Ellen Krefting, Aina Nøding & Mona Ringvej

En pokkers skrivesyge. 1700-tallets dansk-norske tidsskrifter mellom sensur og ytringsfrihet

Oslo: Scandinavian Academic Press, 2014

I klassen for bursdagsfeiringer må grunnlovsjubileet som ligger bak oss regnes som en ubetinget suksess, også for kunnskapen om oss selv. En av de gledeligste og mest varige konsekvensene av jubileet er at det ble produsert mye nyvinnende, spennende og tverrfaglig forskning omkring fenomenet 1814. Mildt karikert kan vi si at tidligere generasjoner av historikere inntok en av to hovedposisjoner. På den ene siden hadde vi historikere som var opptatt av de interne norske (og da gjerne nasjonale) forutsetningene for 1814, på den andre siden de som vektla stormaktsspillet og betydningen av enkeltpersoner. Forskningen som har blitt produsert de siste årene har utvidet perspektivet, i bredden så vel som i dybden. Her vil jeg nøye meg med å nevne to eksempler. For det første har fokuset på indre forutsetninger blitt kraftig utvidet, både ved nærstudier av årene umiddelbart før 1814 og av de sentrale politiske personene og forutsetningene i samtiden, og ved større vektlegging av det interne idégrunnlaget som beredte grunnen for det som skjedde før, under og etter riksforsamlingen. For det andre har fokuset på «utlandet» dreid fra de rene maktpolitiske perspektivene til å inkludere en rekke andre faktorer som bandt Norge sammen med andre land: handel, kultur, politiske forbindelser og idéutveksling.

Denne dreiningen i fokus har også gjort det mulig å koble studier av Norge og 1814 i mye større grad til den internasjonale forskningen om opplysningstid, revolusjoner og imperieoppløsning. For denne anmeldelsens formål er særlig koblingen til den voksende internasjonale interessen for opplysningstiden viktig. Med utgangspunkt særlig i Habermas’ tese om den borgerlige offentlighet, har det de siste tiårene vært en stor vekst i studier av opplysningstiden som et internasjonalt fenomen, hvor betydningen av spredning og utveksling av ideer er særlig viktig (jf. Jonathan Israels fire tykke bøker om emnet). I et norsk perspektiv muliggjør en kobling mot denne forskningen både et sterkere fokus på den interne norske idéutviklingen i den norske offentligheten før 1814 og utforskning av hvordan de norske ideene og den norske offentligheten var koblet opp mot bredere internasjonale strømninger.

For utvikling av en fungerende offentlighet var det trykte ord en forutsetning, og der mange har vært opptatt av aviser, har de tre forfatterne av denne boken, med utgangspunkt i et fireårig forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo, tatt for seg tidsskrifter. Mye tidligere internasjonal forskning har sett på aviser eller bøker som idéformidlere, men forfatterne argumenterer overbevisende for at tidsskriftene er en vel så god eller til og med bedre kilde. I en tid der sensur gjorde det vanskelig enn si umulig å presentere argumenterende posisjoner i avisene, var det i tidsskriftene det kunne utvikles kreativ argumentasjon som kunne passere sensuren. Tidsskriftene formidlet også innhold fra bøker som det vanligvis var svært få som leste, og tok dem opp til debatt. Mellomposisjonen mellom aviser og bøker gjør derfor tidsskriftene særlig interessante for utforskning av offentligheten og dens grenser – hva som kunne skrives og diskuteres offentlig, og hva det ikke var rom for. Tematikken har blitt tatt opp i antologier redigert av Eivind Tjønneland (der forfatterne av denne boken har bidratt), men i En pokkers skrivesyge presenteres for første gang en samlet oversikt over opplysningstidens dansk-norske tidsskriftutvikling.

Målet med boken er ikke encyklopedisk, og takk og pris for det. Her får vi ikke en gjennomgang av alle relevante tidsskrifter med utgiversted og opplagstall, men en oversiktshistorie som på engasjerende vis dekker generelle trekk så vel som enkelteksempler, og tidsskriftene fra et utgiverperspektiv, fra statens perspektiv og fra lesernes perspektiv. I tillegg veves fremstillingen av de dansk-norske tidsskriftene sammen med samtidens politiske historie og den internasjonale utviklingen av nyhetsformidling og idéspredning. Selv om kronologien ligger i bunnen, er de enkelte kapitlene tematisk orientert på en måte som skaper fremdrift også ut over den kalenderdrevne.

Historien om tidsskriftenes utvikling i Danmark-Norge på 1700-tallet er i store trekk en historie om to skritt frem og ett tilbake (og noen ganger omvendt). Perioder med større grad av trykkefrihet vekslet med perioder med strengere sensur. Den første oppblomstringen fant sted fra rundt 1720 og ble møtt med skepsis av blant andre Holberg, som i flere kanaler kritiserte tanken om at et bredere publikum kunne forstå noe som helst om statens styring og de store og viktige ting. En ny oppblomstring kom fra slutten av 1740-tallet, med såkalte «tilskuer»-tidsskrift. Med Struensee kom et nesten fullstendig frislipp for tidsskriftene i 1770–71, og i perioden 1784–1799 var det igjen gode kår for debatt i tidsskriftene. Generelt er det mulig å si at hver periode med oppmykning førte til en videreutvikling av debattens former og innhold, og for 1700-tallet sett under ett finner forfatterne en klar overgang fra eneveldets vertikale kommunikasjon til en mer horisontal kommunikasjon i en offentlighet preget i større grad av tidsskriftene. Allikevel hadde den dansk-norske opplysningen et klart religiøst preg med utpreget lojalitet til eneveldet, og det var få uttrykk for de mer radikale opplysningstankene.

Boken er ellers så rik at det er vanskelig å yte den rettferdighet i en kort anmeldelse, og forskjellige lesere vil nødvendigvis legge vekt på ulike poenger. Jeg vil allikevel trekke frem et par punkter som lesere som er opptatt av internasjonal politikk og utenrikspolitikk vil ha interesse av.

Først kan vi merke oss det åpenbare dansk-norske preget. Selv om det fantes en del lokale norske tidsskrifter, var disse åpenbart rettet inn mot en bredere offentlighet med kjerne i København, og flere av dem ble etablert av danskfødte. På samme måte var norskfødte også sentrale i tidsskriftene i København. Kort fortalt var offentligheten felles. Det fantes et visst særnorsk preg, som når det mot slutten av 1700-tallet kom opp spørsmål om eget norsk universitet, men inntrykket vi får fra de norske tidsskriftene er av en innretning mot lokal opplysning heller enn noe abstrakt norsk perspektiv.

Videre var tidsskriftene i hele perioden preget av en interesse for fremmede land – jo mer eksotisk, jo bedre. Dels hadde dette å gjøre med kunnskapsformidling, men det var også gjennom hele perioden lettere å slippe igjennom sensuren med beskrivelser av fremmede land enn av eget land. En velprøvd strategi, lånt fra andre land, var også å diskutere interne forhold indirekte ved å presentere dem som delvis fiksjonaliserte forhold i land langt borte. I det hele tatt var de dansk-norske tidsskriftene åpenbart del av en internasjonal strøm av formidling. Tekster sirkulerte mellom tidsskrifter i årevis, de ble oversatt og hybridisert, oversatt ikke bare semantisk, men også kontekstuelt. Dermed ble tidsskriftene ekstra viktige som kanaler for kulturelle oversettelse så vel som idéspredning. I noen grad hadde dette å gjøre med formidling, men det er også lett å undervurdere betydningen av selve oversettelsen, som gjorde tekstene tilgjengelige for de mange som ikke behersket de relevante fremmedspråkene. Her var tidsskriftene åpenbart mer effektive enn bøkene – de kunne presentere nye tanker raskere, og til en mye bredere leserskare.

Oversettelsene gir oss også et innblikk i mulighetene til å ta opp og diskutere radikal internasjonal tenkning. Thomas Paines Common Sense ble presentert i oversettelse i tidsskrift så tidlig som i 1778 (om enn med en skjønnsom redigering), og på 1790-tallet gikk enkelte redaktører enda lenger og trykket for eksempel oversettelser av Robespierres taler. Selv om det ble strammet betydelig inn på trykkefriheten i 1799, ble radikale ideer altså diskutert i den dansk-norske offentligheten på 1790-tallet. Selv om forfatterne er nøye med å understreke at det ikke leder noen rød tråd frem mot 1814 i deres fremstilling, og at det fremfor noe annet er meningsmangfoldet som slår en i lesningen av 1700-tallets tidsskrifter, virker det ganske åpenbart at tidsskriftene var viktige for etableringen av de felles forståelsesrammene som faktisk fantes i de norske elitene i 1814. Og det er uten tvil riktig at de gjentatte utfordringene ved å operere mellom trykkefrihet og sensur var med på å forme tenkningen om trykkefrihet slik den ble nedfelt i Grunnloven. Forfatternes analyse av opplysningstidens tidsskrifter bidrar dermed til en ytterligere utdypning og internasjonalisering av det norske 1814, og for det fortjener de åpenbar honnør.

I sum er dette en bok som i uvanlig grad fremstår som et overskuddsfenomen. Den er velkomponert, preget av formidlingsglede og gjennomgående velskrevet, med et lite glimt i øyet. Om Frederik 5. får vi for eksempel vite at han overlot styringen av riket til grev Moltke og viet «resten av sitt forholdsvis korte liv til piker, vin, sang og sadomasochistiske orgier». Vi skal nok være glade for at forfatterne ikke går i ytterligere detalj, men her er det uansett nok å glede seg over. Gitt ambisjonen om å gi en oversikt, vil mange lesere nok sitte igjen med ønske om mer enn de små smakebitene som tilbys om bestemte tidsskrifter eller tematikker; for eksempel kunne denne leseren ha tenkt seg mer om de politiske tekstene – hva som slapp igjennom sensuren og hvordan de ble diskutert, men det er lov å håpe at dette virker som spore til videre forskning. En pokkers skrivesyge bør uansett være av spesiell interesse for alle som på en eller annen måte er opptatt av 1700-tallets dansk-norske historie, men også av generell interesse for lesere som er interessert i nyhetsformidling, offentlighetens rolle i fremveksten av moderne stater og samfunn, ytringsfrihet og sensur.