«Hva forsker du på?» var spørsmålet jeg forsøkte å unngå når jeg møtte nye mennesker utenfor akademia på midten av 1990-tallet. Når noen spurte hva jeg jobbet med, svarte jeg at jeg jobbet på universitetet. Når de spurte med hva, fortalte jeg at jeg jobbet med sosiologi. Siden nesten ingen visste hva sosiologi var, måtte jeg forklare forskjellen mellom en sosiolog og en sosionom. Så langt, så vel. Det ble vanskeligere hvis samtalepartneren gikk lenger med spørsmålene og spurte hva jeg forsket på. Svar som innvandring, etniske minoriteter eller pakistansk minoritetsungdom medførte gjerne flere spørsmål. Ofte kritiske spørsmål om hva jeg egentlig mente om innvandrere, gjenger og tvangsekteskap. Og i en del tilfeller negative ytringer om innvandrere generelt.

Ubehaget ved å bli avkrevd en mening, eller forsvare en politisk posisjon framfor en annen, handlet om det jeg opplevde som en rolleblanding der forskerrollen ble tolket som en politisk rolle når jeg fortalte hva jeg skrev om. Dette hendte selvsagt ikke alltid, men ganske ofte. Og det førte til at jeg som ung stipendiat etter hvert prøvde å unngå spørsmål knyttet til jobb i møter med ukjente. Mange som forsker på politisk sensitive temaer, har lignende opplevelser. Man kan vegre seg for å inngå i diskusjoner omkring det man forsker på med ikke-forskere, og man kan vegre seg for å uttale seg som forsker i en større offentlighet. Grensene mellom politikk og faglighet er tydelige for forskeren, men utydelige for en del andre. Forskere opplever at forskningsbasert kunnskap kan bli avvist som ideologi eller som synsing.

På 2000-tallet ble jeg tøffere, og fikk blant annet oppdrag som forskerkommentator i to norske aviser i kortere perioder. I kommentarspaltene forsøkte jeg å være saklig, og basere mine kommentarer på egen og andres forskning. Jeg fikk få direkte meldinger fra lesere, men jeg skjønte ad omveier at noen temaer var mindre populære enn andre. Senere, i etterkant av 22. juli 2011, arrangerte Norsk nettverk for migrasjonsforskning en debatt på Litteraturhuset om konsekvenser for migrasjonsforskningen. Jeg holdt et innlegg som senere førte til et stort oppslag i Aftenposten. Mitt budskap var at vi må begynne å snakke om rasisme i Norge. Etter dette ble jeg fortalt av studenter jeg veiledet at jeg ble æreskjelt på nettsteder som ideolog, og at slike som meg ikke fortjente betegnelsen forsker. Jeg orket selv ikke å lese alt som ble skrevet.

Spørsmål om hva det innebærer og bør koste å drive med forskningsformidling på politisk betente felt, er et gjennomgangstema i denne boken. Etter nesten 30 år som forsker i et slikt felt, har spørsmålet tvunget seg fram. Boken er en metastudie av forskeres formidlingserfaringer, der forskere selv forteller om hva de har gjort og om reaksjoner på deres formidling. Det er relasjonen mellom forskere og ulike publikum som er i sentrum, mens forholdet mellom forskning og politikk er et underliggende tema. Kunnskapssosiologi, vitenskapsstudier, offentlighetsstudier, medieforskning og migrasjonsforsking gir ulike perspektiver som det trekkes på i analysen av intervjuer med norske migrasjonsforskere. Boken har også et historisk perspektiv, der utviklingen av forskningsformidling blir analysert i tandem med utviklingen av et nytt forskningsfelt.

Mitt eget forskerperspektiv på migrasjon og integrasjon er tonet ned. Det setter noen klare begrensninger at jeg selv er en del av det forskningsfeltet som blir analysert i denne boken. For det første har feltet tidvis vært preget av sterke polariseringer mellom forskere og forskningsmiljøer i de 20 årene jeg har vært tilknyttet det. Dette bidrar til at den distanseringen fra data som er nødvendig for å foreta meningsfulle analyser, har tatt lengre tid, og at det også har vært spesielt utfordrende. Det kan også være at noen informanter har holdt tilbake erfaringer og oppfatninger fordi de kjente til min forskning og hadde bestemte oppfatninger om min posisjon i feltet. Samtidig mener jeg at insider-kjennskap til feltet og egen erfaring fra forskningskommunikasjon også bidro til intervjuer der forskerne ga svært gode data om et tema noen på forhånd sa at de ikke trodde de hadde så mye å si om. Jeg har lovet anonymitet til mine informanter, og jeg har etter beste evne forsøkt å analysere mangfoldet av erfaringer og oppfatninger om hvordan migrasjonsforskning best kan gjennomføres og best kan formidles.

Det er mange som fortjener en takk for at boken nå kommer ut. Først vil jeg takke de 31 migrasjonsforskerne som sa ja til å bli intervjuet om forskningsformidling. Det er dere denne boken handler om, og forhåpentlig har analysen av deres erfaringer betydning for en generell diskusjon om forskeres troverdighet som kunnskapskilder i politisk betente felt. For det andre vil jeg takke Meltzerfondet og Sosiologisk institutt ved UiB for midler til transkribering av intervjuer og reiser. Jeg vil særlig takke mine tidligere IMER-Bergen-kolleger Randi Gressgård, Yngve Lithman, Hakan Sicakkan og Christine Jacobsen for heftige og fruktbare diskusjoner om hva forskning og forskningsformidling kan og bør bidra til. Videre vil jeg takke Gisle Andersen og Liv Syltevik ved Sosiologisk institutt for gode samtaler og for litteraturtips. Jeg vil også takke Anders Vassenden og Ørnulf Seippel for bidrag til en tidligere forskningssøknad om forskningskommunikasjon.

Dernest vil jeg takke mitt nåværende arbeidssted, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, for økonomisk støtte til publisering av denne boken. På ISS vil jeg også takke mine kolleger innen migrasjon og kultursosiologi for nyttige kommentarer til bokkapitler og artikkelutkast. Uten dere ville dette vært vanskelig. Særlig vil jeg takke Gunn Birkelund, Anniken Hagelund, Grete Brochmann, Anne Krogstad, Cathrine Holst og Lise Kjølsrød for interesse og for konstruktive kommentarer. Lise takkes særlig for å foreslå metaforen «strømførende felt», i boken endret til «magnetiske felt», som en karakteristikk av politisk betente forskningsfelt. Siste del av avslutningskapitlet i boken har nå fått denne tittelen.

Frida, Aurora og Morten fortjener takk for kjærlighet og støtte, og for empiriske bevis på at grensen mellom meninger, politikk og forskningsresultater lett krysses i diskusjonens hete. Til sist retter jeg en stor takk til Arnfinn Midtbøen og Hans Christian Sørhaug som har lest og kommentert bokutkastet, og til forlagsredaktør Per Robstad som sa ja til å utgi boken, og som alltid er en entusiastisk og kritisk leser. Ingen som er nevnt er å laste for noe som står her. Det er mitt ansvar alene.

Oslo, juni 2018