China Rising: Peace, Power and Order in East Asia

David C. Kang

New York: Columbia University Press 2007

When China Rules the World: The End of the Western World and the Birth of a New Global Order (2nd ed.)

Martin Jacques

London: Penguin Books 2012

China Goes Global: The Partial Power

David Shambaugh

Oxford: Oxford University Press 2013

De to århundrene vi senest har lagt bak oss har sett stormakter og supermakter komme og gå, og verdensordener bli skapt og gjenskapt. Felles for de nasjoner som i moderne tid har kappes om verdensherredømmet, er imidlertid at de har definert seg innenfor det som gjerne kalles den vestlige kulturkrets, som i etterkant av den industrielle revolusjonen hadde klart å oppnå dominans over det meste av jordens resterende territorier. Britiske og franske kolonivelder vek plass for den kalde krigens bipolare kappestrid, som igjen munnet ut i en amerikanskledet verden. Supermaktens stafettpinne har inntil nylig blitt sendt frem og tilbake innenfor den engere sirkel av land samlet rundt det nordlige Atlanterhav. Kinas inntreden på verdensscenen som en ny aspirerende stormakt med økonomisk og politisk potensial til å endre verden i sitt bilde, innebærer for første gang i moderne tid et brudd med denne vestlige dominansen.

Som den første stat på et par hundre år med potensial til å utfordre den eksisterende verdensordenen fra utsiden av den eurosentriske kulturkrets, har Kinas raskt økende maktposisjon internasjonalt en ekstra dimensjon til den strategiske usikkerhet som alltid preger en epoke definert av endringer i den globale maktbalansen. Dette fordrer spørsmål om hvorvidt de mekanismer og målestokker vi har kunnet lene oss på for å analysere den nære fortids maktskifter, fremdeles er like gyldige når den nye tronpretendenten kommer fra den uvante siden av det eurasiske kontinent. Kina har allerede brakt økonomiske og politiske teorier i ulage ved å klare å kombinere en særs suksessrik markedsøkonomi med et autoritært politisk system bygget på kommunistiske grunnvoller. For et fag som internasjonale relasjoner, hvis akademiske utvikling til en selvstendig fagtradisjon har funnet sted i nettopp disse hundreårene med europeisk dominans, er dette en spørsmålsstilling som bør fordre til ettertanke. Medfører de universalistiske antagelser som flere teoriretninger innen IR preskriberer, riktighet i en verden hvor Asia og ikke Europa er midtpunktet, eller er dette et uttrykk for en vestlig hybris som ikke tar høyde for det særegne hos en kinesisk stat hvis ledere ynder å understreke er av en enestående partikulær art?

Dette er problemstillinger som går til kjernen av hvordan Kina vil engasjere seg i det regionale og globale politiske systemet i årene fremover, og derfor er det per definisjon også ett av de viktigste spørsmålene i internasjonal politikk i det nyss påbegynte 21. århundret. Spørsmålet er dermed ikke overraskende blitt gjenstand for betraktelig akademisk oppmerksomhet. Et sett bøker har trådt frem som sentrale premissleverandører i debatten om hvorvidt Kina er en «normal» aspirerende verdensmakt; David C. Kangs China Rising fokuserer på det regionale aspektet av Kinas fremvekst med sin analyse av Øst-Asia. Martin Jacques’ mye omtalte When China Rules the World tar for seg spørsmålet på globalt nivå, mens David Shambaughs nye referanseverk China Goes Global utfordrer begge de to foregående bøkene på sentrale premisser.

David C. Kang, som innehar en posisjon som professor i internasjonal politikk ved University of Southern California, har over flere år utforsket Øst-Asias politiske systemer i fortid og nåtid. Han deler med Martin Jacques en overbevisning om at den historiske og kulturelle arven i regionen har ledet til et syn på internasjonale relasjoner som skiller seg fra det vi i den vestlige kulturkrets har vennet oss til å anse som den normale. I hans magnum opus om temaet, som utkom på Columbia University Press i 2007, søker han å finne svaret på hva han definerer som en gåte store deler av vestlig akademia har mislykkes i å forklare: Hvorfor har ikke Kina, i løpet av sine tre tiår med eksplosiv økning i politisk og økonomisk makt, blitt offer for forsøk på maktbalansering fra de andre landene i regionen? Og hvordan kan det ha seg at en region som har opplevd en slik grunnrystende endring av maktfordelingen har blitt mer fredelig istedenfor mindre i løpet av denne perioden? Svaret kan kort oppsummeres gjennom tittelen på hans tidligere International Security-artikkel om temaet; vestlige analytikere har gjort seg skyldige i «Getting Asia Wrong». Når flere av de ledende teoriretningene innen internasjonale relasjoner innehar det standpunkt at deres begreper og analyseverktøy er universelt gyldige, innebærer dette etter Kangs syn at man projiserer teorier utviklet for å forklare særegne europeiske forhold over på en region med andre historiske, politiske og kulturelle betingelser.

Kangs tese er at kinesisk og østasiatisk utenrikspolitikk bygger på et sett premisser som skiller seg så skarpt fra dem som har dannet grunnlaget for vestlige nasjoners utenrikspolitikk i moderne tid, at konvensjonell eurosentrisk utenrikspolitisk tenkning ikke strekker til som analyseredskap. Kinas økende dominans i Øst-Asia gjør at gamle sinosentriske identiteter spiller stadig større rolle i regionen. Dette er et standpunkt som også utgjør det bærende meningsgrunnlaget for Martin Jacques’ bestselgende When China Rules the World. Jacques trekker imidlertid linjene videre ut til sin ytterste globale konsekvens: det kinesiske verdenssyn vil ikke bare bli grunnlaget for en ny regional orden, men også for en ny global orden. Opprinnelig utgitt i 2009 har boken opplevd å få særs stor oppmerksomhet, og har blitt et referanseverk for et bredt spekter politiske analytikere og forståsegpåere. Den har også blitt en populærvitenskapelig bestselger med et omfang på en kvart million solgte eksemplarer, oversatt til et dusintalls språk, og vært grunnlaget for en suksessfull TED-talk. En revidert og betraktelig utvidet andreutgave av boken kom ut på markedet i 2012; nyutgivelsen har lagt hele tre hundre ekstra sider til en allerede ytterst velspekket bok. Journalisten og akademikeren Martin Jacques, med tilknytning til blant annet Cambridge og Beijings Tsinghua University, hevder at vi står på terskelen til en ny verden, en verden hvor den vestlige verdensordenen er i ferd med å vike plass for en verdensorden bygget på et sett prinsipper dypt rotfestet i en nedarvet kinesisk politisk og kulturell identitet.

Hvilke kinesiske særtrekk er det som spås å omkalfatre det regionale og internasjonale systemet i tiden fremover? Både David Kang og Martin Jacques tar konsekvensene av sitt eget syn på universelle forklaringsmodeller, og griper langt tilbake i historien for å underbygge sitt resonnement ved en grundig presentasjon av hvordan Kina og landene rundt utviklet seg langs en annen politisk akse enn Europa. Kangs bok inngår som en del av et større akademisk prosjekt han lenge har vært engasjert i, nemlig å kartlegge Øst-Asias internasjonale relasjoner i tiden før europeiske kolonimakter brakte det westfalske system til regionen. Som han også formulerer det i East Asia Before the West: Five Centuries of Trade and Tribute (2010), de tre østasiatiske maktene Kina, Korea og Japan utkjempet i løpet av over 600 år bare én større krig seg imellom. Årsaken til dette mener han å finne i det særegne sinosentriske systemet, hvor Kinas dominerende politiske og økonomiske maktposisjon, underbygget av delte normer og institusjoner, skapte et regionalt hierarkisk system som Kinas naboland ikke så seg tjent med å utfordre. Dette er også bakgrunnen for løsningen på Kangs gåte. Gjennom en rad kapitler drøfter David Kang den utenrikspolitiske orienteringen til de ulike landene i regionen og konkluderer med bokens første hovedargument: at Kinas naboer søker sammen med Kina heller enn å ville balansere mot den stigende supermakten. Kina anses ifølge Kang som en mulighet og ikke en trussel.

Årsaken til denne overraskende utviklingen kan, i henhold til bokens annet hovedpoeng, finnes i økonomiske incentiver, og til en viss grad også i betydningen av USAs rolle som sikkerhetsgarantist i regionen, men først og fremst i en særegen regional identitet. Historien viser oss ifølge Kang at Øst-Asia har vært stabilt når Kina har vært den mektige storebroren i laget, det er i fraværet av kinesisk hegemoni i regionen at krig og stridigheter har fått råde grunnen. Som alltid er det en elefant i rommet når Kinas stormaktsposisjon skal diskuteres: den «uunnværlige» nasjonen USA, som passende nok tilegnes et eget kapittel. USAs posisjon skal ifølge boken på ingen måte tas for gitt; riktignok vil de fleste land i regionen gjøre alt for å unngå å måtte velge mellom USA og Kina, men skulle en slik situasjon oppstå, mener Kang det er stor sannsynlighet for at avgjørelsen vil kunne tippe i kinesisk retning.

Kangs argumentasjon følger en logisk konsistent struktur hvor fordypningen i regionens presumptivt fredfulle fortid i de innledende kapitler fører via gjennomgangen av moderne østasiatisk utenrikspolitikk til en konklusjon om at den sistnevnte er basert på den førstnevnte. Statene i Øst-Asia anser Kinas nye maktposisjon som både naturlig og ønskelig, hevder David Kang, en forståelse av regional politikk basert på århundrer med godartet kinesisk dominans basert på konfusianske normer. Å overse denne arven, noe mange analytikere etter Kangs syn er skyldige i, er i beste fall et feilgrep, og i verste fall avslører en uvillighet til å forholde seg til regionens realiteter.

Om det er slik at Øst-Asia er kulturelt predisponert for å akseptere en kinesisk hegemon, ville man anta at Kina også er disponert for å ville innta en hegemonisk posisjon? Kang argumenterer overraskende nok mot dette punktet. Den kinesiske identiteten er ifølge ham preget av over et hundreår av koloniale ydmykelser, noe som har fått Kina til å bli en stat som ærekjært hegner om de westfalske prinsipper om statlig suverenitet, og som derfor har lite ønske om selv å opptre som en hegemon. Denne argumentasjonen utgjør ett av hovedankepunktene mot et verk hvis konklusjoner i økende grad har kommet i hardt vær. Hvis de koloniale erfaringene i Kinas tilfelle har overskrevet tidligere tiders hegemoniske orientering med en nesten paranoid tilslutning til vestlige suverenitetsprinsipper, hvorfor har så ikke det samme skjedd med de andre tidligere koloniserte landene i regionen? Kangs manglende rasjonale for dette er en klar svakhet ved bokens forklaringskraft. Denne svakheten forsterkes ytterligere i takt med at Kangs heller kategoriske uttalelser ser ut til å rime stadig dårligere med empirien i regionen. Å hevde at med unntak av Taiwan er det ingen østasiatisk stat som ruster opp militært eller søker å bygge allianser rettet mot Kina, er et utsagn som står seg dårlig i en tid hvor Øst-Asia har blitt ett av våpenindustriens heteste markeder, og hvor flere av Kinas naboland jobber hardt for å styrke sine allianser med USA. En nylig opinionsmåling fra China Daily viser at over halvparten av kinesere regner med å befinne seg i krig med Japan i fremtiden.

Disse faktorene setter et grelt søkelys på et hovedproblem ved Kangs argumentasjon, nemlig hvorvidt han har bygget sine kausale slutninger på en spuriøs basis. Kina har langt flere naboer enn de østasiatiske stater Kang analyserer, og både Russland, India og Sentral-Asia har i stor grad vist tilsvarende samarbeidsvillige tendenser som de østasiatiske landene de siste årene, uten at disse har vært en del av den gamle sinosentriske østasiatiske verdensordenen Kang legger så stor vekt på. David Kangs avgjørelse om ikke å inkludere disse landene i bokens analyse gjør ham sårbar for kritikk om at han har plukket ut de eksempler som stemmer overens med hans teori, uten å ta nok hensyn til bredere globale og regionale utviklingstrekk med større forklaringskraft. Til tross for at Kang stiller et betimelig spørsmål om hvorvidt europeisk-utviklede teorier som realisme og liberalisme kan anses som universelt gyldige, ender derfor boken opp med å demonstrere vanskelighetene ved å utarbeide partikularistiske forklaringsmodeller. I sin konklusjon anerkjenner da også Kang selv en del av disse problemene, og understreker at Kinas identitet ennå er i fluks og at det er vanskelig å si hvordan den vil utvikle seg videre i takt med at landet stadig øker sin makt i regionen.

Der David Kang kan beskyldes for å ende opp i en noe uelegant spagat i spørsmålet om betydningen av Kinas særegne politiske arv, kjører Martin Jacques det partikularistiske argumentet helt ut i When China Rules the World. Enn videre, der Kang drøfter Kinas rolle som en potensiell regional stormakt, strekker Martin Jacques’ horisont seg langt videre. Som bokens undertittel understreker er den vestlige æra snart slutt, og vi står overfor en ny verdensorden. Denne verdensordenen vil være formet i Kinas bilde, et bilde Martin Jacques hevder vil være radikalt annerledes enn de vestlige oppfatninger vi har vennet oss til å anse som universelle. Med en typisk flair som avslører Jacques’ mangeårige bakgrunn i journalistkretser, leder han leseren først gjennom en perlerad av økonomiske, politiske og kulturelle data og fremskrivninger beregnet på å grunnfeste bokens første hovedargument: at Kina er tilbake som verdens dominerende supermakt.

Det tillagte etterordet tar for seg finanskrisen som det store skillet som vil definere begynnelsen på slutten for det vestlige verdenssystemet. Den vestlige verden har stått for et artig lite avbrekk hvor de klarte å tuske til seg verdensherredømmet i et par århundrer, men dette interregnumet er nå i ferd med å nå slutten. Imidlertid argumenterer Jacques i enda større grad enn Kang for at vestlige land i løpet av sin korte tid ved makten har lagt seg til den uvane å se sine forklaringsmodeller og sin utvikling mot modernitet som universell. Dette har ifølge boken gjort oss blinde for å forstå hvor annerledes den kommende kinesiske verdensordenen faktisk vil være. Jacques’ andre formål med boken er å stikke hull på denne misforståelsen, til fordel for en dypt partikularistisk skildring av Kinas identitet og hvordan denne kommer til å forme fremtidens verden. En verden med Kina i førersetet vil ifølge Martin Jacques være en som er grunnleggende ulik den vi ser i dag.

I sin streben etter å skildre hvem og hva Kina er, setter Martin Jacques opp en liste bestående av en rekke særtrekk. Felles for disse er argumentet om at 2000 år med kinesisk historie har etterlatt seg så dype spor i kinesisk identitet og forståelse av verden at et snaut hundreår med påtvunget tilpasning til det vestlige, westfalske systemet ikke har klart å utradere noen grunnleggende kinesiske kjennetegn som kommer til å lede Kina inn mot en utgave av modernitet som er annerledes enn den som Vesten hittil har ansett som det eneste alternativet. Som sådan, lyder Martin Jacques’ hovedtese, vil Kinas nye supermaktsrolle komme til å endre verden langt mer enn noen av de andre vestlige maktene som i løpet av de siste to hundreårene har byttet på å inneha verdens ledertrøye. Av de viktigste forskjellene er at til tross for at de ytre kjennetegnene på en nasjonalstat er på plass, er Kina fremdeles en sivilisasjonsstat med en utstrekning av et kontinents skala, og med et særegent syn på både etnisitet og statens stilling i samfunnet dannet av årtusener med sentralisert keiserstyre og konfusiansk ideologi. Dette gjør sannsynligheten for et vestlig demokrati heller liten, uten at gammelkommunisten Martin Jacques regner dette som spesielt bekymringsverdig idet han erklærer, ikke ukontroversielt, at den nåværende ettpartistaten innehar både en styringskompetanse og en folkelig legitimitet som ligger på et høyere nivå enn hva som er tilfellet i en lang rekke etablerte vestlige demokratier.

I likhet med Kang ser Jacques dessuten tydelig skyggen av den gamle sinosentriske verdensordenen i Kinas forhold til sine østasiatiske naboland. I motsetning til David Kang hevder han imidelrtid at dette er en arv som med stor sannsynlighet kan komme til å prege Kinas fremtidige utenrikspolitikk, i det han beskriver som et mulig moderne tributtsystem med potensial til å strekke seg også utenfor Øst-Asia til Australia og New Zealand og land i Afrika og Latin-Amerika. Selv om Jacques spår at Kina de neste tyve årene vil fortsette som en status quo-makt, mener han at denne posisjonen vil endre seg naturlig i takt med landets økende maktposisjon. Det boken tolker som de svært realistiske mulighetene for en kollaps i USAs supermaktsposisjon, kan imidlertid føre til at den nye verdensordenen er på trappene tidligere enn antatt. Martin Jacques erklærer fyndig at etter finanskrisen vil ingenting noensinne bli det samme igjen. Et påfallende trekk i etterkant av en slik skråsikker formulering er imidlertid fraværet av et klart bilde av hvordan denne nye verden vil se ut. Innimellom oppramsingene av kinesisk annerledeshet finner man lite materiale som tar for seg hvordan disse kinesiske særtegnene vil utspille seg i praktisk utenrikspolitikk, spesielt i en situasjon hvor de må konkurrere med de eksisterende internasjonale normer som nok er bedre rotfestet enn hva Martin Jacques holder dem for å være. Ikke minst unnlater han å gå nærmere inn på den naturlige spørsmålsstillingen om hvordan kulturelt betingede normer som blir utpekt som enormt særegne for Kina, skal kunne danne legitimitetsgrunnlag for en global dominans.

I sinologenes verden finner man en skillelinje som i sin kjerne dreier seg om kurver. Der Martin Jacques uten blygsel trekker Kinas imponerende vekstkurver inn i fremtiden, ser David Shambaugh med sterk skepsis, og ikke så rent lite frustrasjon, på slike slutninger. Professoren ved George Washington University har en lang fartstid som en av de fremste akademiske røstene innen kinesisk utenrikspolitikk, og med China Goes Global: The Partial Power oppsummerer han en årrekke med nitid og omfattende forskningsarbeid på en rekke kontinenter. Shambaughs bok slår på en velargumentert og analytisk måte bena under Martin Jacques’ argumenter om at Kina er i ferd med å ta over verden. Kapittel for kapittel tar David Shambaugh for seg de forskjellige aspektene ved landets internasjonale engasjement og konkluderer med at Kina til tross for sin store betydning i verden, fremdeles heller enn en supermakt i beste fall kan regnes som en «middelmakt». Han understreker faren for å la seg blende av kvantiteten av kinesisk økonomi i en slik grad at man overser de enorme strukturelle utfordringer Kina står overfor når landet nå er nødt til å prøve å rykke oppover den globale økonomiske næringskjeden for å fortsette sin vekst.

På samme måte som med økonomien går han også i rette med hva han anser som en beklagelig tendens til å overdrive betydningen av Kinas internasjonale engasjement. Som han formulerer det: Kinas fotavtrykk internasjonalt er bredt, men grunt, Kina har mange handelspartnere, men knapt noen allierte. Som sådan er landet ennå ikke mer enn en delvis makt, og det er ingen enkel eller skjebnebestemt vei derfra og til å være i stand til å utfordre USAs solide maktposisjon. I spørsmålet om Kinas identitet, som han tilegner stor plass, gjør Shambaugh rett og skjel for det som er det store ankepunktet ved de to foregående forfatterne, nemlig ved å anerkjenne og analysere den enorme debatten rundt Kinas utenrikspolitiske identitet som finner sted innad i kinesiske politiske og akademiske sirkler. Det som er særegent med Kina er ifølge Shambaugh ikke en klar identitet på tvers av vestlige forestillinger, men tvert imot en usikker og konfliktfylt søken etter en identitet: et Kina som søker status, anerkjennelse og sikkerhet i sin historisk uvante rolle som nasjonalstat. Kina er ennå ikke hverken så mektig eller så annerledes at den utfordrer grunnpilarene i den eksisterende verdensordenen, og David Shambaugh bringer til torgs et godt argument for at det ikke ligger an til å bli en snarlig endring på noen av disse punktene.