Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hva var Norge i det danske imperiet? - Skottland og Norge som semi-sentra

M.Sc., forsker, Norsk Utenrikspolitisk Institutt msa@nupi.no

  • Side: 367-387
  • Publisert på Idunn: 2014-10-01
  • Publisert: 2014-10-01

Sammendrag

Denne artikkelen handler om Skottlands og Norges roller som politiske enheter i henholdsvis det britiske og danske imperiet. I artikkelens første del er argumentet at «semi-sentrum» er en nyttig ny analysekategori for å forstå de strukturelle posisjonene en politisk enhet kan inneha i et imperialt system. Eksisterende strukturelle imperiemodeller fokuserer på relasjoner mellom et imperiesentrum og periferier. Disse modellene har problemer med å forklare politiske enheter som innehar kjennetegn ved begge – både sentrum og periferi. Det nye begrepet semi-sentrum kan forklare imperiedynamikker på en bedre måte, empirisk illustrert i artikkelens andre del som undersøker Skottlands og Norges roller innen sine respektive imperier. Spesielt relevant for dette spesialnummeret er hvordan man ved å se Norges rolle som semi-sentrum kan kaste nytt lys på embedsmennenes sentrale rolle i det nye Norge etter 1814, samt hvordan sammenligningen med Skottland utvider det komparative universet for den nye norske statsdannelsen i etterkant av en imperieoppløsning.

Nøkkelord: imperium, hierarki, Skottland, Norge 1814

Abstract

What was Norway’s Role in the Danish Empire? Scotland and Norway as Semi-Cores

This article is about the roles of Scotland and Norway as political units within the British and Danish empires. First, I argue that the analytical category of ‘semi-core’ is a useful addition to existing relational models of empires and unit positions within them. While existing models focus on core–periphery dynamics, they cannot cope with political units that display elements of both core and periphery. The new category of semi-cores better explains imperial dynamics, as I illustrate empirically in the second part of the article introducing the cases of Scotland and Norway as imperial units. Of importance here is how considering Norway as a semi-core sheds new light on the role of Norwegian civil servants after independence in 1814, and how making the parallel with Scotland expands the comparative universe for the new Norwegian state in the wake of the dissolution of the Danish Empire.

Keywords: empire, hierarchy, Scotland, Norway, 1814

 

Når nye studenter tar fatt på studier i internasjonal politikk, lærer de nesten umiddelbart at verden kan forstås som anarkisk – det finnes ingen overordnet verdensmyndighet. Allikevel er det vanskelig å studere verden uten å støte på forskjellige former for hierarki, som i de imperiale relasjonene vi diskuterer i dette spesialnummeret. Men det er åpenbart stor forskjell mellom de forskjellige underordnede enhetene i et imperium. Sagt med Orwell er noen enheter likere enn andre. Hvordan kan vi kan forstå de forskjellige underordnede posisjonene politiske enheter kan innta i et hierarkisk system?

Studier av hierarkier i internasjonal politikk har en lang historie, men fikk ett skudd for baugen med Kenneth Waltz’ (2010 [1979]) formalisering av et internasjonalt anarki som gullstandarden for studiet av det internasjonale. I senere år har man imidlertid sett flere teorier som studerer hierarkiske strukturer, særlig i lys av et unipolart system og USAs hegemoniske rolle (se f.eks. den kvantitativt orienterte «Power Transition Theory» og den mer kvalitativt orienterte «Hegemonic Stability Theory»).

Hierarki kjennetegnes generelt ikke ved asymmetriske interaksjoner. Mange interaksjoner på både interpersonlig, nasjonalt og internasjonalt nivå kan være asymmetriske uten å være hierarkiske. Hierarkier kjennetegnes heller ved relasjoner. Det er noe stabilt, funksjonelt og systematisk ved dem som gjør at de også angår internasjonal orden eller bredere styringslogikker. Hierarki er med andre ord kjennetegnet ved en slags institusjonalisert ulikhet (i motsetning til internasjonalt anarki, som kjennetegnes ved likhet mellom enhetene i systemet).

På tross av et økende fokus på hierarki, har studier av imperier eller verdenssystemer («World-Systems Theory») lenge blitt sett på som passé. Allikevel har en rekke publikasjoner de siste årene fokusert på hvordan imperiale relasjoner er et uttrykk for en spesifikk type hierarkisk styringslogikk. Som sett i introduksjonen til dette spesialnummeret, vektlegger slike analytiske tilnærminger til imperier hvordan den imperiale styringslogikken kjennetegnes av «mellommenn» eller intermediære agenter og differensierte «styringskontrakter» mellom et imperiesentrum og de forskjellige provinsene. Dette er ikke bare et historisk argument, men også en analytisk generalisering som like gjerne kan appliseres på nåtidig politikk for å studere hvordan slike imperiale funksjoner (men ikke et imperium som politisk enhet) blir konstituert fortløpende – fra NGOer til USAs militærbaser, eller Russlands forhold til tidligere sovjetrepublikker.

Det empiriske hovedformålet med denne artikkelen er historisk. Den fokuserer på Skottlands og Norges roller som enheter i imperiale konfigurasjoner: henholdsvis den britiske og den danske. Et utvidet formål er allikevel mer generelt og analytisk og innebærer etableringen av «semi-sentrum» som analytisk kategori. Jeg argumenterer for at «semi-sentrum» er en lite utforsket strukturell posisjon en politisk enhet kan inneha i et imperialt system, og at slike semi-sentra ikke kan reduseres til verken sentrum eller periferi i imperiale systemer. Jeg vil illustrere dette ved å se på Skottlands posisjon i det britiske imperiet, og Norges posisjon innenfor det danske imperiet. Dette analytiske grepet innebærer en viktig modifisering av den allerede eksisterende litteraturen om imperier. Eksisterende strukturelle modeller, som nevnt over og introdusert i innledningen, fokuserer på relasjoner mellom et imperiesentrum og periferier. Disse modellene møter derfor på vanskeligheter når man skal forklare politiske enheter som innehar kjennetegn ved begge – både sentrum og periferi. Derfor er det nyttig å introdusere begrepet semi-sentrum. Som jeg skal vise under, kan dette begrepet hjelpe oss med å forklare imperier på en bedre måte, internasjonal politikk generelt, og Skottlands og Norges roller innen sine respektive imperier spesielt. Spesielt relevant for dette spesialnummeret er hvordan man ved å se Norges rolle som semi-sentrum, kan kaste nytt lys på embedsmennenes sentrale rolle i det nye Norge etter 1814, samt hvordan sammenligningen med Skottland utvider det komparative universet for den nye norske statsdannelsen i etterkant av en imperieoppløsning.

Planen er som følger: Jeg vil først repetere kort hva som kjennetegner analytiske imperier før jeg introduserer semi-sentra som en analytisk kategori, med visse idealtypiske kjennetegn. Deretter diskuterer jeg i noe detalj hvordan dette spiller seg ut i tilfellene Skottland og Norge før jeg konkluderer.

Analytisk imperium

Utgangspunktet for analytiske tilnærminger til imperier er å identifisere de spesifikke relasjonelle mekanismene som typisk gjør seg gjeldende når man styrer på en imperial måte, i motsetning til i et internasjonalt anarki, hegemoni eller nasjonale politiske systemer. En idealtype eller modell er utgangspunktet for å beskrive hvordan funksjonelt forskjellige enheter innenfor et imperium forholder seg til hverandre. Argumentet her er at Skottland og Norge funksjonelt sett spilte liknende roller innen en imperial styringslogikk. Jeg fokuserer altså på de empiriske elementene som kan sies å være utslagsgivende relativt til den analytiske modellen jeg opererer med. Andre mer idiosynkratiske elementer som ikke er en del av modellen – slik som spesifikke institusjoner, geografiske forhold, militærstrategi osv. – blir utelatt her med overlegg, selv om de kan være viktige faktorer i å forklare spesifikke hendelser. Generaliseringen er altså analytisk, ikke empirisk. En modell av hvordan imperiale logikker fungerer, er et redskap for å sortere ut de relevante tingene, gitt formålet. Skottland og Norge «testes» derfor ikke mot modellen, men modellen brukes for å undersøke spesifikke styringslogikker i spesifikke tilfeller av politiske relasjoner.

Så spørsmålet man stiller seg i slike analytiske tilnærminger er: kan man bedre forstå hva som foregår i et spesifikt tilfelle gjennom å bruke en slik modell som utgangspunkt? Nexon og Wright (2007) opererer for eksempel med en imperiemodell som ser ut som et hjul uten felg, der navet er imperiesentrum og eikene de individuelle «kontraktene» med de forskjellige periferiene. Poenget med den manglende felgen er altså at alle periferiene har spesielle kontrakter med sentrum, men uten at de har noen kontakt med hverandre. I tillegg til slike unike kontrakter med hver enkelt provins, bruker imperier også «mellommenn» for å styre indirekte heller enn direkte. På tuppen av hver eike er det altså en mellommann som har et unikt handlingsrom nettopp på grunn av den unike kontrakten med imperiet. De skal være lojale tjenere for imperiet, samtidig som de er kostnadseffektive fordi de kjenner de lokale forholdene og gruppene bedre enn imperiebyråkratene i sentrum. En slik modell har mye til felles med Galtungs klassiske studium av imperialisme, sett som en kombinasjon av harmoniske og konfliktfylte relasjoner mellom sentrum, mellommenn eller «brohoder» og periferier som ikke interagerer med hverandre.1

Dette kan by på visse problemer som er spesifikke for en imperial måte å styre på. For det første er det alltid en fare for at disse mellommennene får for mye autonomi og for sterk tilknytning til den lokale provinsen. De må ha autonomi for å kunne representere imperiet på en effektiv måte, men samtidig kan de ikke være så autonome at de får en altfor sterk maktposisjon i forholdet til sentrum. For det andre bedriver imperiet en splitt-og-hersk-politikk gjennom heterogene kontrakter, men også innad i periferiene, gjennom å sette grupper opp mot hverandre. Poenget her er å skape og opprettholde forskjeller, men dette kan komme i konflikt med målet om å bevare lojalitet til imperiesentrum og kan også medføre at imperiet blir altfor fragmentert til å kunne styres.

Dette er beskrivelser som på et overordnet nivå passer godt til både det britiske og danske imperiet og forholdene mellom alle deres kolonier, provinser og sentrum. Allikevel passer beskrivelsene mindre godt på Skottland og Norge, som jeg straks skal vise. De ser begge ut til å ha hatt et spesielt forhold til imperiesentraene i London og København, selv om de var separate imperiale enheter. Hva var egentlig Skottland og Norge, funksjonelt sett, som en del av en imperial styringslogikk?

Semi-sentra i imperiale relasjoner

Skottland og Norge var åpenbart ikke konkurrerende imperiesentra til London og København, men de var heller ikke undertrykte og utbyttede periferier i imperiene, på tross av hva som til tider har vært et tiltalende politisk argument i de to statene i nyere tid. Hvis en politisk enhet er verken sentrum eller periferi, er det eneste alternativet i den eksisterende litteraturen å behandle dem som «semi-periferier», hentet fra Wallersteins teorier om verdenssystemer (Wallerstein 1974, 1980, 1989, 2011). Dette er enheter som både utnytter og blir utnyttet gjennom ressursekstraksjon, samtidig som de fungerer som et bindeledd mellom sentrum og periferier (Wallerstein 1976). En slik beskrivelse passer heller ikke, for verken Skottland eller Norge ble utbyttet på en måte som er forenelig med denne teorien, og, viktigst, de var mye tettere knyttet opp til sentrum enn hva en slik modell ville tilsi. Forskjellene mellom Skottland og Irland, for eksempel, er klare i så måte – mens Skottland var et semi-sentrum, var Irland en «tradisjonell» imperial periferi. Hvis man ser på danske, imperiale provinser, er Norge særpreget. Danske kolonier i India og Karibien kjennetegnes av klassisk kolonialisme. Andre imperiale enheter er også vanskelig å plassere i eksisterende modeller på samme grunnlag, slik som Catalonia i Castilla, Wales i Storbritannia eller Ukraina i Russland. Ett nytt begrep trengs for å forklare hvordan enkelte periferier er forskjellige gjennom å være like sentrum – et begrep som kan fange opp de delene av et imperium som er politisk, sosialt og kulturelt veldig nær sentrum, men allikevel forskjellig fra det, samtidig som de deler en hierarkisk imperial logikk.

For å dekke slike tilfeller vil jeg bruke begrepet «semi-sentrum», i motsetning til «semi-periferi». Som antydet er poenget i en imperial styringslogikk at «kontraktene» med de forskjellige periferiene må være forskjellige fra hverandre, og at periferiene dermed også holdes adskilt fra hverandre for å unngå et samlet opprør mot sentrum. Mangfold må fostres, samtidig som en lojalitet til sentrum beholdes. Poenget her er at det ikke bare er innholdet i disse kontraktene som er forskjellig, men også hvor «tykke» disse båndene eller kontraktene er. Noen periferier kan med andre ord være sosialt nærmere sentrum enn andre. Det er som sett viktig at provinsene er forskjellige fra hverandre, og en måte å gjøre en provins forskjellig fra de andre på, er å knytte den nærmere til sentrum. Nærhet – både geografisk, sosialt, kulturelt, historisk, språklig – er opphavet til et slikt semi-sentrum. Semi-sentra er provinser som er forskjellige fra andre provinser fordi de har spesielt tette bånd til sentrum. Semi-sentra er integrerte med – men allikevel forskjellige fra – imperiesentrum. Dette fører til særegne relasjoner innad i imperiekonfigurasjonen.

Semi sentra er altså:

  1. Separate politiske enheter, som har

  2. tette bånd til imperiesentrumet – man deler eliter, gifer seg med hverandre, utdanner seg på samme institusjoner, og har felles kulturelle elementer som identitet, historiske erfaringer, og språk. Dette fører til at

  3. det er mindre balansering, triangulering eller splitt-og-hersk-taktikker i semi-sentra, noe som ellers er en normal imperial praksis (se innledningen). Kombinasjonen av en felles kultur og fraværet av splitt-og-hersk-politikk leder i sin tur til at

  4. semi-sentra har større autonomi. Det er mindre rutinemessig bruk av autoritære politiske virkemidler fra sentrum, og man bryr seg i større grad og direkte om velferden til provinsbefolkningen og deres meninger. Som en slags «feedback loop» fører dette i sin tur til at den felles kulturen blir styrket, og at bruken av splitt-og-hersk-taktikker blir enda mindre relevant.

På grunn av disse egenartene har semi-sentra såkalt høy «sentralitet» i det imperiale systemet – altså flere tilknytninger til andre provinser – enn det som ellers ville vært normalt eller ønskelig. Men allikevel har de ikke en så stor sentralitet som imperiesentrumet – selve «navet». Med en litt forloren metafor kan kanskje slike semi-sentra ses på som eikereflekser i det imperiale «sykkelhjulet». Dette betyr at semi-sentra har flere tilknytninger til andre provinser, eller til og med andre imperier, og at de i påkommende tilfeller selv kan fungere som sentrum, ved at de organiserer egne koloniale prosjekter eller bidrar direkte til kolonial ekspansjon. For eksempel bidro Skottland i det britiske imperiets koloniadministrasjon; landet hadde egne koloniale prosjekter og utvekslet til og med embedsmenn med Norge – et annet semi-sentrum. Norge deltok for sin del i imperieprosjekter i Afrika og India, og nordmenn var koloniambassadører.

Semi-sentras rolle er altså noe mer enn kun en effekt av «soft power» (Nye 2004) eller «hegemonisk sosialisering» (Ikenberry & Kupchan 1990) fra imperiets side – det er en karakteristikk ved selve styringslogikken og de administrative praksisene.

Jeg skal nå se på hvordan disse idealtypiske kjennetegnene – selvstendig enhet, tette bånd, fravær av splitt-og-hersk-politikk, intermediær autonomi – forholder seg til Skottland og Norge.

Skottland som semi-sentrum

Skottland som separat enhet

Skottland og England (og Irland) hadde hatt felles monark siden 1603, men i 1707 ble det skotske parlamentet i praksis inkorporert i det engelske. Man hadde nå et felles britisk parlament for begge de politiske enhetene, og kongeriket Storbritannia oppstod. Kort fortalt inngikk Skottland i en union med England, i en politisk enhet som minner om det Rokkan og Urwin kaller en «union state» (Rokkan & Urwin 1982). En av de store debattene i skotsk historiografi i denne forbindelse er om dette opprinnelig kom som et resultat av ønskene til et uavhengig skotsk parlament, eller om det var et resultat av tvungen politikk fra Englands side.2 Som det jo ofte har seg, var det nok sannsynligvis en kombinasjon av de to. Det som er viktig i denne sammenhengen er å vise hvordan Skottland på tross av denne parlamentsunionen kan betraktes som en separat politisk enhet i perioden, nettopp i kraft av sine relasjoner med England. I perioden før 1707 er dette formelt sett et relativt enkelt spørsmål, siden Skottland da hadde sitt eget regjerende parlament. Frem til 1707 var Skottland – i motsetning til f.eks. Wales – en separat territorial enhet, selv om de eksakte grensene var uklare. Skottland hadde sin egen administrasjon, sitt eget rettsapparat og sin egen kirke. Et viktig poeng er imidlertid at også etter unionsavtalen i 1707 beholdt Skottland noen av disse sentrale nasjonale institusjonene, inkludert private domstoler og kirken. Dette bidro til å bevare landets særegenhet selv etter unionen (Devine 2008: 13) da Skottland ble en del av «Greater Britain». I de sentrale dokumentene som opprettet unionen mellom de to, «Acts of the Union», ble Skottland formelt kalt «Northern Britain». Likevel er det verdt å merke seg at det aldri ble sett på som «lille England» eller tilsvarende (Velychenko 1997: 417), selv om det interessant nok var noen skotter som anså seg selv som engelskmenn heller enn briter (se under). Så selv om Skottland kanskje var en «nasjon» eller «proto-nasjon», fantes det ingen egen skotsk stat før på 1700- og 1800-tallet (Velychenko 1997: 414; Finlay 2011: 283–84).

Som sett i innledningen er utgangspunktet for studiet av imperier her relasjonene mellom enheter. Derfor er det viktig også å inkludere England i argumentene for at Skottland var en separat enhet, siden skillelinjer mellom enheter i et imperium oppstår nettopp i relasjonene mellom disse – eller «funksjonen» de har i forhold til hverandre – heller enn «internt» i enhetene selv. Hvordan England så på og behandlet Skottland som noe separat, er derfor viktig. En annen indikasjon på at Skottland var en separat politisk enhet er derfor at England og Skottland lenge hadde sett på hverandre som fiender. Skotsk historie fra middelalderen av er ofte skrevet som en eneste lang kamp mellom skotske klaner og engelskmenn. For eksempel, kun 50 år før unionsavtalen i 1707 hadde Cromwell invadert Skottland og utsatt landet for et brutalt militært styre.3 Så sent som i 1703 så det ut som den mest åpenbare løsningen på dette kompliserte forholdet var en adskillelse mellom Skottland og England.

I «The Alien Act», som ble behandlet før forhandlingene om unionsavtalen, anbefalte dronning Anne å utnevne kommissærer for å forhandle frem en union mellom England og Skottland. Strenge straffer skulle ilegges skottene om de ikke ga etter innen 1. juledag 1705 (Devine 2006a: 3). Da unionen ble en realitet i 1707, var den et resultat av forhandlinger mellom England og en liten skotsk elite, på mange måter stikk i strid med folkeopinionen, og til stor motstand. «The Court Party», et skotsk parti som i praksis fungerte som representanter for Englands interesser, vant avstemningen.

Først og fremst var den engelske trusselen etter 1707 sett som det engelske grunnlovsprinsippet om den absolutte suvereniteten til «the Crown in Parliament». Skottland og England hadde dramatisk forskjellig størrelse på sin representasjon i Parlamentet, noe som igjen kunne bety at uakseptabel politikk ble påtvunget Skottland (Devine 2008: 3). For eksempel, selv om kirken fikk lov til å forbli uavhengig etter 1707, gjenopprettet «the Patronage Act» i 1712 lokale landeieres rett til å utnevne ledige kirkeembeder. Denne loven, i tillegg til flere andre, bekreftet en gang for alle at traktaten fra 1707, i motsetning til hva mange trodde, ikke hadde konstitusjonell karakter, men var en som kunne endres når Parlamentets majoritet fant det for godt (Devine 2008: 3).

Likevel var forskjellene mellom England og Skottland ikke nødvendigvis et resultat av en selvbevisst «eksepsjonalisme» eller «protonasjonalisme» fra skotsk side. Skottland var tydelig preget av forskjeller i utdanning, religion og kultur – og av tilstedeværelsen av et klannettverk (MacKenzie & Devine 2001: 11–12). Som en følge av dette ble England stadig betraktet som en trussel også mot skottenes og Skottlands egen identitet og spesielle preg. De fryktet at det å assosieres med den mektigste staten i verden ville forvitre det spesielt skotske (Devine 2008: 8).

Om man plasserer initiativet til unionen hovedsakelig på skotsk eller engelsk side, er det uansett viktig å ta med i betraktningen at England alltid hadde vært den dominante i forholdet, og at London og Sør-England representerte regjeringen og hele det kulturelle, politiske og sosiale establishment i imperiet (Devine 2006b: 1).

Kort fortalt har Skottland blitt etablert og behandlet som en separat enhet i den akademiske litteraturen, hovedsakelig ved å skille landet fra England, selv etter parlamentsunionen i 1707. Fortsatt gjenstår spørsmålet: hvis dette var et «partnerskap», som det blir påstått, i så fall av hvilken type? Hvis Skottland var en separat enhet som bevarte mange av de institusjoner som eksisterte før unionen, er det for lett å trekke den slutningen at Skottland simpelthen var en region i England som en hvilken som helst annen. I litteraturen som er konsultert er det liten diskusjon rundt Skottland som en provins eller som en integrert del av en imperial konfigurasjon. I litteraturen er Skottland i et «partnerskap» med det britiske imperiet, «deltar» i imperiet, er «assosiert» med eller har «forbindelser» til det britiske imperium (MacKenzie & Devine 2001: 25). Man kan også se at Skottland som sådan ikke drøftes så mye, men heller skotter. En avslørende undertittel er «The Scots’ Contribution to the British Empire» (MacKenzie & Devine 2001: 14). Det er lite eller ingen drøfting av Skottlands rolle innenfor det (til slutt globale) styringssystem det var en del av.

Skottlands nære forbindelser til sentrum; felles kultur og identitet

Vi kan se Skottland som en selvstendig enhet nettopp på grunn av relasjonene med England. Hvis vi så ser for oss Skottland som et «semi-sentrum», hvordan kan vi da forklare de formelle og sosiale kjennetegnene ved disse relasjonene? Som vi har sett tidligere må alle imperiale provinser i en idealtypisk modell være forskjellige fra hverandre. De må styres på forskjellige måter for å unngå at de slår seg sammen i opprør mot imperiesenteret. Det som gjør semi-sentra forskjellige er at de er forskjellige fra de andre imperiale provinsene fordi de har så nære forbindelser til sentrum. Dette var tilfellet i Skottland som det også var i Norge, som jeg kommer tilbake til.

Skottland kan sees på som en separat enhet, men som sett er fokuset i litteraturen ofte på Skottland som en separat enhet på utsiden av imperiet. I stedet for å undersøke Skottlands funksjon innenfor imperiet, skrives det ofte om skotter i det britiske imperiets tjeneste. Vi kan lese at «scots found it possible to penetrate the English empire» (MacKenzie & Devine 2001: 1). Fokus er på «skottene», mens relasjonene mellom forskjellige politiske enheter ikke tas i betraktning. Skottene kunne helt sikkert bane seg vei eller «trenge inn i» imperiet, men fokuset i dette kapittelet er på hvorvidt Skottland var en enhet innenfor og dermed en del av en imperial styringslogikk. Jeg vil derfor reformulere poenget over: i stedet for å si at skottene trengte inn i imperiet, argumenterer jeg her for at Skottland og England kom til å dele en elite.

Etter 1707 ga England skottene økt tilgang til imperialhandel, adelen og til karrierer i London og i imperiet. Mye av det samme skjedde i Ukrainas forhold til Russland og i Norge og Danmark. Eliteintegreringen i alle tre nådde toppen en gang på slutten av 1700-tallet. Dette styrket båndene mellom elitekarrierer og imperiet (Velychenko 1997: 418, 421; Devine 2008: 4). Skotter fra eliten som ønsket seg til den imperiale administrasjonen, møtte på få barrierer.

Som så ofte var tilfellet ellers, beveget berettigelsen av imperiet seg fra kongen som Guds representant på jorden til det mer «moderne» argumentet som la vekt på den siviliserende effekten imperier hadde. Også i det skotske tilfellet ble fremgang og unionisme sett under ett (Devine 2008: 8). Til tross for den opprinnelige motstanden i Skottland, ble unionen fort sett som fordelaktig for elitene. Enda viktigere var en økende trend der skotske landeieres sønner uten arverett flyttet i hopetall til London for å jobbe i den imperiale administrasjonen. Denne koblingen mellom eliter, imperiet og unionen økte utover 1700-tallet, og som en parallell til det norske tilfellet (som beskrevet i Adler-Nissens artikkel), hadde antallet skotskfødte imperiale embedsmenn økt dramatisk i 1760-årene (Devine 2008: 4–5).

Likevel, mens skotter med landeiendommer giftet seg innbyrdes med sine engelske motparter og ble direkte assimilert inn i den imperiale eliten, holdt det anglifiserte skotske patriarkatet seg fortsatt med en egen skotsk identitet. Som det kommer frem av et brev fra 1887 til Times, kunne en skotte ha to former for patriotisme, og som det ble skrevet, «be sensible of no opposition between them» (Velychenko 1997: 415).

Skottland og skottene hadde derfor en dobbel lojalitet – til Storbritannia som sin politiske enhet og til Skottland som sitt fedreland (Devine 2006a: 30). Selv om Skottland etter 1707 var en del av Storbritannia, var det bemerkelsesverdig mange skotter som fortsatte å referere til sin stat eller politiske enhet som «England» og «engelsk».

Den dominerende referenten for nasjonen var altså «England» og ikke «Britain». Bortsett fra enkelte grupper som var spesielt opptatte av konstitusjonen, var tendensen at man så på Skottland som integrert i den engelske staten (Finlay 2011: 285). Skottland var med andre ord en separat enhet, men allikevel en integrert del av den engelske «staten», og skottene i imperiet identifiserte ofte seg selv som engelske. Skotten David Livingstone snakket for eksempel ofte på vegne av England i sin diplomatiske korrespondanse, mens de koloniale entreprenørene David og Lewis Kirk snakket om fordelene som kunne tilfalle England fra deres arbeid. Parallelt med dette vet man likevel at skotter feiret «Burns’ Night», deltok i «St. Andrews Societies», feiret det skotske nyttåret osv. (Finlay 2011: 287–288). Skotter som tjenestegjorde i imperiet benyttet seg også som oftest av skotsk lov i sine testamenter.

Hvis man ser på hvordan skotter ble oppfattet innenfor imperiet, kan man likevel definitivt se at deres skotske identitet fremheves. Så akkurat som vi skal se i Norge, var doble identiteter og lojaliteter vanlige og fra imperiets ståsted uproblematisk. Skotsk og norsk identitet tok veldig sjelden spranget over i «nasjonalisme» slik vi kjenner den i dag. Å fremholde sin skotske eller norske identitet var ikke en del av et tydelig definert og detaljert sett med politiske overbevisninger knyttet til nasjonalitet (Finlay 2011: 290, Glenthøj 2012).

En følge av slike usedvanlig tette forbindelser mellom provins og sentrum er det som fremstår som en av særegenhetene ved semi-sentrene: klassisk imperial «splitt-og-hersk»-politikk blir lite brukt.

Mangel på balansestrategier i Skottland, og skotske mellommenns autonomi og sentralitet

Det faktum at eliten er felles for to politiske enheter, er et viktig element. Men fortsatt er det isolerte faktum at eliten var favorisert i mindre grad en imperial karakteristikk i det skotske tilfellet, ettersom de fleste fra eliten på en eller annen måte var direkte knyttet til Parlamentet i England. Et klart skille mellom eliter og «vanlige folk» var jo vanlig i enhver stat på denne tiden. Nettopp derfor er mangelen på «splitt-og-hersk»-strategier et viktig poeng i det skotske tilfellet (og også viktig når det gjelder Norge, særlig fordi det der ikke fantes en adel).

Mangelen på splitt-og-hersk-politikk i semi-sentra sammenfaller med relativt stor autonomi hos imperiale mellommenn eller embedsmenn, betydelig større her enn i ordinære imperiale periferier. Dette er fordi det å sette eliter eller mellommenn opp mot hverandre ikke er lett å få til, eller ønskelig, når elitene er så tett knyttet opp mot sentrum. Strategier som forsøker å binde provinsen og sentrum tettere sammen står derfor igjen som eneste styringsalternativ – altså å fostre en sterk lojalitet. I Skottland som i Norge var det generelt bare én lokal elite med tette bånd til sentrum, i motsetning til den aktive trianguleringen man ofte ser i periferier. Så splitt-og-hersk-strategier internt i Skottland ble lite brukt på 1700-tallet. En viktig indikasjon på dette i perioden etter 1707, er det enkle faktum at Westminster i størst mulig grad holdt seg unna skotske anliggender. Skotter i Parlamentet ble identifisert som sådan, men hadde lite med forvaltningen av skotske saker å gjøre.

Etter «The Franchise Act» i 1536 ble autonome territoriale jurisdiksjoner i England avskaffet. Likevel kan man se hvordan engelske lokale embedsmenn, med sin makt fundert i Parlamentet og loven, egentlig utøvde noe nær et «self-government at the King’s command» (Velychenko 1997: 418). Før 1700-tallet, og særlig mellom 1560 og 1690, spilte de såkalte burghs en viktig rolle. De var privilegerte samfunn med en bevilget rett til selvstyre. Etter at Skottland og England fikk felles konge i «The Union of the Crowns», fikk de også en konstitusjonell rett til representasjon. Medlemmene i slike burghs oppfattet sin tilhørighet som til en «stat i staten» (Smout 1998: 147). Som ellers i Europa kom sentraliseringsprosessene kombinert med unionen i 1707 til å sette en stopper for dette systemet, og som vi har sett vokste det frem en mer homogen elite. Dette betydde færre muligheter for å spille slike burghs opp mot hverandre. Til slutt ble også kirken lagt under «statlig beskyttelse» på 1780-tallet (Smout 1998: 204).

Likevel var Skottland styrt indirekte gjennom mellommenn som hadde en stor grad av frihet. Skottland ble rutinemessig lokalstyrt, og Westminster brydde seg sjelden om det som skjedde i Skottland. Den viktigste aktøren var «The Lord Advocate», med ansvar for opprettholdelse av lov og orden, og generelt det engelske styret i Skottland. Innenfor unionen og innenfor imperiet ble Skottland tillatt å styre seg selv i stor grad. I stedet for å ha en okkupasjonshær eller et påtvunget kolonialt byråkrati, som i Irland, så man at England «reverted to a posture of benign neglect» (Devine 2008: 13). Den irske situasjonen viser at England hadde andre måter å styre provinsene sine på. På grunn av semi-sentrumets tykke bånd til imperiesentrumet, kunne Skottland imidlertid gis stor frihet uten fare for at dette kunne føre til en farlig nasjonalisme. Man kan også anta at delvis på grunn av denne friheten hadde middelklassen i Skottland mindre grunn til å jobbe for parlamentarisk selvstendighet eller til å starte nasjonalistiske opprør (ibid.). De typiske kjennetegnene ved et semi-sentrum viser at mangelen på militær okkupasjon ikke betyr at Skottland ikke var en del av en imperial konfigurasjon.

Både før og etter 1707 hadde sentralmakten i London en sterk alliert i «the Court party» – en pro-union og pro-engelsk skotsk parlamentær gruppering som etter 1707 hadde som eksplisitt formål å gjennomføre Londons politikk og å kontrollere klientnettverk. Dronningens kommisjonær, hertugen av Queensbury, ledet partiet, som også hadde en sentral rolle i forhandlingene rundt traktaten fra 1707. For å sikre enighet om de viktigste aspektene ved unionen i det skotske parlamentet, var partiet

willing to concede ground elsewhere. In fact several of the clauses of the treaty were devoted to safeguarding the vested interests of those social groups who mattered in Scotland. Integration was confined to parliament, fiscal matters and public law … Scottish private law was protected and the heritable jurisdictions (or private courts) of the landed class maintained (Devine 2006a: 11–12).

Et godt eksempel er forholdet mellom greven av Islay og statsminister Walpole. Islay ble utnevnt av Walpole for å håndtere skotske anliggender. I fire tiår etter 1720 var han den dominerende aktøren på den skotske politiske scenen. Han hadde så vide fullmakter og en så stor innflytelse i Skottland at han ble kjent som «kongen av Skottland». Kong Georg II selv beskrev Islay som «visekongen» av Skottland. Islay kontrollerte klientnettverkene og hele siviladministrasjonen. Kirken, hæren og universitetene var alle gjennomsyret av Islays klientnettverk. Gjennom å være lydhør for skotske lokale bekymringer og klager, sørget han effektivt og med autoritet for orden og lydighet. Etter unionen var Skottland i praksis styrt som en separat enhet, basert på institusjonene som allerede var på plass før 1707 (Devine 2006a: 21–23).

I mangel på splitt-og-hersk-strategier, og med den høye graden av autonomi mellommennene hadde, var sentrum i større grad direkte opptatt av befolkningen i provinsen og hvordan de hadde det. Som vi har sett kan ikke lokal misnøye i semi-sentra takles simpelthen ved å bytte ut en elite med en annen, eller ved å sette grupper opp mot hverandre.

Skottene i Parlamentet hadde sin egen leder, The Scottish Parliamentary Manager, og var en separat gruppe. Allikevel hadde arbeidet deres i praksis lite å si for det daglige styret av Skottland, som ble tatt hånd om av lokale eliter, gjerne jurister i Edinburgh (Smout 1998: 202). Likevel var lov og orden i Skottland etter 1707 den engelske regjeringens ansvar. I motsetning til de omfattende klanfeidene hadde London høye standarder hva sivil lydighet angikk, og større ressurser til å håndheve disse standardene. I stedet for å ha militære styrker utplassert i nord, valgte London å verve skotske klaner, som en mer effektiv måte å hanskes med ordensproblemer. Disse klanene hadde legitimitet og lokalkunnskap. Klanene ble likevel håndtert på en måte som likner lite på tradisjonell splitt-og-hersk-politikk. Etter opprøret i 1745–46 ble landeieres private jurisdiksjoner avskaffet i 1747, som kulminasjonen av en lengre prosess for å kvitte seg med det som ble sett på som arkaiske føydale privilegier. Sett fra London hadde slike systemer en tendens til å undertrykke leilendinger og småbrukere. Ettersom den skotske adelen ble sosialisert inn i den britiske kulturen, ble også denne mer oppmerksom på slike sosiale problemer. Offentlige, rettslige standarder var ytterst viktige. Kort sagt hadde England en direkte interesse i velferden til lokalbefolkningen i sitt semi-sentrum. (Smout 1998: 206–212).

De ovennevnte elementene sett under ett hadde en viktig innvirkning også på semi-sentrums rolle innenfor den totale imperiale konfigurasjonen. Som vi har sett må imperiale provinser styres forskjellig, samtidig som de ideelt sett isoleres fra hverandre. Semi-sentra derimot, har en høyere «sentralitet» i nettverket enn vanlige provinser fordi de har mange av de samme kjennetegnene som det imperiale sentrumet: nære forbindelser til sentrum, lite intern balansering og splitt-og-hersk-taktikker, og mellommennene kan operere relativt uavhengig og fritt. Dette ser man tydelig i det skotske tilfellet, der Edinburgh fungerte som en semi-metropol som kunne organisere sine egne koloniale ekspedisjoner, og ikke minst delta direkte i det britiske imperiet. Så alt i alt, til tross for at de var separate enheter, ble Skottland og England stadig likere på nesten alle områder (Smout 1998: 213).

Norge som semi-sentrum

Som sett i de andre bidragene til dette spesialnummeret, kan Danmark betraktes som et imperium. Hva var så Norges posisjon i dette imperiet? Norge var ikke et sentrum i imperiet på lik linje med København og Danmark. Men Norge var heller ikke en «klassisk» utbyttet imperial periferi eller «offer» for imperialisme – et argument som med jevne mellomrom har dukket opp i norske debatter.

Norge hadde også usedvanlige nære forbindelser med imperiesentrum i København, men var allikevel en adskilt enhet. Som i Skottland kan man se dynamikker som er karakteristiske for semi-sentra i den norske delen av det danske imperiet: en felles elite, lite bruk av intern balansepolitikk eller splitt-og-hersk-taktikker, og en stor grad av autonomi for mellommennene. Både Norge og Skottland var forskjellige fra «vanlige» imperiale periferier på en helt spesiell måte.

Norge som en separat enhet

Dansk statslov sa klart at Norge og Danmark var to separate riker, noe som igjen indikerer at «Danskeloven» og «Norskeloven» var to adskilte systemer selv når det gjaldt militær organisering osv. I lovteorien er derfor adskillelsen tydelig nok. Dette betydde også at det var enklere å skape et «norsk folk» i tiden frem mot 1814. Som vi også så i det skotske tilfellet var det ikke problematisk å ha to parallelle identiteter, og imperiesentrum promoterte til og med dette og hjalp til med å bygge opp nasjonale kulturer.

I det norske tilfellet er det viktig å skille mellom Danmark og København. Et imperiesentrum er ikke nødvendigvis et land, heller ikke en regjering, som Galtung antar. Et sentrum kan utgjøre en rekke forskjellige typer politiske og økonomiske eliter (Motyl 2001: 32). I vårt tilfelle var den felles hovedstaden, København, privilegert på alle måter, og ikke kun definert som imperiemaktens origo. Likevel hadde mange norske byer privilegier som gjorde dem bedre stilt enn mange danske provinser. Nordmenn var ikke merkbart dårligere stilt enn mange dansker som bodde i provinsene (Glenthøj 2012: 72).

Selv om relasjonene mellom Norge og København var konsekvent imperiale, sett som en del av hele den politiske enheten Danmark-Norge, ble Norge – som Skottland – i stadig større grad et semi-sentrum fra 1700-tallet av (jf. Adler-Nissens artikkel). Trusselen fra Sverige ble stadig større, så kontrollen fra sentrum og profesjonaliseringen av administrasjonen økte også i denne perioden. Dette førte til mindre institusjonelt mangfold i måten Norge ble styrt på.4 I denne prosessen ble skillet mellom hva som var dansk og hva som var norsk stadig svekket frem mot 1814, og også de tyske hertugdømmene ble «danifisert» under Napoleonskrigene.

Norges tette forbindelser til sentrum: felles kultur og identitet

Etter en rekke kriger mot Sverige på 1600-tallet var Danmark-Norge en sterkt militarisert region tidlig på 1700-tallet, noe som krevde ytterligere sentralisering. En vekt på rasjonalisering av regimet og dets kulturelle uttrykk fremmet en kollektiv identifisering med sentrum, særlig blant den voksende klassen av embedsmenn. På samme tid var, som Glenthøj (2012: 60–61) poengterer, deres troskap til den politiske enheten og København kombinert med tydelige norske og danske identiteter. Ettersom Danmark hadde mistet landområder i krigene, hadde også den territoriale størrelsen på Norge og Danmark blitt mer lik. Med dette vokste det frem en idé om at Danmark og Norge var «tvillingriker» og at Norge var mer på like fot med Danmark.

Et slikt poeng kan være lett å tolke inn i et nasjonalistisk rammeverk, men «nasjoner» og «nasjonalisme» som forstått i dag var ikke et begrepssystem som var tilgjengelig for de historiske aktørene i denne perioden. Videre var det helt tydelig at Danmark, som England, fortsatt var den suverent mektigste og overlegne delen av imperiet, og København var den imperiale hovedstaden og sentrum. Kort sagt fantes det ingen nasjonalisme i denne perioden, men en bevissthet om en dansk og en norsk identitet (ibid.). Dette ble, som i det skotske tilfellet, også aktivt promotert: «Borgerskabet i Danmark og Norge var tæt forbundne gennem kultur, institutioner og familie, hvilket gjorde overgangen mellem dansk og norsk nationalitet flydende» (Glenthøj 2012: 385). Slike fellestrekk ble brukt aktivt for å bygge en felles dansk-norsk identitet, i motsetning til en tysk identitet som befant seg på «utsiden» av den politiske enheten (Glenthøj 2012: 385–387).

På den annen side fryktet norske nasjonalpatrioter at denne felles konstruksjonen ville hindre den videre utviklingen av en egen særnorsk identitet. Dette er en direkte parallell til diskusjonene og bekymringene i Skottland, og et fenomen man ikke normalt ser i imperiale relasjoner. Dette er en av semi-sentras spesielle kjennemerker – sentrum og semi-sentrum er forskjellige som enheter, men samtidig en del av en felles identitet som blir brukt for politiske formål eller, mer marginalt, forsøkt nedkjempet.

Den norske «nasjonale» formen for patriotisme var som sett ikke bygget på det vi kanskje forbinder med nasjonalisme i dag, som separatisme eller uavhengighet. Norsk nasjonalpatriotisme henviste til Norges særegenheter som en del av imperiet, og dermed i tråd med den imperiale logikken som gikk ut på å administrere mangfold fremfor en assimilering. Denne formen for patriotisme var kompatibel med et mangfold av nasjonaliteter (tysk, norsk, dansk) innen imperiet (Storsveen 1997: 22–23). En bevissthet om de forskjellige nasjonale beskaffenhetene, tradisjonene og historiene var faktisk en del av borgernes imperiale dyd (Storsveen 1997). Bevissthet om ens egne kulturelle særegenheter og historie ble ikke ansett som et problem eller trussel så lenge disse ble betraktet som en integrert bestanddel av imperiet.5

Referanseelementet for en slik type patriotisme var det ambivalente konseptet fædrelandet. Som Glenthøj påpeker eksisterte det på grunn av imperialt særpreg, to forskjellige forestillinger om et «fedreland»:

Forholdet bør tolkes ud fra de to rigers forskellige stilling i staten, hvor Danmark (dvs. København) udgjorde centrum, mens Norge udgjorde en del af periferien. Det nødvendiggjorde et dobbelt fædrelandsbegreb for det norske borgerskab, hvor der blev skelnet mellem et statsborgerligt fædreland og et «naturligt» fædreland (Glenthøj 2012: 390).

Selv om Norge hadde en identitet som var forskjellig fra Danmarks, hadde den danske og den norske identiteten på slutten av 1700-tallet likevel blitt så like at oppmerksomheten nå rettet seg mot den økte tyske innflytelsen. Sagt på en annen måte var skillet mellom en innside og utside i økende grad fokusert på innsiden eller utsiden av imperiet selv, i større grad enn skillet mellom dansk og norsk. På grunn av den tyske innflytelsen følte den voksende middelklassen i København seg i økende grad avskåret fra eliten, særlig etter «statskuppet» til den tyske kongelige legen J. F. Struensee. Tilsvaret var et økende press for å gjøre samfunnet mer «dansk» fra 1770-årene.

Loven om innfødsrett fra 17766 er det beste eksempelet på dette. Loven erklærer at kun de som er født i den danske kongens rike kan inneha offentlige stillinger (Bregnsbo & Jensen 2004: 165). Som det kommer frem av loven,

alle Embeder i Vore Stater, Hof-Geistlige, Militaire og Civile, af stor eller liden Betydenhed, ey kunne eller skulle gives til andre end indfødte Landets Børn, og dem, som dermed lige kan agtes; Billigheden selv vil, at Landets Børn skal nyde Landets Brød, og Fordeelene i Staten falde i dens Borgeres Lod.

Før 1776 var fødelandet til en embedsmann i kongens tjeneste irrelevant (i det minste juridisk sett). De påfølgende og sterkt følelsesladede debattene som dreide seg om dansk versus tysk identitet, indikerer hvordan forskjellspolitikken i økende grad angikk forholdet mellom imperiet og «utsiden» (Tyskland) heller enn mellom norsk og dansk identitet. Et begrep om et «fædreland» som inkluderte Norge, Danmark og de tyske grevskapene, ble sterkere. Danskfødte så vel som norskfødte borgere kalte seg – og hverandre – «danske» (Glenthøj 2009: 85).

Innenfor denne imperiale patriotismen hadde dansk/norsk kultur en privilegert posisjon, og en spesifikk Norsk kultur ble ikke sett på som et isolert fenomen. Mens norske særpreg var folkets utholdenhet og den barske og romantiske naturen, inkluderte den imperiale patriotismen de samme referansene, men i forhold til den naturlige nordlige karakteren generelt. Feiringen av Nord som en egen kulturell enhet kom fra statsbyggerne av imperiet og ikke fra norske statsbyggere (Neumann 2001: 56). Forskjellene ble tonet ned, og de kulturelle og språklige skillene mellom de to var mildt sagt uklare. Noen foreslo til og med et nytt navn for Danmark – Dannora, eller Dannorig, og det eksisterte rykter – sanne eller falske – om å kalle Norge «Norddanmark» (Glenthøj 2009: 89). Norge og Danmark ble i økende grad bygget på et felles forestillingsgrunnlag.

Mangelen på balansestrategier i Norge, og norske mellommenns autonomi og sentralitet

På slutten av 1700-tallet trakk det meste i retning av en felles identitet og lojalitet mellom Danmark og Norge, og det var liten mulighet for balanse- eller splitt-og-hersk-strategier i Norge.

Denne utviklingen hadde innflytelse på kongens embedsmenn. En solid og stabil sosial gruppe bestående av mer enn 400 familier utgjorde en overklasse, knyttet til sentrum gjennom dens administrative praksis. Disse mellommennene i Norge var derfor en direkte, integrert del av den sentrale imperialadministrasjonen. Embedsmennene var en del av et segment som gjennom utdanning (fra København) og hierarkisk struktur knyttet sitt arbeid og sin kulturelle horisont direkte til kongens administrasjon (Neumann 2002). Embedsmennene i Norge administrerte og håndhevet reglene fra København og var en avgrenset klasse – øvrigheten adskilt fra den generelle norske befolkningen, eller almuen. Embedsmennene ble utnevnt av kongen, men hadde tilgang til et nettverk av patroner og klienter, familier og venner som hjalp dem videre og sørget for deres suksess (Rian 2003: 6). Rekruttering til de lavere nivåene i hierarkiet ble ofte avgjort internt i disse patron–klient-nettverkene.

De fleste embedsmennene og deres direkte underordnede var opprinnelig dansk- eller tyskfødte, rekruttert fra København, men over tid kom flere norskfødte til som embedsmenn. Innen slutten av 1700-tallet var et flertall av embedsmennene norskfødte (Dyrvik & Feldbæk 2005: 20), og nærmere 1814 var stillingen som Stadtholder (eller senere vise-Stadtholder) den eneste forbeholdt dansker eller tyskere. Imperiet kunne i økende grad rekruttere fra Norge, og dansker og nordmenn identifiserte seg som like innen administrasjonen.

Disse embedsmennene spilte en viktig rolle i norsk historie. Denne eliten ble til slutt det statsbærende sjikt i den nye norske staten. Etter 1814 fikk disse tidligere imperiale mellommenn en ny rolle. De akademisk utdannede embedsmennene ble et ledende stratum. De holdt offentlige posisjoner, og spilte lenge også en dominerende rolle i Stortinget. Det var disse som krevde inn skatter og avgifter, og prioriterte budsjettet som de ønsket (Aubert 1989: 168). Dette var ikke nødvendigvis fordi embedsmennene ble politikere, men fordi embedsverket ble den viktigste og bærende funksjonen i den nye staten (Sejersted 1984: 38). Den selvstendige norske staten frem mot slutten av 1800-tallet er derfor i ettertid ofte beskrevet som en embedsmannsstat (se Seip 1963). Interessant nok fortsatte embedsmennene å følge en imperial styringslogikk i Norge selv etter selvstendigheten. Faktisk var et overveldende flertall av lovene nøyaktig de samme etter uavhengigheten som de hadde vært under imperiet, i semi-sentrumet.

Det interessante aspektet ved dette er hvordan overklassen i det selvstendige Norge hadde vokst frem direkte fra imperiets sentrum. I stedet for at en splitt-og-hersk-strategi ble brukt blant mellommennene på den klassiske imperiale måten, var forholdet mellom borgerskapet og staten heller organisk. De to fellesskapene – staten og borgerskapet – bestod av de samme familiene og ofte de samme menneskene, i motsetning til f.eks. i Frankrike hvor borgerskapet vokste frem i direkte opposisjon til staten (Neumann 2002).

Som vi har sett er det i idealtypiske imperier et sentrum som triangulerer mellom forskjellige lokale faksjoner innenfor provinsene og dermed forhindrer at den imperiale maktutøvelsen blir for avhengig av lokale gruppers aksept – en slags balansepolitikk (Nexon & Wright 2007: 265). I imperier foregår det en konstant avveining mellom en slik balansepolitikk og en identitetspolitikk der lokale eliter, som fungerer som mellommenn, blir gitt den status og ideologiske orientering som er nødvendig for at de skal forbli lojale mot sentrum (ibid.). I Norge gikk det i økende grad i retning av det siste – en lojalitetspolitikk. Som vi også så i Skottlands tilfelle, var lojalitet til Norge og lojalitet til kongen i økende grad sett på som nesten det samme, gjennom en felles patriotisme. Norge ble tett knyttet til København, og skillet mellom dansk og norsk ble stadig mer uklart – noe som ga mellommennene større spillerom enn hva som ellers ville vært tilfellet.

For å konkludere, i tillegg til en påtagelig mangel på balansestrategier, ser vi også at

officials in Norway appear to have exercised greater local power than their colleagues in Denmark: They took the initiative, and in conflicts between different groups they could successfully force through their own line of policy by using their mastery of the channels to the central government» (Hagen 2003; Gustafsson 1994b: 93).

Dette er parallelt med den store graden av autonomi for mellommennene vi så i det skotske tilfellet, gitt den sterke integreringen av eliten og fraværet av balanseringsstrategier.

Konklusjon

Eksisterende strukturelle imperiemodeller fokuserer på dynamikken mellom sentrum og periferi, men har vanskelig for å forklare enheter som innehar kjennetegn ved begge. Derfor trenger vi den analytiske kategorien semi-sentrum. Sammenlikningen mellom Skottland og Norge er ikke et fundament for en empirisk generalisering, men for en analytisk generalisering – en ny modell som et redskap for en mer nyansert forståelse av imperiale logikker.

Både Skottland og Norge kan ses som separate enheter med en egen identitet og egne administrative prosedyrer, tydelig adskilt fra det imperiale sentrum. Gjennom felles historisk erfaringer, en felles elite, innbyrdes giftermål og geografisk nærhet, er de likevel knyttet tett opp mot imperialsentrumet. Både Skottland og Norge ble styrt av et stabilt lokalt elitesegment som gjorde det vanskelig å sette grupper opp mot hverandre. Konsekvensen var en vektlegging av en felles kultur for semi-sentrum og sentrum, og mer spillerom for lokale mellommenn til å selv ta seg av lokale anliggender.

Til tross for sterke bånd er det likevel verdt å merke seg at det fortsatt kan være klare skiller mellom elitene og den vanlige befolkningen i provinsen. Det er dette skillet som «er igjen» etter at lokale splitt-og-hersk-taktikker i provinsen er utelukket. Dette er farlig: Med fraværet av triangulering og skiftende allianser med forskjellige befolkningssegmenter i provinsen, løper man en risiko for at det skapes en permanent klasse med misfornøyde og forbitrede lokale aktører (Nexon & Wright 2007). Det nødvendige svaret på dette er dermed en direkte intervensjon fra sentrum for å sikre befolkningens velvære og lojalitet.

Sammenlignet med en vanlig oppfatning i Norge, særlig på 50- og 60-tallet, er et sentralt poeng her at både Skottland og Norge ble behandlet på en overraskende mild måte av imperiesentrumet. I motsetning til andre provinser hadde Norge og Skottland store handelsprivilegier, og skattene var relativt lave. Der imperiale provinser normalt ble utnyttet – gjennom skatter og andre former for ressursutnyttelse – ble semi-sentra ikke utnyttet i samme grad, på tross av at de var imperiale provinser. Fokuset var på gjensidig nytte og å samordne ressursene heller enn på direkte utnytting. Så det å være en underordnet provins i et imperialt system betyr ikke automatisk at man blir utnyttet og står mye dårligere stilt enn det imperiale sentrum. Hvis «utnytting» også inkluderer den potensielle makten som ble brukt for å slå ned på opprør osv., vil imperiet imidlertid fortsatt anse semi-sentra som provinser som potensielt kan være en stor trussel for imperiets sikkerhet, særlig hvis det er fare for at den blir tatt over av en annen politisk enhet. I fravær av splitt-og-hersk-strategier, er ulempen med semi-sentra derfor at sentrum oftere vil kunne måtte engasjere seg direkte i innbyrdes konflikter mellom lokale fraksjoner uten å kunne skylde på noen andre – som en mellommann – hvis dette skulle gå galt. Derfor vil sentrum søke å dempe heller enn å utnytte eksisterende interne konflikter. Å fremprovosere eller bruke lokale konflikter er derfor heller uinteressant for imperiets sentrum. En slik politikk vil ikke hjelpe med å styre, men derimot kunne utløse konflikter og opprør svært nær sentrum. Et godt eksempel er hvordan England håndterte skotske opprør etter 1707 og, ikke minst, den bemerkelsesverdig fredelige norske overgangen til selvstendighet i 1814, siden den vokste direkte frem fra et segment som bestod av tidligere imperiale mellommenn i et semi-sentrum.

Litteratur

Aubert, V. (1989) Continuity and Development in Law and Society. Oslo: Scandinavian University Press.

Bregnsbo, M. (2009) Det danske imperium og napoleonskrigene. I B. Frydenlund & R. Glenthøj (red.) 1807 og Danmark-Norge. Oslo: Unipub.

Bregnsbo, M. & K. V. Jensen (2004) Det danske imperium. Storhed og fald. København: Aschehoug.

Burbank, J. & F. Cooper (2010) Empires in World History. Power and the Politics of Difference. Princeton: Princeton University Press.

Devine, T. M. (2006a) The Scottish Nation 1700–2007. London: Penguin.

—— (2006b) In Bed with an Elephant: Almost Three Hundred Years of the Anglo-Scottish Union. Scottish Affairs, 57: 1–18.

—— (2008) Three Hundred Years of the Anglo-Scottish Union. I T. M. Devine (red.) Scotland and the Union 1707–2007. Edinburgh: Edinburgh University Press.

Devine, T. M. & P. R. Rössner (2011) Scots in the Atlantic Economy, 1600–1800. I J. M. MacKenzie & T. M. Devine (red.) Scotland and the British Empire. Oxford: Oxford University Press.

Dyrvik, S. & O. Feldbæk (2005) Mellom brødre 1780–1830, bind 7 i Aschehougs Norgeshistorie. Oslo: Aschehoug.

Finlay, R. J. (2011) National Identity, Union, and Empire, c.1850–c.1970. I J. M. MacKenzie & T. M. Devine (red.) Scotland and the British Empire. Oxford: Oxford University Press.

Glenthøj, R. (2009) Et fædreland og et fødeland. Loyalitet og identitet i Danmark-Norge 1807–1814. I B. Frydenlund og R. Glenthøj (red.) 1807 og Danmark-Norge. Oslo: Unipub.

—— (2012) Skilsmissen. Dansk og norsk identitet før og efter 1814. Odense: Syddansk Universitetsforlag.

Gustafsson, H. (1994a) Conglomerates or Unitary States? Integration Processes in Early Modern Denmark-Norway and Sweden. I T. Fröschl (red.) Föderationsmodelle und Unionsstrukturen. Über Staatenverbindungen in der frühen Neuzeit vom 15. zum 18. Jahrhundert. München: Verlag für Geschichte und Politik.

—— (1994b) Political Interaction in the Old Regime. Central Power and Local Society in the Eighteenth-Century Nordic States. Lund: Studentlitteratur, Historiska institutionen

Hagen, R. (2003) At the Edge of Civilisation: John Cunningham, Lensmann of Finnmark, 1619–51. I A. Mackillop & S. Murdoch (red.) Military Governors and Imperial Frontiers c. 1600–1800. A Study of Scotland and Empires. Leiden: Brill.

Ikenberry, G. J. & C. A. Kupchan (1990) Socialization and Hegemonic Power. International Organization, 44: 283–315.

MacKenzie, J. M. & T. M. Devine (2001) Introduction. I J. M. MacKenzie & T. M. Devine (red.) Scotland and the British Empire. Oxford: Oxford University Press.

Mackillop, A. & S. Murdoch (2003) Military Governors and Imperial Frontiers c. 1600–1800. A Study of Scotland and Empires. Leiden: Brill.

Motyl, A. J. (2001) Imperial Ends: The Decay, Collapse, and Revival of Empires. New York: Columbia University Press.

Neumann, I. B. (2001) Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten. Oslo: Pax.

—— (2002) This Little Piggy Stayed at Home: Why Norway is not a member of the EU. I L. Hansen & O. Wæver (red.) European Integration and National Identity. The Challenge of the Nordic States. London: Routledge.

Nexon, D. (2010) The Struggle for Power in Early Modern Europe. Religious Conflict, Dynastic Empires and International Change. Princeton: Princeton University Press.

Nexon, D. & T. Wright (2007) What’s at Stake in the American Empire Debate. American Political Science Review, 101: 253–271.

Nye, J. S. Jr (2004) Soft Power: The Means to Success in World Politics. New York: Perseus Books.

Rian, Ø. (2003) Embetsstanden i dansketida. Oslo: Det Norske Samlaget.

Rokkan, S. & D. W. Urwin (1982) The Politics of Territorial Identity. London: Sage.

Seip, J. A. (1963) Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Oslo: Universitetsforlaget.

Sejersted, F. (1984) Demokrati og rettsstat. Politisk-historiske essays. Oslo: Universitetsforlaget.

Smout, T. C. (1998) A History of the Scottish People 1560–1830. London: Fontana Press.

Storsveen, O. A. (1997) Norsk patriotisme før 1814. Oslo: Norges forskningsråd.

Velychenko, S. (1997) Empire Loyalism and Minority Nationalism in Great Britain and Imperial Russia, 1707 to 1914: Institutions, Law, and Nationality in Scotland and Ukraine. Comparative Studies in Society and History, 39: 413–441.

Wallerstein, I. (1976) Semi-Peripheral Countries and the Contemporary World Crisis. Theory and Society, (3): 461–483.

—— (1974, 1980, 1989, 2011) The Modern World-System, fire bind. Berkeley: University of California Press.

Waltz, K. (2010 [1979]) Theory of International Politics. Long Grove: Waveland Press.

1Selv om Galtungs fokus er mer på imperialisme som en modus operandi heller enn på den politiske styringslogikken, som er fokuset her.
2Parallelt med norske debatter finnes det også en triumfalistisk versjon av historien hvor Skottland figurerer som en sentral del av det britiske imperiet, og en annen versjon som fremstiller Skottland som et offer for imperialismen (Finlay 2011: 281).
3Andre konflikter enn den skotsk-engelske gjorde seg allikevel også gjeldende i denne perioden. Blant annet var det utstrakt uro også innad i England.
4En del av forklaringen kan også være den mer generelle europeiske utviklingen der «opplyste enevelder» sentraliserte og homogeniserte sine befolkninger, særlig etter den franske revolusjon og Napoleons imperium.
5Et eksempel på dette er den danske forfatteren Ove Malling, og hans bokprosjekt Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere som fulgte tradisjonen med en historia magistra vitae og søkte å samle historiske anekdoter fra danskers, nordmenns og holsteineres store bragder for å styrke den felles patriotismen og glorifisere imperiet.
6«Forordning om infødsret for embedsmænd», Jan. 15, 1776. Denne loven kan ha vært inspirert av en liknende utvikling i England, se Glenthøj 2012.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon