Feltet er spesielt fordi det er mange teorier. Uhyre spennende. Da jeg startet, følte jeg at det var et felt for spesielt interesserte. Nå er det et av de felt som er mest sentralt i sosiologien. Det har eksplodert. Vi er midt i smørøyet. Samfunnsaktuelt uansett hvor du drar (I22, universitetsforsker, 40-årene).

Utsagnet er fra en forsker som kom inn i dette forskningsfeltet rundt millenniumskiftet, og beskriver det han ser som endringer fra den gang til 2013. Med referanse til situasjonen nesten 30 år tidligere, forteller en eldre forsker om det overveldende kunnskapsbehovet fra myndigheter og presse på 1970-tallet. Denne forskeren drev feltarbeid blant migranter i en tid der det var liten kunnskap og stor politisk oppmerksomhet om temaet. Forskeren reiste landet rundt og holdt foredrag for kommunalt ansatte, fagforeninger og politikere. Et møte med en informant i et kafélokale skulle senere få uanede konsekvenser. Noen dager etter møtet kunne forskeren lese om seg selv i et førstesideoppslag i en norsk avis. Det viste seg at en journalist ved bordet ved siden av hadde tatt opp forskerens samtale med informanten, og tolket samtalen på en måte som ikke samsvarte med denne avisens ideologiske verdigrunnlag. Forskeren ble hengt ut som en dårlig forsker ut fra en antakelse om «feil» politisk standpunkt. Episoden forteller noe om datidens journalistiske arbeidsmetoder, og om koblingen mellom politikk og nyheter i en bestemt avis. Den sier også, og viktigere i denne sammenhengen, noe om hvilke personlige konsekvenser forskning på et politisk betent felt kan ha. I dette tilfellet ble forskeren i ettertid redd for sitt eget rykte som forsker og langt mer skeptisk til å bidra til massemediene.

I dag er samfunnsforskere med migrasjon og integrasjon som temaer gjengangere som kilder og eksperter i offentligheten. Noen forskere deltar også i debatter på sosiale medier som Facebook og på innvandringskritiske nettsteder som for eksempel Document.no. I løpet av 40 år med norsk forskning om migrasjon og integrasjon har samfunnet endret seg dramatisk. Rundt 1970 hadde 1 % av befolkningen i Norge innvandringsbakgrunn. I 2017 er samme andel 16,8 % (SSB, 1. januar 2017), og i Oslo hele 33 %. Mens innvandring på 1970-tallet var et helt nytt tema i norsk politisk offentlighet, er det i dag blant de mest debatterte temaer. Og temaet rangeres høyt når nordmenn i surveyer spørres om hvilket tema de er mest opptatt av i politikken. Mye har altså endret seg fra 1970-tallet til i dag. I dag er migrasjons- og integrasjonsforskning et av de store feltene i mange norske samfunnsfag, med tilhørende kurs på bachelor- og masternivå. På 1980- og 1990-tallet var det nesten ingen bachelor- eller masteremner om migrasjon og det flerkulturelle samfunn ved norske universiteter, og få fast ansatte professorer og førsteamanuensiser hadde dette som sitt spesialfelt. For å forstå utviklingen i forskningskommunikasjon på migrasjons- og integrasjonsfeltet, må vi se nærmere på utviklingen av selve fagfeltet.

I dette kapitlet er utviklingen av forskningsfeltet migrasjon og integrasjon et hovedtema. Jeg vil ikke analysere forskningsproduksjonen i seg selv, men se nærmere på utviklingen i forskningsfinansiering, forskningsmiljøer og debatter på feltet. Fra 1970- til begynnelsen av 2000-tallet hadde forskningsfeltet lav status innad i akademia, og mange forskere ble beskyldt for å være normative. Debattene mellom forskerne selv var til tider skarpe, og skapte rammebetingelser for formidling for nye forskere. I siste halvdel av kapitlet trekkes linjene til dagens situasjon når forskere som kom inn i feltet på slutten av 2000-tallet og begynnelsen av 2010-tallet, forteller om sine utfordringer med forskningsformidling.

Forskningsfinansiering og forskningsmiljøer

På 1970-tallet var det som nevnt innledningsvis nesten ingen tidligere forskning på migrasjon til Norge. Behovet for økt kunnskap etter ny arbeidsinnvandring fra land som Tyrkia og Pakistan førte til finansiering av noen større forskningsprosjekter i Oslo og i Bergen. Sosiologer i Oslo studerte nye arbeidsmigranters tilpasning til arbeidsliv og samfunn, mens sosialantropologer i Bergen så på de transnasjonale relasjonene mellom dem som migrerte fra land som Tyrkia og Pakistan, og dem som ble igjen i hjemlandene. Disse tidlige forskningsprosjektene utgjorde kimen til det som senere skulle bli større migrasjonsforskningsmiljøer i Norge. I 1985, etter innvandringsstoppen i 1975, og nye typer innvandring som familiegjenforening og asyl, opprettet Norges allmennvitenskapelige forskningsråd et eget forskningsprogram kalt Det norske samfunn og minoriteter (Tesli, 2001). I 1991 ble migrasjons- og minoritetsforskningen utvidet til to programmer, et for anvendt forskning (Program for innvandringsforskning, NORAS) og et for grunnforskning (Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner, NAVF). Fra og med 1993 ble de to programmene slått sammen til et program, Internasjonal migrasjon og etniske relasjoner, som vedvarte med ulike prioriteringer og programstyrer fram mot slutten på 2000-tallet.

Forskningen på migrasjon var på denne tiden fortsatt ikke institusjonalisert i egne emner i fagdisiplinene ved universiteter og høyskoler. Men det var forskningspolitiske ønsker om å bygge ut feltet, og Universitetet i Bergen ble utpekt for å bygge ut et flerfaglig forskningsmiljø basert på internasjonal migrasjon og etniske relasjoner. Norges forskningsråd og Universitetet i Bergen bidro sammen til finansiering av en forskningsleder- og en stipendiatstilling øremerket det som i denne perioden ble kalt IMER-Bergen. Sosiologer, sosialantropologer, statsvitere, samfunnsgeografer og filosofer bidro til miljøet, som ble lagt til Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Bergen. Lignende forskergrupper ble i løpet av 1990-tallet bygget opp ved flere forskningsinstitutter som Institutt for samfunnsforskning, NIBR, FAFO, NOVA i Oslo og IFIM i Trondheim.1 Ellers hadde man også lenge hatt forskningsmiljøer for den historiske migrasjonen fra Norge til USA i fag som engelsk og historie, som det kom noen mindre bevilgninger til i den nye IMER-forskningen på 1990-tallet (Tesli, 2001). Jurister, pedagoger, psykologer og historikere kom også med i IMER-forskningen, blant annet med store bevilgninger til prosjekter om morsmålsopplæring, flyktninger og innvandringshistorie.

Programmene for migrasjons- og integrasjonsforskning i Norges forskningsråd har gjennom hele perioden vært finansiert av statlige overføringer, og særlig fra Kommunal- og regionaldepartementet (ulike navn gjennom perioden).2 I takt med behovet for økt kunnskap om migrasjon og integrasjon, økte forskningsbevilgninger og indirekte bestillinger av forskningsoppgaver fra staten via programnotatene for forskningsprogrammene i NFR.3 Etter slutten av 1980-tallet, da Norge fikk historisk høye antall asylsøknader, ble for eksempel fokuset på flyktninger og asyl et nytt sentralt forskningsområde i tillegg til den tidligere forskningen på arbeidsmigrasjon og integrasjon. Etter hvert, utover på 2000-tallet etter 11. september 2001 og terroranslag fra selverklærte fundamentalister, ble religion og særlig islam viktigere temaer i notatene. Programnotatene for de ulike migrasjonsforskningsprogrammene i Forskningsrådet har i ulike perioder vært mer eller mindre åpne for ulike problemstillinger og temaer. På 1990-tallet og utover på 2000-tallet var programnotatene ofte grunnforskningsorienterte, med åpenhet for ulike forskerinitierte problemstillinger. Nytteperspektiver har blitt mer dominerende over tid. De siste utlysningene fra forskningsprogrammet på migrasjon (VAM-programmet siden 2009) har gitt klare signaler om hvilke temaer og metoder som vil prioriteres i konkurransen. Her er temaer som migrasjonens konsekvenser for arbeidsmarked, boligmarked, velferdsstatspolitikk og sosial tillit noen stikkord. Velferds-, arbeids- og migrasjonsprogrammet (VAM), som inntil 2017 har vært det største samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammet i NFR, har hatt som eksplisitt mål å være «et handlingsrettet program og det forventes at forskningen skal gi kunnskap som kan anvendes i utformingen av politikk og i forvaltningen av offentlige ordninger».4 Denne utviklingen innebærer at grunnforskningsorienteringen som preget mye av 1990-tallets forskning kan ha dårligere kår i dagens eksternt finansierte migrasjonsforskning.

Allerede på 1980-tallet ble det dannet et nordisk forskningsnettverk (Nordic Migration Research Association) som arrangerte konferanser hvert tredje år. Og i 2007 ble Norsk nettverk for migrasjonsforskning formelt opprettet. Før dette hadde forskere på feltet samarbeidet gjennom forskningsprosjekter og forskningsrådskonferanser, og IMER-Bergen hadde gjennom mange år ansvar for et nyhetsbrev om migrasjonsforskning nasjonalt og internasjonalt. I 2011 kom et nytt nordisk tidsskrift om migrasjon og integrasjon, Nordic Journal of Migration Research, som erstattet de tidligere nasjonale tidsskriftene Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning (2000–2009) og et finsk tidsskrift for etnisitet og migrasjon (2006–2010). Til den nordiske migrasjonsforskerkonferansen som ble arrangert ved Universitetet i Oslo i august 2016 (den 18. i rekken), var det påmeldt rundt 300 deltakere som presenterte sin forskning på en rekke forskjellige workshops.

I løpet av perioden fra 1970-tallet fram til i dag har derved migrasjons- og integrasjonsforskningen gått fra å være et smalt og nytt felt til et felt de fleste norske samfunnsforskere kjenner noe til. Som sitatet innledningsvis antyder, har feltet muligens beveget seg fra å være et forskningsfelt for «spesielt interesserte» til å være et felt «midt i smørøyet». Men igjen avhenger dette av hva man som forsker betegner som «midt i smørøyet». Det er klart at man må forholde seg til den endrede demografiske sammensetningen i Norge dersom man i dag arbeider innenfor brede felt som velferdsforskning eller sosial ulikhet. Det samme gjelder for mange andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningsfelt. Dette kan samtidig bety at den spisskompetansen som forskere som kom tidlig inn i feltet, besitter, i dag er mindre verdt. Etablerte forskere jeg har intervjuet, nevner ofte at samme spørsmål blir stilt om og om igjen, og at skiftende regjeringer ønsker ny forskning på temaer flere forskere opplever ble utforsket for en stund siden.

Migrasjonsforskningen i Europa

Forskere fra Frankrike og Tyskland påpeker at forskningsfeltet hadde lav status da det først ble introdusert ved universiteter og forskningsinstitutter (Amiraux & Simon, 2006; Bommes & Morawska, 2005b). Det samme var tilfellet i Norge, noe erfaringene til noen av de tidlige norske forskerne vitner om. Blant annet ble en av mine informanter som begynte med migrasjonsforskning på 1980-tallet, fortalt av sin veileder at hun ikke burde skrive hovedoppgave på dette feltet hvis hun ønsket en videre karriere i akademia. Den gang var veilederens argument av feltet var «ekstremt spesialisert».

