Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Dragkamp mellom autoritært styre og demokratisering i Tyrkia: Medias dekning av den kurdiske konflikten

Dr.polit., førsteamanuensis, Høgskolen i Lillehammer mehmedk@hil.no

  • Side: 51-77
  • Publisert på Idunn: 2015-04-22
  • Publisert: 2015-04-22

Sammendrag

Etter at Tyrkia i 1999 fikk status som søkerland til EU og forhandlinger om medlemskap startet i 2005, har tyrkerne lovet å imøtekomme EU-krav om demokratisering av landet og en løsning av det «kurdiske problemet». En demokratiseringsprosess forutsetter imidlertid kritiske og frie medier. Men både Tyrkias vestlige allierte og folk flest i landet er bekymret for dagens situasjon, der journalister, forfattere og folkevalgte politikere fengsles for sine ytringer som av myndighetene er oppfattet som formidling av propaganda som kommer den kurdiske frigjøringsbevegelse (PKK) til gode. Basert på intervjuer med personer med ekspertkunnskap fra Tyrkia og et utvalg av avisartikler og kommentarer fra tyrkiske papiraviser, utforskes det hvordan tyrkiske medier styres i forhold til det kurdiske opprøret i Tyrkia, samt hvorvidt det regjerende Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) kan bidra til å demokratisere landet. Analysen viser at under Erdogan og hans AKP har medienes handlingsrom med hensyn til kurderkonflikten, og for øvrig også generelt, ikke blitt særlig bedre enn under hans forgjengere.

Nøkkelord: Tyrkia, autoritært styre, kurdere, ytringsfrihetens vilkår, mediekontroll, demokratiets kår

Abstract

Struggle between authoritarianism and democratization in Turkey: the media's coverage of the Kurdish conflict

When Turkey was granted candidate status to EU membership in 1999 and negotiations started in 2005, hopes were high that the country would meet EU requirements for democratization and that a solution would be found to the so-called «Kurdish problem». However, a democratization process implies a critical and free media. Turkey's citizens and Western allies are now following recent developments with concern. Journalists, writers and elected politicians have been imprisoned for their work, some held on terror-related charges or propaganda and others for allegedly participating in anti-government plots. With this as a backdrop, to what extent is Erdogan and his ruling Justice and Development Party (AKP) democratizing the country? My aim in this article is to answer the question and explore the extent to which media censorship and control is occurring, in particular regarding Kurdish insurgency in Turkey. I make use of primary and secondary data, including interviews with media experts in Turkey and a selection of newspaper articles from six Turkish newspapers. The Turkish government already exercises a tight hand over Turkey's traditional media, yet, as the analysis reveals, under Erdogan the government controls of freedom of expression and press (in particular concerning the Kurdish conflict) are tightening further.

Keywords: authoritarian state, the Kurds, freedom of expression, media censorship, democratization

 

Denne artikkelen ønsker å belyse hvordan forholdet mellom regjeringen og media fungerer i Tyrkia. Bakgrunnen er den massive kritikken av tyrkiske myndigheters brudd på ytringsfrihet, politisk rettsforfølgelse av pressefolk og opposisjonelle og omfattende kontroll av mediene, særlig når det gjaldt Gezi-park-opptøyene som fant sted i 2013 og det kurdiske opprøret.

I flere tiår har det kurdisk-dominerte Øst-Tyrkia kjempet for å bli anerkjent som ett folk og for å få økt selvstyre i et demokratisk Tyrkia. I 1984 startet den kurdiske frigjøringsbevegelsen (PKK) sin regulære geriljakrig mot sentralmakten i Ankara. PKK utførte voldelige angrep mot militære mål. Offisielt er over 40 000 mennesker drept som følge av kampene, og 17 000 kurdiske politiske aktivister har i løpet av 1990-tallet forsvunnet sporløst, uten at disse sakene er etterforsket. Den tyrkiske hæren har utradert omkring 3500 kurdiske landsbyer, og mellom tre og fire millioner kurdere ble tvangsflyttet til større byer i Vest-Tyrkia (Savas 1998, Barkey & Fuller 1998). PKK har beskyldt tyrkiske myndigheter for å drive statsterrorisme.

Et annet opprør skjer samtidig med kurdiske opprøret. I mai og juni 2013 startet Gezi-park-opptøyene mot statsminister Recep Tayyip Erdogan og hans regjerende Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP). Selv om politiet slo hardt ned på opptøyene, har protestene fortsatt ved flere anledninger. Særlig etter den store korrupsjonsskandalen som ble avslørt desember 2013, der fire statsråder var involvert, har protestene blåst opp igjen. Dette er imidlertid forhold tyrkiske medier ikke omtaler.

Etter Gezi-park-opptøyene og korrupsjonsskandalen har tyrkiske myndigheter skjerpet kontrollen over ytringsfriheten, og nesten all informasjon er strengt kontrollert. Det er vedtatt lover som begrenser journalistenes rett og mulighet til å formidle nyheter (se Presseloven 2013). Statsminister Erdogan har erklært begge hendelsene som sammensvergelser rettet mot ham og hans regjering (Ilkehaber 16.06.2013). Myndighetenes maktbruk både mot det kurdiske opprøret, mot de fredelige demonstrasjonene på Taksim-plassen i 2013 og innføring av omfattende pressesensur, vakte sterke reaksjoner både internt i Tyrkia og i EU og USA. Maktbruket mot demonstrasjonene ble betegnet som et brudd på Tyrkias løfter til EU om demokratisering (European Commission 2013).1

En demokratiseringsprosess forutsetter kritiske og frie medier der mennesker deltar i debatt, meninger formes, uttrykkes, brytes og utvikles. I et demokrati må ytringsfriheten nødvendigvis omfatte retten til å ytre seg fritt overfor makthaverne. Ytringsfrihet og rett til å protestere mot misbruk av makt er nødvendig for demokratiet (Gloppen 2004). Imidlertid setter både rapporter og forskningslitteratur spørsmålstegn ved Tyrkias evne til å få innpass i europeiske verdier (Parslow 2006; Mardin 2011; Belge 2011; European Commission 2012; Wigen 2012; Committee to Protect Journalists (CPJ) 2012; World Press Freedom Index 2013). Mange folkevalgte kurdiske politikere og opposisjonelle journalister er i dag fengslet for på grunn av sine ytringer som er blitt oppfattet av myndighetene som formidling av propaganda for PKK. Det er vedtatt egne anti-terrorlover som er svært omstridte (se Antiterrorloven 3713, paragraf 7 og 8). Flere tusen kurdiske politiske aktivister er ifølge menneskerettighetsorganisasjoner blitt dømt til fra seks måneder til tre år i fengsel for ytringer i mediene som av myndighetene er blitt tolket som sympati for PKK (Mazlum-Der 2011; IHD 2012/12. I lys av dette kan man stille spørsmål ved om Erdogan-regjeringen vil lykkes med å demokratisere Tyrkia.

Med dette som utgangspunkt er spørsmålet som søkes belyst i denne artikkelen hvordan forholdet mellom mediene og regjeringen fungerer i Tyrkia. I dette spenningsfeltet er følgende spørsmål spesielt sentrale: Hvordan styres tyrkiske medier – hovedsakelig aviser og TV-stasjoner – av myndighetene med hensyn til det kurdiske opprøret i Tyrkia? Hvilke tiltak og hvilke argumenter benyttes av Erdogan-regjeringen for å kontrollere mediene?

Mediene i Tyrkia er fortsatt den viktigste kilden til informasjon om konflikter mellom den tyrkiske stat og befolkningen generelt. Det er spesielt gjennom nyhetsmediene og debattprogrammer at folk skaffer seg kunnskap om konfliktene (Allern 1996). Mediene både avspeiler og former den allmenne oppfatningen om ulike fenomen (Syvertsen 2004), noe som også gjelder oppfatningen av den tyrkisk-kurdiske konflikten.

Artikkelen vil fortelle oss mer om hvordan den tyrkiske regjeringen bruker det kurdiske opprøret til å øke sin mediekontroll og generelt trekke det tyrkiske politiske systemet i en autoritær retning.

I artikkelen redegjøres det først for tidligere forskning om den tyrkiske regjeringens mediekontroll, før jeg viser hvordan tyrkiske myndigheter har brukt antiterrorloven og innskrenket pressefrihet til å kontrollere mediene. Denne gjennomgangen danner deretter utgangspunkt for en nærmere diskusjon av hvorvidt Erdogan-regjeringens uttalte mål om demokratisering er i samsvar med mine funn om regjeringens forsøk på mediekontroll. Til slutt konkluderer jeg med at tyrkiske medier styres i forhold til det kurdiske opprøret i Tyrkia, og det kurdiske opprøret gir legitimering for å kontrollere de tyrkiske mediene generelt.

Den tyrkiske regjeringens mediekontroll

Det finnes flere studier av mediekontroll, pressesensur, ytringsfrihetens vilkår og den generelle politiske situasjonen i Tyrkia under AKPs styre. Både EU og en rekke internasjonale organisasjoner som Freedom House, Committee to Protect Journalists (CPJ) og Reporters without Borders for Freedom of Information rapporterer årlig om forholdet mellom medier og makthavere i Tyrkia. Disse studiene har blant annet dokumentert at restriksjoner på pressefriheten har økt siden 2007 (Akser & Baybars-Hawks 2012).

AKP har, med sine røtter i moderat islamisme, styrt Tyrkia siden 2002 og har i forbindelse med diskusjoner om tyrkisk EU-medlemskap gjentatte ganger gitt løfter om innføring av et «avansert demokrati basert på menneskerettigheter», «større respekt for kurdernes og andre minoritetenes rettigheter» og «rett til ytringsfrihet»2 (Belge 2011; Altan 2012).

EU-kommisjonen har på sin side uttrykt bekymring for den politiske rettsforfølgelsen som har funnet sted i Tyrkia de siste årene, særlig etter 2006. Antall brudd på ytringsfriheten har ifølge World Press Freedom Index økt under Erdogan-regjeringen. Av 179 land ble Tyrkia i 2013 rangert på 154. plass på pressefrihetsindeksen. Året før (i 2012) ble Tyrkia rangert som nr. 148 (se World Press Freedom Index 2012 og 2013). Også Tyrkias journalistlag (TGS) uttrykker sterk bekymring for økende brudd på ytringsfriheten (TGS 01.08.2013). I sine årlige rapporter har EU gjentatte ganger kritisert Tyrkias demokratiutvikling, samt undertrykkelse av kur-derne og andre minoriteter. Rapporten for 2012/2011 understreker EU-kommisjonens bekymring for ytringsfrihetens vilkår og hevder at media blir utsatt for politisk press, da mange opposisjonelle journalister, akademikere og forfattere som har skrevet om kurderne enten er blitt arrestert eller fjernet fra stillingene sine. Rapporten peker videre på mediekonsentrasjonen som har funnet sted i Tyrkia, der regjeringspartiet har skaffet seg kontroll over mesteparten av medieinstitusjonen (EU Commission: Turkey 2012/2011 Progress Report).

Det er også bekymring for manglende rettssikkerhet for fengslede pressefolk og om lag 8600 politiske fanger med kurdisk bakgrunn (IHD 2014). I 2006 mottok Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 2328 klager fra tyrkiske borgere. I 2011 økte dette tallet til 8702. EU-rapporten for 2012 og 2013 slår fast at selvsensur er blitt et fenomen i Tyrkia (EU Commission: Turkey 2012, 2013). Den tyrkiske regjeringen, hæren og byråkratiet har inntatt en klar posisjon mot media, og disse reagerer kraftig når mediene kritiserer dem (Taraf 15.01.2010, 16.11.2010, 15.02.2012). Den tyrkiske regjeringen benekter imidlertid enhver form for pressesensur. I stedet beskylder statsminister Erdogan utenlandske medier for ‘fiendtlig propaganda’ mot Tyrkia (Taraf 15.02.2012).

Akser og Baybars-Hawks (2012), som har forsket på bakgrunnen for pressesensur i Tyrkia, påpeker at restriksjoner på pressefriheten i landet har økt siden 2007 og argumenterer for at kilden til at Erdogan strammer inn overfor mediene er hans ønske om å bli selvhersker eller autokrat (se også Baydar 2013; Cagaptay 2014). Også Pierini og Mayr (2013) kritiserer den tyrkiske regjeringens ønske om å kontrollere opinionen. De mener at Erdogan-regjeringens begrensninger på pressefriheten er en skamplett på Tyrkias demokratiske omdømme og diplomatiske posisjon. Til tross for innenlandsk og internasjonal kritikk fortsetter regjeringen med sin innstrammingslinje overfor mediene og rettsforfølgelse av journalister (Pierini & Mayr 2013: 2).

Også Finkel (2012) har undersøkt forholdet mellom medier og statsmaktene i Tyrkia. Finkel kritiserer den tyrkiske regjeringen for å bruke domstolene til å styre den offentlige debatt. Han mener den tyrkiske stats uakseptable brede definisjon av medvirkning til terrorisme betyr at mange enkeltpersoner blir straffet, ikke for handlinger de begår, men for meningene de uttrykker. Finkel dokumenterer hvordan regjeringen har fengslet eller strengt kontrollert journalister og kommentatorer for å ikke utforske spørsmål som kan fornærme regjeringen. Særlig den statlige kringkastingen TRT er nøye overvåket av myndighetene (Finkel 2012).

Regjeringens mediekontroll forklares også med henvisning til at landet har en lang tradisjon med å benekte sine borgeres rett til ytringsfrihet (Sauer 1996; Duran 2001). I 1993 og 1994 toppet Tyrkia listen over antall drepte journalister i verden. I 1995 opplevde hele 421 pressefolk å bli arres-tert. Mange hundre bøker og aviser ble sensurert eller konfiskert (Sauer 1996). I 2012 ble Tyrkia dømt av den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å ha krenket sine borgeres rett til ytringsfrihet ved å blokkere Googles nettsteder. Domstolen begrunnet dette med at Tyrkias handlinger gikk langt ut over menneskerettighetskonvensjonens retningslinjer (Kamdar 2012). Særlig i forbindelse med fengsling av journalister, hovedsakelig fra 2009, har det vært en massiv internasjonal mediedekning av den statlige mediekontrollen i Tyrkia. Det foreligger hundrevis av engelskspråklige avisartikler, kommentarer, reportasjer eller intervjuer.

Annen forskning har pekt på demokratiets svake stilling i Tyrkia mer generelt og begrensninger ved det (Kavli 2009; Tank 2010). Ifølge rapporter fra Freedom House3 har demokratiet i Tyrkia alvorlige mangler, særlig hva angår politiske rettigheter, sivile friheter og minoritetsrettigheter (Freedom House 2008, 2011, 2012 og 2014). Samlet sett peker utfordringene identifisert i tidligere forskning i retning av behov for mer kunnskap om den tyrkiske regjeringens mediekontroll og hvordan denne kontrollen utøves. Den eksisterende litteraturen gir vesentlig innsikt når det gjelder det generelle forholdet mellom tyrkiske myndigheter og mediene. Hvordan mediekontroll utøves i forhold til det kurdiske opprøret, er derimot ikke undersøkt av andre. Derfor settes det i fokus her. Når fokus flyttes til det kurdiske opprøret, fordrer dette nye forskningsspørsmål. Ved å analysere hvordan mediene kontrolleres i forhold til det kurdiske opprøret, ønsker jeg med denne artikkelen å gi et bidrag til et mer dyptgående bilde av forholdet mellom mediene og myndighetene i Tyrkia.

Denne studien føyer seg inn i internasjonal forskning om Tyrkias behandling av mediene, ytringsfrihetens vilkår, rettsforfølgelse av journalister og pressesensur, det vil si offentlig forhåndskontroll av trykksaker (Aydemir 2010; Pierini & Mayr 2013).

Tyrkias skjøre demokrati

Demokratiets vilkår har vært et gjennomgående tema siden Tyrkia innførte flerpartisystem i 1950. Inntil da hadde landet ettparti-diktatur. Etter overgangen til flerpartisystem har Tyrkia definert seg som et demokrati, med unntak av perioder der militærkuppene fant sted og de militære styrte noen år for så å overlate styringen til sivile, samtidig som de strengt overvåket den politiske utviklingen. Etter vestlige kriterier (se Dahl 1971) er det vanskelig å definere Tyrkia som et demokrati. Demokrati oppfattes vanligvis som en styreform hvor folket har vesentlig innflytelse på hva slags beslutninger som fattes (Dahl 1982). Dette innebærer også retten til å mene, til å kunne kritisere. Imidlertid setter tyrkiske myndigheter klare grenser for hva som er tillatt og hva som er ikke tillatt å mene; for eksempel er all kritikk av staten, militæret og grunnleggeren av Tyrkia, Atatürk, forbudt. Hva som oppfattes som kritikk, er det den lokale sikkerhetsdomstol som avgjør (Sauer 1996). Sauer dokumenterer videre at folk i Tyrkia tradisjonelt har hatt en sterk lojalitet til autoriteter. Autoriteter kjennetegnes av at de verken tillater kritikk eller fri debatt. Med trusler om straff og tortur gjør autoritære styreformer det vanskelig for «ulovlige meninger» å komme til uttrykk (ibid).

På grunn av innskrenkninger av demokratiske friheter som ytringsfrihet i den senere tid, kan det hevdes at rettssikkerheten for folk som ikke støtter Erdogan-regjeringen er blitt forverret (Casier & Jongerden 2010; Hale & Özbudun 2010). Domstolene er ikke uavhengige, og menneskerettighetsorganisasjoner rapporterer om vilkårlig fengsling og om tilfeller av tortur i fengslene (se IHD – Human Rights Association (2011–12)); Mazlum-Der 2011). Human Rights Watch rapporterer for eksempel at «selv i dag blir folk tiltalt når de uttrykker meninger på fredelig vis, diskuterer kurdisk historie og politikk og kritiserer brudd på minoritetsrettigheter» (se IHD – Human Rights Association (2011–12)). Om kurdernes situasjon sier en rapport fra US State Department dette: «Kurderne ble møtt med sensur, fordømmelse, trakassering eller forfølgelse da de prøvde å offentlig forsvare seg og retten til eget språk og kurdisk identitet» (CPJ 2012: 21).

Også andre undersøkelser, utført av Economist Intelligence Unit Democracy Index 2012 og Freedom House, plasserer Tyrkia blant de 51 stater i verden som er blitt klassifisert som autoritære regimer. Erdogan er folkevalgt tre ganger på rad, men som flere forskere har påpekt er det tydelige autoritære tendenser ved hans styre (Altan 2012; CPJ 2012). Dette viser seg for eksempel ved at regjeringen slår ned på opposisjonelle medier som har kritisert dens styre. Mens tilhengere av Erdogan fremstiller ham som en inspirator og et samlende symbol for muslimer verden over (Mardin 2011),4 fremstilles han av sine motstandere som en leder som ikke har maktet eller ikke ønsket å skape større respekt for menneskerettigheter og minoritetsrettigheter enn det som var tilfellet under hans forgjengere (Baydar 2013).

Kildegrunnlag

Min empiriske analyse av hvordan tyrkiske medier styres når det gjelder det kurdiske opprøret, er basert på tre ulike datasett. Datainnsamlingen ble gjennomført høsten 2012. Det første datasettet består av intervjuer med åtte personer med ekspertkunnskap både på kurderspørsmålet og tyrkiske medier. Disse ekspertene følger den politiske utviklingen på nært hold.5 Uttalelser fra intervjupersonene benyttes som eksempel for å utdype argumentasjon.

Intervjumaterialet er supplert med avisartikler og kommentarer fra seks store tyrkiske dagsaviser: Radikal, Evrensel, Milliyet, Taraf, Zaman, Hurriyet. Jeg har valgt disse avisene fordi de er landsdekkende, de representerer ulike politiske profiler og er mest seriøse. Deres leserkrets inkluderer både de politiske elitene og de brede massene i det tyrkiske samfunnet. Slike aviser utgjør en del av offentligheten og er med på å forme de ideene som setter dagsordenen. Jeg mener derfor de er egnet til å vise hvordan det kurdiske opprøret brukes som påskudd til å styre mediene. Nyhetsartikler og kommentarer utgjør en viktig del av kildematerialet. Her er det viktig å tenke over hvem som har skrevet artiklene og kommentarene, og hvilken funksjon de er ment å ha (Kjeldstadli 2000). Er disse skrevet av regjeringsvennlige aviser som er forsiktige med å kritisere myndighetene, eller er de skrevet av aviser som regnes som seriøse, objektive og nyanserte? De aller fleste nyhetsartiklene og kommentarene jeg har brukt er hentet fra velrenommerte og seriøse tyrkiske og kurdiske aviser, i tillegg til de engelskspråklige The Guardian og The Economist.

Jeg har også fulgt direktesendte politiske debatter på tyrkiske TV-nyhetskanaler.6 I tillegg har jeg brukt enkelte artikler fra det kurdiske nyhetsbyrået ANF Firat News, to tyrkiske nyhetsbyråer IHA (Ihlas Haber Ajansi) og CIHAN og BBC News. Disse nyhetskildene dekker store deler av Europa, Tyrkia og Midtøsten. Videre bruker jeg to tyrkiskspråklige nettaviser Ilkehaber og T24. I de siste tre–fem årene har det kommet flere uavhengige nettaviser som drives av noen titalls venstreliberale journalister og akademikere. Disse journalistene har blitt sparket fra aviser og TV-kanaler for på grunn av kritiske holdninger til myndighetene (se blant annet nettavisa T24 09.02.2014). På grunn av streng kontroll fra myndighetene er nettaviser nå eneste arena hvor regjeringskritiske røster får spillerom. Sistnevnte har ofte flere lesere enn mange etablerte dagsaviser. Jeg trekker også på rapporter fra EU, World Press Freedom Index, CPJ, menneskerettighetsorganisasjoner i Tyrkia.

En autoritær republikk

Dagens Tyrkia oppsto i ruinene av Det osmanske riket som gikk i oppløsning under 1. verdenskrig. Ved oppløsningen av Det osmanske imperiet ble kurderne lovet en egen stat av vestmaktene, men etter at Mustafa Kemal Ataturk opprettet den tyrkiske republikken i 1923, ble det kurdisk-dominerte området i Øst-Anatolia annektert. Det tyrkisk-dominerte Vest-Anatolia og det kurdisk dominerte øst ble slått sammen. «Ett fedreland, ett folk og ett språk som er tyrkisk», er den grunnleggende pilaren etter opprettelsen av den tyrkiske republikken (Besikçi 1978). Den nye republikkens grunnlov som fulgte året etter forbød praksis av kurdisk språk, kultur og historie, og kurderne ble utsatt for systematisk undertrykkelse. Dette gjaldt også andre etniske eller religiøse minoriteter i Tyrkia. Det etniske hovedskillet i landet gikk mellom et tyrkisk flertall (om lag 65 % av befolkningen) og et kurdisk mindretall (rundt 24 %). 91 år etter dannelsen bærer landet fortsatt preg av denne delingen.

Etter dannelsen av den tyrkiske republikken innførte Atatürk en dogmatisk nasjonalisme med en del autoritære prinsipper som fremdeles danner grunnlaget for den tyrkiske stat og dens indre konflikter (se Besikçi 1978). Disse prinsippene definerer den tyrkiske staten som en forlengelse av en holistisk kosmologi hvor forestillingen om helheten – det vil si staten og dens moralske integritet – har forrang fremfor dens enkelte deler, det vil si individer og etniske grupper. Den tyrkiske staten oppfattes som en hellig helhet. Det er staten som skal beskyttes mot individer og ikke omvendt, som ofte er tilfellet i de moderne vestlige demokratier (Kafperer 1988; Kaya 2011). Den tyrkiske advokaten Fethiye Çetin forklarer dette med referanse til landets historie: «Tyrkia har en tradisjon som går tilbake til Det osmanske imperiets tider med politiske mord. Domstolene fortsetter med å beskytte staten og offentlige tjenestemenn fremfor individer» (sitert i CPJ 2012). Kavli (2009) mener bevissthet rundt problemer med maktkonsentrasjon og fordelene ved begrensninger i statens makt overfor borgerne fremdeles er lite utbredt i Tyrkia.

Også i dag, både i tyrkisk politisk litteratur og i allmenn debatt, fremstilles Tyrkia gjerne som en autoritær stat (se f.eks. Belge 2011; Mardin 2011; Akal 2002). En autoritær stat er ifølge Linz (2000) preget av svært konsentrert og sentralisert makt, vedlikehold av politisk undertrykkelse og utelukkelse av potensielle utfordrere. Linz har identifisert tre subtyper av autoritære regimer: korporativt autoritære regimer, post-totalitære regimer og rase og etnisk «demokrati». Korporativt autoritære regimer er blitt utprøvd i Latin-Amerika i forrige århundre. Post-totalitære er de regimer som har beveget seg fra totalitære til autoritære regimer. De sovjetiske østblokklandene på midten av 1980-tallet er eksempler på denne type regimer. Etnisk baserte demokratier kjennetegner autoritære land der visse etniske grupper nyter fulle demokratiske rettigheter, mens andre (ofte minoriteter) i stor grad eller helt nektes disse rettighetene. Denne beskrivelsen synes å passe på Tyrkia: Den tyrkiske republikken bygger på etnisk tyrkisk kultur. «Ett fedreland, ett folk og ett språk som er tyrkisk», er den grunnleggende pilaren i den tyrkiske grunnloven (1982, § 3). Grunnloven forbyr dessuten praksis av kurdisk språk, kultur og historie.

Mediene rammes av antiterrorloven

Tyrkiske myndigheter omtaler kurderopprøret som terrorvirksomhet. Straks etter at PKK startet sin væpnede kamp i 1984, stemplet tyrkiske myndigheter PKK som en terroristorganisasjon og har uttrykt at landet har rett til å ta i bruk harde og repressive tiltak i bekjempelse av organisasjonen (se f.eks. Antiterrorloven 3713). Samtidig hevdes det gjerne i den offentlige tyrkiske debatten at PKK ikke er en årsak til vold, men en reaksjon eller et resultat av undertrykkelse. PKK definerer seg selv som frihetsforkjempere som fører en kamp om verdighet og anerkjennelse (Barkey & Fuller 1998). Deres mål er å frigjøre kurderne og deres landområder fra tyrkisk okkupasjon og undertrykkelse. PKK benekter ikke at de bruker voldelige midler i kampen mot tyrkisk undertrykkelse. Det er en voldelig kamp som retter seg mot det tyrkiske stats- og militærapparatet og ikke mot sivile, selv om sivile noen ganger rammes av handlingene. Regjeringen derimot, skaper ifølge kritikere et overdrevet inntrykk av at alle er i stadig fare for terrorangrep fra PKK (Belge 2011; Altan 2012). Tyrkiske myndigheter ønsker å skille mellom tilhengere av PKK og kurdere generelt, og påstår gjerne at de behandler kurdere og PKK-tilhengere forskjellig (Regjeringserklæring 2011). Når også kurdiske politikere som står utenfor PKK blir hindret i å drive vanlig politisk virksomhet, fremstår imidlertid påstanden som lite troverdig.

Det kan hevdes at grunnen til at PKK har grepet til våpen siden 1984 er at alle demokratiske kanaler har vært stengt for kurdere (se blant annet Barkey & Fuller 1998; Altan 2012). De fikk ikke mulighet til å organisere seg, og de ble hindret i å drive politisk virksomhet. Den dogmatiske nasjonalismen som Atatürk innførte, skjøv kurderne bort fra politiske partier. Videre har de ikke hatt muligheten til å gi uttrykk for sin kultur og snakke sitt språk. Muligheten til på fredelig vis å bestemme over sin egen utvikling har også vært fraværende. Våpen ble dermed veien for å kjempe for sine rettigheter. PKK, som etter mange kurderes mening fører en legitim væpnet kamp mot tyrkiske myndigheter, beskyldes av den tyrkiske regjeringen for å drive terrorisme. Det er uenighet blant forskerne om hvordan terrorismebegrepet skal defineres. Uenigheten er koblet til normative vurderinger av hva som er legitimt å kjempe for og hva som er illegitimt. Definisjonen av terrorisme blir da et spørsmål om hva som legitimt å kjempe for eller hva som er rettferdig eller rimelig bruk av vold (Lia 2000; Engene 2002; Varvin 2003; Alexander 2007). Det finnes situasjoner der opprørskrig med utstrakt bruk av voldsbruk oppfattes som legitimt, for eksempel da ANC brukte vold i kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika.

Den tyrkiske stats definisjon eller den tyrkiske lovs definisjon av terrorisme (se Antiterrorloven 3713) er imidlertid ikke basert på de vestlige oppfatninger av begrepet (Altan 2012). Blant annet er det slik at ethvert politisk krav om selvstyre innenfor den tyrkiske statsstrukturen oppfattes som terror, fordi det utfordrer «statens udelelige enhet» (jf. grunnlovsparagraf 3). Dessuten er det for de fleste vestlige liberale demokratier utenkelig å sette menneskelige hensyn og grunnleggende rettsstatsprinsipper til side (Engene 2002). En av de intervjuede vurderte det slik: «Under påskudd om bekjempelse av terrorisme tilsidesetter våre myndigheter grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og pressefrihet».7

Kritikerne mener Erdogans stadige angrep på det han kaller «ulydige medier» inneholder et klart budskap om at bekjempelse av terrorisme må tilkjennes en større rolle enn noe annet, også grunnleggende rettigheter (se Altan 2012; T24 01.09.2012). Det største opposisjonspartiet Det republikanske folkeparti (CHP) og det kurdiskvennlige Partiet for fred og demokrati (BDP) mener Erdogans egentlige hensikt er å innføre tiltak for å sette ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter til side (ibid). Frykt er en av de viktigste maktfaktorene som finnes, og makthaverne prøver å styre i fryktens retning for å skaffe seg større makt (Altan 2012).

Det kan hevdes at den tyrkiske definisjonen av terror og terrorisme rommer vidt og rammer både ytringsfriheten og andre friheter og rettigheter som informasjonsfriheten, møtefriheten, demonstrasjonsfriheten, foreningsfriheten og religionsfriheten (Antiterrorloven 3713, 1991). Det er nedfelt i Antiterrorloven at enhver politisk virksomhet – også lovlig virksomhet – som motarbeider «statens udelelige enhet», er forbudt ved lov og oppfattes som terror (jfr. grunnlovsparagraf 3). Terrordefinisjonen omfatter foreninger, væpnede organisasjoner og gjenger eller væpnede gjenger (Antiterrorloven 3713, 1991). Paragraf 8 i samme lov forbyr møter og demonstrasjoner. Den forbyr medier som positivt omtaler terrororganisasjoner og deres medlemmer. Videre forbyr denne loven såkalt skriftlig og muntlig propaganda eller ytringer og synspunkter som roser, støtter og/eller oppfattes som vennlige til terrororganisasjoner. Straffen for ytringer som oppfattes som støtte, ros, sympati eller positiv omtale av terrororganisasjoner i form av uttalelser, oppfordringer, reportasjer eller intervjuer med terrororganisasjonenes medlemmer, er fra seks måneder til tre år i fengsel. Det er også strengt forbudt å ha noen form for kontakt med terrororganisasjoner og deres medlemmer. En slik bred definisjon av terrorisme blokkerer rettssikkerhet. I dag sitter omtrent 8600 kurdiske politiske aktivister i fengsel (se IHD – Human Rights Association 2014). 32 folkevalgte ordførere samt 190 kommunestyremedlemmer er arrestert, tiltalt for å støtte PKK, og seks kurdiske parlamentarikere som ble valgt i juni 2011 mens de satt i fengsel, er fratatt sin parlamentariske immunitet og satt i fengsel i nesten tre år uten dom. Fem av dem ble sluppet fri i desember 2013 (T24 17.12.2013). Ingen av de fengslede politiske aktivistene har vært innblandet i væpnet kamp, men de tiltales likevel etter antiterrorloven. Senest i desember 2013 fikk syv journalister livstidsdommer for terror. Til BBC News sier familien til en av de dømte: «Terrorhandlinger bør være handlinger relatert til vold. Å skrive eller snakke om det kurdiske problemet er ikke terror (BBC News 24.12.2013).

En uttalelse fra Tayyip Basic, redaktør av den kurdiskspråklige avisa Azadiya Welat, belyser hvordan myndighetene knytter journalistisk virksomhet til Antiterrorloven: «Mine artikler, korrespondanse, diskusjoner om overskrifter og mine forespørsler om nyheter fra reporterne blir av påtalemyndigheten definert som PKK-aktiviteter, og jeg anklages for å være en av lederne i PKK» (sit. i CPJ 2012: 24).

Ifølge den tyrkiske avdelingen av PEN Club og Den tyrkiske forfatterforeningen sitter 80 journalister og oversettere, de fleste av dem kurdere, i fengsel, anklaget for å ha formidlet propaganda fra PKK (se også The Economist 31.08.2012). Opposisjonen mener det reelle tallet er 105. Uansett hvilket tall som er riktig, sitter flere journalister fengslet i Tyrkia enn i Iran, Eritrea og Kina hver for seg.

Selv under militærstyrets tilstramming av ytringsfriheten på 1980-tallet ble ikke så mange journalister fengslet (Altan 2012). Kurdiske journalister sitter i varetekt, noen i over fire år uten at sakene deres er kommet for retten . Disse vet ikke hvorfor de er arrestert (se IHD – Human Rights Association 2014). Inntil skrivende stund har det ikke kommet noen tiltale mot dem. Statsminister Erdogan påstår at de fleste har hatt kontakt med PKK eller har samarbeidet med sistnevnte, andre er arrestert på grunn av besittelse av våpen – for øvrig en ganske typisk begrunnelse mange vil kjenne igjen fra andre autoritære land i området (IHD 2014 (se IHD – Human Rights Association (2014)). Ifølge den tyrkiske Human Rights Foundation er mange Gezi-Park-aktivister blitt arrestert og anklaget for kriminell virksomhet (T24 12.07.2013).

Sikkerhetshensyn veier tyngre enn ytringsfrihet

Striden mellom regjeringsstyrkene og PKK-geriljaen er blitt mer intens etter lokalvalget i 2009, da PKK gjennomførte en serie angrep mot tyrkiske militære, og fra sommeren 2012 er kampene blitt mer intense. Dette førte til at statsminister Erdogan erklærte bekjempelse av PKK til landets sikkerhetspolitiske topprioritering og har opptrådt mer aggressivt for å samle media mot PKK (IHD 2013). Sikkerhetsapparatet under Erdogan er, som i andre autoritære regimer, det politiske systemets forlengede arm. Dette apparatet har som formål å forfølge politiske motstandere og gjennom vold å forhindre disse i å øve politisk innflytelse. Regjeringens respons på Gezi-park-opptøyene i 2013 er et illustrerende eksempel på det. Erdogans erklæring om bekjempelse av PKK til landets sikkerhetspolitiske topprioritering skapte en debatt om balansegangen mellom sikkerhetshensyn og ytringsfrihet (TESEV-Rapport 2013). Deler av media er motvillige til å bøye seg for Erdogans krav (T24 12.08.2013) .

Denne balansegangen utgjør en utfordring for enhver stat som er i krig, men spesielt for en stat med en så tung autoritær arv som Tyrkia. Erdogan ønsker tilsynelatende at begrepet sikkerhetspolitikk (på tyrkisk: guvenlik) skal spille en helt fundamental rolle i tyrkernes liv (TESEV-Rapport 2013). Alle reformer blir legitimert med referanse til sikkerhetssituasjonen. En informant tolker statsminister Erdogans strategi om sikkerhetsordning slik: «For Erdogan finnes det bare én måte å ordne det tyrkiske samfunnet på, og det er vår nasjonalstat som er etablert i 1923 av Kemal Ataturk. Alternativet er kaos».8 Og den tyrkiske nasjonalstaten har siden opprettelsen behandlet kurderne som sin hovedfiende og Andre (Besikçi 1978).

Hvordan styres mediene i Tyrkia?

Medier i Tyrkia fungerer ikke etter Habermas (2007) sin forståelse: at mediene skal hjelpe det sivile samfunn med å formidle viktige saker i medienes nettverk mot maktens sentrum, og samtidig generere debatt. Mediene i Tyrkia ikke er uavhengige, verken fra økonomiske interesser eller politiske maktstrukturer. En opposisjonell politiker, Gulsun Bilgehan fra Det republikanske partiet (CHP), beskriver dette forholdet slik: «Det viktigste problemet det tyrkiske demokratiet står overfor er at når et politisk parti vinner regjeringsmakten, begynner det å undertrykke pressen og har nulltoleranse for enhver form for kritikk» (sit. i CPJ 2012: 10).

Det kan hevdes at medier i Tyrkia er elitestyrte og at disse elitene har nære forbindelser til regjeringen. Det er politiske føringer som hindrer at tyrkiske medier kan fungere som fora for meningsdannelse. Det legges føringer av myndighetene om å polarisere stoff som handler om kurdisk separatisme, og kurdiske aksjoner blir presentert som terror både for å skape og legalisere anti-kurdiske holdninger. Resultatet er at opinionen og systemkritikere blir maktesløse.

Det er ulike oppfatninger om hva som styrer tyrkiske medier generelt og hvordan dette uttrykker seg i forhold til kurderne spesielt. Basert på informasjon fra Kontrollorganer for presse og visuelle medier i Tyrkia 9 som er direkte underlagt statsministerkontoret og samtalene jeg har hatt med tyrkiske medieeksperter, mener jeg det hovedsakelig er to forhold som har avgjørende betydning for styring av medier: medienes eierforhold og regjeringens mediepolitikk.

Eierforholdene

Eierne av mediene har stor makt. Også i Norge, som mange steder ellers i verden, fungerer eierforholdene til mediene som rammesettende og styrer mye medienes virksomhet og produksjon (Mathiesen 2006). Forskjellen er at de tyrkiske medieeierne også styrer det politiske redaksjonelle innholdet.

Ifølge det øverste organet for Radio og TV-kanaler (RETÜK) er det hovedsakelig tre gigantiske eierinteresser i nasjonale tyrkiske medier. Den første gruppen er statlig eide medier som for eksempel rikskringkasting og radio TRT, som har en mengde radio- og TV-kanaler, og nyhetsbyrået Anatolia Agency, begge regjeringsstyrt. Den andre gruppen er religiøst orienterte medier som er eid av AKP og den religiøse skikkelsen Fetullah Gulen-sekten, som inntil nylig stod regjeringspartiet meget nær. Regjeringspartiet AKP har følgende aviser/tv-kanaler: Sabah, Bu gun, Yeni Safak, Akit, Tercuman, Star, ATV, Kanal Turk, Kanal 7 og flere andre, mens Gulen-sekten eier blant annet storavisen Zaman og TV-kanalene Samayolu, Mehtap TV og Irmak TV. Den tredje og siste gruppen er Dogan Media Gruppen, som eier store aviser som Hurriyet, Milliyet, Radikal, nyhetsby-rået DHA (Dogan HaberAjansi) og noen TV-kanaler: Kanal D, CNN Turk og noen andre. Sistnevnte medier har tradisjonelt representert ulike variasjoner av tyrkisk nasjonalisme og regnes fortsatt som Ataturks og de væpnede styrkers mest lojale medier. Generelt er disse kritiske til Erdogan-regjeringen. Men i kurderkonflikten støtter de regjeringens konfrontasjonslinje mot kurderne og har en svært aggressiv holdning til PKK.

Eierkonsentrasjonen er stor og en liten gruppe toppledere har styringsmakt. Alle de nevnte medier har vært redaksjonelt bundet til sine eiere. Erdogan-regjeringen ønsker ifølge kritikerne å regulere ytringer i mediene. Motstandere av denne hevder videre at samarbeidet har kneblet kritiske røster i samfunnet (se blant annet CPJ 2012). Myndighetene ønsker ikke ytringer som vekker misnøye med Erdogan-regjeringens evne til å løse landets utfordringer, først og fremst kurder-problemet.

Regjeringens mediepolitikk

Regjeringens mediepolitikk er kanskje enda viktigere for styring av medier enn eierforholdene. Tyrkiske myndigheter har alltid betraktet mediene som en del av den politiske offentligheten (Besikçi 1978). Det offentlige tillegges da et ansvar for et mediesystem som sørger for at borgerne får den informasjon de behøver for å fungere i samfunnet (Syvertsen 2004). Slike reguleringer finnes også både i Norge og i Europa. Forskjellen i Norge og i Europa for øvrig er at myndighetene jobber for at mediene skal spille en viktig rolle for demokratiet ved å utvikle en mediepolitikk som sikrer befolkningens ytringsfrihet og mangfold i nyhetsformidlingen (se St.meld. nr. 57 (2000–01); Syvertsen 2004). Dette har gjort at mediene i sistnevnte land fremtrer som ansvarlige overfor publikum ved blant annet å overvåke maktsentrene. Det motsatte skjer imidlertid i Tyrkia. Der fører man en politikk som i stor grad beskytter statsmakten fremfor befolkningen. Denne forståelsen ble i sin tid etablert av Ataturk-regimet og går ut på at mediene er blant de viktigste nasjonale institusjoner og forplikter seg til å tjene de politiske autoritetene, samt bestrebe statens enhet og nasjonale samhold (Besikçi 1978). Det er grunnlovfestet at individet er underordnet hensynet til staten (se Den tyrkiske grunnloven 1982, § 3: Türkiye Cumhuriyeti Anayasasi 1982, Madde III), og Erdogan bruker denne loven effektivt for å beskytte sin regjering og politikken han fører. Denne uttalelsen fra Erdogan er illustrerende: «Medier som opptrer illojalt mot statlige institusjoner (militære, politi og rettsvesenet) er mildt sagt smålige og uansvarlige» (Hurriyet, 09.09.2012).

Dr. Hidayet ?efkatli Tuksal er en religiøs akademiker som tidligere har stått AKP nær, men som nå er blitt kritisk til Erdogan-regjeringen. I en avisartikkel beskriver hun medias nåværende situasjon slik: «AKP vil bygge et system hvor alt blir kontrollert, inkludert domstolene, universitetet, arbeids- og organisasjonslivet og så videre» (Taraf 29.10.2012).

For å lykkes med bekjempelse av PKK insisterer Erdogan på at alle medier skal være samstemmige, formidle samme budskap, og uten motforestillinger (Erdogan, sitert i avisa Milliyet 06.09.2012). Medier har sågar blitt tilbudt visse privilegier mot å være lojale mot regjeringen. Dette har skjedd gjennom statlig eierskap og ulike former for kontrakter, pressestøtte og avgiftstiltak. Videre har mediene fått tilbud om å sitte i offentlige kommisjoner, utvalg og lignende. Hensikten er å knytte mediene tettere til de nevnte statlige institusjoner og tjene politiske myndigheter. På den måten blir statsmakten premissleverandør for hvordan mediene kan operere (ibid).

Selv om nærmere to tredjedeler av tyrkiske medier opptrer som regjeringslojale, utsettes medieeierne for kontinuerlig politisk press (se f.eks. Yildiray Ogur, spaltist i Türkiye Gazetesi, 20.10.2013). Erdogan oppfordrer arbeidsgivere til å avskjedige spaltister og politiske kommentatorer som kritiserer hans regjering. Ifølge avisa Evrensel skal Erdogan gjentatte ganger ha sagt følgende: «Hvorfor skal medieeierne betale journalister som motarbeider regjeringen?» (Evrensel 21.10.2013). Som lederen av Open Society Foundation – Turkey, Hakan Altinay, sier: «Statsministerens tone er viktig. Han har fortalt oss hvilke aviser vi ikke skal lese. Han har fortalt mediesjefene (arbeidsgiverne) at de skal avskjedige reportere og spaltister som er uenige med regjeringen» (sit. i CPJ 2012: 8). Bare i 2012 har flere enn 20 fremtredende opposisjonelle spaltister, programledere for politisk debatt og politiske kommentatorer blitt fjernet fra jobben som følge av press fra regjeringen.10 The Economist kunne i august 2012 fortelle at medieeiere i Tyrkia sparket flere regjeringskritiske journalister fordi de var redde for å miste kontrakter som regjeringen innvilget (The Economist, 31.08.2012). Bourdieus argument (1998) om at økonomisk sensur er det mest sentrale hinder for fjernsynets (og mer generelt journalistikkens) autonomi, synes bekreftet nok en gang.

Følgende uttalelse fra en informant illustrerer problematikken:

I Tyrkia er det risikabelt å drive journalistikk om kurderne. Tyrkiske medier, med unntak av noen få venstreorienterte og et par kurdiske aviser, fungerer fortsatt som Generalstabssjefens talerør. Kurdiske representanter mener tyrkiske medier fremstår som hærens forlengede arm.11

Det at borgere risikerer tiltale for å motarbeide den tyrkiske stat eller kritisere statsminister Erdogan og hans AKP, er i seg selv en kraftig indikator på at Tyrkia har en lang vei å gå før landet kan kalles et demokrati. I september 2013 ble den kjente tyrkiske pianisten Fazil Say dømt til ti måneders fengsel for å ha gitt kritiske uttalelser på internett (The Guardian, 16.04.2013). Say har på sin Twitter-profil skrevet en tekst som tyrkiske myndigheter betrakter som kritisk overfor lslam.12 Eksemplet forteller også om et Tyrkia som ifølge Tyrkia-kjenner Einar Wigen i større grad enn noen gang tidligere rives mellom religiøs identitet og sekulær statsmakt (Wigen 2011). Say er bare én i en rekke av tyrkiske kunstnere og intellektuelle som de seneste år har blitt siktet for å uttale seg kritisk eller satirisk eller provoserende om nasjonen eller religionen (Dagsrevyen, 15.10. 2012).

At det er risikabelt å drive med kritisk journalistikk i Tyrkia, er noe også utenlandske journalister har erfart. I en artikkel trykt i The Independent og senere i den tyrkiske avisen Radikal beskriver den amerikanske journalisten Jake Hess hvordan han i 2010 ble arrestert for å ha skrevet om brudd på menneskerettigheter mot kurderne i Sørøst-Tyrkia, om hvordan de har blitt utsatt for tortur og andre forfølgelser. Hess ble på bakgrunn av dette utsatt for telefonavlytting og anklaget for å ha forbindelser til PKK. Etter 20 dagers fengselsopphold ble han utvist fra Tyrkia og får ikke besøke landet igjen. Hess mener det er legitimt å stille spørsmål ved hvorvidt Tyrkia vil evne å innføre ytringsfrihet, demokrati og grunnleggende menneskerettigheter (Radikal, 01.09.2010).

Press på tyrkiske mediers dekning av kurderkonflikten

Den vanlige normen i vestlige liberale medier er at en konflikt mellom to parter må belyses fra begge sider. Regjeringskontrollerte medier i Tyrkia bruker imidlertid «vi» og «de»-tilnærmingen i kurderkonflikten. Slike kategoriseringer kan være et forsøk på forskjellsbehandling mellom tyrkere og kurdere for å forsterke allerede eksisterende nasjonale motsetninger, noe som kan føre til økt nasjonalisme og hat på begge sider (Anderson 1991).

En annen konsekvens vil være at tyrkisk nasjonalisme påvirker tyrkiske medier slik at de enten forblir tause overfor den kurdiske konflikten eller omtaler kurderne negativt (se f.eks. Cemals kommentar, T24 13.02.2014). Det kan hevdes at Erdogan langt på vei har oppnådd sitt mål. Det er et generelt inntrykk blant de fleste kurdere i Tyrkia at stadig færre omtaler kurdernes sak i tyrkiske medier. Kurdiske representanter blir dessuten mer og mer usynlige i direktesendte radio- og TV-debatter. For eksempel har nyhetskanalene CNN Türk, NTV og SKY Türk faste allroundere som debatterer blant annet kurderspørsmålet. Ingen kurdere er representert i disse kommentatorstabene.

Når det skjer større sammenstøt mellom kurdere og Tyrkia, er det hovedsakelig sikkerhets- eller strategieksperter som blir invitert til studioene for å kommentere konflikten. Kurdiske politikere blir utelatt i slike sammenhenger. Med unntak av noen få venstreliberale støtter de fleste tyrkiske medier regjeringens anti-PKK-linje.

Når PKK-medlemmer blir drept i kamper, formidler regjeringskontrollerte medier nyhetene om dette med tilfredshet, og tyrkiske sikkerhetsstyrker blir omtalt som martyrer.13

Kurdiske aviser som formidler en annen historie, har blitt møtt med kraftige represalier. En kommentator skriver følgende:

I 1994 bombet politiet bygningen til en kurdisk avis, Özgur Gundem, i Ankara. De brente avisarkivene og bygningen ble tilintetgjort. Avisen måtte flytte til Tyskland og fortsatte sin virksomhet der. Etter 16 år i eksil flyttet avisen tilbake i Tyrkia, og siden 2011 har avisen blitt utgitt i Istanbul. Men myndighetene har så langt stanset utgivelse av avisen flere ganger. Sist i mars 2012 ble avisen stengt i en måned grunnet «opposisjonelle synspunkter». Jeg ser ikke bort fra at det kan skje igjen anno 2012 (Radikal gazetesi 11.09.2012).

Til sine kritikere svarer Erdogan ofte: «Ingen kan gi oss en leksjon i demokrati og menneskerettigheter» (Se Pressesenter ved Statsministerens kontor, 05.04.2012).

Det er klart at tyrkiske medier aldri har fått rollen som «fjerde statsmakt» for å overvåke regjeringen og de andre statsmaktene. Tyrkiske medier har stort sett operert i allianse med de tre formelle statsmaktene (regjeringen, parlamentet og rettsvesenet/domstolene) i stedet for å utfordre dem. Ragip Duran, en fremtredende medieekspert, vurderer tyrkiske medier under Erdogan-regjeringen slik i nettavisa Ilkehaber:

Tyrkiske medier har ikke endret seg fra tidligere tider. Tyrkiske medier har alltid vært et instrument for regjeringen, de militære og byråkratiet. Denne tradisjonen fortsetter også nå. Under Erdogan-regjeringen er tyrkiske medier faktisk blitt enda verre, nå legger de seg mer under myndighetenes kontroll enn for 10–15 år siden (Ilkehaber 27.08.2012).

I et intervju med fem utvalgte journalister fra avisene Yeni Safak, Akit, Sabah og Star gazetesi og TV-kanalen Kanal 7 – som alle kontrolleres av regjeringen – sa Erdogan følgende:

PKKs aksjoner må ignoreres, de må bli usynlige i media. Tyrkiske medier må stå sammen. Se hva amerikanske, britiske og franske medier gjør: 59 allierte soldater ble nylig drept i Afghanistan, men det ble holdt skjult for offentligheten. Folk må ikke se eller høre. Det er beskjeden til våre medier (NTV 02.09.2012).

Dette fikk kommentator Kadri Gursel i storavisen Milliyet til å uttale at «dette er statsministerens drømmer om et lukket regime. Det minner om 1980-tallet, da de militære styrte landet» (Milliyet 06.09.2012). En informant støtter opp Gursels syn, og sier:

Ett av Erdogans mål er å tvinge frem taushet. Han liker ikke kritikk. Han liker ikke åpen debatt. Han liker ikke at journalistene stiller ham kritiske spørsmål. Han liker enveiskommunikasjon og ønsker at folk skal høre og følge ham som saueflokk.14

Eksempler på at Erdogan skremmer kritikerne til taushet er mange (se f.eks. CPJ-rapport 2012). I 2013 forbød tyrkiske myndigheter nobelprisvinner John Steinbecks roman Om mus og menn. Alt fra tegneserier til kommunistisk litteratur har vært forbudt gjennom årene. Ifølge den tyrkiske bransjeorganisasjonen Forleggerforeningen (på tyrkisk: Yayincilar Dernegi) har til sammen 23 000 tyrkiske oversettelser av utenlandske bøker, tidsskrifter, artikler og andre verker vært forbudt i Tyrkia (Nyhetsbyrået ANF 03.01.1213). Tyrkisk lov pålegger internettleverandører å fjerne tilgangen til innhold som er forbudt i Tyrkia. I tillegg til dette avgjorde Konstitusjonsdomstolen i juni 2012 at statsministeren eller hans utnevnte statsråd eksplisitt kan innføre sensur eller forby radio- og TV-publikasjoner som truer nasjonal sikkerhet og enhet eller den offentlige orden.15 For eksempel var YouTube inntil nylig forbudt i Tyrkia på grunn av en gresk video som gjorde narr av Atatürk. Over 50 000 websider, de fleste kurdiske, er nå forbudt. Forbudet er kraftig kritisert av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (Taraf 30.08.2014). Google, National Geographic og andre leksikon som Britannica er sensurert, særlig hva angår informasjon om kurderne. 5. februar 2014 vedtok den AKP-dominerte nasjonalforsamlingen en omstridt internettlov som i den politiske debatten kalt for «sensurloven». Loven gir myndighetene sterkere kontroll over internettbruk. Opposisjonen (CHP og BDP) og menneskerettighets-grupper (IHD og Mazlum-Der) mener internettloven setter begrensninger for ytringsfriheten. Disse hevder videre at loven er et forsøk fra Erdogans side på å kneble opposisjonen og hindre at korrupsjon, som flere regjeringsmedlemmer er innblandet i, blir kjent. Etter denne loven kan myndighetene blant annet stenge nettaviser uten tillatelse fra domstolen. EU reagerte negativt på at tyrkiske myndigheter øker statens kontroll over internett. «Siden Tyrkia ønsker EU-medlemskap, må landet følge europeiske standarder», sa Stefan Fule, EU-kommissær for EU-utvidelse (Hürriyet 06.02. 2014). Martin Schulz, formann for Europaparlamentet, kalte vedtaket for «et skritt tilbake» for mediefrihet (ibid). Loven har i tillegg fått opposisjonen til å reagere, blant annet er det kommet reaksjoner fra Freedom House og CPJ, Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSCE) og fra menneskerettighetsorganisasjoner (CIHAN nyhetsbyrå 12.01.2014; CPJ 11.02.2014). Med dette har myndighetene styrket sin mulighet for å styre mediene ytterligere. Av denne og andre grunner omtaler ikke Freedom House og EU tyrkiske medier som «frie» (EU Commission: Turkey 2012; Progress Report Freedom House 2014).

Ni dager senere enn «sensurloven» (14.02.2014) vedtok samme parlament en annen omstridt lov som regulerer rettsvesenet.16 Denne loven styrker regjeringens kontroll over rettsvesenet – et rettsvesen som ikke var uavhengig fra før (Belge 2011; Altan 2012). Den gir også regjeringen mulighet til å påvirke eller instruere dommerne. Og 20. februar 2014 foreslo AKP-regjeringen en ny politilov som gir politiet utstrakt makt. Kritikerne har lenge hevdet at Tyrkia beveger seg fra å være en militærstat til å bli en politistat (Hürriyet 20.02.2014). Men det virker ikke som om Erdogan lar seg påvirke av kritikken. Han har nylig besluttet å stramme inn også for sosiale medier. En måned etter vedtaket av internettloven, kom Erdogan i en direktesendt pressekonferanse med denne trusselen: «Om nødvendig stenger vi Facebook og YouTube» (Sabah 06.03.2014). To uker etter ble Twitter stengt for tyrkiske brukere etter en avgjørelse i en tyrkisk domstol (Taraf 20.03.2014). Dette skjedde etter at den tyrkiske regjeringen hadde bedt Twitter om å fjerne det de hevder var falske lydopptak og dokument om den store korrupsjonsskandalen. Opposisjonen mener opptakene og dokumentene er bevis på korrupsjon i kretsen rundt statsminister Erdogan (Radikal 20.03.2014). Etter forbudet på Twitter besluttet regjeringen å blokkere tilgangen til YouTube, denne gang uten avgjørelse fra domstolen. Tyrkias blokkering av sosiale medier krenker ytringsfriheten og individets rettigheter, mener opposisjonen (Radikal, 27.03.2014). Forbudet mot sosiale medier har også blitt møtt med kraftig kritikk i flere land.

Nye reformer, som internettloven, loven om etterretningstjeneste og en rekke lover om politi- og rettsapparatet, indikerer at Erdogan tar sikte på at ikke bare media, men også rettsvesenet og parlamentet skal underlegges utøvende makt.

Demokratisering eller en ny form for autoritær styring?

Demokratisering er en overgang fra autoritær styring til en demokratisk styretype (Asheim 2005). Guillermo O’Donnell og Philippe C. Schmitter definerer demokratisering som:

the process whereby the rules and procedures of citizenship are either applied to political institutions previously governed by other principles, or include persons not previously enjoying such rights and obligations, or extended to cover issues and institutions not previously subject to citizen participation (O’Donnell & Schmitter 1986: 8).

Demokratisering beskrives videre av Dahl som en prosess der økt deltakelse og økt konkurranse i et demokratisk system er uunngåelig (Dahl 1971: 1–9). En beveger seg fra et ikke-demokratisk til et demokratisk styresett. I tyrkisk sammenheng betyr dette at Ataturks autoritære regime faller gradvis og at suvereniteten overføres fra de dominerende militær-politiske og byråkratiske eliter til folket. Det er en grunnleggende menneskerett å delta i politiske prosesser. Det kan virke meningsløst hvis folk nektes å delta i debatten. Dersom man skal få til en demokratisering av samfunnet, bør publikum gjøres oppmerksomme på at de er ønsket i debatten.

O’Donnell og Schmitter peker likevel på at en demokratiseringsprosess ikke er irreversibel. Det har vært mange tilfeller der demokratiske prosesser har blitt stoppet, eller der demokratiske regimer har gått i en udemokratisk retning (O’Donnell & Schmitter 1986: 8). Som tidligere nevnt har Tyrkia siden landet innførte flerpartisystem i 1950 satt seg demokrati som sitt mål, men demokratisering som veien til målet ikke er oppnådd. Veien til demokrati er flere ganger blitt hindret på grunn av militære intervernsjoner, og dette preger fortsatt landet. Tyrkia styres av en grunnlov som ble vedtatt av militærregimet i 1982 og som gjentatte ganger er blitt kritisert for en rekke grunnleggende mangler (jf. EU Commission 2011/12/13; Freedom House 2012; Reporters Without Borders 2013. For eksempel sikrer ikke grunnloven borgernes sivile og politiske rettigheter. Begrensningene gjelder i hovedsak ytringer som anses å true statens territorielle integritet, ytringer som anses å true statens sekulære karakter og ytringer som kritiserer militærets rolle i staten (Kavli 2009). Sperregrensen på ti prosent bidrar også til å begrense etniske minoriteters representasjon i det politiske systemet.

Målsetningen om å demokratisere landet ble forsøkt ført videre på ulike vis i tyrkisk politikk etter militærkuppet i 1980. Både statsministrene Turgut Øzal og Bulent Ecevit prøvde å demokratisere Tyrkia uten suksess – dels fordi de politiske partiene de ledet var statsbærende og ville beholde statlig kontroll fremfor utbygging av sivile institusjoner, og delvis fordi de ble hindret av det mektige militærapparatet som motsatte seg politiske reformer.

Da Tyrkia i 1999 fikk status av EU som søkerland, garanterte den daværende Ecevit-regjeringen i Ankara å sette i gang en reformprosess for demokratisering av landet. Prosessen skulle også inkludere en demokratisk løsning av det kurdiske problemet (Dagbladet 04.09.1999). Etter at AKP tok over makten i 2002, gjennomførte Erdogan-regjeringen flere politiske reformer. Opphevelse av militær unntakstilstand i flere kurdiske provinser i sørøst-Tyrkia, endring av lover som gjorde slutt på tortur i fengslene og endring av lover som gjorde det mulig for kurderne å lære kurdisk i regi av private kurs, var kanskje de viktigste reformene, og Erdogan nøt bred folkelig støtte for dette. I 2005 fikk tyrkerne lov til å starte formelle forhandlinger med EU om medlemskap, og Erdogan-regjeringen kom med ytterligere løfter om politiske reformer. Men reformprosessen ble stanset i 2006, uten en offisiell erklæring. Uoffisielt sies det at årsaken til reformpausen skyldtes daværende franske president Nicolas Sarkozy og den tyske statsministeren Angela Merkels motstand mot tyrkisk medlemskap i EU. Mange tviler likevel på Erdogans vilje til demokratisering. Den tyrkiske professoren Mehmet Altan vurderer Erdogan slik:

Det er nødvendig med en tredje vei. Det går hverken med kemalisme eller islamisme. Kemalismen styrte Tyrkia fra 1923 til 2002, og siden har islamistene tatt over og styrt landet. Begge er autoritære og korrupte. I tillegg utnytter AKP nasjonale og religiøse følelser for å legitimere sin autoritære styring. AKP er blitt så autoritært at de ikke engang godtar vennlig kritikk. Før kontrollerte de militære mediene, nå bruker Erdogan-regjeringen press og tvangsmetoder for å få mediene til å bruke sensur og selvsensur mer effektivt, særlig mot PKK, men også generelt. Erdogan nærmest beordrer mediene (Taraf 01.102012; T24 30.01.2012).

Cengiz Candar, politisk kommentator i avisa Radikal, mener «måten statsminister Erdogan reagerer, truer og angriper opposisjonelle motstanderne i mediene, minner om lederne i autokratisk-totalitære regimer» (Radikal 19.09.12).

Altan og Candar regnes som to av de fremste bidragsyterne til et konkurrerende prosjekt som går inn for en Andre Republikk (ikinci Cumhuriyet). Representanter for denne retningen mener den kemalistiske republikken er gått ut på dato og må restruktureres eller omgjøres til en demokratisk republikk som kan inkludere alle ikke-tyrkiske folkegrupper.

Disse mener videre at Erdogan utviser klare autoritære trekk i sin ledelse. Han har konsentrert omfattende makt hos seg selv og undertrykker både den kurdiske minoriteten og resten av den politiske opposisjonen.

En annen Erdogan-kritiker (Cagaptay 2012) mener at det autoritære regimet er styrket siden 2006, og at media mangler en mangfoldig debatt. Banu Güven, som har blitt fjernet fra sin stilling i TV-kanalen NTV, skriver:

I Tyrkia finnes det ikke ytringsfrihet og uavhengig media. Med unntak av to kurdiske aviser og noen venstreorienterte aviser, er resten av media i Tyrkia blitt regjeringens talerør. Vi har en regjering som ofte snakker om demokrati, men handler autoritært. Et slikt Tyrkia kan ikke bli en modell for araberlandene! (Milliyet 17.10.2012).

Erdogans politikk virker problematisk i forhold til en del grunnleggende konstitusjonelle menneskerettigheter som rett til ytringsfrihet, rett til meningsfrihet og rett til uavhengig domstol og medier. Hans holdning til mediene er i stor grad basert på avskrekking og trusler. Erdogan, som har sine røtter i islamisme, forsvarer konvensjonelle moralske normer og mener han er den beste og eneste til å styre landet.

Erdogans «krig» med opposisjonelle medier viser mange fellestrekk med Tyrkias autoritære fortid. Mye tyder på at han ikke ønsker å forlate den autoritære tradisjonen. Det blir nok vanskelig å forene autoritær tradisjon med demokratiske prinsipper – for eksempel prinsipper som betoner ytringsfrihet og forbyr sensur og undertrykkelse av den kurdiske minoriteten. Som Tyrkia-kjenner Einar Wigen formulerer det: «Man blir ikke europeisk ved å stå og banke på Europas dør» (Wigen 2012: 204).

Også europeere som kjenner tyrkisk politikk, for eksempel Simon Tisdall, kunne i The Guardian fremstiller Erdogan som «den nye Atatürk» (The Guardian 25.10.2012). En annen Tyrkia-kjenner, Dr. Renate Sommer, EU-parlamentariker og medlem i koordineringskommisjonen mellom Tyrkia og EU, sier i et intervju med det kurdiske nyhetsbyrået ANF at «det er stadig flere i EU-systemet som mener det er på tide å frata Tyrkia statusen som EU-søkerland, fordi landet siden 1999 har vist at det ikke evner å tilpasse seg europeiske verdier. Tyrkia har ikke evnet å imøtekomme København-kriteriene17 om demokratiets standarder» (Nyhetsbyrået ANF 26.10.2012).

Blant regimekritikere, særlig tilhengere av Andre Republikk, mener man at for Tyrkias allierte i Vesten har et stabilt og autoritært Tyrkia vært mer formålstjenlig enn et demokratisk Tyrkia (se f.eks. Belge 2011; Altan 2012). Men autoritær stabilitet innebærer mangel på demokrati og fortsatt mediekontroll.

Avslutning

Denne artikkelen har diskutert hvordan Erdogan-regjeringen styrer tyrkiske medier ved å bruke det kurdiske opprøret til å øke sin mediekontroll og generelt trekke det tyrkiske politiske systemet i en autoritær retning. Da Erdogan tok over makten i 2002, var den viktigste uttalte målsetningen å demokratisere landet. Han har nå styrt Tyrkia i over 12 år, men har etter 2006 i liten grad bidratt til demokratiseringen. Artikkelen har vist at under Erdogans regjering er medienes handlingsrom i forhold til kurderkonflikten, og for øvrig også generelt, ikke blitt særlig bedre enn under hans forgjengere. I stedet for å gjenspeile samfunnet, fungerer store deler av tyrkiske medier som myndighetenes forlengede arm. Basert på kildegrunnlaget i denne artikkelen – rapporter, ekspertuttalelser og aviskommentarer – kan en si at opposisjonelle mediefolk er kritiske til å gjengi Erdogans uttalelser ukommentert, men vil fortolke dem og gi dem form ved folks forventninger. Dette er også i pakt med forventningene til den tyrkiske opinion om den kritiske rolle mediene skal spille. Erdogan gir inntrykk av at han har gitt rammer for hvordan mediefolk kan tenke og skrive, mens hans opposisjonelle pressefolk ikke vil finne seg i det. De mener at Erdogan øver meningspress og at dette er et angrep på friheten til å skrive. De vil tenke kritisk og skrive friere. Denne artikkelen har argumentert at manglende vilje hos statsminister Erdogan og sensur av media hindrer demokratisering av landet. Under Erdogans styre er svært mange opposisjonelle journalister fengslet og dømt etter antiterrorloven, titallsvis skribenter er blitt fjernet fra stillingene sine, det er innført innstramming av sosiale medier (jf. internettloven) som begrenser folks ytringsfrihet, Twitter og Youtube er blokkert, det er endret lover som styrker regjeringens kontroll over rettsvesenet, det er vedtatt en ny politilov som gir politiet utstrakt makt, og antiterrorloven som brukes effektivt mot både politiske motstandere og pressefolk er verken opphevet eller endret. Alt dette indikerer at Tyrkia under Erdogan har utviklet seg i en autoritær snarere enn demokratisk retning.

Som jeg har vist, er dette spesielt tydelig i kurderkonflikten. Antiterrorloven brukes mot mange tusen kurdiske politiske aktivister, og kringkastingen av konflikten blir i økende grad sensurert. Nesten alle tyrkiske medier, med unntak av noen få liberale, venstreorienterte og kurdiske aviser, er samstemmige i sin vurdering av at regjeringens krig med PKK er nødvendig for at Tyrkia ikke skal bli delt i to. De fremtredende liberale spaltister som er kritiske til dette synet, er blitt fjernet en etter en fra sine posisjoner som politiske kommentatorer. De inviteres også sjeldnere til direktesendte debatter.

Demokratisering i Tyrkia er avhengig av en fredelig løsning på den kurdiske konflikten. Til tross for våpenhvilen som ble inngått mellom Erdogan-regjeringen og PKK i mars 2013, er det ikke gjort noen endringer i terrorloven og straffeloven som rammer kurderne og pressefolk. Uten endringer i disse lovene kan en ikke snakke om demokrati i Tyrkia.

Om artikkelen

Temaet er en del av den større minoritetsforskningen som foregår verden over. Jeg vil takke redaktør Kristin M. Haugevik samt de to anonyme fagfellene for svært utfyllende og konstruktive kommentarer og veiledning for endring.

Litteratur

Akal, Emel (2002) Milli Mücadele’nin Baslangicinda Mustafa Kemal, Ittihat ve Terakki ve Bolsevizm. Istanbul: Tüstav Yayinlari.

Akser, Murat & Baybars-Hawks, Banu (2012) Media and Democracy in Turkey: Toward a Model of Neoliberal Media Autocracy. Communication, 5(3): 302–321.

Alexander, Jeffrey C. (2007) Power and Performance: The War on Terror between the Sacred and the Profane. Santa Barbara: University of California.

Allern, Sigurd (1996) Kildenes makt: Ytringsfrihetens politiske økonomi. Oslo: Pax forlag.

Altan, Mehmet (2012) Cami Kışla Parantezinde Türkiye. Istanbul: Hemen Kitap Yayınevi.

Amnesty International (2013) Annual Report: Turkey. Anderson, Benedict (1991 [1983]) Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. Revidert utgave. London: Verso.

ANF (2013) Irkçı saldırılar 45 nüfuslu Kürt aileyi göçertti! Umut Akpinar, 06.12.2013.

Antiterrorloven 3713 (1991) Terörle mũcadele kanunu 2713. Tilgjengelig på http://www.hukuki.net/kanun/3713.15.text.asp

Asheim, Eline Hassel (2005) Irak mot demokratisering? Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 21(4): 362–390.

Aydemir, Asli (2010) Turkeys Internet Censorship Problem. Istanbul: The Media Association.

Barkey, Henri J. & Graham E. Fuller (1998) Turkey’s Kurdish Question. Lanham, MD: Rowman & Littlefield.

Baydar, Yavuz (2013) Turkey's Independent Media Under Severe Attack. The World Post, 10.24.2013.

Belge, Murat (2011) Militarist Modernleşme. Istanbul: İletişim yayinlari.

Beşikçi, Ismail (1978) Science, Official Ideology, State Democracy and the Kurdish Question. Istanbul: Alan Yayincilik.

Bourdieu, Pierre (1998) Om fjernsynet. Oslo: Gyldendal.

Cagaptay, Soner (2012) Why Turkey Can't Be a Model for the Future of the Arab Spring. The Atlantic, 11.12.2012.

Cagaptay, Soner (2014) The Rise of Turkey: The Twenty-First Century's First Muslim Power. Potomac Books.

Casier, Marlies & Joost Jongerden (2010) Nationalisms and Politics in Turkey: Political Islam, Kemalism and the Kurdish Issue. London: Routledge.

Committee to Protect Journalists (CPJ) (2012) Turkey’s Press Freedom Crisis: The Dark Days of Jailing Journalists and Criminalizing Dissent. New York: United Book Press.

Dahl, Robert (1971) Polyarchy: Participation and Opposition. New Haven og London: Yale University Press.

Dahl, Robert (1982) Dilemmas of Pluralist Democracy. Autonomy vs. Control. New Haven: Yale University Press.

Democracy Index (2012) Democracy at a Standstill: A Report from The Economist Intelligence Unit. London. Tilgjengelig på: http://akgul.bilkent.edu.tr/eiu/Democracy-Index-2012.pdf

Duran, Ragip (2001) Burasi Polis Radyosu! Global Medya Eleştirileri. Istanbul: Yapı Kredi Yayınları.

Engene, Jan Oskar (2002) Kampen mot terrorisme. Internasjonal Politikk, 60(1): 3–26.

Erdogan, Recep Tayyip (2012) «O medyaya haddini bildirdik» (På norsk: Vi fikk vise disse mediene deres grenser). Tale til landsmøte 30.09.2012, samtlige tyrkiske TV-kanaler.

Erdogan, Recep Tayyip (2012) Konusma metinleri, Pressesenter ved Statsminister kontor, Tilgjengelig på:http://www.bbm.gov.tr/Forms/pgNews.aspx?Type=5

European Commission (2011) Turkey: Progress Report, Brussels. Tilgjengelig på http://ec.europa.eu/enlargement/pdf/key_documents/2011/package/tr_rapport_2011_en.pdf

European Commission (2012) Turkey: Progress Report, Brussels. Tilgjengelig på http://ec.europa.eu/enlargement/pdf/key_documents/2011/package/tr_rapport_2011_en.pdf

European Commission (2013) Turkey: Progress Report. Brussels.

Finkel, Andrew (2012) Turkey: What Everyone Needs to Know. Oxford University Press.

Fleur, Melvin L. & Everette E. Dennis (1998) Understanding Mass Communication. Boston: Houghton Mifflin.

Freedom House (2008) Freedom in the World: Turkey. Tilgjengelig på https://freedomhouse.org/report/freedom-world/2008/turkey#.VMoj_WfwuUm

Freedom House (2011) Freedom in the World: Turkey. Tilgjengelig på https://freedomhouse.org/report/freedom-world/2011/turkey#.VMokZ2fwuUk

Freedom House (2012) Freedom in the World 2012: The Arab Uprisings and their Global Repercussions. Tilgjengelig på http://www.freedomhouse.org/sites/default/files/FIW%202012%20Booklet_0.pdf.

Freedom House (2013) A Special Report Democracy in Crisis: Corruption, Media, and Power in Turkey. Tilgjengelig på www.freedomhouse.org

Freedom House (2014) Türkiye kısmen özgür ülkeler arasında (Tyrkia tilhører land som er delvis frie). Milliyet 24.01.2014.

Gloppen, Siri (2004) Rettsstat og demokrati. I Knut Midgaard & Bjørn Erik Rasch (red.) Demokrati: Vilkår og virkninger. Bergen: Fagbokforlaget (51–79).

Habermas, Jürgen (2007) Politisk kommunikasjon i mediesamfunnet. I Barbara Gentikow & Egil G. Skogseth (red.) Medier og demokrati. Oslo: Scadinavian Academic Press/Spartacus forlag (47–67).

Hale, William & Ergun Özbudun (2010) Islamism, Democracy and Liberalism in Turkey. London: Routledge.

IHD – Human Rights Association (2007) Yakılan Köylerden Bir Kesit (Et tverrsnitt over brente landsbyer). Istanbul: IHD Yayinlari.

IHD – Human Rights Association (2011–12) Current Situation of Human Rights Defenders in Turkey. Tilgjengelig på http://www.ihd.org.tr/english/

IHD – Human Rights Association (2013) Erdogan PKK’ya meydan okuyor. Istanbul: IHD Yayinlari.

IHD – Human Rights Association (2014) Rapport om overgrep i fengslene (IHD Merkezi Cezaevi Komisyonu 2013 Hak Ihlalleri Degerlendirmesi). Tilgjengelig på http://www.ihd.org.tr/index.php/baslamalarinmenu-77/genel-merkez/2799-ihd-merkezi-cezaevi-komisyonu-2013-hak-ihlalleri-raporu.html

Insel, Ahmet (2014) Siddet, Siyaset ve Medenilik, Istanbul: İletişim Yayıncılık.

Kamdar, Adi (2012) European Human Rights Court Finds Turkey in Violation of Freedom of Expression. Electronic Frontier Foundation.

Kapferer, Bruce (1988) Legends of People. Myths of State, Violence, Intolerance, and Political Culture in Sri Lanka and Australia. Washington: Smithsonian Institution Press.

Kavli, Wilhelm (2009) Islam, stat og demokrati i Tyrkia. BabylonNordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, 7(1): 102–110.

Kaya, Mehmed S. (2011) The Zaza Kurds of Turkey: A Middle Eastern Minority in a Globalised Society. London: Tauris Academic Studies.

Kjeldstadli, Knut (2000) Fortida er ikke hva den en gang var. En innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget.

Lia, Brynjar (2000) Mot nye og farlega reformar for terrorisme? Internasjonal Politikk, 58(3): 357–383.

Linz, Juan J. (2000) Totalitarian and Authoritarian Regimes. Colorado: Lynne Rienner Publishers.

Mardin, Şerif (2011) Türkiye, Islam ve Sekülarizm. Istanbul: İletişim yayinlari.

Mathiesen, Thomas (2006) Makt og medier. Oslo: Pax forlag.

Mazlum-Der (2011) Ifade Özgürlügü Raporu (Rapport om ytringsfrihet). Tilgjengelig på http://www.mazlumder.org/yayinlar/detay/raporlar/3/mazlumder-2011-ifade-ozgurlugu-raporu/580

Parslow, Joakim (2006) Turkish Political Parties and the European Union: How Turkish MPs Frame the Issue of Adapting to EU Conditionality, Department of Cultural Studies and Oriental Languages, University of Oslo.

Pierini, Marc & Mayr, Marcus (2013) Press Freedom in Turkey. Brussels: Carnegie Endowment for International Peace.

Presseloven 6495 (2013) Basin Kanun ve Kanun Hukmunde kararnamelerde degisiklik Yapilmasina Dai Kanun, Resmi Gazete, Sayi: 28726.

Presseloven 5187 (2004) Basin Kanunu 5187. Resmi Gazete, Sayi: 28726.

O’Donnell, Guillermo & Philippe, C. Schmitter (1986) Transition from Authoritarian Rule: Tentative Conclusions about Uncertain Democracies. Baltimore og London: Johns Hopkins University Press.

Regjeringserklæring (2011) 61. Hükümet. Zaman Gazetesi 07.07.2011.

Sauer, Erik (1996) Turkey’s Struggle with Kurds and Democracy – a Role, Information and Pollution Perspective. Trondheim: Institutt for sosialantropologi, NTNU.

Savaş, Kutlu (1998) Susurluk raporu. Ankara: Prime Minister’s Office.

Stepan, Alfred & Linz, Juan J. (2013) Democratization Theory and «the Arab Spring». Journal of Democracy, 24(2): 15–30.

Syvertsen, Trine (2004) Mediemangfold: Styring av mediene i et globalisert marked. Kristiansand: IJ-forlaget.

Tank, Pinar (2010) Tyrkias militære og «den dype staten». BabylonNordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, 8(1): 70–79.

TESEV-Rapport (2013) Polis Yasalarının Ruhu: Mevzuatta Söylemler, Araçlar ve Zihniyet. Istanbul: TESEV yayinlari.

Türkiye Cumhuriyeti Anayasasɪ (1982) Madde III: Devletin bütünlüğü, resmî dili, bayrağı, millî marşı ve başkenti, TBMM arkivi, Tilgjengelig på http://www.tbmm.gov.tr/anayasa.htm

Türkiye Gazeteciler Sendikası (2013) TGS Istanbul Subesi basin aciklamasi. Ilkehaber 01.08.2013.

Varvin, Sverre (2003) Vold eller dialog? Psykoanalytisk forståelse av terror og terrorisme. Kirke og Kultur, 108(5/6): 383–397.

Wigen, Einar (2011) Landsmann, snakk tyrkisk! – Om tyrkere, Tyrkia-boere og såkalte landsmenn. Babylon – Nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, 9(2): 36–47.

Wigen, Einar (2012) Frengistan. Internasjonal Politikk, 70(2): 182–207.

World Press Freedom Index (2012) Turkey back to Old Habits, Azerbaijan and Belarus Locked into Repression. Tilgjengelig på http://en.rsf.org/press-freedom-index-2011-2012,1043.html

Reporters Without Borders (2013) World Press Freedom Index 2013 Dashed Hopes after Spring. Tilgjengelig på http://en.rsf.org/press-freedom-index-2013,1054.html

1Etter at Tyrkia i 1999 fikk status som søkerland til EU og forhandlinger om medlemskap startet i 2005, har Erdogan-regjeringen lovet å imøtekomme EU-krav om demokratisering av landet og en løsning av «det kurdiske problemet», noe det ble knyttet store forventninger til (Belge 2011; Akser & Baybars-Hawks 2012; Altan 2012). Ville AKP, som har røtter i moderat islamisme, demokratisere landet?
2Med ytringsfrihet siktes til den klassiske definisjonen av ytringsfrihet, nemlig retten til å fremsette egne meninger offentlig og usensurert, samt informasjonsfrihet og retten til taushet.
3Freedom House er en uavhengig organisasjon som hvert år rangerer grad av frihet i hele verden. Organisasjonen måler frihet ut fra to kategorier: sivile og politiske rettigheter. Hvert land blir rangert på en skala fra 1 til 7 på de to kategoriene, der 1 indikerer høy grad av frihet og 7 lav grad av frihet. Deretter rangerer Freedom House landene som «Free», «Partly Free», eller «Not Free». Land som har verdien 1–2.5 på både sivile og politiske rettigheter blir regnet som «Free», 3–5 indikerer at landet er «Partly Free», mens verdier fra 5.5–7 kategoriserer land som er «Not Free» (Freedom House 2012).
4Blant både tilhengere og motstandere av Erdogan er det tyrkere, kurdere og andre muslimske minoriteter som f.eks. arabere. Tilhengerne består hovedsakelig av troende muslimer, mens motstandere består hovedsakelig av sekulært orienterte muslimer.
5Noen av dem har kontakter med høytstående personer innenfor stats- og regjeringsapparatet. Kriteriene som ble lagt til grunn da jeg valgte intervjupersonene, var hvem de var, deres politiske ståsted og hvilken kjennskap de hadde til tyrkisk politikk. Jeg la vekt på at intervjupersonene skulle være politisk nøytrale og at både kurdere og tyrkere var representert i utvalget. For å få et nyansert perspektiv var det viktig å ha et bredere sett av kilder. Alle de åtte intervjupersonene er muslimer i kulturell forstand, men i noe varierende grad. Fire av dem har moderate synspunkter på islam og kan betraktes som sekulære muslimer, mens de resterende betrakter seg som troende muslimer. Tre av informantene har kurdisk bakgrunn, fire tyrkisk og én har muslimsk bakgrunn fra Balkan. Tre informanter er kvinner, fem er menn. Ingen av informantene har partipolitisk tilknytning, men tre av dem har en viss sympati for regjeringspartiet AKP, to sympatiserer med det kurdiskvennlige partiet BDP, to kan tenke seg å stemme på det største opposisjonspartiet CHP, og én har sympati for venstreorienterte partier. Alle har enten høgskole- eller universitetsutdannelse. Utvalget viser variasjon i livssynsorientering, kjønn, nasjonalitet, politisk tilhørighet og utdanningsbakgrunn. Det var en forutsetning at intervjuobjektene ble anonymisert.
6Disse kanalene har jeg benyttet mest: NTV, CNN T?umest: NTV, CNN Turkrk, Kanal 7, Samanyolu, ATV, Habert?rk og Kanal D.
7Intervju 29. august 2012 med NN.
8Intervju, 26. august 2012, med NN.
9For nærmere informasjon, se Statsministerens kontor, Direktoratet for presse og informasjon (T.C. Ba?bakanlik Basin Yayin ve Enformasyon Genel Müdürlügü) og Radyo ve Televizyon Üst Kurulu – RETÜK (Det øverste organ for Radio- og TV-kanaler).
10Mehmet Altan, Nuray Mert, Ahmet Ta?getiren, Fehmi Koru, Bekir Ço?kun, Ece Temelkuran, Balçiçek Pamir, Banu Güven, Can Dündar, Ru?en Çak?r, Perihan Magden, Y?ld?r?m Türker, Ertu?rul Mavio?lu, Ahmet ??k, Ali Akel, Ay?e Hür, Ay?enur Arslan, Hasan Cemal, Amberin Zaman, Çi?dem Anad, Mirgün Cabas, Kür?at Bumin, Hüsnü Mahalli, Mithat Sancar, Nazli Ilicak og Ahmet Ta?getiren er noen av de mest kjente.
11Intervju, 27.08.2012, med NN.
12I en melding refererte Say til et vers fra et dikt av Omar Khayyam, en persisk poet fra 1100-tallet som angriper hykleri: «You say rivers of wine flow in heaven, is heaven a tavern to you? You say two huris [companions] await each believer there, is heaven a brothel to you?». I en annen tweet gjorde han narr av en muezzin (en innringer til bønn) og visse religiøse praksiser (The Guardian, 16.04.2013).
13Se for eksempel Den tyrkiske generalstabssjef sine pressemeldinger: http://www.tsk.tr/3_basin_yayin_faaliyetleri/3_1_basin_aciklamalari/basin_aciklamalari.htm)
14Intervju 10.09.2012 med NN.
15Se Anayasa mahkemesi karari: Ba?bakana sensur yetkisi verildi (Høyesterettsbeslutning ga statsministeren fullmakt for sensur), Posta.com.tr.
16For nærmere informasjon om denne loven, se HSYK kanunu neler getiriyor? http://www.memurlar.net/haber/457507/
17Begrepet (København-kriterier) betegner en rekke politiske og økonomiske betingelser som søkerlandet skal oppfylle for å bli medlem av EU. Det politiske kriterium, som er relevant i sammenheng med Tyrkia, går ut på at søkerlandet skal ha stabile institusjoner som sikrer demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og respekt for og beskyttelse av minoritetene. For mer informasjon om EU-utvidelse, se http://www.euo.dk/emner/udvidelsen/

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon