Redaksjonens formål med denne spalten er å informere om nye avgjørelser av Høyesterett som er pensumrelevante. På denne måten ønsker vi å motivere til nærmere selvstendige studier av rettsavgjørelsene.

I hvert hefte av Jussens Venner vil redaksjonen ta for seg de avgjørelsene som er publisert i Norsk Retstidende siden det siste hefte av Jussens Venner kom ut. Utvalget begrenser seg til avgjørelser som antas å være pensumrelevante. Redaksjonen vil presisere at henvisninger til det vi vurderer som pensumrelevante avgjørelser ikke nødvendigvis er uttømmende.

Redaksjonen vil understreke at referatene i denne spalten ikke må brukes til erstatning for Norsk Retstidende. Henvisningene vil være problemorienterte, og ikke fullstendige referater. Skulle leseren komme over en henvisning som virker interessant, må man derfor selv gå til kilden; Norsk Retstidende. De siste hefter av Norsk Retstidende er tilgjengelige på fakultetsbiblioteket både i Oslo, Bergen og Tromsø. Tidligere årganger av Norsk Retstidende er også å finne på en del lesesaler.

ERSTATNINGSRETT (Rt. 2000 s. 1991)

Erstatning for fall i skibakke. Culpanormen. Skadelidtes medvirkning.

Saksforholdet:

En alpinist pådro seg en alvorlig ryggskade etter et fall i noe som ikke kunne karakteriseres som et ordinært slalåmanlegg (midlertidig opparbeidet bakke).

Hovedproblemstillinger:

* Gjaldt de sikkerhetskrav som er oppstilt i de veiledende bransjenormene utarbeidet av Norske Skiheisers Forening for denne midlertidig opparbeidede bakken? Hvilken betydning har slike normer for culpanormen? * Måtte erstatningen reduseres pga. skadelidtes medvirkning?

Domskonklusjon:

Høyesterett kom enstemmig til at alpinanleggets forsikringsselskap var ansvarlig, men erstatningen ble redusert med 1/3 pga. skadelidtes medvirkning. Høyesterett unnlot å ta stilling til om det kunne være grunnlag for objektivt ansvar.

Enkelte av spørsmålene som ble tatt opp av Høyesterett:

* Betydningen av at alpinistene måtte være klar over bakkens provisoriske karakter * Anleggseierens plikt til å redusere risikoen for skade innenfor rimelighetens grenser * Bevisbyrdespørsmål; anleggseierens oppfordring til å sikre bevis* Betydningen av at ulykkesstedet var "et kritisk punkt i en ellers oversiktlig og relativt lett trase" * Alpinistenes aktsomhetsplikt

STRAFFEPROSESS (Rt. 2000 s. 2105)

Veitrafikkrett. Førerkortbeslag. "Fair trial". Uskyldspresumsjonen.

A hevdet at det var i strid med EMK artikkel 6 og uskyldspresumsjonen når politiet hadde besluttet å beslaglegge hans førerkort umiddelbart etter at han hadde blitt målt til 128 km/t i en 80-sone. Påstanden ble - ikke overraskende - forkastet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Uttalelser om at et slikt standpunkt i realiteten ville bety at politiet under etterforskningen ville være avskåret fra å anvende tvangsmidler som forutsetter konstatering av mistanke, herunder uttalelser om EMK artikkel 5.1 c. Også uttalelser om kravet til forholdsmessighet.

GJELDSFORFØLGNINGSRETT (Rt. 2000 s. 2117)

Gjeldsordning. Motregning i gjeldsordningsperioden.

Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at en gjeldsordningskreditor ikke har rett til å motregne i gjeldsordningsperioden med krav som ikke er forutsatt dekket av skyldneren i denne perioden. Kreditor ville ellers få en tilfeldig og uberettiget fordel på bekostning av resten av kreditorene og det kunne åpne for omgåelser av gjeldsordningen. Det ble også vist til lovens system. Kjæremålsutvalget tok ikke stilling til om det vil kunne gjelde unntak for konnekse krav.

STRAFFERETT (Rt. 2001 s. 58)

Narkotika. Den nedre grensen for forsett.

Saksforholdet:

Tre menn dømt i lagmannsretten for overtredelse av strl. § 162 jf § 49, for oppbevaring 23, 8 kilo amfetamin i en bil i Danmark og etterfølgende forsøk på å smugle stoffet inn i Norge. I sin rettsbelæring uttalte lagmannen bl.a. følgende om kravet til forsett for at de tiltalte skulle dømmes for forsøk på overtredelse av § 162: "Og her kommer vi inn på det vi kaller den forsettlige eller bevisste uvitenhet. Den som ikke vil vite, den som ikke spør fordi han vil slippe å vite, han har satt seg selv i bevisst uvitenhet og han kan ikke fritas. Og den som håper det er hasj, men som vet at han slett ikke kan være sikker, han kommer i nøyaktig samme situasjon." Det ble videre uttalt: "Med hensyn til kvantum er det slik at den som aksepterer å hente et narkotisk stoff i utlandet med henblikk på ulovlig innførsel til Norge, og som ikke stiller spørsmål eller gir uttrykk for klare forutsetninger med hensyn til kvantum, men som uten videre aksepterer å frakte det som legges i bilen hans, han anses å ha det nødvendige forsett med hensyn til det kvantum han fraktet."

Hovedproblemstilling:

Ga rettsbelæringen riktig uttrykk for grensen mellom forsett, i dette tilfelle dolus eventualis, og bevisst uaktsomhet?

Domskonklusjon:

Høyesterett kom under dissens 4-1 til at rettsbelæringen var så uklar at det forelå en saksbehandlingsfeil og lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.

Enkelte av spørsmålene som ble tatt opp av Høyesterett:

* Gikk det tilstrekkelig klart frem av rettsbelæringen at det for å konstatere forsett kreves at det finnes bevist at gjerningspersonen har tatt en beslutning om at handlingen skal gjennomføres selv om stoffet viser seg å være amfetamin og ikke hasj? * Fremgikk det at gjerningspersonen måtte ha tatt en beslutning om å frakte det kvantum stoff han har fraktet inn eller medvirket til å frakte inn?

STRAFFERETT. STRAFFESKATT. (Rt. 2001 s. 85)

Straffesak etter at det var ilagt forhøyet tilleggsskatt.

Saksforholdet:

A og B ble i 1993 og 1994 ilagt forhøyet tilleggsskatt med 60%. I 1994 ble A og B, på bakgrunn av anmeldelse fra Skattedirektoratet, satt under tiltale for brudd på skattelovgivningen. Lagmannsretten avviste straffesaken under henvisning til at det ville stride mot EMK protokoll 7 som setter forbud mot dobbeltstraff å idømme straff for forhold det allerede var tillagt straffeskatt for. Lagmannsretten bygde med dette på en annen rettsoppfatning enn den Høyesterett hadde gitt uttrykk for i Rt. 2000 s. 996.

Hovedproblemstilling:

* Innebærer EMK protokoll 7 et forbud mot å straffedømme for overtredelse av skattelovgivningen når det er ilagt forhøyet tilleggsskatt for samme forhold?

Domskonklusjon:

Kjæremålsutvalget viste til Høyesteretts uttalelse i Rt. 2000 s. 996 og kom enstemmig til at lagmannsrettens avvisningskjennelse bygget på uriktig rettsoppfatning.

Enkelte av spørsmålene som ble tatt opp av Høyesterett:

* Er kombinasjonen av administrativ reaksjon og ordinær straff i strid med EMK? * Er EMK til hinder for at det ilegges straffeskatt etter at det foreligger rettskraftig straffedom? * Hvis EMK forbyr ileggelse av straffeskatt etter rettskraftig straffedom er det da noen grunn til at ileggelse av straffeskatt ikke skal utelukke en etterfølgende straffesak?