Flere FN-konvensjoner om menneskerettigheter er gitt en sentral posisjon i norsk rett, og uttalelser fra konvensjonsorganene har til dels stor vekt ved tolkningen av konvensjonene. Artikkelen gjennomgår saksbehandlingen og generelle trekk ved begrunnelsen til uttalelser fra FN-komiteene, samt samvirket mellom bemerkninger til statsrapporter (concluding observations), avgjørelser i individklagesaker (views) og generelle kommentarer (General Comments). De tre ulike formene for uttalelser kan ikke sees for seg, da de inngår i et dynamisk samspill, med General Comments som koblingssentral. Samtidig har FN-komiteene vært lite åpne for andre enn sine egne kilder.

I denne artikkelen ser forfatteren nærmere på hvorvidt Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har endret bruken av skjønnsmarginen i retning av en mer prosessorientert kontroll. Med forankring i prosessuelle og materielle argumenter og empirien fra praksis, bekrefter forfatteren at det har skjedd en slik utvikling. Utviklingen er likevel kun partiell, fordi hvordan EMD bruker skjønnsmarginen vil avhenge av konvensjonsartikkel og/eller sakstype. Ettersom Norge er forpliktet til å overholde Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) etter menneskerettsloven, er det relevant for norske jurister å ha kjennskap til en endring i hvordan EMD bruker skjønnsmarginen når den avgjør om konvensjonsartiklene er overholdt.

Artikkelen tar utgangspunkt i professor Hans Fredrik Marthinussens artikkel i JV 2/2017 hvor han behandler Høyesteretts dom i HR-2017-33-A «Forusstranda» og særlig hans analyse og metode tilknyttet spørsmålet om hvorvidt eiendom overført gjennom fisjon som ledd i en frivillig rettsstiftelse vil måtte tinglyses for å ha rettsvern i konkurs, jf. ting-lysingsloven § 23. Gjennom denne artikkelen søkes analysert om Høyesterett i avgjørelsen faktisk tolker tinglysingsloven § 23 utvidende og i tilknytning til dette vurderes avtalebegrepet i en bredere kontekst. Spørsmålene om fisjon hvor overtakende selskap stiftes i forbindelse med fisjonen utgjør en avtale, samt betydningen det fusjons- og fisjonsrettslige kontinuitetsprinsippet har ved fastleggelsen av rekkevidden av tinglysingsloven § 23 og kreditorenes beslagsrett, behandles inngående.