Da Folkemordkonvensjonen ble enstemmig vedtatt i FNs generalforsamling 9. desember 1948, var dette i stor grad takket være den amerikanske FN-delegasjonens støtte (Korey 1992: 161).1 Etter suksessen i Generalforsamlingen fikk det amerikanske Senatet soleklare instrukser fra president Harry Truman: Senatet måtte ratifisere Folkemordkonvensjonen fordi USA «lenge hadde vært et symbol på frihet og demokratisk fremgang» (Power u.å.). Likevel skulle det ta hele førti år før Senatet ratifiserte konvensjonen. Ikke før i 1988, da Ronald Reagan hadde sett seg lei på Sovjetunionens stadige nesepeking av USAs ikke-ratifisering i internasjonale fora, fikk konvensjonen endelig nok stemmer i Kongressen.

Folkemordkonvensjonens skjebne er kanskje ett av de mer graverende eksempler på USAs nær schizofrene forhold til folkeretten. Likevel er det på langt nær unntaket. Hva forklarer USAs problematiske forhold til folkeretten? I denne artikkelen argumenterer jeg for at verken historisk kontekst eller partitilhørighet forklarer den konsekvente ambivalensen og til dels fiendtlige holdningen USA har utvist mot folkeretten siden 1945. Den viktigste faktoren for å forstå USAs til dels schizofrene holdning til folkeretten er dets lunefulle selvbilde som «eksepsjonell».

Jeg skal først kort forklare hva amerikansk eksepsjonalisme innebærer, og hvordan denne selvforståelsen preget det amerikansk-ledete internasjonale systemet etter andre verdenskrig. Deretter vil jeg illustrere viktigheten av den eksepsjonalistiske selvforståelsen ved å se på USAs forhold til folkeretten fra begynnelsen av den kalde krigen til slutten på krigen mot terror. Her innsnevrer jeg «folkeretten» til å gjelde kun menneskerettigheter, da dette har vært et saksområde USA har krevd særskilt eierskap over og som retorisk alltid spiller en viktig rolle i amerikansk offentlig diplomati. Denne gjennomgangen av USAs forhold til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vil også vise at USAs ambivalens ikke er et fenomen som begrenser seg til spesifikke historiske kontekster – som den kalde krigen, for eksempel – men heller må betraktes som et symptom på en dypere selvforståelse som har vært viktig i amerikansk utenrikspolitikk siden republikkens grunnleggelse.

Hovedkonklusjonen i dette bidraget er at USAs mål etter andre verdenskrig var å sette opp et system av folkerett og multilateralisme som USA selv ikke skulle være bundet av. Dette betyr at USA konstruerte et hegemonisk internasjonalt system som USA skulle lede heller enn delta i. Dette innebar ett sett regler som gjaldt for USA – lederen – og et annet sett regler for de øvrige. I USAs øyne var og er dette nødvendig lederskap (som USA påpeker at dets allierte også etterlyste), og ikke et uttrykk for neoimperialisme. Etter to brutale verdenskriger hadde den gamle verdensordenen bevist seg basert på katastrofalt feilslåtte ideer. Verden var klar for en ny orden, og USA tok på seg det tunge ansvaret med å lede denne ordenen.

Amerikansk eksepsjonalisme

Amerikansk eksepsjonalisme er en idé-basert nasjonal identitet. Den amerikanske identiteten («oss») som utviklet seg etter 1776 var bevisst etablert som en motsetning til den europeiske andre («dem») og bygde på opplysningstidens idealer.2 Det radikale bruddet med kong Georg III nødvendiggjorde at den nye republikken vektla ideer og verdier som skilte det fra Storbritannia heller enn felles familiebånd som språk, kultur, historie og etnisitet. USAs skjebne og identitet lå dermed i fremtiden, ikke i fortiden. Ideen om amerikansk eksepsjonalisme underbygges av tre spesifikke påstander om USAs rolle i verden: 1) At USA er unik – i betydningen moralsk overlegen – sammenlignet med resten av verden; 2) at USA har en verdenshistorisk oppgave å utføre, nemlig å gjøre verden mer lik USA; og 3) at USA skal motstå historiens lover og dermed ikke miste sin maktposisjon når en slik posisjon først er vunnet (McCrisken 2002; Restad 2010). Samlet gir disse tre underliggende påstandene seg utslag i en særskilt unilateral utenrikspolitikk. Det er viktig å påpeke at denne lesningen stemmer også før USA ble en global militærmakt i det 20. århundret.

De to verdenskrigene bekreftet det alle amerikanere egentlig visste, nemlig at gamle korrupte Europa representerte verdenshistoriens fortid mens USA symboliserte fremtiden (Luce 1941). Det var Woodrow Wilsons og Franklin D. Roosevelts ideer om internasjonalt samarbeid som skulle bringe fred og stabilitet til den siviliserte verden, med god støtte fra den uvurderlige amerikanske militærmakten. Men det er viktig å understreke at Wilson og Roosevelt ikke hadde samme syn på multilateralisme og internasjonalt samarbeid. De var enige i USAs eksepsjonalisme og dets dertil historiske posisjon som Vestens leder. Men Wilsons visjon om Folkeforbundet ble avvist i Senatet på grunn av dets genuine multilaterale struktur. Og da Roosevelt og hans team utarbeidet Folkeforbundet 2.0 noen år senere, var dette ut fra den klare forståelsen av at man denne gang måtte sikre amerikansk suverenitet og uavhengighet innenfor den nye strukturen på en måte som Folkeforbundet ikke hadde gjort. USAs eksepsjonelle rolle kunne bare utføres som hegemon, ikke som likeverdig medlem. Som Leo Gross har vist, ble FN-pakten kun ratifisert i Senatet i 1945 på grunn av at alle de unntak og forsikringer gitt USA om at medlemskap i FN på ingen måte ville bety genuin multilateralisme som med Folkeforbundet, men heller en overflatisk multilateralisme som utøvd av en hegemon (Gross 1947; se også Restad 2010). Gross argumenterer overbevisende for at Roosevelt sikret seg Senatets ratifisering ved å ta høyde for alle innvendingene som ble lansert mot Folkeforbundet av Wilsons erkefiende senator Henry Cabot Lodge. Det var med andre ord ufarlig for Senatet å ratifisere FN-pakten i 1945, da man ikke risikerte å ofre amerikansk suverenitet eller egenart i utenrikspolitikken. USA, som hadde «funnet opp» FN, skulle lede «den frie verden» og skulle på ingen måte bli fortalt hvordan dette skulle gjøres.

USA og folkeretten, 1945–2009

Men når USA hadde sikret seg bevegelsesfrihet innenfor sitt eget multilaterale system, burde man ikke da forvente at USA ville klare å operere innenfor dette systemet relativt smertefritt? Hvorfor betegnes USAs forhold til folkeretten mer av motstand enn av samarbeid? Min påstand vil være at den amerikanske motstanden mot folkeretten har utviklet seg i kryssilden der amerikansk eksepsjonalisme møter internasjonale forventninger om multilateralisme. Dette har vært en konstant faktor, selv om også idiosynkratiske historiske faktorer alltid er til stede i noen grad. La oss ta Folkemordkonvensjonen som eksempel. Den amerikanske advokatforeningen (American Bar Association (ABA)) nektet å støtte ratifiseringen på grunn av delstaters rettigheter («states’ rights») som både henviste til delstaters jurisdiksjon over mord samt frykten for at handlinger som lynsjing skulle falle innunder kategorien folkemord (Korey 1992: 163). Høringene tok sin tid, og plutselig intervenerte den internasjonale konteksten: I juni 1950 invaderte Nord-Korea Sør-Korea, noe som førte til at sterke fremmedfiendtlige og antikommunistiske krefter i USA – alltid mistenksomme overfor folkeretten og internasjonale institusjoner – hindret Senatet i det hele tatt å stemme over konvensjonen. Antikommunistiske grupperinger argumenterte effektivt for at Folkemordkonvensjonen undergravde amerikansk suverenitet (ibid.: 165).

Det at den kalde krigen var en viktig faktor som til tider gjorde FNs sikkerhetsråd handlingslammet og generelt gjorde de ambisiøse planene for etterkrigstidens multilaterale institusjoner til skamme, betyr likevel mindre enn vi skulle tro. For da den kalde krigen var over og ingen fiender var å se i horisonten, var det jo ikke slik at USA ble lykkelig gjenforent med FN. Heller tvert imot. Bill Clintons åtte år som president var karakterisert av folkerettsstridige og unilaterale sanksjoner mot Cuba, Libya og Iran, en aggressiv anti-FN kampanje fra republikanere i Kongressen, samt ikke-ratifisering av viktige avtaler som FNs konvensjon om barns rettigheter og Romastatutten til den internasjonale straffedomstolen.3 I 1998 anklaget den franske utenriksministeren USA for å ha blitt en «hypermakt», og Samuel Huntington skrev en trist artikkel om «den ensomme supermakten» som ingen lenger likte på grunn av dets alenegang og arroganse i internasjonal politikk (Huntington 1999). Med andre ord, selv om faktorer som anti-kommunistisk hysteri og raserelasjoner opprinnelig spilte inn i Folkemordkonvensjonens langvarige sykdomsleie i Senatet, viste det seg at det var vanskelig for USA å spille på lag med verdenssamfunnet også etter at disse faktorene ikke lenger var relevante.

Slutten på den kalde krigen bekreftet USAs selvbilde som eksepsjonell heller enn å omvende USA til en lagspiller. I USA ble man fortalt at Amerika hadde «vunnet» over Sovjetunionen, som president George H. W. Bush sa i 1992, heller enn at Mikhail Gorbatsjov hadde ledet sitt land vekk fra kommunisme (Bush 1992). På samme måte som den franske revolusjonen i 1789 bekreftet at USAs demokratisk-republikanske eksperiment var liv laget, bekreftet kommunismens fall i 1989 at den amerikanske politiske modellen var historiens endestasjon (Fukuyama 1992).4 Fra USAs perspektiv var kanskje de viktigste lærdommene fra 1990-tallet at verden ikke kunne klare seg uten amerikansk lederskap. En av de hardeste kritikkene mot Clinton var jo tross alt at han ikke handlet – om så unilateralt – for å stoppe folkemordet i Rwanda (for øvrig det han selv har sagt han som president angrer mest på i ettertid, se Clinton 2004: 167. Likeledes var det åpenbart at det ikke hadde blitt noen intervensjoner i Bosnia eller Kosovo uten USAs vilje til handling og dets satsing på militærmakt. FN var ikke viktigst i disse situasjonene – USA var viktigst.

Krigen mot terror og folkeretten

USAs selvforståelse som den siviliserte verdens viktigste forsvarer ble igjen vekket til live om morgenen den 11. september 2001. Det ble tidlig klart av Bush-administrasjonens reaksjon på terroranslaget at det var viktig for USA å vise at man selv klarte å slå tilbake uten verdenssamfunnets assistanse. Forsvarsminister Donald Rumsfelds udiplomatiske reaksjon på fransk-tysk motstand mot krigen i Irak var ett av symptomene på denne selvforståelsen.5 Bush-administrasjonens alenegang i krigen mot terror sammenfalt med ett av amerikansk utenrikspolitikks mest stabile trekk siden 1945 – vanskeligheten med å ratifisere menneskerettighetskonvensjoner. Selv når USA ratifiserer konvensjoner, har Senatet en egen tendens til å hefte ved reservasjoner, forståelser og deklarasjoner (såkalte «RUDs»), en tendens Michael Ignatieff kaller «exemptionalism» (Ignatieff 2003).6 Krigen mot terror forsterket dette. Jeg skal avslutningsvis kort ta for meg Bush-administrasjonens direkte utfordring til FNs torturkonvensjon.

Etter at Reagan signerte FNs konvensjon mot tortur i 1988, tok det Senatet ti år å ratifisere avtalen, men den ble ratifisert – om enn med en rekke «RUDs» (Malone & Khong 2003: 7). Det skulle dog vise seg at krigen mot terror innbefattet en juridisk strategi hvor målet var å unilateralt utvikle USAs egen definisjon på «tortur» og dermed omdefinere et begrep i FNs torturkonvensjon som strengt tatt ikke skal kunne omdefineres (se Restad 2012b).

Torturkonvensjonens første artikkel definerer tortur som:

enhver handling hvorved alvorlig smerte eller lidelse, enten fysisk eller psykisk, bevisst blir tilføyet en person i den hensikt å oppnå fra vedkommende eller en tredje person opplysninger eller en tilståelse, straffe vedkommende for en handling som denne person eller en tredje person har begått eller mistenkes for å ha begått, eller true eller tvinge vedkommende eller en tredje person, eller av hvilken som helst årsak basert på diskriminering av noen art, når slik smerte eller lidelse påføres av eller på tilskyndelse av eller med samtykke eller aksept fra en offentlig tjenestemann eller annen person som opptrer i embets medfør. Det omfatter ikke smerte eller lidelse som alene stammer fra, er forbundet med eller følger av lovlige straffereaksjoner (FN 1984).

Artikkel 2(2) spesifiserer at tortur heller ikke kan rettferdiggjøres i eksepsjonelle omstendigheter som krig, politisk ustabilitet eller annen krisetilstand (ibid.). Skulle det være noe tvil, er forbudet mot tortur også nedfelt i Genèvekonvensjonene. Forbudet mot tortur er altså absolutt.

Det skulle likevel vise seg at det amerikanske justisdepartementet etter 11. september 2001 hugget i vei på denne definisjonen. Et notorisk notat skrevet av John Yoo, underdirektør i Justisdepartementets innflytelsesrike «Office of Legal Council» (OCL) og signert av Assistant Attorney General Jay Bybee i august 2002, fremmet følgende lovtolkning: for at en «alternativ forhørsprosedyre» skulle anses som for tortur (og dermed være straffbar), måtte en slik prosedyre forvolde smerte «som assosieres med alvorlig fysisk skade så grov at dette fører til død, organkollaps eller permanent skade som fører til tap av betydelig kroppsfunksjon» (Bybee 2002; Danner 2009).7 Bybee og Yoos lovuttalelse var ment som et ledd i en juridisk strategi hvor målet var å verne CIA-offiserer mot fremtidig søksmål, da det var CIA som var ansvarlig for disse «alternative» avhørene av såkalte «illegale kombattanter» (for øvrig et beslektet tema). Dette fordi det amerikanske militæret forholder seg til en føderal lov (Uniform Code of Military Justice (UCMJ)) som også anerkjenner deler av Genèvekonvensjonene av 1949. Dermed ville amerikansk militærpersonell, hadde de utført disse nye alternative forhørsprosedyrene, risikert rettslig forfølgelse.

Men USAs juridiske krig mot terror hadde større ringvirkninger enn at det isolerte CIA mot straffesaker. Justisdepartementets lovtolkninger i 2002 og 2003 hadde den samlede effekt at de økte terskelen for hva USA nå skulle regne som tortur. I mars 2003 skrev Yoo et nytt notat som konkluderte med at det 5. og 8. grunnlovstillegg til den amerikanske grunnloven ikke gjaldt utenlandske «illegale kombattanter» som ble oppbevart utenfor USAs grenser (les: Guantánamo Bay på Cuba og andre militærbaser som Baghram i Afghanistan) (Yoo 2003; se også Restad 2012b).

Med andre ord, USA hadde bestemt seg for å bryte med FNs konvensjon mot tortur, og de hadde tenkt å gjøre dette på en måte som skjermet eget personell fra rettslig forfølgelse. Det var derfor president Bush i 2006 offentlig kunne si: «USA torturerer ikke. Det er imot våre lover, og imot våre verdier», og vite at han ifølge amerikansk lov hadde rett (sitert i Woodward 2009). Men Bush-administrasjonen var ikke like flink til å sikre seg mot internasjonal fordømmelse, og i 2007 konkluderte Røde Kors med at fangene CIA hadde avhørt hadde vært utsatt for behandling som til sammen utgjorde tortur (ICRC 2007: 26).

Det er, dessverre, meget mer som bør skrives om krigen mot terror, menneskerettigheter og amerikansk manøvrering (jf. Mayer 2008). Poenget med denne korte diskusjonen har vært å få frem den grunnleggende unilaterale fremgangsmåten til USA i folkerettslige spørsmål. Bush-administrasjonens alenegang var således en fortsettelse av tidligere praksis og dermed strukturell. Forskjellen fra Clinton-administrasjonen ligger ikke så mye i grunnleggende tilnærming til utenrikspolitikk som i fremførelsen av denne. Den diplomatiske glossen var borte. Jeg påstår altså ikke at formålet til Bush-administrasjonen var å lure seg unna folkeretten. Poenget var nok heller, i USAs øyne i alle fall, at lederen av det internasjonale systemet hadde en plikt og en rett til å manøvrere rundt folkeretten for derigjennom å redde USA og dets allierte fra en skjebne verre enn 11. september 2001 (Bush 2001). Igjen hadde USA tatt på seg rollen som leder og beskytter av Vesten (ibid.).

Resultatet ble likevel ikke slik Bush-administrasjonen hadde tenkt. Den langsiktige konsekvensen var at krigen mot terror marginaliserte USAs forpliktelse til folkerettens menneskerettigheter på samme måte som man så under den kalde krigen, der USAs rolle som «lederen av den frie verden» nødvendiggjorde visse kreative taktikker i krigen mot kommunisme.8 Unntak ble til regel. Vi ser med andre ord en grunnleggende kontinuitet i USAs tilnærming til folkeretten, FN og multilateralisme (Donnelly 2004: 98).9

En mer umiddelbar konsekvens av Irak-krigen var at Bush vanskeliggjorde sin etterfølgers inngripen mot Syria i 2013. Da president Barack Obama stod overfor bruk av kjemiske våpen i den syriske borgerkrigen høsten 2013 og offentlig erklærte at dette ville føre til folkerettslige konsekvenser, ble han møtt med utbredt skepsis. Denne skepsisen, særlig fra ikke-vestlige land, bunnet i Bush-administrasjonens manøvrering rundt FN og folkeretten i forbindelse med krigen mot terror, og særlig da påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak, som senere viste seg å være feilaktige (Murphy 2013).

Avsluttende betraktninger

At USA uten videre skal anerkjenne og ratifisere folkerett er en forventning dets allierte har, men det er en urealistisk forventning. USA har ikke for tradisjon å inkorporere andre lands rettsvitenskapelige presedens («jurisprudence»). Den generelle trenden i amerikansk føderal rettspraksis har vært å overse folkerettslig presedens hva gjelder menneskerettigheter, noe den kanadiske høyesteretten har kritisert sine amerikanske kollegaer for (Slaughter 2003: 278). Som kjent står jo dette i sterk kontrast til for eksempel inkorporeringen av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen i de fleste europeiske grunnlover (Ignatieff 2003: 8–9). Denne forvirrende holdningen til internasjonale menneskerettigheter, som USA jo har vært forkjemperen for samt alltid gitt sterk retorisk støtte, burde forstås i sammenheng med selvbildet som eksepsjonell. Internasjonal rettsvitenskap anses for som kontraproduktivt i den amerikanske sammenhengen, da man jo i USA allerede har – etter egen mening – et moralsk overlegent rettssystem. En globalisert rettspraksis truer i så måte integriteten til den eksepsjonelle grunnloven som tilbedes blant amerikanske grunnlovsadvokater (Michelman 2003).

Det er også viktig å påpeke at det å utfordre folkeretten og FN ikke er et partipolitisk fenomen i USA. Selv om republikanere generelt er mer skeptiske til FN enn demokratene, er tendensen den samme hos alle amerikanske presidenter siden 1945 (Pew Research Global Attitudes Project 2013).

USA har lenge vært ivrig etter å ikle seg rollen som «lederen av den frie verden». Men den amerikanske iveren etter å lede ekskluderer samtidig muligheten for at verden kan lede USA. Verdenssamfunnets fortvilelse over USAs alenegang er altså basert på en misforståelse: USA ble ikke med i det internasjonale systemet etablert i 1945. USA var grunnleggeren av dette systemet. Dette har, i USAs øyne, gitt visse rettigheter som resten av medlemsmassen ikke har tilgang til. Ikke bare allierte, men også akademikere har blitt forvirret over dette. G. John Ikenberry har for eksempel karakterisert multilaterale institusjoner som den internasjonale straffedomstolen (ICC) for «new multilateralism» da ICC ikke sikrer USA og andre stormakter spesielle rettigheter og unntak (Ikenberry 2003: 534). Da er vel David Skidmore nærmere sannheten når han kaller dette «genuine multilateralism», som jo også er grunnen til at USA ikke ble med (Skidmore 2005: 213).10 USA har alltid vegret seg for å bli bundet av internasjonale institusjoner. USA har derimot aldri vegret seg for å utvise lederskap. I dette paradokset finner man roten til USAs hat/elsk forhold til folkeretten.

Litteratur

Arnison, Nancy (2009) American Exceptionalism and International Human Rights. Journal of Lutheran Ethics, 9(2).

BBC News (2003) Outrage at ‘Old Europe’ Remarks. 23.01.03. Tilgjengelig på http://news.bbc.co.uk/2/hi/europe/2687403.stm. Lesedato 15.11.13.

Bush, George H. W. (1992) Address Before a Joint Session of the Congress on the State of the Union. Tilgjengelig på http://www.presidency.ucsb.edu/ws/?pid=20544. Lesedato 16.11.13.

Bush, George W. (2001) «President Bush Addresses the Nation,» Washington Post (September 20, 2001). URL: http://www.washingtonpost.com/wp-srv/nation/specials/attacked/transcripts/bushaddress_092001.html

Bybee, Scott (2002) Memorandum for Alberto R. Gonzales, Counsel to the President. Re: Standards for Interrogation Under 18 U.S.C. §§ 2340-2340A. Tilgjengelig på http://www.justice.gov/olc/docs/memo-gonzales-aug2002.pdf. Lesedato 24.03.12.

Clinton, Bill (2004) My Life. New York: Alfred A. Knopf.

Donnelly, Jack (2004) International Human Rights: Unintended consequences of the war on terrorism. I Thomas G. Weiss, Margaret E. Crahan & John Goering (red.) Wars on Terrorism and Iraq. Human Rights, Unilateralism, and U.S. Foreign Policy. New York: NY: Routledge (98–113).

Danner, Mark (2009) U.S. Torture: Voices from the Black Sites. The New York Review of Books. Tilgjengelig på http://www.nybooks.com/articles/archives/2009/apr/09/us-torture-voices-from-the-black-sites/?page=1. Lesedato 24.03.12

FN (1984) FN-konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Tilgjengelig på http://www.fn.no/Bibliotek/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-torturkonvensjon. Lesedato 15.11.13.

Fukuyama, Francis (1992) The End of History and the Last Man. New York: Free Press.

Gross, Leo (1947) The Charter of the United Nations and the Lodge Reservations. American Journal of International Law, 41(3): 531–554.

Huntington, Samuel P. (1999) The Lonely Superpower. Foreign Affairs, 78(2): 35–49.

Ignatieff, Michael (red.) (2003) American Exceptionalism and Human Rights. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Ikenberry, G. John (2003) Is American Multilateralism in Decline? Perspectives on Politics, 1(3): 533–550.

International Committee of the Red Cross (ICRC) (2007) Report on the Treatment of Fourteen «High Value Detainees» in CIA Custody. Washington, D.C. Tilgjengelig på http://www.nybooks.com/media/doc/2010/04/22/icrc-report.pdf. Lesedato: 24.03.12.

Korey, William (1992) Genocide Treaty Ratification: Ending an American Embarrassment. I Warren Kimball (red) America Unbound: World War II and the Making of a Superpower. New York: St. Martin’s Press (159–180).

Luce, Henry R. (1941) The American Century. LIFE Magazine. Tilgjengelig på http://www.informationclearinghouse.info/article6139.htm. Lesedato 20.03.13.

Malone, David M. & Yuen Foong Khong (red.) (2003) Unilateralism and U.S. Foreign Policy. Boulder, CO: Lynne Rienner Publishers.

Mayer, Jane (2008) The Dark Side: The Inside Story of How the War on Terror Turned Into a War on American Ideals. New York: Random House.

McCrisken, Trevor B. (2002) Exceptionalism. I Alexander DeConde et al. (red) Encyclopedia of American Foreign Policy, 2, 2. utg. New York: Charles Scribner’s Sons.

Michelman, Frank I. (2003) Integrity-Anxiety? I Michael Ignatieff (red.) American Exceptionalism and Human Rights. Princeton: Princeton University Press (241–276).

Murphy, Dan (2013) Slam dunks, weapons of mass destructions – and Syria. Christian Science Monitor. Tilgjengelig på http://www.csmonitor.com/World/Security-Watch/Backchannels/2013/0829/Slam-dunks-weapons-of-mass-destruction-and-Syria. Lesedato 15.10.13.

Pew Research Global Attitudes Project (2013) UN retains strong global image. Pew Research Center, Washington D.C. Tilgjengelig på http://www.pewglobal.org/2013/09/17/united-nations-retains-strong-global-image/. Lesedato 15.11.13.

Power, Samantha (u.å.) Never Again: The world’s most unfulfilled promise. Frontline Public Broadcasting Corporation. Tilgjengelig på http://www.pbs.org/wgbh/pages/frontline/shows/karadzic/genocide/neveragain.html. Lesedato 13.11.13.

Restad, Hilde Eliassen (2010) Continuity and Change in the Study of U.S. Foreign Policy. Defence and Security Studies, 3. Oslo: Institute for Defence Studies.

_ (2012a) Old Paradigms in History Die Hard in Political Science: U.S. Foreign Policy and American Exceptionalism. American Political Thought, 1(1): 53–76.

_ (2012b) The War on Terror from Bush to Obama: On Power and Path Dependency. NUPI Working Paper 798. Oslo: Norwegian Institute of International Affairs.

Skidmore, David (2005) Understanding the Unilateralist Turn in US Foreign Policy. Foreign Policy Analysis, 1(2): 207–228.

Slaughter, Anne-Marie (2003) A Brave New Judicial World. I Michael Ignatieff (red.) American Exceptionalism and Human Rights. Princeton: Princeton University Press (277–303).

Woodward, Bob (2009) Guantánamo Detainee was Tortured, Says Official Overseeing Military Trials. Washington Post. Tilgjengelig på http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2009/01/13/AR2009011303372.html?hpid=topnews. Lesedato 24.03.12.

Yoo, John (2003) Memorandum for William J. Haynes IT, General Counsel of the Department of Defense. Re: Military Interrogation of Alien Unlawful Combatants Held Outside the United States. Tilgjengelig på https://www.aclu.org/sites/default/files/pdfs/safefree/yoo_army_torture_memo.pdf. Lesedato 14.03.12.