Takk til advokat Sigurd Holter Torp for å ha gjennomlest og kommentert utkast til artikkelen.

1. Innledning

Ved å benytte seg av faksimiler fra andre medier er muligheten tilstede for å anvende andres journalistiske arbeide til å illustrere egne reportasjer, kanskje særlig der en ikke selv sitter på det nødvendige illustrasjonsmateriale, eller når en ønsker å bringe leseren raskt inn i hva saken gjelder. Faksimilebruk er ikke særskilt regulert i åndsverkloven1, og adgangen til faksimilebruk må fastsettes ut fra en tolkning av åndsverklovens alminnelige bestemmelser.

En faksimile er en gjengivelse av et gammelt avisoppslag eller en artikkel som blir anvendt til å illustrere en ny artikkel. Leksikadefinisjonen er en «nøyaktig, oftest fotografisk, gjengivelse av dokument, manuskript el.l».2 Når denne artikkelen omtaler faksimiler og faksimilebruk menes de tilfellene der for eksempel en avis eller et tidsskrift bruker en eldre artikkel, reportasje el. som illustrasjon til egen artikkel. Faksimilen vil da ofte være en kopi av den side hvor artikkelen opprinnelig stod på trykk. Det mest vanlige er at faksimilen vises som en mindre illustrasjon i tillegg til andre bilder for å illustrere saken, men faksimilen kan også stå alene som en illustrasjon til artikkelen.

Faksimilebruk kan gjerne sees i sammenheng med et økende krav til å illustrere saker, og en faksimile er en enkel måte å finne frem til en egnet illustrasjon.3 Faksimilebruken er selvsagt uproblematisk dersom det er det samme mediet som viser en faksimile av sitt eget oppslag, men bruken blir mer problematisk dersom det er et annet medium som trykker faksimilen for å illustrere sin egen sak.

Nedenfor følger et eksempel på faksimilebruk i Aftenposten. En artikkel fra 10.10.2003 har en faksimile fra et oppslag dagen før.4

Mediene synes å benytte andres artikler og bilder relativt ukritisk, og det er ikke sikkert at redaktørenes syn på adgangen til å anvende faksimiler stemmer overens med en riktig tolkning av jussen. Det kan her ha oppstått et misforhold mellom praksis og åndsverklovens regler.

Denne artikkelen vil ta for seg hvilken adgang det er til å benytte faksimiler i forbindelse med dekningen av en sak, og hvilken plass faksimiler har i det opphavsrettslige landskapet.

2. Åndsverklovens utgangspunkt

Åndsverkloven bruker ikke begrepet faksimile, og bruken av faksimiler er ikke særskilt lovregulert. Berettigelsen av faksimilebruk må derfor søkes i de alminnelige bestemmelsene i åndsverkloven.

Åndsverkloven § 2 gir opphavsmannen en enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av artikler og fotografier dersom de anses som åndsverk. Generelt vil de fleste journalistiske artikler anses som åndsverk, med unntak for helt korte notiser. Når det gjelder fotografier skal det noe mer til før et vanlig pressefotografi anses som et vernet åndsverk, men sondringen spiller likevel liten rolle fordi fotografiske bilder nyter tilnærmet samme vern som fotografiske verk jf. åvl. § 43a.5

En faksimile vil ofte vise både deler av artikkelteksten og det bildet som er brukt i tilknytting til teksten, ettersom en faksimile ofte vil være en kopi av en avisside, som gjerne vil inneholde både tekst og bilde. Artikkelteksten og det tilknyttede bildet kan anses som et sammensatt verk.6 Åndsverkloven regulerer ikke bruken av de sammensatte verk særskilt, og hver enkelt opphavsmann råder alene over sin del. For å vurdere adgangen til å anvende faksimiler må en derfor se hen til både de regler som regulerer billedbruken, og de regler som regulerer bruken av artikkelteksten.

Utgangspunktet er at en faksimile, som viser hele artikkelen med både tekst og bilde, vil være en eksemplarfremstilling som er underlagt opphavsmannens enerett. Åndsverklovens andre kapittel har imidlertid en del bestemmelser (lånebestemmelser) som avgrenser opphavsrettens utstrekning. Av relevans for faksimilebruk er åvl. §§ 22 og 23a, og spørsmålet blir dermed om disse bestemmelsene kan gjøre en faksimilebruk berettiget.

3. Åndsverkloven § 23a – Gjengivelse av fotografier

For gjengivelse av bilder er det naturlig først å vurdere rettmessigheten etter åndsverkloven § 23a.

I de tilfeller hvor bildet er synlig og gjenkjennelig vil faksimilen i utgangspunktet utgjøre en eksemplarfremstilling, men det må sannsynligvis gjøres et unntak for de tilfeller hvor bildet i faksimilen er utydelig og nærmest ugjenkjennelig.

En avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett fra 19967 indikerer at rettmessigheten kan bero på størrelsen og trykkvaliteten til faksimilen, og dermed også fotografiet:

«Med den størrelse og trykkvalitet faksimilen hadde, må Anthonsens fotografi anses gjengitt på linje med om Se og Hør hadde gjort direkte bruk av bildet. Rettmessigheten må bedømmes etter § 8 i fotografiloven» [som langt på vei svarer til åvl § 23a].

For de bildene som er synlige i en faksimile beror det på en tolkning av åvl. § 23a hvorvidt bruken er rettmessig. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for fotografiske bilder, jf åvl § 43a annet ledd, og lyder:

«Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

Er et kunstverk eller et fotografisk verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av verk som nevnt, kan verket medtas i aviser, tidsskrifter, bøker, ved film og i kringkasting, såfremt verket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen».

Bestemmelsen innebærer i utgangspunktet at aviser ved omtale av dagshending kan gjengi et allerede offentliggjort bilde, men opphavsmannen har da krav på vederlag med mindre dagshendingen knytter seg til selve det verket som gjengis. Hvis omtalen ikke knytter seg til dagshending, vil billedbruken ikke være tillatt etter denne bestemmelsen.

Med «dagshending» kan man kort og upresist si at det er tale om en nyhetssak av en viss allmenn interesse.

Begrepet har vært drøftet i rettspraksis flere ganger, og i teorien vises det til den betydningen begrepet hadde i den nå opphevede fotografiloven § 8.8 I Rt-1995–1948 (Diana Ross)9 fant Høyesterett at vanlige hendelser, som kun er interessante fordi de angår kjente personers liv, ikke tilfredsstiller kravet til dagshending (bilder av barna til Diana Ross og Arne Næss var ikke en «dagshending»).

I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett fra 199610 mellom Dagbladet og Se og Hør fant imidlertid lagmannsretten at bryllupet mellom artisten Ole Paus og Randi Heide var å anse som en «dagshending»: «Kjente personers brylluper er omfattet med stor interesse, og de er dagsaktuelle i den forstand at de er konkrete begivenheter der nyhetsverdien taper seg betydelig så snart begivenheten er inntruffet og beskrevet i pressen».

Det følger videre av bestemmelsens første ledd annet punktum at retten til publisering/faksimile likevel ikke gjelder for verk/bilder som «er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting». En faksimile med gjengivelse av et bilde kan ikke hjemles i åvl. § 23a dersom bildet er skapt for å brukes i en avis eller et tidsskrift. Dette vil normalt være situasjonen for de bilder som publiseres i aviser og tidsskrifter. Bruk av bilder gjennom en faksimile vil derfor i de fleste tilfeller være uberettiget selv om omtalen skulle gjelde en dagshending, nettopp fordi bildet normalt vil være skapt for (eksklusiv) gjengivelse i den avis hvor bildet først ble publisert. Og skulle bruken likevel være berettiget, har opphavsmannen altså krav på vederlag.

Det gjelder et unntak fra dette i bestemmelsens annet ledd, som fastsetter at et offentliggjort bilde kan medtas i en avis såfremt bildet utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen. I forarbeidene til åndsverkloven blir det understreket at formålet med unntaket i annet ledd er å imøtekomme et praktisk behov. Det blir vist til at det må være mulig å ta bilder og filme selv om kunstverk vil komme med som en del av bakgrunnen fordi de er en del av de omgivelser hovedmotivet befinner seg i.11 I teorien er det vist til «situasjoner hvor kunstverket utgjør en tilfeldig eller underordnet rolle, som f.eks. et maleri som bakgrunn for et fjernsynsintervju».12 Unntaket vil dermed sjelden aktualiseres for faksimilebruk, hvor formålet er å illustrere egen sak med det tidligere publiserte bildet.

Borgarting lagmannsrett avsa i fjor en dom som omhandlet faksimilebruk, og som derfor er av interesse.13 Saken var at magasinet Costume hadde leid inn en motefotograf til å ta bilder av modellen og skuespilleren Jenny Skavlan. Etter å ha sett nummeret av Costume med bildene av Jenny Skavlan, tok VG kontakt med Costume, da de ønsket å følge opp saken. VG fikk oversendt bildene og en faksimile av coveret hvor Skavlan var avfotografert. Alle bilder og coveret ble benyttet, men Costume hadde ikke kontaktet fotografen før bildene ble oversendt. I dommen ble fotografen tilkjent vederlag fra forlaget bak Costume for bruken av de tre fotografiene, men ikke for faksimilen. Vederlag for faksimilebruken var heller ikke krevd. Om dette uttaler lagmannsretten følgende:

«Lagmannsretten anser at kravet gjelder de tre bildene VG gjenga basert på originalen oversendt av Costume, men ikke faksimilen av ‘coveret’ ettersom VG har full anledning til å bruke faksimiler fra andre trykksaker».

Her synes lagmannsretten å dele partenes oppfatning av at bruken av et bilde for å illustrere VGs artikkel var akseptabelt siden billedbruken her var knyttet til en faksimile som viste forsiden i Costume. Lagmannsrettens standpunkt er her tvilsomt, men spørsmålet om faksimilebruk ble ikke satt på spissen, ettersom fotografen ikke hadde krevd vederlag for bruken av faksimilen. Det er også interessant at forlaget bak Costume argumenterte med frifinnelse basert på at VG rettmessig kunne ha brukt faksimiler av alle bildene fremfor å få dem oversendt. Dette fremstår imidlertid klart uriktig i lys av det foreliggende rettskildematerialet, men er kanskje dekkende for praksis i mediene.

Lagmannsretten begrunner ikke sitt synspunkt videre, og det er vanskelig å se at utsagnet har rettskildemessig forankring. Det kan derfor hevdes at lagmannsretten her ga uttrykk for et standpunkt som er uforenlig med åndsverklovens bestemmelser.

Den foreløpige konklusjonen er at bruken av faksimiler som viser fotografier som hovedregel ikke kan hjemles i åndsverkloven § 23a. Spørsmålet blir da om bruken likevel kan anses berettiget gjennom den alminnelige sitatregelen i § 22.

4. Åndsverkloven § 22

Åndsverkloven § 22 er den alminnelige sitatregelen:

«Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».

For den artikkeltekst, som er leselig i en faksimile, er det et vilkår at man er innenfor sitatregelen for at bruken er lovlig i henhold til åndsverkloven. Bestemmelsen gir rett til å «sitere» kortere deler av andres offentliggjorte verk. En alminnelig fortolkning av ordlyden indikerer at dersom hele eller store deler av teksten er leselig i faksimilen, kan det vanskelig sies at sitatretten hjemler bruken av artikkelteksten. Da er det ikke lenger tale om sitat, men en eksemplarfremstilling av verket. Det er imidlertid antatt i både teori14 og rettspraksis15 at man i enkelte tilfeller kan sitere et verk «in extenso». Særlig der det er snakk om kortere verk, kan det etter omstendighetene være adgang til å «sitere» hele verket, dersom de øvrige vilkårene i § 22 er oppfylt.

At sitatretten som oftest ikke dekker omfattende gjengivelser kan også utledes av den ovennevnte dommen fra Borgarting lagmannsrett, RG-1997-390.

Denne avgjørelsen gjaldt en tvist mellom Se og Hør og Dagbladet. Se og Hør hadde trykket en faksimile av et oppslag i Dagbladet. Dagbladet publiserte den 6. mai 1991 en artikkel laget av journalist Kjersti Skotheim. Artikkelen omtalte bryllupet til Ole Paus og Randi Heide og hadde tittelen «Fikk sin Randi i Roma – Ole Paus nygift og lykkelig». Artikkelen bygget bl.a. på et intervju med Paus og Heide og var illustrert av et fotografi tatt av Odd H. Anthonsen. Senere samme måned hadde Se og Hør et oppslag om Ole Paus med to overskrifter: «Direkte fra skifteretten til bryllupsfest» og «Ole Paus og Randi Heide giftet seg i Roma». Oppslaget var på én side, hvorav ca halvparten var en faksimile av Dagbladets oppslag:16

Faksimilen var noe beskåret i venstre kant, men første bokstav i de fleste linjer var leselige. Hele Skotheims tekst kunne leses. Anthonsens bilde i faksimilen utgjorde noe over en fjerdedel av Se og Hørs oppslag. I denne saken kom retten til at det forelå en krenkelse av opphavsretten som ikke kunne hjemles i sitatretten, ettersom nesten hele teksten var leselig. Retten uttalte bl.a. følgende:

«Etter lagmannsrettens oppfatning gir sitatretten etter § 13 første ledd adgang til å gjengi hele verker bare når de er korte og formålet betinger at de siteres i sin helhet. Det er etter rettens vurdering ikke tilfellet her.

Skotheims artikkel er rundt 270 ord. Dette er forholdsvis kort til avisartikkel å være, men atskillig lengre enn det man vil kalle en notis – som vil være den type avistekst det særlig vil være aktuelt og legitimt å sitere i sin helhet. Formålene med Se og Hørs faksimile av Skotheims tekst synes å ha vært to. Man ville dokumentere at Dagbladet bragte denne type stoff, og man brukte avisens oppslag som blikkfang og illustrasjon til egen omtale av og kommentar til saken. Ikke for noen av formålene var det noe vesentlig poeng at Se og Hørs lesere kunne lese hele Skotheims artikkel uten vanskelighet. Direkte sitater av deler av Skotheims artikkel kunne gjort samme nytte og ville ligget innenfor sitatretten. Beskjæring av teksten, f.eks. ved tilsynelatende avrevne kanter, ville kunne medført at man ikke sto overfor en gjengivelse overhodet – uten at faksimilen ble utjenlig for formålene.»

Ut fra dette kan det utledes at der en faksimile viser hele, eller vesentlige deler av en artikkeltekst, kan en slik bruk vanligvis ikke hjemles i sitatretten i åvl. § 22. Faksimilebruken vil da utgjøre en krenkelse av opphavsmannens rettigheter. I de tilfeller hvor det kun er korte utsnitt av en artikkeltekst som er synlig, eller der hvor overskriften kun er synlig i faksimilen, vil dette derimot være en bruk som kan hjemles i den alminnelige sitatregelen.

Ettersom det i pkt. 3 ovenfor ble konkludert med at åndsverkloven § 23a som hovedregel ikke hjemlet bildebruk i en faksimile, er det naturlig å ta stilling til om et annet resultat vil følge av at man anvender den alminnelige sitatbestemmelsen i åvl. § 22.

Ordlyden i § 22 tilsier ingen begrensning av hva slags verk det kan siteres fra, men noe annet synes forutsatt i forarbeidene:

«Gjengivelse av kunstverk vil neppe være aktuelt etter den alminnelige sitatbestemmelsen. En slik gjengivelse vil lett kunne sies å medføre en utnyttelse som går utover det bestemmelsen tar sikte på... Om bestemmelsen hjemler billedsitat i form av gjengivelse av utsnitt av et kunstverk eller gjengivelse av kunstverk som del av sitat fra et skrift eller annen sammensatt kilde som det siteres fra, må avgjøres konkret».17

Fotografiske verk er ikke kommentert, men dette må ses i sammenheng med at begrepet fotografiske verk først ble etablert ved en senere lovendring1819 Rognstad synes å være av den oppfatning at fotografiske verk bør vurderes på linje med kunstverk, men åpner for at adgangen til å sitere fotografiske verk bør være noe videre i de tilfeller det er et sterkt behov for å kunne vise noe som er avbildet på et fotografi.20

Når det gjelder de fotografiske bilder er det slik at åndsverkloven § 43a, som tidligere nevnt, gjør § 23a anvendelig, men bestemmelsen inneholder ingen henvisning til § 22. Bakgrunnen for dette er antagelig at fotografiloven ikke hadde en sitatregel tilsvarende nåværende § 22.21 I praksis er altså situasjonen at loven åpner for en adgang til å sitere fotografiske verk, men ikke fotografiske bilder. Rognstad er av den oppfatning at denne forskjellen antagelig er utilsiktet, og at ytringsfrihetens behov for en sitatrett tilsier en tolkning som om § 43a tredje ledd inneholdt en henvisning til § 22.22 En slik tolkning synes fornuftig, da det ville fremstå som en utilsiktet og unødig forskjell om det var adgang til å sitere fra fotografiske verk, men ikke fra fotografiske bilder.

I en faksimile vises fotografiet som oftest i sin fullstendighet, og det skal derfor uansett mye til for at § 22 er anvendelig. Rognstad beskriver det slik: «Men selv om sitat som gjengir et helt kunstverk eller et helt fotografisk verk etter omstendighetene kan være lovlig, må nok hovedregelen være at et slikt sitat ikke er tillatt etter § 22».23

I vurderingen av om faksimilebruken kan hjemles i åndsverkloven § 22 blir det av betydning hva som ligger i at siteringen må være «i samsvar med god skikk». I denne vurderingen ville det kunne være av betydning at faksimiler brukes i stor utstrekning i mediene i dag. Den målestokk som ligger i § 22 vil måtte forholde seg til hva som er vanlig i samfunnet.24 Bestemmelsen har imidlertid også til hensikt å sanksjonere en uheldig praksis.25 I denne sammenheng bør det legges betydelig vekt på at aviser og tidsskrifter legger store ressurser bl.a. i sine bilder, som sikrer blikkfang og interesse for egne publikasjoner. Andre konkurrerende aktører bør da ikke fritt kunne trykke de samme bilder under henvisning til at det er tale om en faksimile.

Sitatrettens formål kan hevdes å være å sikre den alminnelige diskusjonsfriheten.26 Dersom en faksimile anvendes som et innspill om hvordan mediene dekket en særskilt sak synes det naturlig at denne bruken kan hjemles i åvl. § 22. Dersom Aftenposten eksempelvis har en artikkelserie som setter fokus på hvordan ulike medier dekker stortingsvalgkampen i lys av avisenes kjente politiske sympatier, vil faksimiler som viser denne dekningen etter min oppfatning kunne hjemles i åndsverkloven § 22. Dette må gjelde selv om faksimilen da vil vise fullstendige og tydelige bilder, og selv om store deler av artikkelteksten er leselig. Her vil hensynet til ytringsfriheten komme inn og veie tyngre enn hensynet til rettighetshaverne. Der hvor det fremstår som relativt klart at bruken av en faksimile ikke kan begrunnes i den alminnelige diskusjonsfriheten, men tvert i mot fremstår som snylting på andres arbeid, kan bruken ikke hjemles i § 22. Faksimiler tatt fra konkurrerende publikasjoner, som eksempelvis anvendes som en erstatning for, eller i mangel av, eget bilde for å illustrere en aktuell sak, bør således ikke anses rettmessig.27

5. Avslutning

Den forståelsen av opphavsretten som denne artikkelen gir uttrykk for kan hevdes å stå i motsetning til medienes egen praksis, ettersom faksimilebruk synes å ha blitt mer og mer vanlig de siste årene. Det er også mulig medier stilltiende aksepterer misbruk gjennom faksimiler, enten fordi man selv benytter faksimiler, eller fordi det hjelper på publisiteten av den saken faksimilen gjelder. Det er også mulig mediene ikke er tilstrekkelig kjent med hvordan faksimiler er lovregulert.

Det er derfor betimelig å stille spørsmål om en slik tolkning av åndsverkloven, som det her er redegjort for, innebærer et for vidtrekkende inngrep i pressens arbeidsrom og i ytringsfriheten. Jeg er av den oppfatning at dette ikke er tilfelle. I en konkurranseutsatt medieverden, hvor det stadig blir vanskeligere å tiltrekke seg lesere, er eksklusivitet til bilder og historier gjerne av sentral betydning. Der avis A eksempelvis sitter på eksklusive rettigheter til et bilde (som de kan ha betalt dyrt for), blir denne rettigheten lite verdt dersom en konkurrerende avis B kan illustrere egen sak med en faksimile av bildet fra avis A. En slik snylting på andres rettigheter bør ikke kunne begrunnes i ytringsfriheten.

Det er, som redegjort for ovenfor, utvilsomt tilfeller hvor ytringsfriheten kommer inn og gjør en faksimilebruk berettiget. For eksempel vil dette være tilfellet der en faksimilebruk synes nødvendig for å belyse en sak fra flere sider, eller for å fremme en diskusjon av allmenn interesse. I disse tilfellene er det nærliggende å anse faksimilebruken berettiget etter § 22.

Forholdet mellom ytringsfriheten og opphavsretten er kommentert i NOU 1999:27 og det nedenfor siterte kan tjene som en rettesnor for vurderingen av hvorvidt en faksimilebruk skal anses berettiget:

«Selv om vi her har vist eksempler på at konflikter kan oppstå mellom opphavsrett og klassisk ytringsfrihet, er det nødvendig å understreke at hovedregelen synes å være at slike konflikter unngås. Opphavsmannens enerett er undergitt en rekke avgrensninger, herunder sitatretten, retten til gjengivelse av verk i kritisk og vitenskapelig framstilling og gjengivelse av verk ved dagsaktuell hending osv. Viktig er det dessuten at det idemessige innhold i enhver ytring kan bringes videre – det er kun opphavsmannens egen utforming som er vernet.

Kommisjonen legger til grunn at begrensninger i ytringsfriheten av hensyn til andres opphavsrettigheter – på samme måte som andre begrensninger – må oppfylle kriteriet om å la seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøkning, demokrati og individets frie meningsdannelse, jf. forslaget til Grl. § 100, 2. ledd. Begrensningene må heller ikke være av en slik art at frimodige ytringer om offentlige spørsmål ikke blir tillatt, jf. § 100, 3. ledd. Det skulle tilsi at opphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk støtte både i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet.

Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning».28

Der faksimilebruk synes nødvendig for å vise alle aspekter i en offentlig debatt må den anses berettiget i lys av sitatregelen i åndsverkloven § 22, selv om fullstendige bilder og store deler av teksten vises. Der faksimilebrukens reelle formål er å snylte på andres rettigheter, kan den ikke hjemles i § 22.