Moderne folkerett inneholder enkelte elementer som er av helt grunnleggende betydning for folkeretten som system. Noen eksempler på dette er staters territorielle suverenitet, deres politiske uavhengighet og deres formelle likhet – elementer som hele folkeretten baseres på, og som er av en slik betydning at dersom de tenkes bort, så faller folkeretten som system helt sammen. Folkerettens regler om bruk av militær makt, som er tema for dette bidraget, er et annet eksempel. Effektive restriksjoner på staters bruk av militær makt mot andre stater er av helt avgjørende betydning for at folkerettens øvrige sentrale elementer skal ha noen realitet. Uten slike restriksjoner, ingen reell suverenitet og uavhengighet, ingen reell regel om fredelig bileggelse av tvister, og så videre.

Samtidig er militær maktbruk et felt hvor folkerettens systemsvakheter kommer tydelig til syne, slik som fraværet av effektive sanksjoner og håndhevelsesmekanismer. Det er lett å se en viss selvmotsigelse i premisset om at restriksjoner på staters bruk av militær makt må baseres på prinsipper om samtykke, konsensus og lojalitet. Dertil er dette et felt hvor det ofte oppstår konflikt mellom folkeretten og ikke-rettslige faktorer. Det er velkjent at staters realpolitiske interesser kan motivere bruk av militær makt i tilfeller hvor dette ikke tillates etter folkeretten, men for fortsettelsen her er det viktig å huske at også (anførte eller reelle) idealpolitiske interesser kan motivere slik maktbruk. En konsekvens av dette iboende dilemmaet er at det varierer hvilken vekt folkerettens restriksjoner tillegges i situasjoner hvor andre faktorer motiverer militær maktbruk. Formålet i det følgende er å belyse dette forholdet fra et juridisk perspektiv.

Utviklingen frem mot dagens maktforbud

Folkerettens regler om bruk av militær makt mot en stat er i utgangspunktet nokså enkle og klare, og har vært det siden FN-pakten ble vedtatt i 1945. FN-paktens artikkel 2.4 oppstiller en av de mest grunnleggende reglene i folkeretten, nemlig at stater skal «avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet». Hovedregelen er dermed at en stats bruk av militær makt mot en annen stat er forbudt. Fra denne hovedregelen finnes det to – og bare to! – alminnelig anerkjente unntak. For det første åpner folkeretten for bruk av militær makt i selvforsvar, se FN-paktens artikkel 51 som beskriver enhver stats «naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt» mot staten. For det annet kan bruk av militær makt anvendes når FNs sikkerhetsråd har gitt autorisasjon til dette. Dersom Sikkerhetsrådet anser at det foreligger en trussel mot eller brudd på freden, kan Rådet etter FN-paktens kapittel VII treffe nødvendige tiltak – herunder å autorisere bruk av militær makt – for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, se særlig artikkel 42.

Selv om reglene i sin kjerne er enkle og klare, reiser imidlertid begge disse unntakene fra maktforbudet vanskelige rettslige spørsmål. Når foreligger det et «væpnet angrep» som utløser rett til selvforsvar? Kan selvforsvar iverksettes preventivt mot fremtidige angrep? Når foreligger det en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet slik at Sikkerhetsrådet kan gripe inn? Disse spørsmålene diskuteres relativt kortfattet i det følgende. Av større betydning for dette bidragets tema er imidlertid det mer omdiskuterte spørsmålet om hvorvidt det finnes et tredje unntak fra maktforbudet gjennom adgang til militær intervensjon på humanitært grunnlag, som gis større omtale nedenfor.

Aller først er det imidlertid nyttig å rekapitulere utviklingen frem mot dagens maktforbud, siden dagens debatt om militær maktbruk viderefører mange elementer fra historiske diskusjoner.

Doktrinen om «rettferdig krig» vokste frem under innflytelse av tenkere som Augustin på 300-tallet og Thomas Aquinas på 1200-tallet. En krig kunne – noe overforenklet – anses som rettferdig (og lovlig) dersom den ble ført av en legitim autoritet, forfulgte et rettferdig formål, og ble støttet av rette intensjoner hos de krigførende partene (for grundigere gjennomgang, se Syse 2003; Walzer 2006). Rettferdig krig-doktrinen forsvant imidlertid fra folkeretten etter Westfalerfreden i 1648, da fremveksten av suverene og likestilte stater forhindret at noen stat kunne påberope seg å vurdere hvorvidt en annen stat hadde rette intensjoner eller forfulgte et rettferdig formål. Statenes suverenitet innebar et krav om respekt også for andre staters suverenitet.

Noe egentlig maktforbud oppstod likevel ikke, og århundrene frem mot vår tid inneholdt mange eksempler på at stater brukte makt for å fremme sine interesser, for å tilta seg nye eller beskytte eksisterende rettigheter, eller for å straffe stater som hadde begått en eller annen urett. Et klart bevis på at det ikke eksisterte noe maktforbud ved inngangen til det 20. århundre, finnes i 3. Haagkonvensjon (1907) om fiendtligheters åpning. Her uttales det i fortalen blant annet at det er viktig for å bevare fredelige relasjoner at fiendtligheter ikke åpnes uten forutgående varsel, og i artikkel 1 heter det at «hostilities … must not commence without previous and explicit warning, in the form either of a declaration of war, giving reasons, or of an ultimatum with conditional declaration of war». Denne konvensjonen innførte prosessuelle regler om åpning av fiendtligheter, men den sier ingenting om materielle begrensninger. Den har til og med blitt beskrevet som en «formalisering av friheten til å gå til krig» (Randelzhofer 2002a: 115).

For dette bidragets formål er det for øvrig verdt å peke på at den faktiske bakgrunnen for konvensjonen var at krig brøt ut mellom Japan og Russland i 1904 uten noen forutgående krigserklæring. I 1904 var dette ikke folkerettsstridig, men det ble nærmest ansett som usivilisert. Krigen førte altså til en utvikling av bindende folkerettsregler. En annen sak er at kravet om forutgående krigserklæring aldri virket i praksis, siden kriger også etter 1907 ordinært ble igangsatt uten slik erklæring. Kravet om forutgående krigserklæring kan for vårt formål stå som et tidlig eksempel på en bindende folkerettsregel som ikke respekteres i tilfeller hvor stater av en eller annen grunn ser seg tjent med å bruke militær makt i strid med gjeldende regler.

Heller ikke første verdenskrigs uhyrligheter ledet umiddelbart til noe klart maktforbud. Etableringen av Folkeforbundet i 1919 representerte riktignok en ny tilnærming til militær maktbruk ved blant annet å understreke medlemmenes «obligations not to resort to war» (Folkeforbundets pakt, fortalen), men fortsatt ble det først og fremst oppstilt prosessuelle regler snarere enn et materielt forbud. Folkeforbundets medlemmer forpliktet seg til å henvise tvister til mekling i Forbundets råd, og paktens artikkel 12 sier at medlemmene «agree in no case to resort to war until three months» etter avgjørelsen av en slik mekling (se artikkel 10-16 i Folkeforbundets pakt for videre regler). Først med Kellogg-Briandpakten i 1928 ble et egentlig maktforbud innført. Partene i denne pakten stadfestet (i artikkel I) at «they condemn recourse to war for the solution of international controversies, and renounce it, as an instrument of national policy in their relations with one another». Bare bruk av makt i selvforsvar ble ansett som lovlig (selv om dette ikke ble uttrykkelig nevnt i teksten). Et problem med pakten var at den manglet effektive sanksjonsmuligheter, og dens effektivitet led også av at stater i tiden som fulgte valgte å karakterisere sin militære maktbruk som noe annet enn krig, for dermed å kunne hevde at det ikke fant sted noen krenkelse av pakten. Denne konkrete svakheten ble avhjulpet i FN-paktens artikkel 2.4 gjennom sin referanse til bruk av makt snarere enn til krig. Men for vårt formål er Kellogg-Briandpakten et nyttig andre eksempel på at bindende folkerettsregler om begrensninger på bruk av militær makt settes til side hvis andre interesser anses som mer tungtveiende.

FN-paktens artikkel 2.4 er dermed en videreutvikling av tidligere begrensninger på bruken av militær makt som har vist seg ikke å fungere godt nok i praksis. Bestemmelsen er i dag fortsatt utgangspunktet for folkerettslige diskusjoner om staters adgang til bruk av militær makt. Nylig har imidlertid maktforbudet blitt ledsaget – og forsterket – av innføringen av «crime of aggression» i 2010 som en internasjonal forbrytelse som kan straffeforfølges av Den internasjonale straffedomstolen i Haag, se Romastatuttene artikkel 8 bis. Intensjonen er at et personlig straffansvar skal motvirke at makthavere beslutter folkerettsstridig maktbruk på vegne av sine stater. Det gjenstår å se hvilken virkning dette vil ha, men forhåpentligvis kan bestemmelsen være et element som medvirker til at folkerettens regler om bruk av militær makt vil respekteres i større grad i fremtiden enn hva som historisk sett har vært tilfellet.

De anerkjente unntakene fra maktforbudet: Selvforsvar og FN-autorisasjon

Selv om det i dag er universell enighet om at folkeretten tillater militær maktbruk i selvforsvar eller etter autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd, eksisterer det en viss usikkerhet om folkerettens eksakte vilkår og begrensninger for slik maktbruk.

For dette bidragets formål er det særlig to rettslige spørsmål med hensyn til selvforsvarsretten som volder tvil: For det første spørsmålet om tidspunktet for en selvforsvarshandling, og for det annet spørsmålet om hvem en selvforsvarshandling kan rettes mot. Det sistnevnte spørsmålet handler om selvforsvar mot terroristhandlinger. Kan en stat bruke militær makt mot en annet stat i selvforsvar mot et terroristangrep som stammer fra sistnevnte stat? Den alminnelige oppfatningen er at det bare er et væpnet angrep fra en stat – og altså ikke fra en ikke-statlig aktør slik som en terroristgruppe – som utløser selvforsvarsrett etter FN-paktens artikkel 51, men spørsmålet har vært omdiskutert etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001. I praksis flyter imidlertid spørsmålet ofte sammen med det andre tvilsspørsmålet nevnt ovenfor, nemlig om tidspunktet for en selvforsvarshandling.

Det sedvanerettslige utgangspunktet er basert på den såkalte Caroline-doktrinen (navngitt etter britiske styrkers kapring og senking av det amerikanske skipet Caroline i 1837), som sier at en selvforsvarshandling kun er lovlig dersom behovet for selvforsvar var «instant, overwhelming, leaving no choice of means, and no moment of deliberation». Til tross for ordlyden i FN-paktens artikkel 51 («når et væpnet angrep er blitt foretatt», engelsk: «if an armed attack occurs»), har mange gitt uttrykk for at dette innebærer at avvergende selvforsvar er tillatt (eksempel: Gill 2006), mens andre tar bestemmelsen på ordet og krever at et væpnet angrep faktisk må være iverksatt før en selvforsvarshandling kan anses tillatt (eksempel: Randelzhofer 2002b). Likevel er det bred enighet om at det kreves en nær (eller umiddelbar) tidsmessig sammenheng mellom angrepet og selvforsvarshandlingen.

Dette kravet ble imidlertid utfordret etter 11. september 2001 gjennom utviklingen av Bush-doktrinen om preventivt selvforsvar, formulert i USAs «National Security Strategy» i 2002 som «to stop rogue states and their terrorist clients before they are able to threaten or use weapons of mass destruction against the United States and our allies and friends». Denne doktrinen ble i liten grad forsøkt forankret i gjeldende folkerett. Hovedargumentet var snarere at gjeldende folkerett var utilstrekkelig, og at USA måtte forbeholde seg retten til å bruke militær makt for å beskytte egne interesser selv om folkeretten ikke åpner for dette. Denne argumentasjonen fikk liten støtte utenfor USA, men i sin kjerne minner den om diskusjonen rundt lovligheten av humanitær intervensjon: kanskje kan militær maktbruk være legitim selv om den er ulovlig, fordi gjeldende folkerett ikke er tilstrekkelig?

En av de juridiske rådgiverne til president Bush, John Yoo (kjent og beryktet for sin innsats for å argumentere for lovligheten av tortur), har senere fremmet denne koblingen fra et akademisk ståsted: «preventive war, in appropriate circumstances, can be justified for reasons that are closely analogous to those usually offered to justify humanitarian intervention. The key difference is that in preventive war the intervenors protect their own populations, whereas in humanitarian intervention the intervenors protect the target state’s population» (Delahunty & Yoo 2009). Det er nokså lett å finne svakheter ved en slik sammenlikning – eksempelvis ved å peke på de faktiske, pågående menneskerettsbruddene som begrunner en humanitær intervensjon sammenliknet med de potensielle, fremtidige og usikre forholdene som motiverer preventiv krigføring – men argumentet er likevel en realitet.

Diskusjonen om autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd står i et annet lys. En rettslig utfordring her er at det ikke eksisterer noen reell rettslig overprøving av Sikkerhetsrådets vurderinger, og realiteten er dermed at Sikkerhetsrådets egen vurdering av sin kompetanse er den endelige vurderingen. Sikkerhetsrådet kan ikke «blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon» (FN-paktens artikkel 2.7), og dens tiltak må ha som formål å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Så lenge Sikkerhetsrådet selv er suveren i sin vurdering av hva som omfattes av disse vilkårene, innebærer likevel ikke dette noen reell begrensning av Rådets kompetanse. Denne realiteten har gitt opphav til en egen diskusjon om hvorvidt stater har mulighet til – eller til og med er forpliktet til – ikke å etterleve Sikkerhetsrådets vedtak i tilfeller hvor staten mener at Rådet har gått utenfor sin kompetanse (se eksempelvis Tzanakopoulos 2011).

Mitt personlige syn er at dette er en diskusjon uten vesentlig praktisk interesse, og det er samtidig på sin plass å minne om alle staters forpliktelse etter FN-paktens artikkel 25 til «å godta og sette i verk Sikkerhetsrådets vedtak». Men det er en realitet at Sikkerhetsrådet i tiden etter den kalde krigens slutt har gått svært langt i å definere situasjoner til å være dekket av Rådets kompetanse, selv om det ikke foreligger noen aktuell internasjonal dimensjon. I praksis anser Rådet nå at ustabile forhold internt i en stat i seg selv representerer en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, og at Rådet derfor kan utøve sin kompetanse. Det kan absolutt argumenteres for at dette strider mot FN-paktens ordlyd og at det dermed er tale om militær maktbruk som strider mot folkeretten, og at det dessuten er en utvikling som gir Sikkerhetsrådets faste medlemmer økt makt på bekostning av andre stater (Hurd 2012).

Mange mener likevel at det i prinsippet er en positiv utvikling at FNs sikkerhetsråd på denne måten er i stand til å iverksette en humanitær intervensjon på verdenssamfunnets vegne i en stat hvor det skjer grove menneskerettsbrudd. Intervensjonen i Libya i 2011 (se resolusjon 1973) er et velkjent, moderne eksempel på en slik kollektiv humanitær intervensjon som også ga opphav til en etterfølgende diskusjon om hvorvidt intervensjonen egentlig var lovlig etter folkeretten eller om Sikkerhetsrådet hadde gått ut over sin kompetanse. Men selv om humanitær intervensjon med FN-mandat reiser enkelte rettslige spørsmål, så er det humanitær intervensjon uten FN-mandat som er det store stridstemaet.

Humanitær intervensjon uten FN-mandat

Humanitær intervensjon uten FN-mandat (tidvis kalt ensidig humanitær intervensjon) kan defineres som en eller flere staters eller regionale organisasjoners militære inngripen i en annen stat uten autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd, med erklært formål om å beskytte sivilbefolkningen fra grove menneskerettighetsbrudd. Dette er et tema som har blitt viet offentlig oppmerksomhet særlig siden NATOs intervensjon i Kosovo i 1999, men militær intervensjon med humanitær begrunnelse har vært foretatt mange ganger før dette. Blant de eldste eksemplene er det vanlig å nevne den felles britisk/fransk/russiske intervensjonen i 1827 for å hindre tyrkisk massakre av gresk sivilbefolkning, og den franske intervensjonen i Syria i 1860–61. Felles for disse tilfellene er at de ble foretatt på et tidspunkt hvor folkeretten ikke inneholdt noe klart maktforbud. Også under den kalde krigen, det vil si etter vedtakelsen av maktforbudet i FN-paktens artikkel 2.4, fant det imidlertid sted en rekke militære intervensjoner som delvis hadde en humanitær begrunnelse selv om de primært ble forankret i selvforsvarsretten (Chesterman 2001: 63–84; Gray 2008: 33).

Intervensjonen i Kosovo var ikke en hendelse uten presedens, men kan heller sies å være en naturlig fortsettelse av utviklingen (Chesterman 2001: 206 ff). Det spesielle med intervensjonen i Kosovo var heller dels at den ikke engang ble forsøkt forankret i selvforsvarsretten, og dels at det fant sted en forutgående vurdering i Sikkerhetsrådet som kulminerte med resolusjon 1203 (1998) som etter to vetomakters syn (og etter en naturlig språklig forståelse av resolusjonen) ikke autoriserte bruk av militær makt. Realiteten var dermed at NATO iverksatte et militært angrep med humanitær begrunnelse i strid med FNs sikkerhetsråds beslutning.

Intervensjonen var også spesiell i den forstand at den ga opphav til en omfattende internasjonal diskusjon om hvorvidt humanitær intervensjon er lovlig etter folkeretten, og om en slik intervensjon uansett er legitim selv om den skulle anses som ulovlig. Dette var heller ingen ny diskusjon: for eksempel hadde USA tidligere (i forbindelse med invasjonen av Grenada i 1983) argumentert for at maktforbudet i FN-pakten er kontekstuelt, ikke absolutt, og at forbudet åpner for bruk av makt for å etterleve FN-paktens øvrige verdier, slik som frihet, demokrati og fred (Gray 2008: 33). Det nye med diskusjonen etter Kosovo var omfanget og oppmerksomheten den fikk. Noen stater utenfor NATO anførte at intervensjonen var ulovlig, men etter «Norges og de andre NATO-lands syn representerte ikke luftkampanjen et brudd med folkeretten», som det er sammenfattet i den norske erfaringsrapporten om Kosovo-deltakelsen i 2001 (Kosovo-krisen, Nasjonal rapport 2001). Noen stater anførte at intervensjonen var basert på moralske forpliktelser uten å anføre noen rettslig hjemmel, mens andre – særlig Storbritannia og Nederland – anførte at intervensjonen også var lovlig etter folkeretten.

Dette er kjernen i debatten, som nå er gjenopptatt med fornyet styrke på grunn av Sikkerhetsrådets passivitet i relasjon til Syria. Vil en militær intervensjon i Syria uten FN-mandat være tillatt etter folkeretten? Vil en intervensjon være ulovlig, men likevel legitim fordi andre viktige hensyn veier tyngre enn hensynet til folkeretten? Eller vil en slik intervensjon være både ulovlig og illegitim? (For mer nyansert spørsmålsstilling, se Anderson 2013.) Det eksisterer fortsatt ingen enighet om dette, men diskusjonen er i dag likevel en annen enn under Kosovo-krisen, siden det er flere røster som anfører at en adgang til humanitær intervensjon har blitt – eller er i ferd med å bli – internasjonal sedvanerett. Konklusjonen til Daniel Bethlehem, som tidligere var Principal Legal Adviser i Storbritannias utenriksdepartement, er at sentrale internasjonale utviklingstrekk de siste tiårene fører til at «there is a case to be made in favour of the emergence of a tightly constrained principle of humanitarian intervention that is consistent with traditional conceptions of customary international law» (Bethlehem 2013). Dette er også Storbritannias offisielle syn. Som en naturlig forlengelse av sitt syn under Kosovo-krisen, uttalte britiske myndigheter i august 2013 at «[i]f action in the Security Council is blocked, the UK would still be permitted under international law to take exceptional measures in order to alleviate the scale of the overwhelming humanitarian catastrophe in Syria».

Denne oppfatningen av at humanitær intervensjon ikke bare er legitim, men også lovlig, står i strid med det som har vært norsk offisiell politikk de senere årene, nemlig at en intervensjon må forankres i et mandat fra FNs sikkerhetsråd. Dette indikerer en mer absolutt eller positivistisk forståelse av folkeretten enn hva som ble lagt til grunn av Norge under Kosovo-krisen. Etter regjeringsskiftet høsten 2013 kan imidlertid ting tyde på at Solberg-regjeringen vil ha et litt annet og mer pragmatisk syn på dette enn sin forgjenger. Statsministeren har gitt uttrykk for at «det ikke er sikkert at det må et FN-mandat til for at verdenssamfunnet skal gripe inn med militær makt i Syria», og at «på et tidspunkt kan vi komme dit at folkeretten blir fortolket slik at man ikke nødvendigvis må ha et FN-mandat for å gripe inn» (TV2.no 3.9.2013). Dette er vage uttalelser, men de må forstås slik at den nye regjeringen åpner for å anse en humanitær intervensjon som lovlig, ikke bare legitim. Språkbruken kan imidlertid like gjerne antyde at forskjellen mellom den avgåtte og den nye regjeringen ligger på et annet plan, nemlig hvordan man forholder seg til ulovligheten av en intervensjon man likevel vurderer å gjennomføre. André Nollkaemper har pekt på at det finnes en prinsipiell, om enn nokså vag, forskjell mellom to tilnærminger: For det første kan stater i et slikt tilfelle gjennomføre en intervensjon uten å gi den en rettslig begrunnelse, ved å erkjenne ulovligheten uten å anse at dette er til hinder for intervensjonen. For det annet kan stater erkjenne ulovligheten av en intervensjon, men samtidig argumentere for at intervensjonen er en del av en rettsutvikling, ut fra tankegangen om at folkeretten er dynamisk og at det tross alt er helt ordinært at internasjonal sedvanerett utvikles nettopp ved at tidligere folkerett krenkes (Nollkaemper 2013).

En forskjell fra Kosovo til Syria – som er et sentralt argument hvis man forsøker å vise at humanitær intervensjon nå er hjemlet i internasjonal sedvanerett – er å finne i utviklingen av en doktrine om «Responsibility to Protect» (R2P). Konseptet ble introdusert i 2001 som en respons til nettopp den rettslige usikkerheten rundt adgangen til humanitær intervensjon, og har senere blitt konkretisert og videreutviklet i en åpen internasjonal prosess. I dag er R2P ansett som en formel om «tre pilarer, fire forbrytelser», hvor «forbrytelsene» viser til forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, folkemord, og etnisk rensing, mens «pilarene» viser til «responsibility to protect», «reponsibility to assist» og «responsibility to react». I den tredje pilaren ligger verdenssamfunnets ansvar for å gripe inn for å beskytte et lands sivilbefolkning mot disse forbrytelsene. Dersom en stat mangler evne eller vilje til å beskytte sine innbyggere, og dersom fredelige midler har vist seg å være utilstrekkelig, åpnes det for bruk av militær makt. Denne adgangen til å bruke militær makt knyttes imidlertid fortsatt til FNs sikkerhetsråd, og R2P har ennå ikke blitt anerkjent som et rettslig grunnlag for stater til å intervenere militært i en annen stat uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet.

Et avsluttende poeng må nevnes for å supplere dette bildet. Det argumenteres tidvis for at ensidig humanitær intervensjon er nødvendig fordi FNs sikkerhetsråd er passivt (eller blokkert på grunn av et veto), med et eksplisitt eller implisitt premiss om at slik passivitet betyr at Sikkerhetsrådet ikke fungerer som det skal. Et åpenbart motargument til dette er at et veto i Sikkerhetsrådet betyr at Rådet fungerer aldeles etter hensikten. FN-paktens bestemmelser om Sikkerhetsrådet ble utformet nettopp med sikte på å sikre at militær maktbruk bare skal iverksettes når alle de fem faste medlemmene er enige. Fra et rettslig perspektiv er det da vanskelig å hevde at et veto, eller et blokkert sikkerhetsråd, gir stater rett til å bruke militær makt likevel – det er i så fall dette som vil tilsi at Sikkerhetsrådet ikke fungerer som det skal, fordi FNs medlemsstater da setter seg ut over Rådets vilje.

Avslutning

Offentlige diskusjoner om folkerettens maktforbud oppstår gjerne i situasjoner hvor passivitet fra FNs sikkerhetsråd innebærer at det ikke blir intervenert for å forhindre grove menneskerettsbrudd. Det er da gjerne humanitær intervensjon som blir kjernen for diskusjonen, med nokså klare spenninger mellom juss, moral og politikk. Dette bidraget – som på omtrent alle områder gir et overforenklet bilde av folkeretten – har blant annet forsøkt å vise at denne diskusjonen likevel ikke er relevant bare for moderne humanitær intervensjon. Liknende spenninger har oppstått gjennom historien, og oppstår også i våre dager når andre potensielle begrunnelser for militær maktbruk introduseres. En vidtgående argumentasjon for lovligheten av humanitær intervensjon kan, som vi har sett, potensielt brukes til å argumentere for at også preventivt selvforsvar må være lovlig. Blant annet av den grunn er det nødvendig å være svært varsom med å anføre at maktforbudet ikke er absolutt, fordi det er vanskelig å forutsi hvilke konsekvenser det har for folkeretten og for internasjonale relasjoner hvis maktforbudet relativiseres. Avslutningsvis er det kanskje dermed på sin plass å bekjentgjøre min egen holdning, som er at ensidig humanitær intervensjon – eksempelvis i Syria – ikke er lovlig etter gjeldende folkerett, men at en slik intervensjon likevel kan være legitim i tilfeller hvor de humanitære konsekvensene av ikke-intervensjon er så alvorlige at de veier tyngre enn folkerettens maktforbud.

Om artikkelen

Forfatteren takker vitenskapelig assistent Agnieszka Cybulska for verdifull bistand under arbeidet med dette bidraget.

Litteratur

Anderson, Kenneth (2013) Five Fundamental International Law Approaches to the Legality of a Syria Intervention. Tilgjengelig på http://www.lawfareblog.com/2013/09/five-fundamental-international-law-approaches-to-the-legality-of-a-syria-intervention/. Lesedato 12.12.2013.

Bethlehem, Daniel (2013) Stepping Back a Moment – The Legal Basis in Favour of a Principle of Humanitarian Intervention. Tilgjengelig på http://www.ejiltalk.org/stepping-back-a-moment-the-legal-basis-in-favour-of-a-principle-of-humanitarian-intervention/. Lesedato 12.12.2013.

Chesterman, Simon (2001) Just War or Just Peace? Humanitarian Intervention and International Law. Oxford: Oxford University Press.

Delahunty, Robert J. & John Yoo (2009) The «Bush Doctrine»: Can Preventive War be Justified? Harvard Journal of Law & Public Policy, 32 (3): 843–865.

Gill, Terry D. (2006) The Temporal Dimension of Self-Defence: Anticipation, Pre-Emption, Prevention and Immediacy. Journal of Conflict & Security Law, 11(3): 361–369.

Gray, Christine (2008) International Law and the Use of Force. 3. utg. Oxford: Oxford University Press.

Hurd, Ian (2012) The Selectively Expansive UN Security Council: Domestic Threats to Peace and Security. ASIL Proceedings, 106: 35–38.

Kosovo-krisen: Nasjonal rapport (2001). Tilgjengelig på http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/ dok/rapporter_planer/rapporter/2001/kosovo-krisen-nasjonal-rapport.html?id=105587. Lesedato 12.12.2013.

Nollkaemper, André (2013) Intervention in Syria and International Law: Inside or Out? Tilgjengelig på http://www.sharesproject.nl/intervention-in-syria-and-international-law-inside-or-out/. Lesedato 12.12.2013.

Randelzhofer, Albrecht (2002a) Article 2(4). I Bruno Simma m.fl. (red.) The Charter of the United Nations: A Commentary. 2. utg. Oxford: Oxford University Press (112–136).

Randelzhofer, Albrecht (2002b) Article 51. I Bruno Simma m.fl. (red.) The Charter of the United Nations: A Commentary. 2. utg. Oxford: Oxford University Press (788–806).

Syse, Henrik (2003) Rettferdig krig? Oslo: Aschehoug.

TV2.no (2013) Solberg åpner for Syria-inngripen uten FN-mandat. 03.09.13. Tilgjengelig på http://www.tv2.no/nyheter/politisk/solberg-aapner-for-syriainngripen-uten-fnmandat-4114298.html. Lesedato 12.12.2013.

Tzanakopoulos, Antonios (2011) Disobeying the Security Council: Countermeasures against Wrongful Sanctions. Oxford: Oxford University Press.

Walzer, Michael (2006) Just and Unjust Wars. 4. utg. New York: Basic Books.