«Vi befinner oss på to ulike planeter.» Kommentaren falt fra en representant for den amerikanske forhandlingsdelegasjonen. Året var 2009, og klimatoppmøtet i København (COP15) var i ferd med å havarere. I gangene protesterte sivilsamfunnet. I konferansesalen drev forhandlingslederne diplomatisk utskjelling av hverandre.

Seks år seinere skal landene forsøke igjen. Denne gangen er scenen Paris (COP21). Igjen er målet en ny, internasjonal klimaavtale. Havarerer det denne gangen, må vi kanskje vinke farvel til togradersmålet. Men hvorfor skulle Paris lykkes der København feilet?

Et grunnproblem i klimaforhandlingene er at mange fattige og rike land har fundamentalt forskjellige tilnærminger til klimaproblemet. De ulike måtene å se verden på har drevet klimaforhandlingene i hver sin retning helt fra sin spede begynnelse i Rio de Janeiro i 1992. Uenighetene handler om ansvar, rettferdighet, ressursfordeling og penger. Men de dype ideologiske interessemotsetningene dekkes ofte over av ord om prinsipper. Dette var også tilfellet i Rio da landene ble enige om klimaforhandlingenes grunnlov, den såkalte Klimakonvensjonen (UNFCCC), heretter kalt Konvensjonen.

Konvensjonen er vedtatt etter konsensusprinsippet, og det kan være vanskelig å få øye på motsetningene i den. Men landenes vedvarende, ulike vekting av to sentrale prinsipper i Konvensjonen gir oss en pekepinn. Det ene av disse prinsippene er Konvensjonens såkalte rettferdighetsprinsipp. Det andre er prinsippet om at klimatiltak skal skje kostnadseffektivt.

Selv om disse to prinsippene kan se ut til å utfylle hverandre, brukes hvert av dem av land som står mot hverandre i klimaforhandlingene. Denne artikkelen vil se nærmere på hvordan og hva en streng tolkning av hvert prinsipp betyr i praktisk politikk. Vil streng prinsippfasthet kunne gi en levedyktig klimaavtale i Paris?

Hvor går skillelinjene?

I klimaforhandlingene deltar land i ulike forhandlingsgrupper. De såkalte u-landene er organisert i G77, Afrikagruppen og Aosis – den siste er en forhandlingsgruppe bestående av små øystater. For disse tre forhandlingsgruppene er rettferdighetsprinsippet grunnleggende. Så snart det oppstår uenighet i forhandlingene, trekker de fram Konvensjonens rettferdighetsprinsipp. En kan ikke bli enige om noe som går på tvers av dette prinsippet, mener de.

Rettferdighetsprinsippet handler om at verdens land har et differensiert ansvar for klimakrisen og ulike muligheter til å gjøre noe med den. I Konvensjonen er det formulert slik: «The Parties should protect the climate system for the benefit of present and future generations of humankind, on the basis of equity and in accordance with their common but differentiated responsibilities and respective capabilities» (min utheving).

Oversatt til norsk handler det om at de landene som først ble industrialisert, har et større ansvar for klimakrisen enn land som ble senere industrialisert, eller ikke er det. Prinsippet understreker også at land som har store økonomiske og sosiale ressurser, har større muligheter og ansvar for å gjøre noe med krisen enn hva fattige land har.

Problemet med global oppvarming knytter seg nemlig til de samlede, akkumulerte utslippene av drivhusgasser. Det betyr at de drivhusgassene som Europa og USA slapp ut på 1950-tallet, har vel så stor klimaeffekt som dem Kina, India og Brasil slipper ut i dag. Selv om Kina de siste ti årene har sluppet ut svært mye klimagasser, er deres totale historiske bidrag fortsatt mindre. Utslippene fra de fleste andre utviklingsland er helt marginale – historisk sett. Eksempelvis viser beregninger at Europa og USA historisk sett har stått for fire ganger så store akkumulerte utslipp som Kina og India til sammen (The Guardian 2010).1

I motsetning til rettferdighetsprinsippet står prinsippet om kostnadseffektivitet. Også dette prinsippet er nedfelt i Konvensjonens artikkel 3, om enn noe svakere formulert: «Where there are threats of serious or irreversible damage, lack of full scientific certainty should not be used as a reason for postponing such measures, taking into account that policies and measures to deal with climate change should be cost-effective so as to ensure global benefits at the lowest possible cost».

Prinsippet framheves oftest av landene i den såkalte Umbrella-gruppen – en forhandlingsgruppe bestående av land som på ulikt vis er svært avhengige av fossil energi. Foruten Norge består gruppen av USA, Canada, Australia, Russland, Japan, Ukraina og New Zealand. Argumentasjonen de fører, er at en kostnadseffektiv klimaavtale vil kanalisere penger til de billigste klimatiltakene først. Slik vil man få mer kutt igjen for pengene.

Motsetningen ligger selvfølgelig i at de billigste klimakuttene, globalt sett, nødvendigvis ligger i fattige land. Det kan være seg å fase ut kullkraft i Sør-Afrika, stanse oljeproduksjon i Venezuela eller stanse vedfyring i Afrika. Regner man utslippskutt per investert krone, vil slike kutt alltid være billigere enn å gå løs på energisektoren og transportsektoren i Europa og USA. Hovedårsaken er at kostnadsnivået i Anex-1-landene er så mye høyere enn kostnadsnivået i u-land.

Når det er sagt, betyr det selvfølgelig ikke at noen land nødvendigvis motsetter seg noen av prinsippene som sådan. Fortolkningen og vektingen av prinsippet har mye å si. Det er forskjell på å legge til rette for kostnadseffektiv klimapolitikk innenfor statenes egne grenser – eller innenfor avgrensende regioner som EU – og det å legge opp til en avtale som skal være kostnadseffektiv på globalt nivå. Tilsvarende er det forskjell på å kreve at u-landene ut fra et rettferdighetsprinsipp skal holdes helt utenfor en ny avtale (noe som egentlig ingen lenger krever) og å kreve ulike standarder for kutt.

Kompromiss i Kyoto

Da landene skulle forhandle fram Kyoto-avtalen i 1997, kom man i likhet med i Rio fram til et kompromiss mellom de to prinsippene. I Kyoto aksepterte rike land å gå foran med utslippskutt mot at de fikk bruke mange fleksible mekanismer. Fra norsk side var det et viktig krav at Kyoto-avtalen skulle inkludere alle klimagasser, ikke bare karbondioksid (CO2).2 En avtale som omfattet alle klimagasser ville være mer effektiv i forhold til å utløse de billigste tiltakene først, mente Norge (Depledge 2000).

Det var ikke gitt at det skulle bli slik. Afrikagruppen var imot, og mente Kyoto-avtalen bare skulle regulere utslipp av CO2. Dette for å få en avtale som var mer treffsikker når det gjaldt å regulere den vanskeligste og viktigste klimagassen. Slik ville Anex-1-landene i større grad bli tvunget til å endre energiforsyningen sin. Andre mer ukjente klimagasser, som svovelheksafluorid (SF6) og perfluorkarboner (PFK), var lettere å kutte gjennom nasjonale reguleringstiltak, mente de.

Afrikagruppen og G77 fikk delvis støtte av Tyskland, som mente Kyoto-avtalen skulle begrense seg til de tre viktigste klimagassene: CO2, metan og lystgass. Norge og USA sto alene om å mene at absolutt alle klimagas-ser skulle reguleres av avtalen. Til slutt var det likevel det norsk-amerikanske synet som vant fram (Depledge 2000).3

Et annet eksempel på fleksibiliteten som ligger i Kyoto-avtalen, er muligheten Anex-1-land har til å betale for utslippskutt i fattige land for så å skrive av dette kuttet på eget klimaregnskap. Mekanismen kalles den grønne utviklingsmekanismen, eller Clean Development Mechanism (CDM). G77 og EU var lenge imot at slike fleksible mekanismer skulle innføres i Kyoto-avtalen, men også her vant Norge og USA fram med sitt syn (ibid). I dag er systemet omfattende, og tilgangen på slike kvoter, eller CDM-kvoter, som jeg vil kalle dem her, er stadig økende.

Hvordan har så oppfølgingen av Kyoto-avtalen vært fra Anex-1-landenes side? USA skulle i henhold til avtalen redusere utslippene sine med 7 prosent i forhold til 1990 innen 2012, Japan skulle redusere med 6 prosent, Tyskland med 21 prosent og Storbritannia med 12,5.4 EU som helhet skulle kutte sine utslipp med 8 prosent. Nå kan vi gjøre opp regnskap. Fasiten er at utslippene i de vestlige industrilandene slett ikke ble redusert, men gikk opp med 2 prosent i forpliktelsesperioden (UNFCCC 2015a). I USA gikk de opp med 4,3 prosent, i Australia med 31 prosent, og i Canada med 18,2 prosent (og hele 42,2 prosent om vi inkluderer avskoging). Også i Norge har utslippene gått opp med 4,5 prosent.5 Formelt vil likevel Anex-1-landene som gruppe oppfylle Kyoto-avtalen. Årsaken er at utslippsreduksjoner som oppsto i Øst-Europa da Sovjetunionen kollapset, trekkes fra i totalregnskapet. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, førte det til økonomisk kollaps og industridød over hele Øst-Europa. Kollapsen resulterte naturlig nok i reduserte klimagassutslipp, noe Anex-1-landene som gruppe kan nyte godt av når regnskapet gjøres opp. Siden 2000 har imidlertid utslippene i Russland gått dramatisk opp. I Storbritannia, Tyskland, Sverige og Danmark har utslippene gått noe ned, men samlet ser det ikke pent ut for Anex-1-landene.

Hva har så u-landene gjort for å redusere utslipp? Man skulle kanskje tro at disse landene ikke hadde foretatt seg noe som helst, ettersom de ikke var forpliktet av Kyoto-avtalen. Men det stemmer ikke. Mange u-land har satt i gang omfattende planer for å kutte utslipp. I København la Kina fram mål om å redusere sin utslippsintensitet – mengde klimagassutslipp per BNP-enhet – med 40 til 45 prosent i forhold til 2005-nivå. Det er mer enn det som ble anbefalt av IPCC i 2007 (IPCC 2007).

Tilsvarende mål er meldt inn av andre store utviklingsland, med gode prognoser for å lykkes. Brasil skal kutte sine utslipp med 35 prosent sammenlignet med business as usual (BAU) innen 2020, og innen samme år vil Sør-Afrika, Mexico og India kutte med henholdsvis 34, 30 og 20–25 prosent i forhold til BAU. De fleste studier viser faktisk at u-landene har lovet å gjøre mer for å kutte sine klimagasser enn det i-landene har gjort (se Kartha & Erickson 2011). En UNEP-studie fra 2011 viser at u-landenes klimaløfter tilsvarer kutt i størrelsesorden 3,5 til 5,1 milliarder tonn CO2 fram mot 2020, avhengig av hva andre land forplikter seg til. I-landenes løfter ligger til sammenligning lavere, i størrelsesorden 1,1 til 3,7 milliarder (UNEP 2011). Data fra konsulentselskapet McKinsey og Stockholm Environment Institute viser samme trend (Kartha & Erickson 2011).

U-landenes klimaløfter ligger med andre ord innenfor FNs anbefalinger, mens i-landenes utslipp ikke gjør det. På denne bakgrunn er det mulig å forstå G77 og Afrikagruppen når de argumenterer for at Anex-1-landene ikke har gått foran som lovet.

Kostnadseffektivitet i praksis

Hvilke utslag får så prinsipptolkningen i praktisk politikk? Vi har vært kort innom sekketilnærmingen til klimagasser. Mer kunne vært sagt om denne, men sannsynligheten for at den beholdes i en ny klimaavtale er stor. Den er ikke lenger gjenstand for diskusjon. Mer interessant er spørsmålet om CDM. Har den noen framtid i en eventuell ny avtale?

Fra norsk hold hevdes det at CDM-mekanismen «bidrar til et mer kostnadseffektivt regime ved at klimagassutslippene reduseres der det koster minst» (Meld. St. 21 (2011–2012)). Men flere undersøkelser viser at dette ikke stemmer. Flere prosjekt fører faktisk til økte heller enn lavere utslipp. Ett av de groveste eksemplene på dette ble avslørt av britiske Environment Investigation Agency i 2010. De fant at en rekke kinesiske selskap hadde produsert den klimaødeleggende kjølegassen HFK-23, utelukkende med det formål å destruere den igjen for å selge CDM-kvoter. Ettersom HFK-23 har en klimaeffekt som er 11 700 ganger sterkere enn CO2 og en CDM-kvote er synonym med ett tonn CO2, genererte destruksjon av et tonn HFK-23 11 700 klimakvoter. Med kvotepriser som på denne tiden lå på over 100 kroner tonnet, kunne bedriftene håve inn millioner.6

Daværende klimakommissær i EU, Connie Hedegaard, uttalte at kvoter fra HFK-23-prosjekt «totalt manglet miljømessig integritet» (The Guardian 2010). EU-kommisjonen forbød siden disse kvotene i eget kvotesys-tem (ETS). En ekspertgruppe nedsatt av FN anbefalte i 2012 at ingen HFK-23-prosjekt burde utstede kvoter. Likevel har FNs kvotestyre fortsatt å godkjenne slike prosjekt for kvoteutstedelse. 30 prosent av kvotene som er utstedt av FN har opphav i slike prosjekt (UNEP 2015).

En vanlig misforståelse er at folkene i FNs kvotestyre som godkjenner kvotene, er uavhengige eksperter som objektivt vurderer hvert prosjekt opp mot tekniske kriterier. Men det er ikke hele sannheten. De representerer også sine respektive land og regjeringer. Ofte veier nasjonale hensyn tyngst, slik de gjorde i saken om HFK-23. Der har de kinesiske representantene konsekvent motsatt seg alle forsøk på å forby kvoter fra HFK-23-prosjekt. At slike politiske overveielser får trumfe de objektive kriteriene for om et prosjekt faktisk gir utslippskutt, viser at CDM-systemet slett ikke er så kostnadseffektivt som tilhengerne vil ha det til. Om CDM-prosjektene ikke utløser kutt ut over det som uansett ville ha skjedd i et business as usual-scenario (BAU-scenario), fører CDM-systemet faktisk til økte heller enn reduserte utslipp. Det fastslår FNs egen ekspertgruppe som evaluerte CDM-systemet i 2012 (CDM Policy Dialogue 2012: 38).7

Og det er flere eksempler på at prosjekt som gir økte utslipp utsteder kvoter. Flere studier viser at kinesisk vindkraft aldri burde utstede kvoter (se bl.a. Gang & Morse 2010; Haya 2010).8 Likevel kommer 20 prosent av kvotene utstedt av FN fra kinesisk vindkraft. En teknologi for varmegjenvinning, som for tiden installeres ved alle kinesiske sementfabrikker, har utstedt mer enn 60 millioner kvoter. Dette til tross for at teknologien er bedriftsøkonomisk lønnsom, statsstøttet og til og med lovpålagt (Martiniussen 2013). I Bangladesh utstedes det kvoter fra et prosjekt som går ut på å selge nye energieffektive kjøkkenovner. Problemet er bare at Grameen Shatki, som selger ovnene, selv sier at de ikke trenger inntekter fra kvotesalget for å selge ovnene.9 Norge er et av landene som har kjøpt disse kvotene (for mer om CDM-systemets integritet, se bl.a Schneider 2009; Gillenwater & Seres 2011).

FN-kvotenes framtid

Så langt har CDM-systemet utstedt 1,6 milliarder klimakvoter. Innen 2020 kan systemet ha generert så mye som 8 milliarder kvoter (UNFCCC 2015b). Det er nok til å kompensere for åtte år med tyske utslipp. Om kuttene ikke er reelle, er det svært alvorlig. EU har varslet at det vil utestenge alle CDM-kvoter fra ETS fra og med 2020. Da er spørsmålet om man i Paris kan enes om et nytt og mer stringent system, som eventuelt kan erstatte CDM.

Et tenkt virkemiddel, utformet etter en kostnadseffektiv idealmodell, ville vært innføringen av en global, marginal CO2-avgift med likt avgiftsnivå verden over. Fra norsk hold er det ingen tvil om at det er en slik global kostnadseffektivitet man ønsker å få til: «Siden reduksjoner i klimagassutslipp har den samme virkningen samme hvor i verden de skjer, bør det i klimapolitikken legges stor vekt på global kostnadseffektivitet,» står det i klimameldingen fra 2012 (Meld. St. 21 (2011–2012): 86–87). Meg bekjent er det imidlertid ingen prosesser under UNFCCC som peker i retning av at vi får noe slikt.

Hva er realistisk?

For Umbrella-landene dreier klimaforhandlingene seg om interessekamp. For dem er klimaforhandlingene en fangens dilemma-situasjon, med aktører som er rasjonelle, egoistiske og nyttemaksimerende. Da daværende statsminister Jens Stoltenberg skulle forklare hvorfor København-toppmøtet havarerte i 2009, brukte han fangens dilemma som forklaringsmodell: «Hvis jeg gjør noe alene og de andre ikke gjør noe, så er jeg bare taper. For ikke får jeg bedre miljø av det, og jeg påfører meg selv masse kostnader», sa han (Alstadheim 2011: 231). At enkeltland skulle ha noen mulighet til å påvirke ved å gå foran, hadde Stoltenberg liten tro på. Ikke engang en stor aktør som EU kunne gjennom eksempelets makt påvirke «spillets» negative karakter, mente Stoltenberg. EU var «altfor lite» (Alstadheim 2011: 234). Han advarte mot «gratispassasjerer» og konkluderte med at land som Norge ikke kan gjøre mye på egen hånd: «Hvis vi ikke har en internasjonal avtale, kan vi gjøre mindre enn vi kunne gjort med en avtale» (ibid). Det interessante er at Stoltenberg ved hjelp av denne modellen frasa seg sitt eget ansvar og la utviklingen av norsk klimapolitikk i hendene på FNs klimaforhandlinger.

Et eksempel som setter denne tenkningen på spissen, finner vi en i en artikkel av forsker Bjart Holtsmark ved Statistisk sentralbyrå. Han konkluderer med at problemet i klimaforhandlingene ikke er de som er mot utslippskutt, men heller de som er for: «slike velmente unilaterale løfter [fører] til at det blir vanskeligere å få til en dyptgripende internasjonal avtale om utslippskutt, og konsekvensen blir økte globale utslipp, stikk i strid med intensjonen» (Holtsmark 2007). Professor i økonomi, Michael Hoel, støtter Holtsmark (Hoel & Holtsmark 2009). Tesen deres er at land som Norge og USA ikke må vike en tomme i møte med rettferdighetskravene fra u-landene. Kina, India og Brasil må presses til innrømmelser. Med den korte tidsfristen verden nå har på å nå togradersmålet, kan det bli en kostbar og farlig strategi.

Den «realistiske» grunnholdningen kjenner vi også igjen i USA. I likhet med Stoltenberg og Holtsmark anser politikere i USA og Canada klimakutt som straff. Retten til å forurense betraktes som et gode. Umbrella-landene har på denne bakgrunn motsatt seg ethvert forslag om å innføre internasjonale teknologistandarder eller strenge nasjonale tak på utslipp. Slike forslag blir ansett som uheldig inngripen i økonomien. I stedet slåss de for kostnadseffektive, fleksible løsninger og kvotehandel. Kravet om at i-landene skal gå foran med utslippskutt, tolkes som krav om at i-landene skal bære «kostnadene» mens u-landene skal «slippe unna». Kanskje var det derfor ikke så underlig at den amerikanske diplomaten jeg snakket med i 2009, følte seg som på en annen planet enn folkene fra G77?10

Klimaendringene er ikke lenger et framtidsfenomen. Virkningene av dem blir bare tydeligere og tydeligere. Kanskje er det noe av årsaken til at frontene i forhandlingene hardner til? Rommet for kompromiss er blitt mindre. Med dagens utslippsprognoser vil menneskene innen år 2100 ha sluppet ut 5000 gigatonn med CO2. Det vil gi en katastrofal global oppvarming på mellom 4 og 6 grader. Skal vi ha 50 prosent sjanse til å nå togradersmålet, må vi ifølge IPCC ikke slippe ut mer enn 1000 gigatonn CO2 innen år 2100 (IPCC 2014). Når vi vet at vi i fjor slapp ut nesten 40 gigatonn, forstår en at budsjettet er lite. Skal målet nås, må Anex-1-landene i prinsippet være nullutslippssamfunn innen 40 år. U-landene har noe mer tid på seg, men også de må ha null utslipp før århundreskiftet (Anderson 2015). Spørsmålet er da om rike og fattige land kan finne fram til en felles plattform i Paris. En måte å finne sammen på er kanskje å slutte å snakke om klimakutt utelukkende som en kostnad. Kanskje er det også mulighet for grønn omstilling.

Litteratur

Alstadheim, Kjetil Bragli (2010) Klimaparadokset. Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring. Oslo: Aschehoug.

Anderson, Kevin (2015) Forelesning på Cicero Senter for klimaforskning, 9.6.2015

Asdal, Kristin (2011) Politikkens natur. Naturens politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Bloomberg Business (2015) Longyuan First-Half Profit Climbs on Stronger Wind Output. 18.8.2015. Tilgjengelig på: http://www.bloomberg.com/news/articles/2015-08-18/longyuan-first-half-profit-climbs-on-stronger-wind-output. Lesedato 3.9.2015.

CDM Policy Dialogue (2012) Climate Change Carbon Markets and the CDM: A Call to Action. Report of the High-Level Panel on the CDM Policy Dialogue. Tilgjengelig på: http://www.cdmpolicydialogue.org/. Lesedato: 3.9.2015.

The Guardian (2011) Which Nations are Most Responsible for Climate Change? 26.4. Tilgjengelig på: http://www.guardian.co.uk/environment/2011/apr/21/countries-responsible-climate-change. Lesedato 8.9.2015.

Depledge, Joanna (2000) Tracing the Origins of the Kyoto Protocol: An Article-by-Article Textual History. United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) Technical paper. Tilgjengelig på: http://unfccc.int/resource/docs/tp/tp0200.pdf. Lesedato 28.8.2015.

Gang He & Richard K. Morse (2010) Making Carbon Offsets Work in the Developing World: Lessons from the Chinese Wind Controversy. Stanford University. Program on Energy and Sustainable Development Working Paper #90 Tilgjengelig på: http://pesd.fsi.stanford.edu/publications/making_carbon_offsets_work_in_the_developing_world_lessons_from_the_chinese_wind_controversy. Lesedato 25.8.2015.

Gillenwater, M. & Stephen Seres (2011) The Clean Development Mechanism: A review of the first international offset programme. Greenhouse Gas Measurement and Management, 1: 179–203.

Haya, Barbara (2010) Carbon Offsetting: An Efficient Way to Reduce Emissions or to Avoid Reducing Emissions? An Investigation and Analysis of Offsetting Design and Practice in India and China. Tilgjengelig på: http://bhaya.berkeley.edu/docs/HayaDissertation.pdf. Lesedato 20.8.2015.

Hoel, Michael & Holtsmark, Bjart (2009) Utviklingslandene bestemmer klimautviklingen. Samfunnsøkonomen, 7: 38–48.

Holtsmark, Bjart (2007) Internasjonalt klimasamarbeid: Hvorfor skjer det så lite? Økonomisk Forum, 5: 1–10.

IPCC (2007) Climate Change 2007: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Fourth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Genève: IPCC.

IPCC (2014) Climate Change 2014: Synthesis Report. Contribution of Working Groups I, II and III to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Core Writing Team, R.K. Pachauri & L.A. Meyer (red.)]. Genève: IPCC.

Kartha, Sivan & Peter Erickson (2011) Comparison of Annex 1 and Non-Annex 1 Pledges under the Cancún Agreements. Stockholm: Stockholm Environment Institute. Tilgjengelig på: http://www.sei-international.org/publications?pid=1899. Lesedato 29.8.2015.

Martiniussen, Erik (2013): Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant. Oslo: Forlaget Manifest.

Meld. St. 21 (2011–2012): Norsk klimapolitikk. Oslo: Det kongelige miljøverndepartement, 25.4.2012.

Schneider, Lambert (2009) Assessing the Additionality of CDM Projects: Practical Experiences and Lessons Learned. Climate Policy, 9(3): 242–254.

Schneider, Lambert & Anja Kollmuss (2015) Perverse Effects of Carbon Markets on HFC-23 and SF6 Abatement Projects in Russia. Nature Climate Change. Tilgjengelig på: http://www.nature.com/nclimate/journal/vaop/ncurrent/full/nclimate2772.html#ref1. Lesedato 5.9.2015.

The Guardian (2010) EU Plans to Clamp Down on Carbon Trading Scam. 26.10. Tilgjengelig på: http://www.theguardian.com/environment/2010/oct/26/eu-ban-carbon-permits. Lesedato 4.9.2015.

UNEP (2015) CDM Projects by Type. Tilgjengelig på: http://www.cdmpipeline.org/cdm-projects-type.htm. Lesedato 5.9.2015.

UNEP (2011) The Emissions Gap Report. UNEP.

UNFCCC (2015a) Greenhouse Gas Inventory Data. Tilgjengelig på: http://unfccc.int/ghg_data/items/3800.php. Lesedato 8.9.2015.

UNFCCC (2015b) CDM Database. Tilgjengelig på: https://cdm.unfccc.int/Statistics/Public/CDMinsights/index.html. Lesedato 8.9.2015.