Immaterialretten og den tradisjonelle formueretten har i lang tid hatt et tilknytningsforhold, og dette tilknytningsforholdet har blitt styrket i det siste. Dette skyldes særlig at det i deler av immaterialretten har blitt innført tingsrettslige regler om rettsvern, ekstinksjon og prioritet, basert på det som gjelder for rettighetsregistrering knyttet til fast eiendom. Møtet mellom disse rettsområdene kan imidlertid føre til at det oppstår problemstillinger som ikke kan løses på grunnlag av lovteksten. Hvorvidt det er adgang til å utvikle ulovfestede regler for å løse slike spørsmål, må avgjøres ut fra en avveining av de hensynene som gjør seg gjeldende. Artikkelen redegjør for hvilke hensyn som kan tale for og mot ulovfestet regeldannelse generelt, og drøfter deretter i hvilken grad slike hensyn gjør seg gjeldende på henholdsvis formue- og immaterialrettens område. Videre gjøres det en vurdering av hvilken arbeidsfordeling som bør gjelde mellom domstolene og rettsvitenskapen med hensyn til slik rettsutvikling, før det avslutningsvis drøftes i hvilken grad lovgiver bevisst bør overlate rettsutvikling til domstolene og rettsvitenskapen.

Nøkkelord: Formuerett, immaterialrett, rettskildelære, juridisk metode, ulovfestet rett