Jeg ber om at artikkelen blir vurdert som en prøveballong. Den uttrykker noen tanker om rettsanvendelse som kan virke provoserende og uvante. Formålet er ikke så meget å analysere italiensk rettskildelære som å kontrastere norske rettsbrukstradisjoner mot mer positivistisk orienterte rettsmiljøer og med noen italienske erfaringer som bakgrunn. Foranledningen er et noe mer langsiktig arbeid med et prosjekt der tre pillarerer for rettsbruk skal sammenstilles: De klassisk positivistiske i romanistiske rettstradisjoner bygget på omfattende kodifikasjoner av rettsreglene ved videreføring av romerretten, den nye monolittiske og konsekvensorienterte dynamiske rettsbruk i Luxemburg og Strasbourg – og den hittil godt vernede lokale norske rettskildelære, som kanskje kan måtte redefineres ettersom lovmotivenes karakter endrer seg og de rettspolitiske vurderinger i større grad «av-nasjonaliseres» vekk fra Høyesteretts og dermed domstolssystemets autonomi. Noen slike tanker har jeg allerede luftet i bladet Juristkontakt 1996 nr 2. Den som har problemer med å kjenne seg igjen i det følgende vil kanskje kunne ha hjelp av denne artikkelen, som er et foredrag holdt på et norsk juristmøte. Artikkelen har en mer muntlig form enn det følgende pretenderer å ha. For våre juridiske studenter er dette ikke skrevet til «fortæring», men til ettertanke og forhåpentligvis egen refleksjon over den vordende jurists befatning med juss og rettsregler.