Artikkelens tema er utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2. Etter gjeldende regler er fastsettelsen av menerstatning etter skl. § 3-2 delvis standardisert, men den bygger også på en konkret vurdering av den skadelidtes individuelle forhold. I rettslitteraturen er den standardiserte delen av utmålingen relativt godt dekket. Det er også generell enighet om at det skal foretas en konkret individuell vurdering. For denne delen av utmålingen, og dens sammenheng med den standardiserte, synes det imidlertid å mangle en mer inngående analyse. Dette er bakgrunnen for at jeg i artikkelen vil ha særlig fokus på individuelle forholds betydning for erstatningsfastsettelsen.

En hovedproblemstilling blir å klargjøre hvilke rammer som gjelder for den individuelle tilpasningen. Videre blir det et spørsmål om hvilke momenter som kan gjøre seg gjeldende ved den konkrete individuelle vurderingen, og hvilken vekt disse bør tillegges. Det må også klargjøres hvorvidt, og eventuelt i hvilken grad, det tas individuelle hensyn ved den standardiserte delen av utmålingen. En siste problemstilling er hvordan disse to delene kan og bør samordnes.