I denne artikkelen gjøres det først rede for tre hovedbetydninger begrepet ‹rettsprinsipp› kan ha i juridisk diskurs: Det kan brukes som en samlebetegnelse, det kan ha en tilsløringsfunksjon, og det kan brukes som betegnelse på bestanddeler i retten som ikke tilføres den på annet vis. Dette siste betegnes som substansielle rettsprinsipper. Deretter tar artikkelen opp to egenskaper ved substansielle rettsprinsipper, nemlig deres høye generalitetsnivå og deres retningslinjekarakter. Det gjøres videre rede for at substansielle rettsprinsipper har både en normfunksjon og en rettskildefunksjon, og forholdet mellom substansielle rettsprinsipper og rettskildefaktoren reelle hensyn diskuteres. Til sist sies det noe om hvordan et rettsprinsipp kan bli anerkjent som en relevant bestanddel i retten.