Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kjønnsdiskurser i internasjonal sikkerhetspolitikk

M.phil., doktorgradsstudent, forsker, Norsk Utenrikspolitisk Institutt

rs@nupi.no

  • Side: 211-229
  • Publisert på Idunn: 2015-06-03
  • Publisert: 2015-06-03

Sammendrag

Feministisk tradisjon i IR har utfordret mannsdominert og maskulin sikkerhetspolitisk tenkning. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) har spilt en viktig rolle for å anerkjenne og inkludere kvinner og menns ulike roller og bidrag i spørsmål knyttet til fred og sikkerhet. Det er imidlertid et stort gap mellom feministisk IR-diskurs og praksis i internasjonal sikkerhetspolitikk. Jeg eksemplifiserer dette med feltarbeidserfaringer fra FN-operasjonen i Den demokratiske republikken Kongo og viser at kjønnsdiskursen i stor grad begrenser seg til kvinner som trenger beskyttelse og som potensielle fredsskapere. Dette er en mer salgbar idé blant et maskulint sikkerhetsråd og i FNs militære fredsoperasjoner. Kjernevirksomheten i FN-operasjoner, militarisert beskyttelse og statsbygging, er sett på som ikke-kjønnet og danner de viktigste maktstrukturene i en FN-operasjon. Med andre ord tar FN i stor grad en malestreamed tilnærming til kjønnsperspektiver.

Nøkkelord: kjønn, sikkerhet, diskurs, Resolusjon 1325, FNs fredsbevarende operasjoner

Abstract

Gender Discourses in International Security Policy

IR feminists have to a large extent challenged male-dominated and masculine-oriented security policy thinking. United Nations Security Council Resolution 1325 (2000) has played an important role in our recognizing and including women's and men's roles and contributions on issues relating to peace and security. However, there is a gap between the feminist IR contribution and international security policy and practice. Based on experience in the field, this article exemplifies the gender discourses in a peace operation in the DRC Congo. The prevailing discourses are about women who need protection and women as potential peacemakers. These representations are a more sellable idea to the UN Security Council and the militarized peace operations. The author argues that the UN largely has a malestreamed approach to gender perspectives in the core areas of UN operations, namely in militarized protection and state-building.

Keywords: gender, security, discourse, Resolution 1325, UN peace operations

 

Man is defined as a human being and a woman as a female – whenever she behaves as a human being she is said to imitate the male.

Simone de Beauvoir (1989 [1949]), The Second Sex

Det er viktig at vi får inn kvinner og barn-perspektivet.

Børge Brende, Norges utenriksminister1

Feministiske forfattere som Simone de Beauvoir har bidratt til en grunnleggende bevisstgjøring i internasjonal politikk og samfunnsdebatt om kjønn og makt. De siste tretti årene har feministisk International Relations (IR)-teori spilt en sentral rolle i å kritisk diskutere temaer som maktbalanse, sikkerhet og nasjonsbygging (se for eksempel Peterson 1992, 1996; Enloe 1980 og Towns 2010). Som Peterson (1996: 6) skriver, «the identity of the modern subject is not gender neutral but masculine», og når kvinner får en stemme i nasjonsbygging og sikkerhetspolitikk, bryter dette med etablerte maskuline kjønnsdiskurser. I praksis har det de siste to tiårene også skjedd viktige endringer. Den mest grunnleggende har vært FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om Kvinner, fred og sikkerhet. Noen vil hevde at dette var et banebrytende skritt i å anerkjenne de ulike rollene for kvinner i konflikt samt å fremme deres deltakelse i fredsprosesser og fredsbygging (se for eksempel Olonisakin et al. 2011). FN har som et ledd i dette satt krav til «kjønnsperspektiver» i alle sine aktiviteter. Som Karamé (2006: 8) argumenterer, er inkludering av kjønnsperspektiver et middel i å oppnå varig, bærekraftig fred.

Til tross for blant annet betydelige faglige bidrag fra feministisk IR, vil jeg hevde at kjønnsdiskurser i praksis i internasjonal sikkerhetspolitikk fremdeles er essensialistiske og mannsdominerte. Teoretisk sett vil en essensialistisk tilnærming si at et menneske, dyr eller objekt har gitte, essensielle egenskaper (Cartwright 1968: 615). I kjønnsdiskurser innebærer dette for eksempel en generalisering av at alle kvinner til enhver tid er sårbare for seksuelle overgrep (Skjelsbæk 2001: 214). Det er altså kvinners natur og ikke samfunn som er avgjørende faktor for en spesiell, kvinnelig sårbarhet. Videre er kjønnsperspektiver i stor grad oversatt til å bety flere kvinner inn i de eksisterende institusjoner i stedet for å utfordre de maskuline diskursene i nettopp disse systemene. Jeg vil hevde at kjønnsperspektiver tolkes i sammenheng som utenriksminister Børge Brende er sitert, nemlig som ikke-mann og andre «mykere» borgere, nemlig «kvinner-og-barn». Flere innenfor feministisk IR-teori har sett på om sikkerhetsrådsresolusjon 1325 utfordrer disse mannsdominerte og maskulinorienterte strukturene (se blant annet Cohn et al. 2004; Shepherd 2011; McLeod 2013). Denne artikkelen bidrar til dette fagfeltet ved å ta i bruk feministisk IR-litteratur for å diskutere kjønnsperspektiver i lys av FN-operasjonen i Kongo, MONUSCO.

Artikkelen er strukturert som følger. Jeg starter med metode og begrepsavklaring for diskurs, kjønn, sikkerhet og fredsbevarende operasjoner. Videre deler jeg noen av mine felterfaringer fra FNs fredsbevarende operasjon i Kongo, MONUSCO (tidligere MONUC), gjennom 2008–2013. Disse erfaringene vil bli diskutert opp mot FNs fredsbevarende operasjoner sett i lys av kjønnsdiskurser. Fredsbevarende operasjoner er så visst mannsdominerte med i gjennomsnitt 3 % kvinner i uniform (politi og militære) og ca. 17 % kvinner blant sivilt ansatte (Solhjell & Gjelsvik 2014: 18). Jeg argumenterer imidlertid for at fokuset på å øke kvinneandelen i maskuline strukturer ikke utfordrer kjønnsdiskurser, men heller opprettholder og legitimerer disse strukturene ved å «ta en neve kvinner og røre om». Overfladisk sett anses de da som mer likestilte og mindre mannsdominerte institusjoner fordi kvinner er representert. Videre pågår det en kjønnsdiskurs i FN som jeg hevder er essensialistisk: Man antar at dersom kvinner tiltrer disse maskuline strukturene som eksempelvis politi eller militære, vil det bedre FN-operasjonen fordi de underbevisst oppfattes som iboende mer fredelige enn menn. I denne sammenheng regjerer det i FN en antagelse om at så lenge elitekvinner får posisjoner i nasjonale institusjoner, vil dette automatisk representere kvinner generelt. Det råder også en antagelse i FN om at kvinner fra naturens side er spesielt sårbare for seksualisert vold, i motsetning til menn og gutter. Dette blir ikke satt i sammenheng med samfunnsstrukturer, konfliktsituasjoner eller relasjoner mellom kvinner og menn. På den måten blir ikke menns sårbarhet for ulike former for vold, inkludert seksualisert vold, tatt seriøst, og det tillater heller ikke en ansvarliggjøring fra begge parter for å bekjempe ulike former for vold. Det argumenteres videre for at felt som oppfattes som kjernevirksomhet i disse operasjonene, særlig statsbygging, militær beskyttelse og nedrustning, sjelden inkluderer noen form for diskusjon eller forståelse knyttet til kjønn. FN har i stedet for «gender mainstreaming» en «gender mailstreaming» (Sjoberg & Gentry 2007) tilnærming. I feministisk IR er det nettopp maskuline temaer som debatteres og litteraturen er derfor spesielt nyttig for å problematisere kjønnsdiskurser innad i FNs fredsbevarende operasjoner.

Metode og begreper

Den empiriske delen av denne artikkelen er basert på åtte kvalitative feltarbeid fra Nord- og Sør-Kivu-regionen i Øst-Kongo i perioden 2008–2013. Selv om bare to av disse feltarbeidene er direkte sitert i denne artikkelen, har de mange feltarbeidene i Kongo gitt en gradvis modenhet og forståelse av diskurser innenfor og utenfor dette fredsbevarende operasjonsmiljøet. De to feltarbeidene (2012, 2013) som brukes direkte i denne artikkelen er basert på semi-strukturerte intervjuer med internasjonalt og nasjonalt ansatte som jobber for MONUSCO, og deltakende observasjon både i formelle og mindre formelle FN-sammenhenger i Sør-Kivu-provinsen. I tillegg brukes en rapport fra MONUSCO (2013) om «gender mainstreaming» for å illustrere kjønnsdiskurser. Fire begreper er spesielt brukt i denne artikkelen, nemlig diskurs, kjønn, (kjønnet) sikkerhet og FNs fredsbevarende operasjoner. Alle disse områdende representerer til sammen og hver for seg betydelige fagfelt. I denne artikkelen har det imidlertid vært nødvendig å avgrense diskusjonen innledningsvis for å skape grunnlag for videre debatt.

Diskurs er grunnlaget for den videre diskusjonen og trenger noe utdyping. En viktig referanse her er Foucaults The Archaeology of Knowledge (1972: 46) der begrepet kunnskap, individuelt eller kollektivt, er styrt av regler som underbevisst former enkeltindividers og systemers praksiser innenfor et gitt tema og periode. Disse reglene former «the ordering of objects» (s. 49) og fungerer som praksiser som systematisk former objektene som omtales. Ideene om at kvinner i internasjonal sikkerhetspolitikk er myke, sårbare og/eller fredsskapende, sier mye om et system der menn og maskuline begreper implisitt har fått størst spillerom. Som Neumann (2003: 14) skriver er diskursanalyse en måte å se hvordan slike prosesser har blitt til samt hvorfor de fremstår som de gjør. Spesielt fokuseres det på språkbruk i denne artikkelen, både hvordan kjønn blir omtalt i fredsoperasjoner (muntlig og skriftlig), og sosiale praksiser der kjønn blir sett på som enten relevant eller irrelevant.

Begrepet kjønn (gender) blir her tolket innenfor diskursanalyse der kulturelle institusjoner og praksiser utgjør gjeldende normer og standarder for maskulinitet og feminitet (Steans 2006: 50). Man kan si at det engelske uttrykket gender ikke tilsvarer kjønn på norsk, altså noe vi er, men heller bør anses innenfor noe som er passende (normativt) for menn og kvinner (Skjelsbæk 2001: 224). Her brukes kjønn som ekvivalent med uttrykket «gender» eller sosialt kjønn på norsk. Imidlertid har dette todelte skillet mellom sosialt og biologisk kjønn blitt kritisert av Butler (1999: 6–7) som hevder at biologisk kjønn i seg selv er en kjønnet kategori, men ofte tolket på en pre-diskurs måte. Med det mener Butler at begrepet biologisk kjønn blir tolket som noe som er skapt av naturen, gitt, og ikke noe mennesker konstruerer gjennom ideer og tolkninger. Inspirert av Butler vil jeg hevde at biologisk kjønn og sosialt kjønn blir blandet sammen i FNs fredsbevarende operasjoner på den måten at kvinner omtales som sårbare kropper, biologiske svakere, som oftere utsettes for seksualisert og kjønnsbasert vold med behov for (maskulin) beskyttelse. Cohn (2013: 3) forklarer ytterlige:

[F]or many policymakers in international institutions […] «gender» is often little more than a more «neutral-sounding» word for women; so when they refer to «gender issues» they really mean those things they think of as «women’s issues,» and when they talk about something like «gendering peacekeeping,» they are most likely referring to adding women to peacekeeping forces or addressing women’s needs during a peacekeeping mission.

I stedet bør man, som Cohn (ibid.) utdyper, se gender på følgende måte:

[A] way of categorizing, ordering, and symbolizing power, of hierarchically structuring relationships among different categories of people, and different human activities symbolically associated with masculinity or femininity.

Basert på denne tilnærmingen ser jeg på kjønnsperspektiver i krig og konflikt samt i fredsbevarende operasjoner som en måte å tolke og strukturere viktige spørsmål basert på kvinner og menns ulike roller og posisjoner i den offentlige og private sfære. I varierende grad vil menn ofte ha bedre tilgang til å påvirke og utfordre visse individer eller institusjoner enn kvinner og vice versa. For eksempel kan kvinner ha en større beslutningsrolle i å oppdra barn mens menn kan ta større del i politiske beslutninger, noe som igjen påvirker deres synspunkter og kunnskap om ulike temaer i samfunnet. Disse forskjellene er imidlertid ikke basert på biologiske eller naturlige forskjeller, men er snarere sosialt konstruerte kategorier basert på ideer om gjeldende kjønnsnormer for ulike samfunn og situasjoner. I FNs fredsbevarende operasjoner er kjønnsperspektiver oftere tolket slik Cohn beskriver, nemlig å øke antall kvinner i uniform. Dette er en snever definisjon, og kjønnsperspektiver i internasjonal politikk krever en større debatt om mannsdominans og maskuline normer.

Sikkerhet som begrep er også svært omfattende. Det kan være et begrep benyttet i alt fra en individuell psykologisk tilstand om å føle seg trygg og utenfor fare, eller det kan dreie seg om utviklingsspørsmål som matsikkerhet og bærekraftig utvikling. I IR har flere forfattere (se f.eks. Buzan 2008; Toft 2005) grundig kritisert IR-tradisjonen om statssikkerhet og hvordan usikkerhet kan minimeres ved å ruste opp militært. Feministiske IR-forfattere har også kritisert ideen om staten som en garantist og beskytter av sikkerhet for hele samfunnet og argumentert for en diskusjon bort fra kun «storpolitikk» og militære termer (Enloe 2007; Steans 2006). Som Peterson (1992: 32) argumenterer; «[s]tructural insecurities internal to states – constituted by gendered (and other) divisions of labor, resources, and identities – as well as androcratic politics generally must be recognized and critically examined.» Basert på denne feministiske IR-tradisjonen, vil begrepet kjønnet sikkerhet benyttes.

Den faglige diskusjonen rundt kjønnet sikkerhet er spesielt knyttet til 1325-agendaen om Kvinner, fred og sikkerhet (Cohn 2008; H. Hudson 2005; N. F. Hudson 2009; Shepherd 2010). Resolusjonen initierte og oppfordret til en debatt som koblet både kjønn og sikkerhet. Men som McLeod (2013: 166) hevder, er kjønnet sikkerhet et vanskelig begrep. Siden kjønn ofte tolkes som kvinner blant mer anvendte aktører i FN, betyr dette at å øke kvinneandelen automatisk forbedrer både adferd blant menn og muligheter for fred. Peterson (1992: 47) påpeker at det feministiske bidrag til studiet av internasjonal sikkerhet nettopp er å kritisk diskutere kjønn i militær ideologi, praksis og økonomisk prioritering. På denne måten er kjønnet sikkerhet et transformativt begrep som gjennomsyrer all samfunns- og politisk debatt og muligheten for å forbedre både teori og praksis i internasjonal sikkerhet (McLeod 2013: 166–167).

I FNs fredsbevarende operasjoner er sikkerhet ofte forstått under prinsippet «beskyttelse av sivile» – et begrep som har blitt brukt siden slutten av 1990-tallet som en reaksjon på de mange borgerkrigene og målrettete angrep på sivile (se f.eks. Lie & de Carvalho 2009). FN, som består av et komplekst univers av aktører og institusjoner, definerer sikkerhet mer generelt som en blanding av staters overlevelse, inkludert reformer og statsbygging og fysisk og humanitær beskyttelse av ubevæpnede sivile. Dermed kan man si at FN befinner seg i et spenningsforhold mellom statens overlevelse og siviles overlevelse. I så måte er FN teoretisk sett mellom begge IR-debatter, nemlig statens sikkerhet og menneskelig (kjønnet) sikkerhet.

Denne artikkelen tar først og fremst for seg operasjoner med såkalt robuste mandater. Dette innebærer at FN kan bruke alle nødvendige midler, inkludert militærmakt, til å beskytte sivile og å opprettholde lov og orden. «Robusthet» i seg selv kan sees på som en maskulin tilnærming som tolker sikkerhet i militariserte termer for å beskytte en sårbar (feminisert) befolkning. Før den mer teoretiske diskusjonen rundt kjønnsdiskurser i FN, vil jeg i det følgende ved hjelp av mine møter med FN-operasjonen Kongo (MONUSCO/MONUC) i perioden 2008–2013 illustrere hva kjønn og kjønnet sikkerhet betyr i praksis.

Kjønnsperspektiver i FN-operasjonen i Kongo: Eksempler fra bakken

I 2012 jobbet jeg med et forskningsprosjekt om kjønnsperspektiver blant ulike fredsbevarende styrker i MONUSCO, det vil si hvordan disse styrkene inkluderte kjønn i sine sikkerhetsanalyser for å utføre beskyttelsesmandatet (Solhjell et al. 2012; Solhjell 2013). En casestudie var de internasjonale styrkene i Sør-Kivu-provinsen i det østlige Kongo. I ett av disse møtene fikk jeg intervjue sjefen for en pakistansk styrke, og jeg forklarte at jeg ønsket å diskutere kjønnsperspektiver i deres daglige arbeid. Han svarte ganske enkelt at «det finnes ingen kvinner her», så de kunne ikke «hjelpe meg» med dette problemet.2 Jeg visste jeg var nødt til å omformulere spørsmålet og forklarte at jeg ikke var interessert i å finne pakistanske kvinner, men heller forstå deres daglige arbeid når det gjaldt patruljer, sikkerhets-analyse og beskyttelse av sivile. Begrepet kjønn ble aldri tatt opp igjen, med unntak av et spørsmål jeg stilte om seksualisert og kjønnsbasert vold. Jeg trodde at dette måtte være et «kjønnet tema» som var mulig å diskutere, særlig med tanke på omfattende internasjonale kampanjer.3 Troppssjefen svarte simpelthen at «gutta mine driver ikke med sånt», med den forståelsen at det var et disiplinært problem knyttet til kjøp og salg av sex mellom fredsbevarende styrker og sivile.4 Da jeg skulle reise fra militærleiren og prøvde å få hjelp til å komme meg opp på jeepen, strakte jeg ut hånden til en pakistansk soldat. Han nektet å ta på meg, og etter litt viste en høyerestående offiser at jeg skulle holde meg på døren til jeepen for å komme meg opp. Å være fysisk i kontakt med en ukjent kvinne ble ansett som tabu.

Under et annet forskningsprosjekt og feltarbeid i Øst-Kongo, deltok jeg på et sikkerhetsmøte med alle representantene for de såkalte «Community Liasion Assistants» (CLAs). Dette er nasjonalt ansatte som fungerer som bindeledd mellom lokalsamfunn, lokale myndigheter og MONUSCO.5 Mye av arbeidet til CLAene består i å kommunisere og etablere gode relasjoner med lokale representanter for konfliktrammede samfunn. Disse lokale representerer alt fra kvinnegrupper til tradisjonelle høvdinger. Arbeidet deres innebærer blant annet å forstå kjønnsroller og maktstrukturer blant ulike aktører og deres posisjoner og relasjoner i samfunnet. Det innebærer videre å forstå ulike perspektiver knyttet til konflikt og sikkerhet og daglig forhandle rundt eksisterende maktstrukturer i disse samfunnene.

Under selve sikkerhetsmøtet ble imidlertid kjønn innført som et eget tema senere på ettermiddagen. Kjønn (gender) ble da introdusert av den eneste representanten fra kjønnsenheten (Gender Unit) i hovedkvarteret til MONUSCO i Sør-Kivu-provinsen. Dette var i stor grad en diskusjon om kvinners rolle samt antall militært personell som var trent i kjønnsperspektiver. Det var ingen forsøk på å knytte kjønnsdebatten til den daglige jobben for CLAene, som f.eks. kompetansen disse ansatte hadde når det gjaldt å forstå ulike lokale representanter og sikkerhetsbekymringer og gjennom dette oppmuntre til debatt. I stedet var det uten tvil et «kryss-av-boksen»-tema. I tillegg til denne representanten fra hovedkvarteret, hadde CLAene et såkalt Gender Focal Point. Denne personens formål var å etablere et kvinnenettverk på siden av de andre nettverkene for å identifisere «kvinners problemer». På denne måten ble kvinners utfordringer tilsidesatt og ikke godt nok integrert i en større diskusjon om samfunnssikkerhet.

Neste dag fikk jeg muligheten til å diskutere individuelt med CLAene, og oppdaget en hel rekke perspektiver og temaer knyttet til kjønn, ubevisst eller bevisst.6 To av de fire CLA-informantene jeg intervjuet var kvinner, og de var tydelig bevisst på sin kjønnede posisjon både på jobb og privat siden de hadde kommet seg inn i et mannsdominert og privilegert felt som innebar høyere utdanning og en godt betalt jobb. For å tydeliggjøre mitt poeng her: jeg mener ikke å si at det å være kvinne automatisk gjorde dem gode på «kjønnsperspektiver». Det jeg mener er at fordi de har brutt med kjønnsnormer i sitt samfunn, ble de mer bevisst sin stilling. Begge kvinnene hadde en rekke eksempler på hvordan beskyttelse og sikkerhet kunne forbedres gjennom å utfordre status quo blant kongolesiske kjønnsnormer. Ett eksempel var problemer knyttet til angrep på kvinner på vei til markedene, og hvordan ektemenn nektet å gå sammen med dem fordi de var redde for å bli drept. Som en av de to kvinnelige CLA-representantene forklarte: «det er en egoisme blant menn. De mener at de blir drept, mens [konene deres] bare blir voldtatt. Men faktisk, når menn følger sine koner, så skremmer de bort eventuelle banditter.»7 Hun pleide derfor å oppmuntre menn i hardt rammede samfunn til å gå sammen med sine koner, søstre og døtre for å hindre potensielle overgripere. I mine øyne var dette en praktisk og konkret tilnærming til kjønnet sikkerhet som tok opp menn og kvinners rolle og relasjoner til hverandre.

Et annet eksempel på kjønnet sikkerhet er gjennomgangen jeg har gjort av MONUSCO-dokumenter på temaet kjønn. Her er det ofte svært lett å se at menn enten ikke eksisterer eller presenteres mer passivt som en bakgrunn, men ikke som en «kjønnet aktør». I en rapport fra MONUSCOs (2013) «Gender Office» i Kinshasa med tittelen Gender Mainstreaming in MONUSCO Peace-Building Operations: A Holistic Approach, er menn nevnt én gang i en setning om at «kvinner og menn har ikke lik tilgang til valgprosessen verken på nasjonalt eller provinsielt nivå» (forfatterens oversettelse, s. 14). Rapporten, som er ment å gå igjennom hele «gender mainstreaming»-prosessen i MONUSCO i løpet av en gitt tidsperiode, tar for seg følgende temaer: 1) Representasjoner av kvinner på elitenivå, for eksempel i parlamentet, fredskonferanser eller toppstillinger i hæren og politiet, 2) forebygging og hjelp til ofre for seksualisert vold, 3) opplæring rundt kjønnsspørsmål i MONUSCO og nasjonalt ansatte i forsvar og politi, og 4) småprosjekter (quick impact projects) for å hjelpe fattige kvinner (og jenter) i sine respektive lokalsamfunn. Gjennomgående antas det at menn er makthavere eller potensielt gjerningsmenn når det gjelder vold mot kvinner (se også Connell 2005: 1805–1806).

Med et slikt fokus på menn blir det svært vanskelig å oppnå likestilt engasjement i en kjønnet diskurs rundt sikkerhet og håndtering av problemer, interesser og forskjeller som finnes blant menn og gutter. Kvinner er imidlertid referert til i rapporten som «kvinner/barn» eller «kvinner og jenter» og dermed indirekte infantilisert. Rapporten forsøker heller ikke å forklare hva «kjønnstrening» innebærer ut over antall deltakere. Videre er det en misforstått antakelse at kongolesiske kvinner på elitenivå representerer kvinner på lavere nivå. Dette er en essensialistisk kjønnsdiskurs ved at den antar at enhver kvinne er en representant for alle kvinner. Som i alle andre samfunn er det forskjell på kvinner når det gjelder utdanning, arbeid, interesser og etnisk status. Kongolesiske kvinner har derfor ulike sosiopolitiske og økonomiske interesser.

Ta en neve kvinner og rør om? Kjønnsperspektiver i FN-operasjoner

Basert på disse eksemplene fra Kongo, vil resten av artikkelen ta for seg det diskursive grunnlaget i militariserte forhold og de historiske rammene rundt 1325 som igjen påvirker de essensialistiske tilnærmingene knyttet til kjønn. Jeg vil begynne med det sistnevnte. For det første, FNs sikkerhetsråd kan ansees som et konservativt og eksklusivt forum. Inkludering av kjønn i diskusjoner om krig, fred og sikkerhet har vært en langsom og tidkrevende prosess, som Cohn (2004), Whitworth (2004), Tryggestad (2008, 2009) og mange andre vil hevde. Resolusjon 1325 (2000) var et resultat av internasjonale prosesser, spesielt Beijing-plattformen, samt presset fra internasjonale kvinnelige aktivister som befant seg i både Sør og Nord og som var ekskludert fra Sikkerhetsrådet og andre forhandlingsplattformer (Tryggestad 2009: 545, 548). Konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner (CEDAW), vedtatt i 1979 av FNs generalforsamling, ble sett av mange feministiske aktivister som et gjennombrudd for kvinners rettigheter. Signaturstatene forpliktet seg til å hindre enhver form for diskriminering av kvinner på grunnlag av kjønn. CEDAW etablerte også et grunnlag for likestilling av kvinner og menn i både offentlig og privat sfære. FN-konferansen i Kairo i 1994, som endte med Kairo-erklæringen om befolkningsutvikling, var sentral med hensyn til kvinners rett til utdanning samt reproduktive rettigheter, inkludert beskyttelse mot utrygge aborter. I 1995 kom Beijing-erklæringen og handlingsplattformen som erklærte at kvinners rettigheter er menneskerettigheter og at kvinner skal kunne oppnå full deltakelse på lik linje med menn. Denne handlingsplanen ble fulgt opp i år 2000 med Beijing + 5-erklæringen, der alle de tolv fokusområdene i den forrige erklæringen var inkludert med et tilleggsfokus på kvinners oppnåelser samt hindringer. Så kom altså Resolusjon 1325 (2000), som senere har blitt etterfulgt av FNs sikkerhetsrådsresolusjoner 1820 (2008), 1888 (2009), 1889 (2009), 1960 (2010), 2106 (2013) og 2122 (2013).

Agendaen om kvinner, fred og sikkerhet fra resolusjon 1325 etablerte et internasjonalt «språk» for å ta kjønnsperspektiver i freds- og sikkerhetsspørsmål alvorlig. På mange måter etablerte resolusjonen et normativt univers og et idéfellesskap (Whitworth 2004: 122–123). Samtidig kan man hevde at resolusjon 1325 har en svært begrenset politisk agenda (Cohn 28.3.2014, International Studies Association, Toronto): seksualisert vold i krig (offerrollen) og kvinner i lederposisjon (elitekvinner). Kinsella (i Cohn et al. 2004: 136) har påpekt at «the reintroduction of women, or the justification of women’s participation, on the basis of peacemaking [is problematic]. Why does it need to be qualified in regards to the «use value» of women`?» Hun forklarer videre (s. 137) at diskursen om kvinner som enten fredsbyggere eller pasifister ikke er kvinnefrigjørende i form av at den ser på kvinner som likeverdige aktører i politiske prosesser. Som Gibbings (ibid.) utdyper, har FNs sikkerhetsråd og andre FN-domener kun tillatt en bestemt diskurs hvor bare noen ideer er tillatt. Kritiske feministiske perspektiver passer ikke inn fordi man hovedsakelig forventet oppløftende og konstruktiv tilbakemelding på 1325-agendaen (Gibbings 2011: 522). Diskursen om kvinner som trengte beskyttelse (offerrollen) og som potensielle fredsskapere var og er ansett som en mer salgbar idé blant et maskulint sikkerhetsråd og FNs militære fredsoperasjoner.

I praksis har FN vært svært lyttende til kvinneorganisasjoner i visse situasjoner, men lukket øynene når det gjelder hovedprioriteringer i sikkerhetspolitikken (Whitworth 2004: 122). Dette kan for eksempel dreie seg om å lytte til kvinner med hensyn til å forstå sosiale behov, men ikke når det kommer til for eksempel statsbygging. Videre, som Willett (2010: 142) bemerker, «resolution 1325 is not a treaty; consequently there are no mechanisms for ratification, compliance or verification. As such the resolution lacks the muscle that can compel states to comply with its provisions.» På mange måter plasserer resolusjon 1325 ansvaret på alle deler av FN-byråkratiet, men uten sanksjonsmuligheter hvis det ikke blir overholdt.

En videre utfordring når det gjelder diskursen i FN-apparatet er det grunnleggende problemet med å forstå kjønn som kvinner, som eksemplifisert i foregående seksjon. I mange FN-dokumenter er «kjønn» forstått som kvinners «spesielle behov» for beskyttelse mot seksualisert vold. I resolusjon 1325 er begrepet «kjønn» forstått som «kvinner/jenter» (Henry 2007: 75). Dette viser en manglende forståelse om kjønnet sikkerhet i form av menn og kvinners relasjoner og maktforhold og at også menns liv må forstås for å bedre kjønnet sikkerhet (side 76). Som nevnt over i MONUSCO-rapporten (2013) innbærer dette en infantilisering av kvinner ved å behandle dem på lik linje med jenter og barn.8 Når det gjelder kjønnsperspektiver i FNs fredsbevarende operasjoner, har jeg med referanse til eksemplene fra Kongo funnet en ensidig forståelse av kjønn som utelukkende henviser til kvinner, noe som igjen setter begrensninger for praksis. Under disse feltarbeidene (Solhjell et al. 2012; Solhjell 2013; Solhjell & Gjelsvik 2014) har jeg sett at temaer rundt militarisering og maskulinitet sjelden eller aldri omtales i diskusjoner om kjønn og kjønnsperspektiver. Jeg vil argumentere for at det nettopp i militære oppdrag er viktig å diskutere maskuline institusjoner og tolkningen av sikkerhet/usikkerhet i en operativ kontekst, fordi forståelse av kjønnsrelasjoner i samfunnet bidrar til å øke muligheter for å nå ønskede resultat (Baaz & Stern 2013: 3).

Videre, for å forstå diskursen i FNs fredsbevarende operasjoner om å favorisere maskuline idealer, institusjoner og normer, er det nyttig med en diskusjon om begrepet maskulinitet. Maskulinitet kan, som feminitet, forstås som noe i endring over tid, på tvers av kulturer, mellom samfunn og enkeltpersoner. På det helt grunnleggende nivået kan man si at det står både i kontrast til og avhenger av begrepet feminitet og vice versa. Som Goldstein (2003: 252) argumenterer, kreves det i de fleste samfunn at ikke bare enkeltpersoner, men også at en rekke ulike temaer, ideer og mellommenneskelige relasjoner må plasseres i enten «maskuline» eller «feminine» båser. Videre kan man hevde at maskulinitet og feminitet innebærer et maktforhold. For eksempel kan feminine egenskaper være nedvurdert i væpnede grupper, mens maskuline egenskaper blir nedvurdert i omsorgsarbeid. I denne artikkelen er det spesielt nyttig å se på favoriseringen av maskuline verdier i militær beskyttelse av sivile (det feminine) fra vold og overgrep.

I mange kulturer forventes det at menn skal ut og krige, og at de ofte må gjennomgå svært smertefulle erfaringer gjennom trening og kamphandlinger. I en del samfunn er dette den ultimate «manndomsprøven», der enhver assosiasjon til det feminine, altså det svake og følelsesladede, må unngås. Hvis kvinner skal inn i denne klubben, må de ofte bevise at de er minst like mandige som sine mannlige kolleger. Maskulinitet kan i slike sammenhenger knyttes til muligheten for å vinne en krig eller være i stand og villig til å bruke væpnet makt i stedet for å velge fredfull konfliktløsning og diplomati (Schjølset 2013: 37). Hovedformålet med militærtjenesten er ifølge Whitworth (2004: 151) å skape «men – and some women – who will be warriors, who are prepared to kill, to die, for the state». Videre argumenterer Mathers (2013: 126) for at militæret er kjønnede institusjoner på den måten at de privilegerer ideer om maskulinitet over feminiteten. Favorisering av maskuline verdier er nøkkelen til å opprettholde en institusjonell idé om at menn er viktigere og har evne til å gjøre de viktigste (mandig) aktivitetene, nemlig å beskytte stater og mennesker. Selv i land som Norge, som antas å ha høy grad av likestilling, har den obligatoriske militærtjenesten inntil nylig (2010) vært en kjønnssegregert tjeneste som har rekruttert menn i alderen 18–19 år, der kvinner var tillatt, men ikke i særlig grad oppfordret til å søke.

For å forstå bedre konservative kjønnsdiskurser i FNs fredsbevarende operasjoner, kan vi se nærmere på forsøk på å implementere og integrere kjønnsperspektiver. Begrepet «gender mainstreaming» er særlig nyttig å se på i denne forbindelse. Begrepet, basert på Beijing-plattformen fra 1995, er definert av FN (1997: 2) som følger:

the process of assessing the implications for women and men of any planned action, including legislation, policies or programmes, in all areas and at all levels. It is a strategy for making women's as well as men's concerns and experiences an integral dimension of the design, implementation, monitoring and evaluation of policies and programmes in all political, economic and societal spheres so that women and men benefit equally and inequality is not perpetuated. The ultimate goal is to achieve gender equality.

En kort gjennomgang av «gender mainstreaming» som omtalt i feministisk litteratur er i denne sammenheng også nyttig. Squires (2005: 368) deler denne debatten inn i tre typologier. Den første er en tilnærming basert på et liberalt, feministisk perspektiv om kjønnsnøytralitet og inkludering av kvinner på lik linje med menn. Den andre tilnærmingen er kategorisert som radikal feminisme som etterspør en annerledespolitikk for kvinner og en anerkjennelse om en egen kvinnelig, kjønnet identitet. Den tredje og siste er omtalt som en postmoderne kategori der tilnærmingen er å dekonstruere kjønn og kjønnede institusjoner. I mainstream internasjonal politikk er det hovedsakelig kategorien liberale feminister som brukes; de som ser «gender mainstreaming» som et verktøy for kvinners likeverdige deltakelse. Men blant praktikere og i selve gjennomføringen av «gender mainstreaming» vil jeg hevde at det ofte er praktisert som en annerledespolitikk, dog ikke på lik linje med radikal feminisme som skissert i Squires. Det er i stedet praktisert mer som et eget felt med uttrykk som «special protection» (annerledespolitikk) i en ellers mannsdominert og maskulin sikkerhetspolitikk, slik sitatet av Simone de Beauvoir innledningsvis henviser til.

Når «gender mainstreaming» ble satt som krav for FNs fredsbevarende operasjoner, har tiltakene i all hovedsak vært å etablere egne kjønnsenheter (gender units) og ansette kjønnsrådgivere (gender advisors). I overnevnte Namibia-handlingsplan (DPKO 2000: 3) hevdes det at «[a] gender affairs unit is crucial for effective gender mainstreaming and should be a standard component of all missions. It should be adequately funded and staffed at appropriate levels and should have direct access to senior decision-makers.» En av FNs indikatorer for å spore gjennomføring av resolusjon 1325, er å måle hvor stor prosentandel av de fredsbevarende oppdragene som har kjønnsrådgivere og kjønnsenheter (Kuonqui & Cueva-Beteta 2011). De to første kjønnsenhetene ble etablert i 1999 i FN-oppdrag i Kosovo og i Øst-Timor. Senere ble kjønnsenheter etablert i flere FN-operasjoner, som Kongo, Sierra Leone, Afghanistan og Liberia. Ifølge FNs egne tall per juni 2011 (Solhjell & Gjelsvik 2014: 14) sies det at alle FNs fredsbevarende operasjoner har «kjønnskomponenter», og at 60 % av disse er ledet av en seniorrådgiver med spesialisering på kjønn. Det er imidlertid ikke klart hva «kjønnskomponenter» betyr eller hvordan man måler påvirkning ut over å telle enkelte eksperter. I tillegg består ofte kjønnsenhetene av en eller to rådgivere som er satt til å dekke store områder, både geografisk og tematisk.

Whitworth (2004: 131) hevder at kjønnsenheter blir egne «kvinnekontor» for å samarbeide med lokale kvinneorganisasjoner, mens andre (ofte mannlige) politiske aktører samarbeider med FNs hovedkontorer, og dermed har de sistnevnte bedre tilgang til sine overordnede. Whitworth bemerker videre at «[a] special but separate unit that ends up dealing with women’s organizations […], effectively marginalizes those organizations at the same time that it attempts to ensure they have some access to the mission they might otherwise not have had». Med andre ord kan gode intensjoner i realiteten være en måte å holde organisasjoner som jobber med «kvinnespørsmål» (annerledespolitikk) separat fra den «virkelige» sikkerhetspolitikken. Som Schott (2013: 17) hevder: «the dynamics of gender in security relations cannot be separated from the workings of economic, political or military institutions». På den andre siden kan man hevde at hvis det ikke fantes kjønnsenheter, ville ikke «gender mainstreaming» utgjort en betydelig del av noens daglige agenda. I dette perspektivet kan kjønnsenheter dermed representere et minimumsnivå av ansvar på dette feltet i FN-operasjoner.

Gender mainstreaming blir også tolket som opplæring av FN-soldater og nasjonale sikkerhetsstyrker om spesielle behov for beskyttelse av kvinner og barn i konflikt (Väyrynen 2004: 137). Diskursen om «spesielle behov» og «kvinner-og-barn» viser blant annet at ideen om menn og maskulinitet er et ikke-kjønnet tema, jamfør Børge Brendes sitat innledningsvis. Det viser også en diskurs grunnet i en oppfatning av menn som biologisk sterkere enn kvinner og barn og at de dermed ikke har behov for «spesiell beskyttelse», til tross for at menn og gutter ofte er både mer aktive og sårbare parter i konflikter. Videre vil mange feministiske IR-debattanter hevde at det er nødvendig å utfordre statssentrerte fredsbevarende operasjoner og maskuline måter for konfliktløsning og fredsbygging, noe Sjoberg og Gentry (2007: 174) kaller «malestreaming». Avslutningsvis skal vi se nærmere på såkalt «malestreaming» i FNs fredsbevarende operasjoner.

Gender malestreaming: Kjernevirksomhet og diskurs i FN

To viktige komponenter av FNs fredsbevarende operasjoner er militær- og politistyrker. Statsbygging og sikkerhetsreformer spiller en stor rolle i FNs mandater. I faglitteraturen, både teoretisk og i mer anvendt arbeid er kjønnsdiskurser viktige, men sjelden reflektert blant praktikere i FN-operasjonene. Disse utøverne er ofte menn, og institusjonene rundt aktørene opprettholder en diskurs knyttet til maskuline verdier. Jeg mener at de maskuline verdiene ofte er sett på som ikke-kjønnet og at de danner de viktigste maktstrukturene i en FN-operasjon. Med andre ord tar FN i stor grad en malestreamed tilnærming til kjønnsperspektiver. «Gender mainstreaming» som omtalt ovenfor, og gjennomføring av resolusjon 1325 skjer først og fremst på et retorisk plan og med svært få synlige endringer i de maskuline og militariserte FN-operasjonene (se også Willett 2010: 143). Er det behov for å utfordre maktstrukturer i FNs fredsbevarende operasjoner? Jeg vil diskutere dette i lys av den feministiske IR-debatten om kjønnet sikkerhet, militarisering og maskulinitet.

På generelt grunnlag kan man si at den akademiske debatten ikke har fokusert på hvordan menn er maskuline i militæret, men hvordan menn og kvinner, jenter og gutter lærer å bli maskuline ved å gå inn i militære institusjoner (Baaz & Stern 2013; Enloe 1980, 2000, 2007; Goldstein 2003; Sjoberg & Gentry 2007; Whitworth 2004). Som Sjoberg og Gentry (side 174) hevder: «masculinity is not a gender, it is the norm because (often unwittingly) gendered institutions, discourse and research present themselves as gender-neutral or gender-equal.» Denne diskursen har en rekke feministiske akademikere vært kritiske til og ønsket å utfordre (se eksempelvis Sjoberg & Gentry 2007; Gibbings 2011). I tillegg er det vitenskapelige bidraget ikke bare å dekonstruere ideen om «kjønnsnøytrale» institusjoner og teorier, men også å ta i bruk kvinners kunnskap i spørsmål om sikkerhet der maskuline verdier i all hovedsak er privilegert. Artikkelen har frem til nå omhandlet problemene med å segregere og underordne kjønnsperspektiver eksempelvis i separate kjønnsenheter. Det er derfor på tide å vise hvordan kjønnsperspektiver kan forstås i kjerneområder av FNs operasjoner, nemlig i militær beskyttelse og statsbygging.

Det er spesielt et behov for å ta for seg diskurser innenfor kriger- og beskytterrollen når det gjelder manndom og maskulinitet. Det kan være en forventning om at det å være mann innebærer å være en beskytter. Som Enloe (2002 i Higate 2012: 34) har merket seg, i krig og konflikt er det ofte en idé om at det feminine trenger væpnet beskyttelse. Eller som Young (2003: 2) har argumentert: «[i]n this patriarchal logic, the role of the masculine protector puts those protected, paradigmatically women and children, in a subordinate position of dependence and obedience». Jeg vil også påpeke at det på mange måter er en intern strid i maskulinitet. På den ene siden kan maskulinitet på sitt mest ekstreme uttrykkes gjennom krigerrollen og i voldelig aggresjon, som seksualisert vold. På den andre siden, og for å unngå disse problemene, er det et behov for en militær respons grunnet maskuline idealer om å beskytte ofre, nemlig den feminiserte befolkningen. Denne iboende motsetningen reflekteres sjelden over i fredsbevarende operasjoner, der man ser militarisert respons som en naturlig og/eller teknisk respons for å beskytte sivile.

Videre utgjør statsbygging et sentralt element i flere FN-operasjoner, i form av blant annet sikkerhetssektorreform (SSR), bistand til demokratiske valg og assistanse til å bygge infrastruktur. Debatten rundt statsbygging er også knyttet til ideer om nasjonsbygging der flere feministiske forskere som Yuval-Davis (1997: 3) har hevdet at «[…] nations have usually been discussed as part of the public political sphere, [and] the exclusion of women from that arena has affected their exclusion from the discourse as well.» Man kan derfor argumentere for at kvinner ofte har måttet forholde seg til det private rom, mens menn i større grad har tatt del i formingen av det offentlige rom.9 FN-operasjonene skiller underbevisst mellom «kvinnespørsmål», dvs. en privat kjønnet sfære, og kjernevirksomhet, dvs. den offentlige, mannsdominerte sfæren som anses som ikke-kjønnet.

Et eksempel her er SSR, som ofte innebærer svært begrensede kjønnsperspektiver. For å reformere sikkerhetssektoren – normalt tolket som politiet og forsvaret – vil man anta at det kreves en viss forståelse fra internasjonale aktører om hva som lokalt er hindre og muligheter i å forbedre slike institusjoner. Med andre ord bør det tas hensyn til former for maskulinitet og feminitet som former de respektive institusjonene og aktørene (Higate 2012: 35). I stedet ser man tendenser til at SSR og andre reformer tolkes som et teknisk problem som omhandler tilrettelegging og effektivisering av lønn, grunnleggende opplæring i varetekt, bruk av våpen og menneskerettigheter, for å nevne noen. De generelle opplæringskursene om «kjønn» utgjør ofte en pakke i SSR og er velmenende, men ender ofte opp med å fokusere på hvordan man skal hjelpe kvinner med behov for beskyttelse mot kjønnsbasert og seksualisert vold.

Konklusjon

I denne artikkelen har det blitt diskutert felteksempler knyttet til kjønnsperspektiver fra FN-operasjonen i Kongo. Videre har jeg diskutert kjønnsdebatter i lys av internasjonal sikkerhet. Jeg vil hevde at det er en tydelig tendens til å sette menn og kvinner i faste kategorier i stedet for å se kjønn som noe sosialt konstruert, differensiert fra medfødte attributter og noe som endrer seg over tid og sted. Det er i stor grad en tendens å anse menn som menneskeheten og det kjønnede som kvinnen (og barna), slik de Beauvoir hevdet for mer enn et halvt århundre siden. Denne formen for kategorisering i FN og andre steder faller imidlertid inn under et mønster karakterisert av kjønnede hierarkier som ikke har rom for kompleksitet, problematisering eller endring (se også McMahon 2013: 20). Forum som FNs sikkerhetsråd krever en viss konsensuspreget og apolitisk formulering for å ta opp «kvinnespørsmål», som ellers anses å være utenfor maskuline tolkninger av sikkerhetspolitikk. Artikkelen har vist behovet for nettopp en mer kritisk debatt om kjønn, blant annet gjennom eksemplene fra MONUSCO i Kongo. Kjønnet sikkerhet i Kongo kan være noe så grunnleggende som å oppfordre menn til å ta del i typiske kvinneroller som eksempelvis å gå til markedet for å unngå overgrep mot kvinner.

Internasjonal sikkerhetspolitikk bør i mine øyne tørre å ta opp essensialistiske forestillinger om feminitet og maskulinitet for bedre å kunne forstå kjønnet sikkerhet. En annerledespolitikk for kvinner hindrer forståelsen av en helhetlig samfunnssikkerhet. Den forsterker i stedet inntrykket av menneskeheten som implisitt maskulin når det kommer til sikkerhet. Bruken av «kjønn» som et nøytralt ord for kvinner utfordrer ikke maktstrukturer i FN-systemet. Tvert om er kjønn og kjønnet sikkerhet høyst politiske temaer. Selv om feministiske akademikere og teorier har utfordret en mannsdominert og maskulint orientert forståelse av sikkerhet, er det fortsatt en lang vei å gå i internasjonal politikk. Utfordringene er spesielt knyttet til å kunne utfordre makten, maskuline normer og institusjoner som setter begrensninger for hva som blir tolket som sikkerhet. Jeg vil avslutningsvis oppfordre til nærmere debatt mellom feministisk IR og studiet av internasjonal politikk i å tolke kjønnet sikkerhet. Slik er det mulig å endre de skadelige forestillingene om feminitet og maskulinitet i både teori og praksis.

Om artikkelen

Jeg vil benytte anledningen til å takke de to anonyme fagfellene og IP-redaksjonen for gode faglige tilbakemeldinger og forslag i tidligere utkast av denne artikkelen. Alle synspunkter og eventuelle feil er alene forfatterens.

Litteratur

Baaz, M. E. & Stern, M. (2013) Sexual Violence as a Weapon of War? Perceptions, Prescriptions, Problems in the Congo and Beyond. London: Zed Books.

Butler, J. (1999) Gender Trouble. Tenth Anniversary Edition. London: Routledge.

Buzan, B. (2008) People, States & Fear: An Agenda for International Security Studies in the Post-Cold War Era. Colchester: ECPR Press.

Cartwright, R. L. (1968) Some remarks on essentialism. Journal of Philosophy, 65(20): 615–626.

Cohn, C. (2004) Mainstreaming Gender in UN Security Policy: A Path to Political Transformation? Boston: Boston Consortium on Gender, Security and Human Rights.

Cohn, C. (2008) Mainstreaming Gender in UN Security Policy: A Path to Political Transformation? I S. Rai & G. Waylen (red.) Global Governance: Feminist Perspectives. London: Palgrave (185–206).

Cohn, C. (2013) Women and Wars: Toward a Conceptual Framework. I C. Cohn (red.) Women & Wars. Cambridge: Polity Press (1-35).

Cohn, C., Kinsella, H. & Gibbings, S. (2004) Women, Peace and Security Resolution 1325. International Feminist Journal of Politics, 6(1): 130–140.

Connell, R. W. (2005) Change among the Gatekeepers: Men, Masculinities, and Gender Equality in the Global Arena. Signs: Journal of Women in Culture and Society, 30(3): 1801-1825.

de Beauvoir, S. (1989 [1949]) The Second Sex. New York: Knopf.

DPKO (2000) Namibia Plan of Action on ‘Mainstreaming a Gender Perspective in Multidimensional Peace Support Operations. Windhoek: Namibia

Enloe, C. H. (1980) Police, Military, and Ethnicity: The Foundations of State Power. New Jersey: Transaction Books.

Enloe, C. H. (2000) Maneuvers: The International Politics of Militarizing Women's Lives. Berkeley: University of California Press.

Enloe, C. H. (2007) Globalization and Militarism: Feminists Make the Link. Lanham: Rowman & Littlefield.

FN (1997) Mainstreaming the gender perspective into all policies and programmes in the United Nations system. Report of the Economic and Social Concil. NYC: UN.

Foucault, M. (1972) The Archaeology of Knowledge. (Oversatt av S. A. M. Smith). New York: Pantheon Books.

Gibbings, S. (2011) No Angry Women at the United Nations: Political Dreams and the Cultural Politics of United Nations Security Council Resolution 1325. International Feminist Journal of Politics, 13(4): 522–538.

Goldstein, J. S. (2003) War and Gender: How Gender Shapes the War System and Vice Versa. Cambridge: Cambridge University Press.

Hall, S. (red.) (1997) Stereotyping as a Signifying Practice. London: Sage. Henry, M. (2007) Gender, security and development. Conflict, Security and Development, 7(1): 61–84.

Higate, P. (2012) Foregrounding the In/Visbility of Military and Militarised Masculinities. I M. E. Baaz & M. Utas (red.) Beyond ‘Gender and Stir’: Reflections on Gender and SSR in the Aftermath of African Conflicts. Uppsala: The Nordic Africa Institute.

Hudson, H. (2005) ‘Doing’ Security As Though Humans Matter: A Feminist Perspective on Gender and the Politics of Human Security. Security Dialogue, 36(2): 155–174.

Hudson, N. F. (2009) Gender, Human Security and the United Nations: Security Language as a Political Framework for Women. London: Routledge.

Karamé, K. (2006) The Gender Perspective in Norwegian Peace Efforts. Oslo: Norwegian Institute of International Affairs (NUPI).

Kuonqui, C. & Cueva-Beteta, H. (2011) Tracking Implementation of Security Council Resolution 1325 (2000). NYC: UN Women.

Lie, J. H. S. & de Carvalho, B. (2009) Protecting Civilians and Protecting Ideas. Institutional Challenges to the Protection of Civilians. Oslo: The Norwegian Institute of International Affairs

Mathers, J. G. (2013) Women and State Military Forces. I C. Cohn (red.) Women and Wars. Cambridge: Polity Press (124-145).

McLeod, L. (2013) Back to the Future: Temporality and Gender Security Narratives in Serbia. Security Dialogue, 44(2): 165–181.

McMahon, J. (2013) Depoliticization, Essentialization, or Transformation? UN Women’s Representations of Men and Masculinity. International Studies Association Annual Convention, Toronto.

MONUSCO (2013) Gender Mainstreaming in MONUSCO Peace-building Operations: A holistic approach. Operational review, May 2013. Kinshasa: Gender Office MONUSCO.

Neumann, I. B. (2003) Mening, materialitet, makt: En introduktion till diskursanalys. (Oversatt av P. Dükler). Lund: Studentlitteratur.

Olonisakin, F., Barnes, K. & Ikpe, E. (2011) Women, Peace and Security: Translating Policy Into Practice. Oxon: Taylor & Francis Group.

Peterson, V. S. (1992) Security and Sovereign States: What Is at Stake in Taking Feminism Seriously? I V. S. Peterson (red.) Gendered States: Feminist (Re)Visions of International Relations Theory. Boulder CO: Lynne Rienner (31–64).

Peterson, V. S. (1996) The Politics of Identification in the Context of Globalization. Women's Studies International Forum, 19(1): 5–15.

Schjølset, A. (2013) Gender i internasjonal politikk: et akademisk utganspunkt. I A. Schjølset (red.) Gender i Forsvaret: Fra teori til praksis. Oslo: Abstrakt Forlag (29-63).

Schott, R. M. (2013) 'Making Friends with the Beast?' Reflections on the Women, Peace and Security Agenda. Kvinder, Køn & Forskning (Gender, Conflict and Violence), 2: 16–28.

Shepherd, L. J. (2010) Gender Matters in Global Politics: A Feminist Introduction to International Relations. London: Routledge.

Shepherd, L. J. (2011) Sex, Security and Superhero(in)es: From 1325 to 1820 and Beyond. International Feminist Journal of Politics, 13(4): 504–521.

Sjoberg, L. & Gentry, C. E. (2007) Mothers, Monsters, Whores: Women's Violence in Global Politics. London: Zed Books.

Skjelsbæk, I. (2001) Sexual Violence and War: Mapping Out a Complex Relationship. European Journal of International Relations, 7(2): 211–237.

Solhjell, R., N. N. Schia, M. Donadio, A. Adrian-Paul, J. Rial & R. Giannini (2012) Turning UNSC Resolution 1325 into operational practice. Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Solhjell, R. (2013) Gendered Military Operations? Military Missions in Afghanistan and The Democratic Republic of Congo. Kvinder, Køn & Forskning (Gender, Conflict and Violence), 2: 48-62.

Solhjell, R. & I. M. Gjelsvik (2014) Female Bodies and Masculine Norms: Challenging Gender Discourses and the Implementation of Resolution 1325 in Peace Operations in Africa. Oslo: Norsk Utenrikspolitisk Institutt.

Squires, J. (2005) Is Mainstreaming Transformative? Theorizing Mainstreaming in the Context of Diversity and Deliberation. Social Politics: International Studies in Gender, State & Society, 12(3): 366–388.

Steans, J. (2006) Gender and International Relations: Issues, Debates and Future Directions. Hoboken, NJ: Wiley.

Toft, P. (2005). John J. Mearsheimer: An Offensive Realist Between Geopolitics and Power. Journal of International Relations and Development, 8: 381–408.

Towns, A. E. (2010) Women and States: Norms and Hierarchies in International Society. Cambridge: Cambridge University Press.

Tryggestad, T. (2008) Kvinner, fred og sikkerhet. En ny dagsorden i FN. I Skjeie, Skjelsbæk & Tryggestad (red.) Kjønn, krig og konflikt. Oslo: Pax Forlag (138-152).

Tryggestad, T. (2009). Trick or Treat? The UN and Implementation of Security Council Resolution 1325 on Women, Peace, and Security. Global Governance: A Review of Multilateralism and International Organizations, 15 (4): 539-557.

Väyrynen, T. (2004) Gender and UN Peace Operations: The Confines of Modernity. International Peacekeeping, 11(1): 125–142.

Whitworth, S. (2004) Men, Militarism, and UN Peacekeeping: A Gendered Analysis. London: Lynne Rienner.

Willett, S. (2010) Introduction: Security Council Resolution 1325: Assessing the Impact on Women, Peace and Security. International Peacekeeping: 17(2), 142–158.

Young, I. M. (2003) The Logic of Masculinist Protection: Reflections on the Current Security State. Signs: Journal of Women in Culture and Society: 29(11), 1–26.

Yuval-Davis, N. (1997) Gender and Nation. London: SAGE Publications.

1Debatt om «Kvinner, fred og sikkerhet» i det norske utenriksdepartementet, 2. juni 2014.
2Personlig intervju, forfatterens oversettelse 3. september 2012, Panzi, Kongo.
3Eksempler inkluderer «UN Action against Sexual Violence in Conflict» og en rekke høyprofilerte initativtakere som Angelina Jolie, William Hague, Hillary Clinton og den kongolesiske gynekologen Denis Mukwege.
4Personlig intervju, forfatterens oversettelse 3. september 2012, Panzi, Kongo
5Deltagende observasjon i MONUSCOs hovedkvarter, 1. oktober 2013, Bukavu, Kongo.
6Personlige intervjuer med fire CLA-ansatte, 2. oktober 2013, Bukavu, Kongo.
7Ibid., forfatterens oversettelse.
8Infantiliseringsbegrepet har særlig blitt brukt og diskutert rundt stereotypisering og praksis når det gjelder svart/hvit-distinksjoner i arbeidet til Hall (1997).
9For en mye dypere diskusjon om fremveksten av liberale stater, liberale ideer og kjønn, se spesielt Towns (2010) og Peterson (1992).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon