Sannhet og objektivitet er viktige mål i vitenskapen, men også mål mange forskere ser som umulige å oppnå fullt ut. Når forskere kommuniserer med omverdenen, vil likevel mottakerne vurdere forskningens objektivitet og sannhetsverdi. Noen ganger, som etter NRK Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet» om romfolk som var involvert i kriminelle nettverk i Bergen (april 2017),1 blir resultater fra ulike kunnskapsformer, her journalistikk og forskning, satt opp mot hverandre. I dette konkrete tilfellet ble konklusjoner fra en forskningsrapport om romfolk i Oslo fra 20152 trukket fram og kritisert i etterkant av visningen av dokumentaren på TV. Forskerne ble anklaget for å spre løgner og pynte på funn etter egen overbevisning,3 og de måtte ut i krevende debatter der de redegjorde for forskningsmetodologi og forklarte forskjellen på hva man fant i TV-dokumentaren og i forskningen.4 Her sto forskningens troverdighet på spill. Forskerne sto på anklagebenken og måtte arbeide hardt for å gjenopprette tillit til egen forskning.

Oftere enn konkurranse mellom ulike kunnskapsformer, vil publikum forholde seg til ulike konklusjoner fra forskere som alle representerer vitenskapen. Pierre Bourdieu hevder i boken Homo Academicus at den representasjonen av virkeligheten som anerkjennes som vitenskapelig alltid vil vinne (Bourdieu, 1988, s. 28). Her kan det åpenbart være forskjeller mellom interne og eksterne kriterier for anerkjennelse. Anerkjennelsen av vitenskapelighet har ifølge Bourdieu en egen sosial kraft, og strukturer og maktrelasjoner innad i akademia legger sterke føringer på hvem som kan oppnå slik anerkjennelse. Hvilket universitet, hvilket fag og hvilken stilling man snakker ut fra, har betydning for hvordan man blir hørt og forstått som representant for vitenskapen. Anerkjennelsen av akademisk status internt i akademia er imidlertid ikke bestemmende for hvilke forskere som deltar mest aktivt i den bredere samfunnsdebatten. Ifølge Bourdieus analyse av fransk akademia på 1960-tallet var det den gang nettopp dem som ikke oppnådde intern anerkjennelse, som var mest aktive og populære i samfunnsdebatten gjennom avisinnlegg og populære tidsskrifter. En årsak til dette funnet er at det innad i fransk akademia den gang var sterke normer om å ikke delta aktivt i medier og korrumpere vitenskapen, normer vi også ser uttrykt blant noen norske universitetsprofessorer i Norge i dag (Ljunggren, 2017). En annen mulig årsak kan være at de aktive formidlerne var en spesiell type offentlige intellektuelle som var kritiske til og ikke strebet etter anerkjennelse innad i akademia.

Fra norsk forskning vet vi at synet på forskningskommunikasjon varierer mellom ulike disipliner og universitetsfakulteter (Ljunggren, 2017). Vi vet også at mange av de forskerne som publiserer mest vitenskapelig i Norge, er blant de hyppigste formidlerne av forskning (Kalleberg, 2016; Bentley & Kyvik, 2011; Kyvik, 2005). Og vi vet dessuten at forskere på tvers av ulike disipliner stort sett er positive til formidling (Carlsen, Müftüoglu & Riese, 2014). Det er altså ikke, ut fra foreliggende norske studier, noen negativ sammenheng mellom forskeres status internt i akademia og deres formidling til eksterne publikum. Men hva innebærer forskningsformidling utover det som tidligere er fastslått – en komplisert kommunikasjonsprosess med uklare grenser mellom sender og mottakere? Og hvordan oppfattes forskeres bidrag av ulike publikum og mottakere? Som Bourdieu påpeker, er oppfatningen av vitenskapen som sann, et sentralt kriterium. For at formidlet forskning skal få et sannhetsstempel, kreves det altså at den først anerkjennes som vitenskapelig av det publikum som er mottaker. Vi vet fra historiske studier at synet på vitenskapelighet har endret seg over tid, og vi vet også at vitenskapsmenn og -kvinner ofte har vært avhengige av allianser med bestemte publikum utenfor akademia for å oppnå akademisk kredibilitet i offentligheten.

Vitenskapelig kredibilitet som grensearbeid

Den amerikanske sosiologen Thomas Gieryn (1999) viser i analysen av flere historiske naturvitenskapelige disputter hvordan kampen om vitenskapelighet og prestisje innad i akademia henger sammen med allianser utenfor akademia. Gieryn ser på vitenskap som et kulturelt felt med uklare grenseflater mot omverdenen. Han argumenterer for at vitenskapelig kredibilitet kan forstås som kulturelle kart som skapes gjennom debatter der vitenskap dras fram som bevis på ulike påstander, og der eksperter konkurrerer om publikums og politikeres oppmerksomhet og prestisje i TV, aviser og i sosiale medier. Mens man kunne anta at ulike standpunkter som alle hevder vitenskapelig evidens ville svekke vitenskapens autoritet blant folk flest, hevder Gieryn at det nettopp er motsatt, at uenighet mellom forskere og eksperter styrker vitenskapens autoritet i offentligheten (Gieryn, 1999, s. 3). Hans poeng er at i enhver debatt i offentligheten der vitenskap bringes inn som bevis for ulike argumenter, kan nye kart over kunnskapsautoritet skapes. Mens anerkjente vitenskapssosiologer som Robert Merton og Pierre Bourdieu i større grad fokuserer på akademia som en avgrenset institusjon eller felt med spesifikke maktforhold som i neste omgang bestemmer hvilke forskere som får og ikke får ekstern autoritet som kunnskapsforvaltere, er Gieryn mer opptatt av det episodiske ved hvem som får autoritet i offentlige disputter:

Empirically, the content of these maps of science become sociologically interesting precisely by their variability, changeability, inconsistency, and volatility – from episode to episode of cultural cartography, few enduring or transcendent properties of science necessarily appear on any map (or in the same place). The contours of science are shaped instead by the local contingencies of the moment: the adversaries then and there, the stakes, the geographically charged audiences (Gieryn, 1999, s. 4–5).

Gieryn ser altså på kampen om vitenskapelig kredibilitet i offentligheten som et stadig pågående grensearbeid, og han viser til tre ulike typer eller genre av grensearbeid (Gieryn, 1999, s. 15–17). Den første genren er utvisning (expulsion), som definerer en konkurranse mellom rivaliserende autoriteter som alle påstår å være vitenskapelige. Her blir «ekte vitenskap» forsøkt avgrenset fra pseudovitenskap, amatørvitenskap, avvikende eller uredelig vitenskap eller dårlig vitenskap. Grensearbeid blir et middel til sosial kontroll der forskere etter hvert lærer hvor de ikke bør posisjonere seg for å unngå å overskride grensene for legitimitet. Utvisning som genre opererer ofte med dikotomier som ortodoks mot heterodoks, mainstream mot marginal, etablert mot revolusjonær vitenskap. Det handler om definisjonskamper om hva som er ekte vitenskap. Ingen av sidene utfordrer betydningen av vitenskapelighet, men man forsøker å avgrense rommet for hvem som anses som vitenskapelige autoriteter ved å utvise dem man ikke mener hører hjemme der.

En annen type grensearbeid er utvidelse (expansion) der grensearbeidet karakteriseres av at to eller flere rivaliserende kunnskapsforvaltere konkurrerer om kontrollen over et kunnskapsområde. De som snakker på vegne av vitenskapen, kan søke å utvide sitt relevansområde, eller alternativt kan andre typer kunnskapsforvaltere som for eksempel talsmenn for religion, politikk eller folkelig kunnskap utfordre vitenskapens eksklusive rett til å vurdere sannhet. I slike tilfeller er fortolkningsoppgaven ikke å skille ekte vitenskap fra falsk vitenskap, men å skille vitenskap fra (eller identifisere den som) mindre troverdige, mindre sannferdige eller mindre relevante kilder til kunnskap om samfunnet.

Den siste typen grensearbeid er beskyttelse av autonomi. Her handler det om tilfeller der for eksempel eksterne aktører som politikere eller bedriftsledere ønsker å bruke vitenskapen til sine egne formål. I slike tilfeller setter forskere opp fortolkningsmurer for å beskytte sin profesjonelle autonomi over valg av forskningsspørsmål eller standarder for vurdering av kunnskapskrav. Også når massemedia selv påtar seg oppgaven med å skille ekte vitenskapelig kunnskap fra antatte mindre ansvarlige påstander, vil forskere hvis påstander blir mistenkeliggjort, tegne nye kulturelle kart for å bevare sin posisjon innen vitenskapen. Et siste eksempel på denne type grensearbeid er når forskere setter grenser mellom det de gjør og konsekvensene av deres kunnskap. Hensikten er å unnslippe ansvar eller beskyldninger for eventuelle uønskede eller katastrofale effekter av den vitenskapelige kunnskapen.

Gieryn viser hvordan disse ulike typene av grensearbeid finner sted i flere historiske caser der vitenskapens representanter deltar i offentlig debatt. Hans hovedfelt er naturvitenskap, men han har også med analyser av samfunnsvitenskapelige caser. Gieryn baserer sin analyse på historiske kilder, mens jeg i denne boken baserer analysen på intervjuer med forskerne selv. Dette innebærer både fordeler og ulemper med tanke på en bredere analyse. Som nevnt i introduksjonskapitlet kan jeg ikke koble forskerutsagn til faktiske nyhetsoppslag og forskerdebatter, da hensynet til mine informanters anonymitet veier tyngst. Fordelene ved forskerintervjuene som hovedmateriale er imidlertid en grundigere dokumentasjon av forskernes egne opplevelser av å delta. Forholdet mellom journalister, publikum og forskere blir analysert med utgangspunkt i deres egen tolkning av deltakelse i offentlige fora.

Debatten om offentlig sosiologi

Diskusjonen om hvordan samfunnsforskere best skal forholde seg til kommunikasjon med publikum utenfor akademia, blusser opp med jevne mellomrom. Siden 2004 har denne debatten fått nytt liv som følge av den amerikanske sosiologen Michael Burawoys sterke forsvar for det han kaller offentlig sosiologi i sin ledertale til den amerikanske sosiologikongressen (Burawoy, 2005a). Burawoy retter seg spesifikt inn mot sosiologifaget, men hans budskap har hatt påvirkning også i andre samfunnsfag, som for eksempel sosialantropologi. Han presenterer en rekke hypoteser om offentlig sosiologi, og argumenterer for behovet for en sterk offentlig tilstedeværelse av dette samfunnsfaget. Et viktig utgangspunkt for Burawoy er at sosiologistudenter begynner sine studier med et ønske om å forbedre verden. På veien gjennom akademia, i master- og ph.d.-programmer forsvinner slike moralske ønsker til fordel for det Burawoy kaller profesjonell sosiologi, som er den valutaen studentene trenger for å klatre i akademias interne hierarkier:

We have spent a century building professional knowledge, translating common sense into science, so that now, we are more than ready to embark on a systematic back-translating, taking knowledge back to those from whom it came, making public issues out of private troubles, and thus regenerating sociology’s moral fiber. Herein lies the promise and challenge of public sociology, the complement and not the negation of professional sociology (Burawoy, 2005a, s. 261).

Burawoy skiller mellom to spørsmål som sosiologer burde stille seg selv: Sosiologi for Hvem? Og sosiologi for Hva? Ut fra hvilket publikum og hva slags kunnskap (refleksiv eller instrumentell) sosiologien retter seg inn mot, kommer Burawoy fram til fire typer sosiologi: 1) p rofesjonell sosiologi som tilbyr instrumentell kunnskap til et akademisk publikum; 2) policy-orientert sosiologi som tilbyr instrumentell kunnskap til publikum utenfor akademia; 3) kritisk sosiologi som tilbyr refleksiv kunnskap til et akademisk publikum; og 4) offentlig sosiologi som tilbyr refleksiv kunnskap til publikum utenfor akademia.

Burawoy betrakter disse typene som overlappende. Sosiologer kan spesialisere seg innenfor en type, men arbeide innenfor flere typer, eller de kan bevege seg mellom ulike typer i løpet av sin karriere. Instrumentell kunnskap har mer makt og status enn refleksiv kunnskap, som derfor trenger ekstra støtte. Offentlig sosiologi finnes i to versjoner. Den første versjonen er den tradisjonelle offentlige sosiologien som assosieres med klassiske arbeider i sosiologi, og som tydelig bygger på profesjonell sosiologi. Den andre versjonen er organisk offentlig sosiologi der sosiologer allierer seg med grupper i sivilsamfunnet og arbeider sammen med disse for å framskaffe bedre kunnskap om deres situasjon. W.E.B. Du Bois’ bok The souls of black folk, Gunnar Myrdals An American Dilemma og David Riesmans The Lonely Crowd oppgis som gode eksempler på tradisjonell offentlig sosiologi i USA. Disse kjente verkene ble i sin tid lest utenfor akademia, og de fungerte som verktøy for en offentlig diskusjon om tilstanden i USA. Burawoy hevder at de av dagens sosiologer som ytrer seg om saker av offentlig betydning på meningssider i nasjonale massemedier, befinner seg innenfor samme genre av tradisjonell offentlig sosiologi som de nevnte nordamerikanske klassikerne. Slike utøvere av tradisjonell offentlig sosiologi henvender seg typisk til et publikum som er usynlig, «tynt», passivt og vanligvis mainstream.

Den andre typen offentlig sosiologi, den organiske offentlige sosiologien, krever derimot en tett forbindelse til synlige, «tykke», aktive, lokale, og ofte motoffentligheter. Her nevnes sosiale bevegelser og grupper som arbeider for innvandreres rettigheter som eksempler. Målet med den organiske offentlige sosiologien er en prosess av gjensidig utdannelse, og å gjøre det usynlige synlig for et større publikum. En slik offentlig sosiologi blir typisk ansett som noe som ligger lenger vekk fra den profesjonelle sosiologien. Burawoy mener imidlertid at de to formene for offentlig sosiologi, den tradisjonelle og den organiske, bør anses som komplementære, og han hevder også at offentlig sosiologi ikke har noen spesifikk normativ posisjon, siden sosiologer vil ha forskjellige verditilslutninger. Det viktigste er en forpliktelse til dialog omkring temaer som kommer opp gjennom sosiologiske studier.5

Burawoys ønske om mer offentlig sosiologi ble møtt med stor entusiasme, men også med mye kritikk fra sosiologer både i USA og internasjonalt. Året etter Burawoys tale til den amerikanske sosiologikongressen, publiserte British Journal of Sociology et nummer som i sin helhet var viet til å kommentere Burawoys tale. En kommentar var at det var uheldig å skille mellom ulike typer sosiologi. Flere kommentarer handlet om presset mot universitetene fra staten, media og andre stakeholders, og hvordan dette gjorde det vanskelig å motivere til offentlig sosiologi. Her ble det blant annet påpekt at under dagens pressede situasjon for akademia var Burawoy altfor optimistisk til sosiologiens muligheter til å påvirke samfunnet rundt seg. Noen var i denne forbindelse mest opptatt av at universitetene ikke regner offentlig engasjement utover publikasjoner i de høyest rangerte tidsskrifter som viktig. Andre var mer opptatt av massemedias tendens til å redusere sosiologisk kunnskap til sin egen journalismegenre (Ericson, 2005).6

Både i sin opprinnelige tale til den amerikanske sosiologikongressen (Burawoy, 2005a), og i hans svar til kommentarene til denne (Burawoy, 2005b), framhever Burawoy Skandinavia som en region der offentlig sosiologi har vært særdeles vellykket. Han argumenterer for at særlig Norge er et land der sosiologien i stor grad er rettet mot policy-verdenen og sivilsamfunnet, og der feministisk sosiologisk forskning har hatt stor politisk påvirkning (Burawoy, 2005a, 2005b). Fra skandinavisk hold har den danske sosiologen Michael Hviid Jacobsen redigert en bok om offentlig sosiologi preget av begeistring for Burawoys oppfordring (Jacobsen, 2008). Jacobsens innvending mot Burawoy er imidlertid at han prioriterer venstreradikale bidrag, og at han har en for snever oppfatning av hva offentlig sosiologi kan være. Jacobsen er opptatt av at det finnes flere typer offentlig sosiologi enn de som gjenspeiles i Burawoys skille mellom tradisjonell og organisk offentlig sosiologi, og av hvilke effekter sosiologi kan ha når den er rettet mot ulike typer publikum (Jacobsen, 2008, s. 19–26).

Den norske samfunnsforskeren Ottar Brox har et bidrag i samme bok (Brox, 2008). Han er her opptatt av at den store veksten i forskningsinstituttsektoren i Norge de seneste årene symboliserer en tilsvarende vekst i anvendt forskning og policy-orientert sosiologi. Hvis vi skal ha håp om å gjøre sosiologien relevant for den bredere offentligheten, noe som for Brox består i å avsløre «common sense» (tatt-for-gitt-kunnskap) for folk, må den policy-orienterte sosiologien oversettes til offentlig sosiologi. Hvis ikke blir den kun et redskap for makthaverne.7 Brox er, som flere andre kommentatorer til Burawoy, kritisk til mediers opportunistiske bruk av forskning når den passer inn i journalisters egne argumenter. Og han påpeker at polariserte offentlige debatter om sensitive temaer som innvandring ofte arter seg som moralmesterskap, der deltakelse innebærer å bli plassert som enten innvandringsmotstander eller -tilhenger (Brox, 2008, s. 67). Det er slående, ifølge Brox, hvordan slike debatter ofte arter seg som uenighet om fakta, og han mener at få forskere våger å ta fatt i vanskelige problemstillinger som kan løse opp i polariserte debatter på innvandringsfeltet.

Ragnvald Kalleberg er antakelig den norske forskeren som har deltatt mest aktivt i den internasjonale debatten om offentlig sosiologi (se for eksempel Kalleberg, 2016, 2012, 2005). Kalleberg framhever at norske sosiologer er aktive forskningsformidlere både gjennom undervisning, oppdrag for myndigheter og formidling av forskning gjennom og utenfor mediene. Han ser den sosiale statusen til den individuelle akademikeren som bestående av ulike roller: forsker, lærer, formidler (og deltaker i offentlig diskurs), ekspert og akademisk medborger. Kalleberg kritiserer Burawoys skille mellom kritisk og profesjonell sosiologi ut fra et argument om at all sosiologi innebærer kritisk refleksjon, og at normative kunnskapskrav (Burawoys begrep om refleksiv kunnskap) også kan kritiseres på en begrunnet måte. Burawoy svarer på denne kritikken ved å hevde at i hans eget skjema er formidling definert som den offentlige dimensjonen av profesjonell sosiologi – altså ren formidling av forskningsresultater, og ikke som informerte innlegg i bredere debatter. Her er det en uenighet om hva formidling rent reelt består av – ren kunnskapsformidling versus mer overgripende engasjement i bestemte samfunnsspørsmål basert på forskning og kanskje et normativt engasjement.

Offentlig intellektuelle

Kalleberg har en vid fortolkning av en offentlig intellektuell (Kalleberg, 2016). Han definerer en offentlig intellektuell som en akademisk spesialist som kommuniserer sin ekspertkunnskap til personer som ikke selv har slik spesifikk forskningskunnskap. Å være en «offentlig intellektuell» forstås som en av de vanlige rollene i et rollesett knyttet til en akademisk posisjon som (for eksempel) professor. Som offentlig intellektuell kommuniserer akademikeren med mennesker som borgere, og ikke som klienter, altså en kommunikasjon til sivilsamfunnet. Kalleberg bruker akademikeres kommentarer til tre hendelser i 2011; den arabiske våren, jordskjelvet i Japan og massedrapene i Norge, som illustrasjoner på hvor vanlig det er å innta rollen som offentlig intellektuell.

I den bredere diskusjonen om ulike typer intellektuelle er Kallebergs definisjon svært generell, og det forblir uklart ut fra hvilke premisser og motivasjoner den offentlige intellektuelle kommuniserer, og også hva som skiller denne rollen fra ekspertrollen, bortsett fra at de henvender seg til noe ulike publikum. En lignende vurdering kan anfektes ovenfor Burawoys generelle idé om den offentlige sosiologien. Hess og Fleck (2014, s. 146) påpeker for eksempel at spørsmål om motivasjon for, og rekruttering til, offentlig sosiologi forble ubesvart i debatten. Derved forble det uklart hvordan sosiologer kom til å bli offentlige sosiologer, og hvordan kommunikasjon med ulike publikum ble utviklet underveis.

Tradisjonelt har offentlige intellektuelle blitt forstått som spesielt begavede og modige akademikere som har overblikk og kan og tør snakke makten midt imot. Dallyn, Marinetto og Cederström (2015) mener, som Kalleberg, at offentlige intellektuelle fortsatt er sentrale i dagens profesjonaliserte akademia.8 Men de gir en mer nyansert analyse av ulike typer intellektuelle. Dagens offentlige intellektuelle anses som figurer som gjenkjennes ved et bestemt temperament, orientering og sensibilitet.9 Mens fortidens universelle intellektuelle (et begrep hentet fra Foucault og benyttet om intellektuelle som Marx og Sartre) sluttet seg til en venstreorientert radikal posisjon og kjempet for og med politisk og økonomisk underpriviligerte grupper, er dagens spesifikke intellektuelle derimot trygge spesialister som retter sine budskap til spesifikke publikum (Dallyn, Marinetto & Cederström, 2015, s. 1036). Deres begrep om spesifikke intellektuelle er derved nær det vi ofte mener når vi snakker om eksperter i dagligtalen.

Begrepet «spesifikke intellektuelle» fanger imidlertid ikke den intellektuelle som kritisk og uavhengig kommentator, som ifølge forfatterne er intellektuelles kall (Dallyn, Marinetto & Cederström, 2015, s. 1036). De lanserer her en skala over ulike typer offentlige intellektuelle med to klare ytterpunkter. Det ene ytterpunktet er den integrerte intellektuelle som typisk er en seniorakademiker som bruker sin profesjonelle status til å utvikle en distinkt offentlig profil. Det andre ytterpunktet, den ikke-konformistiske akademikeren, karakteriserer en intellektuell akademiker som søker å delta i offentligheten samtidig som hun kultiverer et kritisk etos vis-à-vis det profesjonaliserte universitetet. Den integrerte intellektuelle engasjerer seg hovedsakelig overfor anerkjente og ofte mektige institusjoner, som policy-utviklere og det politiske etablissement. Typisk for den integrerte intellektuelle kan være å søke anerkjennelse fra beslutningstakere framfor akademiske kolleger. Den ikke-konformistiske intellektuelle ønsker eller makter ikke å tilpasse seg rådende akademiske hierarkier og henvender seg typisk til interdisiplinære publikum og til publikum utenfor akademia. Dallyn og hans kollegers poeng er at disse to typene fortsatt eksisterer i dagens akademia, og at man må finne rom for et akademisk intellektuelt temperament på de steder hvor det fortsatt er mulig. Flere akademikere er for eksempel aktive i ulike digitale forum der de diskuterer samfunnsspørsmål.

Ifølge Axel Honneth (2012) har økningen i antall kommisjoner og ekspertkomiteer som etterspør spesialisert akademisk kunnskap, bidratt til en reduksjon av tradisjonelle reservasjoner mot media i universitetssektoren. Det er i dag hverdagslig at forskere kommenterer politikk og hendelser i mediene, en utvikling som ifølge Honneth kan anses som et kulturelt biprodukt av en vellykket etablering av en demokratisk offentlig sfære. Men mens forskere hyppig kommenterer dag-til-dag-politikk i mediene, er vilkårene for sosial kritikk som utfordrer offentlig aksepterte problembeskrivelser, dårligere i dag enn tidligere. Normaliseringen av den intellektuelle i offentligheten representerer et brudd med den tette sammenkoblingen mellom intellektualitet og sosial kritikk. Dagens intellektuelle er også i større grad enn tidligere tvunget til å nøytralisere sine normative perspektiver, og søke enighet i den offentlige politiske sfære.10

Et konkret eksempel på en bestemt måte å være offentlig intellektuell på presenteres av den franske sosiologen Michel Wieviorka (2014). Wieviorka kobler sin rolle som hyppig bidragsyter i franske og utenlandske medier til en metode han – i samarbeid med Alain Touraine – benyttet i deres tidligere forskning. Metoden, «sosiologisk intervensjonisme», er en variant av aksjonsforskning. Wieviorka og hans medforskere opprettet i sine forskningsprosjekter om fagforeninger grupper med maksimum ti fagforeningsmedlemmer som forskerne selv deltok i over en periode på ett til to år. Målet var å produsere sosiologisk kunnskap som i neste omgang kunne gi begreper og perspektiver fagforeningsmedlemmene selv kunne bruke for å forstå og påvirke sin egen situasjon. Når forskningen var ferdigstilt, ble den rapportert til bredere publikum. Dette er et eksempel på det Burawoy vil kalle organisk offentlig sosiologi, der forskere snakker med publikum som selv har en dialog, og der forskerne i neste omgang bringer resultatene av denne forskningen videre til et bredere publikum. Wieviorka er i dette eksemplet opptatt av sosiologens nytteverdi for dem det forskes om, at sosiologi kan bidra til et bredere perspektiv for disse.11

Wieviorkas kobling mellom vitenskapelig produksjon og forskningskommunikasjon er et eksempel på at forskerens vitenskapelige virksomhet, hennes metodologi og teoretiske perspektiv også kan prege hennes praksis og idealer som offentlig intellektuell. Mens Kallebergs perspektiv på den offentlige intellektuelle og Burawoys idé om den offentlige sosiologen kan sies å være svært generelle, og Dallyn og kollegers ideer om en skala over ulike typer akademisk intellektuelle dagsaktuelt, gir Wieviorkas bidrag et konkret eksempel på at forskningskommunikasjon henger sammen med forskeres øvrige vitenskapelige virksomhet.

Epistemisk kultur og postnormal vitenskap

Knorr Cetina skriver om epistemisk kultur at begrepet «brings into focus the content of the different knowledge-oriented lifeworlds, the different meanings of the empirical, specific constructions of the referent (the objects of knowledge), particular ontologies of instruments, specific models of epistemic subjects» (Knorr Cetina, 2007, s. 364). Hun gir her en bred og vag beskrivelse av epistemisk kultur, som åpner for ulike tolkninger. Epistemisk kultur kan for eksempel kobles til ulike disipliner, temaer, spesifikke fagtradisjoner og forskningsmetoder, men også til de fysiske og strukturelle rammer som former forskerhverdagen. Knorr Cetina er i likhet med Thomas Gieryn en del av det bredere feltet som kalles Science and Technology Studies (STS), som på 1970-tallet ble utviklet som en ny retning innenfor kunnskaps- og vitenskapsstudier. Som sitatet ovenfor antyder, var forskerne mest opptatt av naturvitenskapelig forskning, og mange var sterkt inspirert av Bruno Latours aktør–nettverk-teori som fokuserte på relasjoner mellom mennesker og objekter som for eksempel vitenskapelige instrumenter. Forskerne i den tidlige STS-tradisjonen var kritiske til Robert Mertons tilnærming til vitenskapsstudier (Merton, 1973), der hovedtendensen ifølge dem var å analysere forskning og undervisning ut fra et internalistisk perspektiv der forholdene innad i den akademiske institusjonen og forskeres egen sosiale bakgrunn og ideologi var sentrale dimensjoner (Asdal, 2012). Forskerne som bidro til utviklingen av STS-feltet, var mer opptatt av hva den vitenskapelige praksisen besto i. De gjorde feltarbeid blant forskere for å forstå hvordan vitenskapelig sannhet blir konstruert gjennom dagligdagse vitenskapelige operasjoner. I den senere tid har flere forskere som er inspirert av denne tradisjonen, også begynt å interessere seg for samfunnsforskningen (se for eksempel Danell, Larsson & Wisselgren, 2013; Camic, Gross & Lamont, 2011; Lamont, 2009). Man ser her på hvordan samfunnsvitenskapelig kunnskap produseres, og hvordan sentrale vitenskapelige avgjørelser tas. Grensene mellom vitenskap og samfunnet utenfor forstås som foranderlige og påvirkelige. Skillet mellom akademia og samfunnet for øvrig er mer nedtonet enn i de klassiske vitenskapsstudiene til Robert Merton (Merton, 1973; Calhoun, 2010).

Begrepet «postnormal vitenskap» dukket opp på 1990-tallet innenfor den bredere STS-tradisjonen. Postnormal vitenskap ble forstått som en stil eller type problemløsning som skiller seg fra normalvitenskap som bygger på arvede holdninger og antakelser om framgang på tross av store endringer i samfunnet, som for eksempel medierevolusjon og nye muligheter for bruk av vitenskapelige resultater kommersielt (Ravetz, 2004, s. 349). Den postnormale vitenskapen er ifølge dens talsmenn bedre tilpasset en endret situasjon med flytende grenseflater mellom vitenskap, politikk og samfunn, der både effekter av vitenskapelige funn og sporen til ny forskning er tettere relatert til politisk og offentlig debatt. Et premiss er også at en slik form for vitenskap vil fungere mer demokratisk enn normalvitenskapen. Ifølge Ravetz tar den postnormale vitenskapen opp temaer der «typically, facts are uncertain, values in dispute, stakes high and decisions urgent» (Ravetz, 2004, s. 349). Ravetz beskriver postnormal vitenskap som en bestemt stil eller type problemløsning som til nå (i 2004) har utviklet seg innenfor noen felt av medisin og offentlig helse, der det er store, veldefinerte publikum med høyt engasjement i temaet, der metodologiske temaer er eksplisitt politiske, og der forskningen karakteriseres av forsiktighet ved prediksjon av sikkerhet.

Uavhengig av om vi velger å akseptere begrepet postnormal vitenskap eller ikke, peker begrepet mot noen sentrale utfordringer som kjennetegner et felt som migrasjons- og integrasjonsforskning. Migrasjon og integrasjon er temaer som hyppig diskuteres i offentlig debatt, som politiske partier profilerer seg på, og som det haster å finne politiske løsninger på. Samtidig er det, som nevnt i kapittel 2, stor usikkerhet knyttet til prediksjoner om framtiden. Ulike verdier og prioriteringer står opp mot hverandre, og forskere og debattanter er ofte uenige om faktaene på feltet. Spissede offentlige debatter, og kritiske hendelser som for eksempel den store økningen i antall syriske flyktninger til EU i 2015, æresdrap, terroranslag eller forbud mot religiøst motiverte kleskoder, kan utløse nye forskningsmidler, og etablerte forskere kan lett utsettes for kritikk. Aktivister både for og mot innvandring deltar aktivt i mediedebatten, og tillit til forskning og eksperter på ulike temaer varierer over tid og med ulike publikum. Som Ravetz påpeker, og som vi skal se eksempler på i senere kapitler, er det ofte slik at «persons involved in these debates discover that scientific prestige or official status is no guarantee of credibility or even of assured honorable behaviour» (Ravetz, 2004, s. 350). Skillet mellom forskning og politikk blir lett utydelig.

For forskere i politisk ladede felt som migrasjons- og integrasjonsforskning, kan forskningskommunikasjon innebære en ekstra utfordring og et aktivt identitetsarbeid der identiteten som forsker balanseres mot identiteten som medborger, familiemedlem og deltaker i ulike organisasjoner. I introduksjonskapitlet så vi et eksempel på en slik balansering, der en forskerkronikk utløste flere kommentarer fra forskere som alle trakk inn egen forskning og familiebakgrunn. Hvorvidt man arbeider ved et forskningsinstitutt eller et universitet, flerfaglig eller innenfor en disiplin, vil også kunne påvirke kulturen for forskningskommunikasjon. For eksempel kan den relative statusen til migrasjons- og integrasjonsforskning i forhold til andre forskningsfelt på arbeidsplassen, legge føringer på hvordan forskningsledelsen forholder seg til forskningskommunikasjon innenfor feltet.

I introduksjonskapitlet antydet jeg at forskningsinstituttsektoren og universitetssektoren kan representere ulike epistemiske kulturer. Denne antakelsen er begrunnet ved at tidsdynamikken og tidshorisontene er ulike ved disse institusjonene. På forskningsinstituttet utgjør utlysninger av forskningsoppdrag i departementer, kommuner og i forskningsråd sentrale milepeler som arbeidet organiseres ut fra. Tilslag på utlysninger av forskningsmidler er livsgrunnlaget for instituttsektoren. Mens universiteter og høyskoler også i økende grad forventes å bringe inn forskningsmidler fra eksterne kilder, er de faste stillingene her fullfinansiert fra staten. Halvparten av tiden (litt avhengig av hvilket universitet/høyskole og institutt man arbeider på) skal normalt vies til den ansattes egen forskning. Friheten til å forfølge grunnforskningsspørsmål er derved større i universitetssektoren, og tidshorisonten følger studieåret og undervisningsplanlegging i henhold til det.

I en kvalitativ studie av arbeidskulturer blant fysikere i Europa, finner de danske forskerne Hasse og Trentemøller (2011) store variasjoner. Basert på 208 kvalitative intervjuer med fysikere som arbeider eller har arbeidet ved mer enn 20 europeiske universiteter, oppdaget de tre typer meningsmønstre; «Hercules», «Caretakers» og «Worker Bees». De tre arbeidskulturene varierer blant annet i forhold til hvordan arbeidsplassen vektlegger betydningen av individuell konkurranse, samarbeid internt i forskningsgrupper, flerfaglighet og forskningskommunikasjon. Hasse og Trentemøllers studie gir derved et empirisk fundert innhold til det mer abstrakte begrepet om ulike epistemiske kulturer på forskeres arbeidsplasser.

Mens Hasse og Trentemøller ser på arbeidskulturens betydning for forskning, er jeg her opptatt av at arbeidskulturen utgjør en sentral referanseramme for normer og praksis for forskningskommunikasjon. Statusen til forskningsfeltet internt på universitets- eller forskningsinstituttet, samt overordnede retningslinjer eller normer for hvordan forskningskommunikasjon bør skje, er her viktige rammebetingelser. Mens noen institutter og forskningsgrupper har klare strategier for sin forskningsformidling, har andre forskere utydeligere signaler å forholde seg til. Noen forskere opplever også at deres forskningskommunikasjon blir utsatt for sterkere kritikk eller mindre omtale enn det deres kolleger fra andre forskningsfelt erfarer. Samtidig er det grenser for hva den kollektive kulturen bestemmer. Egen motivasjon for forskningsfeltet og for forskningskommunikasjon, og erfaringer fra felt som journalistikk og politikk, har også betydning her.

Motivasjon for migrasjons- og integrasjonsforskning

Et av Burawoys hovedpoenger er at de som begynner å studere sosiologi ofte har et ønske om å bidra til å gjøre verden bedre. Dette gjelder også for mange av de norske forskerne som en gang valgte migrasjon og integrasjon som sine forskningstemaer. Mange hadde opprinnelig en interesse for internasjonale temaer og noen for utviklingsstudier. Noen få hadde vært engasjert i politikk, og blant de yngre forskerne hadde også noen erfaring fra arbeid på asylmottak eller som flyktningkonsulent. Noen var interessert i feltet fordi de hadde venner som var innvandrere, eller fordi de selv hadde innvandrerbakgrunn. Felles for forskerne, uavhengig av tidligere erfaringer, var et ønske om å arbeide med temaer som er sentrale i offentlig og politisk debatt. Typiske argumenter for å velge dette feltet er at disse forskningstemaene er «nye og spennende», «svært relevante», og at de har «samfunnsmessig relevans». Noen trakk som nevnt også inn egne erfaringer med migrasjon eller med arbeid i feltet som motivasjonsgrunnlag:

Jeg har selv erfart hvordan det var å være en fremmed og en innvandrer. Jeg vokste opp som expat-barn i et annet land. Så, på en måte, tror jeg at jeg vet hvordan det er å være annerledes og ha en annen religion (I7, instituttforsker, 30-årene).

Jeg var svært engasjert i skjebnen til disse menneskene. Jeg var frustrert over tenkningen i regjeringskontorene (I8, universitetsforsker, 50-årene).

Flere informanter pekte også på hvordan dette feltet engasjerte dem i en mer generell betydning, og her vises det blant annet til hvordan følelsen av viktighet og utfordring av eksisterende samfunnsoppfatninger spiller inn:

Du arbeider med saker som betyr noe, som gjør at det føles viktig å skrive om dem. Jeg tror mange forskere drives av dette; de blir berørt (I3, instituttforsker, 30-årene).

Jeg tror ikke du velger dette feltet hvis du ikke har et engasjement fra starten av (I10, instituttforsker, 40-årene).

... fordi at migrasjon er noe som alltid har vært. Folk vil ikke slutte å forflytte seg. Og fordi det rokker ved veldig grunnleggende verdier og oppfatninger om hvordan ting er. Det viser nye sider av samfunnet og utfordrer vår samfunnsoppfatning, selvbilde, tvinger folk til å tenke på nye måter og tvinger oss til å se på oss selv (I28, universitetsforsker, 30-årene).

De fleste som ble intervjuet, finner forskningsfeltet meningsfullt, men de har ulike fortolkninger av hvorfor det er meningsfullt og på hvilken måte man best kan bedrive forskning på feltet. Ett perspektiv er at det meningsfulle består i å utvikle konsis og grundig kunnskap som i neste omgang kan bidra til informert samfunnsdebatt og politikkutvikling. Forskere som understreker dette, er mer opptatt av den samfunnsmessige enn av den personlige betydningen av feltet. De er også ofte opptatt av forskeres nøytralitet og objektivitet, og kan kritisere andre forskere, og noen ganger enkelte disipliner, for å være normative, politisk engasjert og ikke nok balansert.

For en annen gruppe forskere er forskningsfeltet meningsfullt fordi de ikke kan tenke seg å drive med forskning på et felt som ikke engasjerer dem personlig. Dette perspektivet er typisk koblet til et argument om at det er vanskelig å skille deskriptive og normative vurderinger fra hverandre, men at man må gjøre sitt beste for å produsere ordentlig forskning som følger etablerte metodologiske og etiske spilleregler i egen disiplin og/eller forskningsfelt.

Et tredje perspektiv er å åpent innrømme at man har normative motiver for forskningen, men at dette ikke berører selve forskerhåndverket. Forskere med en slik fortolkning av meningsfullhet benekter at det er mulig å ha et ikke-normativt perspektiv på feltet. De er ofte skeptiske til forskere som etter deres oppfatning fremmer et universelt perspektiv, eller et perspektiv fra «nowhere». De hevder at det er viktig å være tydelig på ens egen teoretiske og normative posisjon, og å gjøre så god forskning som mulig ut fra dette utgangspunktet.

Noen mener også at forskningsfeltet nettopp er ekstra spennende og stimulerende fordi det innebærer slike vanskelige vurderinger knyttet til normativitet og objektivitet. Fra denne posisjonen anses forskningsfeltet som uvanlig teoretisk utfordrende fordi man må ta stilling til normative spørsmål om muligheten for å skade minoriteter eller andre parter.

Det er vanskelig. Det er alltid en annen vinkel. Enda en måte å se det på, et annet argument, det stopper aldri. Det er spennende både fordi det rent intellektuelt er veldig vanskelig, og også fordi det er en moralsk forpliktelse her. Og de to sakene snakker ikke alltid enkelt med hverandre, det normative og det deskriptive (I11, instituttforsker, 60-årene).

Det er et vanskelig og derfor ekstremt interessant felt (I17, universitetsforsker, 40-årene).

Når jeg har fortsatt med forskning på dette feltet, er det fordi, ja jeg innrømmer det, jeg er tiltrukket til kontroversielle forskningstemaer. Fordi jeg føler at det skjerper tankene. Du kan ikke bare, som hvis jeg hadde kastet inn en kommentar jeg ikke kunne backet opp, så ville jeg definitivt ha fått høre det (I27, universitetsforsker, 30-årene).

Forskere som kommer til migrasjons- og integrasjonsforskningen fra andre forskningsfelt, opplever den politiske og normative oppmerksomheten omkring disse temaene som ekstra utfordrende når det gjelder forskningskommunikasjon. De beskriver feltet som annerledes enn andre felt de har jobbet på, og også som forskjellig fra andre sensitive felt, som for eksempel klimaforskning. En av forskerne beskriver den eksistensielle og affektive dimensjonen ved migrasjon og integrasjon som det som skiller feltet fra andre felt:

Jeg hører at folk sammenligner innvandringsdebatten med klimadebatten, og det passer ikke helt. Klimaforskere er ikke utsatt for de samme trusler og det samme hat som minoritetsforskere, der hatet er eksistensielt og ofte veldig personlig. Så du befinner deg et sted mellom en offentlig sfære som ikke alltid liker det du har å si, og på den andre siden akademia hvor tendensen er å holde din sti ren og ikke skitne deg til med et sosialt engasjement som ofte har en normativ side (I5, universitetsforsker, 50-årene).

I neste kapittel ser jeg nærmere på hvordan migrasjons- og integrasjonsforskningen i Norge har utviklet seg, og på hva som kjennetegner migrasjonsforskning i et bredere europeisk perspektiv.