Men i likhet med resten av Europa har migrasjon og integrasjon også i Norge etter hvert fått status som sentrale forskningsfelt i de fleste samfunnsfag. Og på samme vis som i andre land har norsk forskning på dette feltet til tider blitt oppfattet som normativ, og som preget av utydelige grenseoppganger mellom forskning og politikk (Bommes & Thränhardt, 2010; Schönwalder, 2010; Freeman, 2005). I Norge ble flere bidrag fra forskere på feltet kritisert for å være alliert med bestemte politiske posisjoner i den bredere offentlige debatten på 1990- og tidlig 2000-tall. Kritikken kom både fra andre forskere på feltet og fra ikke-forskere, som journalister, skribenter, politikere og mannen og kvinnen i gata.

Analyser av forskningsfeltets utvikling i flere europeiske land viser til mange sammenfallende trekk (Thränhardt & Bommes, 2010; Bommes & Morawska, 2005a). Feltet beskrives for det første som sterkt preget av anvendt forskning som fokuserer på sosiale problemer slik de er definert av myndighetene i de ulike nasjonalstatene (se spesifikt Favell, 2005). Nasjonale forskningsperspektiver varierer etter hvordan de politiske myndighetene definerer tilhørighet og bidrag til det felles beste, spesielt når det gjelder statsborgerskap/medborgerskap og velferdsstatstradisjoner. Migrasjonsforskningen karakteriseres videre ved at den har gitt få bidrag til sentrale metodologiske og teoretiske debatter i forskjellige disipliner. Feltets manglende påvirkning på sentrale fagdebatter kobles både til forskningens anvendte karakter og til at forskningsspørsmål tar utgangspunkt i politisk definerte problemer (Thränhardt & Bommes, 2010; Essed & Kwame, 2006; Bommes & Morawska, 2005b). Et relatert argument er at den flerfaglige forskningen på feltet ofte har feilet i å oversette begreper og tradisjoner fra forskjellige disipliner og utvikle nye ideer og fruktbart samarbeid. Spesifikke nasjonale tradisjoner, eller kunnskapskulturer, har ført til noe ulike utfordringer og prioriteringer i forskjellige land (Amiraux & Simon, 2006; Grosfoguel & Mielants, 2006; Bank & Lemkuhl, 2005; Halfmann, 2005; Morawska, 2005).

Utviklingen på dette forskningsfeltet i Norge har klare likhetstrekk med utviklingen i andre europeiske land, muligens med unntak av at sosialantropologer var mer dominerende i den tidligere forskningen her (og i Storbritannia) enn i de fleste andre europeiske land (Schönwälder, 2010; Small & Solomos, 2006; Morawska, 2005). Som vi skal se i neste avsnitt, var flere av de skarpe debattene på feltet preget av sosialantropologer som sto på ulike sider når det gjaldt perspektiver på migrasjon og integrasjon. Det kan også være at en forskjell fra utviklingen i andre europeiske land var at mye av den tidlige forskningen i Norge var mer grunnforskningsorientert, og opptatt av å forstå nye utfordringer ut fra etablerte fagtradisjoner og internasjonale forskningsfronter. Typisk for forskningen på 1990-tallet var at den var preget av at forskere fra ulike disipliner forsøkte å forstå migrasjon og integrasjon ut fra etablerte begreper og teorier i eget fag, og at det var få forsøk på oversettelse av begreper og tradisjoner på tvers av fagene. Samtidig var forskningen også utpreget flerfaglig, ved at forskere oppdaterte seg på den internasjonale forskningsfronten i anvendelsen av begreper som statsborgerskap, multikulturalisme, rasisme og transnasjonalisme, begreper som til da hadde vært lite brukt i norsk samfunnsforskning. Et annet fellestrekk over tid er selvsagt at migrasjon og integrasjon har blitt integrert og normalisert i undervisningen ved universiteter, og at flere temaer (som for eksempel religion, høyrepopulisme og radikalisering) assosieres med dette forskningsfeltet. Migrasjons- og integrasjonsforskningen har blitt normalisert, og samtidig har muligens grensene for feltet blitt mer uklare.

Polariserte debatter

I Arne Teslis forskningsstrategiske kartlegging av norsk innvandringsforskning i perioden 1991–2001 (Tesli, 2001), berømmes IMER-forskerne for hyppig formidling av sin forskning, både i faglige og i allmenne offentligheter. Men det påpekes også at formidling på dette feltet kan være utfordrende:

Det å drive kunnskapsformidling og samarbeid med ulike «brukergrupper» innenfor feltet er i seg sjøl ganske utfordrende og vanskelig. Meningene og synspunktene er ganske mange og delte, og feltet preges i ganske stor grad av retorikk og politisk spill. Derfor må forskerne være særlig varsomme i den måten de formidler på, og i den måten de lar sin forskning bli brukt på av ulike grupperinger. Samtidig må en passe seg slik at en ikke blir så forsiktig at en ikke tør å komme ut med den kunnskap eller informasjon en sitter inne med (Tesli, 2001, s. 28).

På begynnelsen av 1990-tallet var forskningen dominert av sosialantropologer, kriminologer og sosiologer. Det var stort engasjement i forskningsmiljøene, og debatten mellom forskere med ulike perspektiver var til tider skarp. En NAVF-konferanse jeg deltok på i 1992 rett etter avlagt hovedfagseksamen, gjorde dette tydelig. Det var skarpe ordvekslinger mellom erfarne forskere, og det virket som om flere tidligere forskere var på vei vekk fra forskningsfeltet. Særlig gjaldt disse skarpe debattene på 1990- og tidlig 2000-tall sosialantropologer, der forskere som Ottar Brox, Unni Wikan og Inger-Lise Lien hadde andre perspektiver enn Thomas Hylland Eriksen, Marianne Gullestad og Øyvind Fuglerud på hva innvandringen betydde for Norges framtid (se for eksempel Lithman, 2004; Gullestad, 2003; Fuglerud, 2001; Lien, 1997; Eriksen, 1996; Brox, 1991). Brox og Lien hevdet for eksempel at innvandringsforskningen artet seg som et moralmesterskap, der anklager om rasisme og ønsker om å være gode mennesker preget store deler av forskningsmiljøet. Gullestad og Fuglerud hadde andre perspektiver, og kritiserte de førstnevnte forskerne for ikke å fokusere på rasisme og maktrelasjoner mellom etnisk majoritet og minoriteter. Koblingen til spesifikke faglige perspektiver og spørsmål om hva man kunne eller burde ta opp i den offentlige debatten, preget miljøet.

På 1990- og tidlig 2000-tall ble noen forskere og forskningsgrupper innad i det bredere forskningsmiljøet assosiert med forskning om hvordan politikk, hverdagsliv og samfunnsinstitusjoner bidro til ekskludering av innvandrede minoriteter. Andre forskere og -miljøer ble assosiert med forskning om hvordan dynamikken internt i innvandrings- og minoritetsmiljøer forhindret integrasjon i det norske samfunnet. Slike assosiasjoner var basert på at man i et forholdsvis lite forskningsmiljø forholdt seg til hverandres publikasjoner. Når forskere også formidlet gjennom kronikker, og når deres budskap av andre ble fortolket som å gi ekspertstøtte til bestemte politiske partier, som for eksempel SV/RV eller FRP, ble kritikken ofte skarp innad i forskermiljøet. Blant de fleste forskerne var det ikke først og fremst redselen for at andre forskere hadde andre politiske agendaer, eller at deres utspill ville føre til politiske endringer, som førte til kritikk. Det var i like stor grad selve forskningsfokuset, og forskeres ulike teoretiske briller og begreper som ble kritisert. Et slikt implisitt kriterium for bedømmelse av andre forskeres utspill var for eksempel hvorvidt man «tenker som staten» eller «tenker som migranten».5 Men som nevnt i kapittel 2, handlet også denne debatten om etikk, og om hvordan man burde forholde seg til sensitiv informasjon fra minoritetsmiljøer.

Flere forskere som hadde fulgt feltet en stund, opplevde at norske massemedier i denne perioden hadde et overveiende problemfokus på innvandring, og at noen etniske/nasjonale grupper ble framstilt negativt og lite nyansert i den videre debatten. Medieforskning fra denne perioden støtter dette inntrykket, og viser at stoff om innvandring og om etniske minoriteter gjennomgående ble framstilt gjennom et negativt gruppefokus i nyhetsartikler i norske medier (Lindstad & Fjeldstad, 2005, 1997; Eide & Simonsen, 2004). Unntaket var på avisenes sportssider, der minoritetsrepresentanter ble feiret som individer når de viste til gode sportsprestasjoner. Andre forskere opplevde at problematiske sider ved innvandringen ble «feid under teppet», og at informasjon som var nyttig i den videre debatten derved ikke kom fram. Nyere forskning om innvandringsdebatten i massemediene viser et mer nyansert bilde, der det forskerne kaller etablissementseliten og kultureliten (inklusive forskere) stadig blir utfordret av «vanlige folk», hvorav mange med minoritetsbakgrunn (Figenschou & Beyer, 2014). Denne forskningen viser at den medierte innvandringsdebatten er bred og mangfoldig. «Human interest»-vinkelen i journalistikken, som rammer inn artikler ut fra innvandreres perspektiv og fokuserer på personlige historier og kamper, er for eksempel hyppig i bruk i dekningen av irregulær innvandring (Figenschou & Thorbjørnsrud, 2015; Jacobsen, 2015). En analyse av dekningen av Marie Amelie-saken fra 2011 i norske massemedier (Ugelvik, 2013) viser at den endret seg fra overveiende positiv til mer negativ etter hvert som saken gikk sin gang. Denne analysen antyder også at innvandrerrepresentantens utseende, utdanningsnivå og antatte norskhet har konsekvenser for hvordan han/hun blir representert i mediene.

Samfunnsforskning er inspirert av ulike teoretiske perspektiver, og slike perspektiver assosieres ofte (og ofte feilaktig) med bestemte normative og politiske posisjoner, blant annet med hvor kritisk man for eksempel er til ulikhet, maktforskjeller, og til staten mer generelt. Tabloidisert: Er man tilhenger av Bourdieu, kjemper man mot urettferdig maktbruk og befinner seg på venstresiden politisk. Er man tilhenger av Durkheim, er man mer ubestemmelig politisk, og dersom man skulle finne på å bruke postmoderne teori, er man relativist og kan være alt fra anarkist til høyreliberalist. De fleste erfarne samfunnsforskere, og særlig forskere på politisk betente felt, er klar over slike assosiasjoner. Og noen er mer bekymret for det enn andre. Slike assosiasjoner mellom teoretisk og politisk perspektiv er, som vi skal se i kapittel 6, mer akutt for forskere som i sitt arbeid er avhengige av ekstern forskningsfinansiering.

På 1990-tallet ble forskere som kunne tolkes som om deres bidrag ga støtte til en streng innvandrings- og integreringspolitikk, mest utsatt for kritikk i forskermiljøet. Hvorvidt dette har endret seg fram til i dag, er det vanskelig å svare på. Innvandringsdebatten i storsamfunnet er ikke mindre polarisert i dag enn tidligere, men vi har fått flere representanter for minoritetene i massemedier og debatt, noe som antakelig har bidratt til en nyansering. Som vist, har også mediedekningen av innvandrings- og integreringsstoff blitt mer nyansert over tid. På den annen side har representanter for en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk mer politisk makt i dag, og dette kan medføre at forskere som av innvandringsmotstandere assosieres med venstresiden nå får mer kritikk enn tidligere, og også at dette oppfattes som en mer legitim kritikk i dag enn tidligere. Som vi skal se i kapittel 6, er det mange forskere som har opplevd slik kritikk, både etter bidrag i massemedier, i paneldebatter og i sosiale medier. Vi skal også se at forskere på dette feltet er svært klar over at de kan møte kritikk for å være politisert, og at dette gjør noe med hvordan de forholder seg til formidling mer generelt.

