Jens Bartelson

Sovereignty as Symbolic Form

London: Routledge 2014

De fleste som har interessert seg for suverenitetsproblematikken innen IR-faget, kjenner godt til Jens Bartelson og hans tekster om suverenitet. Hans banebrytende A Genealogy of Sovereignty som utkom i 1995 (Cambridge University Press), redefinerte rammene for debatten om suverenitet og ga ny innsikt i hvordan suverenitet oppsto som historisk fenomen. Siden da har Bartelson publisert bredt på temaet, kjennetegnet av en imponerende empirisk kunnskap og veloverveide teoretiske poenger. Hans tekster om suverenitet har vært kjennetegnet av en grundig kildebruk og -kunnskap kombinert med skarpe og ofte banebrytende teoretiske betraktninger. En gjenganger i hans forståelse av suverenitet er at suverenitet ikke har noen essens eller kjerne, men at det er det som skiller statens «indre» fra det «ytre». Det er grensen for statens politiske autoritet. I så måte har han argumentert for at suverenitet bør forstås som parergon eller en ramme, som i likhet med rammen rundt et bilde hverken er del av selve bildet eller del av veggen bildet henger på. Suverenitet er en del av både bildet og veggen, samtidig som det nettopp skiller bildet fra selve veggen. Hvor rammene for denne politiske autoritet går er ikke et definitorisk spørsmål med universell gyldighet, men et empirisk og diskursivt spørsmål. Suverenitet eksisterer ikke uavhengig av vår forståelse av politisk autoritet og dens grenser, men er sosialt konstruert. Satt på spissen har Bartelson argumentert for at suverenitet er hva vi gjør den til. Dette tar han et oppgjør med i boken.

Boken er i så måte interessant, da den til tider bærer preg av «Bartelson vs. Bartelson». Den er kortere enn hans andre bøker, hovedsakelig skrevet på grunnlag av sekundærmateriale. Men dette skjemmer på ingen måte boken. Det den eventuelt taper i dybde, tjener den uten tvil i bredde. Boken tar for seg de fleste forfatterne og forståelser av suverenitet med tanke på å vise hvor problematiske de er i lys av dagens bruk av suverenitet.

I det første kapitlet tar Bartelson et oppgjør med sin egen forståelse av suverenitet. Hans påstand her er at ved å insistere på suverenitetens konstruerte karakter på midten av 1990-tallet, åpnet sosialkonstruktivistene samtidig opp for at suverenitet kunne være hva som helst. Hvis det ikke finnes noen definisjon annet enn at suverenitet markerer skillet mellom intern autoritet og eksternt anarki, betyr det også at det ikke er gitt hva dette skillet skal bety, ei heller hvor det skal gå eller hvilke betingelser det hviler på. Suverenitetens konstruerte karakter har derfor åpnet opp for at suverenitet blir undergravd av argumenter og praksiser som for eksempel responsibility to protect. Å forstå suverenitet som konstruert har åpnet for at suverenitet har blitt en «object and instrument of government rather than its precondition» (s. vi). Videre påstår Bartelson at «sovereignty has been turned into something granted, contingent upon its responsible exercise in accordance with the norms and values of an imagined international community» (s. 1).

Problemene hoper seg videre opp, gitt at «we cannot claim to know what sovereignty means in a given context without thereby implicitly committing ourselves to some view of what sovereignty ultimately is» (s. 2). Bartelson foreslår derfor at man bør legge fra seg perspektivet om suverenitetens parergonalitet og heller forstå suverenitet som symbolsk form:

Sovereignty is a symbolic form by means of which Westerners have perceived and organized their political world during the modern period. […] the concept of symbolic form refers to the specific structures used to organize what otherwise would be a disorderly experience into intelligible wholes. These structures can be understood as modes of objectivation that allow us to combine elements of experience according to generic principles open to endless modification, while existing independently of their end results (s. 14).

Suverenitet blir da «a perspective taken of an object rather than a representation of its essence» (s. 14). Den beste parallellen til hva en symbolsk form er, er det lineære perspektivet (s. 15).

Dette har konsekvenser for hvordan vi forstår internasjonal politikk. Hvis suverenitet skal forstås som symbolsk form blir prinsippets hovedfunksjon ikke lenger å representere, men «to constitute these objects in rough conformity to this form» (s. 16). Spørsmålet om suverenitetens konstruerte karakter gir følgelig lite mening: «If we accept that sovereignty is a symbolic form […] sovereignty resembles geometrical objects. If sovereignty is understood as a blueprint for perceiving and organizing the political world, the question whether it is real or constructed makes little sense» (s. 17). Som han påpeker videre: «Even if all triangular objects in the world were to be destroyed, this would hardly affect the status and validity of the concept of a triangle» (s. 17). Oppmerksomheten trekkes dermed vekk fra hva suverenitet er og over til hvordan suverenitet har blitt brukt som mal for å organisere det politiske.

Etter denne diskusjonen i det første kapitlet, tar Bartelson i neste kapittel for seg ulike forståelser av suverenitet. Kapitlet er viktig, spesielt hvis man er ute etter en oversikt over ulike posisjoner i debatten. I boken fungerer det mer som et springbrett for det tredje kapitlet og konklusjonen, der dagens bruk og misbruk av suverenitet diskuteres, og der han viser til hvordan suverenitet i dag har blitt governmentalized: «sovereignty is no longer equated with supreme domestic authority» (s. 84), men er i stedet et sett med rettigheter og en juridisk status som tilskrives stater avhengig av hvordan de ter seg. «The governmentalization of sovereignty is a way to maintain international order as well as conversely» (s. 86).

Det er for tidlig å si noe om hvordan dette perspektivet på suverenitet kommer til å påvirke IR-fagets forståelse av suverenitet fremover. Suverenitet som symbolsk form er et interessant perspektiv, og Bartelson viser hvordan et slikt perspektiv kan hjelpe oss å forstå hvordan suverenitet i dag blir brukt av det internasjonale samfunn som mal for å rette opp stater som ikke lever opp til de standarder som settes for stater i dag. Spørsmålet som gjenstår er hvordan dette perspektivet hjelper oss å forstå fremveksten av den suverene staten. Det som er sikkert er at det blir vanskelig å delta i den diskusjonen uten å ta hensyn til Bartelsons perspektiv på suverenitet som symbolsk form. Sovereignty as Symbolic Form er en glimrende innledning til feltet samtidig som den viser veien videre. Den er i så måte et meget vellykket (kontroversielt, vil mange mene) og overbevisende innlegg i dagens debatt om suverenitet som kommer til å strukturere og danne grunnlag for mye av debatten om suverenitet.