Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim

Kina vs. Norge

Oslo: Kagge Forlag 2015

Det er nå fem år siden det ble kunngjort at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo ville motta Nobels fredspris. Den norske Nobelkomités beslutning vakte sterke reaksjoner fra kinesiske myndigheter, som beskrev prisen som en grov innblanding i Kinas indre anliggender og et angrep på kinesiske kjerneinteresser. Prisen har fått store konsekvenser for norsk-kinesiske relasjoner, og selv et halvt tiår senere er forholdet fortsatt frosset. Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrims nye bok Kina vs. Norge er dermed svært aktuell, og relevant for den som vil forstå den historiske utviklingen av det norsk-kinesiske forholdet siden etableringen av Folkerepublikken i 1949.

Boken er først og fremst en skildring av den politiske utviklingen i Kina og det norsk-kinesiske forholdet. Boken er skrevet av to utenriksjournalister med lang erfaring, og følger Folkerepublikkens politiske utvikling fra etableringen til i dag. De mest spennende innslagene i boken er kanskje forfatterens funn fra UDs arkiver, som gir et fascinerende innblikk i arbeidet norske diplomater har gjort i Beijing. For et innsyn i utviklingen av forholdet i nyere tid, inneholder boken også flere intervjuer med både norske og utenlandske personligheter som bidrar til å kaste lys over bilaterale omstendigheter rundt fredspristildelingen i 2010.

Fokuset på kinesiske politiske forhold gjør at Kina vs. Norge er like mye en historie om Kinas politiske utvikling, sett fra norske øyne, som den er en analyse av endringer i det norsk-kinesiske forholdet. De mange rapportene fra UDs arkiver gir et spennende innblikk i hvordan politiske utviklinger i Kina ble forstått av norske og andre diplomater i Beijing. Med Kinas lukkede og ugjennomsiktige politiske system fremmer dette forståelsen av diplomatiets vansker med pålitelige analyser av viktige utviklingstrekk i Kina. Flere steder i boken vises det til viktige episoder hvor norske diplomater trakk klart feilaktige konklusjoner om politiske utviklinger i Kina, som da ambassadør Erik Dons i 1959 skrev at Kina har «avskaffet massehungeren» i en periode hvor millioner av kinesere sultet i hjel. Andre ganger er de norske diplomatenes analyser svært imponerende. Dette gir et interessant innblikk i vanskeligheten med å forstå beslutningsprosesser og politiske avveininger i Det kinesiske kommunistpartiets (KKP) indre kretser, noe som fortsatt er svært relevant.

Bokens omfattende fokus på å beskrive Kinas historiske utvikling siden 1949 gjør at det ikke alltid er like klart hvor relevant innholdet i boken er for å forstå utviklingen av det norsk-kinesiske forholdet. Slik sett er kanskje tittelen til boken noe misvisende. Noen ganger virker det som om forfatterne, som tidligere tilhørte den maoistiske bevegelsen i Norge, har vært mest interessert i å rette opp tidligere romantiske holdninger til KKP-regimet i Kina. Kapitlene om «Det store spranget fremover» og kulturrevolusjonen er eksempler på dette. Innholdet er her interessant for å forstå Kinas politiske utvikling, men kanskje ikke alltid det norsk-kinesiske forholdet.

Andre deler av boken er svært relevante for forståelsen av norsk-kinesiske relasjoner, spesielt med tanke på fredspristildelingen i 2010. I tillegg til en grundig gjennomgang av kinesiske myndigheters kraftige reaksjon mot norske myndigheter etter fredsprisen til Liu Xiaobo, omhandler boken også flere andre episoder hvor Kina har forsøkt å presse norske myndigheter. Tydeliggjøringen av denne konsekvente politikken fra KKP, med målsetning om å motarbeide ekstern kritikk og hva myndighetene omtaler som «innblanding i Kinas interne anliggender», er viktig for å forstå landets politiske utvikling og det norsk-kinesiske forholdet generelt.

Flere slike episoder beskrives i boken. I 1959 krever Kina at den norske regjeringen må gripe inn etter en VG-forside hvor Mao Zedong var avbildet med et hvitt kryss malt over ansiktet. Senere i 1967 protesterer Kinas ambassade mot flere kritiske artikler i norsk media, og sier at norske myndigheter vil bli holdt ansvarlig for at slike artikler ikke skal forekomme i fremtiden. Hvis dette kravet ikke ble imøtekommet ville det få negative konsekvenser for det norsk-kinesiske forholdet. Sammen med andre episoder, som fredsprisen til Dalai Lama i 1989, viser denne skildringen at Kinas politikk overfor Norge, spesielt med hensyn til forholdet etter 2010, ikke er grunnet i en endret kinesisk holdning, men heller den stadig økende kapasitet Kina har til å bruke politiske og økonomiske sanksjoner som et utenrikspolitisk verktøy.

Det voldsomme presset mot norske myndigheter i månedene før kunngjøringen av prisen kommer også klart frem. Under møter mellom KKP og arbeiderpartiet i mars og juni 2010, med målsetning om å etablere offisielle forbindelser mellom partiene, advarte KKP mot å gi fredsprisen til Liu Xiaobo. Viseutenriksminister Fu Ying advarte også Geir Lundestad under et møte i Oslo. I august ble daværende utenriksminister Støre invitert til Beijing, hvor han møtte Xi Jinping og andre viktige kinesiske politikere. Igjen ble det advart mot å gi fredsprisen til Liu Xiaobo, og det ble sagt at en slik tildeling ville få alvorlige konsekvenser for relasjonene mellom Norge og Kina. Støre sier i et intervju med forfatterne at han konkluderte med at dette «måtte skyldes at de visste», og henviste med det til kinesisk etterretningsaktivitet rettet mot Nobelkomiteen. Det at Kina begynte presset mot norske myndigheter så tidlig og med en sånn intensitet er vesentlig, da det understreker viktigheten av å motarbeide en kritisk fredspris for kinesiske myndigheter.

Andre mer positive aspekter i forholdets historie kommer også frem. Her er kanskje den mest interessante episoden Norges rolle i å forberede Folkerepublikken til å ta over FN-medlemskapet som Republikken Kina holdt fram til 1971 – noe som var en stor begivenhet og seier for KKPs utenrikspolitikk. Ifølge Nilsen og Øgrim var det faktisk Norges nyutnevnte Kina-ambassadør Per Ravne som informerte Kina om det påkommende gjennombruddet for Folkerepublikken i FN, til statsminister Zhou Enlais store overraskelse. Etter dette assisterte Ravne, som kom rett fra stasjonering i Norges FN-delegasjon og dermed hadde lang erfaring med FN-systemet, også kineserne i å sette opp sin egen delegasjon til FN. Dette styrket det norsk-kinesiske forholdet og ga norske diplomater i en periode spesiell tilgang til det kinesiske utenriksdepartementet.

Alt i alt er Kina vs. Norge en inngående gjennomgang av det norsk-kinesiske forholdet og Kinas politiske utvikling sett fra norske diplomaters øyne. Boken er av genre nærmere historie enn statsvitenskap, og noen ganger savnes en analyse ut over beskrivelsen av forholdets utvikling. Et annet stort gap i boken er mangelen på en dypere gjennomgang av det økonomiske forholdet, noe som har vært en ledende pådriver for utviklingen av relasjonene de siste årene. Det at boken er klart fokusert på politiske utviklinger i Kina gjør også at beskrivelsen av det norsk-kinesiske forholdet noen ganger ser ut til å være litt i baksetet. Viktige internasjonale problemstillinger som er relevante for relasjonen blir ulatt til fordel for å gi plass til skildringer av kinesiske innenrikspolitiske utviklingstrekk, hvis betydning for det norsk-kinesiske forholdet iblant er uklar. Kina vs. Norge handler mye om Kina, ganske lite om Norge, og litt mer om det norsk-kinesiske forholdet. Når det er sagt, er boken fortsatt et interessant og viktig bidrag til forståelsen av det norsk-kinesiske forholdet, spesielt hva gjelder dets utvikling etter 2010.