Forskere som kom inn i migrasjonsforskningen rundt 2000-tallet, opplevde polariseringen mellom forskere som vanskelig. De beskriver det som om det var mye støy i mediene, at det opplevdes som utrolig tøft og at man ble redd av å være i dette feltet. For enkelte var denne redselen også knyttet til et sterkt engasjement for feltet. Her kunne den sterke polariseringen for eksempel resultere i en rekke halvskrevne kronikker og svar til andre forskere som aldri kom ut i offentligheten. Få forsknings- eller universitetsinstitutter hadde i denne perioden bevisste mediestrategier, og mediebidrag ble assosiert med en viss usikkerhet for hvordan ledelsen ville reagere. En forsker påpeker at det i dag antakelig er lettere, og antyder samtidig at debatten mellom forskere i andre land ligner på den norske debatten rundt millenniumskiftet:

Det er mye bedre å være norsk enn svensk forsker i dette feltet. Jeg tror det fremdeles er sånn i Sverige at man kapper hodet av hverandre. Mer enn man gjør her. Jeg tror det har blitt bedre i Norge. Tror også det er lettere å være forsker her enn i Danmark (I2, instituttforsker, 40-årene).

En annen forsker, som kom inn i feltet senere, beskriver situasjonen som at man har beveget seg fra «å være i tottene på hverandre til å ikke gidde å forholde seg til hverandre». Denne forskeren og andre yngre forskere etterlyser mer debatt blant dagens forskere.

Formidlingsvaner

Forskerne som deltok i denne studien, kom inn i migrasjonsforskningsfeltet i ulike tidsperioder. Alle, også de som var stipendiater på intervjutidspunktet, har erfaringer med formidling, oftest som ekspertkilder i nyhets- eller feature-artikler og/eller TV- og radioprogrammer. Det er en gjennomgående tendens i materialet at forskere sier de krever sitatsjekk når de intervjues av avisjournalister, og at få selv tar kontakt med journalister. Mange har utviklet bestemte strategier for hva de gjør når journalister er på tråden, og noen har utviklet gode relasjoner over tid til bestemte medier og journalister. Alle forskerne ble spurt om hva de gjør når en journalist ringer. Noen har lært av medierådgivere at de svarer og ber om å ringe tilbake om noen minutter. Andre svarer på sparket, og prøver som best de kan å finne ut hva journalisten vil vite noe om. Noen henviser oftest videre til andre forskere de mener har bedre spisskompetanse på feltet, og unnlater å uttale seg om saker som ikke de selv har forsket på. Andre, gjerne litt eldre og erfarne forskere, mener det er deres ansvar å uttale seg på et bredere område enn akkurat det de selv har hatt forskningsprosjekter på. En slik holdning er ofte koblet med ideer om at man med årene lærer å ta seg selv litt mindre høytidelig. Men her er det også personlige forskjeller mellom forskere, som blant annet henger sammen med hvordan de vurderer forholdet mellom vitenskapelighet og objektivitet, et tema som analyseres i kapittel 5.

Et tema mange tok opp, var negative erfaringer med journalister som ønsket en ekspertkilde som kunne bekrefte et allerede uttenkt argument i en artikkel. Et annet tema var negative erfaringer med journalister som hadde svært liten kunnskap om det feltet de skrev om, eller som ikke hadde prøvd å sette seg noe inn i det på forhånd. Noen holdt seg av slike grunner unna bestemte journalister og bestemte aviser, men de fleste svarte på henvendelser fra journalister i en rekke ulike medier. Jevnt over hadde forskerne ulike, også positive, erfaringer med journalister og forståelse for at deres arbeidsdag var annerledes enn forskeres. Dette passer også overens med hovedfunn fra norsk og internasjonal forskning på formidling fra de seneste årene (Carlsen, Müftüoglu & Riese, 2014; Besley & Nisbet, 2011).

Forskere med minoritetsbakgrunn var mer entusiastiske til skriftlig enn muntlig formidling. Dette ble begrunnet med at de følte seg tryggere i skriftlig enn muntlig format på grunn av aksent og/eller det de selv oppfattet som ikke-korrekt norsk muntlig. Flere erfarne forskningsformidlere foretrakk direktesendinger på radio eller TV, da de i disse mediekanalene fikk mer tid og kunne korrigere journalisters spørsmål eller slutninger på direkten. Et ytterligere argument i samme retning var at deltakelse som kilde i nyhetsartikler noen ganger kunne innebære lengre debatter i etterkant, og ta mye tid. Noen kvinnelige forskere hadde feministiske argumenter for hvorfor de bidro og burde bidra som kilder og debattanter. De framhevet at kvinnelige forskere jevnt over var mindre synlige enn mannlige forskere, og at deres eget bidrag kunne bidra til å endre situasjonen.

Et tema som dukket opp i mange av intervjuene med forskere som arbeidet i Bergen, Trondheim og Tromsø, var forskjellen mellom sentrum og periferi. Disse forskerne mener ofte at de store nasjonale mediene med Oslo-redaksjon nesten utelukkende fokuserer på Oslo-forskere både som kilder og debattdeltakere. En forsker som ofte skrev kronikker og var vant med forskningskommunikasjon i ulike mediekanaler, sa for eksempel at «OK, la Oslo være en periferi her i Europa». Han opplevde at det var vanskelig å få saker på trykk i de store Oslo-avisene, og at han sjelden ble brukt som kilde av journalister i de samme mediene. En annen forsker, som ofte ble oppringt av journalister i utenlandske aviser, mente at de nasjonale avisene med Oslo-redaksjon bare skrev om forskere i Oslo og deres prosjekter. Han hadde selv fått tilslag på et stort internasjonalt forskningsprosjekt, men fikk ingen dekning i Oslo-avisene. Hans karakteristikk av situasjonen var at «Oslo-folk er ikke mindre internasjonale, men vi er bare internasjonale». En tredje forsker var opptatt av at selv om situasjonen er slik at Oslo-forskere dominerer i NRK, bør man hive seg på flyet med en gang man får en telefon. Det nytter ikke bare å klage. Man bør i stedet bruke enhver anledning for å presentere forskning og forskningsbasert formidling fra andre kanter av landet.

Misbruk av tid og ekspertise

To universitetsstipendiater kunne begge fortelle om det de opplevde som misbruk av deres tid og ekspertise fra journalister. Den ene ble først kontaktet av kommunikasjonsavdelingen ved universitetet, og deretter av en større avis som ønsket å lage en helgemagasinsak på hans forskningstema. Stipendiaten sa ja til forespørselen, men ba om å få spørsmålene journalisten ønsket svar på via e-post. Han forteller at journalisten da mistet litt interesse, men at hun sendte tre spørsmål. Stipendiaten begrunner kravet om å få skriftlige spørsmål med et ønske om kontroll: «Jeg ville formulere det skikkelig sånn at jeg kunne stå inne for det.» Han brukte en arbeidsdag på svarene og sendte e-posten. Siden hørte han ikke noe mer. Når saken så kom på trykk i helgemagasinet over tre–fire sider, hadde de ikke brukt noe av det han hadde bidratt med. Han forteller at «jeg ble litt snurt fordi at jeg fikk aldri noen mail tilbake, bekreftelse på at de hadde mottatt det, ingen takk eller noe». Og legger til at «slike erfaringer gjør at forskere kvier seg for å takke ja neste gang», og at det i alle fall hadde vært fint å få en takk.

Stipendiaten bestemte seg der og da for å si nei til journalister i framtiden. Han sammenlignet med sin tidligere erfaring som frilansjournalist i en lokalavis, der han ble opplært til å være høflig og ta folk på alvor. Erfaringen med å være kilde for en journalist i en større avis i en universitetsby, ble oppsummert med at «den journalisten så på universitetet som et sted der det finnes så mange forskere å ta av, at på en måte, du trenger ikke pleie forbindelsene på den måten». Han er nå mer opptatt av å formidle sin forskning til de brukergruppene som har direkte nytte av hans kunnskap. Og han har flere halvskrevne kronikker liggende i skuffen. Han ser det som sitt ansvar å dele kunnskapen han produserer, men vil gjerne ha kontroll over det ferdige produktet:

Når jeg er ferdig med doktorgraden, så vil jeg heller ha en kronikk på trykk som jeg virkelig kan stå inne for, enn å ha hatt fire–fem kronikker som jeg måtte ha pøst ut fordi at jeg må formidle. Det har jo litt med det at det er ikke formidling for formidlingen sin del (I25, universitetsforsker, 30-årene).

Denne casen viser en stipendiats forsøk på å bidra med sin kunnskap som kilde i en større sak rettet mot det allmenne publikum. Men journalisten brukte ikke det han bidro med. Det var ingen referanser til hans forskning eller hans svar i artikkelen. Han fikk heller ingen takk for å ha brukt en arbeidsdag på dette. For flere erfarne forskere, er det å bidra med bakgrunnskunnskap for journalister uten selv å bli referert til som kilde, en helt grei sak. Dette er noe de stadig vekk gjør, og særlig i saker der de selv ikke ønsker oppmerksomhet som forskere. Det er rimelig at dette er en praksis som følger av lengre erfaring med å være kilde for journalister.

Den andre stipendiaten hadde en positiv første erfaring med formidling. Hun opplevde dette som «stort», og som noe som bekreftet at hun jobbet med et viktig tema som det var interesse for blant folk. Følelsen av å kunne bidra med noe og dele kunnskap ble tolket som en bekreftelse på hennes motivasjon for å forske. Etter hvert har hun måttet lære seg å si nei til journalister. Hun peker særlig på to negative erfaringer. En slik erfaring kom etter at hun fikk publisert en kronikk, og mottok sterke reaksjoner og kritikk i kommentarfeltet til avisens nettutgave. Det hun reagerte spesielt på var kritikken av henne som forsker:

Kritikken gikk ut på at den forskningen jeg gjorde var for liten til å kunne uttale meg om store samfunnsforhold. Og selv om jeg vet at det ikke er sånn, så opplevdes det allikevel som veldig ubehagelig å bli kritisert på den måten at offentligheten, eller folk som leser aviser, kritiserer mine ferdigheter som forsker (I28, universitetsforsker, 30-årene).

I denne saken fikk hun eksperthjelp fra kommunikasjonsavdelingen ved universitetet til å skrive en ny kronikk, men hun fikk også støtte fra andre forskere på feltet, som gikk inn og forsvarte henne i debatten. Hun sier at erfaringen «fortalte meg at det kanskje ikke er så stor forståelse i samfunnet for hvordan forskning egentlig gjøres».

En annen negativ erfaring stammer fra hennes samarbeid med journalister som skulle lage en TV-dokumentar om hennes forskningstema. Hun forteller at hun ble kontaktet tidlig i prosessen og hadde et møte med filmprodusentene der hun fortalte bredt om feltet, forskningen og ulike kilder. Noen måneder etterpå tok de et intervju med henne som hun oppfattet slik at skulle brukes i filmen, som en ekspertuttalelse. Når filmen kom, så hun at hennes bidrag var fjernet, noe som ifølge produsentene skyldtes at de hadde funnet så mange sterke historier som snakket for seg selv. Stipendiaten følte seg misbrukt. Hun ble ikke nevnt i filmen, ikke en gang som kilde:

Så det var på en måte en veldig spesiell opplevelse for meg. Jeg hadde ikke følt meg misbrukt før, men akkurat da så følte jeg at de misbrukte meg som stipendiat. De misbrukte tiden min. De misbrukte kunnskapen min. Og så laget de en journalistikk basert på sterke historier som … selvfølgelig appellerer til veldig mange. Men den manglet sterkt nettopp det faglige, det nyanserte og fagkunnskapen som jeg satt på (I28, universitetsforsker, 30-årene).

Denne stipendiatens beretning bekrefter forskning som forteller om «human interest»-vinkelen som en del journalister bruker på dette forskningsfeltet (Jacobsen, 2015). Stipendiatens forskningstema var politisk sensitivt, og hennes motivasjon for å delta, å bidra med nyanserte perspektiver grunnet i dybdekunnskap på dette spesifikke temaet, samsvarte ikke med det endelige produktet.

Lokale formidlingskulturer

Andre yngre forskere og stipendiater har positive erfaringer med å bli intervjuet av journalister og med å skrive kronikker. For noen har dette med deres egen medieerfaring å gjøre, at de vet hvordan journalister tenker og tilpasser seg dette formatet lettere enn andre. Andre hadde i utgangspunktet negative forventninger, og ble positivt overrasket. Et slikt eksempel er en stipendiat som fortalte om at han hadde regnet med å bli skjelt ut i kommentarfeltene etter et intervju om hans pågående forskningsprosjekt. Tidligere hadde han, i en annen formidlingssammenheng, blitt uthengt på det han kalte en «Judas»-liste som en av flere forskere som forrådte nasjonen.6 Når dette ikke skjedde denne gangen, og han heller ikke fikk negative kommentarer, tilskrives det bestrebelsen på å uttale seg så konkret og nøkternt som mulig i intervjuet med journalisten. Den samme forskeren mener at man snakker for lite om strategier for forskningskommunikasjon på hans arbeidsplass, og etterlyser en diskusjon om kobling til politikk og om grenser for hva man kan/bør uttale seg om som forsker. En annen forsker etterlyser på lignende måte klarere retningslinjer for hva man si og skrive på innvandrings- og integreringsfeltet:

Sånn som når jeg og min kollega har skrevet den ene kronikken: altså man går liksom rundt og lurer på hva synes direktøren, hva synes forskningslederen? Er dette liksom innenfor, er det utenfor? Hvor kritisk kan man være, og så er det liksom noen temaer det er lettere å være samfunnskritisk på enn andre, som for eksempel likestilling. Det er noen grenser. Og de er ikke helt klare. Og de er klarere på noen felt enn andre. Migrasjonsfeltet er jo veldig uklart (I3, instituttforsker, 30-årene).

Flere er opptatt av at man også snakker og skriver på vegne av sitt arbeidssted når man driver med forskningskommunikasjon. En ung forsker, som har vært mye i mediene, sier dette om balansen mellom hans synlighet i mediene og innhenting av forskningsmidler:

Så lenge man skaffer inn penger til instituttet, og får inn prosjekter og det har jeg gjort, liksom, veldig mye, så er det liksom greit. Altså, jeg blir litt sånn … får tilgivelse og tillatelse så lenge jeg liksom gjør en god jobb som instituttforsker. Hvis jeg får inn penger, så er de fornøyd. Og så langt har jeg ikke skjemt ut instituttet med ting jeg har sagt. Sånn at jeg opplever at så lenge man har vitenskapelighet i bunnen, så opplever jeg at det er veldig respekt (I6, instituttforsker, 30-årene).

Det er tydelig ut fra datamaterialet at det er ulike kulturer rundt forskningsformidling. Ett forskningsinstitutt driver for eksempel med trening av unge forskere som forskningsformidlere. De trenes på å stå foran kamera, snakke og skrive og på å gi hverandre respons som formidlere. Ved andre forskningsinstitutter snakker man nesten ikke om forskningsformidling, og yngre forskere er usikre på hva ledere egentlig mener når de har vært ute i mediene som kilde eller kronikkskriver. I universitetssektoren ser det ut til å eksistere en mer adhoctilnærming der ledelsen stiller opp i tilfeller hvor yngre forskere får problemer. Selv om man ved universitetene de siste årene har utviklet kommunikasjonsavdelinger der erfarne journalister jobber, bærer beretningene fra mine informanter vitne om at disse først påkalles hvis det oppstår kriser. Flere universitetsforskere snakker også om at de ofte møtes med taushet fra kolleger når de har skrevet en kronikk eller bidratt som kilde, og noen ønsker seg kurs i mediehåndtering som en del av ph.d.-studiet.

Hasse og Trentemøller (2011), som gjorde en studie av arbeidskulturer for fysikere ved ulike forskningsinstitusjoner i Europa, fant svært ulike kulturer innenfor samme disiplin. Kulturene varierte blant annet når det gjaldt hvordan arbeidsplassen vektlegger betydningen av forskningskommunikasjon. Det er lignende mønstre i denne studien, og dette kan gjenspeile ulike epistemiske kulturer der forskningskommunikasjon vektlegges forskjellig, og der denne dimensjonen er koblet til flere karakteristika ved arbeidsstedet. Skillet mellom universitet og forskningsinstitutt er et hovedskille her. En foreløpig analyse er at den epistemiske kulturen ved universitetsinstituttet er preget av motsetninger mellom stor frihet for den enkelte når det gjelder forskning og formidling, og en taus norm om at man skal passe seg for å bli for populær og for normativ i ens uttalelser til massemediene. Ved forskningsinstituttet har man mindre frihet når det gjelder forskningstemaer og formidling, men samtidig arbeider man tettere i grupper og får (med enkelte unntak) mer direkte respons fra forskere man samarbeider med i prosjekter. Koblingen mellom forskningspraksis, idealer for god forskning og forskningsformidling er her et viktig moment, og noe jeg kommer tilbake til i senere kapitler om debattdeltakelse (kapittel 5), politisering (kapittel 6) og forskeridentitet (kapittel 7).

