Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Politireformen i Liberia ti år etter - sett med politiets øyne

MA, seksjonsleder, Hordaland politidistrikt karimari66@live.no

  • Side: 365-383
  • Publisert på Idunn: 2015-09-23
  • Publisert: 2015-09-23

FNs politireform i Liberia blir i artikkelen brukt som et case for å studere politiet i landet og baseres på et feltarbeid i en etterforskningsenhet i det liberiske politiet, the Liberian National Police, ti år etter at politireformen ble innført. Artikkelen beskriver hvordan situasjonen for politiet er i det daglige arbeidet og hvilke utfordringer politiet møter. Ved å bruke profesjonsteori, belyser artikkelen politiprofesjonens særskilte behov. Den fokuserer på utfordringene som politisering av det liberiske politiet gir, og viser hvordan dette vanskeliggjør profesjonsutøvelse. Videre drøfter artikkelen hvilke forutsetninger som må være til stede for å få et demokratisk politi. Hovedtesen er at det ikke er tilstrekkelig med kunnskap og materiell alene. For å få på plass et demokratisk politi, må også de strukturelle forutsetningene for god profesjonsutøvelse være på plass. Dette er et politisk valg.

Nøkkelord: politi, profesjon politisering, korrupsjon, Liberia

Capacity building of the Liberian National Police – ten years after the reform was introduced. From a police perspective

This paper is based on a case study of the United Nations’ capacity-building of the Liberian National Police ten years after the reform was introduced. The author has conducted fieldwork within a unit in the Criminal Service Department of the police, and the paper aims to describe the challenges the Liberian police face on a daily basis. The study employs a professional theory perspective, and shows some of the special needs of the police. It focuses on challenges following politicization of the police in Liberia, and how this complicates exercise of the profession in the country. Furthermore, the paper discusses the conditions needed for democratic policing. The main assumption is that knowledge and resources alone are not enough. Good professional practice is a prerequisite for a democratic police force, and this is a political choice.

Keywords: police, profession, politicizing corruption, Liberia

 

FN og andre internasjonale organisasjoner har siden fredsavtalen i 2003 brukt store ressurser på opplæring og oppbygging av et ‘demokratisk’ politi i Liberia, uten at politiet har nådd det nivået det internasjonale samfunnet forventet. Politiet har fremdeles store utfordringer når det gjelder materiell og utstyr. De har ennå ikke nådd det antallet politifolk som er nødvendig for å yte en tilfredsstillende service til publikum. I utkantstrøk er det estimert ca én politimann per 3300 innbyggere. Når kjøretøy i tillegg er en mangelfull ressurs og mange av utkantstrøkene er utilgjengelige med bil i regntiden, kan ikke publikum regne med at politiet kommer når de trenger dem (Caparini 2014). Eksisterende litteratur har belyst hvordan politisering og det neo-patrimonialistiske samfunnet vanskeliggjør demokratiseringsprosessene i Vest-Afrika (Hills 2007; Bøås 2005). Noen peker på dilemmaet med at det tradisjonelle systemet ofte er det eneste rettssystemet som fungerer i utkantstrøkene i Liberia (Schia & de Carvalho 2009). Andre viser hvordan politiets manglende evne til å møte publikums forventninger medfører at flertallet av befolkningen har større tillit til det tradisjonelle enn til det formelle rettssystemet (Isser, Lubkemann & N’Tow 2009). Atter andre beskriver politi som mangler profesjonalitet, ressurser og kompetanse og som derfor ikke er i stand til å møte publikums forventninger. Seksuell trakassering av kvinner er ikke uvanlig (Salahub 2011: 63).

Selv om disse bidragene til litteraturen har gitt oss et bedre bilde av symptomene på en svakt utviklet rettsstat, er det fremdeles behov for å forstå årsakene til at det er så vanskelig å bygge opp et velfungerende, demokratisk politi i Liberia. Eksisterende litteratur har i stor grad beskrevet situasjonen sett utenfra. Det er lite av den som beskriver situasjonen fra politiets perspektiv og med en profesjonsteoretisk tilnærming. Denne artikkelen tar utgangspunkt i hverdagen til politiet og bruker FNs bistand til politireformen i Liberia som et case for å vise utfordringene en møter i dagens Liberia. Politireform er en del av en sikkerhetssektorreform (SSR). Med SSR menes at man reformerer sikkerhetssektoren i demokratiske former med demokratiske kontrollorganer. Sikkerhetssektoren omfatter politiet, militæret og justissektoren (Caparini et al. 2011).

Caset tar utgangspunkt i politiets eget perspektiv fra grunnplanet og synliggjør de utfordringene politiet møter i sitt daglige arbeid. Ved å bruke profesjonsteori og ta utgangspunkt i det organisatoriske og det performative aspektet ved profesjonen, belyser artikkelen politiprofesjonens særskilte behov. Den fokuserer på utfordringene politisering av det liberiske politiet gir og viser, gjennom å se på politiets utfordringer i det daglige arbeidet, hvilke forutsetninger som må være til stede for å få et velfungerende, demokratisk politi. Hovedtesen er at det ikke er tilstrekkelig med kunnskap og materiell alene. For å få på plass et demokratisk politi må det tilrettelegges for god profesjonsutøvelse, også politisk.

Artikkelen bygger på to feltarbeid i Liberia, ett i desember 2011 og ett i juni 2013. Fokus for feltarbeidet i 2011 var politiets utfordringer i bekjempelsen av kriminalitet, sett fra det lokale politiets perspektiv. Sentrale spørsmål var hvordan arbeidshverdagen artet seg og hvilke utfordringer politiet sto overfor lokalt. Feltarbeidet ble utført i Monrovia, hovedstaden i Liberia. Som tidligere United Police (UNPOL) og norsk utdannet politi, fikk jeg adgang til et etterforskningsteam på kriminalavdelingen på hovedkvarteret til det liberiske politiet. Jeg var sammen med teamet på jobb hver dag i 17 dager, rykket ut med dem på oppdrag og var til stede under avhør, fangetransporter og i retten. Jeg intervjuet både tjenestemenn og ledere underveis i feltarbeidet. Etiske problemstillinger som for eksempel eksponering av taushetsbelagt informasjon ble løst med anonymisering og samtykke.1 I tillegg til deltagende observasjon ble det foretatt intervjuer av politiledere, polititjenestemenn, FN-politiledere og FN-polititjenestemenn (Kjellstad 2013).

Feltarbeidet var til å begynne med av eksplorerende karakter, og dataene som fremkom ble etter hvert kategorisert med et teoretisk utgangspunkt i profesjonsteori. Fokus var på politiet som organisasjon og hvordan denne organisasjonen la til rette for profesjonsorganisering. Temaanalyse viste seg å være et godt hjelpemiddel for å systematisere og analysere data innhentet gjennom to forskjellige metoder, både intervju og observasjon (Braun & Clarke 2006: 77).

Feltstudiet i 2013 ble utført for å foreta en analyse av et nyopprettet sikkerhetssenter i Gbarnga i Liberia. Sikkerhetssenteret var ett av flere som ble opprettet for at staten bedre kunne utøve sin myndighet i Liberia. Dette feltarbeidet ble utført i både Gbarnga og Monrovia, og bestod utelukkende av intervjuer. Intervjuobjektene var lokalbefolkningen, lokale politifolk, påtalemyndighet, lokale journalister, lokale kvinneorganisasjoner og andre humanitære organisasjoner, FN ansatte, både lokale og internasjonale, samt representanter fra regjeringen i Monrovia og Gbarnga (Caparini 2014; Nikolaisen 2013).2

I artikkelen presenterer jeg først profesjonsteori og hvordan den kan bidra til bedre forståelse av grunnleggende forutsetninger for god polititjeneste. Deretter presenteres et case-studie av politiet i Liberia som beskriver kriminalitetsbildet og politiets arbeidshverdag. Dette etterfølges av en analyse av det empiriske materialet og en presentasjon av det liberiske politiets viktigste utfordringer i lys av profesjonsteori. Jeg avslutter med noen konkluderende betraktninger.

Politisering – profesjonalisering og konsekvenser for politiet

Mye er skrevet om Liberia, sikkerhetsutfordringene landet står overfor og den pågående sikkerhetssektorreformen (SSR). Samtidig er forholdsvis lite skrevet om hvordan politiet i landet fungerer og hva de selv mener skal til for at de skal bli et velfungerende, demokratisk politi. Marina Caparina forklarer et demokratisk politi slik:

Most fundamentally, ‘democratic policing’ and democratic control of security intelligence have come to mean that those actors responsible for carrying out internal security functions operate within the rule of law, with clearly set out mandates and responsibilities, respect human rights, are accountable for their actions within the organisation and to external oversight bodies, are non-partisan, and are responsive to the needs of the citizenry (Caparini 2010: 6).

Profesjonsteori kan bidra til å forstå vilkårene for et demokratisk politi og hvordan profesjonsorganisering og profesjonalisering kan motvirke politisering. Hovedargumentet er at den idealtypiske profesjonen vil tilby publikum den beste tjenesten fordi den sikrer en høy etisk standard og god, faglig kompetanse.

De opprinnelige profesjonene var leger, jurister og prester, men med utviklingen av det moderne samfunnet, har også antallet profesjoner økt. Både lærere, sykepleiere, fysioterapeuter, økonomer og flere andre yrkesgrupper kaller seg profesjoner. De kan også kalles aspirerende profesjoner (Fauske 2008). Profesjonene kan betraktes ut fra to aspekter, det performative og det organisatoriske aspektet. Molander og Terum beskriver profesjonene idealtypisk etter kvalitet ved måten profesjonen utøver sin oppgave på (det performative aspektet) og etter hvordan yrket er organisert med adgangskontroll til yrket gjennom utdannelse (det organisatoriske aspektet) (Molander & Terum 2008).

Det performative aspektet, kvalitetsaspektet, innebærer at profesjonen er tjenesteytende og har en klientorientering hvor klienten søker den profesjonelles råd. Den profesjonelle får sin rolle fordi han anvender spesialisert kunnskap og er trent i praksis. Selv om mye er regulert, vil det også kunne være tilfeller hvor det er svake normer for utførelsen av yrket; da må man utøve skjønn for å få et best mulig resultat. For å inneha en slik rolle stilles det krav til både etikk og kunnskap. Kunnskapskravene for profesjonsutøveren er normative ved at de måles etter spesifikke kriterier og standarder (for eksempel sykepleierhøgskole), og de gjelder for alle som skal utøve profesjonen.

Det organisatoriske aspektet, eller adgangskontrollaspektet, innebærer at profesjonen er monopolisert. Da må det være kontroll over utdanning og adgang til yrket, for eksempel ved at en lege skal ha bestått medisinsk embetseksamen. I tillegg må kvaliteten på tjenestene som tilbys kontrolleres. For at man skal kunne ta de beste beslutningen i de tilfeller hvor normene er svake, må profesjonsutøveren ha adgang til å utøve skjønn, slik en lege gjør når han/hun for eksempel skal vurdere sykmelding av en pasient. Profesjonen må derfor ha autonomi slik at de kan ta skjønnsbaserte beslutninger i det uregulerte «rommet» hvor reglene ikke gir svar, og kan derfor ikke være kun byråkratisk styrt. Profesjonsutøveren må med andre ord ha et handlingsrom til å bruke relativ frihet. Profesjonens jurisdiksjon3 avgjør hvor stort feltet for skjønnsutøvelse er for en gitt profesjon (Molander & Terum 2008: 18–19). Profesjonen er politisk konstituert, autonomi og monopol er gitt profesjonen av samfunnet med en forventning om kvalitet til de tjenestene samfunnet får igjen. Dette gir et institusjonalisert imperativ hvor profesjonen er forpliktet til å tjene samfunnets interesser. Det gir en betinget tillit hvor det forventes at profesjonen utøver internkontroll for å sikre kvalitet, og at den er altruistisk ved at den tjener allmennhetens beste (Molander & Terum 2008: 17–20).

Skjønnsutøvelse er et tillitsbasert ansvar; man har tillit til at det ligger etiske og faglige vurderinger bak beslutninger. Da må man ha mekanismer som skal forhindre at tilliten blir misbrukt, noe som igjen krever interne og eksterne kontrollmekanismer (Grimen 2008: 203).4 For å opprettholde monopolet og legitimiteten må derfor profesjonene gjennom handling vise at de er tilliten verdig, både i forhold til konstituerende myndigheter og i forhold til brukerne eller klientene. Da er både profesjonsmoral og kunnskapskravet vesentlig. Politiet har mange av kjennetegnene på en profesjon. I Norge er politiutdannelsen en profesjonsutdanning. Politiet i Norden er formelt et maskinbyråkrati, men i praksis er det et profesjonsbyråkrati (Granér & Kronkvist 2014).

Profesjonens egenart og forpliktelser gjør derfor at den skiller seg fra andre yrker og ikke kan organiseres fullt ut etter byråkratiets eller markedskreftenes logikk. Elliott Freidson mener at profesjonene har en tredje arbeidsorganisering som han kaller den tredje logikken og som er en profesjonsorganisering. De fleste profesjoner vil praktisere innenfor et byråkrati eller en markedsorganisering, men det må likevel være rom for profesjonens særskilte behov. En slik profesjonsorganisering er ifølge Freidson en forutsetning for å kunne utføre en «aktverdig og faglig funksjon som profesjon». Et grunnelement for profesjonsorganisering er det moralske aspektet ved profesjonen. Profesjonens moral og etikk skal motvirke de farene autonomien ved en profesjonsorganisering kan medføre, som for eksempel maktmisbruk og paternalisme (Freidson 2001). Politiet er statens maktutøvende ledd og har monopol på å utøve fysisk makt; det er ifølge Robert Reiner politiets egenart (Reiner 2010: 7). Da blir det særdeles viktig at det ligger en profesjonsmoral i bunn og at etikk er fremtredende i utøvelsen av politiyrket.

Politiet er samfunnets legitime håndhever av lov og orden. Ethvert samfunn må ha en eller annen form for polisiær virksomhet, formell eller uformell, til å ivareta borgernes sikkerhet og rettigheter (Reiner 2010).5 Det er ikke nødvendig med et offentlig politi for å utføre polisiært arbeid, men alle samfunn har en ordning for polisiær virksomhet og sosial kontroll uavhengig av om de har en offentlig politiinstitusjon eller ei (Reiner 2010: 4). Politiet som institusjon har fått delegert en myndighet til å utøve sin tjeneste og om nødvendig bruke fysisk makt for å få utført sine oppgaver. At politiet har legitimitet, er vesentlig for politiets posisjon i samfunnet. Politiet i et demokrati er til for borgernes sikkerhet. I ikke-demokratiske land kan politiet like gjerne være de som undertrykker borgerne på vegne av staten (Bjørgo 2007).

Hvordan kan så en profesjonsorganisering gi et bedre politi? Politiet som institusjon er et resultat av politiske beslutninger, men politiske beslutninger kan også brukes til å misbruke politiet. En profesjonsorganisering med en tydelig moral vil bidra til at profesjonen kan stå imot slik maktmisbruk. Freidson mener profesjonen som sådan ikke nødvendigvis bør adlyde myndighetene dersom beslutningene strider mot profesjonens moral. Han bruker som eksempel at legeprofesjonen fastslår at det er imot medisinsk etikk at leger tar livet av friske mennesker i forbindelse med henrettelser, da dette strider helt med legevitenskapens formål (Freidson 2001).

Profesjonsorganisering kan dermed begrense at politiet misbrukes av politiske myndigheter. Otwin Marenin mener for eksempel at det er mangel på en slik yrkesmessig og operativ autonomi som er en av de største utfordringene for afrikanske politiledere i dag. Det henger sammen med politisering av politiet, noe som er utstrakt i afrikanske land (Marenin 2009). Manglende autonomi viser seg også å være en av hovedutfordringene når en ser nærmere på politiet i Liberia.

Politiet i Liberia

Liberia er et lite land som ligger på vestkysten av Afrika. Landet ble herjet av to mer eller mindre sammenhengende, brutale borgerkriger i perioden fra 1989 og frem til 2003. Da de stridende partene i 2003 klarte å bli enig om en fredsavtale, stod det internasjonale samfunnet klart til å hjelpe Liberia i prosessen med å bygge opp igjen landet. Som en del av fredsavtalen opprettet FN en ny legasjon i Liberia, UNMIL (United Nations Mission In Liberia). UNMIL fikk i sitt første mandat fra Sikkerhetsrådet (UN SCR 1509-2003) fire hovedoppgaver: de skulle støtte implementeringen av våpenhvilen, gi humanitær hjelp og sikre menneskerettigheter, støtte sikkerhetssektorreform (SSR) og støtte implementeringen av fredsprosessen.

Den militære situasjonen i Liberia er nå forholdsvis stabil, og det er den sivile oppbyggingen det satses på nå.6 FN er i ferd med å trekke seg ut av landet. Det uttrykkes i den forbindelse bekymring for manglende kapasitet og evne hos det liberiske politiet, The Liberian National Police (LNP), som skal overta ansvaret for sikkerheten etter UNMIL. FN har oppfordret den liberiske regjeringen til å ha et særlig fokus på LNP i tiden fremover (se UNSCR 2016-2013).

LNP er i realiteten et helt nytt politikorps som er bygget opp etter at UNMIL startet politireformen i Liberia i 2004. Det har hersket en dyp mistillit til politiet blant befolkningen i Liberia. Dette skyldes ikke minst dets grove maktmisbruk over lang tid før fredsavtalen i 2003. Politiet var et redskap for presidenten og ikke for folket (Friedman 2011). Sikkerhetssektorreform ble derfor en viktig del av fredsavtalen, og det å gjenoppbygge tilliten til statlige institusjoner ble sett på som avgjørende for å lykkes. UNMIL startet arbeidet med politireformen tidlig i 2004. Ingen av de tidligere polititjenestemennene fra The Liberian National Police Force fikk fortsette direkte i LNP. Alle måtte søke sin stilling på nytt, og de ble ansatt etter visse kriterier som blant annet utdannelse, alder og oppførsel under borgerkrigen. Mer enn 2000 polititjenestemenn måtte slutte, og bare 800 fikk fortsette i politiet (Friedman 2011).

I 2013 hadde 4300 nye polititjenestemenn fått en 12 måneder lang utdanning ved Politiskolen, National Police Training Academy (NPTA) (Caparini 2014). LNP er et nasjonalt politi, og LNPs politihovedkvarter ligger i hovedstaden Monrovia i Montserrado fylke – ett av femten fylker i Liberia. Politisjefen og leder for LNP har tittelen Inspector General of Police (IGP). Han/hun er den nasjonale sjefen for politiet samtidig som han/hun er sjef for politiets hovedkvarter, LNP HQ. Toppledelsen i LNP består videre av de to nestlederne til IGP og seks politimestre. De åtte øverste lederne, i tillegg til IGP, er utpekt direkte av Liberias president. Kriminalavdelingen i LNP heter Criminal Service Department (CSD). Det var på CSD at jeg gjorde mitt feltarbeid i desember 2011.

Kriminalitetsbildet i Monrovia var i all hovedsak preget av det politiet vil kalle hverdagskriminalitet. Narkotikakriminaliteten i Liberia er økende, og marihuana er det vanligste narkotiske stoffet. Smugling er utbredt, og metodene som ble brukt til smugling var mangfoldige. Det var ikke bare narkotika som ble smuglet. Smuglingen omfattet alt som folk trengte av varer − fra mat til gull, diamanter og våpen. Smuglerne brukte gjerne de samme smuglerrutene uavhengig av hva de smuglet. Det manglet statistikk over narkotikasaker og beslag, så økningen i antall narkotikasaker kunne ikke tallfestes. Væpnede ran var et stort problem i Liberia, og politiet mente at det hang sammen med økt narkotikabruk, fordi stoffet ble finansiert gjennom kriminalitet. Dette påvirket i stor grad samfunnet og befolkningens trygghetsfølelse. Den grenseoverskridende organiserte kriminaliteten i Liberia som er beskrevet i rapporter fra United Nations Office for Drugs and Crime (UNODC) og Verdensbanken, er imidlertid ukjent for det liberiske politiet (UNODC 2010).

Den særegne kriminaliteten i Liberia er den som følger av overtro og rituelle drap og som kan føre til for eksempel menneskehandel med barn. Det var vanskelig å vite omfanget av denne kriminaliteten fordi det var mange vandrehistorier, og det fantes ingen pålitelig statistikk. Det ble fortalt at barn ble utnyttet både som arbeidskraft og som offer for overtro og rituelle drap. En liberisk politileder forklarte det slik:

They buy children for adoption and ritual sacrificing of children. They take them to voodoo man, and remove the genitals and the eyes. To eat this [genitals and eyes] gives you power.7

LNP-lederen forklarte at denne typen drap skjedde fordi folk trodde på den magiske kraften i de forskjellige kroppsdeler. Rituelle drap var ikke godt dokumentert, men folk flest trodde at de kunne forekomme og forholdt seg deretter. I sum er altså kriminalitetsbildet det liberiske politiet står overfor mangslungent og utfordrende.

I tillegg preges politiets arbeidshverdag av underbemanning og mangel på grunnleggende utstyr til å utføre polititjenesten på en tilfredsstillende måte. På etterforskningsenheten hvor jeg gjorde feltarbeid i 2011, jobbet det syv etterforskere som delte ett kontor. Politiet hadde hverken internett eller politinett. Protokoller, papir og penn var det utstyret de vanligvis brukte, og alle avhør ble først håndskrevet før de eventuelt ble ført inn på datamaskinen.8 Kontoret ble også brukt til avhør og var meget dårlig utstyrt. Møblene på kontoret var en trebenk og noen ødelagte stoler.

Jeg var med etterforskningsteamet ut på flere oppdrag. Ett av dem var et åsted for væpnet ran. Åstedet lå i et boligområde i hovedstaden. Boligområdet hadde hverken innlagt vann eller strøm – det er ikke offentlig rennende vann eller strøm i Monrovia. Om natten var det svart fordi det er lite gatelys og andre lyskilder. Denne natten hadde det vært fire ran i det samme boligområdet, og folk var bekymret. Gjerningsmennene hadde brukt machete, og de hadde pistol. Det var pågrepet en person som mistenkt i saken, men han nektet for å ha gjort det. Da etterforskerne kom,9 ble de mottatt av de fornærmede og vitner som forklarte hva som hadde skjedd. Politiet hadde ikke noe kriminalteknisk utstyr, men de tok avhør av fornærmede og flere vitner og skrev ned forklaringene med penn og papir. Politiet dro så videre til et annet boligområde i nærheten. Det var her den ene antatte gjerningsmannen bodde. Etterforskerne prøvde å finne bevis for at de hadde tatt riktig gjerningsmann og foretok en rundspørring i dette området. Etter mange avhør og utført ransaking var ikke mistanken mot den pågrepne styrket. Politiet hadde ikke nok beviser for at de hadde pågrepet riktig mann og bestemte seg derfor for å løslate ham. Formelt måtte løslatelsen besluttes av øverste ledelsen på kriminalavdelingen, og det tok flere dager før beslutningen var tatt og løslatelsen faktisk var gjennomført. Før løslatelsen, ble alle de fornærmede kalt inn til politiet. De ble fortalt av etterforsker i saken at siktede ville bli løslatt og de ble forklart hvorfor.

I dette tilfellet viste politiet god etterforskningskompetanse. Selv om de ikke hadde noen form for kriminalteknisk utstyr, viste de at enkle etterforskningsmetoder kan gi viktige opplysninger i en sak. Politiet viste også respekt for publikum ved å forklare saksgangen, og det forebygget en eventuell uro når mistenkte ble løslatt.10 Politiet lette etter opplysninger som både kunne styrke og svekke mistanken mot siktede. Dermed fremstod de, etter min oppfatning, som upartiske. En slik oppførsel fra politiets side er med på å øke tilliten til politiet. I denne saken viste politiet at de har den grunnleggende kompetansen.

Om dette er gjengs i hele det liberiske politiet, er det ikke grunnlag for å si. I Gbarnga var det flere av informantene som mente at politiet prøvde å gjøre en god jobb, men utfordringene de stod overfor var for store til at de kunne lykkes. De forventet ikke hjelp fra politiet, og de uttrykte sympati med et politi som ikke hadde mulighet til å oppfylle publikums forventninger blant annet på grunn av mangel på grunnleggende utstyr (Nikolaisen 2013).

Politiprofesjonens største utfordringer

Utfordringene for politiet i Liberia var mange. Det mest synlige var, som eksemplet over viste, mangel på ressurser. Informantene i Gbarnga forklarte at politiet ikke hadde biler eller drivstoff, og transport foregikk for det meste med lokal taxi enten i form av bil eller moped. Slik transport måtte politiet betale fra egen lomme, men i stedet krevde de publikum for betaling (Nikolaisen 2013). I tillegg måtte publikum betale dyre gebyr til dommeren for å få fremmet en sak for retten, noe de fleste ikke hadde råd til. Det medførte at politiet ikke var den aktuelle instansen å benytte når det ble begått kriminalitet. Da brukte man heller de tradisjonelle rettssystemene, noe som ofte var svært ugunstig, særlig for kvinner (Caparini 2014). Påstanden til en av de kvinnelige informantene om at «there is no justice for the poor» er betegnende for hvordan fattigdom er et hinder for at folk flest har adgang til politi- og rettssystemet i Liberia i dag.

Byråkrati, beslutninger og rettsikkerhet

Mangel på rettssikkerhet var en annen stor utfordring for politiet i Liberia. Rettssikkerhet skal beskytte innbyggerne mot vilkårlighet eller overgrep fra myndighetene og skal ideelt sett gjelde alle borgerne. Rettssikkerheten gir publikum rettigheter og stiller krav til hvordan saksbehandlingen skal foregå. Dette innebærer blant annet krav om etterprøvbarhet og taushetsplikt (Olsen et al. 2010). Som eksemplene vil vise ivaretas ikke rettsikkerheten i Liberia i dag slik den burde.

For det første er beslutningssystemet i politiet i seg selv så tregt at det medfører brudd på rettighetene til de impliserte. Alice Hills skriver om dette fenomenet. Hun har studert politiet i fire vestafrikanske land og påpeker generelt at maktkonsentrasjonen rundt Inspector General of Police har en byråkratiserende effekt på politiet og beslutningstakingen. I en organisasjon hvor for mye makt er samlet på ett kontor, blir beslutninger ikke tatt. Ikke bare medfører dette ineffektivitet, men det betyr også at IGPs innflytelse undergraves ettersom for mye av tiden må brukes på trivialiteter. Slike organisasjoner preges altså av byråkrati, institusjonell treghet, manglende kapasitet og utilstrekkelige ressurser og er ikke i stand til å hegne om borgernes rettssikkerhet (Hills 2007: 418).

Disse konklusjonene ble bekreftet gjennom mine feltstudier i Liberia. Det var denne tregheten i systemet som gjorde at det tok flere dager fra man hadde sett at det ikke var tilstrekkelig bevis til å holde på den pågrepne i ranssaken nevnt i eksemplet over og til han faktisk ble løslatt, fordi den endelige beslutningen måtte tas av øverste ledelse. På etterforskningsenheten så jeg at etterforskerne hver eneste dag skrev sammendrag av de sakene de hadde jobbet med den dagen. Sammendraget ble sendt til den øverste ledelsen på kriminalavdelingen for at beslutninger om videre saksgang skulle tas. Det tok tid før alle rapportene kom frem og beslutninger ble tatt, og det å ta raske beslutninger var vanskelig.

Politikere, «hemmelige samfunn» og rettsikkerhet

Andre forhold som kunne være problematisk for rettssikkerheten, var politikernes relasjon til politiet. Politikere kan ønske å bruke politiet for å vise handlekraft. For at et budskap om handlekraft skal nå frem til velgerne, må det tas grep. Ett grep kan være å forsøke å gjøre politiet mer synlig og mer effektivt. Konsekvensene kan i lengden likevel bli motsatt. Endringer inntreffer ikke over natten og kan raskt bli symbolpolitikk i stedet for at de egentlige kriminalpolitiske problemene tas tak i (Vestby 2012: 126). I Liberia er ansettelsen av øverste leder i politiet – Inspector General of Police – en politisk ansettelse. Det betyr at ansettelse av en ny politisjef og det han/hun står for, vil gjenspeile presidentens kriminalpolitikk. Væpnende ran var en stor kriminalpolitisk utfordring i Liberia og hadde vært det gjennom lengre tid. Da den nye politisjefen ble ansatt i desember 2011, var dette den første kriminalitetsutfordringen han grep tak i. For å vise handlekraft og politisk vilje til å gjøre noe med problemet, gikk han ut i pressen og sa at alle kriminelle ranere i Monrovia hadde 72 timer til å melde seg for politiet; hvis ikke ville de bli pågrepet (New Democrat Dec. 02, 2011a).11 Et slikt utsagn er umulig å følge opp i et demokratisk land. Noen dager etter at 72 timers fristen var utløpt, så jeg hvordan de løste dette i Liberia. Jeg kom på jobb om morgenen og hørte mye støy fra politiarresten på hovedkvarteret. Den var overfylt, og bakgården var full av fanger. En av etterforskerne på stedet fortalte at det hadde vært en razzia i gettoene i områdene rundt byen, og de hadde tatt inn mange røykelag.12 Senere på dagen stod det på forsiden i avisen med store bokstaver: «Suspected Armed Robbers Enveloped. Over 175 Arrested» (New Democrat Dec. 12, 2011). Overskriften gjaldt razziaen og den fulle politiarresten, men det var vanskelig å forstå hvordan fangene fra røykelagene var blitt til «Armed Robbers». Det viste seg at de alle var mistenkt for væpnet ran.

Neste dag uttalte Inspector General of Police seg igjen i avisen. Han sa at ingen ranere hadde meldt seg frivillig til politiet innen fristen på 72 timer. Da fristen utløp, ble derfor en razzia satt i gang. IGP sa til avisen at det var dette han hadde advart dem [de kriminelle] mot, nemlig at de som ikke meldte seg frivillig som ranere, ville bli hentet av politiet. Han sa videre at dette var ikke den første og heller ikke ville bli den siste razziaen (New Democrat Dec. 13, 2011). For meg virket dette som en bevisst strategi fra den nye politisjefen: pressen ble brukt aktivt, og politiet skulle fremstå som effektivt. De etterforskerne jeg snakket med forklarte at initiativet bak aksjonen kom fra toppen. I avisen noen dager senere stod det:

… Director XXX [IGP] said the rounding up of suspected criminals would not stop until «I am convinced that the crime rate is zero» (New Democrat Dec. 16, 2011).

Denne type fremgangsmåte og adferd gjør at man kan stille spørsmål ved motivene for razziaene og det juridiske grunnlaget for dem. Denne episoden viser hvordan politikernes symbolpolitikk kan utgjøre en stor fare for rettssikkerheten til de arresterte og hvor problematisk direkte politisk styring av politiet er.

Når de pågrepne så ble fremstilt i retten, stolte ikke publikum på at domstolene avsa en rettferdig dom. Flere informanter fortalte om de «hemmelige samfunn» som en viktig del av maktapparatet i Liberia. Det var likevel ingen av informantene som erkjente at de selv var med i et slikt nettverk eller kunne opplyse om hvordan slike nettverk fungerte. Uavhengig av hvor riktige beskrivelsene av de hemmelige samfunnene er, preget det befolkningens oppfatninger av hvordan makten fungerte. Det er dokumentert gjennom flere studier fra Liberia at slike «hemmelige samfunn» eksisterer (Fuest 2010).13

Flere informanter – både i LNP og FN-politiet – hevdet at avgjørelser i politi eller domstoler kunne bli tatt av maktpersoner med tilknytning til de «hemmelige samfunn». Disse nettverkene kunne ha utspring i tradisjonelle og religiøse organisasjoner, eller i «eliteorganisasjoner» som frimurerlosjen og andre losjer. En av informantene beskrev hvordan den politiske eliten styrte gjennom disse organisasjonene:

People with the right contacts will not be convicted, because a member of the organization (Free Mason, All Fellow, UBF (United Brotherhood of Friendship)) will call the judge, and they will be released.

Informanten pekte også på tradisjonelle og religiøse organisasjoner. Han forklarte at de samme medlemmene fra den politiske eliten også var medlemmer av religiøse, hemmelige samfunn som Poro og Sande.14 En tilknytning til et religiøst samfunn ga stor innflytelse, og alle typer nettverk ble brukt som verktøy av eliten. Følgelig var samtlige toppledere i politiet og dommerne medlem av slike organisasjoner. Relasjonene internt i disse organisasjonene var forpliktende, og dommerne dømte i henhold til medlemmenes interesser. Dette la åpenbart store begrensninger på rettssikkerheten. Politiet ble partiske, og det påvirket de faglige avgjørelsene. Slike nettverk setter egen interesse før allmennhetens beste.

I tillegg til de «hemmelige samfunn» var det en annen utfordring som gikk igjen blant nesten alle informantene. Det var presidentens direkte innflytelse på politiet. Særlig de uheldige konsekvensene av at presidenten ansatte og avsatte de åtte øverste lederne i politiet i tillegg til IGP (altså hele toppledelsen), ble fremhevet. Med denne ordningen ble det fort andre egenskaper enn den politifaglige kompetanse som ble avgjørende for om man fikk stillingen. I et samfunn hvor nettverk spiller en så viktig rolle som det gjør i Liberia, er det ikke usannsynlig at nettverk også er avgjørende ved ansettelser av toppledere i politiet. Fordi ansettelsen var gjort av presidenten, kunne ikke IGP selv avsette ubrukelige eller korrupte ledere. En av informantene som også var en LNP-sjef, mente følgende:

Political appointment of IGP is problematic. The President gets too much direct influence. That is not good, it can be misused, and it creates uncertainty within the police corps.

Jonathan Friedman kritiserer manglende endring av denne praksisen i Liberia etter at den nye regjeringen til Ellen Johnson Sirleaf kom til makten i 2006 (Friedman 2011: 13–14). Han påpeker at denne type utnevnelser fra presidenten er problematiske fordi de også hindrer god internkontroll og internetterforskning av politiet. En av de norske i FN-politiet kommenterte det slik:

De som er politisk utnevnt, misbruker budsjettet til egen vinning. Lederne prioriterer ikke de ansatte. Lederne kjører rundt i fine biler selv, mens det operative politiet må ta taxi som de til og med betaler selv.

IGP har ingen sanksjonsmuligheter overfor de åtte topplederne dersom de skulle gjøre seg skyldige i lovbrudd (Friedman 2011: 13–14). Slik får presidenten stor innflytelse på politiet. Politiet er statens maktapparat og skal følge politiske føringer, men det er viktig å skille mellom politiske føringer og det at presidenten skal ha direkte styring med politiet. For, som Freidson påpeker, selv om stat og profesjon er sammenvevd, må de oppføre seg som om de var atskilte (Freidson 2001: 135). Det at en blir ansatt og avsatt av presidenten skaper en usikkerhet i organisasjonen, det medfører manglende forutsigbarhet. Dette temaet ble utdypet av en norsk FN-politimann som hadde jobbet tett sammen med det lokale politiet. Han forklarte at alle i politiet måtte være svært forsiktige med hva de gjorde og holde seg inne med alle dem som kunne få maktposisjoner i fremtiden, dersom de selv ønsket å gjøre karriere. Hvis man gjorde noe en eventuell fremtidig sjef mislikte, ble man skiftet ut.

En slik usikkerhet påvirker hvor villig man er til å ta vanskelige beslutninger og til å kritisere hverandre. Det påvirker også beslutningene når man ikke har trygghet til å ta rent faglige avgjørelser, men må ta andre hensyn i stedet. Generelt påvirker uforutsigbarhet i ansettelsesforholdet til lederne og den politisk bestemte lederrekrutteringen hele organisasjonen negativt og gjør den ineffektiv. Politisk styring var ett av de tema som informantene så på som den største utfordringen.

Korrupsjon i politiet

Korrupsjon er likevel det mest grunnleggende hinderet for å få på plass et ‘demokratisk politi’ i Liberia. Ifølge Transparency International har landet store problemer med korrupsjon, selv om situasjonen er forbedret siden 2006.15 Også i mitt feltarbeid var dette et tema som gikk igjen blant alle informantene. Korrupsjon i politiet kan arte seg på flere måter. Den kan forekomme som underslag av organisasjonens midler, som utpressing, eller som forretningskorrupsjon dersom man utnytter sin stilling til å påvirke beslutninger og få adgang til informasjon eller andre av organisasjonens ressurser. Den kan være til fordel for en tredjepart eller for å berike seg selv enten i form av penger eller andre fordeler. Også seksuelle tjenester kan være en form for betaling. Dersom de som får fordeler av korrupsjonen tilhører ens egen familie eller nettverk, kalles det relasjonsbasert korrupsjon. Videre kan korrupsjon dreie seg om andre fordeler enn de rent håndgripelige, som for eksempel tjenester (Andvig & Shrivastava 2009: 444–445).

Mine informanter forklarte at pengene forsvant i lommen på dem som håndterte dem i stedet for å gå til drift og utstyr til politiet. De mente at de fleste politifolk som hadde muligheten til å berike seg selv på politibudsjettet, gjorde det. I tråd med denne logikken var de mest populære stillingene i politiet de som innebar styring av penger og budsjett. I disse stillingene hadde man mulighet til å utnytte systemet til egen vinning. Disse funnene støtter opp om Morten Bøås’ beskrivelse av Liberia før valget i 2005 som et neo-patrimonialistisk samfunn, altså et samfunn hvor de statsansatte betrakter statens eiendeler som sine egne private eiendeler (Bøås 2005).

I det liberiske politiet er det opprettet en Professional Standard Division (PSD), en egen undersøkelsesenhet for politisaker. Dette er et internt organ som etterforsker lovbrudd begått av polititjenestemenn i tjenesten. Ifølge flere av FN-politiinformantene var PSD en enhet som bestod av dyktige og dedikerte etterforskere, men som eksemplet nedenfor viser hadde de i realiteten liten innflytelse (se også Griffith 2011).

En FN-politimann fortalte at det i 2010 ble aksjonert mot korrupsjon i ledelsen på kriminalavdelingen i LNP. Bakgrunnen var beskyldninger om underslag av penger og bevis, om løslatelse av fanger mot betaling og om dårlige systemer for notoritet og etterprøvbarhet. Han forklarte det slik:

… kriminalsaker kunne forsvinne, og dette ønsket man å unngå ved å innføre bedre systemer. Generelt manglet det system og rutiner i LNP, og det var en del dårlige ledere. Det er noe av problemet med politisk utnevnelse av toppledelsen. IGP kan ikke gjøre noe med dem som er utpekt av presidenten. Eventuelle reaksjoner måtte komme fra presidenten, og de kom ikke. Alle visste at noen av lederne var korrupte, men ingen gjorde noe med det.

Tolv politiledere ble suspendert fra tjenesten etter aksjonen. Begrunnelsen var at de ikke hadde innført de pålagte systemene for loggføring og kvittering som skulle sikre skriftlig dokumentasjon og hindre korrupsjon. At tolv ledere ble suspendert viste en vilje til å rydde opp, men fremdeles er ingen av de suspenderte lederne tiltalt. Alle er tilbake i jobb og har beholdt sin rang og lønn, selv om noen av dem har fått andre stillinger.

Korrupsjonen kunne også påvirke utfallet av en straffesak ved at for eksempel dommeren eller politiet var korrupt. Da kunne en siktet betale seg fri, eller ved hjelp av de rette kontaktene få politiet eller dommeren til å løslate seg. En av politilederne sa det rett ut: «The judge is corrupt, if you give money to the judge then you are free». En annen forklarte at man ikke kunne stole på oppbevaringen av bevis hverken hos politiet eller hos dommeren. Bevis forsvant, enten fordi varen var verdifull og ble stjålet eller fordi noen bevisst fjernet det.

Dersom rettsvesenet er upålitelig, vil det påvirke tilliten til politiet. Det kan medføre at publikum ikke henvender seg til politiet når de utsettes for eller blir vitne til kriminelle handlinger. Når politiet ikke kan yte den effektive og rettferdige tjenesten som skal til for å beholde troverdighet hos publikum, vil publikum finne andre ordninger (Tankebe 2010: 299). For eksempel kan de velge å ty til det tradisjonelle rettssystemet (Isser, Lubkeman & N’Tow 2009).

Et profesjonsteoretisk perspektiv på utfordringene

Politireformen i Liberia har gjort mye for LNP. De har fått et nytt utdanningssystem som gir politiet en god grunnutdannelse. Politiet har formelt sett monopol, og det er satt kompetansekrav og vandelskrav til hvem som kan begynne i politiet. Tjenestemennene/kvinnene i LNP har også kunnskap til å kunne gjøre en god jobb. Likevel svikter politiet på de fleste felt.

Profesjonsteori gir noen svar på hvorfor det er slik. Jeg har tidligere argumentert for at profesjonsorganisering kan gi et bedre politi fordi det innebærer en forpliktelse i form av både kunnskap og etikk. Profesjonen vil ha en selvstendighet til å ta gode faglige avgjørelser og til å bruke skjønn ved behov. Selvstendigheten får man på bakgrunn av den tilliten man blir gitt, og med det følger det en forventning om at man yter det beste for allmennheten. For å være tilliten verdig må man derfor sørge for å oppfylle disse forventningene til både kunnskap og etikk, og det gjøres ved at politiet har kontrollmekanismer og profesjonsmoral. Det følger et ansvar med å være en profesjon.

Politiet i Liberia har ikke en profesjonsorganisering og oppfyller ikke vilkårene for en profesjon. Hvis vi tar utgangpunkt i det performative aspektet og vurderer LNP etter det, ser vi at noen av vilkårene faktisk er oppfylt. LNP er tjenesteytende, de har også kunnskap som de anvender i sin praksis. Gjennom politiakademiet er det innført kunnskapskrav, og alle får en lik, formalisert utdannelse. Det organisatoriske aspektet innebærer både at profesjonen er politisk konstituert, har monopol og autonomi og at den forplikter seg til å tjene samfunnets interesser (Molander & Terum 2008). LNP oppfyller deler av kriteriene også her; de er politisk konstituert, og de har monopol. Det politiet i Liberia ikke har, er selvstendighet. De har ikke den nødvendige autonomi, den tilliten er de ikke gitt; derfor har de heller ikke innført de kvalitetssikringsmekanismer som skal sikre tillit. I stedet er LNP politisk styrt, men de er også styrt av en elite gjennom hemmelige nettverk. Bjørgo hevder at politiets utførelse av jobben må sees i sammenheng med politiets normer og verdier likeså vel som samfunnets normer og verdier. Politiet har en rolle i samfunnet som en av de viktigste institusjonene for å ivareta samfunnets normer (Bjørgo 2007: 68). Det betyr også at normene i Liberia er styrende for hva slags politi de får.

Feltarbeidet og foreliggende litteratur fremhever politisk styring, korrupsjon og mangel på utstyr og ressurser som de mest sentrale utfordringene for LNP. Politisk styring kan forklare hvorfor LNP mangler autonomi, kontrollmekanismer og profesjonsmoral. Og det er mangel på etikk og kontroll som igjen muliggjør korrupsjon med alle de følger det får. Når korrupsjonen dertil er forankret i den øverste ledelsen, vil resten av organisasjonen bli preget av det. Korrupsjonen undergraver også den gode jobben politiet noen ganger faktisk gjør, ved at resultatet av jobben uansett kan bli endret dersom noen på toppen ønsker det. Når dommerne og politilederne inngår i samme hemmelige nettverk, vil andre hensyn enn de faglige veie mest. De samfunnsmessige forholdene ligger ikke til rette for at LNP kan være en profesjon med autonomi og en sterk profesjonsmoral. Da klarer de heller ikke å motvirke de kreftene som misbruker politiet, og de klarer ikke å oppfylle forpliktelsene sine overfor samfunnet.

Konklusjon

Det liberiske politiet er et politi som har fått den nødvendige kompetanse gjennom opprettelsen av politiakademiet, men som ikke får utført det samfunnsoppdraget de er satt til. Selv om politiet skulle ha de beste intensjoner om å utøve en god polititjeneste, er ikke forholdene lagt til rette for det. Ved å bruke kunnskap fra profesjonsteori og ved å se på kriteriene for profesjonen, ser man at LNP mangler viktige forutsetninger for utførelsen av profesjonen. Korrupsjon og makten til de «hemmelige samfunn» viser at det er andre faktorer enn de «aktverdige og faglige» (Freidson 2001: 55) som har betydning for avgjørelsene profesjonsutøveren tar.

Organiseringen av politiet, med politisk styring og politisk utnevnelse av topplederstillinger, gjør at profesjonelle standarder blir dårligere, og internkontrollen fungerer ikke. Da er ikke forutsetningene til stede for en god profesjonsutøvelse. Derigjennom undergraves også politiets legitimitet. Politiet har fått sitt mandat fra staten, noe som skal gi legitimitet, men det må likevel vises i konkret handling at de er tilliten verdig (Bjørgo 2007: 83). Det gjør ikke politiet i Liberia i dag. Man kan kanskje si at politiet i Liberia er en «skinn-profesjon». Det er ikke sikkert myndighetene har noe ønske om å ha et politi som fungerer som en profesjon. FN og det internasjonale samfunnet har vært viktige bidragsytere til det liberiske politiet gjennom politireformen, men til tross for god opplæring og tjenestemenn som oppriktig ønsker å gjøre en god jobb, får en ikke et velfungerende politi etter demokratiske prinsipper med det systemet man har i Liberia i dag. Det handler først og fremst om politisk vilje til endring.

Det var dog oppløftende å møte dedikerte, dyktige tjenestemenn som jobbet i et system hvor korrupsjon var så dagligdags, men hvor de likevel samvittighetsfullt prøvde å utøve yrket sitt på best mulig måte under de rådende omstendigheter. Det ble sett av publikum, som faktisk ga uttrykk for sin sympati med et så underfinansiert politi (Nikolaisen 2013). Videre forskning bør fokusere på hvordan man kan bekjempe korrupsjonen som er så ødeleggende for politiet.

Om artikkelen

Artikkelen er basert på forfatterens masteroppgave «Hva er de grunnleggende utfordringene for politiet i Liberia? Sett fra det lokale politiets perspektiv». Oppgaven ble levert ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Senter for profesjonsstudier, desember 2012. Oppdatert informasjon ble tilegnet gjennom studietur til Liberia i 2013 i regi av NUPI. Tusen takk til Internasjonal Politikks fagfeller og redaktører og til Trine Nikolaisen for gode innspill.

Litteratur

Andvig, Jens C. & Amit Shrivastava (2009) Police Corruption. Corruption and Crime Data and Examples from the Asia–Pacific Region. I Anuradha K. Rajivan & Ramesh Gampat (red.) Perspectives on Corruption and Human Development. Delhi: Macmillan: 439–499.

Bjørgo, Tore (2007) Core Topics and Discourses of Police Science. I Perspectives on Police Science in Europe. CEPOL, European Police College: 66–93. Tilgjengelig på: https://www.cepol.europa.eu/sites/default/files/website/Research_Science/PGEAPS_Final_Report.pdf. Lesedato:19.04.2012

Braun, Virginia & Victoria Clarke (2006) Using Thematic Analysis in Psychology. Qualitative Research In Psychology 3(2): 77–101. Tilgengelig på: http://eprints.uwe.ac.uk/11735/2/thematic_analysis_revised. Lesedato: 28.05.2015.

Bøås, Morten (2005) The Liberian Civil War: New War/Old War? Global Society, 19(1): 73–88.

Caparini, Marina (2010) Internal Security Reform in Post-Communist Europe. PhD diss., Kings College, London.

Caparini, Marina (2014) Extending the Provision of Justice and Security Services in Liberia: The Gbarnga Regional Hub. NUPI report (5).

Caparini, Marina, Kari Marie Kjellstad & Trine Nikolaisen (2011) A Stocktaking of Norwegian Engagement in Security Sector Reform. Oslo: NUPI report: Security in Practice Series (11).

Fauske, Halvor (2008) Profesjonsforskningens faser og stridsspørsmål. I Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget: 29–54.

Freidson, Eliot (2001) Professionalism – The Third Logic. 2. utg. Cambridge: Polity Press

Friedman, Jonathan (2011) Building Civilian Police Capacity: Post-Conflict Liberia 2003–2011. Innovations for Successful Societies. Princeton University Press. Tilgjengelig på: www.princeton.edu/successfulsocieties. Lesedato: 10.05.2012.

FrontPageAfrica (2015) Liberia: Sick Leave or Escape? Indicted Ex-Police Boss Eyes U.S. Travel. Tilgjengelig på: http://www.allAfrica.com/stories/201504031161.html. Lesedato: 03.04.2015.

Fuest, Veronica (2010) Pitfalls of NGO Peace-Building Activities in Liberia. Africa Spectrum, 45(2): 3–33.

Granér, Rolf & Ola Kronkvist (2014) Kontroll av og i politiorganisasjonen. I Rolf Granér Innføring i politivitenskap. Oslo: Cappelen Damm Akademisk: 53–78.

Griffith, Cecil (2011) Internal Control System in the Liberian Police. I Etannibi E. O. Alemika & Innocent C. Chukwuma (red.) Police Internal Control System in West Africa. CLEEN Foundation. Tilgjengelig på: http://www.cleen.org/Police%20Internal%20Control%20in%20West%20Africa.pdf. Lesedato: 28.05.2015.

Grimen, Harald (2008) Profesjon og tillit. I Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget: 197–216.

Gundhus, Helen Oppen & Paul Larsson (2007) Policing i et norsk perspektiv. I Tor-Geir Myhrer (red.) Forskningskonferansen 2007: Polisiær virksomhet, hva er det – hvem gjør det? Politihøgskolen PHS Forskning (7): 11–30. Oslo.

Hills, Alice (2007) Police Commissioners, Presidents and the Governance of Security. Cambridge: Cambridge University Press.

Isser, D., S. Lubkemann & S. N’Tow (2009) Looking For Justice. Peaceworks. Washington: United States Institute of Peace.

Kjellstad, Kari Marie (2013) Hva er de grunnleggende utfordringene for politiet I Liberia? Sett fra det lokale politiets perspektiv. Masteroppgave. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Kleining, Jonathan (1996) The Ethics of Policing. Cambridge: Cambridge University Press.

Marenin, Otwin (2009) The Futures of Policing African States. Police Practice and Research, 10(4): 349–363.

Molander, Anders & Lars Inge Terum (2008) Profesjonsstudier – en introduksjon. I Anders Molander & Lars Inge Terum (red.) Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget: 13–28.

Nikolaisen, Trine (2013) Decentralising Liberia’s Security Sector: the Role of Non-Governmental Actors in Justice and Security Delivery. Conflict Trends, 3: 50–56. Tilgjengelig på: http://issat.dcaf.ch/content/download/40524/611707/file/Decentralising-Liberia%27s-Security-Sector.pdf. Lesedato: 03.11.2013.

Olsen, Terje et al. (2010) Tegn, tillit og troverdighet – om rettssikkerhet for døve og hørselshemmede. Nordlands Forskning, NF-rapport (11). Tilgjengelig på: http://www.nordlandsforskning.no/getfile.php/Dokumenter/Rapporter/2010/Rapport_11_2010.pdf. Lesedato: 28.5.2015.

Reiner, Robert (2010) The Politics of the Police. 4. utg. Oxford: Oxford University Press.

Salahub, Jennifer Erin (2011) Hearing From Women on Both Sides Of The Thin Blue Line. I Jennifer Eirin Salahub (red.) African Women on the Thin Blue Line: Gender-Sensitive Police Reform in Liberia and Southern Sudan. Canada: The North-South Institute: 1–11.

Schia, Niels Nagelhus & Benjamin de Carvalho (2009) Nobody Gets Justice Here! Addressing Sexual and Gender-Based Violence and the Rule of Law in Liberia. Security in Practice (5), Nupi Working Paper 761.

Tankebe, Justice (2010) Public Confidence in the Police. Testing the Effects of Public Experiences of Police, Corruption in Ghana. British Journal of Criminology, 50: 296–319.

Transparency International, Global Corruption Barometer 2013, «Liberia». Tilgjengelig på http://www.transparency.org.

UNODC (2010) The Globalization of Crime: A Transnational Organized Crime Threat Assessment. United Nations Office of Drugs and Crime (UNODC), United Nations Publications. Tilgjengelig på: http://www.unodc.org/documents/data-and-analysis/tocta/TOCTA_Report_2010_low_res.pdf. Lesedato 28.05.2015.

UNSCR 1509–2003. Tilgjengelig på: www.un.org/en/ga//search/view_doc.asp?symbol=S/RES/1509(2003). Lesedato 28.05.2015.

UNSCR 2016–2013. Tilgjengelig på: http://www.un.org/en/ga/search/view_doc.asp?symbol=S/RES/2116%282013%29. Lesedato 28.05.2015.

Vestby, Anette (2012) Tid og sted, integrasjon, samarbeid og styring. Masteroppgave. Oslo: Universitetet i Oslo.

1Prosjektet er godkjent av Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD), United Nations Mission to Liberia (UNMIL) og The Liberian National Police (LNP).
2Marina Caparini ledet studiet og intervjuene. Trine Nikolaisen og Kari Marie Kjellstad var med som en del av teamet.
3«… jurisdiksjon over et virksomhetsområde, dvs. om en eksklusiv rett til å utføre bestemte arbeidsoppgaver og å gjøre det i tråd med egne faglige standarder» (Molander & Terum 2008).
4Interne kontrollmekanismer utøves ved at profesjonsutøvere evaluerer hverandre. Eksterne kontrollmekanismer utøves for eksempel gjennom offentlig tilsyn.
5Begrepet polisiær er en norsk oversettelse av «policing» (se Gundhus & Larsson 2007).
6Se www.un.org – UNMIL.
7Slike forhold blir også beskrevet i US HR report 2010 Liberia.
8IKT var ikke vanlig utstyr.
9Det var ofte problematisk for etterforskerne å komme seg ut til åstedene, fordi de var avhengig av bil og ikke hadde drivstoff. Noen ganger fikk de hjelp til transport av FN-politiet.
10I Liberia er «mob-justice» et forholdsvis vanlig problem. Ved å forklare årsak til løslatelse kan politiet forebygge slike handlinger.
11Liberisk avis.
12Folk som røyker marihuana.
13For mer informasjon om emnet se bl.a. «Pitfall of Liberia and NGO’s» (Fuest 2010) og «The Liberian civil war» (Bøås 2005) med referanser til Stephen Ellis’ «Liberia 1989–1994. A study of ethnic and spiritual violence».
14Poro og Sande er religiøse sekter for henholdsvis menn og kvinner. De er utbredt i store deler av Vest-Afrika, ikke bare i Liberia. Medlemmer blir gjerne innviet i forbindelse med overgangsritualer fra barn til voksen (Fuest 2010).
15Transparency International, Global Corruption Barometer 2013, «Liberia».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon