Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Statens bemanning: - Europeiske maskulinitetsidealer og det nye Norge

Ph.d., dosent, Högskolan Väst ann.towns@hv.se

  • Side: 389-404
  • Publisert på Idunn: 2014-10-01
  • Publisert: 2014-10-01

Sammendrag

Kjønnshistorikere har identifisert perioden rundt 1800 som en avgjørende tid for et endret maskulinitetsbegrep i Europa. Et skifte fant sted, bort fra idealet om høflige gentlemenn til en mer krigersk form for maskulinitet. Samtidig var det en overgangsperiode bort fra et mer flytende begrep om maskulinitet og et fokus på blanding av menn og kvinner mot en periode med et strengere skille mellom de to gruppene menn og kvinner. Hensikten med denne artikkelen er å bidra til økt kunnskap om krysningen mellom maskulinitet og stater gjennom en studie av dannelsen av et nytt, delvis selvstendig Norge rundt 1814 – da den norske grunnloven ble utformet. Som det fremkommer av artikkelen er norske idealer rundt en maskulinitet man anså som egnet for et statsembete en god illustrasjon av mer generelle tolkninger av elitistisk manndom i Nord-Europa. Norske tolkninger hadde imidlertid en egen vri ettersom de idealiserte den norske mannen som røff, usofistikert og naturlig. Dette stod i kontrast til andre former for elitistisk statsbærende europeisk mannlighet som la vekt på fremskritt og det å være kultivert. Norsk maskulinitet ble derimot hedret for sin mangel på forfinethet.

Nøkkelord: maskulinitet, kjønn, stat, Norge, Eidsvoll, grunnlov, 1800-tallet

Abstract

Manning the State: European Masculinities and the New Norway

Gender historians have identified the period around 1800 as a crucial time for the transforming of elite masculinities in Europe. This article contributes to scholarship on the intersection of masculinities and states by centring on the formation of a new, partially independent, Norway around 1814, when the Norwegian constitution was crafted. I use the analysis of Norway as an entry to exploring broader European trends at that time. As this article shows, Norwegian ideals of masculinity suitable for state office are a good illustration of more general interpretations of elite manhood in northern Europe. Norwegian constructions did offer a twist, however, as they idealized the Norwegian elite male as rough, unsophisticated and natural. In contrast to other forms of elite state-bearing European masculinity, which emphasized advancement and cultivation, Norwegian masculinity was celebrated for its lack of refinement.

Keywords: masculinity, elite masculinity, Norway, Eidsvoll, constitution, nineteenth century

 

Kjønnshistorikere har identifisert perioden rundt 1800 som en avgjørende tid for endring i maskulinitetsbegrepene i Europa (f.eks. Hunt 1986, Hull 1996, Hohendahl 2008). På denne tiden foregikk det et skifte bort fra idealet om høflige gentlemen til en mer krigersk form for manndom, med idealer som til dels fortsatt gjelder i dag. Perioden rundt 1800 er også interessant som en overgangsperiode bort fra et mer flytende begrep om maskulinitet og fokus på sosial omgang mellom menn og kvinner, mot en periode med et strengere skille mellom de to kjønnene.

Denne artikkelen analyser de forestillingene rundt maskulinitet som var en del av etableringen av det nye, delvis selvstendige Norge rundt 1814. Som det fremkommer av artikkelen er norske idealer rundt en maskulinitet egnet for statsembete en god illustrasjon på mer generelle tolkninger av elitistisk manndom i Nord-Europa. Norske tolkninger hadde imidlertid en egen vri ettersom de idealiserte den norske mannen som røff, usofistikert og naturlig. Dette stod i kontrast til andre former for elitistisk, statsbærende, europeisk maskulinitet som la vekt på fremskritt og det å være dannet. Norsk maskulinitet ble tvert imot hedret for sin mangel på forfinethet.

Det finnes en liten, men betydningsfull litteratur om maskulinitetsbegreper i Norge rundt 1814 (f.eks. Glenthøj 2012; Sandvik 2007, 2010; Storberg 2009; Østberg 2007). Denne artikkelen forsøker å kontekstualisere og utvide denne kunnskapen, ved å plassere norske tolkninger om maskulinitet rundt 1814 i en komparativ europeisk sammenheng. Mesteparten av den generelle forskningen om tidlig 1800-talls maskulinitet fokuserer hovedsakelig på Storbritannia og Frankrike (f.eks. Cohen 1996; Harvey 2005; Outram 1989; Tosh 2005; Wilson 2004). Frankrike og England var hovedområder for politisk utvikling i Europa, noe som gjør fokuset på disse to landene naturlig. Norge derimot, var en liten, perifer og ny, delvis selvstendig, stat i 1814. En analyse av Norge vil derfor kunne si oss noe om hvor langt ideer om statsbærende maskulinitet, som vi finner i Frankrike og England på denne tiden, strakte seg utover i Europa. Ved å plassere Norge i et komparativt perspektiv søker denne artikkelen å bidra til en geografisk utvidelse av diskusjonen rundt europeisk maskulinitet og staten gjennom å tilføye et skandinavisk eksempel.

Som diskutert i foregående artikler i dette spesialnummeret ble det danske imperiet delvis oppløst i 1814, og Norge ble overdratt til Sverige som en internt suveren stat under den svenske kongen, med utenrikssaker og diplomatisk representasjon styrt fra Stockholm. Under denne prosessen ble den norske grunnloven skrevet av en grunnlovsforsamling på Eidsvoll. Denne grunnloven baserte seg på ideer fra opplysningstiden og var inspirert av ferske hendelser i Storbritannia, Frankrike og De forente stater.

Interessant nok var grunnloven fra Eidsvoll den mest liberale grunnloven i Europa på denne tiden, og en forholdsvis stor del av voksne menn – 45 % – ble innvilget stemmerett (Glenthøj 2012: 76). I Frankrike og i andre nye demokratier var det klart definert at bare menn av en viss klasse hadde mulighet til å bidra politisk som velgere eller ved å inneha offentlig embete. Kvinnelig politisk deltakelse ble knapt diskutert ved grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll, og kun spørsmål om kvinnelige tronarvinger (avvist) og dronninger som arvet tittel (akseptert) ble diskutert (Østberg 2007: 95). Kvinnelig politisk deltakelse ble dermed knapt tatt i betraktning i det hele tatt i 1814.1

Som andre stater på 1800-tallet var det nye Norge selvfølgelig et dypt maskulint land, i den betydning at «staten» hovedsakelig bestod av mannlige funksjonærer (Sandvik 2007, 2011). At Norge i 1814 kom til å bli styrt av menn forteller imidlertid kun en brøkdel av historien, ettersom det ikke sier noe om rollen til maskulinitetsbegrepet som var en del av og bidro til det nyetablerte Norge. Normativt ladede ord som «feminin» og «mannlig» var mye brukt blant europeiske funksjonærer på denne tiden, og det resulterte i disiplineringen av den individuelle mann og utformingen av kollektive identiteter. Som Sandvik (2007: 76) har vist, ble disse nye politiske diskursene internalisert og omsatt til praksis av embetseliten som ble politisk dominerende i den nye norske statsdannelsen. Den neste delen av artikkelen vil diskutere i korte trekk noen av de tidligere dominante forestillingene om maskulinitet på 1700-tallet.

1700-tallet og den høflige gentleman

Maskulinitetskonseptet omhandler sosialt definerte begrep om og standarder for riktig manndom, hva det betyr å være en mann (f.eks. Pleck et al. 1993). På samme måte som kulturelle tolkninger har en tendens til å forandre seg, er det enighet blant maskulinitetsforskere om at maskulinitet «is never fully possessed, but must be perpetually achieved, asserted and renegotiated» av individer som hevder å være maskuline (Rober & Tosh 1991: 18). Det finnes en mengde maskuliniteter, ofte overlappende og noen ganger motstridende, og innen et visst miljø står gjerne forskjellige maskuliniteter mot hverandre. Det er derfor vanlig å fokusere på maskulinitetstolkninger i et spesielt miljø og et spesielt tidsrom. Forhandlinger om maskulinitet i spesielle miljøer – slik som blant norske statsmenn rundt 1814 – må likevel forstås som koblet opp mot større prosesser innenfor internasjonal politikk (f.eks. Connell 1998). Strømmen av ideer på tvers av landegrenser, internasjonale kriger og statsbygging er noen av disse større internasjonale prosessene som påvirket maskulinitetsbegrep i Norge og Europa.

Europa på 1700-tallet var preget av en endring bort fra ideer om menn som «røffe-og-klare» fra midten av 1600-tallet i retning begrep om en skapt «høflig gentleman» som skulle komme til å karakterisere store deler av kontinentet (f.eks. Carter 2001, Harvey 2005: 305). Den høflige gentleman ble fremstilt som en som var sosial, omtenksom overfor andre og hadde gode manerer, og han skulle avstå fra følelsesmessige impulshandlinger til fordel for en mer rolig og balansert oppførsel (f.eks. Foyster 1999). Sosial intelligens og elegant uttrykksmåte var også sentrale karakteristikker hos en 1700-talls gentleman. Begreper som «manerer», «finesse», «høflighet» og «eleganse» ble fast inventar i diskursen om disse mennene, ofte brukt som standarder for medlemmer av statsbærende eliter (Klein 1989). Fransk mannlighet var et ideal i denne perioden (f.eks. Cohen 1996; Hohendahl 2008; Sennefelt 2011). De styrende sjikt i Sverige var oftest blitt oppdratt på fransk maner, noe som førte til at det en kort stund på midten av 1700-tallet vokste fram en etterspørsel av ekte og patriotisk «svensk» maskulinitet i Stockholm. Kritikere krevde at Riksdagens medlemmer skulle legge fra seg franske måter å snakke og kle seg på for å unngå «umandig» og «feminin» oppførsel som signaliserte forfengelighet og feighet (Sennefelt 2011). Da Bernadotte ble brakt til den svenske tronen som kronprins i 1810, ble det igjen en økt innflytelse fra fransk hoffkultur, særlig gjaldt det svensk aristokrati som idealiserte forestillinger om fransk maskulinitet.

Høflige gentlemen ble uttrykkelig sett på som et resultat av riktig opplæring og passende sosiale omstendigheter. Man trodde at menn av natur manglet manerer og veltalenhet, at de i stedet var tilbøyelige til taktløs sosial interaksjon og pinlige, fåmælte samtaler (Cohen 1996: 104). Kvinner derimot, ble ansett som mer fortrolige og sosialt imøtekommende. Dette skapte en idé om sosial interaksjon på 1700-tallet som la vekt på å blande menn og kvinner, slik at menn kunne lære seg å myke opp og forbedre sine manerer. Skriftlige presentasjoner av høflige og taleføre gentlemen «placed conversation with women at the heart of its practices» (Cohen 1996: 9). Sosialt samvær med kvinner i hjemmet, hager, foreninger, salonger og på byturer ble ansett som en måte å hjelpe menn å utvikle det sosiale smøremiddel som trengtes for å kunne ha riktig samkvem med andre menn i offentlige verv (Harvey 2005: 303). Riktig maskulinitet måtte kort sagt utvikles og oppnås gjennom kvinners nærvær.

De aspirerende gentlemen ble likevel konfrontert med et dilemma ettersom en slags angst oppstod rundt den innflytelse kvinnelig selskap ville ha på menn, et spørsmål om hva som ville skje med menn som tilbrakte for mye tid med kvinner. En «feminin» mann var en som tilbrakte for mye tid med kvinner på bekostning av utvikling av fysiske og krigerske evner og erfaringer (f.eks. Cohen 1999; Carter 2001). «Fops» ble fra slutten av 1600-tallet brukt i Storbritannia som et nedlatende begrep om menn som var for opptatt av utseendet eller som hadde en viss holdning. «Fopen» var ofte preget av fransk innflytelse, en mann kledd i fransk mote som brukte fransk vokabular.

Begrep om gentlemen og maskulinitet hadde også innflytelse blant statsmenn i Norge på 1700-tallet, mens Norge fortsatt var en del av det København-orienterte imperiet (Østberg 2007: 106). Norskfødte menn tjente som embetsmenn og mellommenn innenfor det danske imperiet og skapte en kobling mellom hovedstaden i København og semi-senteret Norge. Mellom 1670 og 1720 var norskfødte menn i stand til å rykke fram i offentlige verv og nærmet seg noen av stillingene knyttet opp mot kongen (Rian 2008: 43). Skillet mellom «norsk» og «dansk» var ganske uskarpt og skiftende, og norskfødte embetsmenn var «kvasi-danske» i kulturell, utdannelsesmessig og språklig forstand (Glenthøj 2012: 57). Med det kongelige hoff og aristokratiet plassert rundt København, var det likevel en mer utviklet og forfinet høflighetskultur i Danmark enn det var i Norge. I Norge var statsadministrasjonen styrt av en egen embetsmannsklasse, og det var ingen adel å snakke om – hvilket igjen resulterte i at Norge hadde et mer begrenset kulturelt fundament av raffinerte gentlemen. Det lille som fantes av raffinert gentlemanskultur synes likevel å ha fulgt europeiske og særlig engelske trender. For eksempel var blandet selskap praktisert i det begrensete salongmiljøet der borgerlige menn og kvinner konverserte og utvekslet ideer. Denne formen for blandet selskap synes å ha vært mest populært i Christiania, styrt av en velstående tømrerborgerklasse, under offentlige forelesninger, dramaklubber og andre offentlige arenaer (Sandvik 2007). Salongkulturen var en liten del av det totale norske samfunnet, men den var ikke desto mindre et interessant sted for samkvem mellom menn og kvinner (Østberg 2007). Det dominerende trekk i norsk tradisjon var likevel en mer kjønnssegregert selskapelighet enn ellers i Europa.

Forandringer på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800‑tallet

Nye idealer i Europa

Innen siste del av 1700-tallet var europeiske standarder for den høflige gentleman i ferd med å forandre seg. Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene var store hendelser som påvirket denne redefineringen av maskulinitetsbegrepet, ikke bare i Frankrike, men også i andre deler av Europa. Bortimot kontinuerlig krigføring mellom 1792 og 1815 førte til stor oppmerksomhet om krig blant statsmenn, med et stort antall menn med krigserfaring og fremvekst av mer militarisert maskulinitet i hele Europa. Et eksempel er da Preussens hær i 1806 led nederlag for de franske styrkene ved Jena, og det vokste fram en sterk kritikk av 1700-tallets maskulinitet med tanke på manglende mandighet og krigersk maskulinitet. Reformister hevdet at det var behov for en ny form for mannsemne – «a warrior who serves nation and state with the strength of his body and his spiritual loyalty» (Hohendahl 2008: 200).2 Selve statens overlevelse krevde nye former for manndom og former hvis utvikling ikke baserte seg på samrøre med kvinner.

Britisk maskulinitet endret seg også på denne tiden, til dels mot mer krigerske former for maskulinitet. Slutten av 1700-tallet var en urolig periode for det britiske imperium som hadde lidd under tapet av de amerikanske koloniene, vært konfrontert med omveltninger i Karibien og var alvorlig bekymret for britisk styre både i Irland og i India. Lite av forskningen om maskulinitet fra denne perioden tar for seg forhold mellom britisk imperialisme og maskulinitet, ei heller krig og maskulinitet. Ett viktig unntak er Harvey (2005: 308), som hevder at det er tydelig at «military and naval campaigns had considerable impact on discussions of masculinity and politeness in particular.» Akkurat som i Preussen satte motgang i konflikter og militære nederlag i gang en debatt om hva slags maskulinitet som mest effektivt ville tjene det britiske imperium. Disse debattene hadde vært tilbakevendende gjennom hele 1700-tallet – som det tidligere svenske eksempelet også viser – noe som antyder at hegemoniet til den høflige gentleman aldri hadde vært ubestridt. Harvey illustrerer dette ved å vise til den nedlatende behandlingen av admiral John Byng, som ledet den mislykkete innsatsen for å erobre Minorca fra franskmennene i 1756. Byng kom til å representere «the effeminate, Frenchified aristocrat, opposed to the tough and potent middling ranks in whose hands Britain’s imperial future lay» (Harvey 2005: 308).

I løpet av det siste tiåret av 1700-tallet mistet «den høflige gentleman» status i Storbritannia, etter å ha blitt både feminisert og forfransket i en tid med økt fiendtlighet mot Frankrike. Ifølge Cohen (1996: 9) hadde «politeness and the conversation of women […] ceased to be the means of shaping the gentleman … [By then]». John Andrews skrev at selv om engelskmennene kunne «gain in delicacy and refinement» ved å assosiere seg med kvinner, slik de franske gjorde, veide ikke denne fordelen opp mot den trusselen som det betydde for «manliness of behavior and liberty of discourse, the two pillars on which the edifice of our national character is principally supported» (ibid). Selv om det å være veltalende og talefør tidligere hadde blitt sett på som fordelaktig og som klare mannlige trekk, ble språkbeherskelse nå tolket som forfengelighet og satt opp mot intellektuell dybde (Cohen 1996: 104). Den påståtte uartikulertheten som preget britiske menn ble forstått som en indikasjon på deres mentale styrke, mens språkbeherskelse hos både kvinner og franskmenn ble ansett som et bevis på forfengelighet og et svakt intellekt. Ordknapphet og verbal selvbeherskelse ble dermed tegn på manndom; i den grad at innen de første tiår av 1800-tallet, «cultivating the tongue did not just fail to strengthen the male mind, it could actually emasculate it» (Cohen 1996: 105). Ekte maskulinitet var med andre ord ikke lenger noe som skulle utvikles i kvinnelig selskap.

Omkring 1800 var det i det britiske imperiets sentrum «no uncertainty about how masculinity could be achieved – it was in the company of other men» (Cohen 1996: 9). Verdien av homososial praksis vant i styrke, på bekostning av en praksis der menn var blandet med og lærte sosial finesse og veltalenhet av kvinner. Menn ledsaget av – og i samvær med – andre menn skulle bidra til å skape bedre menn og mer egnede former for maskulinitet tilpasset den krigende europeiske stat og den nye politiske sfære. Ordknapphet, oppriktighet, styrke og mot ble framholdt som ideelle standarder for maskulinitet, stadig oftere satt opp mot kvinners pratsomhet og skjørhet og også mot uønskede former for mannlighet. Interessant nok, på tross av britiske fremstillinger på den tiden, synes lignende forandringer å ha funnet sted i Frankrike. En reservert og høytidelig opptreden fremfor ordflom og sosial avslappethet ble satt høyt og ansett som avgjørende maskuline trekk i tiden rundt den franske revolusjon (Outram 1989: 68–89).

Norske maskulinitetsidealer

Den norske elites maskulinitetsbegrep synes å ha gått gjennom lignende forandringer i det første tiåret eller to av 1800-tallet. Som så mange andre politiske enheter ble det danske imperiet trukket inn i Napoleonskrigene. Det sluttet seg til Napoleon etter flåteranet i 1807, og kom til å kjempe (og tape) kriger mot både England og Sverige. Resultatet av dette ble at Norge ble avstått fra imperiet. På slutten av 1814 var Norge blitt en internt suveren stat hvis utenrikssaker skulle styres fra Sverige av den den felles kongen. I løpet av denne prosessen erklærte som kjent en gruppe ledende menn Norge for en selvstendig stat, og den liberale grunnloven fra Eidsvoll ble utarbeidet. Dette var en periode med enorme forandringer for Norge, kort sagt forandringer som innebar at man fant ut av hva riktig statsbærende manndom betydde for det nye Norge.

Maskuliniteten tidlig på 1800-tallet måtte naturligvis skapes delvis ut fra kulturelt råmateriale fra tidligere tiår. Noe av dette materialet hadde sitt utspring i en gjenoppdaging og nylesning av antikken i Europa på slutten av 1700-tallet. Den store mengden og kompleksiteten av doktriner og skrifter, som strakte seg fra den greske klassiske epoke til den hellenistiske periode og den romerske senrepublikk, gjorde nødvendigvis at gjenoppdagelsen var ufullstendig og at tolkninger ble gjort i lys av moderne anliggender. Selv den senromerske stoisisme, som så tydelig påvirket den franske revolusjonens menn, var for kompleks til at den kunne gi noen klare direktiver for liv og handling (Outram 1989: 69). Betydningen av antikken varierte derfor med omstendighetene. I Storbritannia på 1700-tallet var antikken knyttet til «høflighet». Som Klein (1989: 583) påpeker, «’politeness’ helped recast the renaissance model of history, in which modernity was separated from its true ancestor, the ancient world, by the vast dark gulf of the middle ages: the ‘politest’ nations were ancient Greece and ancient Rome; the ‘politest’ ages, the spells of Hellenic and Roman creativity.» I den norske lesningen tidlig på 1800-tallet ble Sparta fremhevet. Sparta ble lagt fram som et samfunn med militær storhet, basert på motet og styrken til Spartas menn. Et viktig trekk i norsk maskulinitet var de innbilte paralleller med det gamle Hellas, og særlig med spartansk manndom (Østberg 2007; Glenthøj 2012). Norske menn ble fremstilt som den moderne versjon av spartanerne – enkle, heroiske og fabelaktige soldater. I krigene mellom imperiet og Storbritannia i 1807–1814 ble britene fremstilt som dekadente persere mens nordmennene var spartanske krigere, engasjert i heroisk kamp og villige til å dø for fedrelandet (Glenthøj 2012: 222).

Andre sider ved det kulturelle råmaterialet for det nye Norge kom i sin tur fra den eneveldige dansk-norske politiske kultur. På 1700-tallet hadde politikk innenfor det eneveldige danske imperiet blitt styrt ved bruk av familiemetaforer. Danmark-Norge ble omtalt som tvillingrikene med to «brødre» regjert av en felles konge, referert til som «faren» til kongerikene. Som en patriarkalsk far krevde kongen absolutt lojalitet fra sine underordnede barn. Kjernen i forholdet var streng kjærlighet, og undersåttene var ventet å elske sitt fedreland (Glenthøj 2012: 86). Det er derfor ikke overraskende at dansk-norske borgere henvendte seg til kongen ved å vise til ikke bare hans ømhet, men også hans potensielle vrede (Østberg 2007: 98). At familien holdt sammen som en enhet var forventet på denne tiden, under strengt lederskap av faren/monarken. Skjebnen til sønnene av dette fedrelandet var nær knyttet til vold, og Glenthøj (2012) beskriver en maskulinitet som krevde at menn skulle ofre seg på fedrelandets alter. Å dø i kamp, i ens fars tjeneste var et høyere kall, og en slik død var misunnelsesverdig.

Norges fradeling fra Danmark fant sted midt under et sakte skifte i betydningen av kjærlighet til fedrelandet, fra lojale undersåtter som elsket farsstaten mot mer selvstendige borgere viet til en morsnasjon ledet av en tilgjengelig mannlig konge (Glenthøj 2012: 89). Dette delvise skillet i lojalitet kan sees i lys av feministisk teori som har lagt vekt på at disse nyskapte begrepene om nasjonalisme baserte seg på en forestilling om «nasjoner» som mødre som skapte et kulturelt samlet folk – hennes «barn» – et folk som hun oppdro med fokus på et delt språk, historie og verdier (f.eks. Yuval-Davis 1997). Begrepet morsnasjon fikk sitt gjennombrudd rundt 1810 i Danmark og ble gjeldende i Norge noe senere (Glenthøj 2012: 170).

Sammen med skiftet fra statlig patriotisme til nasjonalisme var det i det nye Norge også en framvekst av et politisk styre basert delvis på «folkets» suverenitet (for en begrepshistorisk lesning av dette folket, se Neumann 2001). Grunnloven fra Eidsvoll skapte en form for styre som kombinerte elementer fra eneveldig styre og demokrati – landet skulle styres av en sterk monark, men monarken skulle være en upartisk tjener for folket heller enn dets suverene hersker (Glenthøj 2012: 133). Det er interessant å merke seg at selv om dette dokumentet gjorde det klart at det var «folket» og ikke monarken som hadde suverenitet, ble begrepene demokrati og republikk ikke brukt i Eidsvoll-dokumentet (ibid). «Folket» ble videre framstilt ved hjelp av kjente ideer fra opplysningstiden om rasjonell, suveren individualitet som bare omfattet menn (Østberg 2007: 110. Se også f.eks. Pateman 1989). I samsvar med trenden i resten av Europa, ledet den tidlige framveksten av demokratiske elementer i Norge til en innsnevring rundt kvinner hvis politiske felt ble mer begrenset enn det hadde vært tidligere (se f.eks. Towns 2010).

Det nye Norge ble skapt rundt idealer hentet fra den franske revolusjon – frihet, likhet og brorskap – og det norske selvbildet kom til å dreie rundt disse begrepene. Frihet og sosial likhet ble videre uttrykkelig forstått som vilkår og trekk som angikk mannen. I tiårene som fulgte etter landets uavhengighet var både mangelen på politisk frihet og tilstedeværelsen av sosialt hierarki tydelig ansett som «feminint» og satt opp mot norsk mannlighet. Forståelsen av norsk maskulinitet tok en spesiell vri i den statsbærende elite. Vridningen mot fåmælt, reservert og høytidelig oppførsel rundt om i Europa ble plantet på toppen av ideer om galanteri og det å være kultivert; antakelig skapte dette mer reserverte, men ikke mindre raffinerte menn. Norsk elite avviste derimot stort sett forestillinger om galanteri, kultivering og eleganse, trekk som kunne ha skilt dem fra resten av befolkningen der flertallet bestod av bønder. De priset heller sin angivelige røffe – til og med råe – karakter og mangel på kultivering som den ekte norske manndom. Mangelen på kultivering i Norge ble sett på som et opphav til maskulin styrke, ettersom norske menn stod nærmere naturen og det naturlige røffe miljøet, omringet av fjell og fjorder som de var. Kultivering ble sett på som en form for feminisering og en bevegelse bort fra den røffe naturlige tilværelse som skapte menn. Enkel og direkte tale ble betraktet som et sentralt trekk ved disse naturlige og uraffinerte, men ekte mennene. Reaksjonen hos en av stortingsrepresentantene – Jakob Neumann – på en viktig tale gitt av stortingspresidenten etter at første ed ble avlagt til grunnloven i 1814, er illustrerende. Neumann uttalte bifallende at talen var «saa charachteristisk norsk … ikke en eneste Compliment og ikke eneste (sic) intetsigende Galanterie var i denne Tale at finde» (Østberg 2007: 106).

Med krigen i 1807 utviklet det seg en motvilje mot «utenlandsk luksus» (særlig britiske luksusvarer som Norge importerte en god del av fra Storbritannia) i Norge (Glenthøj 2012: 117). Luksus ble umiddelbart feminisert og fremmedgjort, mens enkle, naturlige og barske leveforhold og påkledning kom til å representere autentisk norsk atferd. «Autentiske» nordiske levemåter som antakelig var praktisert før sivilisert innflytelse fra Sør-Europa, ble ansett som kilden til det sterke og mannlige folket i Norge (Glenthøj 2012: 117). Dette var en forestilling skapt i Sør-Europa fra slutten av 1600-tallet av som fant veien til nordeuropeisk selvforståelse, spesielt via den brede Montesquieu-resepsjonen (Neumann 2001). Norges vanskelige og krevende naturlige miljø ble sett på som fordelaktig for utvikling av en sterk og hardt arbeidende karakter. Å bo i områder med overflod av naturressurser, slik som de spanske kolonistene hadde gjort i Amerika, kunne bare resultere i en livsstil preget av «sløsende luksus» (Burgess & Hyvik 2004: 626). Jacob Aall, en av bidragsyterne til grunnloven på Eidsvoll og stortingsrepresentant i 14 år, illustrerer dette poenget når han konkluderer med at Spania har blitt til et land rikt på «gold and silver, but particularly poor in industrious and scientifically minded immigrants» (sitert i Burgess og Hyvik 2004: 626). Kvinnelig påkledning ble et symbol på denne kampen mot luksus, og det å gå med drakter sydd i hjemlandet ble et tegn på støtte til Norge. Klesdraktene til den lille norske gruppen av aristokratiske kvinner ble særlig gransket av deler av embetsmannskorpset som kommenterte hvorvidt disse kvinnene bar silke eller lokalt stoff (Glenthøj 2012: 120. Se også Andresen 2008).

Datidens reisende som kom til Norge fra utlandet bekreftet dette bildet på et fritt og likestilt, men ubehøvlet og uraffinert Norge. Mary Wollstonecraft, som reiste rundt i Norge i 1796, er et godt eksempel. I brevene der hun dokumenterte sine reiser i Skandinavia, karakteriserer hun Norge som et land befolket hovedsakelig av råskinn som lever i relativ likhet. Hun portretterer i detalj landets naturlige skjønnhet, men påpeker at man ikke finner mye «galanteri og høflige manerer» i Norge, som hun karakteriserer som et «vilt» land (Wollstonecraft 1884 [1796], Letter VII). Hun gir likeledes en kommentar til mannligheten som preger norske bønder, en mannlighet som hun – slik som den norske elite – kobler opp mot uavhengighet:

The farmers not fearing to be turned out of their farms, should they displease a man in power, and having no vote to be commanded at an election for a mock representative, are a manly race; for not being obliged to submit to any debasing tenure in order to live, or advance themselves in the world, they act with an independent spirit (Letter VII).

Svenske observatører ga liknende, men mer uforenlige observasjoner to tiår senere der de karakteriserte norske tjenestemenn som bønder som manglet manerer, forelsket i sitt ville land og sin egen råhet (Østberg 2007: 105).

Ideene knyttet til selvstendighet, likhet og en naturlig maskulinitet gjorde at et maskulinisert Norge skilte seg fra de feminiserte Sverige og Danmark, land som ikke bare var mer kultiverte, men som var karakterisert av sosialt hierarki og mangel på politisk frihet. Danske og svenske statsmenn ble videre latterliggjort som feminine menn påvirket av fransk patrisisk praksis (Østberg 2007; Glenthøj 2012: 206). Adelen var åpenbart det sosiale sjiktet som var mest påvirket av fransk, kongelig hoffkultur og mest begeistret for kultivering og sosial finesse. Den norske motviljen mot finesse kan til dels være et resultat av at Norge var ett av få europeiske land med en liten og ubetydelig adel (Neumann 2001).

Når det gjelder kultivering, er det også interessant å notere seg at den litterære tradisjonen var meget sparsom i det nye Norge. Før 1814 var det ikke noe uavhengig litterært miljø i Norge, og litteratur skrevet av norske forfattere ble sett på som en kategori innenfor dansk litteratur, ikke en egen litterær tradisjon. Det norske skriftspråket var dessuten dansk. Det var fire små trykkpresser i landet før delingen av riket, og det var verken norske forlag eller mange bokselgere (Glenthøj 2012: 238). Wollstonecraft kommenterte derfor at «the Norwegians appear to me a sensible, shrewd people, with little scientific knowledge, and still less taste for literature; but they are arriving at the epoch which precedes the introduction of the arts and sciences» (Wollstonecraft 1884 [1796]: Letter VII). Vi kan med høy grad av sannsynlighet anta at det å ikke engang ha ankommet det stadium som er forut for introduksjonen av kunst og vitenskap, må ha betydd at Wollstonecraft så på nordmenn som alt annet enn kultiverte. Hun fortsetter videre med å påpeke at «they have no university, and nothing that deserves the name of science is taught, nor do individuals, by pursuing any branch of knowledge, excite a degree of curiosity which is the forerunner of improvement» (Wollstonecraft 1884 [1796]: Letter VII).

Ettersom «naturlig» uraffinert maskulinitet ble såpass lovprist i Norge, er det ikke overraskende at det ble tatt grep for å isolere statsmenn fra kvinnelig innflytelse. Den blandingen av menn og kvinner man tidligere hadde sett på som fordelaktig for å skape sosiale og velartikulerte menn, ble nå ansett som degenererende og feminiserende innflytelse. For eksempel ble kong Christian Fredriks påståtte feighet under den mislykkede krigen for å fullbyrde uavhengigheten fra Sverige i 1814, sporet tilbake til konstant kvinnelig tilstedeværelse i hans følge (Østberg 2007: 104). I 1815 erklærte den kongelige presten Pavels med tilfredshet at kvinner ikke lenger hadde regentens fortrolighet, men «Mænd av Kundskaber, Duelighed og rene Sæder» (sitert i Østberg 2007: 104). Østberg (2007) hevder at det var et skifte blant offentlige tjenestemenn og annen mannlig elite mot å redusere sitt nivå av omgang med kvinner, både i delvis offentlige sammenhenger slik som i salonger samt også i familielivet. Kort oppsummert ble «de kjønnsblandete familiepregede halv-offentligheter fra det gamle regime erstattet av fora som var på en gang mer rent offentlige, og mer rent maskuline» (Østberg 2007: 103).

Christian Frederik – hva slags mann?

Ettertidens lesninger av Christian Fredrik kan stå som en interessant coda til de kjønnsrollemønstrene som vokste fram rundt 1814. Historikere har diskutert hans innsats og betydning i det vide og brede, og overraskende ofte med mer eller mindre eksplisitte antydninger om hans maskulinitet eller mangel på sådan. Hans motstander i 1814, grev Wedel, omtalte ham for eksempel som «skjørtekongen».

I den aller første systematiske gjennomgangen av hendelsene i 1814 var Henrik Wergeland (1958 [1841–42]) meget skeptisk både til Christian Frederiks gjerning og til hans karakter, det var ikke gitt at «[h]ans personlige Elskværdighed og Talenter, især hans Talefærdighed» ville oppveie «et Hang til Forlystelser og sædelige Udskejelser, som han kun altfor meget gav Tøilen» (Wergeland 1958 [1841–42]: 60). Prinsen hadde talegaver, men altså ikke nok selvkontroll. Hva verre var:

I Besiddelse af Egenskaber, der kunde gjøre ham til Folkets mand, røbede han snart, at han manglede den Nervositet i Karakteren, som kunde gjøre ham til dets Mænds Mand. Den Popularitet, han jagede efter, og vel ogsaa vandt hos begge Kjøn, var ikke den, som betegner en Hersker over Begivenhederne (Wergeland (1958 [1841–42]: 60).

I henhold til Wergeland, som skrev i en tid der det maskuline idealet var langt mindre tvetydig enn tre tiår tidligere, manglet Christian Frederik altså den karakterstyrke som skulle til for å bli en «mennenes mann», han var snarere en dandy med en viss overfladisk appell til begge kjønn. Da det ble foreslått at den norske armeen burde slå til mot Sverige før svenskene rakk å angripe, var det ikke langt fra at «han blegnede ved den blotte Tanke» (Wergeland 1958 [1841–42]: 61).

Ernst Sars var enda klarere i sin dom. I hans evolusjonistiske og nasjonsbyggende historieforståelse hadde den danske prinsen ved et tilfelle fått altfor stor plass:

Han var en karakterløs Æsthetiker, en Festtale-Natur, som savnede de væsentlige Egenskaber for den Rolle han havde paataget sig ved at stille sig i Spidsen for det norske Folk. Han nærede øiensynlig et Slags Enthusiasme for Norge og det norske Folks Uafhængighedssag; han kunne rives med og rive andre med naar det gjaldt at udkaste en stor Plan; men de sterke Midler som i Regelen maa til naar en stor Plan skal sættes i Verk, laa ikke for ham; han havde neppe nok Kraft til at tænke paa dem, endsige til at bruge dem. (…) Og hans saakalte Ledelse af den norske Hær da Krigen endelig brød ud, var saa aldeles mod- og meningsløs, at den maatte demoralisere de bedste Tropper, og at han matte være dømt fra Livet som Forræder, saafremt han ikke havde været Konge (Sars 1912: 613).

Christian Frederiks manglende kraft ledet det norske folk i forlegenhet og gjorde at folket risikerte å tape ikke bare sin selvstendighet, men også sin ære.

I en senere artikkel satte Sars det enda mer på spissen. Han erkjente at Kristian Fredrik hadde spilt en viktig rolle i 1814, men han ønsket at det ikke hadde vært slik: «Det er noget ydmygende for os, at vi skal staa i en saa stor Taknemmelighedsgjæld til en saa liden Mand, – at Folket, til Løsning af en af sine største Opgaver, samlede sig om denne Balkavallér, denne ubetydelige bel-esprit og Levemand» (Sars 1967 [1897]: 161). Christian Frederik hadde rett nok et «tiltalende Ydre, et behageligt vindende Væsen», men alt dette var overflate. I realiteten førte han «et banalt Blomstersprog», han var «[e]n Dilettant-Natur» med floskler og løse ideer «som man kunde vente at finde dem hos en Datidens Modeherre, der have omgaaet Kunstnere og Skjønaander» (ibid: 154–155). I Sars’ utlegning var Christian Frederik rett og slett ikke mann nok, han var preget av «en holdningsløs Blødaktighed, en afgjort Mangel paa personligt Mod» (ibid: 159); dette i motsetning til Wedel, som var «en meget betydeligere Begavelse og fremfor alt meget mere af en Mand, en Karakter» (ibid: 153). Der Wergeland og Sars så Christian Frederik som mangelfullt mannlig, gir det i ettertid – sett i lys av diskusjonen over – bedre mening å se ham som en representant for den gentlemanspregede maskuliniteten som hadde dominert 1700-tallet, men som var på vei ut i 1814.

Denne nasjonsbyggende historien ble først venstrestatens, deretter arbeiderpartistatens historie og kan trekkes fra Wergeland via Sars, Koht og Bergsgård til Steen. Og dette var altså en historie der Christian Frederik kom dårlig ut. Selv om dette bildet har blitt utfordret av senere historikere, hadde det lenge svært bredt nedslag, for eksempel i norske skolebøker. I en skolebok fra 1940 omtales Christian Frederik for eksempel som «et romantisk kunstnersinn, svermerisk oppglødd for tankene om frihet og nasjonalisme» (sitert i Høst 2011: 64–65). På samme måte finner vi det i en fiksjonalisert samtale mellom Christian Frederik og en gammel kone fra Gudbrandsdalen i en lærebok fra 1946: «Så – du er Kristian Fredrik. Det er vakkert kjøtt og blod i deg, men for veik ser du ut til å kunne bli Norges frelsermann» (sitert i Moesgaard 2011). I den akademiske litteraturen ble vurderingene annerledes etter krigen, med Steen og Seip og deres vektlegging av ytre faktorer. Christian Frederik ble der sett som en sentral figur, og karaktertrekkene hans ble viet mindre oppmerksomhet.

Det feminiserte bildet av Christian Frederik finner vi imidlertid igjen i forkant av 200-årsjubileet for grunnloven og selvstendigheten, som når Kåre Lunden i Klassekampen 12/3-13 refererer ekstensivt fra Sars’ karakteristikk, legger til senere vurderinger gjort av Søren Kierkegaard og går langt i å omtale prinsen som en «kvinne» og et «fruentimmer». Den eksplisitte konsekvensen er at Christian Frederik var for svak til å gjennomføre noe på egen hånd i 1814. I en norsk nasjonal fortelling, der det staute norske folket har stått sentralt og der mange har villet se fremveksten av en norsk stat og en norsk nasjon i første rekke som indredrevet, har Christian Frederik ofte blitt konstruert som den feminiserte annen, en dandy og en fløteprins utenfra, uten evne til å lede folket. Noen samtidige vurderinger av manglende maskulinitet finnes altså, men de fleste er ettertidens. Slik illustrerer Christian Frederik og vurderingene av ham på eklatant vis en mannsrolle i endring, som antydet i innledningen til denne artikkelen.

Konkluderende bemerkninger

Det sosiale miljøet som preget den norske statsbærende elite i 1814 var tydelig formet av maskulinitetsbegrep som på mange måter lignet på det man fant i store europeiske stater, slik som Storbritannia og Frankrike. Mer krigspreget maskulinitet tok form innen det første tiåret av 1800-tallet, med vekt på fysisk styrke, heltemot, krigerevner og offervilje, og avvisende overfor tidlige idealer som sosiale evner og taledyktighet. Som i andre deler av Europa var dette skiftet en del av utviklingen av separate kjønnede sfærer, ettersom kvinnelig innflytelse nå ble ansett som ødeleggende for ekte manndom. Maskulinitetsidealer blant den norske eliten avspeilte imidlertid ikke slavisk de idealer man kunne finne andre steder. Galanteri, kultivering og finesse som fortsatt ble verdsatt blant eliten i Storbritannia, Frankrike og Sverige ble avvist i Norge som feminine trekk. I stedet ble «naturlig» manndom vektlagt, der man bevarte den norske manns angivelig røffe, råe og ukultiverte maskulinitet. Som Hooper (2001) og andre har vært enige om, blir kjerneingrediensene i maskulinitet omformulert og sammensatt på ny over tid og rom.

Utover på 1800-tallet ble ideer om maskulinitet stadig mer påvirket av sosialdarwinistisk klassifisering. Innen slutten av århundret, med en mer intens europeisk imperialisme, ble europeisk maskulinitet sterkt formet av ideer om og samvær med erobrete folk. Koloniale maskulinitetsbegrep basert på feminisering av koloniserte undersåtter ble utviklet, slik som eksempelet på skillet mellom den «mandige engelskmann» og den «feminine bengaler» som kommer fram hos Sinha (1995). I The Empire of Nature ser John MacKenzie (1988) på betydningen av jakt innenfor britisk imperialisme på slutten av 1800- og 1900-tallet og viser til utbredelsen av ideer om at jakt og krig førte med seg høyere utviklete former for maskulinitet enn man kunne forvente av jordbrukssamfunn. Tøffe proteinspisende nomadelignende krigere i de «mandige» fjellene skilte seg fra bløtere karbohydratspisende jordbrukere på de «feminine» slettene. Det virker sannsynlig at denne type koloniale ideer ga gjenlyd i de norske begrepene om naturlige menn i fjellene.

Litteratur

Andresen, A. S. (2008) Koner, madamer og fruer – kvinners arbeid i John Colletts ånd. I J. P. Collett & B. Frydenlund (red.) Christianias handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge. Oslo: Andresen & Butenschøn (196–119).

Burgess, P. J. & J. J. Hyvik (2004) Ambivalent Patriotism: Jacob Aall and Dano-Norwegian Identity before 1814. Nations and Nationalism, 10(4): 619–637.

Carter, P. (2001) Men and the Emergence of Polite Society: Britain 1660–1800. London: Longman.

Cohen, M. (1996) Fashioning Masculinity: National Identity and Language in the Eighteenth Century. London: Routledge.

Cohen, M. (1999) Manliness, Effeminacy and the French: Gender and the Construction of National Character in Eighteenth-Century England. I T. Hitchcock & M. Cohen (red.) English Masculinities, 1660–1800 (44–61).

Connell, R. W. (1998) Masculinities and Globalization. Men and Masculinities 1(1): 3–23.

Foyster, E. (1999) Boys Will Be Boys? Manhood and Aggression, 1660–1800. I T. Hitchcock & M. Cohen (red.) English Masculinities. Harlow: Longman (151–66).

Glenthøj, R. (2012) Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og efter 1814. Odense: Syddansk Universitetsforlag.

Harvey, K. (2005) The History of Masculinity, circa 1650–1800. Journal of British Studies, 44(2): 296–311.

Hohendahl, P. U. (2008) The New Man: Theories of Masculinity Around 1800. Goethe Yearbook 15: 187–215.

Hooper, C. (2001) Manly States. Masculinities, International Relations, and Gender Politics. New York: Columbia University Press.

Høst, A. T. (2011) Nasjonalfølelse i klasserommet. En undersøkelse av hvordan 1814 er behandlet i skolebøker for videregående skoler 1900–1950. Masteroppgave i historie. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hull, I. (1996) State and Civil Society in Germany 1700–1815. Ithaca: Cornell University Press.

Hunt, L. (1986) Politics, Culture, and Class in the French Revolution. Berkeley og Los Angeles: University of California Press.

Klein, L. (1989) Liberty, Manners and Politeness in Early Eighteenth-Century England. The Historical Journal, 32(3): 583–605.

MacKenzie, J. (1988) The Empire of Nature: Hunting, Conservation and British Imperialism. Manchester: Manchester University Press.

Moesgaard, H. (2011) Skolens 1814. Fremstillinger av 1814 i norske lærebøker 1945–2012. Masteroppgave i historie. Oslo: Universitetet i Oslo.

Neumann, I. B. (2001) Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten. Oslo: Pax.

Nye, R. A. (1993) Masculinity and Male Codes of Honor in Modern France. New York: Oxford University Press.

Outram, D. (1989) The Body and the French Revolution: Sex, Class and Political Culture. New Haven: Yale University Press.

Pateman, C. (1989) The Disorder of Women. Democracy, Feminism and Political Theory. Stanford: Stanford University Press.

Pleck, J., F. Sonenstein & L. Ku (1993) Masculinity Ideology: Its Impact on Adolescent Males’ Heterosexual Relationships. Journal of Social Issues, 49(3):11–29.

Rian, Ø. (2008) Christiania-elitens politiske betydning i det dansk-norske eneveldet – med hovedvekt på forholdet til imperiehovedstaden København. I J. P. Collett & B. Frydenlund (red.) Christianias handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge. Oslo: Andresen & Butenschøn (29–46).

Roper, M. & J. Tosh, red. (1991) Manful Assertions: Maculinities in Britain Since 1800. London: Routledge.

Sandvik, H. (1999) Tidlig moderne tid i Norge. 1500–1800. I I. Blom & S. Sogner (red.) Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag (83–134).

Sandvik, H. (2007) Politiske kvinner på 1700-tallet i Norge. I Å. K. Sjögren (red.) Kvinnor och politik i det tidigmoderna Norden. Reykjavík: Islands universitets förlag (74–93).

Sandvik, H. (2010) Frihet og likhet også for kvinner? Debatten om my sivillov og kvinnenes stilling i Sverige og Norge 1815–1845. I H. Sandvik (red.) Demokratisk teori og historisk praksis. Forutsetninger for folkestyre 1750–1850. Oslo: Scandinavian Academic Press (243–274).

Sandvik, H. (2011) Gender and Politics Before and After the Norwegian Constitution of 1814. I P. Ihalainen, M. Bregnsbo, K. Sennefelt & P. Winton (red.) Scandinavia in the Age of Revolution: Nordic Political Cultures, 1740–1820. Burlington: Ashgate (329–341).

Sars, J. E. (1967 [1897]) Kristian Fredrik. I Knut Mykland (red.) Omkring 1814. Oslo: Gyldendal (151–161).

Sars, J. E. (1912) Udsigt over den norske historie. Samlede værker, bind 2, Kristiania: Gyldendal.

Sennefelt, K. (2011) Masculinity, Sociability and Citizenship in Stockholm in the Age of Liberty. I P. Ihalainen, M. Bregnsbo, K. Sennefelt & P. Winton (red.) Scandinavia in the Age of Revolution: Nordic Political Cultures, 1740–1820. Burlington: Ashgate (317–328).

Sinha, M. (1995) Colonial Masculinity. The ’Manly Englishman’ and the ’Effeminate Bengali’ in the Late Nineteenth Century. Manchester: Manchester University Press.

Storberg, M. (2009) Vennskap mellom menn på 1800-tallet. PhD-avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Tosh, J. (2005) Masculinities in an Industrializing Society: Britain, 1800–1914. Journal of British Studies, 44(2): 330–342.

Towns, A. E. (2010) Women and States: Norms and Hierarchies in International Society. Cambridge: Cambridge University Press.

Wergeland, H. ([1841–42] 1958) Norges konstitutions historie, bd. 6. I L. Amundsen & D. A. Seip (red.) Henrik Wergelands skrifter. Folkeutgaven. Oslo: Cappelen.

Wilson, K. (2004) Empire, Gender and Modernity in the Eighteenth Century. I P. Levine (red.) Gender and Empire. Oxford: Oxford University Press (14–45).

Wollstonecraft, M. (1884/1796) Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway and Denmark. London: Cassell & Company. Tilgjengelig på http://www.gutenberg.org/files/3529/3529-h/3529-h.htm#startoftext. Lest 2. mars 2012.

Yuval-Davis, N. (1997) Gender & Nation. London: Sage Publications.

Østberg, K. (2007) Kvinnelighet og mannlighet som dimensjoner i det politiske liv i Norge før og etter 1814. I Å. K. Sjögren (red.) Kvinnor och politik i det tidigmoderna Norden. Reykjavík: Islands universitets förlag (95–114).

1Dette betyr naturligvis ikke at kvinner ikke spilte noen politisk rolle i begrepets utvidede forstand. Jf. Sandvik (2007).
2I ettertid synes det å ligge en viss ironi her: det var de tradisjonelt mer «feminine» franskmennene som vant, men reaksjonen i Preussen var at det trengtes mer maskulinitet. Som vi skal se nedenfor hadde imidlertid også det franske mannsidealet vært i endring i tiårene etter revolusjonen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon