2015 et merkeår for FN. Ikke bare feirer organisasjonen 70-årsjubileum. 2015 er også et merkeår for en rekke prosesser der FN er den sentrale arenaen for utvikling av nye globale normative retningslinjer og politikk. Da FNs kvinnekommisjon hadde sitt årlige møte i begynnelsen av mars, var gjennomgang av Beijing-handlingsplanen for likestilling, fred og utvikling fra 1995 hovedtemaet (Beijing+20). I løpet av året skal det også vedtas nye utviklingsmål (Post 2015) og klimamål, samt at FNs fredsbyggingsarkitektur, FNs fredsoperasjoner og arbeidet med å gjennomføre Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet skal gjennomgås. Dette er alle store og gjennomgripende prosesser der forskjellige deler av FN-systemet i flere tiår har spilt viktige roller som normentreprenører, gjerne i tett samarbeid med ulike konstellasjoner av medlemsstater og sivilsamfunnsorganisasjoner.

FNs rolle i mange av disse prosessene har ofte kommet i skyggen av den kritikk som jevnlig har blitt rettet mot FNs sikkerhetsråd for mangelfull evne og vilje til effektivt å håndtere løpende trusler mot internasjonal fred og sikkerhet (Luck 2008). I nyere tid har Sikkerhetsrådet, med vetomaktene i spissen, blitt særlig hardt kritisert for ikke å gripe inn og forhindre den stadig eskalerende humanitære krisen i Midtøsten (Amnesty International 2015; Amnesty International Norge 2015). Nettopp bruken av veto, og det at Sikkerhetsrådets sammensetting ikke avspeiler dagens globale maktfordeling, blir trukket fram som en viktig årsak til at gapet mellom normative ideal og faktisk politikk virker å bli stadig større. Til tross for Sikkerhetsrådets tilsynelatende sviktende evne til effektiv konflikthåndtering, kommer vi likevel ikke utenom at FN som organisasjon har spilt og fortsatt spiller en svært viktig rolle i å sette nye tematiske spørsmål på dagsordenen og å gi dem en folkerettslig status (Jolly et al. 2009). Kvinner, fred og sikkerhet er et slikt temaområde som har vokst fram de siste 15 årene som et normativt rammeverk med solid forankring i folkeretten. Men utfordringen for FN er også i dette tilfellet å effektivt omsette nye normer og regler i praksis.

FN som normentreprenør

I de klassiske studiene av FN ble gjerne medlemsstatene og FN-byråkratiet sett på som de sentrale aktørene i å sette dagsorden og utforme ny politikk (Claude 1956). Claude omtalte disse to aktørgruppene som ’Det første’ og ’Det andre’ FN. Siden 1990-tallet har vi imidlertid sett at FN i økende grad samarbeider tett med ikke-statlige organisasjoner, uavhengige eksperter og transnasjonale nettverk av ikke-statlige organisasjoner i utformingen av ny politikk (Keck & Sikkink 1998). På flere temaområder har disse nye aktørene, som sammen har blitt omtalt som ‘Det tredje FN’ (Weiss et al. 2009), de siste tiårene vært selve motoren i å sette dagsorden. Men det har likevel alltid skjedd i nært samarbeid med FN-byråkratiet og ulike grupperinger av medlemsland.

På noen temaområder har imidlertid samarbeidet mellom sivilsamfunnet, FN og FNs medlemsland tradisjoner som strekker seg mye lenger tilbake enn til 1990-tallet. Et av disse områdene er kvinners rettigheter. Fra FNs spede begynnelse og fram til 1990-tallet foregikk dette tette samarbeidet primært innenfor den delen av FN-systemet som beskjeftiget seg med økonomiske og sosiale spørsmål (Jain 2005). Etter hvert ble kvinners rettigheter også koblet opp mot FNs arbeid for internasjonal fred og sikkerhet, og de første frøene ble sådd til det som i dag blir omtalt som FNs agenda for ’Kvinner, fred og sikkerhet’.

Kvinner, fred og sikkerhet

’Kvinner, fred og sikkerhet’ er ett av flere såkalt ’tematiske, normative rammeverk’ som har vokst fram i internasjonal politikk de siste 15–20 årene. Disse normene er folkerettslig forankret i FNs sikkerhetsråd gjennom en rekke ulike resolusjonsvedtak. Under den tematiske overbygningen ’Kvinner, fred og sikkerhet’ finner vi eksempelvis syv resolusjoner. Andre beslektede tematiske områder er blant annet ’Barn i væpnet konflikt’ (ti resolusjoner) og ’Beskyttelse av sivile’ (fem resolusjoner).

Framveksten av disse normative rammeverkene har bidratt til å endre måten FN og FNs medlemsland i dag både diskuterer sikkerhetspolitikk på, og håndterer situasjoner som blir definert å utgjøre trusler mot internasjonal fred og sikkerhet (Tryggestad 2014a). De nye normene sprang ut av – eller er tett koblet opp til – endringer i globale maktforhold på 1990-tallet og debatten om det ’utvidede sikkerhetsbegrepet’.

Siden den gang har det internasjonale ordskiftet omkring fred og sikkerhet gått igjennom store endringer. Vi har beveget oss bort fra den kalde krigens ensidige fokus på staters sikkerhet og ukrenkelige suverenitet til å gjøre menneskelig sikkerhet til en mer sentral dimensjon i sikkerhetspolitikken. I dag snakker man om ’retten til å beskytte’, eller ’Responsibility to protetct’ (R2P), som kort skissert innebærer at det internasjonale samfunnet skal kunne gripe inn dersom en stat ikke viser evne eller vilje til å verne om egen befolkning (Thakur 2011; Weiss 2011). I dag kan altså inngripen i interne forhold i en stat legitimeres folkerettslig dersom vi har med grove menneskerettighetsbrudd å gjøre, inkludert overgrep mot kvinner. Selv om mange vil hevde at det var et vikarierende motiv, ble eksempelvis beskyttelse av kvinners menneskerettigheter trukket fram som en viktig begrunnelse for USAs invasjon i Afghanistan i 2001 og den påfølgende NATO-operasjonen i landet.

‘Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen har flere dimensjoner, inkludert beskyttelse av kvinner mot seksuelle overgrep i krig. Men den sentrale dimensjonen i dette normative rammeverket er likevel deltakelse. Det handler om at kvinner og kvinners interesser skal inkluderes i alt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet, på alle nivå (globalt, regionalt og nasjonalt), og at kvinners bidrag til konfliktforebygging, konfliktløsning og fredsbygging skal og må anerkjennes.

Kvinner er ikke bare ofre i krig. De kan være politiske aktører, de kan bære våpen, de kan hisse til krig, de kan drive med fredsmekling eller operere som fredsaktivister på grasrotplanet. At kvinner innehar alle disse ulike rollene – og dermed gjør dem til viktige aktører i krig og fred – kan virke nærmest banalt å påpeke. Men dette ble faktisk ikke anerkjent i FNs sikkerhetspolitiske arbeid før Sikkerhetsrådet i oktober 2000 vedtok Resolusjon 1325 om ’Kvinner, fred og sikkerhet’. Det er denne resolusjonen som er utgangspunktet for den etter hvert mer omfattende ’Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen.

Resolusjonen har 18 såkalte handlingspunkt. Disse kan grovt deles inn i tre hovedkategorier:

 

  1. Den først kategorien handler om deltakelse og representasjon (kvinner skal inkluderes i beslutningsprosesser om fred og sikkerhet på alle nivå).

  2. Den andre kategorien handler om såkalt ’gender mainstreaming’ (at man skal anvende kjønnsperspektiv på konfliktanalyse og i planlegging og gjennomføring av fredsoperasjoner, samt at kjønnsperspektivet skal inn i trening og opplæring av alt uniformert personell)

  3. Den tredje kategorien handler om beskyttelse (at innsatsen for å beskytte kvinner mot krigsrelaterte seksuelle overgrep må intensiveres, og straffefrihet for denne typen overgrep må bekjempes).

Om Resolusjon 1325 skal gjennomføres til fulle – i form av full inkludering av kvinner og kvinners interesser i alt arbeid for internasjonal fred og sikkerhet – har den et stort, transformativt potensial. Noen av disse endringene ser vi allerede konturene av. Så sent som på slutten av 1990-tallet var det altså utenkelig at FNs sikkerhetsråd skulle kople kvinners likestilling og rettigheter opp mot trusler mot internasjonal fred og sikkerhet (Tryggestad 2009). I dag derimot, blir det å involvere kvinner i fredsmekling og fredsbygging definert som ’et globalt sikkerhetsimperativ’ når temaet blir behandlet i Sikkerhetsrådet. I sin tid som amerikansk utenriksminister gjorde Hillary Clinton kvinners deltakelse til en sentral dimensjon i utformingen av USAs nye utenrikspolitiske doktrine, også omtalt som ’smart power’ (Clinton 2012). I de senere år har det også blitt en integrert del av retorikken omkring NATOs operative virksomhet (NATO 2014).

Normspredning

Sammenlignet med skjebnen til mange andre FN-resolusjoner har Resolusjon 1325 og ‘Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaens inntog i FNs sikkerhetspolitiske diskurs skjedd raskt. Sakte, men sikkert har agendaen også begynt å få gjennomslag i den praktiske utformingen av FNs sikkerhetspolitikk. Det skjer riktignok ikke så raskt som de som arbeider på det operative nivået skulle ønske. Likevel vil jeg hevde at vi har å gjøre med en normativ agenda som er i rask spredning. Stadig flere land og organisasjoner involvert i freds- og sikkerhetsarbeid slutter opp om den. Tallet på land med nasjonale handlingsplaner for gjennomføring av Resolusjon 1325 er jevnt stigende,1 og regionale organisasjoner som EU, NATO og AU har vedtatt egne handlingsplaner og retningslinjer. Vi ser en normativ prosess som på det overordnede politisk-strategiske planet har fulgt en lineær utvikling og der beskyttelse av kvinner og det å bekjempe seksuell vold i væpnede konflikter har fått særlig stor oppslutning.

Endringer i globale maktforhold på 1990-tallet og framveksten av et nytt sikkerhetsbegrep åpnet opp for at denne utviklingen kunne finne sted. Men det faktum at tematikken faktisk ble satt på dagsordenen, skyldes i all vesentlig grad et målbevisst arbeid fra ulike grupper av normentreprenører. Normentreprenørene har vært å finne både i FN-systemet og blant FNs medlemsland. I den siste kategorien har Norge spilt en svært sentral rolle (Tryggestad 2014b). Men den viktigste rollen har uten tvil sivilsamfunnsorganisasjonene spilt – og da i særlig grad kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner (Cockburn 2007). Få – om noen – sikkerhetsrådsresolusjoner har en så sterk forankring i det globale sivilsamfunnet som Resolusjon 1325 (Barnes 2011). Og sivilsamfunnet kjenner også et veldig sterkt eierskap til resolusjonen. Siden 2000 har et globalt nettverk av kvinneorganisasjoner drevet utrettelig lobbyvirksomhet for gjennomføringen av Resolusjon 1325 og påfølgende resolusjoner. Disse organisasjonene er også sentrale samarbeidspartnere for så vel FN som land som Norge i å iverksette resolusjonen på landnivå.

Fra teori til praksis

Til høsten er det altså 15 år siden Resolusjon 1325 ble vedtatt av Sikkerhetsrådet. I den forbindelse er en stor global studie igangsatt som skal gjøre opp status for gjennomføringen av resolusjonen og se på i hvilken grad det er behov for å revidere agendaen. Studien skal så diskuteres på et høynivåmøte i Sikkerhetsrådet i oktober. Det er ventet at rapporten vil komme med kritiske konklusjoner og påpeke at det til fortsatt er langt fra teori til praksis.

På det overordnede politisk-retoriske nivået kan vi slå fast at agendaen i all vesentlig grad nå har blitt anerkjent. Dette gjenspeiles i omfanget av referanser til agendaen i taler, debatter, resolusjonsvedtak og andre typer offisielle dokumenter som kommer fra FN-systemet, regionale organisasjoner og et stadig voksende antall medlemsland. Når det gjelder den praktiske gjennomføringen, ser vi imidlertid at

 

  • ledelsesnivået i liten grad blir ansvarliggjort for mangelfull oppfølging;

  • agendaen i altfor stor grad er finansiert av frivillige bidrag (sjelden del av regulære budsjett);

  • de som arbeider med agendaen har manglende autoritet (ofte ungt personell på lavt nivå i organisasjonshierarkiet); og

  • effektiv iverksettelse fortsatt hviler på lobby-grupper og pådrivere blant medlemslandene.

 

Når det gjelder kvinners deltakelse i fredsoperasjoner og fredsprosesser, er tallenes tale klar – det internasjonale samfunnet har fortsatt en lang vei å gå. Av 16 pågående FN-operasjoner (ledet av FNs avdeling for fredsoperasjoner, DPKO) er seks ledet av kvinner (Elfenbenskysten, Haiti, Kypros, Liberia, Sør-Sudan og Vest-Sahara). Per februar 2015 finnes det kun én kvinnelig nestleder av en FN-operasjon og kun én kvinnelig styrkesjef (som for øvrig er den norske generalmajoren Kristin Lund i FN-styrken på Kypros).

Det totale antallet uniformert personell i fredsoperasjoner lå per 31. januar 2015 på litt i overkant av 100 000. Av disse utgjør kvinner kun 3,9 %. Om vi ser på den prosentvise fordelingen mellom militære og politi, utgjør kvinner 4,3 % av militærrådgiverne, 3 % av soldatene i styrkene og 9,8 % av politipersonellet. Ser vi på sivilt personell i fredsoperasjoner, er situasjonen mye bedre. I 2014 utgjorde kvinner 29 % av det sivile personellet (UN DPKO 2015).

Om vi ser på kvinner i fredsbygging eller i FNs såkalt politiske operasjoner, er situasjonen enda verre. Av 11 pågående politiske operasjoner (ledet av FNs avdeling for politiske spørsmål, DPA) er kun én ledet av en kvinne (Sigrid Kaag, spesialkoordinator for Libanon). For øyeblikket finnes det heller ingen kvinner blant FNs spesialutsendinger til fredsprosesser der FN spiller en sentral rolle. Da Mary Robinson i 2013 ble utnevnt til spesialutsending til Great Lakes, var hun den første kvinnen i FNs historie til å inneha et slikt verv.

I perioden 1992 til 2011 utgjorde kvinner bare 4 % av de som hadde satt sin signatur på fredsavtaler. Videre utgjorde kvinner kun 10 % av deltakerne i forhandlingsdelegasjoner (UN Women 2015). De lave tallene når det gjelder kvinners deltakelse både i FNs fredsoperasjoner og i fredsprosesser er bekymringsfulle, og sier noe om utfordringene omkring det å gjennomføre nye normer i praksis. Det er økt bevissthet både hos FN og i medlemslandene om at noe må gjøres for å øke kvinneandelen. Men det å få til en markant økning vil uansett ta tid. I mellomtiden må det derfor satses spesielt på å styrke den delen av ‘Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen som omhandler ‘gender mainstreaming’. Kjønnsperspektiv må i mye større grad anvendes når konflikter skal analyseres, tiltak vurderes og nye fredsoperasjoner planlegges og iverksettes.

Utfordringer

FN og FNs medlemsland står altså overfor en rekke utfordringer for å få til en mer effektiv gjennomføring av ’Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen. Utfordringene ligger både på det overordnede politiske planet og på gjennomføringen i praksis. La oss se på det praktiske først, og da særlig på FN fredsoperasjoner.

For det første må ’Kvinner, fred og sikkerhet’ bli anerkjent som en agenda som har gjennomgående relevans for alle andre tema og områder som har med internasjonal fred og sikkerhet å gjøre. Det har de siste årene vært en økende tendens til å behandle ’Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen primært som et spørsmål om å beskytte sivile. De som arbeider med å operasjonalisere denne agendaen, må bevege seg bort fra å behandle ‘Kvinner, fred og sikkerhet’ som et tema adskilt fra den generelle diskusjonen om fred og sikkerhet. Behovene for å styrke integrering av kjønnsperspektivet er aller størst i forbindelse med konfliktanalyse og når det skal gjøres behovsvurderinger.

For det andre – og dette henger sammen med punktet over – må det bli økt fokus på å sikre ivaretakelse av ’Kvinner, fred og sikkerhet’ i mandatene for FNs fredsoperasjoner. De siste årene har vist en positiv trend i så måte, men den har vært ujevn (NGO Working Group 2013). Om ikke tematikken blir tatt opp i mandatene, blir den heller ikke ordentlig adressert i operasjonsplanlegging og gjennomføring – noe som igjen resulterer i dårlig bemanning og finansiering.

For det tredje må innsatsen for å rekruttere flere kvinner til FNs fredsbevarende styrker intensiveres. FNs fredsoperasjoner får i stadig større grad mandater med en sterk beskyttelseskomponent. Erfaring har vist at det er vanskelig å arbeide med spørsmål som har med seksuell vold å gjøre om man ikke har kvinner blant personellet.

For det fjerde må man øke antallet og tilgangen til gendereksperter. De siste årene har det vært rettet fokus på å få på plass såkalte ‘women protection advisors’ i fredsoperasjoner. Men det er også stort behov for ekspertise med en bredere tilnærming til hvordan kjønnsperspektivet kan og bør anvendes. Dette gjelder særlig i operasjonsplanlegging. Erfaringene med en egen beredskapsstyrke av ’Mediation Experts’ innenfor FNs avdeling for politiske spørsmål (DPA) – som står til disposisjon som rådgivere for de som skal gå inn i fredsforhandlinger eller etablere politiske operasjoner – har vist seg svært vellykket. Og genderekspertisen blant ekspertene i denne beredskapsstyrken blir stadig mer etterspurt.

Men større effektivitet i operasjonaliseringen av ‘Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen hjelper ikke om den blir motarbeidet på det overordnede politiske planet. Akkurat som endringene i globale maktforhold på 1990-tallet skapte mulighetsrom for at normative rammeverk som ‘Kvinner, fred og sikkerhet’ kunne vokse fram, kan de endringene vi i dag ser i globale maktforhold potensielt bli en motkraft mot den videre spredningen av denne agendaen. I dag ser vi at USAs posisjon i verdenssamfunnet har blitt svekket, og land som blant annet Kina og Russland har vokst fram som «nye», sterke globale aktører. Disse aktørene vektlegger gjerne andre verdier og prioriteringer i sin utenrikspolitikk enn det som har vært dominerende tankegods de siste par tiårene. En internasjonal orden basert på liberale verdier og universelle individuelle menneskerettigheter blir satt under økt press.

Som permanente medlemmer i Sikkerhetsrådet har Kina og Russland fra dag én representert en form for opposisjon mot ‘Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen. Dette springer ut av en prinsipiell motstand mot at Sikkerhetsrådet skal behandle tematiske spørsmål som ikke nødvendigvis kan knyttes opp mot konkrete konfliktsituasjoner på Rådets agenda. Til tross for prinsipiell motstand, har de likevel stemt for alle de sju resolusjonene i ’Kvinner, fred og sikkerhet’-familien. Forekomsten av hele sju enstemmig vedtatte resolusjoner på ’Kvinner, fred og sikkerhet’ har bidratt til å styrke institusjonaliseringen av dette normative rammeverket i folkeretten. Og tendensen til at ’Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen blir integrert i Sikkerhetsrådets konfliktspesifikke diskusjoner samt nye mandater for fredsoperasjoner, er jevnt stigende (Security Council Report 2014; Peace Women 2015).

Avslutning

Framveksten av det normative rammeverket ‘Kvinner, fred og sikkerhet’ har fulgt en lineær utvikling fra tematikken først ble satt på FNs dagsorden på slutten av 1990-tallet og fram til i dag. I hvilken grad vi vil oppleve tilbakeslag eller progresjon for ‘Kvinner, fred og sikkerhet’-agendaen i årene framover, vil blant annet være avhengig av Sikkerhetsrådets sammensetning og hvordan medlemmene velger å posisjonere seg i forhold til hverandre på ulike områder. Det finnes også sterke motkrefter blant religiøse og ideologisk motiverte organisasjoner som har interesse av å motarbeide denne agendaen (Scanteam 2013). I årene som kommer vil vi trolig oppleve tilbakeskritt og oppbremsing av den videre spredningen av dette normative rammeverket i enkeltstående konflikter. Alt i alt vil jeg likevel hevde at oppslutningen om denne agendaen i dag er så bred blant FNs medlemsland at det er vanskelig å se for seg et vesentlig tilbakeslag med det aller første.

Tiårsmarkeringen for Resolusjon 1325 fungerte som en viktig katalysator for økt innsats, både for FN som organisasjon og for medlemslandene (blant annet en kraftig økning i nasjonale handlingsplaner). Det er all grunn til å tro at de pågående prosessene med å gjennomgå og analysere FNs fredsbyggingsarkitektur og fredsoperasjoner, samt arbeidet med å utvikle nye tusenårsmål vil virke tilsvarende mobiliserende. Men aller viktigst som samlende hendelse vil nok den globale studien av ‘Kvinner, fred og sikkerhet’ og den annonserte høynivådebatten i Sikkerhetsrådet i oktober være. Alt peker i retning av at institusjonaliseringen av normen vil fortsette både i folkeretten, i FN som organisasjon, i regionale organisasjoner og på det nasjonale planet i FNs medlemsland.

Den største garantisten for at dette normative rammeverket skal fortsette å utvikle seg og bli omsatt i praksis, er det transnasjonale nettverket av kvinneorganisasjoner. Disse utgjør en sterk kraft både nasjonalt, regionalt og globalt, og arbeider kontinuerlig med å overvåke og holde enkeltstående stater og det internasjonale samfunnet som sådan ansvarlige. Dette gjelder ikke minst også FN.

Litteratur

Amnesty International (2015) State of the World 2014/2015. Tilgjengelig på: http://www.amnesty.no/sites/default/files/94/annual_report_-_english_-_air1415_1.pdf. Lesedato 25.02.2015.

Amnesty International Norge (2015) Et katastrofeår for menneskerettighetene. [25.02.2015] Tilgjengelig på: http://www.amnesty.no/aktuelt/et-katastrofe%C3%A5r-for-menneskerettighetene. Lesedato 26.02.2015.

Barnes, Karen (2011) The Evolution and Implementation of UNSCR 1325: An Overview. I Funmi Olonisakin, Karen Barnes & Eka Ikpe (red.) Women, Peace and Security: Translating Policy into Practice. London & New York: Routledge (15–34).

Claude, Inis L., Jr. (1956) Swords into Plowshares: The Problems and Prospects of International Organisation. New York: Random House.

Clinton, Hillary (2012) The Art of Smart Power [18.07.2012]. Tilgjengelig på: http://www.newstatesman.com/politics/politics/2012/07/hillary-clinton-art-smart-power. Lesedato 27.02.2015.

Cockburn, Cynthia (2007) From Where We Stand: War, Women’s Activism and Feminist Analysis. London: Zed.

Jain, Devaki (2005) Women, Development and the UN: A Sixty-Year Quest for Equality and Justice. United Nations Intellectual History Project. Bloomington, IN: Indiana University Press.

Jolly, Richard, Louis Emmerij & Thomas G. Weiss (2009) UN Ideas That Changed the World. United Nations Intellectual History Project. Bloomington & Indianapolis, IN: Indiana University Press.

Keck, Margaret & Kathryn Sikkink (1998) Activists Beyond Borders: Advocacy Networks in International Politics. Ithaca, NY: Cornell University Press.

Luck, Edward C. (2008) A Council for All Seasons: The Creation of The Security Council and Its Relevance Today. I Vaughan Lowe et al. (red.) The United Nations Security Council and War. The Evolution of Thought and Practice Since 1945. New York: Oxford University Press (61–85).

NATO (2014) NATO Secretary General Video Message to Georgetown Symposium, 3. desember. Tilgjengelig på: http://www.nato.int/cps/en/natolive/91057.htm. Lesedato: 26.02.2015.

NGO Working Group on Women, Peace and Security (2013) Mapping Women, Peace and Security in the UN Security Council: 2012–2013. Report of the NGO Working Group Monthly Action Points. New York: NGO Working Group. Tilgjengelig på: http://womenpeacesecurity.org/media/pdf-2012-13_MAP_Report.pdf. Lesedato: 25.02.2015.

Peace Women (2015) Analysis: Progress and Challenges. Informasjon fra hjemmeside. Tilgjengelig på: http://www.peacewomen.org/security-council/progress-and-challenges. Lesedato 06.03.2015.

Scanteam (2013) Lobbying for Faith and Family: A Study of Religious NGOs at the United Nations. Norad Report 7/2013.

Security Council Report (2014) Women, Peace and Security. Cross-Cutting Report. New York: Security Council Report. Tilgjengelig på: http://www.securitycouncilreport.org/cross-cutting-report/women- peace-and-security.php. Lesedato 06.03.2015.

Thakur, Ramesh (red.) (2011) The Responsibility To Protect: Norms, Laws and the Use of Force in International Politics. London & New York: Routledge.

Tryggestad, Torunn L. (2009) «Trick or Treat?» The UN and Implementation of Security Council Resolution 1325 on Women, Peace and Security. Global Governance, 15(4): 539–557.

Tryggestad, Torunn L. (2014a) State Feminism Going Global: Norway on the UN Peacebuilding Commission. Cooperation and Conflict, 49(4): 464–482 (Online First, 6. mai 2014) Tilgjengelig på: http://cac.sagepub.com/content/49/4/464.full.pdf+html . Lesedato 18.03.2015.

Tryggestad, Torunn L. (2014b) International Norms and Political Change: ‘Women, Peace and Security’ and the UN Security Agenda. Doktorgradsavhandling. Oslo: Samfunnsvitenskapelig fakultetet, Universitetet i Oslo.

UN Women (2015) Facts and Figures: Peace and Security. Tilgjengelig på: http://www.unwomen.org/en/what-we-do/peace-and-security/facts-and-figures. Lesedato 27.02.2015.

Weiss, Thomas G (2011) Thinking about Global Governance: Why People and Ideas Matter. London & New York: Routledge.

Weiss, Thomas G., Tatiana Carayannis & Richard Jolly (2009) The «Third» United Nations. Global Governance, 15(1): 123–142.