Norsk innsats i fredsoperasjoner – mellom FN og NATO?FN ble grunnlagt som en fredsorganisasjon for å forhindre krig mellom stater. Virkemidlene skulle vesentlig være politiske, diplomatiske og økonomiske, med rom for bruk også av militære midler. Oftere enn å bidra militært i konflikter mellom stater har FN i senere år intervenert innenfor medlemsland, og etter den kalde krigen i langt større omfang enn før. Likevel har FN aldri vært – eller blitt – en militær organisasjon, og den har vist begrenset evne til å lede militære operasjoner. Det er åpenbart en svakhet i strid, men kanskje en styrke i diplomati?

FNs innsatsområder er mange og krevende. Det er ikke gitt at den såkalte fredsbevarende innsatsen, peacekeeping, er den som gir størst effekt, selv om sikkerhet og fred er en anerkjent forutsetning for økonomisk og sosial utvikling. Norge var lenge, sammen med andre nordiske og øvrige småstater, en av de toneangivende troppebidragsyterne til FNs fredsoperasjoner, men har de siste par tiårene vært mindre synlig under FN-flagget – til fordel for deltakelse i NATO-ledede operasjoner.

Fredsinnsats i endring – og i vekst

FNs militære fredsinnsats besto i utgangspunktet av to kategorier, og innenfor disse var de ulike operasjonene relativt homogene. Både de ubevæpnede observatørgruppene og de væpnede fredsstyrkene bedrev tradisjonell, klassisk fredsbevaring, også i den grad det knapt var noen fred å bevare – forutsatt en oppnådd enighet mellom de stridende parter. Overvåking av en våpenhvile, eventuelt med atskillelse av partene, kjennetegnet innsatsen under den kalde krigen: ofte kalt første generasjon fredsoperasjoner. Generasjonsbegrepet henspiller mer på innsatsens karakter enn på tidsepoken – og slik førstegenerasjons fredsbevaring drives fortsatt, enten det skjer i gamle eller nyere operasjoner.

Etter den kalde krigen fulgte også en ny type utfordringer, med krav om en annen form for fredsinnsats. Første generasjon skulle håndtere konflikter mellom stater, og som representerte en fare for verdensfreden. Første generasjon var militære operasjoner med militære oppgaver. Utviklingen tidlig på 1990-tallet, med et nytt politisk klima som tillot en slik dreining, innebar behov for militære operasjoner som også hadde sivile, politiske oppgaver – innen stater. Til disse hørte en flersidig støtte til iverksetting av komplekse fredsprosesser, som overgang til demokratisk styresett med gjennomføring av valg. Slike andre generasjons operasjoner kom tidlig på 1990-tallet, særlig i Afrika og på Balkan. Noe av det flytende skillet mellom de ulike typer generasjoner handler om mandatets robusthet og aksept for maktbruk så vel som oppdragets art og operasjonens karakter (Hansen 2009: 97). Én tilnærming er at tredje generasjon innebærer fredsoppretting (peace enforcement), den fjerde fredsbygging (peace building). Hybridoperasjoner, med bidrag fra flere organisasjoner, er dels omtalt som en femte generasjon (Kenkel 2013). Sentralt er også stabiliseringsoperasjoner, brukt for å skape forutsetninger for gjenoppbygging av en fungerende statsmakt (Nyhamar 2010). Samlebetegnelsen fredsoperasjoner (’Peace Operations’) ble tatt i bruk tidlig på 2000-tallet, men FN selv bruker igjen ’Peacekeeping Operations’.1 På norsk brukes ofte begrepet internasjonale operasjoner (intops) som en altomfattende betegnelse (Leraand 2012).

Fra den første FN-operasjonen og fram til i dag har Sikkerhetsrådet benyttet seg av militære, men ubevæpnede observatører. Det en særdeles mild, men ofte kostnadseffektiv – og til dels effektfull – måte å anvende militærmakt i fredsærend på. Observatørgruppene kan bestå av en håndfull til flere hundre offiserer. Unntaksvis har det vært nødvendig å sette inn væpnede avdelinger til beskyttelse av observatørene.

FNs fredsbevaring startet med ubevæpnede observatører og United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) i 1948. Den første væpnede styrken, United Nations Emergency Force (UNEF), ble satt inn i 1956. Begge skulle overvåke en våpenhvile; UNEF også fysisk skille partene ad, som fredsstyrker for øvrig under den kalde krigen. Blokkpolitikk og vetorett begrenset den gang antall operasjoner. Til 1990, på vel førti år, ble kun 18 operasjoner iverksatt, med opp til tolv års mellomrom. Deretter, på de siste 25 år, har drøyt femti nye FN-operasjoner startet; totalt 69 fra 1948 til årsskiftet 2014/15, da 16 fortsatt pågikk.2 Hele 35 startet på 1990-tallet, til tross for flere militære tilbakeslag, økt politisk skepsis og mindre vestlig deltakelse. Etter 2000 har Sikkerhetsrådet igangsatt færre FN-operasjoner, men autorisert flere andre.3

Fredsoperasjoner under press – og ved et veiskille

Særlig etter den kalde krigen har FN engasjert seg militært i til dels svært krevende konflikter. Men også før det: Den første av FN-operasjonene i Kongo, Opération des Nations Unies au Congo (ONUC) fra 1960, ble lenge regnet som FNs vanskeligste. Styrken tok i bruk mer militær makt enn i noen annen FN-operasjon før i 90-årene. Den neste store FN-styrken fikk også en krevende start. Heller ikke i Sør-Libanon viste det seg i 1978 å være noen fred å bevare, og franske og norske styrker kom tidlig i kamp med palestinsk gerilja da United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) ble satt inn. Den iverksatte et klassisk buffersonekonsept, altså at FN-styrken fysisk plasserer seg mellom partene i en sone der de ikke har adgang. Allerede i utgangspunktet ble dette undergravd av Israel ved at UNIFIL ikke fikk kontroll over hele mandatområdet da de israelske styrkene – hvis invasjon hadde foranlediget innsettingen – trakk seg ut. Situasjonen ble ytterligere forverret i 1982, da UNIFIL ble direkte overkjørt i en ny israelsk invasjon og deretter ble liggende i et område de facto okkupert av den ene part i den opprinnelige konflikten, altså Israel. Dette førte til framvekst av en legitim motstandsbevegelse (først særlig Amal, deretter Hizbollah), mens okkupanten holdt seg med en egen lokal milits (South Lebanon Army). De angrep alle den i prinsippet nøytrale, upartiske FN-styrken. Dette ble dermed et tidlig eksempel på et senere langt vanligere fenomen: irregulære styrker som en oftest udefinert aktør. UNIFIL løste, etter politisk pålegg fra New York, de lingvistiske nøytralitetskrav ved å kalle militsgrupper og geriljasoldater for ’De Facto Forces’ og ’Armed Elements’ (Strømmen & Leraand 2005).

FN-styrker, som var vant til å bevare en fred under den kalde krigen og som deretter bidro til en fredelig politisk prosess i land som Namibia, Mosambik og Kambodsja, møtte en ganske annen virkelighet i Somalia høsten 1993. Der måtte en USA-ledet koalisjonsstyrke komme United Nations Operation in Somalia (UNOSOM), som i utgangspunktet hadde et humanitært oppdrag, til unnsetning til Sikkerhetsrådet fikk på plass et mer robust mandat og nye styrkebidrag. Da USA ble påført ydmykende tap i kamp med somalisk milits og snart trakk seg ut, fulgte flere land, deriblant Norge, etter, og styrken falt i praksis sammen. Spørsmål ved FN-styrkers ledelseskapasitet og stridsevne i krevende konfliktsituasjoner ble reist – og består; forsterket av påfølgende utfordringer der FN-styrkene er ansett for å ha sviktet. I Rwanda lyktes ikke den tynt bemannede United Nations Assistance Mission for Rwanda (UNAMIR) å forhindre folkemordet våren 1994. Én av årsakene til at vestlige land ikke grep inn og forsterket styrken var erfaringen fra Somalia og den nye politisk-mentale terskelen skapt der, den såkalte ’Mogadishu line’. Knekkpunktet kom i Bosnia i 1995, da FNs United Nations Protection Force (UNPROFOR) ikke klarte å beskytte sivile selv i FNs ’trygge sone’ Srebrenica og forhindre massakren der. Srebrenica ble en ny vekker – og et vendepunkt. Gjennom Somalia, Rwanda og Bosnia erfarte – og erkjente – FN at den militære kapabiliteten kom til kort i krevende konflikter. Følgelig fikk andre multilaterale aktører, ikke minst NATO, en framtredende rolle. Allerede hadde FN påkalt luftstøtte fra Alliansen; så tok NATO – på oppdrag fra Sikkerhetsrådet – over FN-styrkens oppgave i Bosnia, først gjennom Implementation Force (IFOR 1995), deretter Stabilization Force (SFOR 1996). Dermed dreide tradisjonelt tunge troppebidragsytere, som Norge, også sin innsats fra FN til NATO.

Fredsoperasjoner, styrkegenerering – og nordisk innsats

FN og NATO er begge flernasjonale organisasjoner. Begge er politisk styrt, og begge driver militære operasjoner. Men bare den ene, NATO, er også en militær organisasjon. Atlanterhavsalliansen har gjentatte ganger, inklusive i Kosovo, Afghanistan og Libya, vist seg å være den eneste regionale organisasjon som militært er i stand til å håndtere krevende operasjoner enn si krig. NATO har essensielle kapasiteter og kvaliteter som FN mangler. I en viss utstrekning har Alliansen også stående styrker på til dels høy beredskap, samtidig som den rår over en uovertruffen logistikk så vel som etterretningskapasitet; begge av helt vesentlig verdi for enhver militær operasjon. FN har vegret seg for å drive etterretning og har knapt hatt innsettingsklare styrker å kalle på. FN har selv ingen styrker som står klare, men enkelte land har i praksis hatt enheter som på kort varsel kan stilles til disposisjon. De nordiske land hadde det lenge, fra tidlig på 1960-tallet, herunder Norge med sine øremerkede og øvde FN-beredskapsstyrker som ble satt inn i Libanon i 1978. Finland, Norge og Sverige bidro dessuten til et dansk initiativ om å stille en flernasjonal styrke til disposisjon for FN: Stand-by High Readiness Brigade (SHIRBRIG), som imidlertid ble avviklet i 2009.

Hver FN-operasjon blir langt på vei til fra bunnen av. Mandat gis, styrker må så skaffes fra land som måtte finne det opportunt å bidra og ha noe å avse; ledelse må utpekes, gjerne hensyntatt en geografisk-politisk balanse, og hovedkvarter må etableres for mottak av styrkene – når de etter hvert måtte være klare. Hvilket oftere tar måneder enn uker. Bidrag fra en rekke land, oftest uten erfaring med å operere sammen og med høyst ulik operativ standard, felles kriterier og krav til tross, blir satt sammen til én styrke og satt inn i operasjonsområdet uten forutgående samvirke. Hovedkvarterene settes også sammen av personell med høyst ulik bakgrunn, slik at prosesser og rutiner vil variere mellom ulike operasjoner – og enda verre: mellom avdelinger i én operasjon. Med økte krav og forventninger står FN-styrker overfor et økende gap mellom mandat, ambisjoner og forventinger på den ene siden og reell mulighet, kapasitet og resultater på den andre.

De nordiske småstatene, uavhengig om de var NATO-medlemmer eller nøytrale, spilte en sentral rolle i første generasjons fredsbevaring. Mellom 1963 og 1997 var Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål (NORDSAMFN) en nordisk politisk-militær struktur. Da hadde Norge allerede i 1952 foreslått at mindre land burde opprette nasjonale FN-beredskapsstyrker til disposisjon for FN. I 1964 gikk Danmark, Finland, Norge og Sverige sammen om en nordisk FN-beredskapsstyrke (NORDBERFN). NORDSAMFN ble i 1998 fulgt av Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support (NORDCAPS), som så inngikk i et bredere nordisk forsvarssamarbeid i 2009.

De fire nordiske land med militært forsvar har samarbeidet tett om utdanning til FN-operasjoner og har også en lang historie med samvirke i feltoperasjoner, først i den dansk-norske DaNor-bataljonen i Gaza (UNEF), senere bl.a. i den nordisk-polske Norpol-brigaden i det tidligere Jugoslavia (IFOR). Andre eksempler inkluderer norske og finske soldater som tjenestegjorde sammen i Afghanistan (ISAF), en norsk-svensk styrke som ble satt opp for innsats i Sudan (UNAMID), og norsk ingeniørstøtte til den svenske styrken i Mali (MINUSMA). Et nordisk samarbeid skjer også i regi av EU gjennom Nordic Battle Group, hvor Norge deltar i en svenskledet stridsgruppe sammen med Finland og fire andre land (Estland, Latvia og Litauen samt Irland).

Konfliktutviklingen – og konsekvenser for fredsinnsats

Et konfliktbilde i kontinuerlig endring og med økende kompleksitet har gitt FN og fredsoperasjonene vedvarende og sågar nye og større utfordringer. For det første har konfliktene oftest blitt mer blodige og krever flere ofre. Selv om antall konflikter har gått ned, har antall drepte steget.4 For det andre er konflikter nå mer enn krig mellom stridende grupper. De handler også om statssammenbrudd, kriminalitet, bandekrig og vold som omfatter barnerov og overgrep mot kvinner. Fra å ha vært en rammet tredjepart har sivile i økende grad blitt direkte angrepsmål i mange konflikter (Beadle 2014). For det tredje foreligger sjeldnere en våpenhvile mellom konfliktens aktører. FN-styrker settes derfor oftere inn i konflikter der det ikke foreligger noen avtale. Ikke-statlige aktører utgjør en stadig større del av det politiske og militære konfliktbildet. De opererer oftere på tvers av landegrenser, har tilgang på ressurser som gjør dem til militære trusler – med kapasitet til å utfordre også regulære styrker.

Folkeopprør og terrornettverk har gjort konfliktbildet mer utfordrende. For FN-styrker medfører dette behov for en helt annen evne til raskt å kunne møte endringer i intensitet, evne til å kunne konsentrere styrker, endre lokale styrkeforhold osv. enn tidligere. Angrep på sivile har ført til økt vekt på beskyttelse av sivile – protection of civilians. Etter 2008 har alle nye operasjoner autorisert av Sikkerhetsrådet slike oppdrag. Høye forventninger i befolkningen, og dertil høynet risiko for at styrken ikke innfrir, har satt både de militære styrkene, den enkelte operasjon og FN som sådan under økt press. Situasjonen for United Nations Mission in the Republic of South Sudan (UNMISS) illustrerer hvilke dilemmaer en multidimensjonal fredsoperasjon stilles overfor, med statsbygging og såkalt utvidelse av statsautoritet som del av innsatsen, dvs. et samarbeid med myndighetene for å gjøre statsapparatet selvstendig, demokratisk og velfungerende. Samtidig er det samme statsapparatet kanskje den største overgriperen mot sivilbefolkningen som FN-styrken er satt til å beskytte, om nødvendig med våpenmakt. Det ene virker ekskluderende på det andre, og i Sør-Sudan viste utviklingen gjennom 2013–14 at FN-styrken ble tvunget til utelukkende å konsentrere innsatsen om beskyttelse av – og hjelp til – sivilbefolkningen.

Innsettingen av FN-soldater innebærer de facto anvendelse av militærmakt. Men det er ikke ensbetydende med faktisk bruk av militær makt. Tradisjonell, defensiv fredsbevaring hadde altså ikke mandat til å bruke makt annet til egenbeskyttelse, selv om FN i Kongo satte inn bl.a. jagerfly. Deretter er bevisst bruk av militær makt, use of force, til dels blitt en norm som en forutsetning for å gjenopprette fred eller skape stabilitet også i situasjoner hvor de stridende parter ikke har samtykket i en internasjonal inngripen. Use of force er et kontroversielt og krevende tema: hvor langt kan FN og FN-styrker gå i bruk av militær maktanvendelse uten at organisasjonens rolle som en global forsvarer av fred undergraves? Dette er et kjerneområde som i 2015 vurderes av FNs høynivåpanel med blant andre tidligere utviklingsminister og øverste leder av UNMISS, Hilde Frafjord Johnson, som medlem.

En mer offensiv bruk av de militære styrkene i en FN-operasjon bør ikke nødvendigvis bety mer voldsbruk, selv om den altså vil være legitim. Frykten for å måtte ta hjem soldater i kister har blitt pekt på som en viktig årsak til at flere hovedsteder har etablert såkalte parallelle kommandolinjer og trenert forsøk på å bruke styrken i tråd med robuste mandater. Paradoksalt nok har en defensiv og nærmest passiv holdning vist seg å utgjøre en større risiko for de samme styrkene. De har ikke klart å markere styrke, å sette grenser. Høy mobilitet, evne til raskt å kunne forsterke innsatsen i et område, god kommunikasjon, ofte helt ned til den enkelte soldat, kan ofte være helt nødvendig. Dermed settes krav til et utstyrs- og treningsnivå som svært få av dagens bidragsytere til FNs fredsoperasjoner kan stille med. Og enhver aktør som stilles overfor militære FN-styrker vil søke å finne ut hvilket handlingsrom de har – før det blir brukt makt. Hva de finner ut varierer mye med hvilket nasjonalt flagg FN-avdelingene bærer; ofte finner de dessverre et altfor stort handlingsrom, utfordrer FN-styrken og undergraver dens autoritet. Det skjer i Sør-Sudan i dag, slik det skjedde i Libanon på 1980-tallet og på Bosnia på 1990-tallet.

Konfliktutviklingen og konsekvenser for Norge

Norge var lenge, til midt på 1990-tallet, en ledende bidragsyter til FNs fredsbevaring og hadde på det meste over 2000 soldater ute, vesentlig i Libanon og på Balkan. Da NATO i 1995 overtok operasjonen i Bosnia fulgte som nevnt over Norge med, og da de norske FN-styrkene i Libanon ble trukket ut etter gradvis avvikling, i 1998, hadde det i praksis skjedd en radikal endring: fra NATO til FN. Dette ble ytterligere forsterket med en betydelig innsats i de NATO-ledede operasjonene i Kosovo (KFOR) fra 1999, deretter i Afghanistan (ISAF) fra 2002 samt krigsdeltakelsen Libya i 2011. Den rødgrønne regjeringen, under påtrykk av SV, programerklærte å trappe opp bidrag til FN-operasjoner generelt og Afrika spesielt. Den leverte et marinebidrag til UNIFIL i 2006 og et feltsykehus til Tsjad i 2009, samt observatører til Midtøsten og Sudan. En oppsatt norsk-svensk ingeniørstyrke til Darfur i 2008 ble aldri satt inn etter å ha blitt nektet mottatt av Sudans regjering. Det norske bidraget til fredsstyrken i Sør-Sudan fra 2011 ble begrenset til omkring 20 offiserer, og Norge takket nei til å understøtte sitt mangeårige politiske og økonomiske engasjement i landet med et større styrkebidrag.

Norge har ikke bidratt substansielt og vedvarende til en FN-operasjon siden Libanon i 1998, og vi vil ikke bidra på tilsvarende måte igjen. Om ikke annet fordi verken FN-operasjoner eller Forsvaret er det samme som på 1990-tallet. Det som dog er det samme er at FN trenger styrkebidrag, og Norge har noe å bidra med. Men ikke infanteribataljoner og verkstedkompanier i år etter år. Derimot mer spesialiserte kapasiteter, som er langt mer kritiske for en operasjon, og som langt færre nasjoner kan stille med. Norge har – og kan, om politisk villet – stille både spesialsoldater og etterretning til FN-innsats; områder der vår kompetanse er blant den beste. Det samme gjelder innenfor samband/cyber og på ingeniør- og logistikkstøtte. Vi har fremragende tunge og trente kapasiteter bl.a. i Telemark bataljon, og vi har moderne, relevante, maritime kapasiteter. I kamp mot pirater i Adenbukta har Norge stilt både med fregatt og overvåkingsfly; kapasiteter FN også kan tenkes å trenge, ikke minst overvåking. Norge besitter verdifulle såkalte force multipliers som bare noen få nasjoner evner å bidra med og som vil være viktige bidrag i mange fredsoperasjoner. Det norske bidraget til analyse-/etterretningselementet All Source Information Fusion Centre i Mission multidimensionnelle intégrée des Nations Unies pour la stabilisation au Mali (MINUSMA) er et interessant eksempel på en nisjekapasitet som har høy verdi, og som ikke krever altfor mye å stille, verken personellmessig eller økonomisk.

NATO vs. FN

NATO er en politisk organisasjon, men især en militær allianse. Det siste er dens styrke, sammenlignet med FN. For FN har ingen militær struktur og er vesentlig en politisk-diplomatisk organisasjon. FNs mangelfulle militære struktur og ledelseskapasitet er en svakhet som må overkommes og som kan komme på plass uten at FN derved blir en militær organisasjon. Tvert imot vil FNs politiske rolle og diplomatiske gjennomslagskraft – organisasjonens troverdighet når den også tar i bruk militære midler – styrkes ved at den militære evnen utvikles. FN-styrkene, og FN som sådan, vil da kunne bli tatt mer på alvor av partene i en konflikt og etablere et bedre grunnlag for en samlet løsning av en konflikt.

Norge har en politisk-moralsk forpliktelse overfor FN – og NATO. Og vår innsats bunner både i idealisme (argument for FN-innsats) og egeninteresse (NATO-deltakelse) og er alltid, til syvende og sist, et politisk spørsmål. Deltakelse i internasjonale operasjoner er en del av den nye utenrikspolitiske engasjementspolitikken og av den tradisjonelle sikkerhetspolitikken. Fra sistnevnte perspektiv er NATO langt viktigere enn FN; alliansen er en forutsetning for det militære forsvaret av Norge. Fagmilitært vurderes også deltakelse i NATO-operasjoner som langt viktigere enn FN-innsats. Dels fordi det gir reell, og realistisk, øving i fellesoperativt samvirke med partnere som er forpliktet til å komme Norge til unnsetning om så skulle bli nødvendig, og dels fordi NATO har den militære struktur FN mangler. I tillegg anses NATO på en helt annen måte enn FN å kunne bidra med troppebeskyttelse – sikkerhet for soldatene.

Befinner så Norge, og norsk militær deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, seg i et vedvarende valg mellom FN eller NATO; mellom å sette de tunge bidragene inn enten i den ene eller den andre? For tunge bidrag – dvs. enten det større og mer krevende bidrag, eller bidrag over lengre tid – er svaret mest sannsynlig ja. Og med de siste par tiårs utvikling av Forsvaret og den senere tids sikkerhetspolitiske utvikling, vil svaret dertil være: ’Ja, det må velges, og valget er NATO’. Alliansen er vår fremste sikkerhetspolitiske garantist, det er NATO-styrker som vil komme oss til unnsetning i en alvorlig krise eller en krig. FN-styrker finnes ikke, og FN har ingen forpliktelse til å stille opp militært. Det betyr ikke at Norge ikke også i framtiden vil stille bidrag til FN-operasjoner, det vil bare skje i mindre omfang enn før, med mindre volum, men ikke nødvendigvis mindre militær effekt.

Selv om prioriteringen og beslutningen er politisk, er svaret i realiteten mest militært. Det ligger derfor ikke så mye i Forsvarsdepartementet eller ved Statsministerens kontor, knapt nok på Løvebakken, men i Forsvares fellesoperative hovedkvarter (FOH), hvorfra Norges militære styrker ledes. FOH er en integrert del av NATOs kommandostruktur; det vil aldri være del av noen FN-struktur, fordi FN er en politisk organisasjon, mens NATO – sett fra FOH – er en militær. Forsvaret er mer interoperabelt med NATO enn noen gang, og Alliansen forventer mer av oss enn på mange år, kanskje noen gang. Og NATO er ikke kun et spørsmål om de 28 medlemslandene, men også bilaterale relasjoner innen alliansen, først og fremst forholdet til USA (Kjølberg 2014: 47). Det innebærer en sikkerhetspolitisk belastning ikke å stille der USA stiller og forventer at Norge deltar. Samtidig som Forsvaret har mindre FN-kompetanse enn på femti år, har det en vesentlig styrket NATO-erfaring, fra Balkan, fra Afghanistan og Libya. Dette er, nøkternt og forsvarspolitisk vurdert, for ikke å si militærfaglig, dog kanskje ikke utenrikspolitisk korrekt, en styrke for forsvaret av Norge. Om det så er ønskelig i en videre sikkerhetspolitisk kontekst, der en småstat som Norge er avhengig av en internasjonal rettsorden med FN som overnasjonalt instrument, er en ganske annen sak. Det samme gjelder omverdenens oppfatning av Norge – også som en fredsaktør på den politisk-diplomatiske arena (Johansen et al. 2007). Etter en langvarig, krevende innsats i Afghanistan, og med et kjøligere klima i egne nærområder, ser Forsvarets ledelse – som under den kalde krigen – helst at knappe ressurser konsentreres om forsvaret av Norge, hjemme. Utviklingen ute tilsier imidlertid at behovet for flernasjonal fredsinnsats, også fra FN, neppe vil avta, og det er behov – både politisk og militært – for bidrag fra vestlige land, ikke minst småstater.

Avsluttende kommentarer

Står valget for Norge mellom FN og NATO? Ja, langt på vei. Dels fordi én retning, én type militær innsats, må legges til grunn for utviklingen av Forsvaret som nasjonalt instrument i en flernasjonal allianse, og det er åpenbart at NATO vil måtte være dimensjonerende også for den videre modernisering av norsk militærmakt. Dernest fordi vi knapt makter å stille større bidrag til begge, og i hvert fall ikke samtidig. Men det vil ikke være et absolutt spørsmål om enten–eller; det vil alltid måtte, i noen grad, være et både–og. Men det er NATO som veier tyngst og vil bli prioritert. Norge stiller i tiltagende grad bidrag til NATOs innsettingsstyrker og har ikke øremerkede styrker for FN. I en situasjon med stor etterspørsel etter styrkebidrag til internasjonale operasjoner har Norge små ressurser å avse. Forpliktelsene overfor NATO – og egeninteressen knyttet til den – vil da måtte veie tyngst. Men vi vil kunne bidra med hurtig tilstedeværelse gjennom EUs innsatsgruppe, når vi står på beredskap med den.

Knapt noen av de nordiske land har lenger evne eller vilje til å avse større bidrag til FN. Men sammen kan de kanskje se felles muligheter for på ny å stille substansielle bidrag til FN-operasjoner, slik den norsk-svenske styrken til Darfur var et eksempel på? Norden har hatt flernasjonale, regionale samarbeidsformer for deltakelse i FN-operasjoner som meget vel kan være til inspirasjon for nye måter å tenke, produsere og bidra på. Det er et valg mellom NATO og FN, men mellom der kan også en nordisk modell ligge, særlig for bidrag til FN.

Litteratur

Bellamy, Alex J. & Paul D. Williams (2010) Understanding Peacekeeping. Malden: Polity Press.

Beadle, Alexander (2014) Protection of Civilians – Military Planning Scenarios and Implications. Oslo: Forsvarets forskningsinstitutt.

Berdal, Mads & Spyros Economides (red.) (2007) United Nations Interventionism 1991–2004. Cambridge: Cambridge University Press.

Daniel, C. F., Patricia Taft & Sharon Wiharta (red.) (2008) Peace Operations. Trends, Progress, and Prospects. Washington, D.C.: Georgetown University Press.

Diehl, Paul F. (2008) Peace Operations. Cambridge: Polity Press.

Doeser, Fredrik, Magnus Petersson & Jacob Westberg (red.) (2012) Norden mellan stormakter och fredsförbund. Stockholm: Santérus Academic Press.

Durch, William J. (red.) (1993) The Evolution of UN Peacekeeping. London: Macmillan Press.

Hansen, Annika S. (2009) Fredsnasjonen Norge og de nye FN-operasjonene. I Even Lange, Helge Pharo & Øyvind Østerud (red.) Vendepunkter i norsk utenrikspolitikk. Oslo: Unipub.

Heier, Tormod, Anders Kjølberg & Carsten F. Rønnfeldt (red.) (2014) Norge i internasjonale operasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Hillen, John (2000) Blue Helmets. The Strategy of UN Military Operations. Washington, D.C.: Brassey’s.

Johansen, Per Kristian et al. (2007) Norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner – med hvem, med hva og hvorfor? Oslo: Forsvarets forskningsinstitutt.

Kenkel, Kai M. (2013) Five Generations of Peace Operations. Revista Brasileira de Poliítica Internacional, 56(1): 122–143. Tilgjengelig på: http://www.scielo.br/pdf/rbpi/v56n1/07.pdf. Lesedato 12.03.2015.

Kjølberg, Anders (2014) Småstater i internasjonale operasjoner. I Tormod Heier (red.) Norge i internasjonale operasjoner. Oslo: Universitetsforlaget.

Leraand, Dag (red.) (2012) Intops. Norske soldater – internasjonale operasjoner. Oslo: Forsvarsmuseet.

MacQueen, Norrie (2006) Peacekeeping and the International System. London: Routledge.

Marki, Petter (2007) UNEF. Danor-bataljonen og det norske feltsykehuset, 1956–1967. Oslo: FN-veteranenes Landsforbund.

Nyhamar, Tore (red.) (2010) Utfordringer og strategi i freds- og stabiliseringsoperasjoner. Oslo: Abstrakt forlag.

Parsons, Anthony (1995) From Cold War to Hot Peace. UN Interventions 1947–1994. London: Michael Joseph.

Rambotham, Oliver & Tom Woodhouse (1999) Encyclopedia of International Peacekeeping Operations. Santa Barbara: ABC–CLIO.

Strømmen, Wegger & Dag Leraand (2005) I kamp for fred. UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 1978–1998. Oslo: Gazette bok.

United Nations Department of Peacekeeping Operations (2008) United Nations Peacekeeping Operations. Principles and Guidelines. Tilgjengelig på: http://pbpu.unlb.org/pbps/library/capstone_doctrine_eng.pdf

United Nations Department of Peacekeeping Operations (2009) A New Partnership Agenda. Charting a New Horizon for UN Peacekeeping. Tilgjengelig på: http://www.un.org/en/peacekeeping/documents/newhorizon.pdf