Håkon Lunde Saxi

Norwegian and Danish Defence Policy. A Comparative Study of the Post-Cold War Era

Oslo: Norwegian Institute for Defence Studies, 2010

I et forsvarspolitisk perspektiv skulle man tro at de nordiske statene ville oppført seg noenlunde likt. De har et felles skandinavisk språk, felles naboer, likt styresett med samme politiske skillelinjer og partisystem som alle har møtt de samme internasjonale utfordringene, både under og etter den kalde krigen. To av disse statene, Norge og Danmark, har helt fra starten av vært medlem av NATO, en organisasjon som har tatt sikte på å forene ulike stater under en felles forsvarsparaply. Til tross for alle disse felles indikatorene viser Håkon Lunde Saxi 2010-boken, Norwegian and Danish Defence Policy. A Comparative Study of the Post-Cold War Era, at de to landene har hatt synlige ulikheter på det forsvarspolitiske plan i perioden fra slutten av den kalde krigen og frem til 2010.

I utgangspunktet er det å utrede og forklare forskjeller i den helhetlige forsvarpolitikken til Norge og Danmark på knappe 154 sider en relativt ambisiøs affære. Lunde Saxi har derimot ingen problemer med å være kortfattet og presis. I første kapittel fremlegger forfatteren hovedspørsmålet i boken: Hvordan og hvorfor har Norges og Danmarks forsvarspolitikk vært så forskjellig i etterkant av den kalde krigen? (s. 9) De neste tre kapitlene dediseres til å besvare hvordan disse endringene fant sted, hvor forfatteren feier gjennom den empiriske utviklingen fra 1720 til 2010 på under 60 sider. Selv om begge landene ble medlem av NATO i 1949, skulle de opptre på ulike måter. Danmark ble av flere beskrevet som et land som ikke opprettholdt sine militære forpliktelser til alliansen mens Norge investerte tungt i nasjonal sikkerhet, hvilket ble satt pris på av de øvrige allierte. I etterkant av den kalde krigen ble rollene snudd på hodet. Ifølge Lunde Saxi tilpasset Danmark seg endringene i den internasjonale strukturen ved å reformere militæret i henhold til spesielt NATOs økte ønske om hyppigere bruk av internasjonale styrker for å fremme fred. Norge var imidlertid sen til å tilpasse seg det nye sikkerhetspolitiske klimaet ved fortsatt å vektlegge invasjonsforsvaret i nord, samt ved å vise en viss tilbakeholdenhet når det gjaldt internasjonale operasjoner. De fem resterende kapitlene tar sikte på å forklare hvorfor to homogene stater som Norge og Danmark gikk i ulike forsvarspolitiske retninger etter den kalde krigens slutt. Svaret på dette spørsmålet er firedelt: de geopolitiske forutsetningene til Norge og Danmark; det politiske lederskapet innad i de respektive staters regjering; ulikheter i forsvarsinstitusjonenes strategiske kultur; samt den divergerende kulturen innad i de to staters militær.

Lunde Saxi argumenterer godt for hvorfor de geopolitiske forutsetningene førte til ulike hendelsesforløp i Norge og Danmark etter Sovjets fall. Et vesentlig punkt for forfatteren er at Danmark ikke delte kystlinje med Russland slik Norge gjorde, og var heller ikke i en interessekonflikt om de enorme havressursene i nord. Som en naturlig konsekvens vektla Norge fortsatt det tradisjonelle invasjonsforsvaret i nord. Argumentet blir underbygget og videreført gjennom hvordan landenes ledere oppfattet det endrede internasjonale bildet. I Danmark ble den økende internasjonale orienteringen underbygget av politiske entreprenører og videreført av toppolitikere som Anders Fogh Rasmussen som et ønske om å kvitte seg med stempelet innad i NATO som et fotnoteland. I Norge inntok sentrale politikere i tiåret etter den kalde krigen, som Kåre Willoch, Johan Jørgen Holst og Jørgen Kosmo, konservative roller i utviklingen av forsvarsstrukturen. Disse to faktorene er et vesentlig poeng i boken og tegner et relativt godt bilde av den helhetlige endringsprosessen. Forfatteren er derimot noe vag når han begir seg ut på de kulturelle forskjellene blant landenes forsvarsinstitusjoner. Lunde Saxi hevder at 1990-tallet var med på å etablere en internasjonalt orientert strategisk kultur i Danmark, mens man i Norge var bundet opp mot forsvarsnormene under den kalde krigen (s. 100). Geopolitikk og politisk lederskap kunne her vært koblet bedre opp mot strategisk kultur og militærkultur. I stedet blir eksempelvis det norske selvbildet som en humanitær stormakt brukt som forklaringsfaktor for 1990-tallets strategiske kultur, mens man i Danmark definerte deltakelse i internasjonale operasjoner som et svar på nye trusler, hvilket omorienterte den strategiske kulturen. Disse er hver for seg gode argumenter, men argumentasjonsrekken er ikke konsekvent nok når nye forklaringsfaktorer brukes i stedet for geopolitikk og politisk lederskap. Militær kultur er koblet nært opp til en bestemt holdning som oppstår eller videreformidles av praksis, ifølge forfatteren (s. 12). Siden Danmark var kjapp til å involvere seg i internasjonale operasjoner i begynnelsen av 1990-tallet, var det ifølge Lunde Saxi enklere å delta i ytterligere operasjoner, mens man i Norge ikke hadde de samme erfaringene. Militærkultur er hos forfatteren nært koblet opp mot den strategiske kulturen, men ikke opp mot geopolitikk og politisk lederskap, noe som gjør at argumentet ikke har den potensielle forklaringskraften det kunne ha hatt.

Boken er særdeles lettlest i lys av forsvarsendringenes egentlige kompleksitet. Dette går derimot ikke på bekostning av argumentenes grundighet. Tvert imot, Lunde Saxi fundamenterer de lett håndgripelige argumentene på solid grunn når han undersøker alt fra stortingsmeldinger og utredninger til personlige memoarer og utsagn fra utenrikspolitisk hold i de to statene. Nærmest alle kildene er referert med sideanvisninger, noe som underbygger innsatsen og grundigheten i forfatterens verk. Bokens struktur er lett gjenkjennelig, derfor kan leseren lett følge med i perioder hvor teksten kan kreve teknisk og forsvarsfaglig kompetanse. Bokens styrke ligger nettopp først og fremst i den lett håndgripelige gjennomgangen av forsvarspolitikkens utvikling fra den kalde krigen. Statenes erfaringer fra den første Golfkrigen, krigene på Balkan, i Afghanistan og Irak er med på å underbygge Lunde Saxis senere argumenter. Uten unødvendig komplekse vendinger klarer han å holde en rød tråd gjennom hele denne delen ved hjelp av et uvanlig klart språk og stødig progresjon som identifiserer de aller viktigste faktorene og forkaster mindre viktige detaljer.

En mer vesentlig kritikk kan derimot rettes mot bokens formål og dens plass i forsvars- og IP-litteraturen. Lunde Saxi hevder selv at man ikke kan basere en forklaring på én variabel. Han retter derfor en eksplisitt kritikk mot rasjonelle strukturforklaringer som ser kausalsammenhenger mellom eksogene variabler og utenrikspolitikk. Samtidig hevder forfatteren at kultur innad i regjeringer og i militæret ikke er nok til å endre den fysiske tilstedeværelsen av trusler som i stor grad bestemmer den absolutte nødvendigheten av en gitt type forsvar. En slik dualistisk holdning til hva mange vil kalle motsetninger i IP-faget er ikke å forakte og bør bli mottatt med åpne armer dersom premissene for en kombinasjon er til stede og redegjort for. Det dediseres derimot lite plass til å undersøke selve begrepet kultur, hvordan det bør forstås ut ifra forfatterens egen verdensanskuelse og hvordan det bør stå i forhold til eksempelvis geopolitikk. Man kan mistenke at Lunde Saxi har inntatt en pragmatisk rolle i stedet for å underbygge sitt filosofiske utgangspunkt. Det gjør at en eventuell syntese bestående av disse motstridende posisjonene forblir implisitt, og at boken ikke klarer å utlede noen implikasjoner for generell forsvars- og sikkerhetspolitikk. Bokens metodologi bærer også preg av en inkonsekvent verdensanskuelse. På den ene side hevdes det at Norge følte usikkerhet på grunn av stormaktens nærhet også i etterkant av den kalde krigen (s. 73), mens man noen sider senere bruker sikkerhetifisering (s. 83)1 eller diskursens dominerende representasjon (s. 95) som forklaring på forskjellen mellom landene. Lunde Saxi gir heller ingen indikasjon på om det er geopolitikk, lederskap eller kultur som spilte den største rollen i å forklare forskjellene. Selv om det kanskje ikke er forfatterens intensjon å skape noe ut over en grundig gjennomgang av forsvarspolitikkens utvikling, bør en viss refleksjon over bokens filosofiske grunnlag, som deretter vil utgjøre bokens metodologi, være en overkommelig oppgave.

Lunde Saxi forklarer på mønstergyldig vis hvordan forskjellen mellom Danmark og Norge artet seg og klarer, til tross for enkelte tvetydigheter, også å forklare hvorfor forskjellen oppsto. Problemstillingen blir altså besvart på bokens egne kriterier. Det er derimot noe utilfredsstillende og noe uambisiøst ved det å ikke nøste opp de empiriske trådene til noe som kan brukes ut over et forsvarspolitisk oppslagsverk. Boken fremstår derfor som et godt stykke håndverk i historisk forstand eller som gjenstand for videre empiriske analyser, men ikke som et redskap for å kunne forstå hvorfor stater handler slik de gjør i den sikkerhets- og forsvarspolitiske sfæren.