Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Åpen tilgang
(side 295-296)
av Kristin Haugevik, Julie Wilhelmsen og Morten S. Andersen
Temanummer: Det danske imperium og 1814
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 299-309)
av Iver B. Neumann
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Det historiske Danmark er dårlig begrepsbestemt. Begreper i vanlig bruk er blant annet stat, eventuelt konglomeratstat eller helstat; rike, eventuelt tvillingrike og monarki, eventuelt dobbeltmonarki. Artikkelen analyserer Danmark i lys av to litteraturer, om henholdsvis det begrepshistoriske imperium og det analytiske imperium, og konkluderer med at Danmark var et imperium, på linje med andre europeiske imperier i samtiden. Det besto av en imperiehovedstad, et sett nære kolonier og et sett oversjøiske kolonier. Hovedgrunnene til at imperiebegrepet hittil med ett unntak ikke har vært anvendt på Danmark er for det første at samtiden selv ikke brukte begrepet, for det annet at København mistet de oversjøiske koloniene i Asia og Afrika (men ikke i Karibien) før europeiske imperiers annen storhetstid på 1800-tallet, og for det tredje at imperiebegrepet siden slutten av 1800-tallet har vært politisk betent.

Nøkkelord: Danmark-Norge, imperium, 1814

Abstract

Introduction: The Danish Empire and 1814

Denmark has not traditionally been categorized as an empire for three major reasons. First, ‘empire’ was not a self-referencing term historically. Second, Copenhagen lost its overseas colonies in Asia and Africa before the second wave of European imperial expansion in the 19th century. Third, ‘empire’ has been a politically loaded term ever since the end of that century. In this article the Danish case is seen through the lens of conceptual history and politics, with the conclusion that, analytically, Denmark was an empire on a par with other European empires not just around 1814, but from the very beginnings up until the present.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 311-336)
av Rebecca Adler-Nissen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Denne artikkelen søker å forstå hvordan København fungerte som den politiske kjernen i det danske imperiet fra eneveldet i 1660 til tapet av Norge i 1814, og dermed bidra til debatten om hvordan imperier henger sammen. Artikkelen fokuserer på de imperiale mellommenn som ble utrolig lojale mot kjernen. Denne lojaliteten ble sikret ikke gjennom sirkulasjon av tjenestemenn på tvers av de ulike delene av imperiet, men gjennom asymmetrisk kontrahering, ulike strategier for kontroll, binding og bytting av lokale eliter. Profesjonalisering av korpset av mellommenn innebar mye kontinuitet fra den gamle landeiende og adelige eliten, og sørget for at korrupsjon, forræderi eller bevegelser for lokalt selvstyre kunne bli oppdaget og sanksjonert fort. Det var ikke noe uunngåelig i det danske imperiets fall og omdannelsen av den imperiale resten til en nasjonal småstat. Tvert imot utgjorde imperiet den dominerende referanserammen for nesten alle former for protest mot makten helt frem til Napoleonskrigene.

Nøkkelord: imperium, imperiale mellommenn, imperiale strategier, Danmark, Norge, lojalitet, imperiale forestillinger

Abstract

The view from Copenhagen: Strategies of imperial control and the making of loyal middlemen in the Danish empire

This article seeks to understand how Copenhagen functioned as the political core of the Danish empire from absolutism in 1660 to the loss of Norway in 1814, thereby contributing to the debate on how empires hang together. My focus is the imperial middlemen or intermediaries who became astonishingly loyal to the core. This loyalty was ensured not through circulation of officials across the different parts of the empire, but through asymmetrical contracting, various strategies of control, binding and pivoting of local elites. The professionalization of civil servants involved much continuity with the old landowning and noble elite and ensured that corruption, deceit or local autonomy movements could be sanctioned quickly. There was nothing inevitable in the fall of the Danish empire and its transformation into a rump nation-state. Instead, imperial rule was a dominant imaginary within which almost all protest against absolutist power took place right up until the Napoleonic wars.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 339-365)
av Halvard Leira
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Hvordan skal man som ny stat forholde seg til omverdenen? Dette var et av de spørsmålene som kom opp til tidlig og heftig debatt på Eidsvoll i 1814, og som delte forsamlingen på midten. Unionspartiet ville ha bred drøfting av forholdet til andre stater, mens selvstendighetspartiet foretrakk å overlate dem til Christian Frederik. I denne artikkelen settes argumentene fra debatten i 1814 inn i en bredere idéhistorisk kontekst. Fremveksten av det vi i dag kaller «utenrikspolitikk» forstås her i tett sammenheng med gradvis differensiering av politikkbegrepet og grensedragning mellom stat og samfunn. Utenrikspolitikk forstås dermed som det som skiller ikke bare mellom statens utside og dens innside, men også mellom stat og samfunn. Debatten i 1814 gir et øyeblikksbilde av denne utviklingen, med arven fra eneveldet så vel som nye ideer om folkelig deltagelse.

Nøkkelord: utenrikspolitikk, demokrati, idéhistorie

Abstract

The world as challenge: the dissolution of empire and the limits of popular government

How should a new state relate to the world around it? This was one of the questions which arose early during the constitutional assembly at Eidsvoll in 1814, and which caused substantial debate, splitting the assembly in two. The unionist party wanted to discuss the relationship with other states, whereas the independence party preferred to leave such matters to the prince regent. This article presents the debate of 1814 as part of a longer trajectory in the history of ideas. The emergence of «foreign policy» is here seen as closely related to a gradual differentiation in the concept of politics and boundary-drawing between state and society. Foreign policy is thus seen as that which separates not only the inside of the state from the outside, but also state from society. The debate of 1814 provides a snapshot of this development, with absolutist ideas as well as ideas of popular participation

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 367-387)
av Morten Skumsrud Andersen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Denne artikkelen handler om Skottlands og Norges roller som politiske enheter i henholdsvis det britiske og danske imperiet. I artikkelens første del er argumentet at «semi-sentrum» er en nyttig ny analysekategori for å forstå de strukturelle posisjonene en politisk enhet kan inneha i et imperialt system. Eksisterende strukturelle imperiemodeller fokuserer på relasjoner mellom et imperiesentrum og periferier. Disse modellene har problemer med å forklare politiske enheter som innehar kjennetegn ved begge – både sentrum og periferi. Det nye begrepet semi-sentrum kan forklare imperiedynamikker på en bedre måte, empirisk illustrert i artikkelens andre del som undersøker Skottlands og Norges roller innen sine respektive imperier. Spesielt relevant for dette spesialnummeret er hvordan man ved å se Norges rolle som semi-sentrum kan kaste nytt lys på embedsmennenes sentrale rolle i det nye Norge etter 1814, samt hvordan sammenligningen med Skottland utvider det komparative universet for den nye norske statsdannelsen i etterkant av en imperieoppløsning.

Nøkkelord: imperium, hierarki, Skottland, Norge 1814

Abstract

What was Norway’s Role in the Danish Empire? Scotland and Norway as Semi-Cores

This article is about the roles of Scotland and Norway as political units within the British and Danish empires. First, I argue that the analytical category of ‘semi-core’ is a useful addition to existing relational models of empires and unit positions within them. While existing models focus on core–periphery dynamics, they cannot cope with political units that display elements of both core and periphery. The new category of semi-cores better explains imperial dynamics, as I illustrate empirically in the second part of the article introducing the cases of Scotland and Norway as imperial units. Of importance here is how considering Norway as a semi-core sheds new light on the role of Norwegian civil servants after independence in 1814, and how making the parallel with Scotland expands the comparative universe for the new Norwegian state in the wake of the dissolution of the Danish Empire.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 389-404)
av Ann E. Towns
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Kjønnshistorikere har identifisert perioden rundt 1800 som en avgjørende tid for et endret maskulinitetsbegrep i Europa. Et skifte fant sted, bort fra idealet om høflige gentlemenn til en mer krigersk form for maskulinitet. Samtidig var det en overgangsperiode bort fra et mer flytende begrep om maskulinitet og et fokus på blanding av menn og kvinner mot en periode med et strengere skille mellom de to gruppene menn og kvinner. Hensikten med denne artikkelen er å bidra til økt kunnskap om krysningen mellom maskulinitet og stater gjennom en studie av dannelsen av et nytt, delvis selvstendig Norge rundt 1814 – da den norske grunnloven ble utformet. Som det fremkommer av artikkelen er norske idealer rundt en maskulinitet man anså som egnet for et statsembete en god illustrasjon av mer generelle tolkninger av elitistisk manndom i Nord-Europa. Norske tolkninger hadde imidlertid en egen vri ettersom de idealiserte den norske mannen som røff, usofistikert og naturlig. Dette stod i kontrast til andre former for elitistisk statsbærende europeisk mannlighet som la vekt på fremskritt og det å være kultivert. Norsk maskulinitet ble derimot hedret for sin mangel på forfinethet.

Nøkkelord: maskulinitet, kjønn, stat, Norge, Eidsvoll, grunnlov, 1800-tallet

Abstract

Manning the State: European Masculinities and the New Norway

Gender historians have identified the period around 1800 as a crucial time for the transforming of elite masculinities in Europe. This article contributes to scholarship on the intersection of masculinities and states by centring on the formation of a new, partially independent, Norway around 1814, when the Norwegian constitution was crafted. I use the analysis of Norway as an entry to exploring broader European trends at that time. As this article shows, Norwegian ideals of masculinity suitable for state office are a good illustration of more general interpretations of elite manhood in northern Europe. Norwegian constructions did offer a twist, however, as they idealized the Norwegian elite male as rough, unsophisticated and natural. In contrast to other forms of elite state-bearing European masculinity, which emphasized advancement and cultivation, Norwegian masculinity was celebrated for its lack of refinement.

Jubileumsessays
Åpen tilgang
(side 405-410)
av Jakob Maliks
Åpen tilgang
(side 418-424)
av Fredrik Sejersted
  • ISSN Online: 1891-5580
  • ISSN Print: 0020-577X
  • DOI: https://doi.org/
  • Utgiver: Universitetsforlaget
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon