Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Arabisk vår» sett fra Beijing

Dr.philos., Forsvaret stig.stenslie@gmail.com

M.A. sosialantropologi, Forsvaret marte.galtung@gmail.com

  • Side: 453-470
  • Publisert på Idunn: 2014-12-16
  • Publisert: 2014-12-16

Sammendrag

Hvordan har den «arabiske våren» blitt fortolket i Kina? Styresmaktene i Beijing ble tatt på senga av de brå regimeendringene i Midtøsten, og fryktet at uroen skulle inspirere egne opposisjonelle og lede til uro også i Kina. De så opplagte likheter mellom situasjon i Kina og den i Midtøsten før den arabiske våren. Kinesiske politikere og analytikere har i ettertid pekt på flere årsaker til folkereisningene, blant annet manglende politisk reform, nepotisme og korrupsjon, ujevn fordeling, arbeidsledige unge i byene, spredning av internett og vestlig innblanding. I motsetning til vestlige analyser, vektlegger kinesiske studier i liten grad betydningen av sivilsamfunnet, fraværet av et reelt flerpartisystem og sivil-militære relasjoner. Med henblikk på konsekvensene av den arabiske våren er kinesiske analytikere gjennomgående langt mer negative enn de vestlige. Uroen hevdes å ha undergravd stabiliteten i Midtøsten, noe som igjen har skadet regionens økonomiske utvikling og skapt større rom for islamistiske bevegelser.

Nøkkelord: Kina, arabisk vår, vestlig og kinesisk diskurs, regimestabilitet

Abstract

The ‘Arab Spring’ Seen from Beijing

How has the «Arab Spring» been interpreted in China? The authorities in Beijing were taken by surprise by the sudden regime changes in the Middle East, and feared that the unrest would inspire their own opposition and lead to unrest in China too. They saw obvious similarities between the situation in China and that in the Middle East prior to the Arab Spring. Chinese politicians and analysts have since pointed to several reasons for the uprisings, including lack of political reforms, nepotism and corruption, uneven distribution, unemployed young people in cities, the spread of the Internet and Western intervention. Contrary to Western analysis, Chinese studies put less emphasis on the importance of civil society, a genuine multi-party system, and civil–military relations. With regard to the consequences of the Arab Spring, Chinese analysts are in general far more negative than their Western colleagues. The unrest is claimed to have undermined stability in the Middle East, which in turn has hurt the region’s economic development and created more room for Islamist movements.

Keywords: China, Arab Spring, Western and Chinese discourse, regime stability

 

Målet med denne artikkelen er å vise og forklare forskjellen på vestlig og kinesisk fremstilling av «den arabiske våren». I Vesten brukes den arabiske våren med referanse til revolusjonene som førte til at de autoritære regimene i Tunisia og Egypt falt tidlig i 2011, og som snart spredte seg til land som Syria, Bahrain og Jemen. I Kina omtales den arabiske våren i de fleste tilfeller som «uroen i Midtøsten» (中东动荡, zhongdong dongdang) eller «omveltningene i Midtøsten» (中东剧变, zhongdong jubian), og mer sjelden som «den arabiske våren» (阿拉伯之春, alabo zhi chun). Ved siden av ulik begrepsbruk, avviker de kinesiske analysene også fra den rådende vestlige forståelsen av den arabiske våren, både når det gjelder fortolkningen av drivkreftene bak de politiske omveltningene i Midtøsten og følgene av disse. I kinesiske analyser underkommuniseres politiske årsaker til revolusjonene, samtidig som kinesiske analytikere gjennomgående er langt mer negative enn de vestlige i sin vurdering av konsekvensene av den arabiske våren.

Forskjellene må tilskrives det faktum at den kinesiske diskursen skjer innenfor rammene av en autoritær ettpartistat og i så måte har et helt annet utgangspunkt i Kina enn i Norge og andre vestlige land. I motsetning til vestlige analyser vektlegger kinesiske i liten grad betydningen av sivilsamfunnet, fraværet av et reelt flerpartisystem og sivil-militære relasjoner. Kinesiske analytikere vil måtte legge bånd på seg selv når det gjelder disse temaene for å unngå å sette fokus på problematiske sider ved eget styresett. Dmitry Chernobrov anvender et identitetsperspektiv for å forklare Vestens positive holdning til den arabiske våren ut fra hvordan de autoritære regimene fremstilles som Vestens «andre» og de folkelige opprørsbevegelsene som bærere av vestlige kjernenormer, nærmest som en del av Vesten «selv» (Chernobrov 2013). Likeledes er det rimelig å tro at den negative holdningen til de politiske omveltningene i Midtøsten på kinesisk side reflekterer en fornemmelse av nærhet til de autoritære regimene som trues, og avstand til USA/Vesten og de normene disse står for som for eksempel frihet, som vil gå på bekostning av sosial og politisk stabilitet.

Artikkelens tema er interessant da det er godt egnet til å belyse ulikhetene mellom kinesisk og vestlig forståelse av aktuelle utenrikspolitiske spørsmål. Som Nina Hachigian (2014) viser i den aktuelle boken Debating China er ulikhetene mellom Kina og Vesten store, og kunnskap om rådende kinesisk tenkning blir viktigere ettersom Kina spiller en stadig større rolle i internasjonal politikk. I boken lar Hachigian fremtredende kinesiske og amerikanske eksperter debattere mot hverandre, og hun konkluderer med at det er fundamental uenighet i spørsmål som Kinas militære modernisering, menneskerettigheter, Taiwans status og sikkerhet i Asia- og Stillehavsregionen. Debattantene har ikke bare grunnleggende ulike syn; noen ganger ser de også fakta på helt ulikt vis. Konklusjonene i denne artikkelen peker på samme tendens: Kina og Vesten har ulike tolkninger av den arabiske våren. Kunnskap om den kinesiske diskursen rundt utviklingen i Midtøsten er nyttig, da Kina vil bli en stadig viktigere aktør i regionen i tiårene som kommer, gitt landets raskt voksende behov for importerte energiråvarer, og dette tema er lite belyst i eksisterende faglitteratur (Stenslie & Wang 2013; Stenslie 2014).

For å studere diskursen rundt den «arabiske våren» i Kina, vil vi ta utgangspunkt i uttalelser fra styresmaktene og analyser publisert i nyhetsmedier og i akademiske tidsskrifter. Kinesiske forskere har tradisjonelt sett vært mindre opptatt av landene i Midtøsten enn de har vært av den tidligere østblokken, Vesten og Øst-Asia (Zhongguo de Zhongdong Feizhou yanjiu, 1949–2010, 2011), men interessen for regionen er merkbart stigende. Det finnes flere nivåer og typer Midtøsten-forskningsinstitusjoner i Kina: Kinas samfunnsvitenskapelige akademi (CASS) er et ledende forskningsmiljø på Kina–Midtøsten-relasjoner. Andre viktige institusjoner er Kinas institutt for internasjonale studier (CIIS), som er en statlig tankesmie tilknyttet Utenriksdepartementet, og Kinas institutt for moderne internasjonale relasjoner (CICIR), som er en tankesmie under paraplyen til departementet for statlig sikkerhet. Disse institusjonene, som alle er lokalisert i Beijing, er langt mer enn akademiske institusjoner. De har en viktig funksjon med tanke på, for det første å forfekte det offisielle synet til Kommunistpartiet og regjeringen, og for det andre å analysere og gi beslutningsstøtte til myndighetene. I så måte begrenser vi oss til det «offisielle Kina», og vi har for eksempel ikke sett på debatter om den arabiske våren blant kinesiske demokratiaktivister.

Umiddelbare reaksjoner

12. februar 2011, dagen etter at Husni Mubarak ble tvunget til å gi fra seg makten i Egypt, avholdt medlemmene av Kommunistpartiets politbyrå, Kinas øverste ledelse, et ekstraordinært møte. Agendaen var utviklingen i Midtøsten. Sammendraget fra møtet ble gjort kjent via kinesiske demokratiaktivister – som hevdet at informasjonen hadde blitt lekket fra en sekretær til stede på møtet – og publisert av Boxun (2011), som er en kinesisk-språklig nettside drevet av dissidenter i eksil. Her het det som følger:

Agendaen for møtet var «å justere utenrikspolitikk», og hovedformålet var å enes om en taktikk for å demme opp for den nåværende bølgen av demokratisering i Midtøsten. Møtet satte reviderte mål for politiet og det militære, men hovedvekt var på propaganda. Møtet oppfordret Kommunistpartiets propagandaavdeling og dets underliggende organer til å gjøre følgende:

  • Stoppe alle uavhengige rapporter, kommentarer og diskusjoner (inkludert internett-tråder), enten i trykte medier eller på internett, som fokuserer på situasjonen i Egypt og lignende steder;

  • Styrke arbeidet med å filtrere og håndtere blogger, mikroblogger og diskusjonsforum;

  • Sikre at alle medier på alle steder holder seg til standardtekstene til Xinhua [Kinas statlige nyhetsbyrå] i enhver rapport eller kommentar som omhandler Midtøsten.

Møtet besluttet også at alle de store avisene under Propagandaavdelingen måtte styrke sin veiledning av opinionen og understrekte at dagens uro «er planlagt av USA bak kulissene». Samtidig måtte innsatsen med å kritisere og kontrollere mikroblogger kraftig intensiveres, og forhåndstiltak bør iverksettes for å forberede seg på muligheten for at myndighetene ville måtte stenge deler av internett. Etter møtet ble propagandasjefer over hele landet gitt en ytterligere instruksjon om å «redusere rapportering på enhver sensitiv hendelse som måtte oppstå i ditt område».

19. februar holdt daværende president Hu Jintao en tale ved Den sentrale partiskolen, hvor han overfor de tilstedeværende ministere og provinsguvernører understreket betydningen av sosial stabilitet. Han understreket tre poeng: for det første at myndighetene måtte styrke kontrollen over internett; for det andre at de måtte ha kontroll over det «virtuelle samfunnet» som internett hadde skapt; og for det tredje at myndighetene måtte veilede samfunnet i en «sunn retning» (Xinhua 2011a).

Partistatens tjenestemenn viste at de var beredt på å etterleve disse ordrene og slå ned på et hvert tegn til uro med hard hånd. Samme dag som Hu holdt sin tale, ble de første anonyme oppfordringene til en «sjasminrevolusjon» i Kinas tolv største byer postet på internett, først på Boxun og dernest på Twitter. Umiddelbart ble ordet «sjasmin» blokkert på internett, og det ble innført begrensninger på å sende tekstmeldinger til flere mottakere samtidig. Videre ble flere enn 100 kjente demokratiaktivister anholdt og avhørt av politiet, ifølge Hong Kong-baserte Information Centre for Human Rights and Democracy (Asia Human Rights u.d.). 21. februar instruerte Zhou Yongkang – Kinas daværende mektige sikkerhetssjef og medlem av Politbyråets stående komité – sine styrker til å håndtere alle problemer mens de ennå var i fødselen og før de kom ut av kontroll. Med hans egne ord: «arbeide for å uskadeliggjøre konflikter og uenigheter mens de ennå er i en tidlig fase» (Buckley 2011).

Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter i like stor grad som vestlige ble tatt på senga av de plutselige regimeendringene i Midtøsten. Flere toppledere avviste offentlig mulighetene for at uroen skulle smitte over til Kina, inkludert Zhao Qizheng – talsperson for utenrikskomiteen underlagt Det kinesiske folks politiske rådgivende konferanse (CPPCC) – som erklærte at en «sjasminrevolusjon» ikke kunne skje i Kina og at selve ideen var «latterlig og urealistisk» (Xinhua 2011b). Likevel indikerer lederskapets handlinger og uttalelser i kjølvannet av at regimene i Tunisia og Egypt falt, at de fryktet en dominolignende effekt av opprørene i Midtøsten, og at folkereisningene i nær sagt alle arabiske land skulle nøre opp under eksisterende misnøye og inspirere til politisk mobilisering også i Kina. Dette kunne true kommunistregimets maktposisjon.

Analysen av årsakene

Som nevnt er interessen for Midtøsten merkbart stigende blant kinesiske analytikere, og både årsakene til og konsekvensene av den arabiske våren debatteres. Særlig fire forklaringer på hvorfor uroen i Midtøsten oppstod – og hvorfor den fikk så store konsekvenser som de fikk – trekkes frem:

Politiske forhold

Den første forklaringen er svakheter ved styresettene i landene som opplevde revolusjoner. Et fellestrekk ved landene som ble hardest rammet er at det herskende regimet hadde liten oppslutning og ikke tillot kritiske spørsmål eller å bli utfordret. Et avvikende syn representeres i en artikkel i Utenrikspolitisk observatør (Waijiao Guancha), som hevder at jo mer konservative og autoritære regimene var, desto bedre var de i stand til å bevare nasjonal stabilitet og sikkerhet. Artikkelen påpeker at alle landene som opplevde – eller er i ferd med å oppleve – regimeendring er republikker, mens kongedømmene i regionen har klart å bevare grunnleggende stabilitet (An, G. 2012).

Flere analyser hevder at manglende evne og vilje til reform ble avgjørende for regimenes fall. Blant disse er partiavisen Study Times, som hevder at reform, i større grad enn fravær av reformer, bidrar til stabilitet. Artikkelen trekker frem Marokko og Jordan som eksempler på stater som opplevde demonstrasjoner kun i liten skala, fordi myndighetene viste lydhørhet for befolkningen (Xuexi shibao 2013). En artikkel i Tidsskrift for Luoyang pedagogiske universitet hevder likeledes at en sentral svakhet ved det egyptiske lederskapet var at de tre siste presidentene – Nasser, Sadat og Mubarak – manglet legitimitet på grunn av manglende evne til å gjennomføre nødvendige reformer (Yue 2013).

Videre var forvaltningen blitt svekket av at posisjoner ble besatt på bakgrunn av lojalitet og nettverk, ikke kompetanse. Endelig mistet regimene legitimitet på grunn av utbredt korrupsjon. Avisen Hexun er blant de som peker på korrupsjon, og viser til at også Kina har omfattende problemer knyttet til korrupsjon (Hexun 2011). Xi Jinping har selv advart om at korrupsjon ikke bare har potensial til å undergrave Kommunistpartiet, men også kan føre til at landet kollapser. 19. november 2012, fire dager etter at han overtok som partiets generalsekretær, fastslo Xi under et lukket møte med medlemmene av det nye Politbyrået at tøylesløs korrupsjon hadde bidratt til uro og regimekollaps i andre land – uten å nevne noe konkret land eller direkte vise til den arabiske våren. Han refererte til et gammelt kinesisk ordtak hvor det heter: «Først råtner stammen, så vokser markene» (Bloomberg 2012).

Måten myndighetene i de arabiske landene har håndtert urolighetene drøftes også av enkelte kinesiske analytikere, men dette er ikke et tema som får mye spalteplass. Analytikerne er særlig opptatt av dilemmaet ledere som skal håndtere større opptøyer står overfor. Myndighetene i stater som opplever omfattende demonstrasjoner har på den ene siden behov for å kontrollere protestaksjonene, men er på den andre siden klar over at en for hardhendt undertrykking kan bidra til ytterligere økt misnøye og dermed til at urolighetene eskalerer. Det er grunn til å tro at kinesiske analytikere er særlig opptatt av dette temaet fordi også kinesiske myndigheter stadig må søke å balansere disse hensynene. I Kina må styresmaktene håndtere et stort – og økende – antall protestaksjoner over hele landet.

Li Shan ved universitetet i Beijing sammenligner måtene de ulike statene håndterte protestaksjonene på. Myndighetene i Egypt og Tunisia valgte å bruke vold for å håndtere demonstrasjonene, noe som gjorde at misnøyen økte ytterligere, og dermed ble situasjonen mer truende for det sittende lederskapet. Marokko lærte av erfaringene fra Egypt og Tunisia, og landets myndigheter hadde dermed tid til å vurdere grundig hvordan de skulle håndtere urolighetene i eget land. Politiet unngikk direkte konfrontasjon med demonstrantene og avfyrte ingen skudd. Det marokkanske politiet var mer tilbakeholdne i sin bruk av vold, sammenlignet med sine tunisiske og egyptiske kolleger, og dermed ble antallet skadde langt mindre. Dette bidro til at de politiske konsekvensene av protestaksjonene i Marokko ble mindre enn i Egypt og Tunisia (Li 2011).

Liao Baizhi ved CICIR hevder at det var avgjørende at den egyptiske hæren tidlig erklærte at den ikke ville støtte daværende president Hossein Mubarak ved å bruke makt mot demonstrantene. At hæren på denne måten unnlot å støtte Mubarak og dermed indirekte viste sin støtte til demonstrantenes sak, ga demonstrantene legitimitet og bidro til at Mubarak gikk av så raskt (Liao 2011).

Økonomiske forhold

Den andre årsaken som trekkes frem for å forklare misnøye i den arabiske befolkningen, er de økonomiske forholdene. Flere kinesiske analytikere peker på at flere av landene i Midtøsten hadde opplevd svak økonomisk vekst og stigende arbeidsledighet over flere år. Misnøyen med en generelt dårlig økonomi ble forsterket av en oppfatning av en ujevn økonomisk fordeling. Global Times peker på at stater som Qatar og Forente arabiske emirater – som i større grad enn andre arabiske land har fokusert på økonomisk utvikling, utnytting av oljeinntekter og forbedring av folks levestandard – ikke har blitt påvirket av urolighetene (Global Times 2011a). Liao Baizhi ved CICIR trekker frem Egypt som eksempel på det motsatte, og hevder at inflasjon og ujevn fordeling av velferdsgoder var avgjørende for de politiske omveltningene der (Liao 2011). Avisen Hexun kommer til en tilvarende konklusjon, og peker på at Irak, Jemen og Egypt – som i betydelig grad har vært preget av den arabiske våren – alle er lavinntektsland med høy inflasjon (Hexun 2011).

Study Times peker derimot på at stater med sterk økonomi så vel som de med svak økonomi ble rammet, og at det ikke var noen sammenheng mellom økonomisk situasjon og omfanget av opptøyer. Marokko og Jordan opplevde kun mindre uroligheter, på tross av at deres økonomiske situasjon var like svak som den til statene i regionen som opplevde regimeendring. Libyas økonomi var derimot sterk før opptøyene, men urolighetene der var likevel svært omfattende (Xuexi shibao 2013).

Sosiokulturelle forhold

Som en tredje årsak peker analytikere på landenes demografi. Et fellestrekk for landene som ble påvirket av den arabiske våren, var en lav gjennomsnittsalder og en høy arbeidsledighet som rammet den unge befolkningen særlig hardt. En gjennomgående oppfatning blant kinesiske analytikere er at økonomiske nedgangstider blir særlig alvorlig når de rammer den unge, utdannede og urbaniserte befolkningen, og at det var blant disse gruppene at radikalisering og misnøye var mest utbredt under den arabiske våren. Chen Yueyang ved Shanghais universitet for fremmedspråk og Jiang Chuanying ved Beijings universitet for fremmedspråk er blant de som trekker frem denne sammenhengen (Chen 2012; Jiang 2012). Den samme analysen gjøres i en artikkel trykket i Guoji Luntan (Internasjonalt Forum) og Waijiao Guancha (Utenrikspolitisk observatør), skrevet av An Gaole, samt avisen Hexun (An G. 2012; Hexun 2011). Liao Baizhi peker på at den høye arbeidsledigheten i Egypt, særlig blant unge med utdanning, medvirket til revolusjonen (Liao 2011).

Hexun trekker en parallell til Kina, som også har en ung befolkning. Her pekes det på at en lav gjennomsnittsalder er positivt for et lands produksjon, men at den samtidig innebærer en økt risiko for uro dersom det ikke skapes tilstrekkelig med arbeidsplasser til de unge. Avisen konkluderer sin analyse med at selv om Kina har lavere arbeidsledighet enn de arabiske landene, kan problemene knyttet til sysselsetting av uteksaminerte universitetsstudenter bidra til stabilitetsproblemer også i de kinesiske byene (Hexun 2011).

En utbredt oppfatning blant kinesiske analytikere er at ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi var avgjørende for den arabiske våren. Sosiale medier spilte en særlig betydelig rolle i organiseringen av demonstrasjonene. Blant de som fremhever dette er Liao Baizhi ved CICIR, Li Shan ved universitetet i Beijing og An Gaole i Utenrikspolitisk obervatør (Liao 2011; Li S. 2011; An G. 2012). Enkelte mener at slik teknologi i seg selv utgjorde en årsak til demonstrasjonene fordi ny informasjon ble tilgjengelig, mens andre mener at den kun var et redskap i organisering av masseaktivitet. Global Times er blant de som hevder at internett – særlig utenlandske nettsteder – bidro til urolighetene (Global Times 2011a).

Flere tar til orde for at kontrollen med internett var for svak i landene som opplevde uroligheter. Kinas tidligere sikkerhetssjef, Zhou Yongkang, uttalte at dårlig kontroll med internett var en medvirkende årsak til urolighetene. Global Times mener at Kina, på bakgrunn av erfaringene fra opptøyene i Midtøsten, bør styrke kontrollen over nye medier. Landet befinner seg i en «overgangsfase» der kompliserte samfunnsendringer pågår, noe fiendtlige krefter i inn- og utland kan se det som opportunt å utnytte. Dermed er det nødvendig med tiltak mot medier, særlig utenlandske medier (Global Times 2011a).

Ekstern innblanding

Til sist drøftes vestlige lands rolle under og i kjølvannet av den arabiske våren av kinesiske forskere, selv om interne politiske, økonomiske og sosiale årsaker er de som vies mest oppmerksomhet. I 2011 publiserte CICIR bare én studie av den arabiske våren. Og i tråd med direktivene fra Propagandaavdelingen, konkluderte analysen med at revolusjonene i de arabiske landene var «en manifestasjon av USAs kamp for å opprettholde sitt globale økonomiske hegemoni». Følgende sitater summerer opp analysen (Lin & Li 2011):

USA betraktet uroen i Midtøsten som en mulig gjentakelse av de sentralasiatiske fargerevolusjonene. Uroen syntes å presentere en ny mulighet [for amerikanerne] til å videreutvikle deres «Greater Middle East Project». USA håpet å utnytte uroen i Midtøsten for å reversere tilbakegangen i egen geopolitisk status (…)

(…) uroen i Midtøsten i 2011 kan sees som en del av USAs strategi for å opprettholde sitt hegemoni og undergrave sine rivaler (…)

USA forsøker å utnytte uroen i Midtøsten til å presse internasjonale oljepriser høyere og høyere, noe som vil forlenge krisen i den europeiske økonomien og forsinke internasjonaliseringen av RMB [kinesisk valuta].

An Huihou ved Kinas institutt for internasjonale studier fremhever USAs rolle i urolighetene: «Gjennom sin kontroll over massemedia skapte landet mye blest om ‘den arabiske våren’ og ‘den arabiske revolusjonen’… [amerikanske myndigheter] håpet at de pro-vestlige liberalistene skulle vokse seg sterkere gjennom urolighetene og videre etablere nye pro-vestlige regjeringer, og benytte anledningen til å kaste regimer de lenge hadde vært misfornøyd med» (An, H 2012).

Li Weijian ved Shanghais institutt for internasjonale studier (SIIS) legger også stor vekt på betydningen av vestlige krefter, og peker på at det blir stadig mer bevis på den vestlige innflytelsen fra uroens start til slutt. Li viser til den fransk-kanadiske forfatteren Ahmed Bensaada, som i boken Arabesque Americain hevder å dokumentere at ledere bak demokratibevegelser i over et dusin arabiske land, deriblant Egypt, Libya, Tunisia og Syria, har blitt finansiert av USA. Med dette ønsker forfatteren å vise at det ikke er tilfellet at autonome grasrotopprør drev frem uroen i Midtøsten, slik mediene vil ha oss til å tro. Mye av den arabiske våren ble snarere drevet av en amerikansk politikk for å undergrave stabiliteten i regionen (Li 2013). Den statseide avisen Global Times følger opp direktivet til Propagandaavdelingen og hevder at vestlige land helte bensin på bålet, men legger til at den arabiske våren i sin helhet ikke kan tilskrives disse landenes handlinger. Omveltningene ville skjedd uansett (2013b). En slik oppfatning er representativ for de mest betydningsfulle nyhetsmedier og tankesmier.

I artikler publisert på nettsteder med ingen eller mindre tette bånd til myndighetene, presenteres innblanding fra vestlige land basert på egne interesser som en hovedårsak til den langvarige ustabiliteten i Midtøsten. Nettstedet Stål og blod (Tiexue), som fokuserer på militære og sikkerhetspolitiske temaer, er et eksempel på en slik holdning. Avisen slår fast at vestlige lands evne og vilje til å utnytte situasjonen – særlig den til USA, Storbritannia og Frankrike – er usedvanlig sterk. Videre slås det fast at disse statene blander seg inn i arabiske lands indre anliggender primært for å sikre egne interesser. De har «lånt» de folkelige kreftene i de aktuelle landene for å styrte regimer og innsette nye som i enda større grad vil fremme disse vestlige statenes interesser. At det er egeninteresse og ikke hensynet til de ulike arabiske landene som har vært utslagsgivende, gjenspeiler seg i vestlige styresmakters reaksjoner på uroen. Disse reaksjonene har nemlig variert med hva slags forhold disse statene har til de ulike arabiske landene. I oljeproduserende land som Saudi-Arabia og Kuwait valgte vestlige myndigheter å overse befolkningens krav mot egne styresmakter. I Jemen, Tunisia og Egypt – nære allierte av vestlige stormakter – garanterte de vestlige landene for sikkerheten til ledere som gikk med på å gå av. I Libya, som var styrt av et mer anti-vestlig regime, valgte vestlige makter å intervenere militært for å tvinge igjennom regimeendring (Tiexue 2013).

Videre blir vestlige lands forsøk på å påvirke situasjonen etter den arabiske våren diskutert av kinesiske analytikere. Global Times hevder at USA og europeiske stater tolererte at den egyptiske hæren kastet president Muhammad Morsi, på tross av at disse landene sjelden stilltiende godtar kupp. Avisen tilskriver dette at Morsi var en lederfigur i Det muslimske brorskapet (Global Times 2013b).

Figur: Årsaker til «den arabiske våren»

Politiske

Økonomiske

Sosiokulturelle

Eksterne

Arabiske statslederes manglende vilje og evne til reform

Svak økonomisk vekst og stigende arbeidsledighet

Ung befolkning

Vestlige lands tilstedeværelse i Midtøsten gjennom lang tid

Nepotisme og korrupsjon blant elitene

Ujevn fordeling

Høy arbeidsledighet, særlig blant høyt utdannede unge i byene

Vestlig militær intervensjon, som i Libya

For offensiv/restriktiv bruk av det repressive apparat

 

Spredning av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi

 

 

 

Svak kontroll med internett

 

Analysen av virkningene

Kinesiske analyser av konsekvensene av de sosiale og politiske omveltningene i de arabiske landene er overveiende negative. Det er særlig de negative økonomiske konsekvensene som trekkes frem av kinesiske analytikere. Det pekes på at alle landene i Midtøsten som opplevde betydelig uro, har hatt nedgang i brutto nasjonalprodukt (BNP). En viktig grunn til det er at direkte utenlandsinvesteringer har gått ned som en følge av sosial og politisk ustabilitet. Slike analyser finner klangbunn i Kina der myndighetene anser økonomisk vekst å være nødvendig for stabilitet, og stabilitet som en forutsetning for økonomisk vekst (Xinhua 2011c).

Jiang Chuanying ved Beijings universitet for fremmedspråk trekker frem Egypt som eksempel på et land som har blitt hardt rammet økonomisk av omveltningene som har skjedd. Jiang hevder at totalt 4500 fabrikker har blitt stengt siden revolusjonen i februar 2011. Byene ved Suez-kanalen, samt store byer som Kairo og Alexandria, er særlig hardt rammet. Produksjonskapasiteten i de største industriområdene er redusert med 60 prosent. Jiang bruker Jemen som et annet eksempel. Her utgjør oljeproduksjonen en viktig grunnpilar i økonomien. Som følge av uroen i landet har flere utenlandske oljeselskaper trukket seg ut, og flere oljeraffinerier har stanset produksjon. Dermed har både eksportinntekter og landets egen energiforsyning blitt rammet (Jiang 2012).

Jiang hevder videre at sosial uro i landene som opplever sosiale og politiske omveltninger fører til rask prisstigning og vekst i arbeidsledigheten. Libya, Jordan og Egypt er eksempler på land som har opplevd økt arbeidsledighet etter urolighetene i landene. Økt arbeidsledighet er dermed på samme tid årsak til, konsekvens av, og forverrende faktor for urolighetene (ibid).

I tillegg til økonomiske negative konsekvenser, trekker flere analytikere frem at den arabiske våren har skapt vedvarende politisk og sosial uro. Li Weijian ved SIIS beskriver situasjonen i de arabiske landene etter revolusjonen som «å søke å styre etter kaos, men å skape kaos gjennom å styre». Ikke bare er de unge som tok til gatene fortsatt bekymret for hvordan de skal tjene til livets opphold, de er i ferd med å bygge opp misnøye også mot de nye regimene (Li 2013). An Huihou ved Kinas institutt for internasjonale studier (CIIS) advarer om at det vil ta lang tid å gjenetablere sosial stabilitet i landene som har gått gjennom omveltninger. Sosial stabilitet er avhengig av en sterk politisk ledelse, noe som er fraværende i stater som Tunisia, Libya, Egypt, Jemen og Syria (An H. 2012). Li Weijian peker på at Tunisia og Libya, som var blant de første statene som opplevde regimeendring, sliter med fraksjonering i lederskapet, og dermed ikke evner å etablere handlekraftige regjeringer (Li W. 2013).

En gjennomgående oppfatning i kinesiske analyser er at omveltningene og den vedvarende ustabiliteten har ført til økt islamisering i flere arabiske stater. Liao Baizhi ved CICIR hevder at islamistiske ekstremister i Egypt har blitt et større problem enn de var før revolusjonen og nå utgjør en dominerende politisk kraft (Liao 2011). An Huihou ved Kinas institutt for internasjonale studier (CIIS) trekker frem Tunisia og Egypt som eksempler på land der islamistiske krefter har fått betydelig større politisk innflytelse (An, H. 2012). Liao ser dette som en følge av at systemet der andre politiske partier ble holdt borte fra innflytelse gikk i oppløsning da Mubarak gikk av (Liao 2011). Global Times nevner økt islamisering som en konsekvens av revolusjonene i Midtøsten (Global Times 2011a). Avisen advarer om at islamistisk fundamentalisme kan spre seg til Kina og true stabiliteten der. Nettstedet Tiexue spår med sikkerhet at antallet terroraksjoner i regionen vil øke på kort sikt (Tiexue 2013).

Analyse med kinesiske særtrekk

Kinesiske styresmakter ble tatt på senga av den arabiske våren, og de fryktet at uroen skulle inspirere opposisjonelle og lede til uro også i Kina. Bakgrunnen for dette er at de så åpenbare likheter mellom dagens situasjon i Kina og den i Midtøsten før den arabiske våren, noe som også fremkommer i studier foretatt av kinesiske analytikere i kjølvannet av omveltningene i de arabiske statene.

Analysen av årsakene

Som nevnt innledningsvis finner den kinesiske diskursen rundt den arabiske våren sted innenfor rammene av en autoritær ettpartistat, og har i så måte et helt annet utgangspunkt i Kina enn i vestlige land. Intern misnøye og uro, og potensialet for destabilisering, er i dag blant de største kildene til bekymring for kinesiske ledere. Ulike strategier for å beholde Kommunistpartiets maktmonopol er således et sentralt tema som debatteres av beslutningstakere og analytikere (Leonard 2008; Zhou 2012). Kommunistpartiet er meget var for alle krefter som kan true dets maktmonopol, og det er grundig dokumentert at siden Sovjetunionens fall i 1989–91 har lederskapet i Beijing nøye analysert svakheter og styrker ved andre autoritære regimer (Shambaugh 2008). Formålet er å lære og eventuelt å treffe nødvendige tiltak for å beholde makten. Debatten i Kina i kjølvannet av den arabiske våren synes å ha samme formål.

Ikke lenge etter utbruddet av den arabiske våren kom de kinesiske analysene av årsakene, og disse var til dels avvikende fra de vestlige. Kinesiske og vestlige analyser vektlegger mange av de samme faktorene, men i tillegg trekker vestlige studier frem et bredere spekter av forklaringer. Blant disse er internasjonalt økonomisk press mot de arabiske landene, fremveksten av sterkere sivilsamfunn, nye demokratibevegelser som direkte utfordrer sittende regimer, mobilisering blant fagforeninger, rivalisering mellom sivile og militære elitegrupper, frustrerte masser og en smitteeffekt på tvers av arabiske land (for eksempler på analyser av ulike land, se Usher 2011; el-Ghobashy 2011; Rosen 2011; Bayat 2011; Goldberg 2011; Layachi 2011; Pelham 2011; Stacher 2011; Anderson 2011; Carapico 2011).

Kinesiske analytikere på sin side underkommuniserer politiske drivkrefter bak den arabiske våren. Vi har ikke kommet over offentliggjorte analyser som vektlegger sivilsamfunnets – særlig fagforeningenes – og de intellektuelles rolle som drivkrefter bak folkereisningene i Midtøsten. Heller ikke fraværet av et reelt flerpartisystem eller sivil-militære relasjoner nevnes i særlig grad. Analysene gjort av kinesiske forskere er generelt sett ikke veldig grundige, og det er få gode analyser som i detalj studerer regimene som falt enkeltvis. Kinesiske analytikere vurderer ofte de arabiske statene som én enhet, noe som er overforenklende og gjør at viktige variasjoner blir oversett. En forklaring på den overfladiske tilnærmingen er at kunnskapen om Midtøsten er begrenset, da landene i regionen ikke har vært et prioritert fokusområde. En alternativ – og trolig mer sannsynlig – forklaring er at kinesiske analytikere kjenner bedre til de regionale variasjonene enn det som fremkommer av publiserte studier, men at de legger bånd på seg selv for å unngå å igangsette debatter som kan sette fokus på sider ved det hjemlige kommunistregimet som mange kinesere finner problematiske. Blant disse er fraværet av demokrati og myndighetenes undertrykking av intellektuelle som utfordrer partiets maktmonopol.

Analysen av virkningene

Med henblikk på konsekvensene av den arabiske våren er kinesiske analytikere gjennomgående langt mer negative enn de vestlige. Som antydet i innledningen kan Vestens positive holdning til de politiske omveltningene i Midtøsten knyttes til hvordan de autoritære regimene fremstilles som deres «andre» og de folkelige opprørsbevegelsene som bærere av vestlige kjernenormer, nærmest som del av Vesten «selv». Vestlige forskere har en tendens til å se folkereisningene i Midtøsten gjennom normative briller: Det var riktig at folket reiste seg mot tyrannene. Videre er utviklingen av mer demokratiske styresett i de arabiske landene ønskelig, og konsekvensene av den arabiske våren blir vurdert ut fra hvorvidt en ser en slik politisk utvikling eller ikke.

Hamid Dabashi, professor ved Columbia University, er representant for en slik holdning. Han ser den arabiske våren som folkets avvisning av «business as usual» og begynnelsen på en transnasjonal borgerrettighetsbevegelse som tar et oppgjør med både arabiske diktatorer og deres vestlige støttespillere:

De arabiske revolusjoner skaper en ny geografisk frigjøring som ikke lenger er kartlagt på koloniale eller postkoloniale strukturer av dominans. (…) realitetene på bakken skifter under føttene på det som selverklærte supermakter trodde var deres verden. (…) Dette er ikke lenger midt i noens øst (Dabashi 2012: xviii).

Den negative holdningen til den arabiske våren som fremkommer i kinesiske analyser derimot, reflekterer en fornemmelse av nærhet til de autoritære og stabile regimene som trues. Tilsvarende en avstand til USA/Vesten og de normene disse står for som for eksempel frihet, som har potensial til å gå på bekostning av sosial og politisk stabilitet. Slik sett er det en normativ dimensjon, også ved de kinesiske analysene, da farene ved uro og kaos (乱luan) og verdien av sosial og politisk stabilitet (稳定, wending) understrekes.

Kineserne bærer på en sterk frykt for uro, og verdien av stabilitet er således høyt aktet i Kina – ikke bare av makteliten, men også av folket. Dette er selvfølgelig noe som kinesiske myndigheter vet å spille på for å legitimere ettpartistaten. I 2003 ba Roper Survey et utvalg kinesere rangere de sosiale verdiene de satte høyest. Flertallet satte stabilitet nest høyest. Til sammenligning rangerte utvalgene i andre stater i snitt stabilitet på 23. plass (sitert i Ramo 2004). I 2010 gjennomførte kinesiske Global Poll Center en telefonundersøkelse blant kinesere, der 68,9 prosent svarte at stabilitet burde være topprioriteten for kinesiske ledere (Beijing Global Times 2010). Utformingen av en meningsmåling om Libya publisert i Global Times i august 2011, er illustrerende. Leserne ble ikke invitert til å vurdere hvorvidt demokrati ville slå rot i Libya dersom Muammar al-Qadhafi falt eller hvorvidt det internasjonale samfunnet gjorde nok for å velte ham – to emner som på den tiden ble debattert i CNN, Fox News og liknende vestlige nyhetskanaler. I stedet ble leserne bedt om å vurdere hvorvidt Libya ville ende opp som mer «stabilt» hvis Qadhafi ble avsatt. Nesten ni av ti respondenter svarte «nei» (Global Times, 2011b). I likhet med leserne av Global Times hevder kinesiske forskere at uroen har undergravd stabiliteten i Midtøsten, noe som igjen har skadet regionens økonomiske utvikling og skapt større rom for islamistiske bevegelser. Utfallet av den arabiske våren vurderes følgelig som negativt.

At kinesiske analytikere og myndigheter fokuserer på militante islamistiske bevegelser i Midtøsten skyldes en oppfatning av at disse har potensial til å ramme Kina direkte, gjennom landets uigurer som bor i den nordvestlige Xinjiang-provinsen. Ifølge kinesiske statsstyrte medier har omtrent 100 kinesiske uigurer dratt til Syria for å kjempe sammen med lokale opprørere og for å få kamperfaring (Global Times 2013a). Kinesiske ledere er således bekymret for at uroen i Midtøsten vil bidra til radikalisering av uigurer som ønsker selvstendighet, og til det allerede økende antallet voldsaksjoner i landet (Foreign Policy, 2014). Landets spesialutsending til Midtøsten, Wu Sike, uttalte sommeren 2014 at Kina er offer for terrorisme med rot i Irak og Syria (Global Times 2014). Faren for terror på hjemmebane med utspring i militante uigurnettverk er en av grunnene til at kinesiske analytikere har et sterkere fokus på problematikken knyttet til ustabilitet, og har en langt mer negativ forståelse av konsekvensene av uroen enn det mange vestlige analytikere har.

Konklusjon

I denne artikkelen har vi sett at det er vesentlige forskjeller mellom kinesisk og vestlig diskurs rundt den arabiske våren. De kinesiske analysene forfekter til dels andre årsaksvariabler enn de vestlige. I likhet med vestlige studier pekes det på manglende politiske reformer, nepotisme og korrupsjon, ujevn fordeling, arbeidsledige unge i byene, spredning av internett og vestlig innblanding. Men i motsetning til vestlige analyser vektlegger de kinesiske i liten grad betydningen av sivilsamfunnet, fraværet av et reelt flerpartisystem og sivil-militære relasjoner. Med andre ord underkommuniseres politiske drivkrefter.

Videre er kinesiske analytikere gjennomgående langt mer negative enn de vestlige i vurderingen av konsekvensene av den arabiske våren. Mens vestlige analyser vurderer det som ønskelig at autoritære regimer har falt – noe som kan åpne for større folkelig politisk deltakelse – peker kinesiske på at uroen har undergravd stabiliteten i Midtøsten, noe som igjen har skadet regionens økonomiske utvikling og skapt større rom for islamistiske bevegelser. At Beijing prioriterer stabilitet høyest, avspeiler en oppfatning i den kinesiske befolkningen så vel som blant landets lederskap om at nasjonal sikkerhet og stabilitet er overordnet alle andre hensyn.

Den divergerende forståelsen av situasjonen i Midtøsten vanskeliggjør samarbeid mellom Vesten/USA og Kina. Dette kommer til uttrykk i FNs sikkerhetsråd, hvor det internasjonale samfunn gang på gang har mislykkes i å enes om hvordan akutte spørsmål som den humanitære krisen i Syria og Irans kontroversielle atomprogram skal håndteres. Her har Beijing og Moskva gjort felles front mot vestlige vetomakter. Kina og USA/Vestens forskjellige forståelser av årsakene til den arabiske våren kan i stor grad tilskrives vesensforskjellige politiske systemer, mens analysene av virkningene av de politiske omveltningene tilkjennegir ulike verdier: Kina setter stabilitet høyest, Vesten/USA prioriterer endring og mulighet for demokratisering. Som vist i boken nevnt innledningsvis, Debating China (2014), har Beijing og Washington ulike analyser av aktuelle spørsmål også i andre deler av verden. Kina er ved å bli en stadig mer innflytelsesrik global aktør, og det er således viktig at vestlige beslutningstakere ta inn over seg den kinesiske forståelsen av ulike internasjonale spørsmål.

Om artikkelen

Stor takk til Ida Nicolaisen Almestad, Jo Inge Bekkevold, Bo Zhiyue, Huang Jing, Andrew J. Nathan, Christina Miriam Smikop og Kjetil Selvik for meget verdifulle diskusjoner og innspill.

Litteratur

An, Gaole (2012) Cong liang zhi shijie zhengzhi lun kan ‘Alabo zhi chun’ (Den arabiske våren analysert etter to ulike globale politiske teorier»). Waijiao guancha, 5. Tilgjengelig på http://faobserver.com/Newsinfo.aspx?id=7676. Lesedato 09.08.2013.

An, Huihou (2012) Alabo guojia zhengzhi he shehui dongdang de qianyin he houguo (Årsaker og konsekvenser av de politiske og sosiale omveltningene i arabiske stater). Alabo shijie yanjiu (Studier av den arabiske verden). Januar. Tilgjengelig på http://mideast.shisu.edu.cn/picture/article/33/c3/9e/a8ef17ab44baa1aa1df10d7bdbad/01983de1-ec63-4419-a8c7-4674e8b1e7e1.pdf. Lesedato 09.08.2013.

Anderson, Lisa (2011) Demystifying the Arab Spring: Parsing the Differences Between Tunisia, Egypt, and Libya. Foreign Affairs, 90(3): 2–7.

Asia Human Rights (u.d.) China: Authority Detains Activists after Online Call for Protests. Tilgjengelig på http://www.asiahumanrights.com/?events=china-authority-detains-activists-after-online-call-for-protests-. Lesedato 05.08.2013.

Bayat, Asef (2011) Paradoxes of Arab Revolutions. Jadaliyya, 2. mars. Tilgjengelig på http://www.jadaliyya.com/pages/index/786/paradoxes-of-arab-refo-lutions. Lesedato 12.08.2013.

Beijing Global Times (2010) 1. 11.

Bloomberg (2012) Xi Warns of Regime’s Demise Unless China Tackles Graft. 19.11. Tilgjengelig på http://www.bloomberg.com/news/2012-11-19/xi-jinping-warns-of-regime-s-demise-unless-china-tackles-graft.html. Lesedato 09.08.2013.

Boxun (2011) Zhongxuanbu jiu Zhongdong jushi zhuanfa zhengzhiju huiyi zhiling (Kommunistpartiets sentrale propagandaavdeling videresender instrukser om situasjonen i Midtøsten fra Politbyråets møte). 18.02. Tilgjengelig på http://boxun.com/news/gb/china/2011/02/201102182219.shtml. Lesedato 09.08.2013.

Buckley, Chris (2011) China Calls for Domestic Unrest to be Defused. Reuters, 21.02. Tilgjengelig på, http://www.reuters.com/article/2011/02/21/us-china-unrest-idUSTRE71K0PQ20110221. Lesedato 15.08.2013.

Carapico, Sheila (2011) Yemen’s Existential Crisis. Middle East Report. Tilgjengelig på http://www.merip.org/mero/mero050311-1. Lesedato 12.08.2013.

Chen, Yueyang (2012) Zhongdong jubian zhong de qingnian yinsu fenxi (En analyse av den ungdommelige faktoren i omveltningene i Midtøsten). Alabo shijie yanjiu. Tilgjengelig på http://research.shisu.edu.cn/picture/article/13/1b/f5/7c4411ce4dc3bfa100f171eee4b3/0927f985-633e-438b-961a-fbf4d1f9970a.pdf. Lesedato 09.08.2013.

Chernobrov, Dmitry (2013) The Spring of Western Narcissism: A Psychoanalytic Approach to Western Reactions to the «Arab Spring». Psychoanalysis, Culture & Society, 19: 72–88.

Dabashi, Hamid (2012) The Arab Spring: The End of Postcolonialism. London og New York: Zed Books.

el-Ghobashy, Mona (2011) The Praxis of the Egyptian Revolution. Middle East Report, 258. Tilgjengelig på http://www.merip.org/mer/mer258/praxis-egyptian-revolution. Lesedato 12.08.2013.

Foreign Policy (2014) China Sees Islamic State Inching Closer to Home. 11.08. Tilgjengelig på http://www.foreignpolicy.com/articles/2014/08/11/the_islamic_state_chinese_media_hong_kong_phoenix_xinjiang. Lesedato 13.08.2014.

Global Times (2011a) Zhongdong dongdang ye tixing Zhongguo fazhan (Uroen i Midtøsten er også en vekker for Kina). 22.03. Tilgjengelig på http://opinion.huanqiu.com/roll/2011-03/1578402.html. Lesedato 13.08.2013.

Global Times (2011b) Kazhafei daotai neng fou gei Libiya dailai wending? (Kan Qadhafis fall gi Libya stabilitet?). 22.08. Tilgjengelig på http://debate.huanqiu.com/detail.html?vid=MzkzMQ==. Lesedato 09.08.2013.

Global Times (2013a) Xinjiang Terrorists Finding Training, Support in Syria, Turkey. 01.07. Tilgjengelig på http://www.globaltimes.cn/content/792959.shtml#.U0ziaPl_vTo. Lesedato: 15.04.2014.

Global Times (2013b) Egypt’s Coup Provides a Lesson for Us All. 05.07. Tilgjengelig på http://www.globaltimes.cn/content/794008.shtml#.UgOkftL-HTp. Lesedato: 09.08.2013.

Global Times (2014) China at Risk from Syria Spillover. 29.07. Tilgjengelig på http://www.globaltimes.cn/content/873090.shtml. Lesedato: 13.08.2014.

Goldberg, Ellis (2011) Mubarakism Without Mubarak: Why Egypt’s Military Will Not Embrace Democracy. I The New Arab Revolt, Council on Foreign Relations, og Foreign Affairs (110–114).

Guanchazhe (2013) Alabo zhi chun hou, jinbu haishi zhaojiu – gonghezhi, junzhuzhi, yisilanzhuyi de xuanwo (Etter den arabiske våren, fremskritt eller det samme gamle – turbulent situasjon for republikker, monarkier og islamisme). 04.01. Tilgjengelig på http://www.guancha.cn/WeiFeng/2013_01_04_117967.shtml. Lesedato 09.08.2013.

Hachigian, Nina (2014) Debating China: The U.S.–China Relationship in Ten Conversations. Oxford og New York: Oxford University Press.

Hexun (2011) Zhongdong dongdang de Zhongguo zhi jian (Hva Kina kan lære fra omveltningene i Midtøsten). 02.04. Tilgjengelig på http://news.hexun.com/2011-04-02/128462280.html. Lesedato 02.08.2013.

Jiang, Chuanying (2012) Zhongdong jubian dui biange zhong alabo guojia jingji de yingxiang (Påvirkningen fra omveltningene i Midtøsten på økonomien til arabiske land i reform). Alabo shijie yanjiu. 06.11. Tilgjengelig på http://mideast.shisu.edu.cn/picture/article/33/87/30/9acae2574988a480b5dc60e4d3a9/a5aca92c-6eeb-4b88-a52e-3bb87f5fa587.pdf. Lesedato 15.07.2013.

Layachi, Azzedine (2011) Algeria’s Rebellion by Installments. Middle East Report. Tilgjengelig på http://merip.org/mero/mero031211. Lesedato 12.08.2013.

Leonard, Mark (2008) What Does China Think. London: HarperCollins Publishers.

Li, Shan (2011) Qianxi Beifei jubian zhong de Moluoge zhengzhi gaige (En kort analyse av Marokkos politiske reformer under omveltningene i Nord-Afrika). School of International Studies, Peking University. Tilgjengelig på http://www.sis.pku.edu.cn/. Lesedato 12.08.2013.

Li, Weijian (2013) Zhongdong jubian zhong de guoji huayuquan jingzheng ji dui Zhongguo de qishi (Den internasjonale konkurransen om retten til ytring under omveltningene i Midtøsten og læringsutbytte for Kina). Alabo shijie yanjiu, 3. Tilgjengelig på http://www.siis.org.cn/index.php?m=content&c=index&a=show&catid=15&id=460. Lesedato 09.08.2013.

Liao, Baizhi (2011) The Reasons and the Impacts of the Egypt Revolution. Zhongguo de Zhongdong Feizhou yanjiu wang. Juli. Tilgjengelig på http://waas.cass.cn/upload/2011/07/d20110721193347328.pdf. Lesedato 01.08.2013.

Lin, Hongyu og Li Xiaosan (2011) Analysis of the Current Situation in North Africa & the Middle East. Contemporary International Relations, 21 (4). Tilgjengelig på http://www.cicir.ac.cn/english/ArticleView.aspx?nid=2929. Lesedato 05.08.2013.

Pelham, Nicholas (2011) Jordan’s Balancing Act. Middle East Report. 22.02. Tilgjengelig på http://merip.org/mero/mero022211. Lesedato 12.08.2013.

Ramo, Joshua Cooper (2004) The Beijing Consensus. London: The Foreign Policy Centre.

Rosen, Nir (2011) How it Started in Yemen: From Tahrir to Taghyir. Jadaliyya, 18.03. Tilgjengelig på http://www.jadaliyya.com/pages/index/935/how-it-started-in- yemen_from-tahrir-to-taghyir. Lesedato 12.08.2013.

Shambaugh, David (2008) China’s Communist Party: Atrophy and Adaption. Washington: Woodrow Wilson Center Press.

Stacher, Joshua (2011) Egypt Without Mubarak. Middle East Report. 07.04. Tilgjengelig på http://merip.org/mero/mero040711. Lesedato 12.08.2013.

Stenslie, Stig (2014) China Debates Its Future Role in the Middle East. Oslo: NOREF Expert Analysis. Tilgjengelig på http://www.peacebuilding.no/Themes/Emerging-powers/Publications/China-debates-its-future-role-in-the-Middle-East. Lesedato 16.07.2014.

Stenslie, Stig & Wang Luyao (2013) China the «Next U.S.» in the Middle East? I Singapore Middle East Papers. Middle East Institute – National University of Singapore. Tilgjengelig på http://meisingapore.files.wordpress.com/2014/04/smep-7-1-stenslie-and-luyao.pdf. Lesedato 16.07.2014.

Tiexue (2013) Zhongdong geguo zhengju dianfu de shenceng yuanyin ji changqi houguo (De dypereliggende årsaker og langtidskonsekvenser av de politiske omveltningene i landene i Midtøsten). Tilgjengelig på http://bbs.tiexue.net/post_4967556_1.html. Lesedato 08.08.2013.

Usher, Graham (2011) The Reawakening of Nahda in Tunisia. Middle East Report. 30.04. Tilgjengelig på http://www.merip.org/mero/mero043011. Lesedato 12.08.2013.

Xinhua (2011a) Chinese President Urges Improved Social Management for Greater Harmony, Stability. 19.02. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/english2010/china/2011-02/19/c_13739874.htm. Lesedato 09.08.2013.

Xinhua (2011b) ‘Jasmine Revolution’ Unrealistic in China: Political Advisor. 24.02.Tilgjengelig på http://www.china.org.cn/china/NPC_CPPCC_2011/2011-02/24/content_21989903.htm. Lesedato 10.08.2013.

Xinhua (2011c) Economic, social stability key to China's development. 19.12. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/english/indepth/2011-12/19/c_131314562.htm. Lesedato 15.04.2014.

Xuexi shibao (2013) Zhongdong jubian: ducai he zhuanquan shi dongdang genben yuanyin (Omveltningene i Midtøsten: diktatur og maktmonopol er hovedårsakene til opptøyene). 27.05. Tilgjengelig på http://news.qq.com/a/20120326/001337.htm. Lesedato 06.08.2013.

Yue, Feiping (2013) Eiji weiquanzhuji shuailuo yuanyin fenxi – jiyu hefaxing de shijiao (En analyse av årsakene til Egypts autoritære regimes fall – fra et legitimitetsperspektiv). Luoyang Shifan xueyuan xuebao, 32 (4). Tilgjengelig på http://www.cqvip.com/Read/Read.aspx?id=45256377. Lesedato 09.08.2013.

Zhou, Lian (2012) The Debates in Modern Chinese Political Thoughts. I Zhao Tingyang & Fred R. Dallmayr (red.) Contemporary Chinese Political Thought: Debates and Perspectives. Lexington: University Press of Kentucky (26–44).

Zhongguo de Zhongdong Feizhou yanjiu, 1949–2010 (Middle East and African Studies in China, 1949-2010) (2011) Beijing: The Institute of West Asian and African Studies (IWAAS) of Chinese Academy of Social Sciences (CASS).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon