Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Den flerhodede dragen – Mot en ny modell for kinesisk utenrikspolitikk?



BA, student, Sichuan University, magnustr@student.ikos.uio.no

SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Samfunnsutviklingen i Kina de siste tiårene har gjort pluralisme til et kjennetegn ved måten kinesisk politikk besluttes og implementeres på. Gamle formelle aktører møter nå konkurranse fra nye, uformelle aktører både i det offentlige og det sivile rom. Som en følge av dette er Kinas formelle utenrikspolitikk nå bare én av flere stemmer overfor omverdenen. På grunnlag av en systematisk gjennomgang av viktige aktører og styringslinjer i dagens Kina, vil denne artikkelen argumentere for at tilstanden vi ser i dag best kan beskrives som «pluralisert autoritarisme». Modellen illustreres med en analyse av Kinas atferd i Sørkinahavet i tidsrommet 2007–2012.

Nøkkelord: Kina, utenrikspolitikk, pluralisme

Abstract

The multi-headed dragon. Towards a new model for Chinese foreign policy?

Societal development in China in the past few decades has made pluralism a central feature in the way Chinese policy is decided and implemented. Old formal actors are now facing competition from new, informal actors in both public and civil spheres. As a consequence, China’s formal foreign policy is now but one of many voices outwards. On the basis of a systematic description of important actors and lines of governance in today’s China, in this article I argue that the state of affairs can be described as «pluralized authoritarianism». The model is illustrated with an analysis of China’s behaviour in the South China Sea in the period 2007–2012.

Keywords: China, foreign policy, pluralism

De siste årene har mediebildet her i Vesten vært fylt av en rekke rapporter og analyser av kinesisk utenrikspolitikk i Sørkinahavet. I stor grad tegnes det et bilde av et aggressivt Kina som går målrettet mot dominans i området. Et viktig moment som ikke trekkes nok fram i mediedekningen er imidlertid kontrastene som ofte finnes i ord og handlinger mellom ulike kinesiske aktører. Kinas utenriksdepartement er for eksempel påpasselig med å skille mellom en handling eller uttalelse som kan anses som aggressiv av nabolandene og Kinas offisielle linje – «fredelig utvikling». Samtidig er det et viktig aspekt at mange av disse aktørene tradisjonelt ikke har gjort seg gjeldende overfor utlandet, men har nå blitt mer aktive og fått større oppmerksomhet parallelt med det kinesiske samfunnets integrasjon med omverdenen. Denne artikkelen argumenterer for at det er den komplekse beslutnings- og implementeringsprosessen i kinesisk politikk som gir seg utslag i en slik «flerhodet» utenrikspolitikk.

Parallelt med utviklingen i det kinesiske samfunnet siden slutten av 1970-tallet har også de politiske prosessene i landet endret seg. Denne artikkelen vil argumentere for at det har forekommet særlig to viktige endringer her: For det første forsøker sivile aktører og opinionen mer aktivt å påvirke politikken (policy) og har nå begynt å få mer oppmerksomhet fra myndighetene. For det andre har det blant myndighetene selv oppstått ulike aktører med egeninteresser utenfor Kinas grenser. Aktørene er samtidig aktive i å beskytte disse. Begge disse trendene går på tvers av det som gjerne har vært det tradisjonelle bildet, nemlig at utenrikspolitikken har vært reservert sentrale partiledere og en spesialisert gren av byråkratiet.

Denne artikkelen foreslår et alternativt bilde av hvordan kinesisk utenrikspolitikk utformes, et bilde hvor mange ulike aktører inngår og formelle utenrikspolitiske aktører kun utgjør én av mange stemmer. Dette medfører at den formelle politikken taper kampen om oppmerksomheten. Dette er en utvikling som vies for lite oppmerksomhet i mediedekningen. Samtidig fanges den ikke tilstrekkelig opp av sentrale modeller for analyse av kinesisk utenrikspolitikk. Denne artikkelen vil derfor søke å gi et bidrag gjennom å skissere en alternativ modell. Modellen legger vekt på den rollen uformelle og sivile aktører har begynt å spille, og på hvilken måte formelle aktører ikke lenger er i stand til å koordinere Kinas utenrikspolitiske adferd. En slik tilstand vil her beskrives som «pluralisert autoritarisme».

Artikkelens første del tar for seg noen av de viktigste teoretiske bidragene til analysen av kinesisk utenrikspolitikk i vestlig akademia, og argumenterer for at flere av disse har begrenset forklaringskraft på dagens komplekse kinesiske system. Artikkelens andre del gir en beskrivelse av beslutnings- og implementeringsprosessen i kinesisk utenrikspolitikk og presenterer hovedargumentet: at nye aktører har fått mer innflytelse i utforming av utenrikspolitikk i Kina, en modell jeg kaller «pluralisert autoritarisme». Artikkelens tredje og siste del analyserer Kinas adferd i Sørkinahavet i lys av den nye modellen. Fordi lederskifter i Kina kan skape store endringer i adferd og politikk blant ulike aktører, vil studien begrense seg til Hu Jintaos (胡锦涛) andre og siste presidentperiode i 2007–2012.

Begrepsavklaring

I artikkelen har jeg valgt å sette et skille mellom formelle aktørers politikk og uformelle aktørers politikk. Formelle aktører er de som tradisjonelt utgjør den utenrikspolitiske styringskjeden og formelt er satt til å ivareta Kinas utenrikspolitiske linje. Uformelle aktører er de nye aktørene utenfor denne styringskjeden som samtidig handler overfor omverdenen og som har særskilte interesser om hvordan utenrikspolitikken burde føres. Jeg vil her bruke to sentrale termer for å beskrive et slikt skille: Særinteresser beskriver det settet av interesser i utenrikspolitikken som er unikt for en gitt aktør. Det kan i varierende grad overlappe andres. Særpolitikk er hver enkelt aktørs handlingsmønster overfor omverdenen på grunnlag av dens særinteresser. I artikkelen vil formelle aktørers særpolitikk regnes som utenrikspolitikk. «Kinas adferd» vil videre regnes som et aggregat av alle aktørenes særpolitikk.

Framstillingen av kinesisk utenrikspolitikk i faglitteratur og media

Utgangspunktet for denne artikkelen har vært måten kinesisk utenrikspolitikk blir framstilt på i det vestlige mediebildet og i viktige bidrag til faglit-teraturen. Den gjeldende narrativ ser ut til å være et samlet Kina som overveier sine alternativer og med varierende grad av suksess spiller på sine naboland og USA for å sikre sin egen stilling og videre vekst. Denne framstillingen har vært særlig dominerende i mediedekningen den siste tiden, med stadige rapporter om Kinas adferd i Sørkinahavet (se bl.a. Haddick 2012; Fravel 2011; NRK 2012). Særlig Haddick (2012) framstiller de ulike handlinger gjennomført fra kinesisk side som deler av en større, helhetlig strategi om å styrke sine territorialkrav i området. Kissinger (2011) forholder seg samtidig til kinesisk utenrikspolitikk som et rent elitedomene som i stor grad har hatt de samme styringstrekk gjennom de siste tiår.

Faglitteraturen ser også ut til å vie utilstrekkelig oppmerksomhet til nye aspekter. I større samleverk om kinesisk utenrikspolitikk som Sutter (2010) og Deng Yong & Wang Fei-Ling (2005) presenteres stort sett et bilde av en sentral politisk elite som tar for seg de ulike strategiske valg Kina står overfor. I den grad andre aktører og opinionen omtales blir dette bare nevnt forbigående eller i forhold til nasjonalisme som en gjennomgående strømning i det kinesiske samfunn. Lanteigne (2009) gir på sin side en god introduksjon til de mange aktører som går inn i beslutningsprosessen, men legger for liten vekt på hvordan disse påvirker implementeringsprosessen.

Sentrale modeller for kinesisk politikk

I utenrikspolitisk analyse er det første viktigste steget å velge hvilke faktorer som skal vektlegges. Kenneth Waltz (1959) beskriver tre nivå av faktorer: Systemnivå omfatter den internasjonale rammen ulike stater utformer sin politikk i og hvordan staters handlinger påvirker de andre. Statsnivå legger vekt på strømninger og politiske prosesser innad i staten og hvordan dette påvirker policy. Til sist er individnivå, hvor trekk ved beslutningstakerne er i fokus. Personlige forhold som bakgrunn, karaktertrekk og til og med fysiologiske tilstander som tretthet og forvirring kan spille en rolle her. Min studie vil fokusere på statsnivået, gjennom å studere byråkratiet og styringskjedene i Kina og hvordan disse påvirker utenrikspolitikken. Når man studerer kinesisk politikk må man likevel også inkludere faktorer fra individnivået, da enkeltpersoner i partieliten ofte spiller viktige roller ut over hele organer. Jeg vil dermed ta med visse slike i analysen.

Byråkratisk politikk og Kina

Selv om ideen om at ståsted kan dra ulike aktører i ulike retninger innenfor et lands byråkrati kanskje ikke er ny, er det Graham T. Allison som gjerne får æren for først å ha utviklet en modell med dette som grunnlag. Allisons (1971, Allison & Halperin 1972) modell «byråkratisk politikk» er utvilsomt et sentralt bidrag i utenrikspolitisk analyse. Her er nettopp fokuset beslutningstakerne selv og hvordan disse handler opp mot hverandre, basert på kompetanse, egne synspunkter, byråkratisk ståsted og evne. Modellen legger i sitt utgangspunkt til grunn at en stats framferd i en gitt situasjon framkommer på grunnlag av en serie «spill» mellom beslutningstakerne. Hvilke aktører som er relevante varierer med situasjonen, men hver enkelt aktør vil alltid farges av den rollen vedkommende spiller. Frasen «hvor man står avhenger av hvor man sitter» er velkjent i utenrikspolitisk analyse.

På tross av modellens berømmelse blant vestlige akademikere har den blitt viet svært lite oppmerksomhet i Kina. Zhang Qingmin (2010: 61) begrunner dette med mangel på kunnskap, da den kinesiske oppfatningen av benevningen «byråkratisk politikk» i stor grad er basert på en studie av Wang Yanan. I denne studien (Wang Yanan 1948) legges det til grunn en marxistisk-ideologisk vinkling for analyse av «byråkratisk politikk» i Kina. Ifølge Wang er dette et midlertidig fenomen, bundet til en spesifikk periode i samfunnsutviklingen hvor man går fra et føydalsamfunn til et «kapitalistisk demokrati». I en slik sammenheng beskriver «byråkratisk politikk» den gamle adelens overtakelse av byråkratiet og dens forsøk på å befeste og styrke byråkratiets makt overfor de nye kapitalistene. Wangs konklusjon var at dette var grunnleggende uønsket i det kinesiske samfunnet, men samtidig noe som uansett ikke lenger var relevant, da Kina hadde forbigått dette stadiet av samfunnsutviklingen.

Kina som et unntak

Samtidig med at kinesisk akademia vier lite oppmerksomhet til «byråkratisk politikk», møter denne modellen også en annen type motstand fra både vestlige og kinesiske akademiker, nemlig at kinesisk politisk kultur er så unik at universelle modeller som «byråkratisk politikk» ikke er relevante (se f.eks. Ng-Quinn 1983; Dittmer 1995; Chen Zhirang 2008: 101, Nathan 1973; Zhang Qingmin 2010). Zhang Qingmin (2010) hevder f.eks. at «byråkratisk politikk» er grunnleggende basert på et vestlig, spesifikt amerikansk, utgangspunkt. Modellen tar dermed ikke tilstrekkelig høyde for ulike forhold mellom stat og samfunn og særegne aktører man finner i kinesisk kontekst.

Et viktig alternativ til «byråkratisk politikk» er såkalt «faksjonalisme». Akademikere med dette synet (se bl.a. Chen Zhirang 2008: 101; Dittmer 1995; Nathan 1973; Lam 1996) legger vekt på at kinesisk politisk kultur i hovedsak defineres rundt personlige bånd (guanxi 关系). I hovedsak bygger guanxi på felles bakgrunn i en eller annen form, som felles hjemby, felles utdannelse, om man har vært nære arbeidskolleger eller om familie-medlemmer har lik stand i partiet (Kinas kommunistparti, KKP). Disse skaper grunnlag for ulike faksjoner, maktblokker, i partiet.1

Fragmentert autoritarisme

Selv med de innvendinger som har forekommet mot et fokus på kinesisk byråkrati, kunne Lieberthal & Oksenberg (1988) påpeke at byråkratisk påvirkning på beslutningstakere i høyeste grad var gjeldende i Kina etter Mao Zedong (毛??). Med grunnlag i en omfattende studie av det kinesiske byråkrati og med empiri fra flere sektorer beskriver de kinesisk politikk som «fragmentert autoritarisme».

Denne modellen (Lieberthal & Oksenberg 1988; Lieberthal & Lampton 1992) beskriver et autoritært apparat med klare styringskjeder fra sentrum til det lokale og fra toppen og ned. Det legges til grunn at det siden tiden under Mao likevel har forekommet en fragmentering av disse styringskjedene. Dette har resultert i stadig flere nivå av beslutningsprosesser, og flere aktører på hvert nivå. Disse gir stadig mer uttrykk for ulike synspunkt, og kjøpslåing og debatt blir viktigere for å få gjennomslag for en beslutning. Som et resultat av slik vertikal og horisontal fragmentering har utforming og implementering av politikk i Kina blitt langvarig, oppstykket og gradvis.

Fragmenteringen har videre ført til en situasjon hvor koordinering og informasjonsstrøm har blitt vanskelig (Lieberthal & Oksenberg 1988: 137–151). Likestilte organer koordinerer eller kommuniserer lite eller intet, og må instrueres til samarbeid av overstilte organer. Det må dermed en serie beslutninger til, over tid og på høyt nivå, for å få en tilfredsstillende koordinert og stabil politikk (Lieberthal & Oksenberg 1988: 24–27).

Andrew Mertha (2009) tar med seg denne modellen i en studie av energisektoren i Kina etter årtusenskiftet. Mertha vektlegger her at man innenfor rammene av «fragmentert autoritarisme» har sett en utvikling med et stadig større antall offentlige og sivile aktører som gjør seg gjeldende i politikken. Denne tilstanden av lavere barrierer for deltakelse fra mange ulike aktører, men innenfor rammen av et autoritært system, kaller Mertha «fragmentert autoritarisme 2.0».

Studier av kinesisk utenrikspolitikk

Akademisk litteratur viet kinesisk utenrikspolitikk har også påpekt endringer siden 1970-tallet. Dette gjelder kanskje særlig den litteraturen som har lagt til grunn et aktørfokus på linje med Allison og Lieberthal & Oksenberg. Det vises her til at man også i utenrikspolitisk sektor har sett en økning i antall aktører og deres interesser. Dette har ført til at de politiske prosesser har antatt ny form.

Hamrin (1994: 89–93) beskriver hvordan den gamle politiske eliten og det sentrale byråkratiet ikke lenger er i stand til å koordinere et voksende antall aktører. Samtidig har organer som formelt har hatt ansvar for å styre utenrikspolitikken, møtt mer konkurranse fra nye aktører i å fange oppmerksomhet i partieliten. Hamrin (ibid.) kaller dette «pluraliseringen av utenrikspolitikken».

Et annet svært viktig bidrag her kommer fra Lampton (2001). Han bygger videre på sitt arbeid med Lieberthal og oppsummerer i stor grad utviklingen fram mot årtusenskiftet. Han beskriver hvordan stadig flere nye aktører har gjort seg gjeldende både overfor den politiske eliten og overfor omverdenen, noe som kompliserer bildet av Kinas utenrikspolitikk. Lampton går langt i å beskrive de aspekter som jeg vil argumentere har blitt svært tydelige i dag, og dette verket er derfor viktig som en veileder. Jeg vil imidlertid i denne artikkelen ta konklusjonene med videre.

Utviklingen ser ut til å ha akselerert etter årtusenskiftet. Stadig større adgang til intim informasjon om beslutningstakere og prosesser har gjort det mulig å gjennomføre mer omfattende empiriske undersøkelser. Disse undersøkelsene går videre i å beskrive et stort antall nye aktører i utenrikspolitikken og de stadig større vanskeligheter formelle aktører møter i å koordinere disse. Jakobsen & Knox (2010) baserer seg på et stort antall intervjuer og ulike kinesiske kilder når de presenterer mange av disse nye aktørene. Disse handler gjerne uavhengig av hverandre overfor omverdenen (ibid.). I en empirisk studie av Kinas adferd i Sørkinahavet går International Crisis Group (2012, ICG) enda mer i detalj. Her kan man finne et stort antall ulike aktører fra ulike departement som ofte handler på tvers av hverandre. Et interessant poeng begge studier peker på er hvordan opinion og sivile aktører i økende grad får oppmerksomhet fra partiledelsen og formelle utenrikspolitiske aktører. Dette blir også understøttet av f.eks. Gries (2006) og Johnston (2006). Dette er kimen til en mer inklusiv politisk prosess hvor svært mange ulike aktører spiller en rolle.

En ny modell?

Denne artikkelen vil presentere et forsøk på å sammenfatte den nye empirien med de gamle modellene som har vært gjeldende fram mot årtusenskiftet. Den stiller seg i rekken av faglitteratur som er viet de mange nye aktørene i kinesisk politikk, og det mer komplekse bildet disse danner. Det er derfor viktige paralleller til særlig Mertha (2009) og Lampton (2001). Et viktig aspekt er likevel at utenrikspolitikken står i særstilling som lite koordinert og helhetlig sammenlignet med andre deler av kinesisk politikk. Kinesisk «adferd» overfor utlandet domineres av et stort antall aktører med ulik bakgrunn, mer framtredende særinteresser og særpolitikk. Den formelle utenrikspolitiske styringskjeden framstår i denne sammenheng som bare én av mange stemmer overfor utlandet, samtidig som det ser ut til at andre hensyn i større grad får forrang i politiske beslutninger. Særlig interessant blant disse er den økende rollen sivile aktører og opinionen har begynt å spille, særlig gjennom den offentlige debatten. Dette kan oppsummeres som pluralisering i tre former:

  1. Pluralisering av aktører

  2. Pluralisering av særinteresser

  3. Pluralisering av særpolitikk

Jeg har valgt å skissere denne tilstanden som vist i figur 1.

Figur 1. Elementer i Kinas utenrikspolitiske atferd

Jeg vil argumentere for at gjeldende modeller til dels fanger opp denne tilstanden, men ikke helt. Den utenrikspolitiske styringskjeden er ikke bare i seg selv fragmentert, men også svekket overfor andre styringskjeder. Dette betyr at man ikke kan se hver enkelt handling i kontekst av formelle utenrikspolitiske aktører og eventuelle nye, perifere aktører. Formelle aktørers rolle er ikke gitt, selv i en utenrikspolitisk sammenheng, og man må heller dømme hver handling på grunnlag av de faktiske aktørene og deres særinteresser. Jeg vil derfor argumentere for et større fokus på pluraliseringen.

Det er likevel viktig å påpeke at denne pluraliseringen forekommer innenfor rammen av et autoritært system. Aktørene må ses i sammenheng av sine styringskjeder, ikke som uavhengige aktører overfor partiledelsen. I den grad både offentlige og sivile aktører kan påvirke politiske beslutninger på toppnivå, forekommer dette bare som anbefalinger og meningsytringer. Ulike aktører har ingen formelle kanaler for å presse igjennom en politisk beslutning i partiledelsen, og har heller ingen gitt form for innsyn. For å ivareta dette forbeholdet og samtidig å fokusere på pluralisering, velger jeg å kalle tilstanden «pluralisert autoritarisme».

Pluralisering i politikken er dog ikke unik for Kina i internasjonal sammenheng. Jeg vil her trekke en parallell til en lignende utvikling her hjemme i Norge, dette på tross av store forskjeller mellom disse to land innen styresett, befolkning og geografisk utstrekning. Rommetvedt (2002) beskriver Norge som en tradisjonelt «segmentert stat». Her er ulike politikkområder formelt tilskrevet spesifikke aktører basert på sin funksjonelle ekspertise. Rommetvedt peker på at vi i dag likevel går mot det han kaller «politikkens allmenngjøring». Man er nå stadig mer avhengig av koordinering på tvers av de gamle «segmentene» grunnet økt kommunikasjon og interessemangfold. Selv med ulike aktører og rammevilkår er parallellene med utviklingen i Kina interessante.

Utenrikspolitisk styring i Kina

I denne delen vil artikkelen beskrive den utenrikspolitiske styringskjeden, fra utforming av politikk til implementering av denne. Jeg vil også presentere de ulike formene for særinteresser og særpolitikk som gjør seg gjeldende gjennom nye aktører. Utgangspunktet for en politisk beslutning i Kina er partiet og partiledelsen (Lieberthal & Oksenberg 1988; Hamrin 1994). Håndtering av politikken blir deretter delegert til en ledergruppe2 som samler alle aktører som anses som relevante innenfor hvert politikkområde. Disse enes og bindes til en handlingsplan (Shao Zonghai 2011). Det er også her aktørene har sin viktigste kanal for direkte å påvirke innholdet i beslutningen (ibid.). Disse ledergruppene skiller seg fra Statsrådet (国务院), statsapparatets høyeste organ, ved å samle aktører fra både partiet, statsapparatet og forsvaret (Folkets frigjøringshær, FFH). Ledergruppene styrer egne uformelle «byråkratisk klynger» (xitong 系统 eller kou 口, heretter xitong) som utgjøres av medlemmenes underliggende organer (Lieberthal & Oksenberg 1988).

Politikkens innhold

Selv om partiledelsen står for de politiske beslutninger, er det trekk her som gjør det mulig for mange aktører å øve innflytelse. Denne delen omhandler de viktigste av slike aktører og den rollen de spiller.

Partiledelsen

I denne artikkelen velger jeg i hovedsak å referere til KKPs Politbyrås stående komité (PSK) i henvisning til partiledelsen. Selv om Politbyrået formelt er KKPs ledende politiske organ, vil dets stående komité møtes oftere og spille en større rolle i det daglige virke (Miller 2011). Selv om PSK er det høyeste politiske organ i Kina, er det viktig å påpeke at medlemmene ikke nødvendigvis henter sine særinteresser fra en felles oppfatning av nasjonens interesse. Både vestlige og kinesiske akademikere (se f.eks. Ng-Quinn 1983: 211–212 og Zheng Chongming 2011: 69–70) peker på at det er stor overlapping mellom roller som partitopper og ledere i statsapparat og forsvar. Partiets permanente styre utvisker skillet mellom politikk og administrasjon (ibid.). Det er derfor grunn til å hevde at partiledernes særinteresser også kan ha direkte tilknytning til andre offentlige organer de er tilknyttet. Dette har stor betydning for utenrikspolitiske beslutninger, fordi ingen i partiledelsen har nettopp utenrikspolitikk som sitt særskilte arbeidsfelt (Jakobsen & Knox 2010: 5).

Siden Mao har PSK gjennomgått store forandringer langs to hovedlinjer: Partiledelsen har først og fremst blitt mer omfattende i antall medlemmer og interessemangfold. Under Hu Jintao var PSK nær dobbelt så stort som under Deng Xiaoping (邓小平) på slutten av 70-tallet.3 Det inkluderer nå medlemmer med mer ulik bakgrunn (Gong Li, Men Honghua & Sun Dongfang 2009). For det andre har partiledelsen blitt mer egalitær. Rollen som partisekretær har utviklet seg til en primus inter pares (Miller 2008a). Beslutninger er nå preget av diskusjon, kjøpslåing og konsensus (ibid., Miller 2011). Dette tydeliggjøres i måten rollen omtales i media: Deng og hans etterfølger Jiang Zemin (江泽民) omtales som «kjerner» i partieliten, mens Hu bare omtales som «generalsekretær» (se særlig Xinhua News Agency 2012a). Disse to trendene gir ytterligere rom for særinteresser i partiledelsen. Dette vil igjen komplisere politiske prosesser da man gjerne utsetter en beslutning om man ikke kommer til enighet (Lu Ning 1997).

Formelle aktører

Samfunnsutviklingen siden slutten av 70-tallet har ført til at Kinas utenriksinteresser har vokst innenfor flere sektorer. Disse representeres av en sammensatt gruppe formelle aktører. En viktig hovedtrend er at økonomisk integrasjon og internasjonal handel har fått en stadig større rolle i kinesisk utenrikspolitikk (se f.eks. Lanteigne 2009: 19–24). Dette har gjort Kinas næringsdepartement, som håndterer handel, til en viktig formell aktør ved siden av utenriksdepartementet (Jakobsen & Knox 2010: 10–11). Partiet og forsvaret har samtidig egne formelle organer for liaisonsoppgaver med søsterorganisasjoner i andre land. I sistnevntes tilfelle gjelder dette forsvarsdepartementet og forsvarsministeren. Det er usikkert i hvilken grad disse egentlig representerer militære utenriksinteresser (Jakobsen & Knox 2010: 13). Forsvarsministeren har bare i varierende grad har hatt en ledende stilling i det militære hierarkiet (ibid.). Sammen med en rekke andre aktører samles disse i den utenrikspolitiske ledergruppen,4 det høyeste organ for utenrikspolitisk styring i Kina. De fleste daglige beslutninger tas i dette organet. Dersom en sak er særlig kritisk eller man ikke klarer å enes, kan organet anmode PSK om å ta endelig avgjørelse (Shao Zonghai 2011). I slike tilfeller vil ledergruppen gjerne legge ved en anbefaling (ibid.).

Disse aktørene har to viktige formelle kanaler for å påvirke partiledelsen i en beslutning: Formelle anbefalinger fra ledergruppen er nevnt ovenfor. I tillegg kan aktørene dra nytte av det såkalte «konsultasjonssystemet» (zixun zhidu 咨询制度). Gjennom akademiske rådgivere og utenrikspolitiske rapporter og journaler, utgjør disse et informasjonsfilter overfor partiledelsen (Zhu Xufeng 2006; Lu Ning 1997: 20–35). Dette kan bidra til å sette rammen for en beslutning når partiledere ikke har tid til å holde seg tilstrekkelig oppdatert på utenrikspolitiske problemstillinger.

Uformelle aktører

Den økende interessen for utlandet har dog også kommet fra mange aktører som ikke er representert i ledergruppen. Terskelen for å søke innflytelse over innholdet i politikken har dermed blitt lavere. Nye, uformelle aktører gjør seg i økende grad gjeldende. Det voksende økonomiske aspektet i utenrikspolitikken skaper bl.a. overlapping med ledergruppen for finans og økonomi,5 hvor Kinas energisikkerhet stadig gis mer oppmerksomhet (Downs 2004; Jakobsen & Knox 2010: 8–11). Kommisjonen for nasjonal utvikling og reform (NDRC) håndterer Kinas energitilgang innenfor og utenfor landets grenser. Den har således blitt en viktig stemme for hvordan utenrikspolitikken bør legges (Downs 2004; Miller 2008b).

Selv om forsvaret er representert i den utenrikspolitiske ledergruppen, har militære organer i hovedsak blitt marginalisert i kinesisk politikk (Miller 2008a; Li Nan 2010; Jakobsen & Knox 2010: 14–15). Bl.a. har ingen representant for FFH sittet i PSK siden 1997 (Jakobsen & Knox 2010: 12). Selv uten formelle kanaler er det debatt blant akademikere om FFH likevel øver innflytelse (Jakobsen & Knox 2010: 12–16, Song Zhongwei 2000; Gill & Kleiber 2007). Mest tydelig er hva Song Zhongwei (2000) kaller «strukturell innflytelse». Gjennom militær etterretning og egne forskningsorganer utgjør FFH en del av informasjonsfilteret rundt beslutningstakere i partiet. Slik kan de bidra til å sette rammen for en beslutning (se også Sun Zhe 2004).

Til slutt finner vi viktige aktører blant Kinas provinser. Forholdet mellom sentralmyndighetene og provinsene i Kina går på tvers av de vertikale styringskjedene i byråkratiet. Dette gjør provinsene til en særegen gruppe aktører. En hovedtrend de siste par tiår er ønsket om å skape økonomisk dynamikk ved å styrke provinsenes autonomi og evne til initiativ (Hsu 2004; Chen Zhimin 2005). Sentralmyndighetene er derfor avhengig av å koordinere en nasjonal beslutning med lokale interesser (Chen Zhimin 2005; ICG 2012: 22–24). De sterkeste provinsene kan samtidig påvirke en beslutning direkte, da enkelte provinsledere også er medlemmer av partiledelsen (Miller 2010).

Sivilt samfunn og offentlig debatt

En svært interessant utvikling de siste tiår er at sivile aktører og opinionen har fått større plass i det offentlige rom. Samtidig har sivile aktører fått flere kanaler for å øve innflytelse over beslutningstakere.

Et viktig element i konsultasjonssystemet er akademikere og det sivile samfunn som kan fungere som rådgivere for partiledelsen. Disse aktørene utgjør en sammensatt gruppe, med varierende grad av tilknytning til myndighetene. Tettest tilknytning har pensjonerte partiledere, tidligere ambassadører og andre personer med erfaring fra utenrikspolitisk arbeid (Sun Zhe 2004; Zhu Xufeng 2006). Da partiet på 80-tallet innførte tvungen pensjonsalder, ble dette oppveid med at man etter fratredelse kunne fortsette å dra nytte av de samme privilegier man hadde hatt i sin aktive karriere (Li 1998: 393–394). Da disse beholder sine guanxi og sin informasjonstilgang, kan de dermed utøve privat innflytelse på beslutningstakere (Jakobsen & Knox 2010: 19).

I en mer uavhengig stilling er sivile tenketanker, som har vært i rask vekst i de senere år (Sun Zhe 2004; Zhu Xufeng 2006). Utviklingen har blitt drevet av ledende akademikere som har gått inn i det sivile fra offentlige tenketanker, samt akademikere som har kommet tilbake etter lengre studier i utlandet (Sun Zhe 2004). Disse har i hovedsak få guanxi og lite informasjonstilgang som grunnlag for innflytelse. På den annen side har mekanismer hvor individuelle akademikere får tilgang til beslutningstakere blitt mer vanlige: I de såkalte «kollektive studiegruppene»6 inviteres ledende akademikere til å holde foredrag for Politbyråets medlemmer (Ma Shiling 2007). Invitasjoner hit kan videre også føre til mer private samtaler i framtiden (ibid.). Dette utgjør en viktig kanal for akademikere som har avveid sin uavhengighet med mindre innflytelse overfor innholdet i politikken (Sun Zhe 2004).

En annen interessant utvikling er en mer aktiv opinion og en mer åpen offentlig debatt. Dette har først og fremst blitt framdrevet av markedsorienterte massemedier og utbredelsen av internett.7 Reduserte offentlige midler har ført til en utvikling hvor tradisjonelle massemedier er mer avhengige av å appellere til et publikum (Wang Shaoguang 2008; Sun Zhangji 2007; Jiang Changjian & Shen Yi 2007). Det har i den sammenheng blitt mer vanlig med spørreundersøkelser, ekspertkommentatorer og debattprogram i nyhetsdekningen. Ulik dybde og vinkling i dekningen fører også til at slike medier kan spille en aktørrolle ved å sette agenda (Yu Yanmin 2005). Internett har samtidig blitt en plattform hvor et stort antall nettbrukere kan ytre sine meninger i diskusjonsfora og blogger (Hong Junhao 2005). På grunnlag av et bedre utdanningsnivå og mer tilgang på informasjon har vanlige kinesere vist mer interesse for utenrikspolitiske spørsmål (Wang Jun 2011). Dette blir gjenspeilet i mer åpenhet fra myndighetene, både overfor tradisjonelle medier og på internett (Bai Yunzhen 2009; Jakobsen & Knox 2010; Gong Li, Men Honghua & Sun Dongfang 2009; Hong Junhao 2005). Denne utviklingen har ført til at politikken i mye større grad enn tidligere er eksponert overfor befolkningen. Myndighetene viser tegn til å vie mer oppmerksomhet til opinionen (Wang Jun 2011).

Selv om det blir gitt oppmerksomhet til folkelige stemmer, er det uklart i hvilken grad dette gjelder folkelig innflytelse på politikken (Sun Zhangji 2007; Jiang Changjian & Shen Yi 2007; Wang Shaoguang 2008; Yu Yanmin 2005; Wang Jun 2011). Oppmerksomhet kan også dreie seg om bekymring for at opinionen skal gå på tvers av myndighetenes interesser. Partiet benytter seg av et omfattende kontrollapparat for å moderere debatten. Dette kommer særlig til uttrykk i tradisjonelle massemedier, hvor ledende kanaler ofte får direktiver om hvordan, i hvilken grad eller om i det hele tatt en sak skal dekkes.8 Yu Yanmin (2005) påpeker at medier sjelden avviker betydelig fra myndighetenes offisielle linje i sin dekning av utenrikssaker. Dette gjelder særlig i tilfeller som involverer kinesiske interesser. Konklusjonen må dermed sies å være at sivil innflytelse er mulig, men at det er sterke kontrollmekanismer for å moderere retningen denne kan ta. Men Kinas autoritære system utgjør altså ikke noen uoverkommelig barriere mot slik innflytelse.

Utenrikspolitisk adferd

Parallelt med at terskelen for å påvirke politikkinnhold har blitt senket, har også ulike aktørers evne til å implementere særpolitikk blitt framtredende. Denne seksjonen vil trekke et skille mellom Kinas utenrikspolitikk og utenrikspolitiske adferd, og vise hvordan dette skillet har blitt tydeligere de siste årene. I denne sammenheng vil det tas for gitt at formelle aktører står samlet bak utenrikspolitikken. Det svært hierarkiske kinesiske byråkratiet har sterke kontrollmekanismer for å sikre at underliggende organer følger direktiver ovenfra (Lu Ning 1997; Lieberthal & Oksenberg 1988). Uenigheter og konflikter er fenomener som gjerne oppstår når man blir avhengig av koordinering på tvers av styringskjedene, mellom likestilte organer i ulike xitonger (Lieberthal & Oksenberg 1988).

Utenriksdepartements stilling i endring

Tradisjonelt er det Kinas utenriksdepartement som har vært den formelle aktør i implementeringen av utenrikspolitikken. Under Mao ble departementet ansett som det mest profesjonelle og prestisjefylte av alle organer i statsapparatet (Lu Ning 1997). Etter Dengs reformpolitikk på slutten av 70-tallet ble Kina «åpnet» for omverdenen, og landets integrasjon med verdenssamfunnet skjøt fart. Da utenriksdepartementet hadde ansvaret for å håndtere kinesiske interesser i utlandet, vokste departementet i takt med utviklingen. Tidlig på 90-tallet var det det største departementet i statsapparatet (Lu Ning 1997: 20–21).

Toppunktet ble nådd i 1998, da det ble innført reformer for å redusere departementets størrelse og ansvarsområde. Der man tidligere hadde ansvar for å håndtere alle kinesiske interesser i utlandet, ble departementet nå bare ansvarlig for formelt å representere Kina internasjonalt (Bai Yunzhen 2009; se også Kinas utenriksdepartement 2005). Denne reformen førte til at et stort antall kontor ble nedlagt og departementsstaben halvert (Bai Yunzhen 2009: 33). Parallelt med denne nedskaleringen har andre organer opprettet egne utenrikskontor. Håndteringen av ulike kinesiske interesser i utlandet har nå blitt delegert til det respektive offentlige organ (ibid.). Denne endringen er særlig tydelig i internasjonale forhandlinger, hvor Kinas utenriksdepartement bare står for tilrettelegging mens selve kompetansen suppleres fra det relevante departement (Jakobsen & Knox 2010: 8–9). Det blir sagt at utenriksministeren bare står som nummer fem eller seks i rang under statsbesøk (ibid.). Departementets stilling gjør det således vanskeligere å koordinere kinesiske aktører overfor omverdenen, noe som gir mer spillerom for ulike særinteresser.

Mye av denne omstillingen har grobunn i en bevisst strategi fra kinesiske myndigheter. Siden 80-tallet har man lagt til grunn Deng Xiaopings konsept da waijiao (大外交, «sammensatt diplomati»). Her legges det vekt på utvikling av kulturelle og økonomiske relasjoner så vel som politiske (Cao Tianlu 2006) – en slags hybrid av tradisjonelt elitediplomati og moderne offentlig diplomati (public diplomacy) (ibid.). Dette vektlegger at mange aktører har en legitim rolle å spille i utenriksrelasjonene.

Uformelle aktører

Flere aktører gjør seg ikke bare gjeldende ved å prøve å påvirke innholdet i utenrikspolitikken, men handler samtidig overfor utlandet på egen hånd. Det er likevel vanskelig å se bort ifra at det legges visse begrensninger på slik særpolitikk av Kinas offisielle utenrikspolitiske linje. En endring vil kunne gi større spillerom overfor utlandet.

Downs (2008) beskriver energisektoren som særlig aktiv her. I tillegg til at aktører i denne sektoren viser liten vilje til å la seg koordinere med utenrikspolitikken, har også energipolitikken i seg selv svake kontrollmekanismer (ibid.). Sterke aktører som statlige oljeselskaper og NDRC er dermed i stand til å handle helt frakoblet utenrikspolitikken (Downs 2008; Jakobsen & Knox 2010: 8–11).

Parallelt med FFHs ekskludering fra politiske prosesser og ikke-militær administrasjon, har partiorganer og statsapparatet lite eller ingen innsikt i militære anliggende (Li Nan 2010). Dette gjør det særlig vanskelig for formelle aktører å koordinere forsvaret med utenrikspolitikken. Et sentralt element i FFHs rolle overfor utlandet er den raske utviklingen av militær slagkraft, med nye våpen og større og mer sofistikerte øvelser. Denne utviklingen følges nøye av naboland (se f.eks. Bitzinger 2007), noe som gjør det interessant at formelle utenrikspolitiske aktører i liten grad orienteres av FFH (Gill & Kleiber 2007; Jakobsen & Knox 2010: 12–16). I tillegg til en «strukturell innflytelse» over utenrikspolitikken har dermed forsvaret en evne til å følge særpolitikk uavhengig av denne.

Provinsmyndighetene på sin side utgjør ikke bare viktige aktører forut for en politisk beslutning, men er samtidig autonome aktører under implementeringen. Trenden mot sterke lokale myndigheter har ført til at lokale departementskontor gjerne har tettere tilknytning til provinsen enn til departementshovedkvarteret i Beijing (Yang Zhong 2003). Det har blitt utbredt blant provinsene å unngå sentrale direktiver for lokal økonomisk gevinst (Liu Guanghua & Hao Kuanguo 2011). Det faktum at enkelte av disse provinsene har omfattende utenrikshandel og kontrollerer utviklingen av Kinas grenseområder, gjør slike provinsmyndigheter til viktige utenrikspolitiske aktører (Chen Zhimin 2005). De må i varierende grad ses på som agenter, partnere eller bråkmakere for utenrikspolitikken (ibid.).

«Pluralisert autoritarisme» i praksis – Kinas adferd i -Sørkinahavet

På grunnlag av nyere forskning fra både kinesiske og vestlige akademikere har denne artikkelen så langt vist til at pluralisering av aktører, særinteresser og særpolitikk fører til et sammensatt bilde av utenrikspolitisk adferd. For å beskrive hvordan denne modellen mer konkret kommer til uttrykk, vil artikkelen i denne delen ta for seg et casestudium av Kinas adferd i Sørkinahavet. Jeg vil med en gang poengtere at det i en pågående konflikt gjerne er vanskelig å innhente korrekt og intim informasjon. Dette er særlig gjeldende for Kina hvor politiske prosesser og intern kommunikasjon gjerne er lukket for omverdenen. På tross av dette vil jeg hevde at empirien er tilstrekkelig for å gjøre fruktbare konklusjoner, selv om mer fullstendig informasjon selvsagt ville vært ønskelig.

Det skal først nevnes at partiledelsen har vist tegn til å anerkjenne den kaotiske situasjonen disse aktørene skaper. Både i 2011 og 2012 gjorde man forsøk på å opprette nye ad hoc ledergrupper for å koordinere aktiviteten i Sørkinahavet (ICG 2012: 32–33; Phoenix Online 2013). På tross av disse forsøkene kan vi se tydelige tegn til motstridende særpolitikk fra ulike aktører.

Utenrikspolitikken

Casestudiens første del omhandler hvordan pluralisering påvirker Kinas utenrikspolitikk i seg selv. Som et utgangspunkt bygger den formelle politikken på et paradigme fra Deng Xiaoping: «Legg til side konflikt, [gjennomfør] felles utvikling».9 Dette er et sentralt uttrykk som gjerne går igjen i uttalelser fra Kinas utenriksdepartement (se f.eks. 2012). Utenrikspolitikken under Hu Jintao har videreført denne linjen under navnet «fredelig utvikling».10 Det legges vekt på økonomisk integrasjon og handel samt å skape et fordelaktig klima for Kinas videre økonomiske vekst (Glaser & Medeiros 2007). Dermed er det klart hvordan handelspolitikk og utenrikspolitikk smelter sammen i Kina. Li Mingjiang (2012: 10–12) beskriver hvordan handelsinteresser understøtter diplomatiet i Sørkinahavet i denne perioden.

Kinas krav

Konflikten i Sørkinahavet har utgangspunkt i overlappende krav over ulike øygrupper fra flere stater i området. For Kina er det i hovedsak snakk om en konflikt over øygruppene Xisha (Paracel-øyene) og Nansha (Spratley-øyene) samt øya Huangyan (Scarborough Shoal). Kinas formelle krav ble lagt fram for FN i 2009, der det stadfestes at Kina gjør krav på «alle øyer i Sørkinahavet og tilstøtende farvann, og har […] jurisdiksjon over relevante farvann samt havbunnen og underliggende jordlag» (FN 2009). Kravet blir på kart vist med den såkalte «ni-stiplede linjen» som omfatter hele Sørkinahavet.

Det er likevel uklart hva denne linjen, og kravet i seg selv, innebærer rent juridisk (se f.eks. Brown 2009).11 Den formelle håndteringen er tilskrevet Grense- og havsakskontoret under Kinas utenriksdepartement (Ouyang Yujing, som sitert i CRI Online 2013). Dette kontoret ble opprettet først i mars 2009 (ibid.) og har møtt motstand fra de regionale og funksjonelle kontorer som håndterte kravet inntil nylig (ICG 2012: 15–18).

Partiledelsen har selv vært uklar på hva kravet innebærer. Særlig gjelder dette om kravet anses som en «kjerneinteresse» (hexin liyi 核心利益). En slik kategorisering vil sette det på lik linje med kravet på Tibet og Taiwan, noe man ikke er villig til å inngå kompromisser over (Thayer 2010: 2–3). Det ble meldt fra amerikanske kilder at kinesiske ledere hadde indikert et slikt syn under et bilateralt møte i 2010. Under press for å klargjøre den offisielle linjen har partiledelsen verken bekreftet eller avkreftet. Raine (2011: 78) tolker dette som at man ikke har klart å bli enig og at en beslutning har blitt utsatt på ubestemt tid.

Uformelle aktører

I juni 2012 erklærer Statsrådet at byen Sansha skal opprettes på øya Yongxing (Woody Island) i det omstridte området (Xinhua News Agency 2012b). Denne handlingen blir møtt med sterke protester fra naboland (BBC 2012b). Det er vanskelig å påvise hvilke særinteresser som har kommet til uttrykk i denne handlingen og i hvilken grad det kan regnes som utenrikspolitikk. Kinas utenriksdepartement har bl.a. kommentert at opprettelsen av byen er en ren innenrikssak og at Kinas utenrikspolitiske linje, med vekt på samarbeid og bilateral dialog, ligger fast (Xinhua News Agency 2012b). Det faktum at byen ligger i et omstridt område og at handlingen hadde en klar effekt på utenriksrelasjonene betyr at det uansett må regnes som utenrikspolitisk adferd. At Kinas utenriksdepartement dermed prøver å sette et skille mellom denne adferden og kinesisk utenrikspolitikk, kan indikere at det var andres særinteresser som var utgangspunktet for handlingen.

Det er uten tvil et stort avvik mellom departementets framstilling av opprettelsen i media og de uttalelser som kommer fra andre aktører. Sjefen for Sørkinahavskontoret til Fiskeripolitiet12 har uttalt at Sansha «sender et viktig signal til verdenssamfunnet» (Oriental Outlook 2012a). Dette bygger videre på uttalelser fra samme kontor om at Kina burde ekspandere sin infrastruktur i området for å underbygge mer effektiv regulering av fisket i Sørkinahavet (China Daily 2009). Provinssjefen på Hainan har lagt vekt på Sanshas evne til «å forsvare [Kinas] interesser», samt suverenitet, i Sørkinahavet (Hainan Daily 2012). Det er uklart i hvilken grad slike hensyn har vært gjeldende for opprettelsen av Sansha. Kilder antyder at mange ulike aktører har hatt en viktig rolle å spille i å overbevise partiledelsen om å godkjenne byen. Kinas maritime overvåking (KMO),13 som har i oppgave å sikre kinesiske interesser i havområdene rundt fastlands-Kina, har blitt nevnt som en viktig kilde for påvirkning (Hainan Daily 2012). KMO er underlagt Kinas land- og ressursdepartement og har vært sentral i å hindre utenlandsk oljevirksomhet i det omstridte området (ICG 2012). Energisikkerhet kan derfor antas å ha vært et viktig hensyn bak Sansha, noe som reflekteres i at statlige oljeselskaper lenge har vært pådrivere for en klarere linje i konflikten (Long Wu 2012). Spesielt nevnes CNOOC,14 som besitter den nødvendige kompetansen for å drive dypvannsutvinning, som svært aktiv i dette henseendet (ibid.).

En annen viktig pådriver for en klarere linje i Sørkinahavet er øyprovinsen Hainan, som formelt har administrasjon over det omstridte området.15 Hainan har de to siste tiår vært en sterk pådriver for formalisering av kinesisk kontroll samt tilrettelegging for økonomisk aktivitet (ICG 2012: 22–24). Det var nettopp Hainan som la fram forslaget til partiledelsen om å opprette byen Sansha (Tan Xiankun, som sitert i ENNWeekly 2012). Hainans ønske om mer formell kontroll har basis i at det er FFH som i realiteten har disponert de kinesisk-kontrollerte øyer og skjær i Sørkinahavet inntil nylig (ICG 2012: 22–23). Blant Hainans kjernesaker finner vi også ønsket om å åpne Xisha for turisme. Dette forslaget har blitt avslått av partiledelsen inntil nylig. Hainan fikk først godkjennelse med samlet støtte fra FFH og Den nasjonale turistadministrasjon (ibid.).

Utenrikspolitisk adferd

I Sørkinahavet er det særlig tydelig at uformelle aktører ikke bare kan ha påvirket innholdet i utenrikspolitikken, men har også vært svært aktive i å handle uavhengig av denne. Fordi det er snakk om et grenseområde, har selv svært lokale aktører spilt en rolle her.

Forsvaret

FFH, og særlig dets marine, utgjør en stadig viktigere aktør i Sørkinahavet. Sørhavsflåten, som har ansvaret for området, er marinens sterkeste og mest moderne flåte (Holslag 2011). De siste årene har flåten sett kraftig utbygging av kapasitet og infrastruktur, noe som har kommet parallelt med stadig mer frekvente og omfattende marineøvelser i det omstridte området (ibid.). FFH har fortsatt denne praksisen selv i perioder med høy spenning: Under ASEAN Regional Forum i 2010 benyttet mange naboland muligheten til å rette kritikk mot Kinas utenriksminister for landets adferd i Sørkinahavet. Ikke lenge etter gjennomførte FFH en omfattende manøver i området (Li Mingjiang 2012: 6).

Ikke lenge etter at byen Sansha ble grunnlagt, annonserte Den sentrale militære kommisjon at en egen garnison (jingbeiqu 警备区) ville opprettes der. Blasko & Fravel (2012) antyder at denne garnisonens militære verdi er svært liten, og at intensjonen må sees bare å være å «vise flagget» overfor nabolandene. Likevel er det tegn til at militær infrastruktur på øya Yongxing og ellers i Sørkinahavet utvides, noe som klart øker spenningen (Time 2012). Garnisonen gir et interessant innblikk i FFHs rolle overfor utenrikspolitisk adferd. Forsvaret skal i hovedsak håndtere rent militære anliggende, men fordi garnisonen på Sansha ikke kan sies å ha særlig militær verdi, er det heller FFHs særinteresser overfor utenrikspolitikken som må sies å ha vært utslagsgivende.

Samtidig forsøker Kinas forsvarsdepartement, FFHs formelle utenrikspolitiske organ, å sette et skille mellom nettopp garnisonen og slike særinteresser i sine uttalelser. Departementet uttaler at garnisonen har blitt opprettet på grunnlag av ordinære rutiner i lys av den nye byen (Kinas forsvarsdepartement 2012).

Provinsmyndighetene

I tillegg til å presse for en utenrikspolitikk som er mer sammenfallende med lokale interesser, er Hainan en viktig aktør i seg selv når det gjelder å implementere særpolitikk. Dette er kanskje særlig tydelig i årene forut for opprettelsen av Sansha. Parallelt med å foreslå en slik by, gjennomførte Hainan et omfattende utrednings- og tilretteleggingsarbeid for sivil aktivitet på Yongxing (Tan Xiankun, som sitert i ENNWeekly 2012). Dette ble gjennomført tilsynelatende på eget initiativ (ibid.). I hvilken grad provin-sen fikk støtte i partiledelsen er uklart. Da tanken om byen «Sansha» på Yongxing ble lekket av en Hong Kong-basert avis i 2007, førte det til hva Raine (2011: 81) kaller en intervensjon fra sentralmyndighetene i Beijing. Lekkasjen førte til store protester fra naboland, og byråkrater på Hainan avviste raskt at verken byen eller planer for den eksisterte (Eastern Daily 2009). Ikke lenge etter ble kilden for lekkasjen, en partisekretær på Hainan, avsatt og dømt for korrupsjon (Long Wu 2012; Xinhua News Agency 2008).16 Hainan fortsatte likevel arbeidet ikke lenge etter. Allerede i 2008 igangsettes oppbygging av sivil infrastruktur på Yongxing (Global Times 2012), og et stort antall parti- og statsorganer blir opprettet for den framtidige byen (Southern Weekend 2012).

Som et viktig ledd i den økonomiske utviklingen i Kina blir den maritime økonomien gitt stor oppmerksomhet (Yang Fang 2011). Dette fokuset legger grunnlaget for økt spenning med naboland: Zhang Hongzhou (2012) peker på at fiskestammene nær den kinesiske kysten er utarmet grunnet overbeskatning og forurensning. Samtidig er den stadig mer havgående kinesiske fiskeflåten rammet av overkapasitet (ibid.). Dette fører til at kinesisk fiske stadig flytter seg lengre ut i det omstridte området og inn i andre lands spesielle økonomiske soner (EEZ) (ibid.).

Andre uformelle aktører

Mange av nyhetssakene som har dukket opp det siste tiåret vedrørende Kinas adferd i Sørkinahavet har på en eller annen måte relatert seg til de ulike politi- og reguleringsorganer som har formell jurisdiksjon over området. Det er et relativt stort antall ulike organer som er underlagt ulike departement i ulike styringskjeder. Dette har ført til en situasjon ICG (2012) har gitt navnet «ni drager lager bølger»,17 med referanse til et gammelt kinesisk sagn (jiu long nao hai九龙闹海). Jeg vil her ikke gå inn på alle de ulike aktørene, men de viktigste omfatter Kinas utenriksdepartement, FFHs marine, Fiskeripolitiet og Kinas maritime overvåking. Som tidligere forklart er de to siste organene underlagt ulike departement med ulike roller: Fiskeripolitiet har ansvar for å regulere fisket i Kinas kystområder, bl.a. ved å ivareta Kinas unilaterale fiskeforbudssone hver sommer (ICG 2012). Kinas maritime overvåking (KMO) har ansvar for å verne om Kinas maritime interesser, som ressurstilgangen og energisikkerhet i kinesisk farvann (ibid.).18

Basert på overlappende jurisdiksjon og ønske om å styrke egen stilling, har det oppstått konkurranse mellom disse politiorganene i å gå ut over sitt formelle oppdrag: Det sies gjerne «grip det du kan på havet, og del ansvaret [...] i etterkant» (ICG 2012: 19). Fordi organene gjerne opererer i et omstridt område, havner de stadig oftere i sammenstøt med fiskerbåter, politimyndigheter og marinefartøy fra naboland som opererer i samme farvann.19 KMO var våren 2012 bl.a. innblandet i en fire dager lang dødleie med den filippinske marinen utenfor Huangyan (BBC 2012a). Å verne om kinesiske interesser i Sørkinahavet har blitt så prestisjefylt at ulike departement har innført premieringssystemer til de mannskap som anholder flest utenlandske båter (ICG 2012: 21). Selv om slik aktivitet involverer naboland, foregår trefningene som regel uten kontroll eller koordinering fra formelle utenrikspolitiske aktører. I 2009 ble det amerikanske survey-skipet Impeccable omringet og jaget av kinesiske fartøy utenfor kysten av Hainan. Disse omfattet flere sivile fiskebåter samt fartøy fra ulike politiorgan, noe som antyder en relativt god koordinering mellom disse (ICG 2012: 5). Det er derfor oppsiktsvekkende at Kinas utenriksdepartement ikke ble orientert før eller under episoden, men først fikk vite om den gjennom vestlige aktører i etterkant (ICG 2012: 15).

Statlige oljeselskaper ser ut til å ha en mer blandet rolle i konflikten. I hovedsak ser den politiske situasjonen ut til å ha redusert interessen for oljeleting i det omstridte området (ICG 2012: 12). Dette tydeliggjør selskapet Sinopec da de avviser rykter om prøveboring med henvisning til utenrikspolitiske hensyn (Global Times 2012). Et viktig unntak her er CNOOC, som er det selskapet med mest kompetanse i dypvannsboring. Selskapet har bidratt til å øke spenningen gjennom oljeleting bl.a. ved overraskende å utlyse leteblokker utenfor kysten av Vietnam (Li Mingjiang 2012: 20–22; CNOOC 2012; Wall Street Journal 2012). Denne aktiviteten ser igjen ut til å ha foregått utenfor kontroll eller koordinering med formelle utenrikspolitiske aktører. Kinas utenriksdepartement uttaler i etterkant av utlysningen at CNOOC handler i henhold til kinesisk og internasjonal praksis og følger en naturlig strategi for et oljeselskap (Jinghua Times 2012).

Offentlig debatt og det sivile samfunn

I hvilken grad sivile aktører har hatt innflytelse på innholdet i utenrikspolitikken er usikkert. Den første del av analysen viser at sivil påvirkning på politikken i stor grad er indirekte og at den offentlige debattens innflytelse er betinget kontrollmekanismer fra myndighetene selv. Jeg vil derfor legge mer vekt på hvordan ulike sivile og offentlige aktører søker å påvirke opinionen, og hvordan denne igjen påvirker utenriksrelasjonene.

Den offentlige sfære

Den offentlige debatten over Sørkinahavet har i hovedsak vokst i intensitet med spenningsnivået. På internett har nettbrukere raskt etablert ad hoc diskusjonsfora over spesielle saker (Oriental Outlook 2012b; Li Mingjiang 2012: 16). Debatten har i hovedsak blitt dominert av nasjonalistiske holdninger, noe som har kommet fram bl.a. i spørreundersøkelser gjennom media: I en undersøkelse fra 2009 oppgir 92 % av de spurte at maktbruk er ønskelig for å løse konflikten (Raine 2011: 81). Samtidig har moderate stemmer fra akademia og Kinas utenriksdepartement møtt hard kritikk (ibid., se også ICG 2012: 15–16). Også media selv har spilt en rolle her gjennom vinkling i dekningen og egne lederartikler. Blant annet har avisene Global Times og China Daily vært aktive med en mer konfronterende holdning overfor konflikten (BBC 2012a; Li Mingjiang 2012: 9). I denne dekningen får klarere og mer antagonistiske holdninger mer spillerom enn de mer moderate (ICG 2012: 16).

Et svært interessant innslag her er de mange ledere for ulike organer som er svært aktive i media. Hensikten ser ut til å være å presse partiledelsen til en politikk som er mer sammenfallende med aktørenes særinteresser (ICG 2012: 27–28). En viktig aktør i dette henseendet er FFH. Uten formelle kanaler for å påvirke politikkinnhold direkte, har både pensjonerte og aktive offiserer fra FFH blitt framtredende i den offentlige debatten (Raine 2011: 78–80). Det faktum at Den sentrale militære kommisjon gjerne må godkjenne uttalelser fra tjenestepersonell, understøtter at dette er en framgangsmåte som har støtte i den militære ledelsen (ibid.). Generelt forfekter personell fra FFH en mye hardere linje i konflikten i Sørkinahavet og anser bruk av militære maktmidler som et legitimt verktøy (Raine 2011: 77).

Slike holdninger har fått stor oppmerksomhet fra Kinas utenriksdepartement. Departementet har begynt å råde offentlige organer til å moderere sine uttalelser i media og partiledelsen til å kontrollere debatten (Raine 2011: 82; ICG 2012: 16, 28). Partiledelsen har fulgt opp disse anbefalingene med å utstede direktiver til ulike mediekanaler om hvordan konflikten i Sørkinahavet skal dekkes (se bl.a. BBC 2012b). I perioder med høy spenning har den samtidig instruert FFH om å stanse offiserenes uttalelser i media og på internett (ICG 2012: 34). På internett, hvor det gjerne er vanskeligere å moderere innholdet, har formelle utenrikspolitiske aktører bidratt med egne innlegg i debatten: Dai Bingguo (2012), som i perioden var sekretær i den utenrikspolitiske ledergruppen, skrev bl.a. en mye gjengitt nettartikkel hvor han kritiserer hauker i FFH og «oppildnet ungdom» (fenqing愤青) for å motarbeide Kinas utenrikspolitikk.

Det ville være en feilslutning å anta at denne debatten har innflytelse på beslutningsprosessen bare på grunnlag av de ulike aktørers villighet til å bruke denne kanalen. Det er likevel klart at formelle aktørers inngripen i debatten indikerer bekymring for effekten på utenriksrelasjonene. Det er derfor grunn til å konkludere at offentlig debatt spiller en viss rolle i Kinas utenrikspolitiske styring, selv om myndighetene gjør forsøk å kontrollere den.

Akademia

I tillegg til ulike organer fra myndighetene har en voksende gruppe akademikere også gjort seg gjeldende i den offentlige debatten. I hovedsak har disse understøttet utenrikspolitikken med å forfekte en lav profil i Sørkinahavet med samarbeid og felles utvikling (Raine 2011: 77–80). Noen har likevel stilt seg sammen med FFH i å forfekte maktbruk og en mer antagonistisk holdning (ICG 2012: 11; Raine 2011: 77). Denne gruppen representerer dermed tydelig et vidt spekter av synspunkter. Samtidig med å være et slikt innslag i debatten, har akademikere spilt en rolle i å moderere denne: Under en spent periode sommeren 2011 ble det avholdt en stor konferanse om Sørkinahavet med deltakere fra ledende tenketanker og medieledere (Li Mingjiang 2012: 6–8; ICG 2012: 16). Konferansens hovedkonklusjon var at Kina burde unngå konflikt og at media måtte moderere sin dekning for å unngå å spille oppunder spenningen (ibid.).

Akademikere har samtidig vært rådgivere forut for politiske initiativ. Et eksempel her er rekken med møter mellom partiledere og ledende akademikere på Hainan. Diskusjonen gikk rundt hvordan man best kunne ivareta Hainans og Kinas interesser i Sørkinahavet. Li Guoqiang (som sitert i Southern Weekend 2012) antyder at det var i disse møtene man kom fram til konklusjonen at å opprette en by på Yongxing var det beste alternativ. Det er på dette grunnlaget Hainan igangsatte lobbyvirksomhet overfor partiledelsen med et slikt forslag (ibid.).

Oppsummering

Denne analysen av Kinas adferd i Sørkinahavet har tegnet et svært komplekst bilde. Et stort antall offentlige og sivile aktører har både forsøkt å påvirke innholdet i utenrikspolitikken og handlet som uavhengige aktører overfor Kinas naboland. I hovedsak er det indikasjoner på at de formelle utenrikspolitiske aktører har lagt vekt på samarbeid, handel og å holde en lav profil. Samtidig har uformelle aktører på grunnlag av særinteresser avveket fra denne holdningen. Manglende koordineringsmekanismer har vært en viktig årsak til slikt avvik. Det har samtidig blitt antydet at partiledelsen har vært preget av ubesluttsomhet, både i forhold til Kinas krav og i forhold til å bygge opp slike koordineringsmekanismer.

Konklusjon

Kina har gjennomgått store forandringer siden Dengs reformer på slutten av 70-tallet. Dette gjelder ikke bare samfunnet generelt, men også måten politikken føres på. Denne artikkelen viser hvordan politiske prosesser blir mer komplekse, hvordan flere aktører søker å påvirke og hvordan ulike interesser blir stadig mer framtredende. Det mest interessante i denne utviklingen er den økende oppmerksomhet som gis til sivile aktører og opinionen. Mange av disse har kunnet dra nytte av nye kanaler for å få mer eller mindre direkte tilgang til beslutningstakere. Dette kan virke overraskende i et autoritært land som Kina. I det store bildet er det viktigste trekket likevel den kaotiske og lite koordinerte måten ulike kinesiske aktører handler på overfor omverdenen.

Denne artikkelen skisserer en mulig ny modell for analyse av Kinas utenrikspolitikk. «Pluralisert autoritarisme» beskriver hvordan tre former for pluralisme forekommer innenfor rammene av et autoritært Kina i dag. Flere aktører, flere interesser og flere handlemåter har gjort seg gjeldende i de politiske prosessene. Dette fører til et avvik mellom formell politikk og faktisk adferd. Det kan være en kontra-intuitiv tanke i et autoritært system, og det er derfor viktig å påpeke denne tilstanden.

For å gi en mer konkret presentasjon av modellens hovedpunkter, gjennomgikk artikkelen et illustrerende case med Kinas adferd i Sørkinahavet. Konklusjonen fra denne gjennomgangen er at utenrikspolitikken og de formelle aktørene ikke har vært i stand til å koordinere Kinas adferd. Mange uformelle aktører har stått for viktige utenrikspolitiske initiativ, og partiledelsen har vist tegn til ikke å kunne enes om viktige standpunkt. Caset gir dermed støtte til de viktigste holdepunktene i modellen. Det er likevel ett viktig moment som er uklart, nemlig det sivile samfunns rolle i prosessen. Dets rolle i den offentlige debatten og overfor media er indikert, men i hvilken grad det har klart å påvirke aktører høyere opp i beslutningsprosessen forblir usikkert. Dette kan enten skyldes utilgjengelig empiri i en pågående situasjon eller at slik innflytelse uteblir. Denne usikkerheten gjør det klart at det må foretas videre undersøkelser, slik at dette momentet i modellen kan klarlegges.

Empirien i denne casen må betinges av at situasjonen er i rask endring. Allerede i 2013 har Kina fått en ny president, og det har blitt gjort administrative endringer for å bedre koordinasjonen i Sørkinahavet. Våren 2013 ble Kinas kystvakt (Zhongguo haijing中国海警) opprettet, noe som samlet de ulike politiorganer under én nasjonal myndighet (Xinhua News Agency 2013). Slike endringer må kunne forventes. Likevel, på tross av nye trekk i det byråkratiske kartet og aktørers identitet vil jeg fastholde at hovedtrekkene består.

Om artikkelen

Mange personer bidro for at denne artikkelen kunne ferdigstilles. Først og fremst må det rettes takk til Bjørnar Sverdrup-Thygeson, hvis motivasjon og veiledning har vært uvurderlig for at jeg i det hele tatt igangsatte dette prosjektet. Samtidig ønsker jeg å takke professorene i Kinastudier ved Universitetet i Oslo for deres undervisning og inspirasjon. Dette gjelder særlig Mette Halskov Hansen og Halvor Eifring, som begge har bistått med sin faglige ekspertise i ulike deler av artikkelen. Også Adrian Tveit Lundemo og Solveig Hillesund har bistått med kommentarer underveis. Til slutt vil jeg rette takk til redaktør Kristin M. Haugevik i Internasjonal Politikk samt til mine kunnskapsrike fagfeller for svært utfyllende kommentering og veiledning.

Litteratur

I den grad kinesiske kilder har vedlagt engelske titler, er disse presentert her. Der disse har manglet, har jeg supplert med oversettelser til norsk. Kinesiske forfattere nevnes i henhold til kinesisk tradisjon, altså med etternavn først. Merk at noen kinesiske forfattere har gitt sine bidrag på engelsk. I disse tilfellene vil deres engelske navn brukes.

 

Allison, Graham T. (1971) Essence of Decision – Explaining the Cuban Missile Crisis. Boston: Little, Brown and Company.

Allison, Graham T. & Morton H. Halperin (1972) Bureaucratic Politics: A Paradigm and Some Policy Implications. World Politics, 24 (tillegg): 40–79.

Bai Yunzhen 白云真 (2009) Xin Zhongguo waijiao zhidu de yanbian yu chuangxin 新中国外交制度的演变与创新 [New China’s Evolution and Innovations in Diplomatic Institutions]. Shijie jingji yu zhengzhi 世界经济与政治 [World Economics and Politics], (9): 45–56.

BBC (2012a) Philippines 'withdraws warship' amid China stand-off. 12.04.2012. Tilgjengelig på http://www.bbc.co.uk/news/world-asia-17686107. Lesedato 11.10.2012.

BBC (2012b) China morning round-up: South China Sea city opens door. 25.07.2012. Tilgjengelig på http://www.bbc.co.uk/news/world-asia-china-18978750. Lesedato 12.10.2012.

Bitzinger, Richard A. (2007) The China Syndrome: Chinese Military Modernization and the Rearming of Southeast Asia. RSIS Working Paper, (126). Tilgjengelig fra http://www.rsis.edu.sg/publications/WorkingPapers/WP126.pdf. Lesedato 20.03.2013.

Blasko, Dennis J. & Taylor M. Fravel (2012) Much Ado About The Sansha Garrison. The Diplomat 23.08.2012. Tilgjengelig på http://thediplomat.com/2012/08/23/much-ado-about-the-sansha-garrison/. Lesedato 04.09.2012.

Brown, Peter J (2009) Calculated Ambiguity in the South China Sea. Asia Times Online. 8.12.2009. Tilgjengelig på http://www.atimes.com/atimes/Southeast_Asia/KL08Ae01.html. Lesedato 13.03.2013.

Cao Tianlu 曹天禄 (2006) Deng Xiaoping de «Da waijiao» sixiang lun邓小平的“大外交”思想论 [On «Diplomacy» Thinking of Deng Xiao-ping]. Hubei minzu xueyuan xuebao 湖北民族学院学报 [Journal of Hubei Institute for Nationalities], 24(5): 124–128.

Chen Zhimin (2005) Coastal Provinces and China's Foreign Policy Making. I Hao Yufan & Lin Su (red.) China's Foreign Policy Making. Hampshire, England: Ashgate Publishing (187–209).

Chen Zhirang 陈志让 (2008) Junshen zhengquan: Jindai Zhongguo junshen shiqi 军绅政权:近代中国军阀时期 [Militær- og aristokratimakt: Krigsherretiden i det moderne Kina]. Guilin: Guangxi Normal University Press.

China Daily (2009) China charts course toward secure South China Sea. 01.07.2009. Tilgjengelig på http://www.chinadaily.com.cn/china/2009-07/01/content_8340091.htm. Lesedato 11.10.2012.

China Digital Times (2013) Ministry of Truth – Censorship Vault. Tilgjengelig på http://chinadigitaltimes.net/china/ministry-of-truth/. Lesedato 14.03.2013.

CNOOC (2012) Notification of Part of Open Blocks in Waters under Jurisdiction of the People’s Republic of China Available for Foreign Cooperation in the Year of 2012. 23.06.2012. Tilgjengelig på http://en.cnooc.com.cn/data/html/news/2012-06-22/english/322127.html. Lesedato 12.10.2012.

CRI Online (2013) Diplomat Interprets Border Issues and Sea Disputes. 20.02.2013. Tilgjengelig på http://english.cri.cn/6909/2013/02/20/191s749463.htm. Lesedato 13.03.2013.

Dai Bingguo 戴秉国 (2012) Dai Bingguo fandui Jiefangjun Nanhai dongwu 戴秉国反对解放军南海动武 [Dai Bingguo går imot væpnet maktbruk fra Folkets frigjøringshær i Sørkinahavet], China.com 08.07.2012. Tilgjengelig på http://www.junshi.com/wangshangtanbing/73808/. Lesedato 17.10.2012.

Deng Yong & Wang Fei-Ling (red.) (2005) China Rising – Power and Motivation in Chinese Foreign Policy. Oxford, UK: Rowman & Littlefield Publishers.

Dittmer, Lowell (1995) Chinese Informal Politics. The China Journal, (34): 1–34.

Downs, Erica S. (2004) China's Energy Security Debate. The China Quarterly, (177): 21–41.

Downs, Erica S. (2008) China's «New» Energy Administration. China Business Review, (6): 42–45.

Eastern Daily东方日报 (2009) Didiao Hainan: «zheli meiyou Sansha shi» 低调海南:“这里没有三沙市»[Hainan med lav profil: «Her finnes ingen Sansha»]. 19.03.2009. Tilgjengelig på http://news.163.com/09/0319/13/54P788MH000120GU.html. Lesedato 11.10.2012.

ENNWeekly 财经国家新闻网 (2012) Bozhe Sansha lu 波折三沙路 [Sanshas krokete vei]. 07.08.2012. Tilgjengelig på http://www.ennweekly.com/2012/0807/5702.html. Lesedato 11.10.2012.

FN (2009) Note Verbale CML/18/2009 dated 7 May 2009 from the Permanent Mission of the People's Republic of China to the United Nations. Engelsk versjon tilgjengelig på http://www.un.org/Depts/los/clcs_new/submissions_files/vnm37_09/chn_2009re_vnm .pdf. Lesedato 13.03.2013.

Fravel, Taylor M. (2011) China's Strategy in the South China Sea. Contemporary Southeast Asia, 33(3): 292–319.

Gill, Bates & Martin Kleiber (2007) China's Space Odyssey: What the Antisatellite Test Reveals about Decision-Making in Beijing. Foreign Affairs, 86(3): 2–6.

Glaser, Bonnie S. & Evan S. Medeiros (2007) The Changing Ecology of Foreign Policy-Making in China: The Ascension and Demise of the Theory of «Peaceful Rise». The China Quarterly (190): 291–310.

Global Times 环球时报 (2009) Sinopec denies WSJ report on drilling. 18.06.2009.Tilgjengelig på http://www.globaltimes.cn/business/editor-picks/2009-06/437753.html. Lesedato 19.03.2013.

Global Times 环球时报 (2012) A glimpse into Sansha, the heart of the South China Sea debate. 18.07.2012. Tilgjengelig på http://www.globaltimes.cn/content/721902.shtml. Lesedato 11.10.2012.

Gong Li 宫力, Men Honghua门洪华 & Sun Dongfang孙东方 (2009) Zhongguo waijiao juece jizhi bianqian (1949–2009 nian) 中国外交决策机制变迁研究(1949~2009年) [China’s Diplomatic Decision-Making Mechanism: Changes and Evolution since 1949]. Shijie jingji yu zhengzhi世界经济与政治 [World Economics and Politics], (11): 44–54.

Gries, Peter H. (2006) Identity and Conflict in Sino-American Relations. I Alastair I. Johnston & Robert S. Ross (red.) New Directions in the Study of China's Foreign Policy. Stanford: Stanford University Press (309–339).

Haddick, Robert (2012) Salami Slicing in the South China Sea. Foreign Policy 03.08.2012. Tilgjengelig på http://www.foreignpolicy.com/articles/2012/08/03/salami_slicing_in_the_south_china_sea?page=full. Lesedato 10.08.2012.

Hainan Daily 海南日报 (2012) Luo Baoming: Hainan zheng jin luo mi gu jinxing Sansha shi gexiang choubei gongzuo罗保铭:海南正紧锣密鼓进行三沙市各项筹备工作 [Luo Baoming: Med stor publisitet gjennomfører Hainan forskjellig planarbeid for Sansha]. 05.07.2012. Tilgjengelig på http://politics.people.com.cn/n/2012/0705/c14562-18450435.html. Lesedato 17.10.2012.

Hamrin, Carol Lee (1994) Èlite Politics and the Development of China’s Foreign Relations. I Thomas W. Robinson & David Shambaugh (red.) Chinese Foreign Policy – Theory and Practice. Oxford: Oxford University Press (70–114).

Holslag, Matthew (2011) Trapped Giant: China’s Military Rise. London: Routledge.

Hong Junhao (2005) The Internet and China's Foreign Policy Making: The Impact of Online Public Opinions as a New Societal Force. I Hao Yufan & Lin Su (red.) China's Foreign Policy Making. Hampshire, England: Ashgate Publishing (93–110).

Hsu, Philip S. (2004) Deconstructing decentralization in China: Fiscal incentive versus local autonomy in policy implementation. Journal of Contemporary China, 13(40): 567–599.

International Crisis Group (2012) Stirring Up the South China Sea (I). Crisis Group Asia Report, (223). Tilgjengelig på http://www.crisisgroup.org/~/media/Files/asia/north-east-asia/223-stirring-up-the-south-china-sea-i. Lesedato: 20.03.2013.

Jakobsen, Linda & Dean Knox (2010) New Foreign Policy Actors. Stockholm: Stockholm Peace Research Institute (SIPRI).

Jiang Changjian 将昌建 & Shen Yi 沈逸 (2007) Dazhong chuanmei yu Zhongguo waijiao zhengcede zhiding 大众传媒与中国外交政策的制定 [Massemedia og fastlegging av Kinas utenrikspolitikk]. Guoji guancha 国际观察 [World Watch], (1): 43–50.

Jinghua Times 京华时报 (2012) Waijiaobu: Zhongshiyou yu waiqi hezuo kaifa nanhai shi zhengchang xingwei 外交部:中石油与外企合作开发南海是正常行为 [UD: CNOOCs utvikling av Sørkinahavet i samarbeid med utenlandske selskaper er normal atferd]. 27.06.2012. Tilgjengelig på http://finance.huanqiu.com/data/2012-06/2856828.html. Lesedato 16.10.2012.

Johnston, Alastair I. (2006) The Correlates of Beijing Public Opinion Toward the United States, 1998–2004. I Alastair I. Johnston & Robert S. Ross (red.) New Directions in the Study of China's Foreign Policy. Stanford: Stanford University Press (340–378).

Kinas forsvarsdepartement 国防部 (2012) Guofangbu: Sansha jingbeiqu zhuyao lingdao yi renming 国防部:三沙警备区主要领导已任命 [Forsvarsdepartementet: Sansha garnisons øverste ledere har blitt utpekt]. Pressebriefing, Xinhua News Agency 26.07.2012. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/mil/2012-07/26/c_112543332.htm. Lesedato 11.10.2012.

Kinas utenriksdepartement 外交部 (2005) Main Responsibilities of the Ministry of Foreign Affairs of the People's Republic of China. Tilgjengelig på http://www.fmprc.gov.cn/eng/wjb/zyzz/t558670.htm. Lesedato 11.10.2012.

Kinas utenriksdepartement 外交部 (2012) Foreign Minister Yang Jiechi on the South China Sea Issue. 13.07.2012. Tilgjengelig på http://www.chinese-embassy.no/eng/sgxw/t951025.htm. Lesedato 16.10.2012.

Kissinger, Henry A. (2011) On China. London, UK: Penguin Press.

Lam, Willy Wo-Lap (1996) The Factional Dynamics of China’s Taiwan Policy. The China Journal, (36): 116–118.

Lampton, David M. (2001) The Making of Chinese Foreign and Security Policy in the Era of Reform, 1978–2000. Stanford, CA: Stanford University Press.

Lanteigne, Marc (2009) Chinese Foreign Policy – An Introduction. London: Routledge.

Li, David D. (1998) Changing Incentives of the Chinese Bureaucracy. American Economic Review, 88(2): 393–397.

Li Mingjiang (2012) Chinese Debates of South China Sea Policy: Implications for Future Developments. RSIS Working Paper, (239). Tilgjengelig på http://www.rsis.edu.sg/publications/WorkingPapers/WP239.pdf. Lesedato: 20.03.2013.

Li Nan (2010) Chinese Civil-Military Relations in the Post-Deng Era. China Maritime Studies, (4). Tilgjengelig på http://www.usnwc.edu/Research---Gaming/China-Maritime-Studies-Institute/Publications/documents/China-Maritime-Study-No-4-January-2010.aspx. Lesedato 20.03.2013.

Lieberthal, Kenneth G. (1992) Introduction: The «Fragmented Authoritarianism» Model and Its Limitations. I Kenneth G. Lieberthal & David M. Lampton Bureaucracy, Politics and Decision Making in Post-Mao China. Oxford: University of California Press (1–32).

Lieberthal, Kenneth G. & Michael Oksenberg (1988) Policy Making in China – Leaders, Structures, and Processes. Princeton: Princeton University Press.

Lieberthal, Kenneth G. & David M. Lampton (1992) Bureaucracy, Politics and Decision Making in Post-Mao China. Oxford: University of California Press.

Liu Guanghua 刘光华 & Hao Kuanguo郝宽国 (2011) “Zhujingban”, “pao bu qian jin” yu caizheng fenpei tizhi de wanshan “驻京办”、“跑部钱进”与财政分配体制的完善 [«Beijingkontoret», «unngå departementet, tjen penger» og forbedring av syste-met for allokering av finansene]. Gansu shehui kexue 甘肃社会科学 [Gansu samfunnsvitenskap], (6): 119–123.

Long Wu 龙武 (2012) Sansha sheshide jinsheng yu laishi 三沙设市的今生与来世 [Sanshas nåværende og fremtidige liv]. Tilgjengelig på http://www.dagongwang.com/mainland/content/2012-08/07/content_894386_2.htm. Lesedato 11.10.2012.

Lu Ning (1997) The Dynamics of Foreign-Policy Decisionmaking in China. Oxford: Westview Press.

Ma Shiling 马世领 (2007) Jiemi zhongyang jiti xuexi zhidu 解密中央集体学习制度 [Avdekking av det sentrale kollektive studiesystemet]. Xiao jie 小康 [Insight China], (3): 46–50.

Mertha, Andrew (2009) «Fragmented Authoritarianism 2.0»: Political Pluralization in the Chinese Policy Process. The China Quarterly, 200: 995–1012.

Miller, Alice (2008a) Institutionalization and the Changing Dynamics of Chinese Leadership Politics. I Cheng Li (red.) China's Changing Political Landscape – Prospects for Democracy. Washington DC: Brookings Institution Press (61–80).

Miller, Alice (2008b) The CCP Central Committee’s Leading Small Groups. China Leadership Monitor, (26). Tilgjengelig på http://media.hoover.org/documents/CLM26AM.pdf. Lesedato 12.07.2013.

Miller, Alice (2010) China's National Party Leadership. Stanford, CA: Hoover Institution. Tilgjengelig på http://media.hoover.org/sites/default/files/documents/clm-leaders-20101101-revised.pdf. Lesedato 19.03.2013.

Miller, Alice (2011) The Politburo Standing Committee under Hu Jintao. China Leadership Monitor, (35). Tilgjengelig på http://www.hoover.org/publications/china-leadership-monitor/article/93646. Lesedato 10.10.2012.

Nathan, Andrew J. (1973) A Factionalism Model for CCP Politics. The China Quarterly, 53: 34–66.

Ng-Quinn, Michael (1983) The Analytic Study of Chinese Foreign Policy. International Studies Quarterly, 27(2): 203–224.

NRK (2012) Krigsfare i et av verdens viktigste havområder. 28.04.2012.

Oriental Outlook (2012a) Sansha shi chengli muji ji三沙市成立目击记 [Øyenvitneskildring fra etableringen av Sansha by]. 30.07.2012. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/legal/2012-07/30/c_123492807.htm. Lesedato 11.10.2012.

Oriental Outlook (2012b) Sansha shi chengli shimo: ceng yidu gezhi de sheshi jihua 三沙市成立始末:曾一度搁置的设市计划 [Sanshas opprettelse fra start til slutt: Planen som ble lagt på hylla]. 06.08.2012. Tilgjengelig på http://www.hq.xinhuanet.com/sansha/2012-08/06/c_112641731.htm. Lesedato 11.10.2012.

Phoenix Online 凤凰网 (2013) Zhuanjia: Zhongguo yi chengli Zhongyang Haiquanban   xi she hai gao cengci xietiao jigou 专家:中国已成立中央海权办 系涉海高层次协调机构 [Ekspert: Kina har etablert Sentralkomitéens havrettskontor, et høynivå samordningsorgan for havsaker]. 02.03.2013. Tilgjengelig på http://news.ifeng.com/mainland/detail_2013_03/02/22650849_0.shtml. Lesedato: 10.03.2013.

Raine, Sarah (2011) Beijing's South China Sea Debate. Survival: Global Politics and Strategy, 53(5): 69–88.

Rommetvedt, Hilmar (2002) Politikkens allmenngjøring og den ny-pluralistiske parlamentarismen. Oslo: Fagbokforlaget.

Shao Zonghai邵宗海 (2011) Zhonggong zhongyang gongzuo lingdao xiaozu de zuzhi dingwei 中共中央工作领导小组的组织定位 [The CLSG: Its Definition and Status in The CCP]. Tilgjengelig på http://www.21ccom.net/articles/zgyj/xzmj/article_2011050534826.html. Lesedato 22.08.2012.

Song Zhongwei (2000) The structural influence of the military in China's foreign policy making. Asian Studies Review, 24(1): 71–98.

Southern Weekend 南方周末 (2012) Sansha shi dansheng ji 三沙市?生? [Bakgrunnen for opprettelsen av Sansha by]. 29.06.2012. Tilgjengelig på http://www.infzm.com/content/77887. Lesedato 11.10.2012.

Sun Zhangji 孙章季 (2007) Zhongguo waijiaozhong de dazhong chuanmei yinsu 中国外交中的大众传媒因素 [Massemedia som faktor i Kinas diplomati]. Xiangchao 湘潮, (4): 25–27.

Sun Zhe 孙哲 (2004) Zhongguo waijiao sixiangku: Canyu juece de juese fenxi 中国外交思想库:参与决策的角色分析 [The Think Tanks and the Making of Chinese Foreign Policy]. Fudan xuebao 复旦学报 [Fudan Journal], (4): 98–104.

Sutter, Robert G. (2010) Chinese Foreign Relations – Power and Policy Since the Cold War. Plymouth, UK: Rowman & Littlefield Publishers.

TechInAsia (2013) CNNIC Report: China Now Has 564 Million Internet Users, More Than Half are on Weibo. 15.01.2013. Tilgjengelig på http://www.techinasia.com/cnnic-report-2012-china-internet-users-weibo-stats/. Lesedato 14.03.2013.

Thayer, Carlyle A. (2010) Recent Developments in the South China Sea: Grounds for Cautious Optimism?. RSIS Working Paper, (220). Tilgjengelig på http://www.rsis.edu.sg/publications/WorkingPapers/WP220.pdf. Lesedato 20.03.2013.

Thayer, Carlyle A. (2011) China's New Wave of Aggressive Assertiveness in the South China Sea, Center for Strategic and International Studies (CSIS) 30.04.2012. Tilgjengelig på http://csis.org/publication/chinas-new-wave-aggressive-assertiveness-south-china-sea. Lesedato 10.10.2012.

Time (2012) New Garrison, Old Troubles in the South China Sea. 26.07.2012. Tilgjengelig på http://nation.time.com/2012/07/26/new-garrison-old-troubles-in-the-south-china-seas/. Lesedato: 01.08.2013.

Wall Street Journal (2012) Vietnam Protests CNOOC's Plans in Disputed South China Sea. 16.03.2012. Tilgjengelig på http://online.wsj.com/article/SB10001424052702303863404577285152075207704.html. Lesedeato 16.10.2012.

Waltz, Kenneth N. (1959) Man, the State and War: A Theoretical Analysis. New York: Columbia University Press.

Wang Jun 王军 (2011) Wangluo minzu zhuyi, shimin shehui yu Zhongguo waijiao网络民族 主义、市民社会与中国外交 [Cyber Nationalism, Civil Society Configuration and China’s Foreign Affairs]. Shijie jingji yu zhengzhi 世界经济与政治 [World Economics and Politics], (10): 141–155.

Wang Shaoguang (2008) Changing Models of China's Policy Agenda Setting. Modern China, 34(1): 56–87.

Wang Yanan王亚南 (1948) Zhongguo guanliao zhengzhi yanjiu 中国官僚政治研究 [En studie av byråkratisk politikk i Kina]. Ny utgave (1981). Beijing: China Social Sciences Press.

Xinhua News Agency (2008) Hainan Wenchang yuan shiwei shuji Xie Mingzhong yishen bei pansi huan 海南文昌原市委书记谢明中一审被判死缓 [Tidligere komité-sekretær for Wenchang, Hainan Xie Mingzhong får utsatt sin henrettelse]. 26.08.2008. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/legal/2008-08/26/content_9710792.htm. Lesedato 30.01.2013.

Xinhua News Agency (2012a) Jinian Deng Xiaoping tongzhi tichu 'jianshe you Zhongguo tesede shehui zhuyi' 30 zhounian lilun yantaohui zai guang'an juxing 纪念邓小平同志提出‘建设有中国特色的社会主义’30周年理论研讨会在广安举行 [Studieseminar i Guang'an holdt på 30-årsjubileet for Deng Xiaopings «Bygge sosialisme med kinesiske trekk»]. 03.09.2012. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/politics/2012-09/03/c_123665047.htm. Lesedato 03.09.2012.

Xinhua News Agency (2012b) Waijiaobu fayanren bangongshi: Sheli Sansha shi shi Zhongguo zhuquan fanweinei de shi外交部发言人办公室:设立三沙市是中国主权范围内的事[UDs talsmannkontor: Etableringen av Sansha er en sak innenfor rammen av Kinas suverenitet]. 27.07.2012. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/mil/2012-07/27/c_123476918.htm. Lesedato 11.10.2012.

Xinhua News Agency (2013) China to restructure oceanic administration, enhance maritime law enforcement. 10.03.2013. Tilgjengelig på http://news.xinhuanet.com/english/china/2013-03/10/c_132221768.htm. Lesedato 12.01.2014.

Yang Fang (2011) China’s New Marine Interests: Implications for Southeast Asia. RSIS Commentary (97). Tilgjengelig fra http://www.rsis.edu.sg/publications/Perspective/RSIS0972011.pdf. Lesedato 31.07.2013.

Yang Zhong (2003) Local Government and Politics in China: Challenges from Below. Armonke, NY: M. E. Sharpe.

Yu Yanmin (2005) The Role of the Media: A Case Study of China's Media Coverage of the U.S. War in Iraq. I Hao Yufan & Lin Su China's Foreign Policy Making. Hampshire, England: Ashgate Publishing (69–92).

Zhang Hongzhou (2012) China’s Evolving Fishing Industry: Implications for Regional and Global Maritime Security. RSIS Working Paper (246). Tilgjengelig fra http://www.rsis.edu.sg/publications/WorkingPapers/WP246.pdf. Lesedato 31.07.2013.

Zhang Qingmin 张清敏 (2010) Dui wai zhengce fenxi lilun yu Zhongguo dui wai zhengce yanjiu: Yi guanliao zhengzhi moshi weili对外政策分析理论与中国对外政策研究:以官僚政治模式为例 [Utenrikspolitisk analyse og studiet av Kinas utenrikspolitikk: Byråkratisk politikkmodell som eksempel]. Waijiao pinglun 外交?? [Foreign Affairs Review], (4): 54–67.

Zheng Chongming 郑崇明 (2011) Duoyuan shiyuxia Zhongguo guanliaozhi hefaxing jiexi 多元视域下中国官僚制合法性解析 [A Study of Legitimacy and Diversity of Chinese Bureaucracy]. Xinan Jiaotong Daxue xuebao 西南交通大学学报 [Journal of Southwest Jiaotong University], 12(3): 67–72.

Zhu Xufeng (2006) China's Think Tanks: Roles and Characteristics. EAI Background Brief, (306). Tilgjengelig på http://www.eai.nus.edu.sg/BB306.pdf. Lesedato 20.03.2013.

1Det snakkes gjerne om to hovedfaksjoner i KKP i dag: Tuanpai (?派), de som har arbeidet seg opp i partihierarkiet fra ungdomsorganisasjonene, og «Prinsepartiet» (Taizidang 太子党), som er avtagerne etter gamle partitopper.
2KKPs Sentralkomités ledende smågrupper (Zhonggong zhongyang lingdao xiaozu 中共中央领导小组).
3Organet har dog blitt noe forminsket igjen under nåværende president Xi Jinping (?近平).
4 Zhonggong zhongyang waishi gongzuo lingdao xiaozu (中共中央外事??小?).
5 Zhonggong zhongyang caijing gongzuo lingdao xiaozu (中共中央????小?).
6 Zhongyang jiti xuexi zhidu (中央集体??制度).
7Kina har nå verdens desidert største befolkning av nettbrukere: 564 millioner i januar 2013 (TechInAsia 2013).
8 China Digital Times (2013) har en spalte hvor slike direktiver lekkes jevnlig.
9 Gezhi zhengyi, gongtong kaifa (?置??, 共同??).
10 Heping fazhan (和平?展).
11Det er i hovedsak FNs Havrettskonvensjon som utgjør det internasjonale juridiske rammeverk for territorialkrav over havområder.
12Fisheries Law Enforcement Command (Zhongguo yuzheng 中??政).
13China Maritime Surveillance (Zhongguo haijian 中?海?).
14China National Offshore Oil Corporation.
15Før Sansha ble opprettet ble området organisert under Arbeidskomitéen for Xisha, Nansha og Zhongsha (Xi-Nan-Zhongsha gongwei 西南中沙工委).
16Long Wu (2012) antyder en sammenkobling selv om denne ikke kan påvises direkte.
17«Nine dragons stirring up the sea».
18Fordi flere slike etater ble omorganisert våren 2013, har jeg hentet oppdragsbeskrivelser fra ICG (2012).
19Se bl.a. ICG (2012) og Thayer (2011) for detaljer rundt slike trefninger i den aktuelle perioden.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon