Artikkelen drøfter rekkevidden av det erstatningsrettslige vernet for tap og ulempe som er en konsekvens av formuesskade, med særlig -fokus på dommene i Rt. 1996 s. 1473 (Skjerping bro-dommen), Rt. 1992 s. 1469 (Leiebildommen) og Rt. 1980 s. 309 (Nybrottveidommen). Etter tradisjonell oppfatning er kompensasjon for ulempe (ikke-økonomisk skade) betinget av hjemmel i lov. På ulovfestet område blir derfor økonomisk tap oppstilt som betingelse for å konstatere erstatningsbetingende skade. Forfatteren er kritisk til, og tar til orde for oppløsning av, lovhjemmelskravet, slik at spørsmålet om erstatnings-betingende skade kan formuleres som et spørsmål om krenket interesse bør undergis økonomiske mål gjennom tilkjennelse av monetær sanksjon.