Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 139-161)
av Jan Fridthjof Bernt
Sammendrag

Diskusjonen om forholdet mellom juss, politikk og moral blusser stadig opp i ulike varianter. I en ofte sitert artikkel fra 1962,”Høyesterett som politisk organ”, fremholder Jens Arup Seip at juristene ”synes ha vanskelig for å skjønne sin egen aktivitets natur”.  Denne kritikken  og dagens diskusjon om Høyesterett som politisk arena avspeiler brytningene mellom de to dominerende hovedmodellene for rettsvitenskapen, rettspositivismen og rettsrealismen. Rettsrealismens kritikk av den klassiske rettspositivismens tilbakeskuende, kildeorienterte, metodelære gir en god beskrivelse av rettens utvikling, men etterlater oss med et stort hull i den juridiske metodelære; hvordan beskrive det rettslige skjønn som utøves av domstoler og rettsvitenskap når man overskrider eller tilsidesetter den opprinnelige forståelse av lovbestemmelser om etablert ulovfestet rett? Dette er hovedtema i diskusjonen mellom Herbert Hart og Ronald Dworkin om ”judicial discretion”. Hart legger til grunn at rettsanvendelse som ikke er forankret i gitt kildemateriale, må anses som en type fri rettsskapende virksomhet fra domstolenes side. Dworkin mener dette gir en både uheldig og misvisende beskrivelse av dommerskjønnet, og fremholder at all rettsanvendelse er styrt av rettslige normer, og at dommerskjønnet er forankret i et faglig definert og kritiserbart sett ”principles” som avspeiler overordnede verdier og tankemønstre i dagens rettsorden. I denne artikkelen fremholdes som en hovedoppgave for rettsteorien å videreutvikle denne tilnærmingen, slik at tema for en realistisk metodelære ikke bare er en oppsummering av inntatte standpunkter, men også de bredere prinsipielle vurderingsnormer som rettsanvendere og rettsforskere ser og diskuterer gjeldende rett ut fra.

(side 162-183)
av Jens Edvin A. Skoghøy
Sammendrag

Artikkelen drøfter behovet for dissenser og særvota i Høyesterett. Når dommere er uenige om rettsspørsmål, kan det skyldes at de har ulikt syn på hvilke kilder som er relevante, at de har forskjellige oppfatninger om hva som følger av kildene, eller at de vekter kildene ulikt. -Etter artikkelforfatterens syn finnes det i hovedsak fem grunner for å dissentere eller avgi særvotum: En dissens eller et særvotum kan for det første åpne for en fremtidig «omkamp» for domstolene. For det andre kan mindretallet kan få gjennomslag ved fremtidig lovgivning. For det tredje kan en dissens eller et særvotum legge til rette for internasjonal overprøving. For det fjerde kan en dissens eller et særvotum ha som formål å markere grensetilfeller. For det femte kan en dissens eller et særvotum skyldes at en eller flere dommere ikke vil bli identifisert med flertallets rettskildebruk. Artikkelforfatteren konkluderer med at dissenser og særvota ikke bare bidrar til å nyansere gjeldende rett, men ofte representerer viktige ledd i rettsutviklingen.

Artikkelen er tidligere blitt publisert i Corpsus Juris 1963–2013. 50-års festskrift, Oslo 2013, s. 44 ff. Den blir gjengitt her med samtykke fra Corpsus Juris.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon