Partenes prosesshandlinger danner på flere måter begrensninger for domstolenes kompetanse i sivile saker. Blant annet kan retten i saker hvor partene har fri rådighet over tvistegjenstanden, ikke bygge avgjørelsen på påstandsgrunnlag som ikke er påberopt (tvisteloven § 11-2 første ledd). Det er imidlertid etter denne regelen ikke nødvendig at retten legger til grunn et faktum som fullt ut er i samsvar med det en part har bygd sin påstand på; det er tilstrekkelig at det faktum retten bygger på, i hovedsak er i samsvar med påstandsgrunnlaget til en av partene. I artikkelen blir det gjort rede for hvordan denne regelen har utviklet seg, og det nærmere innholdet av den.

Nøkkelord: Påstandsgrunnlag, dispositive saker, sivilprosess, tvisteloven, rettsfakta