Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Åpen tilgang
(side 475-476)
av Kristin M. Haugevik, Halvard Leira og Morten S. Andersen
Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 479-503)
av Søren Schmidt
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Folkelig opstand mod autoritære regimer ikke nok for at transition til demokrati kan begynde. Militæret har det afgørende ord at sige om den folkelige opstand vil lykkes eller om opstanden vil blive bekæmpet og diktaturet bevares. I Tunesien støttede militæret opstanden; mens det i Syrien har stået last og brast med regimet. I Egypten valgte militæret at undlade at støtte regimet og overtog selv magten. Hvorfor handlede militæret så forskelligt i de tre tilfælde? Artiklen foreslår en teoretisk forklaring, der kombinerer faktorer, der har indflydelse på om militæret besidder potentialet for at støtte en folkelig opstand, og mulighedsfaktorer, der afgør om potentialet kan realiseres. Forklaringsmodellen afprøves derefter på Tunesien, Egypten og Syrien under Det Arabiske Forår.

Nøkkelord: militær, Tunesien, Egypten, Syrien, Det Arabiske Forår

Abstract

The Role of the Military for Democratization during the Arab Spring – the cases of Tunisia, Egypt and Syria

Popular uprising against authoritarian regimes is not enough to allow transition towards democracy to begin. The military has the final word on whether such an uprising will be successful or the uprising will be repressed in order to preserve the incumbent dictatorship. The military supported the uprising in Tunisia while it sided with the regime and repressed the uprising in Syria. In Egypt did the military refrain from supporting the regime and took over power themselves. Why did the military act so differently in the three cases? The article propose a theoretical explanation which combines variables influencing whether the military has the potential to support a popular uprising or not; and if there is a political situation, which allows for this potential to be exploited. The model of explanation is then tested against the cases of Tunisia, Egypt and Syria during The Arab Spring.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 505-531)
av Trine Nikolaisen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Norge er blant de største donorene innen sikkerhetssektorreform (SSR) og en sentral pådriver for SSR-agendaen gjennom bidrag til konseptutvikling og kompetansebygging i FN-systemet. Til tross for denne ledende rollen er det gjort svært få forsøk på å helhetlig kartlegge den norske støtten. Denne artikkelen gir en systematisk gjennomgang av SSR-relevante kapasiteter i norske miljøer, hvilke prosjekter Norge har støttet, og vurderer disse prosjektenes effekt og måloppnåelse i partnerlandene. Sentralt i artikkelen står spørsmålet om hvilken funksjon SSR har i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norsk SSR-støtte kanaliseres hovedsakelig gjennom multilaterale kanaler som FN, OSSE, EU og NATO. Norges bilaterale tiltak er gjerne desentraliserte, noe som har følger for koordinering, informasjonsflyt og samstemthet. Artikkelen etterlyser en mer helhetlig tilnærming til SSR gjennom utarbeidelse av en overordnet strategi for feltet og økt institusjonalisering av koordinerende mekanismer. Den identifiserer også et behov for mer konsistent evaluering, monitorering og oppfølging av pågående SSR-prosjekter.

Nøkkelord: Sikkerhetssektorreform (SSR), policy, norsk utenrikspolitikk, norsk sikkerhetspolitikk

Abstract

Is there a Norwegian SSR model? A Mapping of SSR in Norwegian Foreign Policy

Norway is internationally recognized as a leading donor within the field of security sector reform (SSR), and a central driver of the agenda through contributions to concept development and capacity-building within the UN system. Yet, there have been few attempts to comprehensively map how much assistance is provided or of the ways in which this support is channelled. This article aims to establish a clearer understanding of the capacities of Norwegian actors, the types of projects that have been supported, and their perceived impact and effectiveness in receiving countries. The article is structured around the function that SSR has in Norwegian foreign policy. Norwegian SSR assistance is channelled mainly through multilateral organizations such as the UN, OSCE, EU and NATO. Bilateral assistance tends to be decentralized, which is associated with problems regarding coordination, coherence and information-sharing. Based on the findings, it is argued that the Norwegian authorities should consider adopting a more coherent approach to SSR through the development of an overarching strategy and further institutionalization of coordinating mechanisms. Lastly, the article identifies a need for more consistent evaluation and monitoring of SSR projects.

Åpen tilgang
Vitenskapelig publikasjon
(side 533-560)
av Kjell Engelbrekt
SammendragEngelsk sammendrag

Sammanfattning

Det är allmänt bekant att den amerikansk-ryska dialogen «återställdes» 2009 under presidenterna Obama och Medvedev men tveksamt huruvida denna symbolpolitiska utfästelse även skapade förutsättningar för bättre, eller närmare, mellanstatliga relationer. I det följande företas en analys av återverkningar av de signaler om förnyat samarbete som sänts av respektive politisk ledning inom multilaterala fora där både USA och Ryssland deltar, med särskild tonvikt på Organisationen för Säkerhet och Samarbete i Europa (OSSE) och FN:s Säkerhetsråd. Det övergripande intrycket är att amerikansk-rysk diplomatisk samverkan 2009–2011 förblev fortsatt begränsad, i några spörsmål mer fokuserad, men att man från båda sidor medvetet undvek att «störa» varandras prioriterade intressen. En specifik iakttagelse från OSSE-samarbetet är att Rysslands diplomatiska initiativ var bättre underbyggda än tidigare, och kan förväntas få starkare genomslag i framtiden, åtminstone på det europiska fastlandet. Till skillnad från USA, som handlar via Säkerhetsrådet när man tror sig kunna skapa en koalition för ett visst ändamål, var rysk FN-diplomati 2009–2011 alltjämt defensiv.

Nøkkelord: multilateralism diplomati, USA-Ryssland-relationer, OSSE, FN:s Säkerhetsråd

Abstract

The US-Russia Dialogue ‘Reset’: Multilateral Diplomacy in the OSCE and the UN Security Council 2009–2011

It is well known that the US–Russian dialogue was ‘reset’ in 2009 under US President Obama and his Russian counterpart Medvedev although it is doubtful whether this symbolic commitment really created conditions for better, or closer, intergovernmental relations. In the following, I analyse how signs of renewed cooperation emitted by the respective political leaderships reflected on multilateral fora in which both the United States and Russia are represented, with a particular emphasis on the Organization for Security and Cooperation in Europe (OSCE) and the UN Security Council. The overall impression is that US–Russian diplomatic collaboration in 2009–2011 remained limited and focused on fewer issues, but that both sides deliberately avoided ‘disturbing’ each other’s priority interests. A specific observation from the OSCE is that Russia's diplomatic initiatives were better prepared than previously and in the future may carry greater weight, at least on the European mainland. Unlike the United States, which acts through the Security Council when it believes that it can forge a coalition to pursue a particular objective, in 2009–2011 Russia’s UN diplomacy still remained defensive.

Bokessay
Åpen tilgang
(side 611-625)
av Torbjørn L. Knutsen
  • ISSN Online: 1891-5580
  • ISSN Print: 0020-577X
  • DOI:
  • Utgiver: Universitetsforlaget
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon