Artikkelen drøfter grensedragningen mellom imaginærforbrytelser og utjenlige forsøk i norsk strafferett med særlig henblikk på trygdebedrageri. I grenseland mellom disse finnes det mer ulne begrepet om putative forsøk. Den sentrale problemstillingen i artikkelen er hvor langt forsøksansvaret rekker ved slike typetilfeller. Dette foranledninger blant annet en klargjøring av begrepene om faktisk og rettslig villfarelse. Kan man straffe den som uriktig tror at hun gjør noe straffbart, for forsøk på overtredelse? Problemstillingen har blitt drøftet i uformelle fora i kjølvannet av «NAV-skandalen». Et annet spørsmål er i hvilken grad strafferetten bør ta på alvor forsøk som har dårlige faktiske forutsetninger for å føre frem. Forfatteren argumenterer for at lovgivers betoning av skadefølgeprinsippet i forarbeidene til straffeloven av 2005, bør regnes som et skritt bort ifra den subjektive forsøkslæren i norsk strafferett. Forfatteren klargjør også begrepet om putative forsøk og drøfter i hvilken grad disse bør anses som straffbare i norsk rett, herunder om straffansvaret bør avhenge av sondringen mellom faktisk og rettslig villfarelse.

Nøkkelord: Strafferett, forsøksansvar, imaginærforbrytelser, utjenlige forsøk, putative forsøk, trygdebedrageri, uberettiget vinnings forsett, rettsvillfarelse, faktisk villfarelse, prejudisielle rettsforhold, skadefølgeprinsippet, subjektiv og objektiv forsøkslære, vinningsforbrytelser