Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den usikre sikkerheten - Human security 1994–2014

Ph.d., førsteamanuensis, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet kirsti.stuvoy@nmbu.no

  • Side: 29-49
  • Publisert på Idunn: 2015-04-22
  • Publisert: 2015-04-22

Sammendrag

For tjue år siden påvirket utgivelsen av rapporten «New Dimensions of Security» fra FNs utviklingsprogram, UNDP, en allerede gryende debatt om sikkerhet. I denne artikkelen undersøkes dagens status for human security som et komplekst og mangfoldig kunnskapsfelt. I fire steg diskuterer jeg begrepets fleksibilitet, vektleggingen av subjektivitet og kontekstuelle og helhetlige forståelser av sikkerhet. Videre drøftes human security som del av en etisk utenrikspolitikk og militære intervensjoner i tiden etter den kalde krigen. Human security har som kunnskapsfelt en iboende spenning mellom analyser av usikkerhet og sosial organisering på lokalt nivå og human security som retorisk instrument for å legitimere fred/krigføring. Å undersøke og forstå den symbolske makten i det vage og abstrakte begrepet human security, både slik det framstår og brukes i konkrete sammenhenger, kan være én vei til kritiske analyser i dette kunnskapsfeltet.

Nøkkelord: sikkerhetsstudier, human security, internasjonale relasjoner, subjektivitet og objektivitet, metodologi, makt

Abstract

The Uncertain Security. Human security 1994–2014

Twenty years ago the release of the UNDP report «New Dimensions of Security» stimulated what was already a sprawling debate on security. This article explores the status of human security today as a complex and diverse field of knowledge. In four steps I discuss the flexibility of the concept, the emphasis on subjectivity, contextual and holistic understandings of security as well as how human security is part of an ethical and interventionist foreign policy in the post-cold-war era. I argue that human security as a field of knowledge is characterized by tension. A key tension is between an analytical approach to insecurities and social organization on the local level and analyses of human security as a rhetorical tool legitimizing peace-/war-making. Exploring the symbolic power in the vague and abstract notion of human security, how it is represented and employed in concrete contexts, is one approach to critical analysis in this field.

Keywords: security studies, human security, international relations, subjectivity and objectivity, methodology, power

 

For tjue år siden presenterte FNs utviklingsprogram rapporten «Human Security Now» (UNDP 1994). Denne skulle sette spor i en allerede da gryende debatt om sikkerhetsbegrepet i internasjonale studier. I dag er human security et kunnskapsfelt inspirert av ulike fag. Begrepet anvendes i et mangfold av empiriske studier. Human security inngår også som del av en teoretisk debatt om sikkerhet med rom for ulike analytiske perspektiver (Buzan & Hansen 2009; Peoples & Vaughan-Williams 2010).

Videre er human security som kunnskapsfelt preget av endringer i globale maktstrukturer. Murens fall var som en fødselshjelper for begrepet å regne, fordi man i USA ble styrket i troen på landet som eneste og enestående supermakt som følge av den kalde krigens slutt. I dag stilles flere kritiske spørsmål til hvordan human security underbygger et vestlig, liberalt ståsted, med vekt på militære intervensjoner og krigføring (Chandler 2003).

Som kunnskapsfelt er altså human security sammensatt og mangfoldig, og det preges av noen grunnleggende spenninger. Tittelen på denne artikkelen, «Den usikre sikkerheten», rommer en slik spenning. For når er man – eller hvem – egentlig sikker? Selve grunnbegrepet, sikkerhet, er dynamisk og avhengig av kontekst. Det er et mangfold av mulige årsaksfaktorer, materielle og immaterielle, lokale, nasjonale og globale som virker inn på sikkerhet. For å navigere og komme videre i et slikt (ulendt) terreng, vil jeg i denne artikkelen rette blikket mot spenninger som preger human security som kunnskapsfelt.

Jeg foretar analysen i fire steg. I første steg rettes blikket mot begrepsdebatten. Et viktig kritikkpunkt har vært mangel på avgrensning. Det har gjort det fristende å si at human security «has lost its way» (Turner et al. 2011) – og kanskje har de rett som hevder at det hele tiden har vært et altfor omfattende og såkalt «uransakelig begrep» (Paris 2004)? Ifølge slike synspunkt har ikke human security analytisk verdi og bør derfor ikke vies oppmerksomhet. Slike oppfatninger har likevel ikke ført til at begrepet har blitt borte, selv om det kanskje i noen faglige miljøer kan være mindre legitimt å være opptatt av denne delen av sikkerhetsstudier. Tjue år etter er human security-debatten uansett – og i høyeste grad – en uavklart historie om et tøyelig begrep.

I neste steg rettes blikket mot hvordan sikkerhet undersøkes med vekt på individers erfaringer og subjektivitet. Resultatet av en slik tilnærming blir gjerne sammensatte bilder på sikkerhet. Et kritikkpunkt her er hvordan et subjekt-fokus fører til ansvarliggjøring av individer (Chandler 2008a; Grayson 2010). I et tredje steg går jeg dypere inn i de metodologiske debattene. Jeg knytter særlig an til mangfoldet av aktører som er relevante i et human security-perspektiv, og retter blikket hovedsakelig mot hvordan systematisk teoretisk tenkning om årsakssammenhenger kan kobles til empiriinnsamling i ulike kontekster. Ved det fjerde og avsluttende steget i denne analysen blir forholdet mellom teori og praksis drøftet i et kritisk perspektiv slik det særlig er presentert av David Chandler (Chandler 2003, 2004, 2007, 2008a, 2008b, 2011). Chandler betrakter human security som et rammeverk for internasjonal styring i det 21. århundre og et liberalt-etisk tankegods som har blitt brukt til å begrunne og legitimere krig og freds- og statsbygging i post-kald krig-tiden. Ved siden av å være et problematisk vidt og uregjerlig begrep, et rammeverk for analyser av sikkerhet med utgangspunkt i individers grunnleggende behov i ulike lokale kontekster, står human security slik i sammenheng med maktpolitiske realiteter av betydning for global sikkerhet.

Human security 20 år: En uavklart historie om et tøyelig begrep

Da UNDP lanserte rapporten om menneskelig sikkerhet i kjølvannet av den kalde krigens slutt, var budskapet at vi gikk inn i en ny æra i håndteringen av internasjonale utfordringer (UNDP 1994). Rapporten la vekt på folks usikkerhet knyttet til ulike utfordringer der hvor de bor, noe som også påvirkes av internasjonal politisk utvikling. Med Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd var en visjon om et kollektivt og globalt ansvar innen rekkevidde. For eksempel ble human security løftet fram som sentralt tankegods for en kosmopolitisk verdensanskuelse. Den tradisjonelle statssentrerte forståelsen av sikkerhet som beskyttelse av nasjonale grenser og suverenitet ble underordet – eller i hvert fall retorisk sidestilt med – individers sikkerhet. Dette fokuset på individer var opptakten til en bred faglig debatt om begreper, metodologi og politiske aspekter ved sikkerhet innenfor statsvitenskap, antropologi, internasjonale relasjoner og andre samfunnsfag.

Human security-debatten ble slik del av en faglig utvikling av sikkerhetsteori i tiden etter den kalde krigen. Denne perioden har blitt beskrevet som en innovativ og nyskapende del av internasjonale studier (Buzan & Hansen 2009). For andre kan den fortone seg navlebeskuende og tåkeleggende (f. eks. Liotta 2004; Newman 2004). En konsekvens er at det blir mer utfordrende å navigere i terrenget som etter hvert har vokst fram og som utgjør det jeg vil kalle kunnskapsfeltet human security. Her finner vi et mangfold av teorier og analytiske perspektiv, men også en rekke ulike typer praksiser og aktører – fra internasjonale organisasjoner, stater, kommersielle selskap og geriljabevegelser til sivilsamfunnsaktører, NGOer, enkeltindivider og eliter.

Et poeng er derfor at human security kan forstås som en normativ idé med tett kobling til politisk aktivitet på globalt nivå – som en rettesnor det multilaterale systemet, særlig FN-systemet, etablerte for sitt eget virke for 20 år siden. Dette kommer for eksempel fram når David Chandler beskriver human security som «det dominerende rammeverket for internasjonal styring i dag» (Chandler 2008a: 465). Et sentralt poeng, som 1994-rapporten vektla, er å ta utgangspunkt i folks erfaringer med sikkerhet – de opplevelser folk har med usikkerhet i ulike livssituasjoner og geografiske områder (UNDP 1994). Human security ble i UNDP-rapporten lansert som en innfallsvinkel til å undersøke og forstå folks ulike utfordringer på tvers av kulturelle, sosiale og geografiske skiller. Selve ideen om sikkerhet, knyttet til målbare, såkalt objektive kriterier som størrelsen på de militære ressursene, ble utfordret av et fenomenologisk perspektiv med vekt på menneskelig erfaring. Metodisk ble subjektivitet sentralt fordi individers erfaringer i ulike kontekster er en kilde til kunnskap som blant annet er nødvendig for å kunne styrke objektiviteten i vurderinger av sikkerhet (Pouliot 2007; Stuvøy 2010a). Dette bidrar til å gjøre kunnskapsgrunnlaget for politiske beslutninger bredere og mer reelt.

Et annet poeng er derfor at human security griper inn i sentrale debatter om kunnskap og politikk i vår tid. Det handler om hvordan vi etablerer kunnskap om internasjonal sikkerhet. Spørsmål om subjektivitet og objektivitet er sentrale for slik kunnskapsproduksjon. Å vektlegge folks erfaringer rettet samtidig blikket mot muligheter for å sette folk i stand til å gjøre mer for sin egen sikkerhet –sikkerhet som «empowerment». Når Chandler (2008a) trekker fram at human security har blitt en sentral ressurs for global styring, omfatter det også denne indirekte styringen av individer og deres adferd. Chandler er opptatt av hvordan human security fungerer som grunnlag for legitimitet og dermed autoritet i internasjonal politikk. Og dette kan innebære at de ideer og idealer human security knytter an til, kan få negative konsekvenser gjennom politiske tiltak som i utgangspunktet er velmente. Dette kommer jeg tilbake til i fjerde del, om «Fragmentering, legitimering og ansvar i global politikk». Poenget er i denne sammenheng at human security er en normativ idé brukt til å definere en politisk agenda og rette oppmerksomhet mot å beskrive og forklare hvilke sikkerhetsutfordringer individer står i lokalt. For debatten om human security innebærer det at begrepet forblir uavklart med vekt på en stadig og nødvendig søken etter empirisk svar på det sentrale spørsmålet – «hva er menneskelig sikkerhet?»1

Problemene med å presisere begrepets innhold kan for eksempel illustreres med klimaendringer. Hvordan skal de sikkerhetspolitiske utfordringene klimaendringer innebærer, analyseres og forstås? Med henvisning til en «double exposure» (O'Brian & Leichenko 2000) rettes blikket mot de samtidige konsekvensene av klimaendringer og økonomisk globalisering. Klimaendringer betyr sikkerhetsutfordringer i tilknytning til mange menneskers umiddelbare livsvilkår på grunn av for eksempel temperatur- og havnivåendringer. Samtidig gjør globale økonomiske endringer noen regioner mer relevante enn andre for økonomisk aktivitet – andre mer sårbare. Hvordan påvirker den doble eksponeringen, klimaendringer og økonomisk globalisering, livsvilkårene til individer og sosiale grupper? Et annet spørsmål er hva disse endringene og den gradvise tilpasningen til disse vil innebære. Og hva blir eventuelt betydningen av dette for sikkerhetsdynamikken i et globalt perspektiv? Hvordan virker lokal tilpasning sammen med globale prosesser? Med klimaendringer er det behov for nye bilder som kan formidle forståelsen av sikkerhet på mer sammensatte måter. Dette er relevant for hvordan human security beskrives empirisk. Stilt overfor slike sammensatte prosesser kreves det høy grad av forståelse og sensitivitet for betydningen av valg av analytisk innfallsvinkel og hvilke avgrensninger som gjøres.

Metodologiske debatter om sikkerhet

Internasjonale relasjoner har som fagretning blitt utfordret og utviklet gjennom en rekke nye teoretiske perspektiv og analytiske innfallsvinkler i tiden etter den kalde krigens slutt. Sikkerhet, et kjernebegrep i faget, har vært i sentrum av denne utviklingen. En nyvinning var den såkalte Københavner-skolen som vokste fram på 1990-tallet. Forholdet mellom teori og praksis er viktig i det sentrale begrepet i denne skolen, «sikkerhetisering», på engelsk securitization (Buzan et al. 1998; Wæver et al. 1993). I dette perspektivet er sikkerhet definert som et resultat av praksis. Oppfatninger om hva sikkerhet er, formes og blir til gjennom prosesser der noen problemer fanger politikernes oppmerksomhet mer enn andre. Noen tema oppfattes som så problematiske at de får «emergency status». Innenfor Københavner-skolen er denne «unntakstilstanden» definert av at tiltak kan fattes uten demokratisk prosedyre, debatt og offentlig innsikt. I analytisk forstand er det interessant å identifisere tidspunktet for når noe går over fra å være politisk til å få en slik status – det vil si å bli «sikkerhetisert». Dette perspektivet kan også brukes på human security. Et spørsmål blir hvordan utviklingen av human security har blitt til ved at noen, individer, grupper og konkrete tema, har fått politisk oppmerksomhet. Med et bredt og vidt perspektiv som human security blir slike politiske prosesser sentrale: Hvilke sikkerhetspolitiske problemer skal gis prioritet, og hvilke prioriteres ikke?

Premisset i en slik tilnærming er at sikkerhet i internasjonal politikk er bestemt av hva kilder til usikkerhet oppfattes å være. Da er det nærliggende å spørre hvem det er som oppfatter og beskriver disse kildene til usikkerhet og hvem de gjør det for: Er det for oss? Eller for dem? Og hvem utgjør i så fall fellesskapet «vi»? Eller de andre som skal få sine interesser ivaretatt? Og hvilke konsekvenser får slike avgrensninger for hva som skal sikres? Vektleggingen av talehandlinger i sikkerhetiseringsteorien kan favne slike spørsmål og er derfor et viktig bidrag til forståelsen av sikkerhet. Men også denne teorien kan bli for snever, all den tid den bare kan peke tilbake på hvem som definerer sikkerhet. Lene Hansen (2000) stilte spørsmål ved hva dette betyr for de som ikke har en stemme. For eksempel trakk Hansen fram at æresdrap og annen kjønnsbasert vold er et problem for mange kvinner i Pakistan, men det er tabu å snakke om. Samtidig kan det være forskjeller mellom kvinner fra privilegerte og ikke-privilegerte familier. Det er derfor mange faktorer som virker inn på sikkerhet, og utfordringen er at disse må ses i sammenheng. I situasjoner der sikkerhet er et problem, men muligheten til å snakke om det er begrenset eller ikke til stede, brukte Hansen beskrivelsen «security as silence» (Hansen 2000; se også Lippe 2012). Sikkerhet kan derfor ikke avgrenses til det politikere velger å kalle sikkerhet. Det vil også være slik at selv om de som bestemmer over sikkerhetspolitikken sier at klimaendringer er et problem, vil det også være et fenomen og et menneskeskapt problem.

I UNDP-rapporten fra 1994 ble menneskelig sikkerhet imidlertid avgrenset – eller utvidet – til sju tematiske områder: økonomi, mat, helse, miljø, personlig og samfunnsmessig sikkerhet samt politiske rettigheter. Store trusler ble også identifisert i rapporten og omfattet befolkningsvekst, økonomisk ulikhet, migrasjon, miljøskader, narkotikahandel og internasjonal terrorisme (Booth 2007: 321; UNDP 1994). Som begrep ble sikkerhet definert i forhold til individer og samfunn, forankret normativt i en liberal tradisjon. Human security skilte seg dermed fra et statssentrert perspektiv som tradisjonelt vektlegger sikkerhet som suverenitet. Samtidig kom det kritikk mot den tematiske bredden av sikkerhetsutfordringer. Mangfoldet av tema beskrevet i rapporten gjorde at selve mennesket, kjernen i denne «nye» sikkerhetsforståelsen, forsvant ut av syne. For eksempel trakk Keith Krause (2005: 6) fram at det på et politisk nivå ble lagt vekt på samarbeid mellom stat og sivilt samfunn for å realisere menneskelig sikkerhet. Individer var i hovedsak passive subjekt i denne diskursen. Selve forståelsen av hva et grasrotperspektiv på sikkerhet kan være, ble utfordret med forslag om å forske nettopp på dette (Ewan 2007; Krause 2005). En praktisk-politisk orientering ble trukket fram som viktig i den sammenheng. Menneskelig sikkerhet ble vurdert å ha en funksjon som en konstant påminnelse, en rød knute på fingeren, om at det i enhver internasjonal innsats må vektlegges hvordan folk kan oppleve trygghet og sikkerhet i sine daglige omgivelser, hjemme, på gata i lokalsamfunnet, regionalt og globalt (cf. Krause & Jütersonke 2005: 457).

Dette bringer oss igjen til en kjerne i menneskelig sikkerhet som kunnskapsfelt. Hva betyr vektleggingen av individer og lokale sikkerhetsutfordringer for kunnskapsproduksjon, for forståelsen av sikkerhet, men videre – hva skal et slikt fokus bety for politisk praksis? Et sentralt metodisk spørsmål er hvem sin praksis som er ment i forbindelse med menneskelig sikkerhet – om det er staters, internasjonale institusjoners eller enkeltpersoners handlinger som gis oppmerksomhet fra forskere og politiske beslutningstakere. Hoogensen-Gjørv (2012) har i denne sammenheng argumentert for en aktørmodell som omfatter stater, forsvaret, internasjonale organisasjoner, forskere, NGOer, lokalsamfunn og media. Den grunnleggende tanken er at alle disse aktørene kan være relevante for sikkerhet, hvordan sikkerhet forstås og skapes. Innenfor dette mangfoldet av aktører kan noen knyttes til et governance-perspektiv som omfatter politiske eliter; andre til sikkerhetsutfordringer som lokalsamfunn og individer opplever som sentrale. Siden det både er urealistisk og umulig å forvente at staten løser alle sikkerhetsproblemer, spør Gjørv hvordan de forskjellige aktørene bedre kan koordinere sine aktiviteter for å gjøre noe med en uheldig sikkerhetsdynamikk (ibid.: 12).

Poenget er ikke å erstatte et statssentrert perspektiv med et statsløst perspektiv. Målet er en bredere tematisk og analytisk dypere forståelse av ulike aktører og tematiske områder som er relevante for folks sikkerhet i et globalt perspektiv. Med human security-begrepets «widening-and-deepening»-agenda kan kilder til usikkerhet fra ulike aktører og tema vektlegges samtidig. En konsekvens av dette perspektivet er et mer kaotisk terreng der man lett ser behov for en rekke politiske tiltak på mange områder samtidig. Det gir også muligheter for å bruke sikkerhet retorisk som legitimeringsgrunnlag for politisk praksis.

Omfanget av tema og aktører som kan være relevante i et menneskelig sikkerhetsperspektiv, har ført til at begrepet oppfattes som utflytende. Kritikken går på at begrepet er analytisk lite fruktbart og dessuten uegnet som politisk instrument (Booth 2007: 322f.; Gjørv 2012: 6f.). Begrepsmessige avgrensninger er forsøkt gjort, både ved bruk av kvantitative og kvalitative metoder. For eksempel har ulike typer av indekser blitt foreslått (Booysen 2002; King & Murray 2001/2002; Lonergan et al. 2000). Problemet er å velge hvilke dimensjoner av sikkerhet som skal inkluderes. Et kanskje viktigere problem er vanskeligheter med tilgang til reliable/troverdige data i samfunn preget av krig eller som av andre grunner ikke har systematisk innsamling av data. Dette gir et «pull» mot å være åpen for ulike typer av sikkerhetsutfordringer. Samtidig er det et «push» for å avklare, for eksempel ved å definere en terskel (Owen 2004a, 2004b) eller finne et mål på omfanget eller alvorlighetsgrad av sikkerhetsutfordringer som kan betegnes som relevante for individer (Roberts 2006).

Abstrakte regler i form av kvantitative mål og terskler kan synes mer attraktive enn å gå inn i et forventet mangfold av ulike oppfatninger om sikkerhet på individ- eller gruppenivå, slik et erfaringsorientert vitenskapsteoretisk perspektiv fordrer. I en del empiriske studier har imidlertid nettopp det vært motivasjonen – å være åpen mot og lytte til historier og vurderinger av sikkerhet hos enkeltpersoner. En vektlegging av subjektivitet har motivert empiriske undersøkelser av hvordan sikkerhet og usikkerhet på lokalt nivå er inkorporert i relasjoner av makt og identitet på tvers av politisk nivå eller skala (Stern 2001; Stuvøy 2010a, 2010b). Et annet sentralt poeng med en slik tilnærming er at det kan få fram strategier for å unngå usikkerhet (Kostovicova et al. 2012). Antropologi har en lang historie med å forske på lokale praksiser. Særlig relevant for human security er fagets deltakende metoder og fortolkning av ulike praksisers betydning for samfunnsdynamikken i en lokal kontekst (Tambs-Lyche 2006; Winslow & Eriksen 2004). Ved å undersøke et mangfold av erfaringer empirisk blir sammenhengen mellom praksis, i form av individers handlinger og politiske tiltak, og sikkerhet som begrep, selve studieobjektet (se Jacob 2014).

Vektleggingen av individer er også en tilnærming som kan kritiseres. Blant annet oppfattes den å underbygge en forestilling om at borgerne kan og bør ta ansvar for egen sikkerhet. Dette ble for eksempel kommentert i sammenheng med den norske regjeringens offentliggjøring av en uspesifikk terrortrussel mot Norge sommeren 2014 der befolkningen ble bedt om å være på vakt.2 En ansvarliggjøring av individer må ifølge Grayson (2010) forstås innenfor et større neoliberalt paradigme. Statlig inngripen er delegitimert eller i hvert fall mindre legitimt innenfor dette paradigmet. Den neoliberale styringsidé har fokus på individuell innsats og «empowerment» – det sentrale verdigrunnlaget for human security. Når dette tas for gitt, blir ikke makten i dette tankegodset nødvendigvis synlig. Dette understreker betydningen av å analysere konteksten for opplevelser av – og forklaringer på – sikkerhet og usikkerhet. En slik analyse inkluderer kritisk vurdering av den disiplinerende makten ulike diskurser, som neoliberalisme, kan ha. Analyse av maktens symbolske funksjon kan derfor ses på som et felles tema i human security. Slik analyse er aktuell i konkrete empiriske kontekster og på tvers av disse.

Kontekstavhengighet og helhetlig forståelse

Human security må forstås i lys av konkrete politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forhold (Hoogensen & Stuvøy 2006: 214-216). Begrepet er slik knyttet til en vitenskapelig tradisjon der den gjensidige påvirkningen av variabler og dermed sammensatte årsaksforhold er utgangspunktet. Avgrensningsproblematikk er velkjent i samfunnsvitenskap og i studiet av internasjonal politikk. Teoretisk refleksjon over relevante påvirkningsfaktorer på tvers av ulike kontekster kan i denne sammenheng være viktig. Det kan bidra til å klargjøre forforståelsen, det vil si de grunnleggende antakelsene om årsakssammenhenger i forkant av enkeltstående dybdestudier. Dette kan også være utgangspunkt for sammenligning på tvers av ulike kontekster.

Én vei til avgrensning kan for eksempel bestå i å bruke en modell om årsakssammenhenger som veiviser for empirisk datainnsamling. Det er med forankring i en slik tankegang Pierre Bourdieus arbeid blir relevant for sikkerhetsstudier.3 I min doktoravhandling om human security i nordvest-Russland, brukte jeg Bourdieus teori om sammenheng mellom kapital og habitus som grunnlag for datainnsamling og tolkningsramme for å forklare dynamikken i et felt (Stuvøy 2009). Modellen om årsakssammenhenger ble brukt til å analysere intervjuer, rapporter og avisartikler i forhold til representanter for ikke-statlige krisesenter for kvinner. Jeg forklarte sikkerheten til kvinner som søkte beskyttelse fra vold i hjemmet som et resultat av relasjoner i et felt, mellom krisesentrene, «stakeholders» i lokalmiljøet og kvinnene selv, med vekt på materielle og immaterielle ressurser. I disse relasjonene er makt ikke fraværende – tvert om. Maktforhold er avgjørende for sikkerhet, hva som kan trygges og hvilke begrensninger det blir på den sikkerheten kvinner (og andre) som utsettes for vold i nære relasjoner kan oppleve.

I empirien jeg undersøkte var disse kvinnene utsatt for en symbolsk voldsbruk. Den kom til uttrykk i politiets avvisning av dette som lovbrudd, men også gjennom at krisesenterrepresentantene holdt tilbake krav overfor lokale myndigheter og helse- og rettsvesen. Samtidig la krisesenterrepresentanter vekt på kvinnenes eget ansvar for å ta «riktige valg». Dette ble begrunnet med den veletablerte kvinnepolitiske og liberale ideen om «empowerment». På grunn av de maktrelasjonene som inngår i å tilskrive noen å ha blitt «empowered» kan ideen virke befriende, dog også undertrykkende (Dean 1999: 67, 70; Stuvøy 2010b). Det grunnleggende analytiske spørsmålet i et slikt sikkerhetsperspektiv dreier seg om å forklare maktens funksjon i ulike relasjoner, som ikke er det samme som maktens intensjon. Det er slik symbolsk makt blant andre Chandler (2008) og Grayson (2010) trekker fram i sammenhengen mellom human security og det nyliberale styringsparadigmet som ble nevnt ovenfor. Betydningen av symbolsk makt har også blitt vist i andre sammenhenger. I en undersøkelse av den private sikkerhetstjenesten i forbindelse med USAs utenrikspolitikk og krigen i Irak, viste Anna Leander (2005) hvordan den private sikkerhetsbransjens tekniske, militære og organisatoriske forståelser av sikkerhet ble operasjonalisert. Den ga selskapene en autoritet og legitimitet i amerikansk utenrikspolitikk som bidro til militarisering av sikkerhetspolitikken.4 De hadde makten til å definere hva som oppfattes som riktig og tas for gitt. Igjen er spørsmålet hva som oppfattes som legitimt.

I andre vurderinger av relevante påvirkningsfaktorer for human security er ikke makt like sentralt. For eksempel har Glasius (2008) valgt å legge vekt på operasjonalisering. Hun tegner bildet av en idealtypisk «human security-worker». Denne «human security-arbeideren» beskrives som «a highly trained professional, graduated from a human security academy» (Glasius 2008: 50). Skoleringen fra «akademiet» skal inkludere kunnskap om og forståelse for militære og politifaglige oppgaver, utviklingsarbeid og praktisk-organisatoriske så vel som juridiske ferdigheter. Glasius ser for seg en blanding av elementer fra militær kontroll og styringsideer, fra solidaritetsarbeid kombinert med sensitivitet for det inntrykket – og jeg føyer til, fotavtrykket – internasjonalt personell gjerne har etterlatt seg i forbindelse med internasjonale operasjoner. Det gjelder i økonomisk forstand, når internasjonale hjelpearbeidere med høy lønn blir en faktor som bryter ned lokale økonomiske forhold. Og videre, i politisk forstand, når de individene som hjelpen er ment for blir mistenksomme mot «gjestene», både deres livsførsel og agenda, dvs. interesser. Skissen til den idealtypiske internasjonale human security-arbeideren Glasius ser for seg, inkluderer derfor omfattende kunnskaper og ferdigheter. I tillegg er en vesentlig kompetanse å kunne reflektere over egen og andres respons på konkrete oppdrag og samfunnsutviklingen – lokalt og globalt. Dette kan fungere som en påminnelse om det mangfold av aspekter som må tas hensyn til når man arbeider med internasjonal utvikling og freds- og statsbygging på ulike måter. For Glasius er problemet nettopp at de ulike oppgavene – fra informasjonsinnhenting (spionens oppgave), kontrollfunksjonen (soldaten og politibetjentens oppgave), lindring av nød (hjelpearbeideren) og organisering (byråkraten) – ikke har blitt sett på i et helhetlig og integrert perspektiv. Den nye profesjonen – the human security worker – er ment å imøtegå og fylle denne mangelen og slik personifisere et helhetlig perspektiv på sikkerhet.

I praksis vil denne human security-arbeideren i en hvilken som helst kontekst stå overfor utfordringen med å vurdere og prioritere hvilke sikkerhetsutfordringer som er mest relevante. En vektlegging av subjektivitet vil kunne gi informasjon om en rekke individuelle erfaringer og meninger. Samtidig er det å forvente at ulike interesser og verdier som enkeltpersoner har, preger deres vurderinger av sikkerhet og den situasjon de befinner seg i. «Human security-medarbeideren» må derfor forholde seg til makt, interesser og identitet som setter sitt preg på oppfatninger om sikkerhet. Hun eller han må trenes i å kritisk vurdere hvordan disse faktorene virker inn på de ulike sikkerhetsoppfatningene og dermed hvilke tiltak som oppfattes som akseptable, dvs. legitime. Sikkerhetiseringsperspektivet kan for eksempel være relevant. Human security-arbeideren kan trenes i å betrakte, studere og forklare sikkerhet som prosess. Som analytisk innfallsvinkel er sikkerhetisering forankret i et verdisyn der målet er politisering – ikke sikkerhetisering (Wæver 1995). Det innebærer at demokratiske prosesser, for- og motargumenter, åpenhet og deltakelse bør stå sentralt i de prosesser der sikkerhetsproblemer håndteres. Et spørsmål er da for eksempel hvilken rolle «human security-arbeideren» kan innta i en slik sammenheng. Og da er det samtidig relevant å spørre: Hvem er han/hun ansvarlig overfor?

Human security har blitt beskrevet som et uttrykk nettopp for sikkerhetisering: sikkerhet brukes som en alarmklokke for å få oppmerksomhet om utviklingsproblemer der målet er å oppnå større politisk prioritering fulgt av tildeling av mer ressurser (Glasius 2008: 40). Med en vektlegging av sammenhengene mellom sikkerhet og utvikling, kjent som «security-development nexus», har utviklingsindustrien, FN og Verdensbanken befestet ideen om utvikling som grunnlag for internasjonal sikkerhet: underutvikling fører til konflikt, og vice versa (Peoples & Vaughan-Williams 2010: 128). Slike etablerte oppfatninger og de prioriteringer de avføder bør utfordres, stadfester Glasius (2008). Dette synspunktet støttes av Stern og Öjendal (2010: 8) som i likhet med Glasius spør hva som ligger i begrepet «security-development-nexus». Hvilke konsekvenser bør en slik sammenveving av utvikling og sikkerhet ha i form av politiske tiltak? Det er nødvendig å utforske ulike oppfatninger og problematisere mulige politiske tiltak. Chandler (2011: 124) tilskriver nettopp mangel på politisk debatt og opposisjon en rolle som driver i utviklingen av human security som tatt for gitt. Human security er et begrep som vektlegger at folk er sårbare hvis de ikke får grunnleggende behov dekket. Denne sårbarheten kan bli en ressurs for å få gjennomslag politisk, også i argumentasjon om bruk av makt.

Human security har også blitt oppfattet som del av en større tendens der dagens sikkerhetstrusler og sammenhengen mellom dem gir grobunn for en idé om Armageddon eller dommedag som nær forestående. På denne måten kan begrepet romme ulike samfunnsmessige utfordringer: narkotika, smittsomme sykdommer, terrorisme, fattigdom og forurensning (Chandler 2008b: 435). En såkalt «human security-arbeider» slik Glasius forestiller seg, vil derfor ha en mengde ulike tema innenfor sitt arbeidsområde. Det byr i seg selv neppe på vanskeligheter. Utfordringen ligger i at ulike krisesituasjoner rommer forskjellige økonomiske, sosiale, politiske og kulturelle maktforhold. Det er krevende å gi et nyansert nok overordnet bilde på slike situasjoner og videre forklare hvordan de utvikler seg som de gjør, i en lokal, regional og global kontekst. Helhetlig tenkning er krevende, og samtidig finnes det neppe bare ett helhetlig bilde. Glasius (2008: 32) hevder allikevel at human security inneholder byggesteiner for et paradigmeskifte. Hun ser det som en styrke at begrepet ikke er splittet opp og definert mer instrumentelt. Denne tøyeligheten er, oppmuntrer Glasius, en mulighet til å nærme seg en ny og helhetlig forståelse av sikkerhet.

Selv om det er utfordrende å tenke helhetlig i en gitt kontekst, er det kanskje nettopp dette human security-arbeideren kan bidra med gjennom å samle erfaring over tid. Slik kunnskap kan imidlertid også være en maktressurs. Også human security-arbeideren vil ha makt til blant annet å fremme sitt syn og sine vurderinger. Et videre spørsmål er derfor hvordan ulike diskurser blir dominerende. Dette er viktig når eliter kan ta ulike perspektiv til inntekt for politiske avgjørelser. Som kunnskapsfelt berører human security derfor grunnleggende politiske spørsmål om ansvar og ansvarliggjøring i internasjonal politikk.

Fragmentering, legitimering og ansvar i global politikk

På 2000-tallet har internasjonal sikkerhetspolitikk i stor grad vært preget av krigen mot terror. Militær maktbruk har blitt et sentralt politisk verktøy, blant annet i Afghanistan, Irak og Libya. Disse militære operasjonene har blitt kombinert med tankegodset i menneskelig sikkerhet. Eksempler er å finne i støtten til normen om ansvaret for å beskytte enkeltpersoner mot overgrep (Responsibility to Protect – R2P) samt i FNs sikkerhetsrådsresolusjoner om beskyttelse av sivile og sikkerhet for kvinner og barn. Å ivareta sikkerhet «hjemme» er gjennom disse krigene koblet sammen med omtanke for andre. I Glasius vurdering har dette tankegodset fått gehør: «The human security paradigm, on the other hand, treats formerly ‘realistic’ concerns for the security of one’s own polity and formerly ‘ethical’ concerns for human beings elsewhere as inseparable, and has found a fair measure of acceptance for this viewpoint» (Glasius 2008: 39). Humanitære intervensjoner betraktes som et sikkerhetstiltak på vegne av egen befolkning, og etiske overbevisninger som reflekterer et menneskelig sikkerhetsperspektiv, har bidratt til legitimering av slik maktbruk. På denne måten kan human security sies å ha symbolmakt. Det var også funksjonen begrepet hadde da Norge og Canada i 1998 sammen la fram human security som det sentrale prinsippet for utenrikspolitikken. Begge landene kunne slik bekrefte sine roller som «humanitære» eller «idé»-makter i internasjonal politikk (Suhrke 1999).5

For utviklingen av ideer og makt i internasjonal politikk er ikke-statlige organisasjoner og transnasjonale nettverk sentrale. De er med på å definere hvem som bør få oppmerksomhet, beskrive omgivelsene/konteksten de befinner seg i og hvordan problemer bør løses i internasjonal politikk. Da slike organisasjoner økte i antall på 1970-tallet (Iriye 2002), gjorde de gjerne krav på å bli oppfattet som representanter for svake grupper og underbelyste saker. Deres roller og makt i internasjonal politikk har siden utfoldet seg i dialog med internasjonale organisasjoner og stater på blant annet en rekke internasjonale konferanser. Generelt kan slike relasjoner og diskusjoner bidra til å forme veikart for en ønsket politisk utvikling. De kan også bli en strategisk ressurs i rettferdiggjøring av ulike politiske valg eller definere grunnleggende, retningsgivende normer for institusjoner og internasjonal politisk styring (Goldstein & Keohane 1993: 12). I global politikk kan NGOer derfor betraktes som deltakere i en kamp om ideer og posisjoner der de utøver makt på ulike måter. Dette ble relevant for utviklingen av human security som praktisk politikk. Et eksempel er landmine- eller Ottawa-konvensjonen fra 1997 der NGOer var en viktig driver i prosessen. NGOer hadde kunnskap om effektene av landminer og formulerte forventninger om en slutt på bruken av disse (Neumann & Sending 2006). Slik bidro de til selve problemforståelsen og til utformingen av politiske løsninger.

I praksis kan NGOer være både samarbeidspartnere for diplomater og politikere samtidig som de kan være deres opponenter og kritikere. Forholdet mellom stater og NGOer er dermed ikke et nullsum-spill der NGOers makt reduserer statens makt (ibid). Isteden kan NGOer gi staten mulighet til å utøve makt på nye måter – gjennom NGOene (ibid.). Grayson (2010: 505–506) beskriver den rollen NGOer har fått som talerør i sikkerhetspolitikken som en liberalisering av hvem som kan gjøre krav på å ha en autoritativ mening om sikkerhet. Dette legitimerer et menneskelig sikkerhetsparadigme. Samtidig stiller Grayson spørsmål ved om dette har bidratt til en endring av eksisterende strukturer og maktforhold eller styrket tradisjonelle, statssentrerte oppfatninger av sikkerhet (ibid.).

Transnasjonale nettverk av aktivister og NGOer har krevd endring i internasjonal sikkerhetspolitikk og lagt vekt på etikk, verdier og transnasjonale problemer (Chandler 2004). Et slikt perspektiv er gjenkjennelig i vektleggingen av individer, livsvilkår og det globale, politiske ansvar i menneskelig sikkerhet. Empirisk kan dette for eksempel knyttes til mobilisering for kvinner og sikkerhet i FN. Fra det internasjonale arbeidet med vold mot kvinner på 1970-tallet til lobbyarbeid for vedtak og implementering av resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet på 2000-tallet, har kvinners sikkerhet blitt satt på den globale politiske dagsorden. Kvinners rett til beskyttelse fra vold i hjemmet og deltakelse i fredsforhandlinger skal ivaretas samtidig som internasjonale fredsoperasjoner skal iverksette likestillingstiltak i egen organisasjon og i felt. Det er blant annet som respons på slikt press at stater oppfattes å ha vendt seg til en mer verdi- og normativt orientert utenrikspolitikk siden slutten av den kalde krigen (ibid.: 355).

Tiden dette skjedde i var også preget av noen konkrete erfaringer oppsummert i rapporter som «An agenda for Peace» under FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali (1992–1996) og Brahimi-rapporten under Kofi Annans tid som FNs generalsekretær (1997–2006). Disse kom i kjølvannet av 1990-tallets kriger i Afrika og Europa, med Mogadishu 1993, Rwanda 1994 og Srebrenica 1995 som symboltunge hendelser. I rapportene ble det internasjonale samfunn i stor grad vurdert som handlingsudyktig. Det ble av mange ansett som viktig at dette måtte endres til fordel for de menneskene som lider under slik passivitet. Dette kan forstås som en kodifisering av internasjonal politikk for det 21. århundre der et human security-perspektiv blir hovedstrøms («mainstream») og legger særlig vekt på et globalt, politisk ansvar (cf. Chandler 2011: 125).

Betydningen NGOer har fått for hvordan et menneskelig sikkerhetsperspektiv har blitt omsatt til politisk praksis internasjonalt, kan også ses i sammenheng med nasjonal politisk utvikling. Chandler (2003) argumenterer for at framveksten av en human security-agenda bør vurderes i lys av en innenrikspolitisk endring der etisk utenrikspolitisk retorikk har fått en viktig funksjon. Nasjonale myndigheter klarer ikke å formulere en koherent visjon om nasjonal interesse overfor sin befolkning. I mangelen på strategiske visjoner framstår human security som et verktøy. Chandler forklarer det slik:

But rather than a blank cheque for imperial domination, the rise of the discourse of human security can be read, instead, as a reflection of the disorientation of western elites. First, this exaggeration of threats can indicate a search for a policy agenda rather than a strategic manipulation of one. Second, the exaggeration of fear appears to reflect a real existential crisis within western elites, which have lost their sense of purpose and social connection. Radical critics may be mistaken in understanding the human security agenda as a confident assertion of a new post-imperial ’empire’, rather it can be better grasped as reflecting a sense of weakness and lack of capacity (2011: 125).

Innledningsvis legger Chandler vekt på at den nye sikkerhetspolitikken ikke kan stemples utelukkende som vestlig imperialisme. Ideen om en rekke sammenvevde trusler mot menneskelig sikkerhet er snarere et uttrykk for en manglende evne til å definere mening i politikken. En etisk begrunnet intervensjonistisk utenrikspolitikk gir slik mening, påpeker Chandler (2003, 2011). Selv om den ikke nødvendigvis er en valgvinner, fyller den et behov for fellesskap, mening og selvtillit hos de styrende (Chandler 2003: 300). En etisk utenrikspolitikk er samlende for politiske eliter i Europa og USA, og, hevder Chandler, den gir en moralsk autoritet som ikke kan oppnås i nasjonal politikk preget av kompromisser og pragmatisme (ibid.: 301, 303).

I en situasjon der sammenvevingen av sikkerhetsproblemer oppfattes å ha blitt et premiss for politikken, kan strategiske prioriteringer utebli og politikken begrunnes med «gode intensjoner». Bruk av militær makt i andre land er i dette perspektivet en erstatning for en politisk samlende visjon om utenrikspolitisk interesse på nasjonalstatlig nivå (Chandler 2004: 358). NGOer har i denne situasjonen blitt sentrale aktører i den politiske dialogen gjennom å bidra til å legitimere sikkerhetspolitikken i post-kald krig-tiden (Chandler 2011: 124). Det kan stilles spørsmål ved hvilket ansvar NGOer kan tilskrives når deres agenda blir del av staters valg om bruk av militærmakt. Et aktørmangfold bidrar til å gi sikkerhetspolitikken en multilateral karakter, men kan samtidig fragmentere ansvaret for resultatene av denne politikken. For Chandler er ansvarliggjøring et nøkkelord: «Multilateralism and the integration of non-state actors in policy-making is also a reflection of governments’ increasing unwillingness to take accountability for policy making and implementation» (Chandler 2011: 126). I over et tiår har krigen i Afghanistan vært det største internasjonale sikkerhetspolitiske «prosjektet». Både NGOers rolle og regjeringers vurderinger av egen innsats og det ansvaret som følger med, er blant de viktigste spørsmålene som har preget og vil fortsette å prege agendaen i internasjonal politikk i årene som kommer.

Når det gjelder Chandlers kritikk om at det mangler strategiske visjoner og et rammeverk for handling i internasjonal politikk, kan «Refleks»-programmet til Norges tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre (2005–2012) være illustrerende. Støre kan – på samme måte som Chandler – sies å ha skjønt behovet for å (re-)formulere nasjonal interesse. I 2007 tok Støre initiativ til en nasjonal dialog om norsk utenrikspolitikk og lanserte «Refleks» – en agenda for et åpent utenrikspolitisk ordskifte. Forskere, politikere og andre samfunnsaktører har vært delaktige. Det er invitert til folkemøter, og prosjektet har bidratt til utgivelse av en rekke bøker og informasjonsbrosjyrer om Norges utenrikspolitikk. Gjennom åpen dialog skulle Norges utenrikspolitiske interesser formuleres i og for den tiden vi lever i. Til slike prosesser kan det stilles spørsmål til koordinering og inkludering. Og hvis vi drister oss til å tenke utenfor rammen av det norske (utenriks-)politiske feltet, kan vi spørre hvordan visjoner for et internasjonalt politisk fellesskap i dag kan formuleres på måter og i prosesser som oppfattes som demokratiske, åpne og inkluderende. Chandlers dystre analyse er imidlertid at intervensjoner – militær handlekraft – avløser den mer krevende dialogen. Det har en grunnleggende destabiliserende effekt: «the search for a domestic vision through international intervention has consistently been a destabilising and destructive one» (Chandler 2004: 371).

De humanitære ideene som Suhrke identifiserte i norsk-canadisk samarbeid om menneskelig sikkerhet på 1990-tallet, har på 2000-tallet blitt framtredende også i Norges militære maktbruk. Sammenvevingen av etiske betraktninger og statlig interesse har blitt åpenbar i det norske forsvarets internasjonale operasjoner i Afghanistan og Libya. I Afghanistan var norske styrker delaktige fra desember 2002 da NATO overtok ansvaret for International Security Assistance Force (ISAF), som fikk sitt mandat av FN i desember 2001. Norsk deltakelse i kraft av alliansepartnerskapet skulle bidra til å skape sikkerhet for afghanere, for Norge og for det internasjonale samfunn i et globalt perspektiv. I tråd med sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet fra år 2000, har kvinners sikkerhet blitt viet spesiell oppmerksomhet i Afghanistan (Lippe & Stuvøy 2013). I Libya var mandatet for maktbruk gitt i sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) om å beskytte sivilbefolkningen fra Mohammar Gadaffis overgrep. Den norske regjeringen uttrykte støtte til ansvaret om å beskytte – R2P – per sms og synliggjorde med det en forståelse av legitimitet som en standard, et slags kriterium som må oppfylles.6 Dette illustrerer godt Chandlers poeng om at det er enkelt å fremme et standpunkt som kan hevdes å være etisk forankret (Chandler 2003: 303). Det er imidlertid vanskelig å holde regjeringer ansvarlig for en slik retorikk. Kritisk evaluering er også krevende fordi enhver positiv trend kan tas til inntekt for den etisk forankrede politikken (ibid.: 303). De negative konsekvensene som følger av intervensjoner og militær maktbruk underordnes etiske motiv. Chandler beskriver dette som «retorikk uten ansvarlighet», og selv om et globalt ansvar for etiske verdier kanskje finnes moralsk sett, er det ikke forankret i internasjonale politiske institusjoner som kan holdes ansvarlig for en slik politikk (ibid.: 306).

Som normativt politisk grep legger human security-agendaen vekt på forbindelsen mellom mennesker som ikke sitter ved internasjonale forhandlingsbord og de som har slike posisjoner. Sistnevnte skulle presse på for å undersøke og spørre seg føre om hvordan lokalbefolkningen opplever (u)sikkerhet. Individers ulike lokale levekår skulle med dette perspektivet bli del av sentrum i global sikkerhetspolitikk. Av det følger en rekke utfordringer. For eksempel gjelder det oppfatninger om militære og ikke-militære virkemidler i sikkerhetspolitikken, men også mulighetene til å forstå «den andre». Og ansvarliggjøring, slik det ble diskutert over, blir viktig – hvem som skal ta politisk ansvar for den sikkerhetspolitiske utviklingen, og hvordan?

Dette gjør det også tydelig hvordan human security som kunnskapsfelt eksisterer i et spenn mellom to ulike perspektiv. De er adskilt, men det er også en sammenheng som kan bidra til å gi helhetlige bilder på den globale politiske utviklingen. Ett perspektiv retter blikket mot utfordringer slik de oppfattes, erfares og vurderes i et lokalt, sivilsamfunnsorientert og statskritisk perspektiv på sikkerhet. Et mangfold av aktører, deriblant staten, er relevant i dette perspektivet. Med antropologiske briller kan den sosiale organiseringen, betydningen av identitet og interesser, vurderes for hvordan sikkerhet, men også usikkerhet skapes. Det andre perspektivet kommer fram i David Chandlers vurderinger av stater og internasjonal sikkerhet i post-kald krig-tiden. Et hovedpoeng her er at human security har kunnet fungere som en type virkelighetsbeskrivelse som kunne gjøres gjeldende for strategiske valg. Det har blitt et retorisk verktøy, en nær sagt uangripelig rettesnor for et etisk utenrikspolitisk paradigme. Problemet er bare at denne har kunnet legitimere en militær maktbruk, en vestlig intervensjonspraksis som det er tvilsomt hvorvidt faktisk skaper sikkerhet lokalt. Det etiske grunnlaget for slik maktbruk gjør samtidig selve intervensjonene og deres resultater vanskelig å kritisere (Chandler 2003).

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg stilt spørsmål ved hvor human security står som kunnskapsfelt to tiår etter at UNDP lanserte sin etter hvert berømte rapport. Debatten om begreper, metoder og teorier i sikkerhetsstudier har favnet et mangfold av perspektiv og fagfelt. Mitt utgangspunkt har vært at et kunnskapsfelt må forstås dynamisk. Utfordringen har vært å forklare sentrale tendenser og utviklingstrekk på tvers av fagfelt og slik bidra til å vurdere mangfoldet i studiet av human security. Å avgrense dette til de siste tjue årene har ikke til hensikt å ignorere refleksjoner om human security-begrepets røtter i historisk-filosofiske betraktninger om sikkerhet og politisk organisering hos blant andre Hobbes, Locke og Bentham. Politisk endring i tiden etter den kalde krigen fikk betydning for utviklingen av human security. Dette begrunner avgrensningen her, samtidig som grunnleggende spørsmål om makt og sosial og politisk organisering forblir dagsaktuelle i et sikkerhetsperspektiv.

Human security-begrepets liberale kjerne, vektlegging av individet og sikkerhet som «empowerment» ble i utgangspunktet koblet til et kritisk perspektiv på internasjonal politikk. Den utfordret fokuset på staten og dermed statssentrismen som kvintessensen i det dominerende realismeparadigmet. Dette kunne kritiseres fordi staten rent faktisk gjennom krigshandlinger framsto som kilde til usikkerhet, ikke sikkerhet, for egen befolkning. Samtidig kunne ikke-statlige aktører, som fra 1970-tallet hadde fått større spillerom på den internasjonale politiske arena, bidra til å definere og utforme hvordan sikkerhet skulle forstås og møtes med politiske tiltak. Det så vi for eksempel i spørsmålet om landminer og «kvinner, fred og sikkerhet»-agendaen i internasjonal politikk. Et grasrotperspektiv ble gjort relevant for å forstå ulike dimensjoner av sikkerhet og hvordan individer (og grupper) oppfatter disse. Dette ga grunnlag for empiriske undersøkelser, men også for diskusjoner om den analytiske verdien av human security.

Argumentet i denne artikkelen er at spenninger gjør human security interessant som kunnskapsfelt. Som jeg har vist i artikkelen, kritiseres human security som politisk praksis blant annet fordi det brukes til å rettferdiggjøre militær maktbruk og forsvar av status quo. Tankegodset i human security har blitt integrert i statlig politikk og tilpasset overordnede maktpolitiske hensyn. Det stilles derfor rimelig nok spørsmål ved om human security er kooptert til forsvar for statlig sikkerhetspolitikk på en slik måte at det taper relevans (Peoples & Vaughan-Williams 2010: 132). I kontrast til dette er human security også et rammeverk for å «fange» virkeligheten og forstå sikkerhet på lokalt nivå. Dette skaper et spenn i human security som kunnskapsfelt mellom den dype, kontekstuelle forståelsen og et helhetlig bilde eller makroperspektiv på sikkerhet. Det er utfordrende å beskrive dette spenningsforholdet da det er snakk om politiske nivåer som er sammenvevd. Jeg mener blikket på lokale forhold – mikronivå – ikke kan betraktes isolert fra maktpolitikk på makronivå. En pragmatisk konsekvens er å kontinuerlig være tydelig på når og hvordan sikkerhet lokalt preges – i større eller mindre grad – av globale maktstrukturer.

I de tjue årene som har gått siden rapporten om «New dimensions of security» ble lansert, har globale maktpolitiske forhold endret seg. Det har virket inn på den politiske relevansen av human security. Begrepets styrke og potensial for videre utvikling av kunnskapsfeltet kan ligge i muligheten til å identifisere, kritisere og endre de maktforhold perspektivet tas til inntekt for og legitimerer. Utviklingen av human security har vært preget av nysgjerrighet og åpenhet for ulike teoretiske og metodiske perspektiv. Med utgangspunkt i Chandlers arbeid er den kritiske politiske analysen sentral. Det handler ikke minst om å vurdere hvilke forutsetninger som blir lagt til grunn, og gjerne tatt for gitt, når sikkerhetspolitikken utformes. For eksempel, hvilken sikkerhet – og usikkerhet – fremmes gjennom at NATO-landene følger målsetningen fra fjorårets toppmøte i Glasgow om å øke forsvarsbudsjettene i årene som kommer? Som kunnskapsfelt har human security håndtert ulike spenninger i oppfatninger om sikkerhet, lokalt og globalt. Slik innsikt er også relevant for evalueringer av blant annet norsk og vestlig utenrikspolitisk praksis og krigføring på 2000-tallet.

Om artikkelen

En stor takk går til de anonyme fagfellene og redaktørene i Internasjonal Politikk samt til Berit von der Lippe, Berit Kristoffersen og Brigt Dale for kommentarer og diskusjoner i arbeidet med denne artikkelen.

Litteratur

Adler-Nissen, Rebecca (red.) (2013) Bourdieu in International Relations. Rethinking Key Concepts in IR. The New International Relations. London og New York: Routledge, Taylor & Francis Group.

Booth, Ken (2007) Theory of World Security. Cambridge: Cambridge University Press.

Booysen, Frikkie (2002) The Extent of and Explanations for International Disparities in Human Security. Journal of Human Development 3(2): 273–300.

Buzan, Barry & Lene Hansen (2009) The Evolution of International Security Studies. Cambridge: Cambridge University Press.

Buzan, Barry, Ole Wæver & Jaap De Wilde (1998) Security: A New Framework for Analysis. Boulder, London: Lynne Rienner Publishers.

Chandler, David (2003) Rhetoric without Responsibility: The Attraction of 'Ethical' Foreign Policy. British Journal of Politics and International Relations 5(3): 295–316.

Chandler, David (2004) Culture Wars and International Intervention: An 'Inside/Out' View of the Decline of National Interest. International Politics 41: 354–374.

Chandler, David (2007) Hollow Hegemony: Theorising the Shift from Interest-Based to Value-Based International Policy-Making. Millennium – Journal of International Studies 35(3): 703–723.

Chandler, David (2008a) Human Security II: Waiting for the Tail to Wag the Dog – a Rejoinder to Ambrosetti, Owen and Wibben. Security Dialogue 39(4): 463–469.

Chandler, David (2008b) Human Security: The Dog That Didn't Bark. Security Dialogue 39(4): 427–438.

Chandler, David (2011) Rethinking Global Discourses of Security. I David Chandler & Nik Hynek (red.) Critical Perspectives on Human Security. Rethinking Emancipation and Power in International Relations. London og New York: Routledge (114–128).

Dean, Mitchell (1999) Governmentality. Power and Rule in Modern Society. London: Sage.

Ewan, Pauline (2007) Deepening the Human Security Debate: Beyond the Politics of Conceptual Clarification. Politics 27(3): 182–189.

Gjørv, Gunhild Hoogensen (2012) Security by Any Other Name: Negative Security, Positive Security and a Multi-Actor Security Approach. Review of International Studies (1): 1–25.

Glasius, Marlies (2008) Human Security from Paradigm Shift to Operationalization: Job Description for a Human Security Worker. Security Dialogue 39(1): 31–54.

Goldstein, Judith & Robert O. Keohane (1993) Ideas and Foreign Policy: An Analytical Framework. I Judith Goldstein & Robert O. Keohane (red.) Ideas & Foreign Policy. Beliefs, Institutions, and Political Change. Cornell: Cornell University Press (3–30).

Grayson, Kyle (2010) Human Security, Neoliberalism and Corporate Social Responsibility. International Politics 47(5): 497–522.

Hansen, Lene (2000) The Little Mermaid's Silent Security Dilemma and the Absence of Gender in the Copenhagen School. Millennium – Journal of International Studies 29(2): 285–306.

Hoogensen, Gunhild & Kirsti Stuvøy (2006) Human Security, Gender and Resistance. Security Dialogue 37(2): 207–228.

Iriye, Akira (2002) Global Community. The Role of International Organizations in the Making of the Contemporary World. Berkeley, Los Angeles, London: University of California Press.

Jacob, Cecilia (2014) Practicing Civilian Protection: Human Security in Myanmar and Cambodia. Security Dialogue 45(4): 391–408.

King, Gary & Christopher J. L. Murray (2001/2002) Rethinking Human Security. Political Science Quarterly 116(4): 585–610.

Kostovicova, Denisa, Mary Martin & Vesna Bojicic-Dzelilovic (2012) The Missing Link in Human Security Research: Dialogue and Insecurity in Kosovo. Security Dialogue 43(6): 569–585.

Krause, Keith (2005) Human Security: An Idea Whose Time Has Come? Sicherheit und Frieden 23(1): 1–6.

Krause, Keith & Oliver Jütersonke (2005) Peace, Security and Development in Post-Conflict Environments. Security Dialogue 36(4): 447–462.

Leander, Anna (2005) The Power to Construct International Security: On the Significance of Private Military Companies. Millennium – Journal of International Studies 33(3): 803–826.

Liotta, P. H. (2004) A Concept in Search of Relevance. Security Dialogue 35(3): 362–363.

Lippe, Berit von der (2012) Gendered War Rhetoric, Rhetoric of Silence. I Christian Kock og Lisa Villadsen (red.) Rhetorical Citizenship and Public Deliberation. PA: Pennsylvania State University Press (153–168).

Lippe, Berit von der & Kirsti Stuvøy (2013) Kvinnefrigjøring og krig – En selvmotsigelse? FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og kvinners rettigheter i Afghanistan. Nytt Norsk Tidsskrift 30(1): 41–52.

Lonergan, Steve, Kent Gustavson & Brian Carter (2000) The Index of Human Insecurity. AVISO Series, GECHS Project, vol. 6.

Newman, Edward (2004) A Normatively Attractive but Analytically Weak Concept. Security Dialogue 35(3): 358–359.

Neumann, Iver & Ole Jacob Sending (2006) Governance to Governmentality: Analyzing NGOs, States and Power. International Studies Quarterly 50(3): 651-672.

O'Brian, Karen L. & Robin M. Leichenko (2000) Double Exposure: Assessing the Impacts of Climate Change within the Context of Economic Globalization. Global Environmental Change 10: 221–232.

Owen, Taylor (2004a) Challenges and Opportunites for Defining and Measuring Human Security. Disarmament Forum(3): 15–24.

Owen, Taylor (2004b) Human Security – Conflict, Critique and Consensus: Colloquium Remarks and a Proposal for a Threshold-Based Definition. Security Dialogue 35(3): 373–387.

Paris, Roland (2004) Still an Inscrutable Concept. Security Dialogue 35(3): 370–372.

Peoples, Columba & Nick Vaughan-Williams (2010) Critical Security Studies: An Introduction. London: Routledge.

Pouliot, Vincent (2007) «Sobjectivism»: Towards a Constructivist Methodology. International Studies Quarterly 51(2): 359–384.

Roberts, David (2006) Human Security or Human Insecurity? Moving the Debate Forward. Security Dialogue 37(2): 249–261.

Stern, Maria (2001) Naming in/Security – Constructing Identity: 'Mayan-Women' in Guatemala on the Eve of 'Peace': Dep. of Peace and Development Research, Göteborg University.

Stern, Maria & Joakim Öjendal (2010) Mapping the Security–Development Nexus: Conflict, Complexity, Cacophony, Convergence? Security Dialogue 41(1 ): 5–30.

Stuvøy, Kirsti (2009) Security under Construction: A Bourdieusian Approach to Non-State Crisis Centres in Northwest Russia. PhD thesis, University of Tromsø, Faculty of Social Sciences, Department of Political Science.

Stuvøy, Kirsti (2010a) Human Security Research Practices: Conceptualizing Security for Women´s Crisis Centres in Russia. Security Dialogue 41(3): 279–299.

Stuvøy, Kirsti (2010b) Symbolic Power and (In)Security: The Marginalization of Women’s Security in Northwest Russia. International Political Sociology 4: 401–418.

Suhrke, Astrid (1999) Human Security and the Interests of States. Security Dialogue 30(3): 265-276.

Tambs-Lyche, Harald (2006) Antropologien og staten. Et mothegemonisk perspektiv. Norsk Antropologisk Tidsskrift 17(3): 201–211.

Turner, Mandy, Neil Cooper & Michael Pugh (2011) Institutionalised and Co-Opted: Why Human Security Has Lost Its Way. I David Chandler & Nik Hynek (red.) Critical Perspectives on Human Security. Rethinking Emancipation and Power in International Relations. London og New York: Routledge, Taylor & Francis Group:(83–96).

UNDP (1994) Human Development Report 1994: New Dimensions of Human Security. New York: United Nations Development Programme.

Villumsen, Trine (2008) Theory as Practice and Capital. NATO in a Bourdieusian Field of Security in Europe: Towards a Sociological Approach to IR. PhD Thesis, Department of political science, University of Copenhagen.

Wæver, Ole (1995) Securitization and Desecuritization. I Ronnie D. Lipschutz (red.) On Security. New York: Columbia University Press (46–86).

Wæver, Ole et al. (1993) Identity, Migration and the New Security Agenda in Europe. London: Pinter Publishers.

Winslow, Donna & Thomas Hylland Eriksen (2004) A Broad Concept That Encourages Interdisciplinary Thinking. Security Dialogue 35(3): 361–362.

1Human security oversettes som menneskelig sikkerhet. Det engelske uttrykket brukes gjerne også på norsk, og i denne artikkelen veksler jeg derfor mellom de to.
2Se «Et glimt av USA», av Hanne Østli Jakobsen, i Morgenbladet nr. 30, 1.–7. august 2014, s. 5.
3For en innsiktsfull presentasjon og diskusjon om relevansen av Bourdieu i internasjonale relasjoner, se for eksempel Adler-Nissen (2013).
4Se også Trine Villumsen (2008) som har undersøkt eksperters rolle, dvs. makt, i kunnskapsproduksjon i tilknytning til NATO.
5Canada anses for å ha vært den mest aktive pådriveren for human security som rettesnor for utenrikspolitikken, foran Norge (Glasius 2008: 33). Glasius (ibid.) begrunner Canadas pådriverposisjon ved å vise til landets ledende rolle i forhandlingene om minekonvensjonen og Romatraktaten som etablerte Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Som medlem av FNs sikkerhetsråd tok Canada også opp human security i dette forum. Norges «resultatliste» med hensyn til human security som sentralt prinsipp for landets utenrikspolitikk er imidlertid langt fra blank. Human security kom til syne i det multilaterale sikkerhetsarbeidet med landminekonvensjonen, der norske aktører var aktive. Kimberly-prosessen om diamanter og etableringen av ICC som Norge også støttet, er andre eksempler (Chandler 2008b: 432). Det nyeste engasjementet fra norsk side er etableringen av vaksinealliansen GAVI. Generelt er health governance et sentralt tema for dagens norske human security-agenda. Et fellestrekk for alle disse initiativene er at de er multilaterale og gir ikke-statlige aktører en sentral rolle i utformingen og implementeringen av politikken.
6http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Tok-beslutningen-om-kampfly-pa-telefon-5116745.html (publisert 19. april 2011).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon