Droner er ikke et nytt fenomen – tidlige eksemplarer av arten har vært i bruk helt siden første verdenskrig. Derimot har bruken av droner økt ekspansivt de senere årene, både for militære og sivile formål. Droner er bare et eksempel av mange på en bredere teknologiseringstrend i internasjonal politikk og samfunn.

I dette nummeret av Internasjonal Politikk har vi viet Fokusspalten til et dypdykk i teknologiseringen av humanitært arbeid. I det humanitære feltet er teknologiseringstrenden forholdsvis ny, og spalten belyser hvordan droner og teknologisering på den ene siden kan bidra til bedre oversikt, at hjelp kommer frem og er mer målrettet, at sivile lidelser reduseres og at et fredelig utfall kommer et steg nærmere. På den andre siden, og som flere av bidragene synliggjør, fører også teknologien med seg nye problemstillinger og utfordringer.

Bruk av droner til militære formål har ofte vært humanitært begrunnet. Vi sparer ‘våre’ soldaters liv. Men overskuer vi egentlig konsekvensen av at droner gjør sitt inntog i det humanitære feltet? Eller er dette nok et eksempel på at den teknologiske utviklingen og begeistringen for denne driver politikken uten at bevisste avgjørelser er tatt? Spesielt i et felt som det humanitære kan det være all grunn til å være skeptisk til flytende overganger til militære metoder og teknologi. Økende teknologisering vil dessuten skape enda flere ledd og kanskje større avstand i kontakten menneske til menneske i et felt der slik kontakt er av grunnleggende betydning.

John Karlsrud, Maria Gabrielsen Jumbert og Kristin Bergtora Sandvik har vært gjesteredaktører for spalten. Det er alltid en glede for redaksjonen å samarbeide med dyktige fagpersoner med spisskompetanse på felt som ligger litt utenfor det vi selv jobber med til daglig. I en tidsskriftsredaksjon er det dessuten en stram tidsplan, og vi er derfor ekstra glade for at gjesteredaktørene samvittighetsfullt har sørget for at alle bidrag var klare i god tid før produksjon.

Karlsrud, Jumbert og Sandvik har selv skrevet introduksjonsbidraget. Her understreker de behovet for en kritisk forskningsagenda, ikke minst med tanke på hvordan ny teknologi kan bidra til å endre maktforhold og oppfatninger om sikkerhet innen det humanitære feltet. Juridiske og etiske aspekter ved datainnsamling og overvåkning er en annen sentral dimensjon. Øvrige bidrag i spalten gir oss en introduksjon til og diskusjon av bruken av «digitale krisekart» og sosiale medier i humanitært arbeid, spørsmålet om personvern som følge av den økte teknologsieringen, og det paradoksale ved at droner – tradisjonelt forbundet med krig – i økende grad brukes i «det godes tjeneste», for fredelige formål og for fred. Avslutningsvis i spalten skriver gjesteredaktør Sandvik om det humanitære fornyelsesprosjektet. Hun påpeker at teknologiens inntog har endret et tradisjonelt felt, men understreker at teknologi og innovasjon ikke vil endre det faktum at maktforhold og ressursfordeling utgjør de grunnleggende premissene i humanitær bistand. Behovet for å politisere disse spørsmålene og sette dem inn i en institusjonell kontekst er derfor påtrengende.

De to fagartiklene i denne utgaven tar også for seg to høyst aktuelle tema. "Den norske fredsmodellen" er etter hvert blitt et velkjent begrep i det norske utenrikspolitiske ordskiftet. Modellen har lenge blitt antatt å ha sitt opphav i Oslo-forhandlingene mellom Israel og Palestina på 1990-tallet. Christine Smith-Simonsen tar i sin fagartikkel for seg en for de fleste ukjent historisk forløper til den norske modellen, det såkalte Eritrea-initiativet. Hun viser hvordan sentrale premisser for den norske rollen som fredsmegler ble utformet allerede her.

Den internasjonale klimadebatten står i sentrum for Tora Skodvin og Guri Bangs artikkel. Mange vil mene at USA, som storprodusent og -konsument, har et særlig ansvar for å lede an i klimaspørsmål. Som supermakt sitter også USA med nøkkelen i mange internasjonale fora. Samtidig, og som Skodvin og Bangs artikkel viser, er USA langt fra en enhetlig aktør på klimafeltet. Sine uttalte mål om å styrke amerikansk klimapolitikk til tross: Obama-administrasjonens handlingsrom i klimaspørsmålet begrenses i stor grad av den amerikanske kongressen. De to forskerne konkluderer med at de dyptgående konfliktene rundt klimapolitikk i Kongressen gjør at amerikansk tilslutning til en internasjonal klimaavtale for øyeblikket fremstår som lite sannsynlig.

 

God lesning,

Kristin Haugevik og Julie Wilhelmsen, redaktører

Morten S. Andersen, bokredaktør