norge, og deres motiver og metoder kan bli latterliggjort. Hvis forskeres konklusjoner støtter opp om det politiske perspektivet kommentatoren selv har, kan de imidlertid få skryt som gode forskere. Denne type kritikk fra aktivister og sterke meningsytrere på innvandringsfeltet bidrar til å viske ut grensen mellom politikk og forskning.

Debatter om forskningens troverdighet er en del av det hverdagslige livet innad i akademia. Kunnskap om hvordan man bedriver forskningsformidling, hvilke valg man foretar selv, og hva man kan møte i slik formidling, er det mindre fokus på. Et eksempel på en forsker som selv valgte å kombinere sin forskningsformidling med personlige erfaringer, er sosiolog Silje Bringsrud Fekjær som i oktober 2014 publiserte kronikken «En innvandringsforskers hvite flukt» i Aftenposten.1 Fekjær starter kronikken med å beskrive sitt ønske om å komme bak det hun anser som en polarisert debatt om etnisk segregering i Oslo. Hun henviser til egen forskning som viser at høye andeler minoritetselever i Oslo-skoler ikke påvirker skoleresultater negativt. Hun får derved fram at hennes eget ønske om å flytte fra en bydel hun flyttet til fordi hun ville bli kjent med mennesker med minoritetsbakgrunn, ikke er begrunnet i forskning. Det handler i stedet om hennes personlige erfaringer med at det som småbarnsmor i området er vanskelig å få kontakt med minoritetsforeldre.

Kronikken starter en debatt der flere migrasjonsforskere med barn og/eller bosted i flerkulturelle østkantbydeler deltar. Fekjær blir blant annet kritisert for å være naiv og beskyldt for at hennes erfaring med manglende kontakt i nabolaget mest sannsynlig har å gjøre med hennes privilegerte bakgrunn.2 Et annet forskerbidrag viser til at minoritetsforeldre er like aktive som majoritetsforeldre i sivilsamfunnet, men at de deltar på andre arenaer enn majoritetsforeldre.3 Her antydes det at hvis Fekjær hadde ventet med å flytte ut til barna hennes hadde begynt på skolen, ville hun antakelig hatt andre erfaringer.

Fekjærs kronikk, og den etterfølgende debatten, er interessant av flere grunner. For det første drar den opp et historisk og transnasjonalt lerret ved å vise til det politiserte «hvit flukt»-begrepet, mer vanlig i USA enn i Norge. Derved peker den på hvordan teorier og begreper beveger seg på tvers av rom, og på hvilke mulige konsekvenser dette har for formidling og resepsjon av forskningsbudskap. For det andre peker den på det hyppig framsatte kravet om å komme bak en polarisert debatt på migrasjons- og integreringsfeltet. Den politiske debatten om innvandring har skapt motpoler i det norske samfunnet, og også blant forskerne har det vært stor uenighet om perspektiver i analysen av migrasjon og integrasjon.

Og for det tredje, og viktigst i denne sammenhengen, viser debatten til hvordan norske forskere bruker både sin ekspertise og sin personlige hverdagserfaring i debatten om migrasjon og integrasjon i Norge. Forskerne framstår her som vanlige samfunnsborgere og samtidig som eksperter på det de uttaler seg om. Hva mener andre migrasjonsforskere om hvilke personlige erfaringer og meninger man kan trekke fram i offentlige innlegg der forskerstatusen er inngangsbilletten? Hvor langt kan og bør man gå i normativ retning, og hvordan kan anklager om politisert forskning og manglende objektivitet fortolkes når det gjelder et omstridt politisk felt?

Hovedspørsmål

En tøffere tone i samfunnsdebatten generelt, og tegn på manglende tiltro til forskning spesielt, gjør forskningskommunikasjon på politisk betente felt til et viktig tema. Forskningens sannhetsverdi, troen på at forskning tilbyr en mer troverdig kunnskapsform enn andre, står på spill. Denne boken handler om forskeres synspunkter på og erfaringer med forskningskommunikasjon i et politisk betent felt. Tre hovedspørsmål skal besvares: 1) Hvordan forholder norske migrasjonsforskere seg til kommunikasjon med forskjellige publikum over tid? 2) Har forskeres arbeidstilhørighet og disiplinbakgrunn betydning for deres forskningskommunikasjon, og deres egne oppfatninger av gjennomslag i offentligheten? og 3) Hva kan kunnskap om forskningskommunikasjon i et politisk betent felt si oss om statusen til ekspertkunnskap i offentlig debatt mer generelt?

Det er forskerperspektivet som er i sentrum. Det empiriske grunnlaget for analysene er intervjuer om forskningskommunikasjon med 31 norske migrasjons- og integrasjonsforskere, samt mediemateriale som inkluderer forskerbidrag i massemedier og sosiale medier. Alle norske forskere som i dag får offentlig støtte til forskning, møter krav om forskningsformidling, men som vi skal se, er det en rekke forhold som påvirker hvordan forskere posisjonerer seg i offentligheten. Det betyr for eksempel noe om man arbeider ved et universitet eller et forskningsinstitutt, om man bor i Oslo eller andre steder, og om man er en ung eller mer erfaren og merittert forsker. Kjønn og etnisk tilhørighet har også betydning. Når forskere formidler, forholder de seg til ulike publikum. Deltakelse i Dagsnytt 18 innebærer et annet publikum enn å skrive en kronikk i VG, og debatter på document.no krever andre grep enn deltakelse i en paneldebatt på Litteraturhuset.

Det er tre institusjonelle felt som i særlig grad påvirker forskeres formidling i offentligheten: akademia, media og politikk. Mens akademia og media legger sentrale føringer med sine ulike tidshorisonter, arbeidsrytmer og regler for etikk, status og makt, er det politiske feltet viktig fordi forskning fortolkes ut fra mottakerens kulturelle og politiske ståsted (Kahan, Jenkins-Smith & Braman, 2011). I tillegg legger politisk ledede departementer direkte og indirekte (via Forskningsrådet) føringer på hvilken forskning som trengs og vil finansieres. Forholdet mellom forskning og politikk er ikke et eget tema i denne boken, men et tema som indirekte berøres gjennom forskeres grunnvilkår og gjennom deres formidlingspraksiser og -erfaringer.

Akademia

Utviklingen i akademia de siste tyve årene ses ofte i lys av utviklingen av nyliberal kapitalisme og styringsmodeller som New Public Management, der fokus på økende kontroll, rapportering og forbrukerbehov er sentrale trekk (Atkinson, Roberts & Savage, 2012; Kjeldstadli, 2010). Universitetene framstår i et slikt perspektiv som produsenter av kunnskap som selger kunnskapen videre til studenter, det allmenne publikum, næringsliv og politikere. Økende kontroll og rapportering, i Norge uttrykt i det særegne tellekantsystemet som skiller mellom nivå 1- og nivå 2-publikasjoner, og kravene til internasjonal publisering medfører at unge forskere i midlertidige stillinger bør skrive på engelsk og fokusere på internasjonal publisering av artikler i velrenommerte tidsskrifter på nivå 2.4 Denne innrettingen mot internasjonal publisering kan over tid få negative konsekvenser for forskeres bidrag til den norske offentligheten. Historisk sett har norske samfunnsforskere vært aktive bidragsytere til offentlig diskusjon og politikk, blant annet gjennom bidrag til utviklingen av den norske likestillingspolitikken og velferdsstaten.

Både nasjonalt og internasjonalt ser vi en økende tendens til forskningsinstitusjoners investering i forskningskommunikasjon, beskrevet som en endring fra forskningskommunikasjon 1.0 til 2.0 (Bucchi, 2013, s. 905). Økte krav til synlighet, samfunnsnytte og påvirkning («impact») bidrar for eksempel til at sosiale medier blir langt mer sentrale i forskningsformidlingen (Blackman, 2016; Welsh & Wynne, 2013; Shortall, 2012). Men også før Internettet, egne kommunikasjonsavdelinger ved universitetene og forskningsseksjoner i norske aviser, var forskningsformidling en sentral del av kontrakten for norske universitetsforskere (Kalleberg, 2012). Norge har blitt framhevet som et foregangsland for det som kalles «offentlig sosiologi», som handler om forskeres kommunikasjon med sivilsamfunnet (Burawoy, 2005a), og norske samfunnsforskere har markert seg i den internasjonale debatten om forholdet mellom samfunnsforskning og offentlighet (Kalleberg, 2016, 2005; Howell, 2010; Brox, 2008; Eriksen, 2006).

Norge skiller seg også ut fra mange andre land fordi norsk samfunnsforskning i stor grad foregår ved selvstendige forskningsinstitutter utenfor universitetene. Mens universitetet tradisjonelt har vært et sted for grunnforskning og utvikling av forskernes egne problemstillinger, har man ved det samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttet drevet med empirisk samfunnsforskning finansiert av eksterne aktører, for det meste offentlige. Et særegent trekk ved Norge er at vi har få private fond som forskere kan søke forskningsmidler fra. Finansering direkte fra departementer, direktorater og kommuner, samt indirekte finansiering gjennom ulike departementers bidrag til programmer i Forskningsrådet, har vært den vanligste inntektskilden for norske forskningsinstitutter. Fra 2000-tallet har finansering fra den norske staten til ulike EU-forskningsprogrammer bidratt til at norske forskere forventes å søke prosjektmidler sammen med forskere fra andre land. For instituttforskere utgjør derved de statlige prioriteringene sentrale premisser for hva slags forskning man kan bedrive.

Relativt sett er det et stort antall forskningsinstitutter innen samfunnsforskning, særlig gjelder dette for Oslo. I de andre universitetsbyene, som Bergen, Trondheim og Tromsø, er det typisk ett–to store samfunnsforskningssentra utenfor universitetet. Forskningsinstituttene varierer med hensyn til satsingsområder og finansieringskilder. Mens noen, som Institutt for samfunnsforskning og PRIO i Oslo, har høy status og får tilslag på mange langvarige prosjekter fra Forskningsrådet, har andre institutter kortere tidsrammer for prosjekter og en større variasjon i oppdragsgivere. Krav om forskningens nytteverdi er i dag sterkere enn tidligere, og Forskningsrådet krever for eksempel en egen formidlingsplan og brukerseminarer for prosjekter de gir støtte til. I tråd med denne utviklingen arrangerer også universiteter og forskningsinstitutter kronikk- og kommunikasjonskurs for sine ansatte, og kommunikasjonsavdelinger i sektoren besittes av et økende antall journalister.

Det gamle skillet mellom anvendt forskning og grunnforskning har en viss relevans for hva slags type forskning man bedriver ved universiteter og forskningsinstitutter, men det er ikke slik at instituttforskere kun driver med problemorientert forskning. Men ulike rammebetingelser for finansiering, tematisk frihet og tidsbruk kan innebære at instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren representerer noe ulike epistemiske kulturer (Knorr Cetina, 2007, 1991). Epistemiske kulturer defineres som «cultures of creating and warranting knowledge» (Knorr Cetina, 2007, s. 363). Epistemiske kulturer som tilbyr bestemte normer og praksiser for kunnskapsproduksjon og for forsikring om at kunnskapen som produseres er god nok, er underordnet bredere kunnskapskulturer som i dag (sammenlignet med tidligere industrisamfunn) kjennetegnes ved økt fokus på informasjon, kunnskap og forskning som sentrale varer. Et sitat som støtter antakelsen om ulike epistemiske kulturer i institutt- og universitetssektoren, er følgende fra en forsker som hadde arbeidet ved et institutt og gikk over til universitetssektoren:

Altså, det tok en god stund etter at jeg flyttet ut derfra å på en måte frigjøre meg fra en del av den tenkningen som var dominerende på instituttet. Og det er klart, i møter og i diskusjoner og sånn, så blir man formet av en bestemt måte å tenke forskning på (I8, universitetsforsker, 50-årene).

Media og forskningskommunikasjon

Når kunnskap får økt betydning i samfunnet, og akademia blir en viktig premissleverandør for samfunnsdebatt og politikkutvikling, blir også kommunikasjonsekspertise viktigere (Carlsen, Müftüoglu & Riese, 2014; Løvhaug, 2011). Mens universitetsprofessorer på 1960-tallet anså seg som folkeopplysere og talte til publikum, forholder forskere i dag seg til en mer kompleks og selvbevisst medieverden, der mediene i langt større grad selv setter dagsorden for hva de ønsker at forskere skal bidra med (Andersen & Hornmoen, 2011; Eide, 1992). Medievitere bruker begrepet mediatisering (Hjarvard, 2008) for å analysere en utvikling der media som institusjon både er mer innvevd i samfunnet og i større grad enn tidligere legger premisser for andre samfunnsfelt som for eksempel akademia og politikk. I en slik situasjon synes begrepet forskningsformidling, som antyder at formidling er noe som skjer fra en forskersender til en medie- eller publikumsmottaker, noe begrenset. Begrepet er også uklart med tanke på ulike motiver og praksiser for kommunikasjon. Selv om begrepet forekommer hyppig i boken, og særlig der forskere selv har stor styring over formidlingen, velger jeg å tolke forskningsformidling bredt som synonymt med forskningskommunikasjon. Det er viktig å presisere at et slikt generelt begrep om forskningskommunikasjon ikke er begrenset til kommunikasjonsrådgivning som profesjon, eller til dem som kaller seg kommunikasjonsrådgivere ved universiteter og forskningsinstitutter.5

Forskningskommunikasjon forstås i stedet som en komplisert kommunikasjonsprosess der grensene mellom sender og mottaker er uklare, og der både forskere, journalister, redaktører og ulike grupper av publikum kan være involvert i en kommunikasjonskjede. Når for eksempel en journalist ringer en forsker for å få en kommentar til en nyhet, er det ikke åpenbart hvem som er sender og hvem som er mottaker av budskapet. Hvis en forsker får inn en kronikk basert på egen forskning i en stor avis, er dette tydeligere, men samtidig vil debattredaktør og desk i avisen kunne plassere kronikken i en bestemt kontekst og for eksempel oppfordre andre forskere eller andre representanter for publikum til å kommentere kronikken. Og når en forskers kommentar i en nettavis fører til anklager om politisert forskning i kommentarfeltene, hvem er da sender og mottaker? Mediekanalen har stor betydning her. Forskningskommunikasjon direkte på radio og fjernsyn gir andre muligheter og begrensninger for forskeren enn kommunikasjon gjennom trykte massemedier, blant annet fordi disse mediene har ulike tidsordener.

En tilnærming til forskningskommunikasjon som en prosess preget av uklare grenser og ulik grad av styring fra sender til mottaker, åpner for tolkninger av forskjellige motiver for, og effekter av, forskningskommunikasjon. Anses for eksempel forskeren først og fremst som en nøytral ekspert på et klart avgrenset område eller som en interessant kommentator på bakgrunn av hennes brede og lange erfaring fra større forskningsfelt? Og ønsker journalisten som ringer henne kun å bekrefte et budskap med et ekspertutsagn eller å få bakgrunnskunnskap fra et felt hun ikke selv har inngående kunnskap om? Og hvordan ser forskeren selv på sin rolle som representant for akademia i offentligheten? Er hun opptatt av forskningens nytteverdi og i så fall for hvem, eller kan for eksempel et press fra hennes arbeidssted være grunnen til at hun skriver en kronikk? Hva tenker hun om kollegenes reaksjoner på hennes bidrag i paneldebatter og Dagsnytt 18, og hvordan anser hun rollen som samfunnsborger relatert til ekspertrollen? Forventer hun negative reaksjoner i kommentarfelt etter en offentlig opptreden, og hvordan forholder hun seg i så fall til dette?

Slike spørsmål kommer vi tilbake til i analysene i de følgende kapitlene. Det som er viktig å slå fast her, er at forskningskommunikasjon i ulike kanaler med til dels ulike publikum gir forskjellige muligheter for forskere til å kontrollere deres bidrag i offentligheten.

Offentlighetsidealer

Bruken av begrepet «offentligheten» i bestemt form viser typisk tilbake til den tyske sosiologen Jürgen Habermas’ begrep «den borgerlige offentlige sfære» (Habermas, 1991). Habermas’ historiske analyse av framveksten av en europeisk borgerlig offentlig sfære framhever denne offentlighetens kontrollerende muligheter overfor utviklingen i økonomien og politikken. Den offentlige sfære skulle ideelt være en sfære for rasjonell og fri meningsutveksling, der økonomiske og politiske makthavere ble stilt til ansvar. En slik framstilling var basert på videreføringen av Kants idé om rasjonell argumentasjon som et moralsk ideal, og som Habermas fant empirisk grunnlag for i middelklasseborgeres samtaler om politikk og stat i 1700-tallets tyske kaffehus. Etter hvert som massemediene utvikles og flere stemmer enn de intellektuelle dominerer i offentligheten, blir Habermas mer og mer skeptisk til mulighetene for rasjonell kunnskapsbasert meningsutveksling. Gary Wickham (2010) hevder at denne forståelsen av den offentlige sfære som en moralsk-rasjonell sfære som prioriterer de beste argumentene, har vært dominerende i den kritiske samfunnsvitenskapen.6

I dag er det mange som anser ytringsfriheten som truet av religiøse fundamentalister, og vi har hatt brede offentlige debatter om hvorvidt karikaturer av guder og bestemte grupper mennesker bør tillates i vestlige demokratier (Eide et al., 2008). Begreper som «ytringsansvar» og «ytringskultur» drøftes og framheves av debattanter med ulike posisjoner i debatten om offentlighet, ytringsfrihet og demokrati. Forskere har bidratt i disse debattene både som kommentatorer og som kilder i nyhetsartikler. En vanlig kommentar til Habermas’ framstilling av den ideelle offentlige sfære som en sfære av rasjonell meningsutveksling, er at den offentlige sfære som en bred mediert nasjonal offentlighet er preget av at noen stemmer får lettere tilgang enn andre (Benhabib, 2002). Gjennom historien har for eksempel kvinner og representanter for etniske minoriteter vært langt mindre synlige enn hvite menn med makt. Forskere som fokuserer på ulike muligheter for tilgang, har ofte påpekt at det finnes flere under- eller motoffentligheter, der temaer drøftes fra andre perspektiver enn dem som dominerer i store nasjonale medier. For eksempel skiller James Scott (1990) mellom begrepene «offentlige script» og «skjulte script». De sistnevnte scriptene eller fortellingene når sjelden fram i den brede offentligheten, men kan representere utbredte forståelses- og fortolkningsrepertoar blant marginaliserte grupper med deres egne underoffentligheter.

En annen type kritisk kommentar til Habermas’ teori om den offentlige sfære er at ideen at man kan komme til enighet via rasjonell offentlig argumentasjon der det beste argumentet vinner, undervurderer uforenlige interesser og verdier mellom ulike grupper av befolkningen (Mouffe, 2005). Fra Mouffe, men også fra andre hold, understrekes det at offentligheten aldri vil eller kan preges av rasjonell universell argumentasjon, men at deltakere må tilpasse seg utbredte verdier og argumentere på bestemte måter for å få tilgang til debattspaltene (Alexander, 2003). Videre skiller teoretikere som Boltanski og Thevenot mellom ulike rettferdiggjørings- eller verdiordener man kan forholde seg til i offentlig argumentasjon. De hevder derved at det er et mangfold i den brede offentligheten hvor man som deltaker kan henvende seg til ulike verdibaserte forestilte publikum. Dette innebærer at mange ulike typer argumenter kan seire i debatter ettersom debattene engasjerer deltakere fra ulike deloffentligheter.

Et svært aktuelt spørsmål i dagens forskning om offentlighet er forholdet mellom nasjonale og transnasjonale offentligheter. Selv om for eksempel norske massemedier gjennom bruk av norsk språk har norskspråklige som sitt publikum, hentes temaene som diskuteres ofte fra internasjonale hendelser som diskuteres på lignende vis i andre land. I tillegg er Norge i dag et flerkulturelt land der mange etniske minoritetsgrupper forholder seg til nyheter og medier på andre språk og fra andre deler av verden. I ulike sosiale medier kommuniserer både minoritet og majoritet direkte med andre i transnasjonale deloffentligheter (Andersson et al., 2012, s. 164–188). I tråd med en slik utvikling, karakteriserer den danske forskeren Thomas Olesen (2007) nasjonale offentligheter som «porøse offentligheter» der grenser mellom nasjonale og transnasjonale offentligheter stadig krysses.

Forskningsfelt og metoder

Migrasjon og integrasjon er et relativt ferskt forskningsfelt i Norge og mange andre europeiske land. Som vi skal se i kapittel 4, har feltet utviklet seg på flere vis siden begynnelsen på 1970-tallet. Det som kan fastslås, er at forskningen den gang og noen tiår framover, hadde lav status innad i akademia. I enkelte land, som for eksempel Frankrike, var skepsisen mot migrasjonsforskningen politisk styrt, men også framholdt av det vi kan kalle disiplinvoktere (Amiraux & Simon, 2006). Som for forskningen på etnisitet og raserelasjoner i USA (Stanfield, 1993), var det også i Norge slik at forskningen fra starten ble finansiert av politikere med nye kunnskapsbehov; først direkte gjennom departementer og etter hvert også gjennom opprettelsen av egne migrasjonsforskningsprogrammer i Norges forskningsråd.

I dag er forskning om migrasjon og etniske relasjoner viktig i de fleste samfunnsvitenskapelige fag, og det benyttes et mangfold av teorier og metoder. Men siden migrasjonsforskningens start har flere norske forskere, i likhet med migrasjonsforskere i andre europeiske land, blitt beskyldt for politisk korrekthet og/eller politisk styrt forskning. Som vi skal se i senere kapitler, synes forskere fra noen disipliner å være mer utsatt for slike anklager, samtidig som dette også handler om hvilke mediekanaler man uttrykker seg i, og hvilke roller forskerne selv tar i offentligheten.

Hovedmaterialet for analysene i boken er kvalitative intervjuer med 31 norske migrasjonsforskere om deres erfaringer med forskningskommunikasjon i aviser, radio, TV, sosiale medier og i møter og debatter med publikum til stede.7 Forskerne ble kontaktet høsten 2013, og alle intervjuene ble gjennomført denne høsten. Jeg tok først kontakt via telefon og e-post der jeg informerte kort om studien, og presenterte intervjuguiden som fokuserte på fem brede temaer: 1) forskerkarriere og valg av forskningstema; 2) erfaringer med formidling via massemedier (som kilde, kronikkforfatter, debattdeltaker); 3) reaksjoner på egen formidlingsvirksomhet fra disiplinkolleger og kolleger med samme forskningstema; 4) reaksjoner på egen forsknings- og formidlingsvirksomhet fra andre (allmennheten); og 5) oppfatninger av egen forskerrolle sett i sammenheng med samfunnsansvar.

Utvalget av informanter var strategisk ut fra et ønske om variasjon ved flere kriterier: 1) mediesynlighet og erfaring med forskningskommunikasjon til ulike publikum; 2) arbeidsplass – variasjon geografisk og mellom universitet og forskningsinstitutt; 3) alder og posisjon. Tre av forskerne jeg kontaktet, ønsket ikke å delta i studien. Det endelige utvalget består av 17 kvinner og 14 menn, hvorav tre har etnisk minoritetsbakgrunn. Utvalget består av forskere fra statsvitenskap, sosialantropologi, samfunnsgeografi, sosialøkonomi, sosiologi, etnologi og historie. De fleste informanter har sin utdanning fra sosiologi og sosialantropologi. Alderssammensetningen er fra tidlig i 30-årene til 80-årene, men utvalget er noe skjevt, da flere seniorforskere enn forskere med stipendiat- eller forsker III-stilling er inkludert. I 2015 var 74 forskere registrert som migrasjonsforskere på nettsiden til Norsk nettverk for migrasjonsforskning.8 Ut fra et noe bredere estimat på ca. 120 norske forskere innen feltet, dekker utvalget her ca. 25 % av den totale populasjonen.

Intervjuene, som varte fra en til tre og en halv time, ble, med enkelte unntak, foretatt på informantenes arbeidssted. Noen forskere ble også intervjuet flere ganger. Alle intervjuer er transkribert i anonymisert form, og de utgjør til sammen omkring 2000 sider med tekst.9 Foruten forskerintervjuene er sekundærdata blant annet rapporter fra Forskningsrådet samt artikler og innlegg i nett- og trykte medier angående forskningskommunikasjon. Blogginnlegg og Facebook-debatter vil ikke gjengis av anonymitetshensyn og som en følge av etiske retningslinjer for Internett-forskning. Men innlegg på åpne nettsteder, nettaviser og trykte medier vil bli referert. På grunn av anonymitetshensyn og et lite forskningsmiljø vil informantenes kjønn, akademiske stillingstittel, alder og arbeidssted ikke knyttes til sitater. Og i de tilfeller der medieomtale av eller innlegg skrevet av mine informanter trekkes inn i analysen, vil dette ikke kobles til informantene. Sitater i teksten er merket med et intervjunummer (I1–I31), aldersspenn (for eksempel 30-årene eller 60-årene) og sektortilknytning (universitetsforsker eller instituttforsker).10

Bokens innhold

Kapittel 2 handler om forholdet mellom vitenskapelige begreper og hverdagslige begreper relatert til migrasjons- og integrasjonsforskning. Snakker forskere og ikke-spesialister om det samme, og hva skjer når vitenskapelige begreper blir en del av hverdagsspråket, men oppfattes på andre måter enn blant forskere? Hvilke utfordringer innebærer slik oversettelse når det gjelder formidling til ulike publikum som studenter, avislesere og tilskuere til paneldebatter i avgrensede fora? Hva betyr for eksempel begreper som etnisitet, multikulturalisme og innvandrere for forskere og det allmenne publikum?

Kapittel 3 presenterer og drøfter teorier og forskning om forskeres virksomhet som kunnskapsformidlere i ulike offentligheter. Grenseflatene mellom akademia, medier og ulike publikum er her i fokus. Ulike idealer for offentlig formidling og offentlig intellektuelle presenteres og drøftes i lys av endringer i akademias rolle i samfunnet. Begrepene epistemisk kultur og postvitenskap introduseres kort. Kapitlet avsluttes med et avsnitt om forskernes motivasjon for å begynne med migrasjons- og integrasjonsforskning.

I kapittel 4, Et forskningsfelt i utvikling, gis en kort historisk gjennomgang av utviklingen innen migrasjonsforskning, og jeg ser på hvordan polariserte debatter mellom forskere var en del av feltet i en tidligere fase. Videre knyttes utviklingen av norsk migrasjons- og integrasjonsforskning til utviklingen på samme felt i andre europeiske land. I siste del av kapitlet beskrives forskeres vurdering av ulike formidlingskanaler, hvordan de håndterer journalister og hvilken betydning tidligere erfaring med forskningskommunikasjon har. Jeg ser her spesielt på yngre forskeres erfaringer, og kapitlet avsluttes med hvilke råd eldre forskere gir til yngre forskere om forskningsformidling.

I kapittel 5 er temaet forskeres forhold til deltakelse i pågående samfunnsdebatter. Her går jeg nærmere inn på ulike roller eller posisjoner forskere tar og mener de kan ta som eksperter og/eller offentlige intellektuelle i den bredere medierte samfunnsdebatten. Kapitlet trekker på teori om offentlighet, offentlig sosiologi og på forskning om ulike typer eksperter og offentlige intellektuelle. Kapitlet berører også kort forholdet mellom forskerdebatt og tilgang til empiriske felt.

Kapittel 6 tar for seg politisering av forskning, og ulike forståelser av hva politisering innebærer. Hvordan opplever og håndterer forskere beskyldninger om dårlig forskning og politisert forskning, og hva betyr egentlig uttrykket politisk korrekthet for forskerne på dette feltet? Teori om grensearbeid i flatene mellom akademia og offentlighet, samt begreper som eksplisitt og implisitt normativitet, er sentrale i dette kapitlet.

Kapittel 7 handler om hvordan forskeridentiteten inngår som en av flere identiteter hos forskere. Forskere er samtidig kvinner, menn, foreldre, har ulik seksuell orientering og ulike politiske holdninger. Forskeridentiteten inngår i et mangfoldig identitetsrepertoar, og anerkjennelse eller ikke-anerkjennelse som forsker i offentligheten berører grenseflatene til forskernes øvrige roller og identiteter. Samtidig er forskeridentiteten kompleks i seg selv og knyttet til ulike sosiale nettverk; arbeidsplass, disiplinbakgrunn og forskningsfelt. I siste del av kapitlet drøftes resultater ut fra teorier om grensearbeid og epistemisk kultur.

I kapittel 8 går jeg tilbake til de innledende spørsmålene og konkluderer på basis av analysene i boken. Et hovedpunkt er at forskningskommunikasjon innenfor politisk betente felt preges av grensearbeid i et uoversiktlig landskap, og at nye forskningsfelt her har andre utfordringer enn mer etablerte. Fra forskernes side er forskningskommunikasjon knyttet til deres generelle perspektiver på vitenskap, sannhet og samfunn, og til de krav arbeidsplassen stiller til formidling. En annen konklusjon er at uthengning av en selv eller kolleger i aviser, kritikk for politisert forskning og trakassering i kommentarfelt bidrar til at flere forskere trekker seg tilbake fra offentlig debatt. Avslutningsvis introduserer jeg begrepet «magnetisk felt» som en betegnelse på debattfelt der sterke motpoler og konkurranse mellom ulike kunnskapsformer utfordrer og endrer vilkårene for vitenskapens autoritet som sannhetsgarantist.