Modning og utflytende grenser

Forskere som har vært i feltet over lengre tid, eller som har hatt et innhopp i feltet i en tidligere periode, har ideer om hvordan det har utviklet seg over tid. Noen mener at feltet har blitt langt tøffere, da kritikken mot forskere fra ikke-forskere har utartet til hets og sjikane over tid (se også Eriksen, 2010). Mange forteller for eksempel at de ikke orker å forholde seg til sosiale medier og debattfelt etter at de har vært ute i mediene. Andre mener feltet har blitt mindre polarisert over tid, og at det er et sunnere forskermiljø i dag enn for 15 år siden. Uansett posisjon her, er det et faktum at feltet har utviklet seg fra å være et forskningsfelt finansiert av myndighetene for å skape grunnlag for politikkutvikling til et undervisningsfag ved norske universiteter. Migrasjons- og integrasjonsforskning utgjør grunnlaget for mange bachelor- og masterkurs i ulike disipliner, og det er avlagt en rekke doktorgrader innenfor dette feltet. Hvorvidt dette har bidratt til metodisk og teoretisk disiplinutvikling, er et mer åpent spørsmål i denne sammenheng. Debatten om metodologisk nasjonalisme (Andersson, 2007; Wimmer & Glick-Schiller, 2002) og et sterkere fokus på koblingen mellom lokale, nasjonale og globale skalaer er muligens bidrag til disiplinutviklingen i noen fag. Mer generell globaliseringsteori og -debatt har for eksempel ofte trukket på migrasjon som empirisk eksempel i teoriutvikling. Det er samtidig klart at det tar tid for nye forskningsområder å bidra til disiplinutvikling, og at dette krever teoretisk og metodisk arbeid med sentrale forskningstradisjoner i disiplinene. Det krever også finansiering av grunnforskningsprosjekter som ikke er rettet mot å besvare spesifikke politiske behov for kunnskap.

Når feltet var nytt, var det betydelig motstand i enkelte forskningsmiljøer, ved både universiteter og forskningsinstitutter, mot å utvikle dette området videre. I sosialantropologien var det for eksempel kritikk av migrasjonsforskere for å gjøre feltarbeid «her hjemme». Og i sosiologien kunne forskere møte motstand fordi de ikke forholdt seg til mer etablerte tradisjoner med fokus på klasse, stratifikasjon og kjønn. Feltet ble ofte sett på som «importert utenfra», og som mindre seriøst og viktig enn andre forskningsfelt. Dette har definitivt endret seg på det vis at feltet i løpet av femten år har blitt et etablert forsknings- og undervisningsfelt i en rekke fag. Men denne normaliseringen kan også ha bidratt til å viske ut identiteten til forskningsfeltet, noe enkelte forskere antyder i sine kommentarer om at forskere ikke leser hverandres arbeider lenger, og at de savner debatt mellom forskerne på feltet (se for eksempel Midtbøen, 2017).

I forrige avsnitt så vi noen eksempler på negative erfaringer fra forskningsformidling blant yngre forskere. Disse eksemplene var ikke eksplisitt koblet til selve forskningsfeltet, men pekte mot generelle erfaringer som yngre forskere kan ha i møtet med massemediene. Anklager om dårlig forskningshåndverk og misbruk av egen tid uten å bli referert til som kilde, var noen slike erfaringer. Å bli beskyldt for dårlig forskningshåndverk, eller upålitelig forskning, er et tema flere forskere er opptatt av, og som de mener er særdeles kritisk i politisk sensitive forskningsfelt. Som vi skal se i de følgende sitatene, er det å først gjøre et skikkelig akademisk arbeid før man går ut i mediene, noe eldre forskere på feltet påpeker som sentralt. De advarer blant annet mot å kaste seg ut i debatter som fersking i feltet, men også mot å opptre altfor strategisk. Kapitlet avsluttes med en rekke sitater fra eldre forskere som er svar på spørsmålet om hva de vil råde yngre forskere til når det gjelder formidling av forskning på migrasjons- og integrasjonsfeltet:

Nei, det de bør gjøre, er for det første at de må publisere. Sånn er det bare hvis du skal ha en akademisk jobb, så må du publisere akademisk, og så må du skrive kronikker om ting du virkelig kan mye om. Men du må ikke … det første du gjør når du skal begynne å formidle, må ikke være å kaste deg ut i en debatt hvor du velger side. Uti offentligheten så må du først etablere deg som en person som kan noe (I5, universitetsforsker, 50-årene).

Mitt råd er egentlig, det høres litt lettvint ut, men det er egentlig at man bør forsøke å innrette seg sånn at man ikke er avhengig av systemets velvilje. Jeg tror det vil være et dårlig råd til unge doktorgradsstipendiater å anbefale dem å opptre altfor strategisk i forhold til systemets krav, fordi jeg tror det vil føre deg inn på en vei som de på personlig nivå vil se tilbake på med misnøye (I8, universitetsforsker, 50-årene).

For det første, bli ferdig med ph.d.-avhandlingen. Hvis du har tid, delta i forskjellige formidlingssammenhenger fordi det skjerper blikket for misforståelser fra andre. Det trener deg til å spisse budskapet og si hva du egentlig har kommet fram til (I9, universitetsforsker, 60-årene).

Det kanskje viktigste rådet er å alltid be om sitatsjekk. Hvis det er snakk om en kronikk og det er første gangen, og hvis det var et veldig politisert og vanskelig tema, så ville jeg sagt: få kommentarer på den fra noen her på huset før du sender den til avisen (I10, instituttforsker, 40-årene).

Tenk konsekvenser i forhold til formidling. Det er et tøft felt, og noen bør kanskje frarådes å engasjere seg hvis de ikke er klar for reaksjoner som kan komme. Det kan være vanskelig å forutse. Det er trist, det blir en mindre mangfoldig debatt når mange ikke orker å delta (I16, universitetsforsker, 30-årene).

Forsk, men når du går ut i offentligheten, vær forsiktig med formuleringene. Si alt, men si det på en veldig forsiktig måte. Slik at det ikke oppfattes som politiske meninger, men som forskningsresultater (I18, universitetsforsker, 50-årene).