Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Tilbakeholden og ekspansiv liberalisme: - Om utenrikspolitikk i State of the Union-taler



MA i statsvitenskap, Universitetet i Oslo martin.g.soyland@gmail.com

  • Side: 7-27
  • Publisert på Idunn: 2015-04-22

Sammendrag

Amerikanske presidenters balansering mellom ulike liberale verdier basert på enten involvering eller beherskelse har store implikasjoner for utformingen av utenrikspolitikken. I denne artikkelen viser jeg, gjennom tekstanalytiske metoder, hvordan amerikanske presidenter vektlegger de to tradisjonene ‘tilbakeholden’ og ‘ekspansiv’ liberalisme i sine State of the Union-taler. Tilnærmingen er todelt: først kartlegger jeg synet på utenrikspolitikk gjennom innholdsanalyse. Deretter brukes idéanalyse for å vise hvilke av de to liberalismetypene seks av presidentene artikulerer. Funnene indikerer at det har skjedd en dreining fra en balansert tilnærming mot mer overvekt på ekspansive idéer. Denne dreiningen knyttes opp mot de kollektive tradisjonene først skissert i Monroe-doktrinen og i «Roosevelt corollary».

Nøkkelord: USA, utenrikspolitikk, liberalisme

Abstract

Liberalism of Restraint and Imposition: Foreign policy in State of the Union addresses

Presidents’ balance between liberal values based on imposition and restraint have major implications for foreign policy outcomes. In this article, I use text analytical tools to show how American presidents weigh Liberalism of Imposition and Liberalism of Restraint differently in State of the Union speeches. I use content analysis to map the focus on foreign policy and, based on a coding scheme, ideational analysis to assess which of the liberal traditions are more vocal in six of the speeches. Findings indicate that a shift has occurred from a balanced approach to more imposition-based ideas. Furthermore, I argue that these ideas can be traced back to the collective traditions drawn in the Monroe doctrine and Roosevelt corollary.

Keywords: USA, foreign policy, liberalism

 

[W]e are prepared to work with other countries [...] to share a cooperative security framework that respects differing values and political beliefs, yet which enhances the independence, security, and prosperity of all (Carter 1980).

Dette sitatet er ett av flere i Jimmy Carters State of the Union-tale fra 1979 hvor han balanserer mellom to iboende forskjellige liberalismetyper. Først argumenterer han for en utenrikspolitikk hvor verdiene til andre land må respekteres. Dette er det jeg her vil kalle tilbakeholden liberalisme. Deretter antyder han at uavhengighet, sikkerhet og velstand er verdier som er gode av natur, og bidrar til en bedre hverdag for alle – et tankesett jeg her kaller ekspansiv liberalisme.1

Mitt hovedmål med denne artikkelen er å se hvordan disse to typene internasjonal liberalisme kommer til uttrykk gjennom utenrikspolitiske ytringer i forskjellige State of the Union-taler, med et tidsspenn fra starten av 1900-tallet til Obamas tale for 2013. Mer spesifikt vil jeg undersøke hvordan forskjellige historiske hendelser kan påvirke talenes innhold, både med hensyn til vektlegging av utenrikspolitikk generelt, og hvilke av de to liberalismekategoriene presidentene plasserer seg i oftest. Jeg vil også gjøre noen betraktninger rundt hvorvidt forskjeller i idéer gjenspeiles i politisk handling.

I første del av artikkelen beskrives den teoretiske rammen. Tilbakeholden og ekspansiv liberalisme defineres, det diskuteres hvorfor State of the Union-taler er relevant empirisk materiale, og det gis en kort beskrivelse av metodene som ble brukt. I andre del kartlegges det gjennom innholdsanalyse hvordan en rekke presidenter i forskjellig grad vektlegger utenrikspolitikk i sine taler: ord og ordgrupperinger med utenrikspolitisk innhold telles og vektes for talens lengde. Basert på innholdsanalysen ble det valgt ut seks taler for videre analyse. Den tredje delen består av en idéanalyse hvor argumenter i de utvalgte talene plasseres i kategorier for tilbakeholden eller ekspansiv liberalisme etter et kodeskjema basert på Sørensen (2006, 2011). Deretter drøftes det om funnene fra idéanalysen kan bli brukt til å forklare politisk handling, og om det er plausibelt å klassifisere idéer langs de to konkurrerende kollektive tradisjonene som er skissert. Til slutt diskuterer jeg noen av problemene som oppstår med de tekstanalytiske metodene som er blitt brukt, før jeg gjør noen konkluderende bemerkninger.

Hypotesene i studien er avledet fra distinksjonen mellom mest sannsynlige og minst sannsynlige case:2 mest sannsynlige case er forventet å vektlegge ekspansiv liberalisme, i tillegg til å ha høyere grad av utenrikspolitisk innhold; minst sannsynlige case er forventet å ha lite utenrikspolitisk innhold og vektlegge tilbakeholden liberalisme mest. Hypotesene bygger på antagelsen om at ekspansiv liberalisme (altså et sterkt fokus på hvordan USA kan ha innflytelse på liberale verdier i verden) vil gjøre seg mest gjeldende i perioder preget av internasjonal spenning. Det antas også at fokuset på å ikke blande seg i andre lands problemer (tilbakeholden liberalisme) vil være større når det er mer trykk på hjemmebane.

Mine funn viser at det ikke er store forskjeller i hvilken liberalismetype presidenter vektlegger mest på tvers av mest sannsynlige og minst sannsynlige case. Fire av de analyserte talene har en overvekt av uttalelser som kan plasseres i kategorien for ekspansiv liberalisme. Det er likevel noen forskjeller i grad av utenrikspolitisk innhold mellom presidentenes taler: ved internasjonale kriser som krig og terror fokuseres det mer på utenrikspolitikk enn i perioder med innenrikskriser (for eksempel økonomiske kriser). Jeg finner videre at de to typene liberalisme kan ses på som konkurrerende kollektive tradisjoner, hvor ekspansiv liberalisme har vært den dominante etter at USA etablerte seg som supermakt.

Definisjoner og forklaringer

Georg Sørensen (2006:252) argumenterer for at det er en indre strid mellom liberale verdier. Han gjør dette ved å trekke på distinksjonen mellom positiv og negativ frihet, opprinnelig foreslått av Isaiah Berlin (1969). Kort forklart handler negativ frihet om å ikke bli «hindret av andre fra å gjøre det man ellers ville gjort», mens positiv frihet handler om å være sin egen herre (Berlin 1969:16 og 22). I denne artikkelen knyttes negativ frihet opp mot USAs ønske om ikke å bruke makt mot andre land, mens positiv frihet er handler om troen på at liberale verdier (frihet til å være sin egen herre) er til alles beste og er verdt å kjempe for, selv om dette betyr involvering i andre lands anliggende.

To bemerkninger må også gjøres her: for det første er striden mellom verdiene i tilbakeholden og ekspansiv liberalisme ikke forbeholdt internasjonal politikk, men også liberalisme generelt. Sørensen (2006:260) eksemplifiserer dette med at liberalister innenfor den ekspansive tradisjon vil foretrekke en ekspansiv stat for å påtvinge frihet, heller enn at individer skal ivareta friheten sin på egenhånd. Likevel begrenses distinksjonen til å omhandle internasjonale spørsmål i denne artikkelen. For det andre behandler Sørensen (2006, 2011) hovedsakelig normative spørsmål; hvilken av de to liberalismetypene bør anvendes av stater? Mitt mål er heller å avdekke hvilken politikk som har blitt ført av USA siden starten av 1900-tallet.

Tilbakeholden og ekspansiv liberalisme

Overordnet beskriver Sørensen tilbakeholden liberalisme som følgende:

Liberalism of Restraint emphasizes tolerance of diversity, moderation, holding back, empathy, non-intervention, and peaceful cooperation. Pluralism rather than universalism [...] (Sørensen 2011:70).

Toleranse, moderasjon, empati og nei til å intervenere er alle nøkkelord for tilbakeholden liberalisme. Dette er tydelig forbundet med negativ liberalisme, som beskrevet over, fordi hovedpoenget er at folk eller land ikke skal bli hindret av andre i å gjøre det de selv vil, og intervensjon vil alltid bryte denne retten. I ekspansiv liberalisme snus det hele på hodet:

Liberalism of imposition supports activism, intervention, and, in the international realm, the change of non-liberal regimes to liberal regimes, not excluding the possibility to use force. Universalism is stressed over pluralism [...] (Sørensen 2011:70).

Her er det nettopp aktiv involvering som er virkemiddelet for å oppnå en liberal verdensorden når andre virkemidler viser seg å være utilstrekkelige. Sørensen (2011:70) argumenterer for at «ekspansiv liberalisme handler om positiv frihet, om å aktivt løse underutviklingsproblemer, fravær av frihet, fravær av menneskerettigheter og så videre» (Sørensen 2011:263).

I denne artikkelen vil tilbakeholden liberalisme være uttalelser som appellerer til å beherske utøvelsen av innflytelse over andre land eller individer, mens ekspansiv liberalisme blir oppfattet når argumenter har en påleggende karakter: forsøk på å endre lands verdier, med makt om nødvendig, for å lære liberale verdier til dets innbyggere.

State of the Union

Tekstene som analyseres er amerikanske presidenters State of the Union-taler fra 1901–2014. Disse talene blir holdt av den sittende president rett over nyttår.3 I henhold til den amerikanske konstitusjonen skal talen rettes mot Kongressen, inneholde informasjon om tilstanden landet er i og gi anbefalinger for politikk i det kommende året (Mauk og Oakland 2009:381). På tross av konstitusjonens retningslinjer har talen skiftet retning over tid. For det første har talen gått fra å bli presentert skriftlig gjennom 1800-tallet til en muntlig fremførelse, med noen unntak, på 1900- og 2000-tallet. For det andre var talen tidligere rettet direkte mot Kongressen (selv om den også ble publisert i aviser), mens den gradvis har utviklet seg mot å rette seg mer mot velgerne (Rasch 2008:97). Til slutt har språket endret seg mye siden slutten av 1700-tallet til i dag. Alle disse bemerkningene må tas hensyn til når en over hundre år lang periode skal analyseres.

Likevel er det også store tekstanalytiske fordeler med å analysere State of the Union-taler komparativt; de holdes, uten unntak, hvert år; av presidenten, i de samme institusjonelle omgivelsene. Grunnet disse viktige likhetene vil jeg se på endring i vekt og fokus som en konsekvens av endringer i tidsmessig kontekst og det politiske landskapet, heller enn som en konsekvens av endringer i publikum eller form på talen.

Metodologisk beskrivelse

Innholdsanalyse

For å skille innholdsanalyse fra idéanalyse vil jeg se på innholdsanalyse som en automatisk, databasert metode. I praksis betyr dette å telle ord og ordgrupperinger som omhandler utenrikspolitikk ved hjelp av statistikkprogrammet R.

Argumenter innenfor ekspansiv eller tilbakeholden liberalisme er vanskelig å fange opp ved hjelp av ord- eller gruppeordfrekvenser. Det er for eksempel ikke mulig å vite om en taler vektlegger ekspansiv eller tilbakeholden liberalisme om han nevner internasjonale organisasjoner – som «FN», «NATO» eller «League of Nations» – ofte. For å avdekke dette bør teksten studeres mer i dybden. På den andre siden er det 116 taler i perioden som behandles her – altså veldig mye data å kode manuelt. Derfor brukes innholdsanalyse i første steg for å kartlegge og identifisere et utvalg til videre analyse.

Innholdsanalysen vil derfor bare brukes til å finne mønster i den store mengden data som foreligger: hvor mye ulike presidenter vektlegger utenrikspolitikk. Innholdsanalyse er et effektivt verktøy som egner seg godt for å avdekke slike mønstre (Bratberg 2014:88).

Idéanalyse

Den idéanalytiske delen av denne artikkelen vil, selvfølgelig, ha idéer som en sentral ingrediens. Tilbakeholden og ekspansiv liberalisme ses på som underliggende og konkurrerende idéer i amerikansk utenrikspolitikk. En president kan ha et bevisst eller ubevisst forhold til idéene, men vil uansett ytre dem i eksplisitte uttalelser (Bratberg 2014:74).

Idéer kan forstås som tankekonstruksjoner som er relativt stabile og kan ta både en individuell eller kollektiv form (Bratberg 2014:58): en president kan ytre idéer som er hans egne (individuelle), men han kan også trekke på idéer som er mer forankret i sitt lands kultur og normer (kollektive). Men hvordan skal idéer analyseres? Jeg vil bruke de to typene av liberalisme som idealtyper, hvor en bestemt relevant ytring enten kan ha en tilbakeholden eller ekspansiv karakter, men aldri begge. Dette kan i noen tilfeller by på problemer, som ved sitatet gitt i innledningen hvor Carter appellerer til begge typer liberalisme i samme setning. Slike tilfeller løses ved å dele setningen i to og kode dem hver for seg.

Et annet problem som vil oppstå ved enhver idéanalyse, handler om forskjellen mellom normative og deskriptive idéer. Normative idéer er i teorien idéer som har en vurdering av iboende verdier, mens deskriptive idéer er antagelser om hvordan forhold i verden faktisk er (Bratberg 2014:58–59). Likevel vil det i praksis ikke være et gjensidig utelukkende skille mellom dem. Dette var også et gjennomgående problem i analysen av tekstene, og min løsning ble å samle både normative og deskriptive idéer i samme bås.

Figur 1: Kausalkjede for idéanalyse

Figur 1 viser den forutsatte kausalkjeden for idéanalysen: State of the Union-taler ses på som en arena der presidenten kan ytre sine idéer; disse kan videre lede til faktisk implementering av politikk. Den tidsmessige konteksten – forstått som historiske hendelser rundt talens tidspunkt – kan påvirke presidentens idéer. Videre kan idéer med en sterk kollektiv tradisjon bli påvirket av den tidsmessige konteksten, presidentens idéer og talen i seg selv. På den andre siden kan også presidentens idéer påvirkes av den kollektive tradisjonen. Jeg vil drøfte hvorvidt tilbakeholden og ekspansiv liberalisme kan betraktes som kollektive tradisjoner senere. Dette grenser mot diskursanalyse fordi det legger mer vekt på kollektive enn individuelle idéer (Bratberg 2014:76). Jeg behandler likevel kollektive tradisjoner som idéer dypt forankret i samfunnet heller enn som diskurser.

Som et siste ledd i kjeden vil jeg også se på sammenhengen mellom den historiske konteksten og implementering av politikk som er knyttet til presidentens idéer.

Kodeskjema

Tabell 1 viser kodeskjemaet – basert på Sørensen (2006, 2011) – som brukes i idéanalysen. Tilbakeholden liberalisme vil i økonomiske spørsmål vektlegge viktigheten av internasjonale handelssystemer basert på åpne markeder, men også nasjonal autonomi over egen pengesekk. Relasjoner mellom land bør være symmetriske, og sanksjoner skal aldri brukes (Sørensen 2011:70). Et eksempel på dette kan være Bretton Woods-systemet, etablert etter andre verdenskrig (Sørensen 2011:71). Med tanke på sikkerhetspolitikk er tilbakeholden liberalisme defensiv; intervensjoner skal ikke forekomme, og det foreligger et mål om å bygge ned militærmakt. Videre vektlegger tilbakeholden liberalisme fredelig samarbeid og institusjoner som etableres for å utforme internasjonale lovverk. Mer generelt vil tilbakeholden liberalisme fokusere på pluralisme; enkeltnasjoner skal kunne velge sin egen skjebne uten innblanding fra andre.

I ekspansiv liberalisme er dette snudd på hodet: det internasjonale system skal preges av et åpent økonomisk system, der åpent marked og frihandel må praktiseres av alle. Sikkerhetspolitisk skal liberale verdier tvinges på verden, selv om det skulle kreve intervensjon eller krig. Institusjoner vil her være et verktøy for å passe på at liberale verdier implementeres, og hvis dette ikke gjøres, må andre liberale land gjøre det selv. Mer generelt vektlegger ekspansiv liberalisme universalisme over pluralisme; liberalisme er et gode i seg selv, og alle land bør etterstrebe liberale verdier. Intensjonen bak ekspansiv liberalisme vil gjerne fremstilles som å være mer positiv enn det bildet som blir tegnet i denne definisjonen: intervensjon kan ha som siktemål å for eksempel frigjøre mennesker fra autoritære regimer, forhindre folkemord og urett mot mennesker eller lignende.

Det er viktig å påpeke at de forskjellige dimensjonene (og sub-dimensjonene) i tabell 1 ikke er gjensidig utelukkende. Et argument kan både ha en økonomisk og generell karakter på samme tid. Dimensjonene er heller ment å gjøre skillet mellom de to liberalismetypene klarere: selv om en taler kan appellere til både tilbakeholden og ekspansiv liberalisme i samme setning, kan kategoriene aldri forekomme i samme sett av ord.

Tabell 1: Kodeskjema for ytringer innenfor tilbakeholden og ekspansiv liberalisme

Dimensjon

Sub-dimensjon

Tilbakeholden

Ekspansiv

Økonomi

Handel

Åpne marked

Isolering/åpne marked

Verdensøkonomi

Innenriks økonomi

«One size fits all»

Handelsavtaler

Gjensidighet/symmetri

Ikke nødvendig

Sanksjoner

Aldri

Hvis nødvendig

Sikkerhet

Internasjonal sikkerhet

Defensiv

Aggressiv

Intervensjoner

Ingen hjelp fra utsiden

Kjempende

Allianser

Defensiv

Beskyttende

Institusjoner

Organisasjoner

Internasjonale lover

Overvåkende

Generelt samarbeid

Fredelig

Liberal endring

Generell

Diplomati

Samarbeidende

Pågående

Generell diskusjon

Pluralisme

Universalisme

Analyseresultater

Innholdsanalyse: utenrikspolitisk fokus

For å få en oversikt over datamaterialet, har noen ord og ordgrupperinger blitt kodet om til et sett kategorier som antas å handle om utenrikspolitikk.4 Disse ordene kan være relatert til både økonomi (for eksempel «free market»), sikkerhetspolitikk («war»peace»), institusjoner («United Nations») eller være mer generelle bemerkninger («foreign affairs»). De fleste State of the Union-talene handler hovedsakelig om innenrikspolitikk. Jeg har derfor prøvd å være sparsom i kodingen; ord som «freedom», «justice» og «liberal» kan ikke bli inkludert her fordi disse like gjerne kan brukes om nasjonale som internasjonale spørsmål.

Det første steget i denne delen av analysen er å summere alle ord som omhandler utenrikspolitikk og vekte denne summen etter antall ord i talen. Figur 2 viser hvor mye vekt (i prosent) som ble lagt på utenrikspolitikk i alle talene. Som forventet forekommer de høyeste søylene i perioder preget av store internasjonale hendelser. Woodrow Wilsons tale i 1917, for eksempel, ble fremført rett etter USAs inntog i første verdenskrig, og representerer den første av de høye søylene i figuren. Deretter kommer en nedgang i fokus på utenrikspolitikk utover 20-tallet til og med midten av 30-tallet – en periode der USA blomstrer økonomisk, for så å rammes av finanskrise og depresjon («Great Depression» i 1929). Når andre verdenskrig eskalerer, følger Franklin D. Roosevelt opp med å rette mer oppmerksomhet mot utenrikspolitikken igjen, med de høyeste søylene mot krigens slutt (1943 og 1944 gir høyest forekomst av fokus på utenrikspolitikk over hele perioden jeg tar for meg). Med noen få unntak er vekten moderat høy gjennom den kalde krigen, og fokuset forsvinner nesten sammen med Berlinmuren. Den siste toppen, som er relativt moderat sammenlignet med hele perioden, registreres etter terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon i 2001, og forblir ganske stabil over George W. Bushs presidentperioder. Til slutt har den sittende presidenten, Barack Obama, faktisk den laveste summen av utenrikspolitiske ytringer i hele utvalget.

Figur 2: Vektlegging av utenrikspolitikk

Den store variasjonen i vektlegging av utenrikspolitikk over hele perioden indikerer også at utvalget ord og ordgrupperinger som ble brukt i innholdsanalysen ikke lider av en tidsmessig skjevhet. Dette er viktig med tanke på at språk utvikler seg over tid, og at innholdsanalyser fort kan gi et skjevt bilde av fokus fordi et mer moderne begrepsapparat blir brukt.

Utvalg til idéanalyse

I idéanalysen ble seks individuelle taler valgt. Utvalget er basert på to kriterier: talene velges i 1) grove periodepar og 2) ved at hvert par skal bestå av én mest sannsynlig og én minst sannsynlig tale, der høy vektlegging av utenrikspolitikk og overvekt av ytringer i kategorien for ekspansiv liberalisme ses på som mest sannsynlig. Dette henger direkte sammen med hypotesen skissert i starten: jo mer utenrikspolitikk er vektlagt i talen, dess mer vil en president vektlegge ekspansiv liberalisme. Det antas altså at presidenter innenfor den tilbakeholdne tradisjonen ikke vil bruke tid på å legitimere internasjonal handling, fordi de ikke vil handle like sterkt og mye som presidenter innenfor den ekspansive tradisjonen.

Det første taleparet består av Woodrow Wilsons tale for 1917 og Herbert Hoovers tale for 1929. Talen til Wilson er her ansett som en mest sannsynlig case, og Hoovers ses på som minst sannsynlig, fordi (som vist i figur 2) Wilson vektla utenrikspolitikk mer, og talen ble fremført rett etter at USAs deltagelse i første verdenskrig var et faktum. Hoovers tale er forventet å gi en respons på Wall Streets krasj i 1929, og han viet utenrikspolitikken mye mindre oppmerksomhet. Hoover holdt senere taler med enda mindre fokus på utenrikspolitikk, men talen fra 1929 ble valgt for å ikke strekke tidsgapet mellom Wilsons og Hoovers tale for langt.

Det andre paret taler består av Jimmy Carters tale for 1979 og Ronald Reagans tale for 1981. Siden Carter måtte håndtere en stor gisselkrise i Iran i 1979 og la stor vekt på internasjonale spørsmål, er hans tale ansett som den mest sannsynlige case i denne dyaden. Reagan holdt sin første State of the Union-tale for året 1981 (holdt i januar 1982), da USA nettopp hadde vært utsatt for en rekke økonomiske tilbakeslag. Dette vil etter hypotesen jeg har skissert være en indikasjon på at Reagan skal være en president som legger seg opp til tilbakeholden liberalisme. Likevel er han også kjent for sitt bidrag til opprettelsen av «Washington consensus» som Sørensen (2011:76) eksplisitt nevner som ekspansiv politikk.

Den siste dyaden av taler består av George W. Bush Jrs tale for 2001 og Barack Obamas tale for 2008. Bushs tale, som kom i kjølvannet av terrorangrepene på World Trade Center og Pentagon, betraktes som en mest sannsynlig case for ekspansiv liberalisme, mens Obamas tale ses på som en minst sannsynlig case. Det siste fordi USA under Obama sto overfor den verste økonomiske krisen siden «The Great Depression».

Idéanalyse

Wilson (1917)

Den første talen jeg behandler i denne artikkelen kom i forbindelse med USAs første store involvering med den «gamle verden» siden den amerikanske revolusjon. Woodrow Wilsons tale, som ble holdt i 1917, kom bare noen måneder etter at USA sluttet seg til de allierte i første verdenskrig. Frem til da hadde det hersket sterke antiimperialistiske strømninger i den amerikanske befolkningen som argumenterte mot all ekspansjon og intervensjon (Mauk & Oakland 2009:76) – et tydelig tegn som passer godt inn i kategorien for tilbakeholden liberalisme. Det er derfor ikke overraskende at Wilson fremholdt en ganske balansert tilnærming gjennom de 32 ytringene jeg kodet fra hans tale. I noen setninger brukte han til og med tilbakeholdne og ekspansive ytringer sammenflettet:

[A] premature peace might be brought about before autocracy has been taught its final lesson [ekspansiv], and the people of the world put in control of their own destinies [tilbakeholden] (Wilson 1917).

Balansen kan spesielt sees i starten og slutten av talen. Mange av Wilsons ytringer innenfor tilbakeholden liberalisme ble fremlagt når han snakket om de tyske og østerrikske og ungarske rikene i den midtre delen av talen, der han hevdet at «[i]t is no affair of ours what they do with their own life […]» og «[w]e only desire to see that their affairs are left in their own hands, in all matters, great or small» (Wilson 1917).

Likevel tok talen en skarp vending mot ekspansiv liberalisme på slutten. Wilson hevdet da at «for us this is a war of high principle [and] we have been forced into it to save the very institutions we live under from corruption and destruction» (Wilson 1917). Denne vendingen kan også spores i figur 3, hvor nesten 60 prosent av de 32 registrerte ytringene ble kodet innenfor ekspansiv liberalisme.

Hoover (1929)

Talen til Hoover ble holdt under en helt annen kontekst enn Wilsons – i kjølvannet av finanskrisen i 1929. Denne talen var vanskelig å kode, ikke bare fordi det (som forventet) var en stor overvekt av innenrikspolitiske ytringer, men også fordi den var gjennomgående deskriptiv med tanke på den økonomiske situasjonen hjemme. Likevel ble 24 ytringer registrert i de to liberalismekategoriene, og Hoover var den eneste presidenten jeg analyserer som hadde flere bemerkninger innenfor tilbakeholden liberalisme enn ekspansiv liberalisme. Sett bort fra noen utenrikspolitiske økonomiske ytringer i midten av talen, kom alle de kodede ytringene helt i starten av Hoovers tale. Legg merke til at Hoover hadde flest ytringer innenfor de to liberalismetypene av talene betraktet som minst sannsynlige case, men han hadde også den desidert lengste talen. Dette gjør at hans vektlegging av utenrikspolitikk kan virke noe høyere enn den egentlig er.

Når det gjelder tilbakeholden liberalisme, anvendte Hoover – som eneste president – alle dimensjonene (se tabell 1), hvorav halvparten gikk inn i kategorien for sikkerhetspolitikk. Dette ble hovedsakelig drevet frem av argumenter for reduksjon av militærmakt: «[O]ur forces should […] be modified by the prospects of peace, which were never brighter than today» (Hoover 1929). Dette kan være en konsekvens av at det var mer prekære problemer å løse på hjemmebane enn i resten av verden. Videre appellerte Hoover til ekspansiv liberalisme på samme måte som Wilson: «[W]e have initiated new efforts […] to eliminate dangerous forces which produce controversies amongst nations» (Hoover 1929).

Carter (1979)

Det internasjonale spenningsnivået var relativt høyt da Jimmy Carter holdt sin tale (i januar 1980); den ble holdt midt under den iranske gisselkrisen som begynte ved starten av 1979, og energikrisen fra samme år var fortsatt friskt i minnet. Derfor brukte også Carter mye tid på utenrikspolitikk i sin tale, noe som også vises tydelig i nedre del av figur 3. Her synliggjøres det at Carters tale er talen med høyest absolutt antall ytringer innenfor ekspansiv liberalisme av alle presidentene. I litt mindre grad enn Wilson balanserte også Carter mellom de to typene liberalisme (se sitat i introduksjonen). Når talen ble lest i sin helhet, ble det dannet et bilde av at Carter egentlig forfektet tilbakeholden liberalisme. Likevel gir summeringen av kodingen et bilde av en president som må plasseres i kategorien for ekspansiv liberalisme. Dette viser både styrken og svakheten ved min tilnærming: den gir en nøktern kartlegging av talens byggesteiner og enkeltargumenter, men gir for lite rom for tolkning av det samlede budskapet.

Carter gjorde bruk av en rekke aggressive ekspansive ytringer mot andre land, spesielt når han snakket om gisselkrisen: «If the American hostages are harmed, a severe price will be paid. We will never rest until every one of the American hostages are released» (Carter 1980). På den andre siden hevdet Carter at «our power will never be used to initiate a threat to the security of any nation, or to the rights of any human being» (Carter 1980) – en ytring som tydelig kan plasseres innenfor rammene av tilbakeholden liberalisme. Det er interessant at Carter hadde så mye fokus på ekspansiv liberalisme, fordi det hevdes at han gikk fra å være en «dove» til å være en «hawk» innenfor det demokratiske partiet under gisselkrisen i Iran (Lindsay 1994:174).

Reagan (1981)

Konteksten rundt talen til Ronald Reagan for 1982 er ganske forskjellig fra Carters; den ble holdt i en periode der verden var preget av økonomiske kriser. Reagan snakket bare om utenrikspolitikk helt i slutten av sin tale, hvor flesteparten av de 15 ytringene som ble kodet befant seg. Dette betyr at innholdsanalysen gir et godt bilde av det lave utenrikspolitiske innholdet i Reagans tale. Han beveget seg også hovedsakelig innenfor grensene til ekspansiv liberalisme, men hadde noen betraktninger som passet bedre inn i rammeverket for begrenset liberalisme, og da spesielt når det gjelder sikkerhetspolitikk. De fleste tilbakeholdne ytringene refererte til oppbygging av nasjonalt forsvar: «[W]e have moved to reconstruct our national defenses. We intend to keep the peace. We will also keep our freedom» (Reagan 1982).

Reagans ekspansive uttalelser kom hovedsakelig i universalistisk form. Han var både opptatt av å få «all peace-loving peoples to join together […] to speak and pray for freedom» (Reagan 1982), og av at USA «have strengthened [its] position as a force for peace and progress in the world» (Reagan 1982). Som nevnt over hadde Reagan også en klar formening om hvordan kontrollen over verdensøkonomien burde struktureres, noe som kom frem gjennom en ytring av ekspansiv karakter når han snakket om «[the] strength of the free marketplace system» (Reagan 1982). Mesteparten av Reagans økonomiske betraktninger hadde et innenrikspolitisk siktemål, og bare to ble kodet innenfor rammene av utenrikspolitikk. Dette er overraskende lavt, gitt Reagans rykte som en Washington Consensus-entreprenør.

Bush (2001)

George W. Bush Jr. hold en ekstraordinær State of the Union-tale i september 2001, men denne talen ble utelatt fra analysen (også innholdsanalysen) fordi den utelukkende var en reaksjon på terrorangrepene 11. september – altså et bevisst valg for ikke å bryte forutsetningen om like institusjonelle omgivelser. Den påfølgende talen, som ble holdt i januar 2002, ble betraktet som mer passende for formålet til denne artikkelen. Bush var fortsatt opptatt av terrorhandlingene i denne talen, og han brukte store deler av den på ytringer som har en sikkerhetspolitisk og generell ekspansiv liberalismekarakter. Bush virket nesten å være rasende når han argumenterte for at «[o]ur enemies believed that America was weak […] They were as wrong as they are evil» (Bush Jr 2002).5

Videre hadde Bush mange universelle ytringer som kan plasseres under ekspansiv liberalisme. Han hevdet at friheten var i fare, at USAs sak var rettferdig, og at det var deres ansvar og privilegium å kjempe frihetens kamp (Bush Jr 2002). Det var naturligvis også mange betraktninger som refererte til sikkerhetspolitikk i hans ekspansive ytringer:

The United States of America will not permit the world’s most dangerous regimes to threaten us with the world’s most destructive weapons (Bush Jr 2002).

Innenfor tilbakeholden liberalisme appellerte Bush hovedsakelig til nasjonal sikkerhet, men hevdet også at USA «have no intention of imposing our culture» (Bush Jr 2002) i det som må betraktes som mer generelle tilbakeholdne liberalismeytringer.

Det må også nevnes at det skjedde et skifte i publikum fra de andre talene til Bushs tale. Selv om både Carter og Reagan henvendte seg til velgere, virket Bush å gjøre dette mye mer direkte.

Obama (2008)

Den laveste summen av ytringer om internasjonal liberalisme i de seks talene jeg dekker her, kom i Barack Obamas tale for 2008. Obama hadde bare åtte ytringer som ble registrert i de to liberalismekategoriene, der mesteparten kom på slutten av talen. Dette kan ses på som en konsekvens av den store finanskrisen som slo til i 2008 og som Obama brukte mye tid på å snakke om.

Av de få ytringene som omhandlet utenrikspolitikk er en overraskende stor andel av ekspansiv karakter – noe som tydelig strider mot mine hypoteser om mest sannsynlige og minst sannsynlige case. For eksempel hevdet Obama at «there is no force in the world more powerful than the example of America» når ekstremisme skulle overkommes og amerikanske verdier forsvares (Obama 2009) – en ytring som kan plasseres innenfor ekspansiv liberalisme av en universell form. Han hadde i tillegg to ytringer innenfor kategorien tilbakeholden liberalisme – én sikkerhetspolitisk og én institusjonell – når han etterspurte «a way forward in Iraq that leaves Iraq to its people» (Obama 2009) og at USA «[is] working with the nations of the G-20 to restore confidence in our financial system» (Obama 2009).

Som med Bush er det verdt å merke seg at Obama henvendte seg mer direkte mot velgerne enn de foregående presidentene.

Tilbakeholden eller ekspansiv liberalisme?

Figur 3 viser proporsjonen av alle utenrikspolitiske ytringer hos hver president i kategoriene for tilbakeholden og ekspansiv liberalisme. Det er interessant å merke seg at alle bortsett fra én president hadde mer fokus på ekspansiv enn tilbakeholden liberalisme. Unntaket er Hoovers tale fra 1929. Han fokuserte mest på innenrikspolitiske spørsmål, og talen handlet stort sett om detaljerte beskrivelser av budsjett og statlig finansiering. Wilsons tale ga på den andre siden et mer balansert bilde enn de to siste talene. Figur 3 viser også et relativt kronologisk mønster: fra en balansert tilnærming i de to tidligste talene til mer fokus på ekspansiv liberalisme i de fire siste. Dette diskuteres mer inngående under. Hypotesene om at minst sannsynlige case ville ha høyere fokus på tilbakeholden liberalisme, støttes ikke av disse resultatene: spørsmålet om hvilken type liberalisme som er mest fremtredende, kan ikke forklares av fokus på utenrikspolitikk i sin helhet.

Figur 3: Proporsjon ytringer innenfor tilbakeholden og ekspansiv liberalisme

Figur 4 synes likevel å bekrefte hypotesene om at minst sannsynlige case har mindre vekt på utenrikspolitikk enn talene betraktet som mest sannsynlige case. Den som ved første øyekast skiller seg ut er Hoovers tale, men selv om denne talen nesten hadde like mange registrerte ytringer som Wilsons, var den også over dobbelt så lang. Dette gjør at det relative fokuset på utenrikspolitikk var ganske svakt. Case regnet som minst sannsynlige er også gruppert rundt det samme absolutte antall ytringer over begge kategoriene. Med andre ord gir idéanalysen de samme resultatene som innholdsanalysen på spørsmålet om fokus på utenrikspolitikk.

Figur 4: Absolutt antall ytringer innenfor tilbakeholden og ekspansiv liberalisme

Til slutt må det nevnes at fordelingen mellom dimensjonene og sub-dimensjonene (se tabell 1) innenfor de to typene liberalisme ikke blir vektlagt her. Dette er i hovedsak fordi disse ikke er gjensidig utelukkende, og man bør være varsom med å trekke slutninger fra fordelingen mellom dem. Likevel er det interessant at vektleggingen av de generelle og sikkerhetspolitiske dimensjonene er høyere, både innenfor tilbakeholden og ekspansiv liberalisme hos alle presidentene. Dimensjonene for økonomi og internasjonale institusjoner ble sjelden brukt. Spesielt overraskende er det at Obamas tale ikke inneholdt internasjonale økonomiske uttalelser, fordi den globale rekkevidden av den siste finanskrisen var så stor.

Implikasjoner

Veiledning for handling?

Kan eksplisitte ytringer forklare politisk handling? Er talene konstruksjoner av tomme ord, eller veiledning for veien videre? Sheri Berman (2001:243) argumenterer for at en av måtene idéanalyse kan bidra til vår forståelse av politisk handling, er gjennom å vise hvordan forskjellige politiske miljøer former sine beslutningsprosesser. Med denne argumentasjonen i bakhodet, følges ord av handling i de tilfellene som er studert i denne analysen?

I Woodrow Wilsons tilfelle var idéene som kom frem i talen lett gjenkjennelig i presidentens politikk. Wilson var en sterk pådriver for en «League of Nations» som skulle sette selvbestemmelse og selvforsvar i høysetet (Mauk & Oakland 2009:180). Selv om Wilson la mye vekt på ekspansiv liberalisme, er det mulig at dette heller var en konsekvens av den spente situasjonen USA befant seg i under første verdenskrig. Likevel er det nesten overraskende at Wilson tilla ekspansiv liberalisme såpass mye vekt som han gjorde. Han satset mye av sin politiske kapital på etableringen av Folkeforbundet – en organisasjon som helt klart forsvarte mange av prinsippene i tilbakeholden liberalisme.

Hoover hadde ikke en like profilert utenrikspolitisk agenda, men Kellogg-Briand-pakten spilte en sentral rolle i hans satsing innenfor tilbakeholden liberalisme. Pakten ble signert av 62 nasjoner som dermed forpliktet seg til å ikke bruke krig som et instrument for å sikre nasjonale interesser (Mauk & Oakland 2009:181). Med andre ord var dette en sterk stemme for tilbakeholden liberalisme, noe han også vektla i sin tale.

Carters overgang fra due til hauk, i tillegg til anklager om å føre en udugelig utenrikspolitikk, presset frem beslutningen om å sende en liten tropp på et redningsoppdrag for å løse gisselkrisen i Iran (Hamby 1992:356). Oppdraget resulterte i åtte døde soldater i en helikopterstyrt (Brulé 2005:101). Beslutningen var definitivt av ekspansiv karakter, fordi diplomati ble lagt til side til fordel for aggressiv intervensjon.

Reagan var noe vanskeligere å tolke. På den ene siden var han, som nevnt, en pådriver for «Washington Consensus», som tvang organisasjoner som Verdensbanken og IMF til å arbeide for frigjøring fra statlig involvering i økonomien (Oatley 2011:151). Denne type politikk har en tydelig appell til ekspansiv liberalisme, som Reagan vektla vesentlig mer enn tilbakeholden liberalisme i sin tale. På den andre siden hadde Reagan en tilbakeholden fremgangsmåte ved andre anledninger, for eksempel da han gikk inn for ‘fredelig sameksistens’ med kommunistiske regimer (Mauk & Oakland 2009:187).

Krigene i Afghanistan og Irak speiler president Bush sin ekspansive liberalisme. Bush fulgte ny-konservative prinsipper som handlet om at USA burde installere amerikanskinspirerte former av demokrati og kapitalisme i Midtøsten (Mauk & Oakland 2009:191). Likevel er det vanskelig å vite om dette kom som et svar på terrorangrepene 11. september, eller som en konsekvens av en politikk Bush faktisk trodde på.

Til slutt hadde Obama for få ytringer som kunne plasseres i de to kategoriene til at man kan trekke valide slutninger til hans politiske handlinger. Indikasjoner – som den manglende evnen til å stenge Guantánamo, den sene og delvise uttrekningen fra Irak og fraværet av kritikk mot NSA for avlytting av politiske eliter i andre land – peker alle i retning av at Obama beveget seg godt innenfor rammene av ekspansiv liberalisme.

Det foreligger et fundamentalt problem med alle vurderingene over: hvordan kan man bestemme hvilke politiske beslutninger som er en konsekvens av presidentens idéer? En stor bunke beslutninger tas av hver president, hvert år – også utenrikspolitiske. Skal de viktigste beslutningene vektes mer? Hvordan kan vi finne de viktigste beslutningene? Disse spørsmålene har ingen definitive svar, men de representerer en klamp om foten når man på grunnlag av idéer påvist i talene vil trekke forbindelser til politikken en president fører.

Konkurrerende kollektive tradisjoner?

If the beliefs or attitudes of political actors remain relatively constant past the point where conditions have changed, then we should be able to say with some confidence that these beliefs or attitudes can no longer be reduced to the material factors that shaped their emergence and have therefore become institutionalized (Berman 2001:239–240).

Som Berman hevder, kan ikke idéer som er stabile over tid bli forklart av materielle faktorer alene. Dette er veldig relevant for denne artikkelens analyse, fordi den ekspansive liberalismens dominans virker å ha vært veldig stabil over de to siste dyadene. Hva kan være grunnen til denne stabiliteten, og kan vi identifisere de to typene liberalisme som konkurrerende kollektive tradisjoner?

For å svare på det siste først vil jeg trekke på James Monroes forslag til utforming av amerikansk utenrikspolitikk i State of the Union-talen fra 1823, senere omtalt som Monroe-doktrinen (Lindsay 1994:15). Doktrinen hadde stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk gjennom hele 1800-tallet (Mauk & Oakland 2009:177), og ses på som en tidlig røst innenfor tradisjonen tilbakeholden liberalisme. Monroe forfektet en ikke-involveringspolitikk overfor andre nasjoner: «[i]t is still the true policy of the United States to leave the parties to themselves, in the hope that other powers will pursue the same course» (Monroe 1823). Men også idéen om ekspansiv liberalisme kan føres langt tilbake: den kom først til uttrykk gjennom «Roosevelt Corollary» – et tillegg til Monroe-doktrinen – innført av Theodore Roosevelt i 1904-versjonen av State of the Union. Roosevelt hevdet at «[t]he steady aim of this Nation, as of all enlightened nations, should be to strive to bring ever nearer the day when there shall prevail throughout the world the peace of justice» (Roosevelt 1904). Dette representerte et markant skifte i amerikansk utenrikspolitikk, der USA skulle spille en større rolle i verden (Hamby 1992:37) – altså et skifte fra tilbakeholden til ekspansiv liberalisme.

Dette er relevant for analysen, fordi disse to alternative versjonene av liberalisme kan ses på som kollektive tradisjoner. Både Wilson og Hoover la mer vekt på tilbakeholden liberalisme sammenlignet med senere presidenter. Kan dette forklares med at Monroe-doktrinen fortsatt satt fast i den amerikanske ryggraden gjennom 1910- og 20-årene, og deretter sakte ble erstattet av idéene fra «Roosevelt Corollary» etter at USA utviklet seg til å bli den dominerende supermakt i verden? Som Berman så presist peker på, vil ikke nye idéer oppnå en politisk fremtredende posisjon på egenhånd – de må kjempes frem av idébærere eller entreprenører, individer eller grupper som er i stand til å overtale andre til å revurdere måten de selv tenker og handler på (Berman 2001:235). Å endre ledende idéer i en nasjonal debatt kan ses på som å snu et stort skip: det tar tid, men hvis kapteinen vet hvilket mål skipet skal styres mot, vil han til slutt finne rett kurs.

Likevel kan man spørre seg om dette er en ubevisst retningsendring. Kan endringen i vektlegging mellom de kollektive tradisjonene bare være et produkt av den endrede rollen til USA i verden, for eksempel som en konsekvens av globalisering? Det er vanskelig å gi konkluderende svar på dette spørsmålet, men jeg vil argumentere for at skiftet ikke kan forklares av materielle faktorer alene. Terrorangrepene 11. september 2001 må ha hatt en substansiell innflytelse på idéene Bush forsvarte, men angrepet kom flere tiår etter skiftet mot mer fokus på ekspansiv liberalisme gjennom intervensjoner og innblanding i andre nasjoners anliggende. Det markerte ikke en dramatisk retningsendring i amerikansk utenrikspolitikk, forholdene tatt i betraktning.

Et enda mer interessant spørsmål kan stilles: Hvorfor argumenterer presidenter innenfor terminologien til tilbakeholden liberalisme når de utfører ekspansive handlinger? Hvorfor ytret Wilson tilbakeholden liberalisme når han nettopp hadde bidratt til at USA hadde blandet seg inn i en stor krig? Hvorfor brukte Bush elementer av tilbakeholden liberalisme-logikk i sin tale rett før han førte USA til krig mot Afghanistan? Dette er muligens manøvrering i det politiske landskap hvor hverken den ene eller andre typen liberalisme har totalt hegemoni; et retorisk grep for å få folket på sin side. Er det i så fall slik at de to tradisjonene har en nødvendig sameksistens og at hjemlig legitimitet for en gitt utenrikspolitikk må forankres i begge? Jeg vil la spørsmålene stå ubesvart, men de utgjør et spennende springbrett for videre analyse.

Begrensninger og alternative tilnærminger

Til slutt er det verdt å diskutere metodologien denne analysen bygger på. Er resultatene valide og reliable? Kan vi trekke kausale slutninger fra dem? Kan alternative tilnærminger gi mer fruktbare resultater?

Mest grunnleggende er det for denne analysen, som for de fleste tekstanalytiske tilnærminger, usikkerhet knyttet i overgangene mellom idéene til tekstens forfatter (taleren) og hans intenderte budskap, og mellom intendert budskap og tolkning (Benoit et al. 2009:497). Ytrer taleren virkelig et tverrsnitt av sine ideer om utenrikspolitiske forhold, eller sier han det folk vil høre? Hvis vi antar at han oppriktig mener det han sier, tolker vi det han sier på den måten han så for seg? Disse spørsmålene fører med seg en god dose usikkerhet rundt hvilke konklusjoner som kan trekkes basert på de analytiske tilnærmingene i denne artikkelen. Likevel er det hensiktsmessig å godta denne usikkerheten, dersom analyser av tekst skal ses på som legitime analysemetoder.

Kartleggingen av datamaterialet gjennom innholdsanalyse bærer også med seg noen metodologiske problemer. Ordene som identifiserer utenrikspolitisk vektlegging (tabell 2) ble hovedsakelig satt sammen på grunnlag av egen kunnskap om utenrikspolitikk og ved å studere den historiske konteksten til hver president. Gitt at listen virkelig gir en god representasjon av det underliggende målet (utenrikspolitiske ytringer), er resultatene ganske reliable. Samme sett av tekster og den samme automatiske prosedyren vil gi identiske resultater. Validiteten er det verre med; den reduseres kraftig dersom sentrale ord eller ordgrupperinger blir utelatt. Likevel vil det være umulig å finne en liste av ord og ordgrupperinger som er uttømmende, og på et punkt vil ikke flere gi mer informasjon til estimeringen. Spørsmålet, som ikke kan besvares her, er om denne listen er nær dette punktet. Utvalgsmetoden er uansett bedre enn å velge taler etter preferanse, fordi en slik utvelgingsmetode fort kan føre til utvalg som bekrefter de foreliggende hypotesene.

Jeg legger også mye vekt på frekvensen av konkrete ytringer i idéanalysen, noe som også kan være problematisk. En mer kvalitativ tilnærming ville fokusert mer på idéene som ligger bak det manifeste innholdet og som bidrar til talens form, stemning og struktur. Som jeg allerede har vært innom er Jimmy Carters tale et godt eksempel på hvordan slike tilnærminger kan føre til forskjellige konklusjoner: ved å lese teksten, så jeg på Carter som en president innenfor den tilbakeholdne liberalismens tradisjon, mens summeringen av kodingen ga det motsatte bildet. Jeg har en sterk tro på at min tilnærming i idéanalysen gir en mer objektiv fortolkning, og at de to tilnærmingene (på tross av deres påståtte ontologiske og epistemologiske forskjeller) sikter mot samme mål; de følger bare ikke den samme stien for å komme dit (Herrera & Braumoeller 2004:15–16).

Det kunne likevel vært nyttig, ved hjelp av diskursanalytiske teknikker, å få dypere innsikt i hvilke underliggende antagelser og «klynger av idéer» som er bærende for de ulike talene. Disse aspektene kunne også blitt analysert gjennom retorisk analyse, som vektlegger presentasjonen, rollen og identiteten til taleren i tillegg til det substansielle innholdet (Finlayson 2007:554–555).

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg vist hvordan idéene om tilbakeholden og ekspansiv liberalisme fremkommer i forskjellige State of the Union-taler ved å bruke en kombinasjon av innholdsanalyse og idéanalyse. Funnene indikerer at det er en trend mot mer fokus på ekspansiv liberalisme etter som USA utviklet seg til å bli en supermakt. Dette synes å være en dreiing bort fra mer balanserte tilnærminger i de tidligere talene. Videre kobles skiftet i utenrikspolitisk vektlegging til to konkurrerende kollektive tradisjoner i USA: fra vektlegging av tilbakeholden liberalisme i Monroe-doktrinen til en sterk forfektelse av ekspansiv liberalisme i «Roosevelt Corollary». Jeg konkluderer (med forbehold) at bruken av ytringer innenfor tilbakeholden liberalisme hos presidenter som stod for handlinger av ekspansiv karakter representerte en politisk manøvrering siktet mot å tilfredsstille de delene av folket som var mer forankret i idéen om tilbakeholden liberalisme. Videre anfører jeg den historiske konteksten rundt talenes tidspunkt som en (alternativ) forklaring på hvordan idéene oppstår, og hvordan de kan reflekteres i de ulike presidentenes politiske handlinger. Det er, som det alltid vil være, metodologiske problemer med denne tilnærmingen. Likevel passer tilnærmingen godt for å besvare de fremsatte hypotesene, og andre metoder kan brukes for å supplere og teste mine resultater heller enn å forkaste dem.

Om artikkelen

Jeg vil takke Malin Østevik og alle medstudenter som har hjulpet med å få denne artikkelen til å se dagens lys. Spesielt stor takk til Øivind Bratberg som har bidratt med nyttige kommentarer og oppmuntringer gjennom alle deler av prosessen.

Litteratur

Béland, Daniel & Robert Henry Cox (2011) Introduction. I Daniel Béland og Robert Henry Cox (red.) Ideas and Politics in Social Science Research. New York: Oxford University Press (3–20).

Benoit, Kenneth, Michael Laver & Slava Mikhaylov (2009) Treating Words as Data with Error: Uncertainty in Text Statements of Policy Positions. American Journal of Political Science, 53(2): 495–513.

Berlin, Isaiah (1969) Two Concepts of Liberty. I Michael Sandel (red.) Liberalism and Its Critics. New York: New York University Press (15–36).

Berman, Sheri (2001). Ideas, Norms, and Culture in Political Analysis. Comparative Politics, 33(2): 231–250.

Bratberg, Øivind (2014) Tekstanalyse for samfunnsvitere. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Brulé, David J. (2005) Explaining and Forecasting leaders’ Decisions: A Poliheuristic Analysis of the Iran Hostage Rescue Decision. International Studies Perspectives, 6(1): 99–113.

Bush, George W. (2002) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=29644. Lesedato 15.03.2014.

Carter, Jimmy (1980) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=33079. Lesedato 15.03.2014.

Finlayson, Alan (2007) From Beliefs to Arguments: Interpretive Methodology and Rhetorical Political Analysis. British Journal of Politics & International Relations, 9(4): 545–563.

Hamby, Alonzo L. (1992) Liberalism and Its Challengers: From F.D.R to Bush. New York: Oxford University Press.

Herrera, Yoshiko M, & Bear F. Braumoeller (2004) Symposium: Discourse and Content Analysis. Qualitative Methods, 2(1): 15–19.

Hoover, Herbert (1929) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=22021. Lesedato 15.03.2014.

Lindsay, James M. (1994) Congress and the Politics of U.S. Foreign Policy. London: Johns Hopkins University Press.

Mauk, David C. & John Oakland (2009) American Civilization: An introduction. New York: Routledge.

Monroe, James (1823) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=29465. Lesedato 27.03.2014.

Oatley, Thomas (2011) International Political Economy. 5th edition. New York: Pearson.

Obama, Barack (2009) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=85753. Lesedato 15.03.2014.

Rasch, Bjørn Erik (2008) Presidenten. I Bjørn Erik Rasch (red.) Amerikansk politikk. Oslo: Abstrakt forlag (75–102).

Reagan, Ronald (1982) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=42687. Lesedato 15.03.2014.

Roosevelt, Theodore (1904) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=29545. Lesedato 27.03.2014.

Sørensen, Georg (2006) Liberalism of Restraint and Liberalism of Imposition: Liberal Values and World Order in the New Millennium. International Relations, 20(3): 251–272.

Sørensen, Georg (2011) Free Markets for All: The Difficulties of Maintaining a Stable Liberal World Economy. I Dag Harald Claes & Carl Henrik Knutsen (red.) Governing the Golobal Economy: Politics, Institutions and Economic Development. New York: Routledge (70–90).

Wilson, Woodrow (1917) State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/index.php?pid=29558. Lesedato 15.03.2014.

1De to liberalismetypene er hentet fra Georg Sørensen (2006, 2011), som selv bruker begrepene Liberalism of Restraint (tilbakeholden liberalisme) og Liberalism of Imposition (ekspansiv liberalisme).
2Dette er direkte oversettelser av «most likely case» og «least likely case».
3Jeg anser hver tale for å være en tale rettet mot det forrige år, slik at Ronald Reagans tale i januar 1982 var en tale for året 1981. Jeg gjør dette fordi det frem til tidlig på 1930-tallet kom en endring fra å holde talen i desember samme år til januar det påfølgende år.
4Ordlisten og alt datamateriale brukt i artikkelen kan fås ved å kontakte forfatteren.
5Denne setningen ble ikke kodet innenfor noen av liberalismekategoriene, men gir et godt bilde av stemningen i talen til Bush.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon