Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Eritrea-initiativene - En forløper for Den norske modellen innen fred og forsoning

Dr.art., senterleder, Senter for fredsstudier, Universitetet i Tromsø christine.smith-simonsen@uit.no

  • Side: 175-197
  • Publisert på Idunn: 2014-06-18
  • Publisert: 2014-06-18

Sammendrag

Den norske modellen kjennetegnes av et tett og fleksibelt samarbeid mellom statlige myndigheter, frivillige organisasjoner og akademia, samt bruk av personlig nettverk og uformelle sammenkomster. Modellen oppstod som et begrep i forbindelse med bak-kanalen som ledet fram til Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993, men lignende praksiser innen norsk utenrikspolitikk har manifestert seg også i tidligere sammenhenger. Denne artikkelen viser, gjennom en drøfting av empirisk materiale, hvordan meklingsforsøk på 1980-tallet på initiativ fra norske aktører i forbindelse med Eritrea-konflikten var blant forløperne til Den norske modellen.

Nøkkelord: Eritrea, mekling, fredsavtale, Den norske modellen

Abstract

Norwegian peace initiatives in Eritrea

The Norwegian Model is defined as flexible cooperation between government authorities, NGOs and academia applying personal networks and informal settings. The model was coined as a concept in relation to the back-channel that led to the Oslo Accord in 1993. However, similar practices within Norwegian foreign policy were manifest in previous instances as well. Through a discussion of empirical data, this article argues that Norwegian mediation in regard to the Eritrean liberation struggle was a precursor to the Norwegian Model.

Keywords: Eritrea, mediation, peace accord, Norwegian model

Norsk fredsengasjement, slik det har blitt framstilt de siste 20 årene, har i bistands- og utenrikspolitisk diskurs blitt omtalt som Den norske modellen. Modellen defineres som fredsarbeid ledsaget av bistand, der et fleksibelt samarbeid mellom statlige myndigheter, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner står sentralt (Liland & Kjerland 2003: 251; Villumstad 2000: 20; Tvedt 2003: 56). Det er særlig dette fleksible samarbeidet som framstilles som «typisk norsk». Modellen kjennetegnes videre av en utstrakt bruk av personlig kontaktnett og uformelle sammenkomster mellom partene. Den norske modellen ble første gang kjent som et eget begrep i forbindelse med Oslo-kanalens rolle i Midtøsten-forhandlingene. Denne typen samarbeid var imidlertid ikke noe genuint nytt. Blant annet var Norge fra 1990 allerede involvert i liknende forhandlinger mellom regjering og opposisjon i Guatemala, hvilket resulterte i den første såkalte «Oslo-avtalen». I tillegg – og som vil være fokus i denne artikkelen – var Norge på 1980-tallet flere ganger involvert i fredsbestrebelser mellom etiopiske myndigheter og ledelsen for Eritrean People’s Liberation Front (EPLF). Initiativet kom hovedsakelig fra frivillige organisasjoner som var aktive i området, men norske myndigheter var også engasjert. Denne artikkelen vil argumentere for hvordan meklingsforsøkene i Eritrea-konflikten kan betegnes som en forløper for Den norske modellen, ved å vise til tilsvarende dynamikker og kontaktflater mellom myndigheter, NGOer og personlig initiativ.

Bakgrunnen for Den norske modellen

Den norske modellen har sine forutsetninger i hvordan norsk utenrikspolitikk, og senere også bistandspolitikk, har vært drevet. Terje Tvedt skiller mellom Den norske modellen og det han kaller Den norske fredsmodellen, som han definerer som en forestilling med røtter tilbake til den fredelige unionsoppløsningen og ideen om småstaters fortrinn som fredsforhandlere (Tvedt 2003: 57–58; fn. 7). En liknende definisjon kom fram i forbindelse med et samfunnsfaglig forskningsprosjekt om fredstradisjonen, den norske, ledet av Helge Pharo. I den forbindelse tok Halvard Leira et dypdykk i forestillingene om den fredselskende norske folkesjela og sporet dem tilbake til omkring forrige århundreskifte (Leira 2005). Den gangen var det Bjørnstjerne Bjørnson og historikeren, arbeiderpartipolitikeren og senere utenriksministeren Halvdan Koht som særlig målbar ideen om Norge som et fredsland. Det gryende fokuset på fred var i første rekke betinget av situasjonen mellom Norge og Sverige, og dernest av den oppgaven det var å etablere et eget utenriksvesen. Det var på ingen måte ønskelig å bli involvert i stormaktspolitikken, og lenge forfektet Norge en nøytralitetslinje i internasjonale spørsmål. Likevel, som Leira påpeker, var det ikke langt fra grunntanken om at det norske folket var spesielt fredsvennlig, til ideen om et spesielt norsk ansvar for å utbre fredens velsignelse (ibid.). Denne ideen gjenspeilte seg i det norske engasjementet i Folkeforbundet og senere FN. I tillegg var det en tanke om at Norge kunne spille en rolle som mekler i konflikter fordi landet framstod som ubetydelig i internasjonal sammenheng, uten egne agendaer i form av kolonier eller andre stormaktsinteresser. En annen viktig forankring for norsk fredsdiskurs er den såkalte Nansen-tradisjonen. Fridtjof Nansens innsats for flyktninger og hungersrammede i Russland, Kaukasus, på Balkan og i Lilleasia brakte den humanitære dimensjonen inn norsk fredsarbeid. Fra midten av 1960-tallet utviklet dét seg som Rolf Tamnes har kalt engasjementspolitikken, som henspeiler på den økende aktive interessen og innsatsen for land i Sør og særlig i konfliktfylte områder (Tamnes 1997). Engasjementet for motstandsbevegelsene i Namibia og Sør-Afrika og for nødhjelpsforsyningene inn i det beleirede Biafra er eksempler på dette. Drivkraften i dette arbeidet kom fra frivillige organisasjoner, kristne, humanitære og solidaritetsforeninger, men innsatsen hadde myndighetenes støtte. Som Jon Harald Sande Lie har presisert har frivillige organisasjoner hatt innvirkning på og medvirkning i utenrikspolitikken siden de begynte å få statlige midler på 1960-tallet. På begynnelsen av 1990-tallet kom derimot en omstilling som kalkulerte inn organisasjonenes bidrag med hensikt (Lie 2006).

Axel Borchgrevink har likeledes påpekt to ulike versjoner av ideen om frivillige organisasjoners fortrinn i bistandssammenheng. Den første versjonen gjorde seg gjeldende på 1970- og 1980-tallet, og fremhevet organisasjonenes fleksibilitet og effektivitet på grasrotplanet. Den andre versjonen betegner han som sivilsamfunnsparadigmet, hvor frivillige organisasjoner først og fremst sees på som en maktarena i arbeidet for å fremme demokrati og menneskerettigheter (Borchgrevink 2004: 167–68). Denne siste versjonen gjorde seg gjeldende på begynnelsen av 1990-tallet, og det er den som hører innunder Den norske modellen. Frivillige organisasjoner oppfattes fremdeles som en sivil motsats til offentlige myndigheter, men som et paradoks kom sivilsamfunnsparadigmet inn i diskursen i samme periode som de frivillige organisasjonene for alvor smeltet sammen med det statlige bistandsapparatet.

De to versjonene er også synlige jevnført med utviklingen av forvaltningen av norsk bistand. Et første institusjonalisert samarbeid mellom myndigheter og frivillige organisasjoner kom med Katastrofeutvalget i 1975. Utvalget jobbet med tiltak overfor nødhjelpssituasjoner, og bestod av representanter fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og fra de fem største frivillige organisasjonene. I 1978 opprettet Norad et eget kontor for private organisasjoner, og i 1980 startet en ordning med såkalte rammeavtaler med de større organisasjonene. Ordningen gav større finansiell forutsigbarhet og dermed bedre vilkår for fleksibilitet og langsiktig engasjement enn ved støtte til enkeltprosjekter. Fra 1. januar 1984 opphørte Norad som direktorat under Utenriksdepartementet, og i stedet kom Departementet for utviklingshjelp med egen bistandsminister. Institusjonelt atskilt fra utenrikspolitikken stod dermed den statlige bistanden, i samspill med de frivillige organisasjonene, relativt selvstendig i utformingen av prosjekter og strategier. I 1988 ble Norad igjen organisert som et direktorat underlagt Utenriksdepartementet, og i 1990 ble Departementet for utviklingshjelp avviklet. Bistandsministerposten ble derimot opprettholdt og plassert i Utenriksdepartementet (Liland & Kjerland 2003: 91). Bistandsarbeid og samarbeid med de frivillige organisasjonene ble nå beskrevet som et viktig verktøy i norsk utenrikspolitikk. Den fristilte perioden hadde således skapt grunnlaget for det som ble Den norske modellen, men trenden gikk nå mot en mer samordnet og statlig kontrollert utviklingspolitikk.

Det var flere faktorer som lå til grunn for den trendsvingen, deriblant den samtidige geopolitiske konteksten. Etter den kalde krigens slutt kunne utenrikspolitikken finne nye former, og i reorienteringen som fulgte kom suksessen ved Oslo-kanalen som en gavepakke. En strukturering av statlige og frivillige praksiser i Den norske modellen ble en nyttig merkevare som ble tatt med i den nye utenrikspolitiske nisjebyggingen der Norge skulle framstå som en «humanitær stormakt». Den visjonen ble utrykt av Bondevik-regjeringen rundt årtusenskiftet, men senere regjeringer har videreført den samme satsningen på norsk freds- og bistandsarbeid (se bl.a. Tvedt 2003; Lie 2006; Østerud 2006).

Eritrea

I 1952 ble den tidligere italienske kolonien Eritrea føderert med Etiopia ved en FN-resolusjon. Landene skulle ha separate regjeringer, men med den etiopiske keiseren Haile Selassie som felles overhode. I det følgende tiåret ble Eritrea i praksis underlagt Etiopia, og i 1962 ble landet annektert som Etiopias fjortende provins. Utviklingen ble møtt med motstand fra enkelte eritreiske grupper, og den første eritreiske frigjøringsbevegelsen, Eritrean Liberation Front (ELF), ble etablert i 1961. Rundt 1970 kom det til splittelser i bevegelsen og en ny sterk fraksjon utviklet seg, etter hvert kjent som Eritrean People’s Liberation Front (EPLF). Den etiopiske revolusjonen i 1974 ble slutten på keiserdømmet og opptakten til det som skulle bli et marxist-leninistisk, sovjetstøttet militærregime under ledelse av Mengistu Hailemariam. Det skulle også medføre en opptrapping av kampene mellom etiopiske styresmakter og eritreiske frigjøringsbevegelser, og etter hvert også større internasjonal oppmerksomhet om konflikten.

I 1975 ble det etablert en annen motstandsbevegelse nord i Etiopia, Tigray People’s Liberation Front (TPLF) (se bl.a. Negash & Tronvoll 2000). Tigreanerne befolker høylandet på begge sider av den etiopisk-eritreiske grensen, og EPLF var klart dominert av nettopp denne folkegruppen. I starten var det stor grad av kontakt og samarbeid mellom EPLF og TPLF. De to organisasjonene hadde imidlertid ulike formål. EPLF kjempet for et selvstendig Eritrea, mens TPLF kjempet for å ta over makten i Etiopia. EPLF kjempet dermed en frigjøringskrig mens TPLF kjempet en borgerkrig. Det, samt ulikheter i ideologiske tilnærminger, førte etter hvert til splid mellom de to bevegelsene, men mot slutten av 1980-tallet søkte de sammen igjen og samarbeidet i den endelige fellingen av Mengistu-regimet i mai 1991. TPLFs leder Meles Zenawi ble siden president i Etiopia mens EPLFs leder Issayas Afwerki ble president i Eritrea. I 1998 kom det igjen til splid mellom de to, men den konflikten vil ikke være gjenstand for videre diskusjon i denne sammenhengen.

Den internasjonale oppmerksomheten omkring stridighetene i regionen mot slutten av 1970- og utover 1980-tallet kan klart settes i et kaldkrigsperspektiv. Etter revolusjonen ønsket Mengistu-regimet i utgangspunktet kontakt med USA, men amerikanerne hadde nye strategiske interesser (Bell 1973; Henze 1991). De hadde allerede planlagt å nedlegge radiobasen Kagnew Station i Eritrea til fordel for den nye lyttestasjonen Diego Garcia i Indiahavet, og avslo dermed anmodning om samarbeid med det nye regimet. Etter at Ronald Reagan kom til makten i USA i 1981 og den kalde krigen gikk inn i en dypfrys-periode, ble det imidlertid et fornyet engasjement for å demme opp for sovjetiske interesser. I tråd med den såkalte Reagan-doktrinen støttet USA i denne perioden – via bak-kanaler – grupperinger som kjempet mot sovjetstøttede regimer, noe som kom både EPLF og TPLF til gode.1 Midt i dette opererte norske frivillige organisasjoner som sterkt involverte – og til dels ansvarlige – for koordineringen av forsyninger til de frontkontrollerte områdene.

Frivillige organisasjoner som utenrikspolitiske aktører

På slutten av 1970-tallet tok den eritreiske frigjøringsbevegelsen i kontakt med norske aktører innenfor ulike humanitære organisasjoner og fra den politiske venstresiden. Etter hvert utviklet det seg relasjoner og nettverk på flere plan. Disse manifesterte seg først og fremst innenfor sivilsamfunnet i tilknytning til frivillige organisasjoner og solidaritetsforeninger, men etter hvert også på myndighetsnivå. Norsk humanitær bistand inn i den såkalt frontkontrollerte delen av Eritrea faller for en stor del innunder den såkalt fristilte perioden nevnt ovenfor, men siden det dreide seg om et krigsrammet område, var norske myndigheters bidrag til aktiviteten et anliggende for Utenriksdepartementet. Engasjementet var like fullt et samarbeid initiert og drevet av frivillige organisasjoner med relativt frie tøyler.

Norske myndigheter støttet den eritreiske frigjøringsbevegelsens gjentatte anmodninger om retten til selvbestemmelse gjennom en FN-overvåket folkeavstemning. Den norske offentlige holdningen gjennom hele 1980-tallet var at konflikten i første rekke måtte løses på initiativ fra de afrikanske statene i regi av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) eller FN. En slik løsning ble imidlertid aldri aktuell, fordi de afrikanske statene fryktet at en eventuell støtte av den eritreiske anmodningen ville medføre presedens overfor lignende separatistbevegelser andre steder på kontinentet.

Kirkens Nødhjelp (KN) var den første organisasjonen som etablerte humanitært samarbeid med den eritreiske hjelpeorganisasjonen, noe som resulterte i opprettelsen av Eritrean Relief Desk (ERD) i 1978, en økumenisk sammenslutning av kirkelige hjelpeorganisasjoner under ledelse av Kirkens Nødhjelp. ERD hadde eget kontor i Khartoum i ly av Kirkens Nødhjelps etablerte engasjement i Sudan, og organisasjonens virke var å kanalisere bistand til den eritreiske frigjøringsbevegelsens humanitære organisasjon som fraktet forsyningene inn i de frontkontrollerte delene i Eritrea. Hjelpen skulle utelukkende komme sivilbefolkningen til gode, men det var utvilsomt et visst svinn av forsyninger også til de stridende. Like utvilsomt bidro hjelpen til å sikre legitimitet og oppslutning for frigjøringsbevegelsen blant sivilbefolkningen, også når den kom på avveie, fordi den gjorde det mulig å drive krigen videre uten å utarme de lokale ressursene. Den humanitære, nøytrale bistanden fungerte dermed i praksis som en sterk politisk støtte.

Terje Tvedt har hevdet at Kirkens Nødhjelp i stor grad stod som premissleverandør for norsk utenrikspolitikk og holdning i forhold til Afrikas Horn (Tvedt 1998: 114–115). Gjennom organisasjonens langvarige samarbeid med Utenriksdepartementet i bistandssammenheng på den ene siden, og den lange erfaringen og utstrakte kontaktnettet fra aktivitet i Etiopia, Eritrea og Sudan på den andre, kunne Kirkens Nødhjelp fungere som utenrikstjenestens stedfortreder i områder der norske myndigheter av forskjellige årsaker ikke kunne, eller ville, operere. Norge hadde for eksempel mulighet for å etablere en ambassade i Etiopia, men prioriterte i stedet å operere med den til enhver tid stedlige KN-representant som generalkonsul. Diplomatiske forbindelser med den frontkontrollerte delen av Eritrea var utelukket, så også her fungerte KNs representanter som hovedkilde til informasjon og formidling av kontakt. Kirkens Nødhjelps erfaringsgrunnlag, tilstedeværelse og kontaktflate i Sudan var av enda større format, i tillegg til å utgjøre selve grunnlaget for arbeidet inn i Eritrea. Etiopiske myndigheter godtok imidlertid ikke den norske bruken av KN-representanter som generalkonsul. De gjorde det klart at en slik ordning var uheldig og kunne føre til sammenblanding av interesser. Etiopisk tilbakeholdelse av samtykke, såkalt eksekvatur, skyldtes trolig et ønske om etablering av en norsk ambassade eller i det minste en offentlig utsending. Generalkonsulen ble derfor ikke innlemmet i diplomatiske kretser og praksis, selv om det ikke kan utelukkes at vedkommende hadde kontakter på myndighetsnivå via andre kanaler.

Utenriksdepartementets utforming av politikk og holdninger hvilte selvfølgelig ikke bare på Kirkens Nødhjelp. Også andre større frivillige organisasjoner med engasjement i området, som Norsk Folkehjelp, Utviklingsfondet og Redd Barna, rapporterte jevnlig fra prosjekter og reiser. Delegasjonsbesøk, medieoppslag, påtrykk fra solidaritetsbevegelsen og andre spesielt interesserte ble også tatt til etterretning. Dessuten mottok departementet jevnlig, både sedvanlige og på spesifikk anmodning, innberetninger fra egne ambassader og øvrige diplomatiske informasjonskanaler. Slik påvirket også andre lands holdninger og vurderinger det norske Utenriksdepartementets innstilling.

Kirkens Nødhjelp hadde likevel en særstilling. Ikke bare fordi KN var den organisasjonen som hadde etablert seg flest steder og jobbet lengst på ulike sider av konfliktene, men også fordi organisasjonen holdt sterkt på det humanitære mandatet for virksomheten. Organisasjonens etter hvert solide posisjon innenfor alle de tre territoriene, Sudan, Etiopia og det frontkontrollerte Eritrea, sikret en nøytral profil frontstage, samtidig som dette fotfestet også var utgangspunktet for diplomatisk virksomhet backstage (Goffman 1959). Til sammenligning inntok organisasjoner som Norsk Folkehjelp og Utviklingsfondet klare politiske standpunkt for både EPLF og TPLF. Norsk Folkehjelp og Utviklingsfondet mottok også finansiell støtte til prosjekter fra Utenriksdepartementet og var blant de som rapporterte inn, men deres uttalte politiske støtte medførte at de ikke kunne fungere som departementets forlengede arm på linje med Kirkens Nødhjelp. Paradoksalt nok var det altså den organisasjonen med klarest nøytral profil som i realiteten hadde den sterkeste politiske påvirkningskraften.

Norges Røde Kors har også et nøytralt mandat, men var lite involvert i Eritrea. Den internasjonale moderorganisasjonen hadde så store samarbeidsproblemer med etiopiske myndigheter at Røde Kors heller ikke stod i posisjon som potensiell diplomatisk kanal. Redd Barna arbeidet i likhet med Kirkens Nødhjelp i alle tre territorier. Redd Barna hadde likevel ikke opparbeidet seg samme innpass i Utenriksdepartementets korridorer som KN. I 1978 for eksempel, avviste Redd Barna en anmodning om å komme med opplysninger om situasjonen i Etiopia. Representanten påpekte at Redd Barna var en upolitisk organisasjon, og henviste til den varsomhetsplikt som gjeldende tjenesteforskrifter påla. Organisasjonens representanter skulle følgelig avstå fra å «[...] gi opplysninger om politiske, militære eller andre forhold man får kjennskap til som kan skade vertslandet, Redd Barna eller andre.»2 Representanten kritiserte også at en slik anmodning var kommet i et vanlig brev. Avvisningen skyldtes derfor trolig i like stor grad redselen for represalier på grunn av den politiske forfølgelsen – Den røde terroren – som preget Etiopia på den tiden. I en påtegning på samme brev kommenterer 2. politiske kontor i Utenriksdepartement at reaksjonen var forståelig, og at det i fremtiden ville være mer hensiktsmessig å forhøre seg ved personlig møte. Alle frivillige organisasjoner var selvfølgelig omfattet av varsomhetsplikten, men i Utenriksdepartementets arkiv er det mange eksempler på innrapporteringer, muntlige som skriftlige, om politiske og militære forhold i områder hvor organisasjonene var operative – også fra Redd Barna.

Norske meklingsinitiativ i Eritrea-konflikten

Den internasjonale oppmerksomheten omkring konflikten mellom Eritrea og Etiopia økte fra slutten av 1970-tallet, og det ble gjort flere forsøk på få til mekling mellom partene. Etter at Etiopia hadde gjenvunnet kontrollen over det meste av Eritrea i 1978, presset Sovjet, sammen med Øst-Tyskland og Kuba, på for å få i gang forhandlinger. Libya og Sør-Jemen var likeledes engasjert i meklingsbestrebelser, men ingen av forsøkene nådde frem. Noe av problemet skyldtes at de to ledende fraksjonene innenfor den eritreiske frigjøringsbevegelsen ikke klarte å enes. Siden et godt forhold til sudanske myndigheter var grunnleggende for frigjøringsbevegelsens virksomhet, lyktes det den sudanske president Nimeiry å få de to fraksjonene til å inngå i et samarbeid ved den såkalte Khartoum-avtalen i 1979. Avtalen avstedkom en viss politisk koordinering mellom de to, men enheten var ikke levedyktig nok til å holde som en felles front overfor etiopiske myndigheter. Etter nye stridigheter lyktes EPLF i 1981 å presse ELF ut av Eritrea, og vant dermed kampen om hvem som skulle føre kampen.

Generalsekretær for Kirkens Nødhjelp gjennom stort sett hele denne perioden, Jan A. Erichsen, er enig i Terje Tvedts påstand om at KN i stor grad var med å utforme norsk utenrikspolitikk på Afrikas Horn på 1980-tallet.3 Erichsen var i kraft av sin stilling en av de mest sentrale personene i den utformingen. Kirkens Nødhjelp hadde etter hvert fått bred kontakt med både sudanske og etiopiske styresmakter og med ledelsen for den eritreiske frigjøringsbevegelsen. De enkelte stedlige representantene ble gjerne relatert til den siden av konflikten vedkommende arbeidet med, men siden KN var representert på alle fronter, kunne generalsekretæren reise fritt imellom. Ifølge Erichsen avsluttet han de fleste reiser i Nairobi, hvor han avla rapport til den norske ambassadøren.

I løpet av den første fasen av KNs humanitære innsats i Eritrea hadde EPLF-lederen Issayas Afwerki og Erichsen en diskusjon om rekkevidden av samarbeidet Issayas ønsket at Kirkens Nødhjelp skulle støtte EPLF politisk. Erichsen svarte at det ville stride mot KNs mandat og målsetting om å opprettholde humanitær innsats på begge sider, men påpekte at nettopp en slik tosidig relasjon kunne komme EPLF til gode, som en fortrolig kanal til etiopiske myndigheter.

På nyåret i 1985 besøkte bistandsminister Reidun Brusletten Etiopia på invitasjon fra den etiopiske utenriksministeren, Goshu Wolde, og lederen for den etiopiske statlige hjelpeorganisasjonen Relief and Rehabilitation Commission, Dawit Wolde Giorgis. Brusletten ble vel mottatt, og samtalene ble karakterisert som åpne og med god tone, uten forventede propagandautfall mot den vestlige verden. Den norske solidaritetsbevegelsen kritiserte senere Brusletten for ikke å ha satt krigføringen i Eritrea og Tigray tilstrekkelig på dagsordenen under besøket.4 Trolig skyldtes dette behovet for å unngå søkelys mot norsk innsats inn i frontkontrollerte områder fra sudansk side. Brusletten hadde påpekt behovet for forsyninger til sivilbefolkningen også på den andre siden av frontlinjen, men dette hadde blitt møtt med skarp avvisning; «[...] there is no other side.»5

Det var imidlertid tydelig at etiopiske myndigheter var vel informert om den norske aktiviteten i Eritrea. Det kom blant annet frem da Dawit Wolde Giorgis gjorde gjenvisitt i Norge i juni samme år. Han holdt saken for så vidt sensitiv til selv å bringe den på bane, men på oppfordring ga han uttrykk for bekymring for at hjelpen kom motstandsbevegelsen til gode, og at man ved å «fø på rebellene» løp den risiko å undergrave Etiopias interesser og integritet. Det ble videre påpekt at man burde ha forsøkt måter å gå inn i disse områdene fra etiopisk side, før man etablerte denne typen illegale operasjoner.6

Slike forsøk hadde da også blitt foretatt. Kirkens Nødhjelp og deres Eritrean Relief Desk var klar over at virksomhet inn i Eritrea innebar risiko, både med hensyn til de signaler den gav i retning av en anerkjennelse av frigjøringsbevegelsen, og de konsekvenser det kunne få for Kirkens Nødhjelps engasjement i Etiopia for øvrig. Samtidig hadde tørken og nøden i det nordvestre Etiopia nådd katastrofale proporsjoner. I oktober 1983 signaliserte KN overfor Utenriksdepartementet at man vurderte å ta et initiativ vis-à-vis Etiopia for å få fritt leide til sivilbefolkningen i de frontkontrollerte områdene fra etiopisk side, og i november redegjorde Jan A. Erichsen og nødhjelpsleder Arvid Ofstad nærmere om saken for Utenriksdepartementet.

Initiativet var et fellesprosjekt sammen med nordiske, tyske, hollandske, britiske og amerikanske kirkeorganisasjoner, men det var Erichsen, i kraft av sin stilling som generalsekretær for lederorganisasjonen av Eritrean Relief Desk, som tok kontakt med de etiopiske myndighetene. Erichsen hadde ikke særlig tro på prosjektet, men nøden var så prekær at alle utveier måtte prøves.7 I februar opplyste Kirkens Nødhjelp til Utenriksdepartementet at en henvendelse fra organisasjonens side var skrinlagt etter negative signaler fra Addis Abeba. I mars kunne derimot Erichsen rapportere at det hadde lykkes ham å bringe temaet på bane på høyt nivå hos etiopiske myndigheter. Erichsen fikk forståelsen av at dette var ett av de mest følsomme emner i etiopisk politikk, men resultatet var likevel positivt. Det lutherske verdensforbundet påtok seg videre ansvaret for operasjonen, der nødhjelpsforsyninger skulle distribueres fra Asmara i samråd med etiopiske myndigheter.8 Kanaliseringen av forsyninger inn fra Sudan fortsatte imidlertid som før.

Høsten 1985 fikk Jan A. Erichsen på ny en sentral rolle, denne gangen som sendemann mellom partene. På vårparten hadde lederen for EPLF, Issayas Afwerki, tatt kontakt med Erichsen for å be ham sondere terrenget for mulige forhandlinger med etiopiske myndigheter. Denne gangen anerkjente han KNs fastholdelse av det humanitære mandatet, og påpekte at generalsekretæren nettopp derfor var den eneste med tilstrekkelig kredibilitet til å kunne fungere som mellommann.9 Under Dawit Wolde Giorgis besøk i Oslo i juni foreslo Erichsen, sammen med KNs representant i Etiopia, Haraldur Olavsson, at de som privatpersoner kunne bistå som sendemenn mellom EPLF og etiopiske myndigheter med tanke på eventuelle forhandlinger. Dawit skulle bringe forslaget videre, men lite skjedde.

Følgende september var Erichsen i Addis Abeba og hadde med seg et brev til den etiopiske utenriksministeren, Goshu Wolde, fra bistandsminister Reidun Brusletten. Kort tid etter overrekkelsen ble både han og Olavsson innkalt til møte med utenriksministeren. Forslaget ble gjentatt, og Erichsen formidlet at EPLF hadde gitt ham klare signal om at det var ønskelig med samtale om konflikten. Innspillet ble positivt mottatt, men senere ble de meddelt at den etiopiske statssjefen Mengistu Hailemariam takket nei til tilbudet fordi han ønsket å benytte seg av andre kontakter i første omgang. Statssjefen håpet imidlertid at Erichsen, eller norske styresmakter, kunne påvirke EPLF til å innta en mindre steil posisjon med tanke på eventuelle fredsforhandlinger. Olavsson og Erichsen var nøye med å påpeke overfor både norske og etiopiske myndigheter at deres handlinger var på eget initiativ, men Utenriksdepartementet uttrykte at de ville bistå dersom det skulle lykkes å komme videre med forsøket.10

Få dager senere kom det kontrabeskjed fra utenriksminister Goshu Wolde. Han ønsket at det så snart som mulig skulle bli arrangert et møte med EPLF – i Norge. Erichsen ønsket ikke selv å fungere som megler mellom partene, men bistod gjerne som sendemann i den innledende fasen. Utenriksdepartementet stilte seg meget positiv til forslaget, og uttalte at det var helt i tråd med rådende norsk holdning til konflikten. Under et besøk i London fikk Erichsen videre overrakt en erklæring vedrørende fredelig løsning fra EPLF av et medlem i sentralkomiteen. Da Dawit Wolde Giorgis ba om et møte i anledning saken, foreslo Erichsen å legge det til London slik at formidlingen av synspunkter kunne overrekkes umiddelbart. Bestrebelsene strandet imidlertid kort etter, siden to av de som kunne videreført initiativet hoppet av regimet.11

En annen sentral person i forbindelse med meklingsforsøk fra norsk side var Arild Jacobsen, også han fra Kirkens Nødhjelp. I 1986 kom det på ny et uttalt krav, både fra venstresida i norsk opinion og fra EPLF, om at Norge burde gjøre et fremstøt for å få Eritrea-spørsmålet på den internasjonale dagsordenen. Et argument var at det danske Folketinget i desember 1985 hadde vedtatt en resolusjon om at Danmark offentlig støttet EPLFs forslag av 1980 om folkeavstemning i Eritrea, og arbeidet for å fremme forslaget i FN.12 Samme år ba Arild Jacobsen om avløsning fra sin stilling som stedlig representant for KN i Khartoum.13 Jacobsen hadde da ledet arbeidet med nødhjelpsoperasjoner inn i Eritrea siden 1982, en virksomhet som hadde ekspandert betraktelig i både omfang og kompleksitet. Det var på tide med en pause fra en slik intens posisjon, samtidig som Jacobsen på den måten ble fristilt til å forfølge sitt personlige engasjement for Eritrea-spørsmålet.

Under et møte mellom EPLFs humanitære avdeling og donorene i Køln 14.–16. november 1986, ble det enighet om at giverorganisasjonene måtte engasjere seg sterkere i spørsmålet om fred i regionen. Resultatet ble utnevnelsen av kontaktpersoner fra henholdsvis Sverige, Danmark og Norge som skulle være ansvarlige for å samordne hjemlige krefter og påvirke de respektive regjeringer til handling. Arild Jacobsen ble den norske kontaktpersonen, og utover høsten og nyåret 1987 jobbet han for å samle Røde Kors, Redd Barna, Utviklingsfondet, Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp til felles innsats.

Resultatet ble Eritrea-gruppen, og i mars utarbeidet de fem frivillige organisasjonene en felles mandatramme for det videre arbeidet. Mandatet, sammen med relevante dokumenter, ble overlevert Utenriksdepartementet, og det ble bedt om et møte med departementets ledelse. I et brev til utenriksminister Thorvald Stoltenberg av 10. juni 1987, presiserte Eritrea-gruppen at de ønsket at den norske regjeringen skulle; a) fremme saken i De forente nasjoner, Organisasjonen for Afrikansk Enhet, Organisasjonen for Alliansefrie Stater og Nordisk Råd; b) samarbeide med massemedia for å bygge opp en pådrivende folkeopinion i fredsprosessen; c) samarbeide med de øvrige nordiske regjerningene for å skape en felles front i saken; d) være villig til, i samarbeid med de øvrige nordiske land, å stille som meglere mellom partene.14

16. juni 1987 fikk Eritrea-gruppen og generalsekretærene fra de fem organisasjonene møte utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Fra departementet stilte også regionalråd Håkon Hjelde, byråsjef Odd Vibe – og daværende aspirant Mona Juul, som senere skulle bli blant de sentrale personene i Oslo-kanalen. Regionalenheten for Afrika hadde på forhånd utarbeidet et notat hvor det ble oppfordret til å påskjønne gruppens initiativ og imøtekomme ønsket om å samrå seg med de andre nordiske land. Videre ble det anbefalt å advare mot for høye forventninger. Departementet fant det ikke sannsynlig at den internasjonale situasjonen hadde endret seg nevneverdig siden norske myndigheter sist sonderte terrenget i forbindelse med medlemskapet i Sikkerhetsrådet 1979–1980. Stoltenbergs mottakelse av Eritrea-gruppen var i tråd med dette notatet, og han henviste til ressurssituasjonen på norsk side som tilsa en nøktern tilnærming. Det ble videre presisert at det var viktig med en lav medieprofil, både for å beskytte initiativets fremdrift og organisasjonenes arbeid i regionen. Stoltenberg var imidlertid positiv til tiltaket, og det ble besluttet at regionalråd Hjelde skulle være koordinator for den videre innsatsen fra Utenriksdepartementets side.15

I første omgang ble det sendt ut melding til en rekke utenriksstasjoner for å innhente relevante opplysninger og uttalelser. Til det neste møtet med Eritrea-gruppen 27. august 1987 stilte Utenriksdepartementet med en samlet innberetning fra ambassader og delegasjoner om sondering av holdninger til Eritrea-konflikten og vurderinger av muligheten for forhandlinger. Av innberetningene kom det klart frem at Eritrea-spørsmålet, især for de afrikanske landene, var et meget sensitivt spørsmål. Møtedeltakerne ble derfor enige om at et nytt fremstøt overfor FN ikke ville være formålstjenlig. Arbeidet med å få partene i samtale skulle imidlertid fortsette, og initiativet ville bli tatt opp til uformell drøfting under det kommende nordiske utenriksministermøtet. 16

19. november var Eritrea-gruppen igjen i et møte med Utenriksdepartementet, men det avstedkom lite nytt. Arbeidets status ble vurdert, og det var enighet om å opprettholde en viss arbeidsdeling der departementet sonderte mulighetene fra etiopisk side i tillegg til å ha løpende kontakt med utenriksstasjonene. Eritrea-gruppen skulle i hovedsak ta seg av forbindelsene med EPLF.17 Utenriksdepartementet hadde imidlertid også relativt hyppig kontakt med EPLF. Blant annet var en delegasjon med fremstående eritreiske politiske ledere til samtaler i Utenriksdepartementet under deres besøk i Norge i forbindelse med Operasjon Dagsverk høsten 1987. Kort tid etter gjestet også en etiopisk delegasjon Norge, ledet av visestatsminister Tesfaye Dinka. Delegasjonen ble mottatt av utenriksminister Stoltenberg. Senere gjestet regionalråd Håkon Hjelde etiopiske myndigheter i Addis Abeba, og regionalrådgiver Gunnar Flakstad oppsøkte EPLFs Europa-hovedkvarter i Brussel.18

I tillegg til samråding med de øvrige nordiske landene, ble initiativet også luftet i andre utenrikspolitiske anledninger.19 I forkant av den sovjetiske statsministerens besøk i Norge 14. januar 1988, anbefalte regionalenheten for Afrika å ta opp Eritrea-spørsmålet, fordi Sovjetunionen som Etiopias allierte var en viktig bidragsyter til fortsatt krigføring. I en påtegning henviste utenriksminister Stoltenberg oppfordringen videre til statsministeren, med tanke på de uformelle samtaler under besøket. Initiativet ble også samtaleemne under flere møter med britisk utenrikstjeneste, uten at det avstedkom mer håndfaste tiltak.

Eritrea-gruppen hadde et siste møte i Utenriksdepartementet 1. juni 1988.20 De involverte organisasjonene uttrykte forståelse, men også skuffelse over at initiativet rant ut i sanden. Fra Utenriksdepartementets side ble det forsikret at Eritrea-spørsmålet ikke var glemt, men at det inntil videre ble inntatt en avventende holdning. Dette skyldtes i første rekke at verken etiopiske myndigheter eller EPLF syntes villige til å fire på sine standpunkter, og at det følgelig var små sjanser for å få partene til å inngå i en fruktbar dialog.

Den eritreiske frigjøringskampen ble forklart som et avkoloniseringsspørsmål, der de tidligere italienske kolonigrensene skulle gjelde som grunnlag for et selvstendig Eritrea. Etiopia derimot, betraktet Eritrea som uløselig knyttet til etiopisk historie, kultur og statsdannelse, og anerkjente ikke at det foregikk en krig. I etiopisk retorikk ble krigen referert til som et sikkerhetsproblem, og den eritreiske frigjøringsbevegelsen ble fremstilt som en gjeng banditter og opprørere. Først i forbindelse med en opptrapping av konflikten våren 1988 innrømmet etiopiske myndigheter offentlig at landet stod overfor en borgerkrigssituasjon i de to nordlige provinsene Eritrea og Tigray.21

I løpet av 1987 hadde Etiopia gjennomført en folkeavstemning om ny grunnlov og valg til den nye nasjonalforsamlingen Shengo, og 13. september ble Den demokratiske folkerepublikken Etiopia proklamert i Addis Abeba. Den nye grunnloven åpnet for en viss grad av autonomi for enkelte provinser, og Eritrea var tenkt å deles i to enheter med delvis internt styre. Etiopiske myndigheter mente å ha strukket seg langt, men EPLF anerkjente på ingen måte en slik ordning og fremholdt kravet om retten til folkeavstemning om et selvstendig Eritrea. Christopher Clapham hevder i sin bok om den etiopiske revolusjonen at den nye grunnlovens overføring av makt til folkevalgte institusjoner først og fremst var av kosmetisk art. De regjeringskontrollerte delene av Eritrea hadde under hele Derg-regimet vært underlagt militær administrasjon, og ifølge Clapham er det liten grunn til å anta at det regionale selvstyret som den nye konstitusjonen åpnet for i 1987 innebar annet enn symbolske endringer (Clapham 1988: 92 og 204).

Et annet problem var at Norge ikke nøt tilstrekkelig tillit hos etiopiske myndigheter til å nå frem som fredsambassadør. Da statsminister Gro Harlem Brundtland gjestet Etiopia i juli 1987, gav statssjef Mengistu uttrykk for at Norge ikke lenger pleiet de tradisjonelt gode forbindelsene til landet, og han satte dette i forbindelse med norsk støtte til det han omtalte som opprørsbevegelsene i nord. Brundtland forsikret om at denne støtten først og fremst kom fra private organisasjoner og foreninger, og at norsk offisiell holdning var mer nyansert og positivt innstilt til samarbeid med Etiopia.22 Det er imidlertid ikke vanskelig å se at den relativt entydige støtten for den eritreiske frigjøringsbevegelsen som kom til uttrykk i norske medier og blant frivillige organisasjoner og aktivistforeninger lett kunne forveksles med den offisielle norske holdningen, spesielt fordi det ikke var grunnlag for et lignende skille mellom statlig og privat engasjement i etiopisk sammenheng. Det talte heller ikke til Norges fordel at Etiopia ikke var prioritert med hensyn til standsmessig diplomatisk representasjon.

Norge nøt langt sterkere tillit fra EPLF, som også i flere sammenhenger ba nettopp norske myndigheter om å bistå i fredsbestrebelser. Utenriksdepartementet hadde derimot et ambivalent forhold til EPLF. På den ene siden uttrykte norske myndigheter støtte til kravet om folkeavstemning. Samtidig var det liten tro på et selvstendig Eritrea som en levedyktig enhet. Dette synet kom blant annet frem i et møte med EPLFs europarepresentant i Utenriksdepartementet i mai 1988.23 Fra norsk side hadde man håpet på mer fleksibilitet i EPLFs holdninger, og oppfordret til å vurdere det etiopiske forslaget om en viss autonomi. Det var imidlertid ikke aktuelt for EPLF å komme med slike politiske innrømmelser i forkant av eventuelle forhandlinger.

Til tross for fredsinitiativets bestrebelser ble Etiopias forhold til Norge betraktelig forringet i denne perioden og tiden som fulgte. Etiopia formidlet sterk skuffelse over at Norge ikke utviste sterkere støtte til den politiske og sosiale prosessen landet gikk igjennom. Oppfatningen var at Norge var blitt mer fiendtlig innstilt til Etiopia, og at det var en økende tendens til å støtte motstandsbevegelsene i nord. Etiopiske myndigheter beklaget sterkt at de skandinaviske landene generelt lot seg «[...] manipulere av opprørernes propagandakontorer i Vest-Europa».24

Forholdene ble ikke bedre da utenriksminister Stoltenberg, i et møte med den etiopiske utenriksminister Berhanu Bayhi, påpekte at to av de norske frivillige organisasjonene som drev humanitære bistand til Eritrea, Redd Barna og Kirkens Nødhjelp, også hadde etablert seg i Etiopia.25 En slik åpen adressering av et så vidt sensitivt og betent tema skapte en meget ubehagelig situasjon for de berørte organisasjonene, og Kirkens Nødhjelp ble i etterkant truet med utkastelse fra Etiopia.26 Senere stadfestet Stoltenberg, i en besvarelse til Arbeiderbevegelsens internasjonale støttekomité, at Etiopia ikke anså Norge som en velegnet tredjepart ved eventuelle samtaler med EPLF.27 På samme grunnlag takket norske myndigheter nei til en invitasjon fra Tigray People’s Liberation Front i juni 1989 om å bistå som uavhengig observatør i forestående forhandlinger med den etiopiske regjeringen. Avslaget ble begrunnet med manglende ressurser, kunnskap og politisk tyngde fra norsk side, men det ble også påpekt at etiopiske myndigheter ikke ville akseptert Norge i en slik rolle.28

Arbeidet nedlagt i fredsinitiativet var likevel ikke forgjeves. Det var enighet mellom de involverte om å fortsette å påvirke og å bygge opp tillit ad uformelle kanaler, særlig med tanke på å lette tilgangen for humanitærhjelp til sivilbefolkningen i krigsområdene.

Norges rolle i internasjonale meklingsinitiativ

Eritrea-gruppen hadde hele veien hatt kontakt med den såkalte Workinggroup on the Horn, en sammenslutning av tilsvarende initiativ i andre europeiske land. Etter lange og nøye overveielser meddelte imidlertid den norske Eritrea-gruppen at det ikke var aktuelt å delta aktivt i dette internasjonale samarbeidet. Fra dansk hold ble det også meldt avbud, med den begrunnelse at man betvilte muligheten for å endre europeiske regjeringers passive holdning til konflikten, og at selv en samordnet lobbyvirksomhet ville være bortkastet arbeid.29

Selv om enkelte stater i likhet med Norge støttet det eritreiske forslaget om folkeavstemning, var det generelt liten tro på Eritreas bærekraftighet som selvstendig nasjon. Den norske offisielle holdningen til Eritrea-spørsmålet var således på linje med den internasjonale oppfatningen. Som nøytral nasjon var Sverige det landet som ble fremholdt som den mest sannsynlige meglerinstans ved eventuelle forhandlinger, men også svenskene holdt kravet om et fritt og selvstendig Eritrea som illusorisk og dermed som et umulig utgangspunkt for forhandlinger.30

Norsk humanitær bistand til Eritrea, og særlig de frivillige organisasjonenes kontaktflate, var imidlertid kjent i internasjonale kretser. I noen tilfeller ble norske myndigheter bedt om å fungere som formidlere eller rådgivere i spørsmål vedrørende den eritreiske frigjøringsbevegelsen. I etterkant av en trefning med Tigray People’s Liberation front i 1986, der to hjelpearbeidere ble skutt, ba den amerikanske regjeringen den norske regjeringen om å ta opp saken med TPLF.31 Likeledes ble norske myndigheter i 1991, bemerkelsesverdig nok fra amerikansk hold, anmodet om å appellere for frigivelse av tre sovjetiske krigsfanger som EPLF hadde holdt siden mars 1988.32 Sovjetunionen benyttet seg også av norske forbindelser med den eritreiske frigjøringsbevegelsen. I juni 1990 ba Sovjet norske myndigheter om å appellere til EPLF om å unngå krigshandlinger som forhindret bruken av Asmara flyplass for frakt av nødhjelp på sovjetiske vinger.33

I likhet med etiopiske myndigheter hadde enkelte andre på den internasjonale arena problemer med å skille mellom den norske opinionens engasjement versus den offentlige holdningen til konflikten. I forbindelse med den økende frekvensen av angrep på nødhjelpskonvoier i krigsområdene, ble representanter for den norske ambassaden i London innkalt til et møte i det britiske utenriksministeriet. Britene sonderte muligheten for en løsning på problemet, og kjente til det norske fredsinitiativet. På direkte spørsmål måtte imidlertid de norske representantene presisere at norske myndigheter ikke hadde latt seg påvirke av presset fra den sterke nasjonale opinionen for Eritreas rett til selvbestemmelse, men forfektet den nødvendige respekt for Etiopias territoriale integritet.34

Den viktigste innsatsen fra norsk side i internasjonale fredsbestrebelser vedrørende Eritrea-konflikten, var likevel i forbindelse med det såkalte Carter-initiativet. Sammen med sin kone Rosalynn etablerte den tidligere amerikanske presidenten Jimmy Carter i 1982 et fredssenter i Atlanta. International Negotiating Network, ett av senterets prosjekter, ble organisert i 1987 som en uformell sammensetning av tidligere statsoverhoder og akademikere med det formål å megle i interne konflikter. FN-erklæringen forhindrer medlemsstatene fra involvering i interne konflikter eller borgerkrig. Dette internasjonale meklingsnettverket skulle derfor fylle et tomrom i situasjoner der ingen andre internasjonale instanser kunne engasjeres. Initiativet ble støttet fra internasjonalt hold, deriblant det norske Institutt for fredsforskning, PRIO.35 I 1989 klarte Carters nettverk å få Etiopia og Eritrea til forhandlingsbordet.

Arbeidet og sonderingene som ble foretatt i forbindelse med det norske fredsinitiativet ble brukt som bakgrunnsmateriale i det innledende arbeidet, og både norske myndigheter og Kirkens Nødhjelp/Emergency Relief Desk ble trukket inn som rådgivere på uformell basis. I tillegg mottok initiativet finansiell støtte fra det norske Utenriksdepartementet.36 Høsten 1989 førte valget til et regjeringsskifte i Norge, og utenriksminister Stoltenberg måtte overlate stafettpinnen til påtroppende utenriksminister Kjell Magne Bondevik. Bondevik hadde allerede utvist engasjement for de humanitære konsekvensene av Eritrea-konflikten i partipolitisk sammenheng, og Kristelig Folkeparti hadde flere ganger gjennom 1980-tallet tatt konflikten opp på landsmøtet. I januar 1981 vedtok partiet å støtte EPLFs fredsplan og forslag om folkeavstemning, og partiet oppfordret regjeringen til å gjøre det samme i internasjonale fora.37 I forbindelse med Carter-initiativet forekom det både møter og korrespondanse mellom den norske utenriksministeren og Jimmy Carter, men den som først og fremst var norske myndigheters representant i dette arbeidet var statssekretær Knut Vollebæk.

De første offisielle forberedende samtalene mellom EPLF og den etiopiske regjeringen ble holdt i Atlanta 7.– 19. september 1989. I henhold til EPLFs FN-observatør, Bereket Habte Selassie, var dette møtet karakterisert av en aggressiv tone og gjensidige beskyldninger. Det neste møtet derimot, som ble holdt i Nairobi 20.– 29. november samme år, var ifølge Selassie preget av en mer forretningsmessig atmosfære.38 Partene hadde imidlertid klart å bli enige om ti av totalt tretten punkter på dagsordenen allerede i Atlanta, så møtet må ha avstedkommet en viss konstruktiv dialog. I Nairobi lyktes det å oppnå enighet også om de siste tre spørsmålene, og det var følgelig duket for hovedforhandlinger på nyåret. Partene var enige om organiseringen av et sekretariat, og presidenten i Tanzania, Julius Nyerere, var godtatt som assisterende ordstyrer for de kommende forhandlingene. Det var også enighet om valget av syv observatører, der partene skulle velge to hver og tre i fellesskap. EPLF ønsket imidlertid De forente nasjoner i en slik posisjon, noe som skulle vise seg å skape problemer.39

FN avviste invitasjonen og viste til at organisasjonen kun involverte seg i interne konflikter etter anmodning fra enten Generalforsamlingen eller Sikkerhetsrådet. Intensjonen var å starte hovedforhandlinger vinteren 1990, men EPLF meddelte det ultimatum at de ikke deltok uten FNs tilstedeværelse.40 Samtidig rettet de skarp kritikk mot Jimmy Carter for hans håndtering av observatørspørsmålet. I etterkant av debatten om mulige observatører hadde Carter ringt de foreslåtte kandidatene, noe EPLF hevdet han ikke hadde hatt mandat til. Generalsekretæren for FN, Perez de Cuellar, hadde gitt negativ tilbakemelding over telefonen, og selv om det senere også gikk ut en skriftlig invitasjon, var Carters private fremstøt overfor de Cuellar tilstrekkelig grunnlag for skepsisen i EPLF til hans integritet som ordstyrer.41 Fredsprosessen gikk deretter i stampe.

Utover 1990 var det stadig møter og korrespondanse mellom norske myndigheter, Carter og representanter for EPLF, deriblant lederen Issayas Afwerki. Carter håpet at de norske forbindelsene til EPLF kunne lykkes i å overtale frigjøringsbevegelsen tilbake til forhandlingsbordet, og den tidligere presidenten gjestet Norge to ganger i den forbindelse. Etiopia hadde stilt seg negativ til FN som observatør, og siden Etiopia var medlem, var organisasjonen pålagt å respektere landets territoriale integritet. I juni anmodet Mengistu-regimet likevel FN om å tiltre rollen som observatør ved eventuelle forhandlinger, trolig som følge av press etter et toppmøte mellom USA og Sovjet. Trass i denne innrømmelsen trakk EPLF seg fra Carter-prosessen, angivelig fordi de ikke trodde på en løsning der de ville få gjennomslag for sitt krav om folkeavstemning. En viktigere beveggrunn var trolig frigjøringsbevegelsenes militære fremgang, særlig markert ved EPLFs erobring av havnebyen Massawa i februar 1990.42 Ifølge Redie Bereketeab skal Mengistu ha uttalt at tapet av Massawa i praksis innebar tapet av Eritrea (Bereketeab 2000: 212). Nå gjenstod bare hovedstaden Asmara, og med seieren i sikte var det ikke i EPLFs interesse å inngå kompromisser i eventuelle forhandlinger.

Ettersom Carter-initiativet ikke førte frem, økte det internasjonale presset på både EPLF og Etiopia for å lette det humanitære arbeidet i regionen. Det var FN, i form av organisasjonen World Food Program, som til slutt fikk partene i samtale igjen, noe som resulterte i åpningen av Massawa havn i januar 1991.43 Avtalen forutsatte at forsyningene skulle deles likt mellom partene, uten hensyn til hvor det til enhver tid var størst behov. TPLF var ikke inkludert i denne avtalen, trolig fordi det området allerede ble forsøkt dekket via den såkalte Southern Line. Kritiske røster hevdet at avtalen kunne føre til mindre støtte til nødhjelpsoperasjonene inn fra Sudan, som var den ruten som best nådde befolkningen i nord.44 Innføring av bistand over Massawa var imidlertid mye mindre kostnadskrevende. Dessuten sammenfalt åpningen av Massawa med den første Golfkrigen, hvilket førte til evakuering av alt amerikansk nødhjelpspersonale i Khartoum. Med amerikanerne forsvant også det meste av grunnlaget for bistand fra sudansk side, men ruten var operativ helt frem til Mengistu-regimet falt (Duffield & Prendergast 1994: 127–128).

I tillegg til overenskomsten om Massawa, møttes EPLF og den etiopiske regjering til nye samtaler i Washington 21.–22. februar 1991, denne gangen med amerikanerne som meglere.45 På dette tidspunktet var det tydelig at Menghistu-regimets dager var talte. Vilje til forhandling i de siste to årene av krigen var trolig et resultat av internasjonalt press, særlig på Etiopia. Den etiopiske regjeringen ble etter hvert også betydelig svekket, blant annet ved et kuppforsøk i mai 1989, ved interne motstandsbevegelser, og på grunn av reduksjonen av den sovjetiske støtten. Svekkelsen gav imidlertid også grunnlag for en betydelig militær fremgang for EPLF, og dermed mindre vilje til innrømmelser fra den kanten. Samtidig representerte den første Golfkrigen en svekkelse av EPLF fordi den kuttet tilførselen av militær støtte fra Irak.46 Det var derfor ingen selvfølge at konflikten fikk en militær løsning i frigjøringsbevegelsens favør, selv om den etiopiske regjeringen stod svakt.

Norsk rolle i den siste tidens meklingsbestrebelser var langt mer begrenset enn det mange kanskje hadde ønsket. Både Kirkens Nødhjelp/Emergency Relief Desk og norske myndigheter ble tatt med på råd og fikk til dels viktige oppgaver med hensyn til å påvirke EPLF til å delta i forhandlinger. Samtidig kan det virke som det var nettopp de norske kontaktene med den eritreiske frigjøringsbevegelsen som stod i veien for en mer fremtredende rolle i forhandlingsprosessene. Carter foreslo blant annet at Norge skulle innta en av de syv observatørposisjonene i forbindelse med de påtenkte forhandlingene vinteren 1990, og i forkant av forhandlingene i Washington tilbød norske myndigheter å fungere som sendebud. En slik rolle ble imidlertid aldri aktuell, først og fremst fordi etiopiske myndigheter anså Norge som altfor sympatisk innstilt overfor EPLF, en situasjon Utenriksdepartementet var innforstått med.47 Våren 1990 tok norske myndigheter også initiativet til et samlet nordisk fremstøt for å få FNs sikkerhetsråd til å spille en mer fremtredende rolle i Eritrea-konflikten, både på det politiske og humanitære plan.48 Forslaget oppnådde bred enighet under det nordiske utenriksministermøtet i Åbo, men initiativet strandet fordi de respektive lands FN-delegasjoner stilte seg skeptiske til det hensiktsmessige ved et slikt fremstøt.

Et viktig poeng i denne sammenheng er at fredsprosessen og mekling i regi av World Food Program og amerikanske myndigheter innebar en viss anerkjennelse av frigjøringsbevegelsene. Dette gjaldt også i norsk sammenheng. På grunnlag av Utenriksdepartementets holdning om å høre alle parter i en konflikt, var representanter for de forskjellige fraksjonene alltid velkomne til å fremlegge sin sak. Myndighetene fremstilte interessen som rent forvaltningsmessig, og møter foregikk derfor på embetsplan. Gjennom meklingsbestrebelsene, og spesielt engasjementet i Carter-initiativet, utviklet norske myndigheter likevel kontakt med EPLF også på politisk nivå. Selv om grunnlaget for norske relasjoner og kjennskap til Eritrea i stor grad skrev seg fra solidaritetsarbeid, enkeltpersoners engasjement og særlig private hjelpeorganisasjoners virke og informasjonsarbeid, var det først og fremst den norske regjering ved utenriksministeren og statssekretæren som representerte Norge i forbindelse med de internasjonale meklingsbestrebelsene.

Ved inngangen til 1990-tallet var det etiopiske regimet svekket på grunn av redusert tilførsel av militær og finansiell støtte fra den raknende østblokken. I mai 1991 klarte EPLF sammen med den etiopiske motstandsalliansen Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) å styrte Mengistu-regimet, hvilket markerte slutten på den eritreiske frigjøringskrigen. Etter en folkeavstemning 24. mai 1993 ble Eritrea erklært en selvstendig stat de jure.

En forløper

De norske fredsinitiativene overfor Eritrea-konflikten lyktes ikke. Begge partene i konflikten uttrykte tillit til et norsk engasjement, men den geopolitiske dynamikken og det skiftende overtaket mellom partene de siste årene var et dårlig grunnlag for tilstrekkelige innrømmelser. Men selv om initiativet hadde vært avgjørende for en fredsavtale, hadde fredsskaping på Afrikas Horn neppe inngitt like stor nasjonal selvtillit og redefinering av utenrikspolitisk potensial og profil som det Oslo-avtalen senere ble incentivet til. Det var hverken politisk rom eller interesse for det i samtiden. Innsatsen kan uansett betegnes som en forløper til Den norske modellen, ikke bare på grunn av det nære samarbeidet mellom statlige myndigheter og private organisasjoner, men fordi det så tydelig viste de private organisasjonenes funksjon innen kontakt- og tillitskapende virksomhet.49 Eritrea-gruppen var et eksempel på nettopp det, og arbeidet som ble nedlagt i dette initiativet ble senere brukt som bakgrunnsmateriale ved meklingsinitiativet i regi av Jimmy Carter. Videre var de norske meklingsbestrebelsene et samarbeid mellom de frivillige organisasjonene og norske myndigheter, basert på en opparbeidet personlig kontaktflate på begge sider av konflikten. Forskningsinstitusjoner var også til en viss grad involvert, gjennom et prosjekt ved Life and Peace Institute i Uppsala, støttet av Kirkens Nødhjelp.50 Prosjektet skulle utrede hvilket minimum av innrømmelser som krevdes av partene for å kunne sette seg til forhandlingsbordet. Sist, men ikke minst, kan det påpekes at en del av enkeltpersonene som var involvert i dette også var involvert i senere lignende initiativ og prosesser, som Thorvald Stoltenberg, Mona Juul, Kjell Magne Bondevik og Knut Vollebæk.

Fremstillingen av Norge som en marginal aktør i stormaktspolitisk sammenheng har tradisjonelt vært presentert som et fortrinn for norske meklingsinitiativ, men grunnlaget har like mye vært de frivillige organisasjonenes kontaktflate og uformelle omgang med nøkkelpersoner blant partene. Det var tilfellet med hensyn til norske initiativ i Eritrea-konflikten, og det var tilfellet med hensyn til norske initiativ i meklingen mellom regjering og motstandsbevegelse i Guatemala, der mye av grunnlaget for en norsk involvering hvilte på opparbeidet kunnskap og kjennskap ved enkeltorganisasjoner og -mennesker gjennom mange år. Det var også tilfellet i forbindelse med Oslo-kanalen, der mye av grunnlaget for den tilliten Norge nøt fra begge parter stammet fra det engasjementet frivillige organisasjoner – og solidaritetsforeninger – hadde i Palestina.

Den norske modellen har vært brukt i mange andre sammenhenger siden, på Sri Lanka, i Sudan, og nå sist i forbindelse med forhandlinger mellom partene i Colombia. Merkevaren og nisjebyggingen har også gitt resultater i form av utstrakte både nasjonale og internasjonale forestillinger om Norge som et spesielt fredsælt land og folkeslag. Det i seg selv kan gi flere oppdrag og videreføre de norske fredstradisjonene. I den institusjonaliserte modellen av disse praksisene er det imidlertid myndighetene som sitter i førersetet, i samspill med frivillige organisasjonene på statslønn. Gitt det relativt åpne, transparente norske handlingsrommet er dette kanskje ikke noe stort problem. Det er likevel interessant å spørre om det vil få konsekvenser på sikt med hensyn til lokalkunnskap og personlig kontaktflate, selve grunnsteinen i Den norske modellen.

Om artikkelen

Artikkelen er en omarbeiding av materialet fra avhandlingen «Eritrea i våre hjerter. En studie av norske relasjoner til Eritrea», avlagt ved Universitetet i Tromsø i 2007. En slik omarbeiding er ikke enkelt, og man har gjerne noen blindflekker med hensyn til hva som må med og ikke. En stor takk går derfor til Internasjonal Politikks to oppnevnte fagfeller for engasjerte og nyttige kommentarer.

Litteratur

Bell, J. Bowyer (1973) The Horn of Africa. Strategic Magnet in the Seventies. I vol. 21 av Strategy Papers. New York: National Strategic Information Center.

Bereketeab, Redie (2000) Eritrea. The Making of a Nation 1890–1991. Uppsala: Uppsala University.

Borchgrevink, Axel (2004) Images of Norwegian Aid. Forum for Development Studies, 1: 161–181.

Clapham, Christopher (1988) Transformation and Continuity in Revolutionary Ethiopia. Cambridge: Cambridge University Press.

Duffield, Mark & John Prendergast (1994) Without Troops and Tanks. Humanitarian Intervention in Ethiopia and Eritrea. New Jersey: Red Sea Press.

Goffman, Erving (1959) The Presentation of Self in Everyday Life. New York: Doubleday Anchor.

Henze, Paul B. (1991) The Horn of Africa. From War to Peace. London: Macmillan Press.

Leira, Halvard (2005) Folket og freden. Utviklingstrekk i norsk fredsdiskurs 1890–2005. Internasjonal Politikk, 63, 2–3: 135–160.

Lie, Jon Harald Sande (2006) Utvikling, frivillige organisasjoner og utenrikspolitikk. I Birgitte Kjos Fonn, Iver B. Neumann & Ole Jacob Sending (red.) Norsk utenrikspolitisk praksis. Aktører og prosesser. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag (138–164).

Liland, Frode & Kirsten Alsaker Kjerland (2003) 1989–2002. På bred front. Bind 3 i Norsk utviklingshjelps historie. Bergen: Fagbokforlaget.

Negash, Tekeste & Kjetil Tronvoll (2000) Brothers at War. Making Sense of the Eritrean-Ethiopian War. I serien Eastern African Studies. Oxford: James Currey/Ohio: Ohio University Press.

Tamnes, Rolf (1997) Oljealder 1965–1995. Bind 6 i Norsk utenrikspolitikks historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Tvedt, Terje (1998) Angels of Mercy or Development Diplomats? NGOs and Foreign Aid. New Jersey: Africa World Press.

Tvedt, Terje (2003) Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt. Den norske modellen. I serien Makt- og demokratiutredningen 1998–2003. Oslo: Gyldendal Akademisk Forlag.

Villumstad, Stein (2000) Drukner norsk fredsinnsats i Kosovo? Bistandsaktuelt, nr. 9.

Østerud, Øyvind (2006) Lite land som humanitær stormakt? Nytt Norsk Tidsskrift, 23, 4: 303–316.

1Den store sultkatastrofen i Eritrea og Tigray i 1983–85 bidro ytterligere til internasjonal oppmerksomhet og støtte, men den hjelpen gikk i hovedsak til etiopisk-kontrollerte områder.
2UD 76 8/44 bind 1: Brev til den norske ambassaden i Nairobi fra Redd Barnas representant i Addis Abeba, datert 13. februar 1978.
3Intervju med Jan A. Erichsen, Oslo, 20. juni 2002. Se også Tvedt 1998: 114–115.
4UD 25 9/25 bind 8: Åpent brev til Regjeringen ved utenriksminister Sven Stray fra Eritreafronten, undertegnet Harald Berntsen, 14. april 1985.
5UD 76 8/44 bind 8: Notat til utenriksminister Sven Stray datert 8. februar 1985: 2: En oppsummering av bistandsministerens Etiopia-besøk. Understreking som i originalen.
6UD 25 4/44 bind 8: Referat fra samtale i Utenriksdepartementet 4. juni 1985 med Commissioner Dawit Wolde Georgis, Etiopias Relief and Rehabilitation Commission, datert 7. juni 1985: 3–4.
7UD 76 8/44 bind 6: Notat til politisk avdeling datert 25. oktober 1983: Kirken Nødhjelp/Eritrea. Notat til politisk avdeling datert 15. november 1983: Nødhjelp til tørkerammede i Tigray og Eritrea i samarbeid med etiopiske myndigheter.
8UD 76 8/44 bind 7: Påtegning datert 17. februar på et notat til politisk avdeling/utenriksråden datert 17. januar 1984 angående nødhjelp til tørkerammede i Etiopia, og brev til UDs katastrofefond, signert Jan A. Erichsen 16. mars 1984.
9Intervju med Jan A. Erichsen 20. juni 2002.
10UD 25 9/25 bind 8: Brev til den norske ambassadøren i Nairobi Paal Bog signert Haraldur Olavsson 25. september 1985.
11Intervju med Jan A. Erichsen 20. juni 2002, UD 25 9/25 bind 8: Notat til utenriksministeren datert 9. oktober 1985: Eritrea-konflikten. Norsk medvirkning til mekling, og brev til UD v/Håkon Hjelde, signert Jan A. Erichsen datert 25. oktober 1985, vedlagt brev til Jan A. Erichsen, signert Haraldur Olavsson 20. september 1985.
12UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 24. mars 1986: Rapport fra Inter-Scandinavian Solidarity Conference on Eritrea, Oslo 15.–16. mars 1986. Klipp fra Klassekampen 1. september og 11. desember 1986; brev fra AKP (m-l) stemplet innkommet 10. desember 1986.
13Intervju med Arild Jacobsen, Asmara, 12. juli 2001.
14UF perm Eritrea-prosjektet fil Samarbeidsgruppen: Minibrev fra Arild Jacobsen datert 19. februar 1988. Vedlagt er en detaljert logg over alle møter, brev og initiativ i forbindelse med Eritrea-gruppen fra donormøtet i Køln 15.– 16. november 1986 frem til møtet med utenriksminister Stoltenberg 16. juni 1987. Redegjørelsen så langt baserer seg på denne loggen.
15UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 15. juni 1987: Fredsinitiativ i Eritrea-konflikten. Utgående melding datert 18. juni 1987: Eritrea-konflikten..Notat til statsministeren datert 17. juli 1987: Fredsinitiativ i Eritrea-konflikten. Notat datert 18. juni 1987: Fredsinitiativ i Eritrea-konflikten, og UF perm Eritrea-prosjektet fil Samarbeidsgruppen: Minibrev fra Arild Jacobsen datert 19. februar 1988; vedlagt logg.
16UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 27. august 1987: Fredsinitiativet i Eritrea-konflikten og notat datert 2. september 1987: Fredsinitiativet i Eritrea-konflikten. Møte i Eritrea-gruppen i UD 27. august 1987. Den samlede innberetningen kom fra følgende ambassader og delegasjoner: Stockholm, Helsingfors, København, Bonn, London, Roma, Paris, Washington, Harare, Dar es Salaam, Riyadh, Addis Abeba/Nairobi, Khartoum/Kairo og FN-delegasjonen.
17UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 23. november 1987: Referat fra møte i Eritrea-gruppen i UD 19. november 1987.
18UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 30. oktober 1987: Referat fra møte med eritreisk delegasjon i UD 22. oktober 1987. Notat datert 29. oktober 1987: Referat fra viseutenriksminister Tesfaye Dinkas samtaler med utenriksminister Stoltenberg og pers. rådgiver Bakkevig 27. oktober 1987. Notat datert Nairobi 8. desember 1987: Regionalrådgiver Håkon Hjeldes besøk i Addis Abeba, møte med sjefen for Europakontoret i det etiopiske Utenriksdepartementet 30. november 1987. Notat datert 23. mars 1988: samtale med EPLF i Brussel 21. mars 1988.
19UD 25 9/25 bind 8: Notat til utenriksministeren datert 13. januar 1988: Eritrea-spørsmålet. Stoltenbergs påtegning er datert 14. januar 1988. Notat datert 19. februar 1988 Etiopia/Eritrea. Pers. rådgiver Bakkevigs samtale i London 13. januar 1988. Notat datert 7. mars 1988: Etiopia/Eritrea-konflikten. Samtale i FCO 1. mars 1988. Notat til 4de politiske kontor datert 11. april 1988 i forbindelse med H.M. Kongens besøk til Storbritannia 12.– 15. april 1988. Møte mellom utenriksminister Stoltenberg og utenriksminister Howe: Eritrea-konflikten.
20UD 25 9/25 bind 9: Notat datert 3. juni 1988: Referat fra møte med Eritrea-gruppen i UD 1. juni 1988.
21UD 25 9/25 bind 9: Melding fra Addis Abeba p.t. Nairobi datert 31. mai 1988: President Mengistus 1. mai-tale, og 25 4/44 bind 14: Innkommet melding fra FN-delegasjonen, New York, datert 31. mai 1988: Situasjonen i Eritrea og Tigre.
2234 4/44 bind 5: Referat fra samtale mellom statsminister Gro Harlem Brundtland og Etiopias statssjef formann Mengistu Haile Mariam, Addis Abeba 27. juli 1987.
23UD 25 9/25 bind 9: Notat datert 20. juni 1988: Møte med EPLFs europarepresentant Ermias Debessai i UD 13. juni 1988.
24UD 34 4/44 bind 5: Telefax fra ambassaden i Nairobi datert 8. juni 1988: Akkrediteringsreise til Addis Abeba, forholdet Norge–Etiopia. Se også 25 4/44 bind 14: Besøk i Etiopia 20. juni–1. juli 1988 v/Trond Bakkevig.
25UD 34 4/44 bind 5: Referat fra samtale mellom utenriksminister Thorvald Stoltenberg og Etiopias utenriksminister, UD 24. august 1988.
26Intervju med Jan A. Erichsen, Oslo 20. juni 2002.
27UD 25 9/25 bind 9: Brev til AIS signert Thorvald Stoltenberg, 21. oktober 1988.
28UD 25 4/44 bind 14: Innkommet melding fra ambassaden i London datert 14. juni 1989: Etiopia/Tigray, henvendelse fra TPLF om norsk deltakelse som observatør (...). Innkommet melding fra ambassaden i London datert 16. juni 1989: Etiopia/Tigray, kontakt med TPLF.
29UF perm Eritrea-prosjekter fil Samarbeidsgruppen: Minibrev fra Arild Jacobsen datert 23. august 1988, vedlegg: Brev til Workinggroup on the Horn, signert Ole Brauer 14. juli 988. Minibrev fra Arild Jacobsen: Ang. vårt forhold til Workinggroup on the Horn, vedlegg: brev til Workinggroup on the Horn, signert Arild Jacobsen 14. november 1988.
30UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 13. august 1987: Eritrea-spørsmålet.
31UD 76 8/44 bind 11: Notat til politisk avdeling datert 2. juni 1986: Etiopia. Samtale mellom (...).
32UD 25 9/25 bind 13: Notat datert 1. februar 1991: Etiopia/Eritrea. Henvendelse til (...).
33UD 76 8/44 bind 17: Notat til statssekretæren datert 20. juni 1990: Etiopia: Statssekretærens møte (...).
34UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 7. mars 1988: Etiopia/Eritrea-konflikten. Samtale i FCO 1. mars 1988.
35UD 25 9/25 bind 10: Klipp fra den amerikanske avisen The Atlanta Constitution, 18. august 1989.
36UD 25 9/25 bind 10: Notat datert 30. november 1989: Status i forhandlingene (...).
37UD 25 9/25 bind 6: Brev til den norske regjering fra KrF, datert 3. februar 1981; vedtaket vedlagt.
38UD 25 9/25 bind 10: Innkommet melding fra FN-delegasjonen, New York datert 30. november 1989: Eritrea-konflikten. Samtale med EPLFs FN-observatør.
39UD 25 9/25 bind 10: Brev til utenriksminister Bondevik signert Jimmy Carter, 11. desember 1989. Notat datert 30. november 1989: Status i forhandlingene (...).
40UD 25 4/44 bind 14: Brev til Jimmy Carter signert Issayas Afwerki datert 2. april 1990.
41UD 25 9/25 bind 10: Telefax fra den svenske ambassaden i Nairobi datert 29. november 1989 og bind 11: Innkommet melding fra ambassaden i Washington datert 27. februar 1990.
42UD 25 9/25 bind 12: Notat til politisk avdeling datert 15. juni 1990: Eritrea. Carters fredsinitiativ. Utgående melding til FN-delegasjonen datert 25. juni 1990: Eritrea. Statssekretær Vollebæks samtale med EPLFs Europa-representant 21. juni 1990.
43UD 85-Eritrea 1991 bind 2: Notat datert 21. januar 1991: Etiopia/Eritrea-konflikten.
44UD 76 8/44 bind 17: Brev til UD fra KN, datert 26. februar 1991.
45UD 25 9/25 bind 13: Brev til UD datert 2. april 1991: Rapport fra møtet mellom EPLF og Etiopias regjering med USAs mellomkomst i Washington 21.– 22. februar 1991.
46UD 25 9/25 bind 13: Notat datert 1. mars 1991: Etiopia/Eritrea. Fredsforhandlinger. Mulig norsk engasjement. EPLF støttet Irak under Golfkrigen, blant annet på bakgrunn av den militære og økonomiske støtten som EPLF hadde mottatt gjennom hele frigjøringskrigen, se UD 25 4/44 bind 15: Kommuniké fra EPLF, faxet til UD fra den etiopiske ambassaden i London 20. august 1980.
47UD 25 9/25 bind 10: Notat datert 30. november 1989: Status i forhandlingene (...). Notat datert 9. oktober 1989: Møte i UD med lederen for EPLFs kontor i London. Notat datert 9. oktober 1989: Fredsforhandlinger mellom den etiopiske regjering og EPLF. Brev fra Jimmy Carter.
48UD 25 9/25 bind 11: Innkommet melding fra FN-delegasjonen, New York datert 13. mars 1990: Etiopia-Eritrea. Nordisk initiativ i FN og Klipp fra Vårt Land 12. mars 1990.
49UD 25 9/25 bind 8: Notat datert 6. januar 1988: Fredsinitiativet i Eritrea-konflikten: Mulighetene for en dialog mellom den etiopiske regjering og ledelsen i EPLF.
50UD 25 9/25 bind 9: Notat datert 3. juni 1988: Referat fra møte med Eritrea-gruppen i UD 1. juni 1988.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon