Når dette nummeret av Internasjonal Politikk utkommer er det gått en knapp uke siden Nobels fredspris for 2014 ble delt ut i Oslo. I år deler indiske Kailash Satyarthi og pakistanske Malala Yousafzay prisen for sin kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom og for barns rett til utdannelse. «Barn skal gå på skole, ikke utnyttes for økonomiske formål,» skriver Nobelkomiteen i sin begrunnelse, og fortsetter: «I verdens fattige land er 60 prosent av befolkningen i dag under 25 år. Det er en forutsetning for en fredelig utvikling globalt at barn og unges rettigheter respekteres. Særlig i konfliktområder bidrar overgrep mot barn til at konflikter føres videre gjennom generasjoner.»

Vi mener det er på tide at barn løftes frem ikke bare på den internasjonale politiske dagsorden, men også innenfor fagfeltet internasjonal politikk. All forskning fokuserer på ulike sosiale grupper i en aller annen forstand. Noen grupper har tradisjonelt vært veldig synlige i vårt fagfelt, for eksempel stater, statsledere, internasjonale organisasjoner og ulike militante grupperinger. Andre grupper er langt mindre synlige - de omtales sjelden eller aldri i den faglige narrativen. Noen av de viktigste bidragene til fagfeltet internasjonal politikk har kommet nettopp som et svar på denne neglisjeringen av enkelte sosiale grupper, og som et resultat av bevisste anstrengelser for å løfte dem frem. Gender studier i internasjonal politikk – hvor forskningsmiljøer i Norden har vært toneangivende – er et åpenbart eksempel. Et tilsvarende, helhetlig forskningsfokus på barn har foreløpig manglet i fagfeltet. Selv om data knyttet til barn og unge inngår i mange forskningslitteraturer – fra fred- og konfliktforskningen til studier av migrasjon og økonomisk velferd – står barn sjelden i sentrum for denne forskningen. Nå er det kanskje snart barnas tur?

En god utvikling innenfor vårt felt fordrer denne type intern selvkritikk og nytenkning – hvor forskere utfordrer etablerte måter å tenke på og stiller spørsmål ved hvilke problemstillinger og sosiale grupper som settes i sentrum for forskningen. Samtidig skal vår forskning også fungere som en ekstern korreks til praktisk politikk. Mens forskningen i økende grad ser ut til å støtte oppunder og legitimere den politikk som føres, bør den i større grad problematisere og kontekstualisere. Sagt med andre ord: Det bør være et mål for forskningen å kunne tilby et bredere og mer komplekst perspektiv på et politikkfelt enn det beslutningstakere greier å anlegge: Selv på et felt som barnepolitikk, der alle stort sett er enige om at vi skal være snille mot barna.

I dette nummeret av IP har vi hatt som ambisjon å belyse temaet barn i internasjonal politikk fra flere kritiske innfallsvinkler. Vi er stolte av å presentere en mangfoldig spalte, med bidrag fra ulike fagfelt og tradisjoner. Jens Andvig diskuterer i sitt bidrag barnearbeid, barnemishandling og gatebarn i lys av ulike idealer for oppvekst. Cecilie Basberg Neumann problematiserer FNs barnekonvensjon, og avstanden mellom teori og praktisk implementering. Milfrid Tonheim skriver om reintegreringen av barnesoldater etter konflikt. Ingvill Mochmann argumenterer for at krigsbarns utfordringer, som gruppe, bør vies større oppmerksomhet i politikk og forskning. Randi Solhjell peker på behovet for en mer helhetlig tilnærming til temaet barnedødelighet. Artiklene er vidt forskjellige i form og innhold. Men samlet viser de hvordan barn opptrer som subjekter og objekter i internasjonal politikk, hvordan de i særlig grad påvirkes av den politiske konteksten de befinner seg i, og hvordan data om barns vilkår fremdeles er et av de viktigste målene på hvordan ulike samfunn i verden fungerer.

For første gang i vår redaktørperiode har fokusspalten en klar overvekt av kvinnelige bidragsytere, og vårt utvalg synes også å gjenspeile balansen i forskningsmiljøet forøvrig. Om ikke overraskende, så er det påfallende at det først og fremst er kvinnelige forskere som beskjeftiger seg med forskningsspørsmål som handler om kvinner og barn i internasjonal politikk, og videre at disse forskernes viktige arbeid gjerne tar form av egne subfelt. Dette er ikke nødvendigvis problematisk i seg selv, men vi mener det er uhyre viktig at innsikten fra disse studiene også formidles inn i det man kan kalle den dominante forskningslitteraturen, og at de når et bredere publikum.

Vi byr som vanlig også på tre fagartikler i dette nummeret, og alle disse handler om temaer som i aller høyeste grad står i sentrum for debattene i fagfeltet vårt. Marie Haraldstad gir oss et sjeldent innblikk bak kulissene på norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, idet hun drøfter hvilken rolle byråkrater i FD og UD spilte i prosessen som førte til det såkalte «nærområdeinitiativet» Norge fremmet i NATO i 2008. Marte Kjær Galtung og Stig Stenslie skriver om Kinas syn på den arabiske våren og avslører samtidig hvor dramatisk den nye verdensmaktens forståelseshorisont avviker fra USAs. Eirin Rande Ekevold, Jo Jakobsen og Tor Georg Jakobsen tar for seg den innflytelsesrike demokratisk fred teorien. De undersøker antagelsen om at demokratiers pasifistiske velgermasse kan forklare hvorfor demokratier ikke går til krig mot hverandre og argumenterer blant annet for at demokratisk pasifisme er en betinget pasifisme som begrenser seg til bestemte typer krig.

Bokspalten inneholder blant annet to bokessays denne gangen; et om Norges historiske forhold til England og et om Kinas rolle i verden.

Avslutningsvis benytter vi anledningen til å informere om at Kari M. Osland vil vikariere for Kristin Haugevik i redaktørstolen i første halvdel av 2015.

 

Med ønske om en riktig god jul og et godt nytt år til våre lesere,

Kristin Haugevik og Julie Wilhelmsen, redaktører

Morten S. Andersen, bokredaktør